Vi nærmer oss nå slutten av kirkeåret, og som vanlig møter vi tekster der vi hører om avslutningen av dette jordelivet og blir bedt om å vurdere vårt eget liv. I søndagens første lesning hørte vi: ”De som sover i jorden, skal våkne opp, noen til evig liv, andre til skam og evig avsky. Da skal de forstandige skinne som den strålende himmelhvelvingen; og de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid.”
Når jeg arbeider med tekstene for denne søndagen, husker jeg et par ord fra min barndoms katekese. Det er ordene ”vi skal frykte og elske Gud, så vi …”, som var innledningen til forklaringen til hvert av de ti bud (i Luthers lille katekisme). Jeg syns de to ordene satt sammen vektlegger på en fin og balansert måte vår holdning til Gud; at vi elsker ham, men at vi også er redde for å gjøre ham i mot. Når vi i dag skal snakke om den evige dom, forstår vi jo godt hvorfor vi ikke skal gjøre mot hans vilje.
I evangeliet i dag hørte vi at ”himmelrommets krefter skal rokkes, og menneskene skal se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet”. Så kommer dommen – for alle mennesker ….