I løpet av sitt besøk i Tyrkia har flere mennesker kommentert at pave Benedikt nå har klart å kommunisere på en måte som er bedre tilpasset et moderne samfunn og dets media.
Det begynte med hans (og Vatikanets) understreking av at de ønsket Tyrkia velkommen inn i EU, hvis de oppfylte de betingelsene som er satt opp, spesielt om trosfrihet. Dette skapte en mye bedre atmosfære under hele besøket, siden kardinal Ratzinger for to år siden uttalte seg nokså negativt om Tyrkias søknad.
En interessant ting (som bildet viser) var hans besøk i Den blå moskeen, der paven så ut til å be ‘sammen’ med de muslimske religiøse lederne. John Allen skriver om dette:
One could, of course, interpret that moment of prayer in the Blue Mosque in different ways. Where some saw a towering image of respect and mutual reverence before the divine, others might perceive an act of Christian colonialism – a way of “planting the Cross,” so to speak, in a Muslim space. Still others might fret about religious relativism or syncretism, an unacceptable blurring of the boundaries between different faith traditions. …. …
During his visit to the mosque, Benedict was not tight-lipped or awkward; instead, he appeared animated, pleased to be there, and respectful to his hosts throughout. The day before, he had playfully held aloft a Turkish flag, communicating as much in an instant about his respect for Turks as in numerous public utterances. He also celebrated Mass for a tiny flock in Ephesus, disabusing stereotypes of papal majesty and power without uttering a word of theological argument on the subject. On that day, Benedict looked and sounded every bit a pastor, in effect providing a symbolic statement about the roots of the Petrine ministry.
Allen skriver på samme måten om møtet med den ortodokse kirkes patriark Bartolomeus I:
Yesterday, the shot of Benedict and Patriarch Bartholomew I holding hands aloft from the balcony of the Phanar, or embracing one another after signing their Common Declaration, probably said more about the progress of the ecumenical movement than either man’s written statements.
In that sense, the legacy of the Turkey trip may well be more than putting the relationship with Islam on a more positive footing, or marking another milestone along the path to reconciliation between the Christian East and West.
It may also mark the moment when this wordsmith pope learned to talk in pictures.
Pastor,
Jeg tror vi må gi ham LAVDABILIS. Det overtraff mine forventninger. Gubben er kreativ.
Husk han er gammal og vi begynner å trevle etter salmer her: «Gi han lengelengelengelevemååååå!»
Han søkte om pensjon og fikk avslag.
Nå tror jeg vi må smi mens jernet er varmt. Han der er økumenisk.
Hilsen
Sverre.
Se på bildet i innlegget til f. Oddvar der paven og partriarken holder hverandre i hånden. Et synlig tegn på kristen forbrødring! Dette ene bildet forteller meg mer enn mange ord. Det gir klart uttrykk for at en positiv stemning finnes mellom den katolske og den ortodokse kirkes ledere, dette gir meg håp for fremtiden, om enhet mellom øst- og vestkirken.
Istemmer med carbomontanus: «Gi han lengelengelengelevemååå».
Håper vår alles kjære pave Benedikt 16 virkelig vil lykkes i sitt arbeid for å skape en virkelig enhet mellom den katolske og den ortodokse kirke!