Denne søndagen hører vi budskapet om å elske vår neste, til og med våre fiender. Tonen settes i første lesning, fra 1. Samuelsbok 26, der David står rett ved siden av den sovende kong Saul, som er på jakt etter David for å drepe ham. Mens David står der ved siden av Saul, sier hans general Abisjai: «I dag har Gud gitt fienden i din hånd. La meg støte spydet gjennom ham og ned i jorden. Ett støt er nok; mer trengs ikke.» Men David svarte Abisjai: «Drep ham ikke! Hvem kan ustraffet legge hånd på Herrens salvede?» Han går så bort fra Saul, roper til ham slik at han våkner, og kong Saul forstår hva som har hendt.
Forholdet mellom David og Saul blir noe bedre etter dette, men det blir aldri særlig godt. Og det går fortsatt mange år før Saul dør og David kan overta kongedømmet, og så styrer over Juda og Israel i 40 år.
Denne teksten korresponderer så med evangeliet fra Lukas 6,27-38, der Jesus sier i sin berømte bergpreken (i Matteus, slettepreken her i Lukas):
Til dere som hører på meg, sier jeg: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere. Om noen slår deg på det ene kinnet, så by også det andre fram. Om en tar fra deg kappen, så nekt ham heller ikke skjorten. Gi hver den som ber deg, og om noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake. Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for?
Slike tekster er utfordrende for alle som hører dem; hvordan skal vi klare å leve med et slikt overskudd, så fulle av forståelse, god vilje og kjærlighet? Førstkommende onsdag begynner fasten, så vi får god tid til å tenke gjennom disse og lignende spørsmål fram for påske.