november 2006

Ny leder av Kirkerådet

Økumenikk /

Nils-Tore Andersen ble i går valgt til ny Kirkerådsleder, og jeg har i dag lest om valget to steder. Først i Stavanger Aftenblad, der vekten lå på at han var den konservative kandidaten – i tillegg ble Jens Petter Johnsen som kirkerådsleder og biskop Kvarme nevn som personer som har beveget Den norske kirke i konservativ retning de siste par årene. Andersen er selv ‘mot homofilt samliv’ (det ville vel overraske alle som kjenner ham om han ikke var det), men han uttalte at han ville akseptere kirkens vedtak, uansett hva det skulle bli i denne saken.

Men Afteposten har en nokså ulik vinkling på denne saken, og skriver: Vi må akseptere at det i homofilisaken er to ulike syn og derfor blir den videre prosessen svært viktig for kirken. Ettersom vi skal arbeide med Lærenemdas uttalelse det neste året, ønsker ikke jeg å binde meg til et standpunkt, sier Andersen.

Her virker det som Nils-Tore Andersen har et helt åpent syn på homofilt samliv, det ville overraske (og skuffe) meg hvis det var tilfelle.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Sekularisering av gudstjenesten – vår største trussel

Liturgi, Teologi /

Kirkens største trussel i dag er sekulariseringen av gudstjenesten. Den står mer og mer i fare for å bli et speilbilde av omgivelsens populærkultur. Jeg leste denne uttalelsen av Peter Halldorf i Dagen i dag, da jeg (på min fridag) gikk gjennom siste ukes nummer av både Dagen og Vårt Land på biblioteket her i Stavanger.

En slik uttalelse er jeg enig i og syns er svært interessant, denne forståelsen av gudstjenesten var jo et viktig grunn til at jeg selv ble katolikk. Derfor søkte jeg i kveld etter mer opplysninger om dette på nettet, og fant en lang artikkel om dette årlige høstmøtet som det svenske tidsskriftet Pilgrim står som arrangør av. I år talte Halldorf her om gudstjenestefeiring og eukaristiens betydning, som da igjen er blitt sitert av Dagen.

LES MER OM DETTE på Bjørn Olav Hansens blog.

Er Statskirkens dager talte?

Økumenikk /

Det ser sjokkerende nok ut til at vi kommer til å beholde Statskirken i overskuelig framtid, selv om en slik anakronisme ikke burde kunne være mulig i Norge i 2006. På årets kirkemøte i Den norske kirke (som startet i går) tror jeg nok følgende uttalelse gjengitt i Vårt Land er korrekt:
Jeg ser for meg at det med denne regjeringen blir status quo i statskirkespørsmålet, sa Kirkerådets leder Thor Bjarne Bore til Vårt Land etter Giskes tale.

Personlig meldte jeg overgang fra ‘Statskirken’ til Den evangelisk lutherske frikirke i 1983 nettopp fordi jeg mente at staten ikke skulle bestemme over kirken. Jeg var ung og utålmodig den gang, men hadde likevel ikke regnet med at denne helt nødvendige løsrivingsprosessen aldri skulle skje, slik det nå faktisk ser ut.

Etter uendelig mange runder med kommisjoner ser man ikke ut til å komme noen vei. Kommisjonene og Den norske kirkes ledere har lenge sagt at det bør bli en forandring, men det skjer likevel ikke. Denne gangen ser det ut til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet klarer å få mange med seg i sin forståelse av at staten må garantere for åpenhet og toleranse i Statskirken. Etter min mening er dette en ganske sjokkerende undervurdering av voksne menneskers rett til selvbestemmelse og en teologisk helt uakseptabel behandling av en kristen kirke.

LES MER OM VL’s RAPPORT FRA KIRKEMØTET HER.

Katolsk identitet

Katolsk /

* Forholdet mellom kristne og muslimer
* Katolsk identitet
* Sekulariseringen som Vestens krise

John Allen skriver om et foredrag han holdt for en forsamling av diakoner (og deres koner) for noen dager siden. Han var spurt om å snakke om aktuelle temaer fra Vatikanet, og valgte å fokusere på de tre temaene jeg startet denne posten med.

Alle disse tre punktene er av avgjørende betydning for Kirken, sa han. Og til hvert punkt er den sentrale utfordringen å finne det Aquinas kaller den «gyldne middelvei» mellom de to polene. Her er litt av det han sa om temaet Katolsk identitet:

It’s instructive to note that the term ‘Catholic identity’ does not appear in the documents of the Second Vatican Council. Such a concern would have seemed alien to many council Fathers, who presided over largely compact Catholic populations within which people memorized their catechisms, went to Mass and confession, took part in Corpus Christi processions, sent their sons and daughters to the seminary and the convent, and spoke the language of the Church without having to be reflective about it.

The question that drove the council was not whether we were identifiably Catholic, but rather what else we were …. At the time, a small minority inside and outside the council, a school of thought John XXIII once famously described as “prophets of doom,” warned that any compromise on Catholic distinctiveness would court seduction by secular modernism.

More than forty years later, it has to be admitted that the supreme self-confidence which allowed the majority to brush aside such concerns was perhaps a bit naïve. Today, we have seen two generations of Catholics who are effectively un-catechized, a collapse in vocations to the priesthood and religious life, Mass attendance rates in some parts of Europe which dip into the single digits, and all the other familiar indicators of a Western ‘ecclesiastical winter.’

LES MER OM HANS FOREDRAG HER.

Pressens dekning av det som skjer i Israel

Generelt /

Jeg følger alltid ganske godt med på det som skjer i Israel, bl.a. siden jeg som pur ung var på et studiesemester i Jerusalem. I uken som gikk var det stort fokus på, og sterk kritikk av Israel pga. et par israelske granater som bommet på sitt mål, og derfor drepte 18 palestinere. Dette ble selvsagt fordømt over hele verden, men det forundret meg denne gangen svært at man ‘glemte’ å ta med i nyhetsdekningen at Israel umiddelbart beklaget det som hadde skjedd. De hadde prøvd å treffe utskytningsstedet for raketter som akkurat da ble avfyrt mot israelske byer, og så bommet de dessverre med ca 500 m og traff en boligblokk.

Avisen Dagen – som har en helt annerledes og interessant dekning av av det som skjer i Israel og på Vestbredden – skrev i går om dette på lederplass:

Underveis i (militær)operasjonen skjedde det en episode der personer i kvinneklær infiltrerte kampsonen for å hjelpe beleirede terrorister å flykte. Etter avslutningen av Operasjon Høstskyer skjedde det nok en episode under israelsk granatskyting mot rakett-terroristene. Den kostet nærmere 18 sivile arabere livet. Begge episodene brukes nå, med urette, som propagandavåpen mot Israels rett til å forsvare seg mot terroristene.

Det første som bør sies om både operasjonen som helhet og de to enkeltepisodene, er at de var utløst av arabisk rakettskyting mot israelske sivile i Sderot og Asjkalon. Terroristene ville ha jublet av glede hvis de hadde greid å ramme 18 uskyldige sivile israelere med rakettene sine. Dette er selve utgangsfaktum i saken og hører derfor hjemme i den ene av rettferdighetens to vektskåler.

LES MER AV DAGENS DEKNING HER.

Søndagens tekster

Liturgi /

Når jeg sitter og forbereder helgens prekener, der ‘Sareptas krukke’ og ‘enkens skjerv’ er tekster, ser jeg at jeg vil fokusere på tre ting:

1
Hykleriet og hovmodet som problem for flere av oss

Innledningen til fortellingen om den fattige enken og hennes ‘store’ gave, er jo alle de rike som ønsket å sole seg i sin egen glans.

2
Hva er den viktigste gaven vi kan gi Gud og våre medmennesker?

Talende eksempler for oss i dagens tekster er enker og andre fattige, som gir alt de har.

3
Kristus gir sitt liv for oss

Vi har også en tekst fra Hebreerbrevet denne søndagen: «Nå har Kristus åpenbart seg én gang for alle ved tidenes ende for å utslette synden ved sitt offer. Likeså visst som det er menneskenes lodd å dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang for å ta bort manges synder»

Denne teksten passer godt inn i søndagens hovedtema, siden den viser veldig tydelig at Kristus er det aller største eksempelet på en som ikke gjorde noe for å få ros av andre, og som også ga alt han hadde, sitt eget liv, for oss mennesker.

LES ALLE TEKSTENE HER.

En mild pave

Katolsk /

Tirsdag denne uken kom de sveitsiske biskopene på sitt «ad limina»-besøk, og Vatikanet offentliggjorde pavens budskap til dem, som var nokså strengt og kristiserte flere ting i Den katolske kirke i Sveits – som kan være ganske ‘liberal’.

Men så ble det ganske snart klart at det ikke var dette budskapet pave Benedikt hadde kommet med til biskopene, og Vatikanet måtte snart beklage at de hadde offentliggjort pave Johannes Pauls planlagte budskap til dem, da de sveitsiske biskopenes besøk ble utsatt pga. pavens sykdom og død.

Senere offentliggjorde Vatikanet buskap pave Benedikt ga biskopene på tysk, og der viser det seg at Benedikts tilnærming til enkelte misbruk i den sveitsiske kirken, var mye mildere enn de som var forberedt våren 2005: He focused on the need to resist secularism by reemphasizing the centrality of prayer, leading to a renewed «love of God.» If the church strives to once again put the living God at the center of its message, he argued, God «will again find men and women who are waiting for Him.»

In fact, Benedict covered much of the same ground as the 2005 draft, insisting that it must be the priest or deacon who delivers the homily at Mass, underlining the importance of individual confession (Benedict argued that confession is where Christians step out from behind the collective and make the faith personal), and urging that study of scripture cannot be reduced exclusively to a historical-critical approach. Yet his tone was pastoral and gentle. On the subject of homilies, for example, he said that he understands that when a priest is tired and overworked, and there are eloquent lay preachers available, it just seems to make sense to let others give the homily. Yet, the pope said, the mystery of the Mass forms a unity, and elements of it cannot be «sliced away» without rupturing that unity. On the other hand, Benedict did not issue a new edict, saying instead that «as much as possible» this ought to be the way things are done.

Les mer om dette hos John Allen.

Å finne balansen i trosopplæringen

Katekisme /

Torvild Oftestad ved Det (katolske) kateketiske senter skriver nylig en artikkel om hvordan katekesen må være balansert. Der skrive rhan bl.a.:

Et kjennetegn på den katolske tro er at den holder for sanne saker som tilsynelatende er paradokser, altså står i motsetning til hverandre. Utgangspunktet er personen Jesus Kristus, han er samtidig sann Gud og sant menneske, å overdrive det ene på bekostning av det andre er vranglære.

Dette er et prinsipp som vi med stor nytte kan overføre på katekesen. Ikke bare med henblikk på det strengt dogmatiske innholdet, men også i hvordan vi fremlegger stoffet. Det er alltid et ”både og” i katekesen. …

Det betyr at når vi formidler troen, skal vi tale både til hode og hjerte. Den kristne lære er mat for den intellektuelle appetitten, den gir svar på de store spørsmål og gir våre hoder noe å arbeide med. Men en ensidighet her gjør troen kun til en intellektuell øvelse. …

Vi må også balansere ord og ritualer. Læren om Gud har også en praksis: liturgien. ”Troens lov er bønnens lov”, heter det. Kjennskap til Gud får man både ved å lære om ham og ved å tilbe ham i liturgien. Katekesen må ta høyde for å benytte seg av begge deler.

Liturgi og evangelisering er et annet slikt ordpar. I liturgien vender de troende seg oppover til Gud, i evangeliseringen vender vi oss utover til mennesker som ikke tilber ham. Katekesen må få frem samhørigheten mellom disse. …

Et siste ordpar er moral og sosialt ansvar. Det er temaer som ofte settes opp mot hverandre i debatter i og om Kirken. Katekese om moral skal handle om hvordan vi med den Hellige Ånds hjelp skal leve som etterfølgere av Kristus, det handler om vår fornyelse i Kristi bilde. Men det bærer i seg sterke sosiale implikasjoner. ….

HELE ARTIKKELEN KAN LESES HER – Åpne nr 5/2006 av Broen og gå ned til side 25.

Paven skriver bok om Jesu liv

Teologi /

Den tyske, katolske avisen, DIE TAGESPOST, hadde nylig en interessant melding om pave Benedikts bok om Jesu liv. I oktober 2003 hadde avisen et intervju med daværende leder av troskongregasjonen, kardinal Joseph Ratzinger. Det siste spørsmålet de stilte ham da var: «Hvis du hadde tid, hvilket sentralt teologisk spørsmål ville du ta opp, og hva ville en bok om dette temaet bli kalt?»

Han svarte da: «Jeg må lære meg å overlate til Herren i stadig større grad spørsmålet om jeg får tid til noe mer, for jeg har sannsynligvis ikke så mange år igjen. Men jeg arbeider i alle fall – når jeg av og til har litt fritid – med et par prosjekter.

I august begynte jeg å skrive en bok om Jesus. Jeg vil tro at det vil ta meg 3-4 år å gjøre den ferdig, og jeg ønsker vise hvordan en levende, harmonisk og troverdug person viser seg i Bibelen, og hvordan Bibelens Jesus også er nærværende og aktuell i vår tid.»

16 måneder seinere ble han pave Benedikt XVI, men likevel har han hatt tid til å arbeide med boken. Han fortalte nemlig for kort tid siden lederen av Vatikanets eget forlag, at det eneste som gjenstår av boken er å fullføre bibliografien. «Når den er ferdig, ringer jeg dere», sa han til en delegasjon fra forlaget, som ledes av Mons. Antonio Scotti.

Hentet fra PAPA RAZINGER FORUM – et stykke nede på siden.

Det katolske tidsskriftet Broen på internett

Data/blogg, Katolsk /

Den katolske kirke i Norge har i flere år hatt et tidsskrift som sendes til alle katolske familier i Norge annenhver måned. I dag ble alle nummer fra de siste tre år lagt ut på nettet – i pdf-format, slik at man kan laste dem ned og lese dem på egen datamaskin.

Noen (som jeg) får disse bladene i posten, men så er det vanskelig å oppbevare dem over lang tid etc. Jeg syns i alle fall det ofte er greiest å ha tilgang til slike ting fra datamaskinen. Og ikke for å skryte (for mye), så var det min henvendelse i går ettermiddag som førte til slikt øyeblikkelig resultat – sannsynligvis har også andre oppfordret redaksjonen til akkurat det samme. HER KAN FÅ TILGANG TIL BLADENE.

I tillegg bør det nevnes at Den katolske kirke i Norge svært gode og godt besøkte nettsider (over 40 000 unike gjester og opp til 400 000 sidevisninger hver måned), med tusenvis av artikler, god søkefunksjon, nyhetsoppdateringer, oversikt over katolske nettsteder over hele verden etc. BESØK GJERNE www.katolsk.no selv.

Hvordan få mer ut av messen?

Katolsk, Liturgi /

Det fins stadig flere blogger, både i Norge og i andre land. Jeg kom nylig over en ny blog, utgått fra arbeidet for katolske studenter ved et universitet i Texas. De svarer bl.a. på mange spørsmål om den katolske tro. Her er hovedpunktene i svaret på spørsmålet: «Hvordan få mer ut av messen?»

1 – Forbered deg godt før du går i messen
2 – Sørg for at du har en god instilling til det som skal skje i messen
3 – Delta aktivt
4 – Lytt til Guds ord og vær forberedt til å bli forandret av Ordet
5 – Vit hva trosbekjennelsen inneholder og framsi den med overbevisning
6 – Gi tiende
7 – forstå hva som skjer når du mottar Kristus i eukaristien
8 – Fortell andre mennesker om Kristus

LES HELE SVARET HER, og gå til bloggens hovedside her.

Allehelgensdag

Liturgi /

Evangelieteksten på denne (felles) høytiden for alle de hellige er som vanlig fra Matteus 5, de såkalte saligprisningene. Her beskriver Jesus hvem disse hellige er, de som skal få komme inn til gleden i himlenes rike.

Men hos oss her i Stavanger skal jeg legge mest vekt på hvor mange de er disse hellige som er gått foran oss. Vi skal be Allehelgenslitaniet i messen, der man sier navnene til mange titalls helgener, og etter hvert navn sier vi: Be for oss. Jeg skal også be den første eukaristiske bønn og nevne de ca 20 helgener som er med der.

Jeg vil her bare ta med litt av søndagens første lesning, som også nevner hvor mange disse hellige er, fra Johannes Åpenbaring kap. 7:
Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene. Og de ropte med høy røst: Seieren tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet. … En av de eldste tok da ordet og spurte meg: «Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?» «Herre,» svarte jeg, «du vet det.» Da sa han til meg: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod.»

LES DAGENS TEKSTER HER.

Den hellige Karl Borromeus

Liturgi /

I dag feirer kirken den hellige Karl Borromeus, den andre av de to store erkebiskopene i Milano – den første var den hellige Ambrosius. I dagens første tidebønner (Matutin-bønnen) leste jeg biskopens formaning til prestene og råd om hvordan man kan utvikle en sunn og sterk spiritualitet, svært aktuelt også i dag. Noe av dette leser vi også på www.katolsk.no’s sider om Karl Borromeus – 1538-1584.

Karl hadde en spesiell kjærlighet for liturgien og tok seg alltid god tid med den, samme hvor travelt han hadde det. Han tok også initiativ som førte til bevaring og fornyelse av den ambrosianske liturgien i Milano. I tillegg stiftet han et brorskap for tilbedelse av Det hellige Sakrament. Han var også trofast i å praktisere indre bønn, og en gang fortalte han sitt presteskap at ingenting er mer nødvendig for dem enn å praktisere indre bønn; den skulle komme før, under og etter deres gode gjerninger.

LES MER OM HAM HER.

Bønn for de avdøde

Katolsk /


I går hadde vi Alle sjelers dag, da vi spesielt ba for våre avdøde.

Det er vanlig i de fleste menigheter å be for alle som døde i løpet av det siste året. Men det er også vanlig å be for andre avdøde, som familiemedlemmer eller andre personer man opplever som viktige. Bilde viser at pave Benedikt ber for pave Pius XII, som døde i 1958. Han ba også for de andre pavene som ligger begravet ved siden av Pius, i krypten under Peterskirken.

På denne bloggen kan man lese (og se bilder) både av pavens bønn for flere av de siste pavene i går, samt hans besøk på det pavelige universitetet Gregoriana i dag.

Italienere ber om helgeners forbønn

Katolsk /

Det italienske ukemagasinet, Famiglia Christiana, gjorde nettopp en undersøkelse som ble offentliggjort 31. oktober – dagen før Allehelgensdag, som i Norge feires søndag 5. november i år. Undersøkelsen viste at 70 prosent av italienerne ber om helgenenes forbønn, tall som viser at folkereligiøsiteten fortsatt er sterk i Italia, til tross for den sterke sekulariseringen i Europa.

Padre Pio, the Capuchin stigmatic and healer canonized by John Paul II on June 16, 2002, under the name Saint Pio of Pietrelcina, topped the poll, with 31 percent of Italians saying they’ve asked for his help. In second place, at 25 percent, was St. Anthony of Padua.

I undersøkelsen kom både jomfru Maria og Jesus svært dårlig ut, men personlig lurer jeg på om ikke disse tallene må være feil; for ber ikke italienerne Hill deg, Maria eller Fadervår? I alle tilfeller så leser vi: The fact that the Madonna and Jesus are very little invoked, that the preference goes to the saints and that it’s not understood that we’re talking about different levels, is a sign that our Christians are very ignorant, despite years of catechesis and religious instruction in schools.

LES MER OM DETTE HOS JOHN ALLEN.

Evig liv er ikke en myte, men en framtid som gir mening til det daglige liv

Katolsk, Teologi /

Pave Benedikt snakket onsdag om temaer som har med ukens to store fester å gjøre; Allehelgensdag og Alle sjelers dag. Der sa han bl.a.:

Does modern man still expect eternal life, or does he consider it as part of a worn out mythology? In this day and age, we are so much absorbed by things of this world that it is sometimes difficult to think about God as a player in history and our lives.

Human existence, by its very nature, tends towards something greater, something that transcends itself. The longing for justice, truth and complete happiness in human beings cannot be suppressed. …

Sometimes Christians, too, seem to view “eternal life” as something quantitative, as “a life that lasts forever”. In fact, it is “a new quality of life, fully immersed in God’s love, one that frees us from evil and death and places us in endless communion with our brothers and sisters who partake in the same Love.

LES MER AV PAVENS ANGELUS-BUDSKAP.

Alle sjelers dag – bønn for de avdøde

Katolsk, Liturgi /

Alle sjelers dag er dagen katolikker minnes og ber for de avdøde, men Allehelgensdag handler om Kirkens helgener. Den norske kirke minnes jo de døde på sin Allehelgensdag – ikke helgener (som de ikke har), og det ber heller ikke for de døde (så navnet på dagen er noe forvirrende).

I våre kirker leser vi gjerne en lesning 2. Makkabeerbok (12,43-46), som viser at det er godt å bære fram offergaver og bønner for de avdøde, så de kan få hjelp når de skal renses fra sin syndeskyld (i skjærsilden). Slej lyder teksten vi leser:

I de dager samlet Juda inn penger blant alle sine menn og fikk inn nærmere 2.000 drakmer sølv. Disse pengene sendte han til Jerusalem for at det der kunne bæres fram et syndoffer. Det var riktig og klokt gjort og viste at han regnet med oppstandelsen fra de døde. For dersom han ikke hadde ventet at de falne skulle stå opp, hadde det vært unødvendig og tåpelig å be for de døde. Dessuten hadde han for øye den herlige lønn som venter dem som dør i troen på Gud – en from og gudfryktig tanke! Derfor ordnet han med dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra sin syndeskyld.

LES ALLE TEKSTENE FOR ALLE SJELERS DAG HER.

Trosbevegelsen og liturgisk, historisk kristendomsforståelse

Økumenikk /

Vårt Land hadde i dag en artikkel med overskriften: Ekman tilbake i kirken. Det handler om noe av det samme som jeg skrev for noen måneder siden; at flere pinsevenner o.l. etter hvert får mer sans for liturgien og sakramentene. For bare et par dager siden fikk jeg også en telefon fra en MF-student som arbeider med akkurat de spørsmålene. Da kunne jeg ikke si mer om dette temaet, mer her får vi litt mer informasjon.

Vårt Land skriver: Ekman var ordinert prest i den lutherske folkekirken, og arbeidet i mange år som studentprest i den svenske Lagsbevegelsen. Men de siste 25 årene har Ekman vært den sentrale lederen i det som er kalt «trosbevegelsen», med skarp kritikk av folkekirken og de historiske kirkesamfunn som varemerke.

I det siste har Ulf Ekman kommet på nye tanker, skriver svenske Dagen. «Gud sa til meg: Du har ingen rett til å kalle gamle kirker døde», sier han nå. Etter høymessen deltok han i en panelsamtale, der han ga uttrykk for stor grad av selvkritikk.

LES MER OM DETTE i artikkelen i svenske Dagen.

Bønn for preste- og ordenskall i Oslo Katolske Bispedømme

Katolsk /

Kall er Guds svar på vår bønn

Jeg ble i dag minnet om at vi kommende fredag, 3. november, skal be om at mennesker må kalles av Gud til å gjøre spesiell tjeneste i vår kirke. Biskop Eidsvig har nemlig bestemt at det hver første fredag i måneden skal feires messe for preste- og ordenskall i samtlige menigheter i hele bispedømmet.

I Oslo følges disse messene alltid opp med en samling etterpå, der ulike kongregasjoner får presentere sitt arbeid. Hvordan bønnen i messen skal følges opp rundt om i landet, bl.a. her i Stavanger, er vel fortsatt noe uklart.

I invitasjonen leser vi: Messe og treff er særlig myntet på alle som på en eller annen måte engasjeres i eller av preste- og ordenskall. Både de som har sitt eget kall i bønnen og de som har andres kall i bønnen er velkommen!

LES MER OM DETTE HER.

Skroll til toppen