Vår Herre ble trådt under føtter av døden, men til gjengjeld tråkket han på døden som på en vei. Han underkastet seg døden og gikk inn i den frivillig for å tilintetgjøre døden, mot dødens vilje. Vår Herre bar selv sitt kors, slik døden ville; men på korset ropte han høyt og kalte de døde opp av dødsriket, selv om døden ikke ville. Døden gav ham banesår ved hjelp av det legeme han hadde; med samme våpen overvant han døden.
Guddommen skjulte seg under menneskenaturen og kom på kloss hold av den morderiske død, og dermed ble døden drept. Døden drepte det naturlige liv, det overnaturlige liv drepte døden selv. Fordi døden ikke kunne sluke ham uten at han hadde et legeme, fordi helvetet ikke kunne svelge ham om han ikke hadde kjøtt, kom han til jomfruen for der å hente seg en stridsvogn han kunne kjøre ned i underverdenen på. I det legemet han tok opp i seg, stormet han dødsriket, rev opp skattkamrene der og kastet skattene for alle vinder.
Der kom han til Eva, mor til alt som lever. Hun er vinmarken som døden rev ned gjerdet til ved Evas egne ender, slik at den kunne nyte hennes frukt. Slik ble Eva, mor til alt som lever, dødens utspring for alt som er til. Men så blomstret Maria, den nye vinmark i den gamle vinmarks, i Evas sted. I henne bodde Kristus, det nye liv, lik at da døden, selvsikker som vanlig, kom for å gjete sin bøling, da lå livet, dødens bane, på lur i den dødelige frukt. Da så døden intetanende slukte ham, slapp livet fri og mange med ham.
Er ikke tømmermannssønnen herlig, han som kjørte på sitt kors ut i de store og altoppslukende dyp og hentet menneskeslekten med seg hjem til livets hus? For siden det var ved treet at menneskenes ætt falt ned i avgrunnen, var det ved treet de drog til livets hus. Treet var den gang blitt innsatt med bitterhet, men den kvist som nå ble podet inn, var søt, slik at vi skulle gjenkjenne ham som ingen skapning kan stå seg mot.
Ære være deg! Du bygget ditt kors som en bro over dødens juv, en bro som sjelene kunne gå på, over fra dødens rike til livets land.
Ære være deg! Du iførte deg et dødelig menneskes legeme og gjorde det til livets kilde for alle som dør. Ja, du lever! Dine drapsmenn tedde seg som bønder mot ditt liv, for de sådde det som hvete i jordens muld slik at det kunne skyte opp igjen og mangfoldige andre sammen med det.
Kom, la oss bære vår kjærlighet frem som et storslått og felles offer! La oss utøse oss i rikholdige sanger og bønner til ham som bar sitt kors frem som offer til Gud, slik at vi ved det skulle bli rike.
Fra den hellige Efrems prekener. Sermo de Dom. nostro, 3 4.9
(Fra matutin fredag 3. uke i påsketida.)