«En stille revolusjon» er overskrifta redaktør Henrik Holm gir en liten artikkel om frigjøringa av den tridentinske messen i siste nummer av St. Olav tidsskrift. Her skriver han bl.a.:
Det latinske synes på nytt å vinne fotfeste i Den katolske kirke, og spekulasjonene rundt et pavelig skriv om gjeninnføringen av den gamle ritus er mange … Paven håper seg at skrivet blir mottatt med avslappet holdning.
Men det er ikke bare i kretser innenfor Kirken at ropet om hvor det har blitt av den gamle ritus toner ut: Mange intellektuelle, skuespillerer og kunstnere i hele Europa krever at den gamle ritus må bli mer integrert i Den katolske kirke. Et hav av opprop og skriv sirkulerer. Den tyske komponisten Hans Zender kritiserer Kirken for å ha gått inn i en suicidal prosess etter Det andre Vatikankonsil, når det gjelder liturgien.
Hvis en prest i dag ønsker å celebrere messe etter gammel ritus, må han ha biskoppelig tillatelse. Mange biskoper vegrer seg mot dette, mens andre er mer åpne for det. I 1993 var det f. eks. i Tyskland seks steder man fikk lov til å feire den gamle ritus. 12006 er tallet øket til 36. I den tyske dagsavisen Frankfurter Allgemeine Zeitung spør man om det har begynt en stille revolusjon i Den katolske kirke på dette området.
Et sted hvor hjertet slår for den gamle messe, er Wigratzbad, et lite område ved Bodensee mellom de tre landene Sveits, Østerrike og Tyskland. Her holder nemlig «St. Petrus Bruderschaft» (Fraternitas Sacerdotalis Sancti Petri – FSSP) til. Det er et presteseminar som har den hensikt å utdanne unge menn til prester som kan feire messe etter gammel ritus. Fellesskapet ble opprettet i 1988 på grunnlag av det pavelige Motu proprio Ecelesia Dei. St. Peter-broderskapet er ikke å forveksle med den skismatiske gruppen prestebroderskapet Pius X. St. Peter-broderskapet står i fullt fellesskap med Den katolske kirke.
Frankfurter Allgemeine Zeitung skriver om dem: ”I lang tid ble beundrerne av latin, røkelse og gregorianikk latterliggjort. De gjaldt som reaksjonære avvikere med et teatralsk drag. Men nå, etter at Joseph Ratzinger, som er en venn av den tradisjonelle liturgien, har besteget Pavestolen, har de fått medvind. Det som tilhørte gårsdagen, har plutselig blitt moderne». Som kardinal feiret Joseph Ratzinger for noen år siden messe i Wigratzbad.
Presteseminaret nyter en enorm tilstrømning. Mange av menighetsmedlemmene kjører i timevis for å delta på søndagsmessen hos dem. En av seminaristene forklarer det med at det rett og slett skjer mer i den gamle ritus, slik at folk oppdager en helt annen dybde i Kirkens hellige handlinger.
De tradisjonelle ordener og broderskap har en prosentvis tilstrømning av prestekall som er helt utrolig. Inkluderer man det «skismatiske» Prestebroderskapet St. Pius X (som ifølge Ecclesia Dei kommisjonens leder, Dario Castrillon Cardinal Hoyos ikke er i skisma, men imperfekt kommunion) er tilstrømningen absolutt helt vanvittig.
Bare fra Sverige, av ca 100 regulære troende, har SSPX 4 seminarister.
Prestebrorskapet St.Peter har vel ca 200 prester nå. Pius X har 500. Canons Regular of Jerusalem har 20, Kristus Kongen-instituttet (ICKSP) har 150, Society of St. John Cantius har ca 10, og det dukker opp mange nye (av Vatikanet godkjente) institutt og brorskap. Siste skudd på stammen er Bon Pasteur, Den God Hyrde-Insituttet, ledet av Fr. Laguerie (tidl. SSPX) med base i Bordeaux. Disse har vokst i enorm fart og har opp mot 30 prester på under ett år.
Vår nåværende hyrde pave Benedikt har vist seg å være en velsignelse. Orate fratres!
#Men det er ikke bare i kretser innenfor Kirken at ropet om hvor det har blitt av den gamle ritus toner ut: Mange intellektuelle, skuespillerer og kunstnere i hele Europa krever at den gamle ritus må bli mer integrert i Den katolske kirke.#
Dette er litt interessant. Mange av mine #venner# Sedevakantistene, de absolutte, tilhører det virkelige intellektuelle skjikt av universitetsprofessorer og industrifolk. Altså akademikere ved institusjoner som holder et langt høyere faglig nivå enn våre norske universiteter og høyskoler.
Den gamle ritus er endel av vår liturgiske arv, og Sedevakantistene hyller pave Pius XII som den siste virkelige pave. (Jeg kan IKKE følge dem her). For meg er dette spesielt interessant, all den stund min familie hadde gode kontakter med kardinal Siri, som i 1958 var favoritten til de mere konservative, som etterfølger etter Pius XII. Hans skjebne er forøvrig gjenstad for enormt mange myter, som særlig lever blant Sedevakantistene.
For noen uker siden hadde vi søndagen for ordenskall, og vi fikk vite at vi har flere kall i Norge enn i Sverige og i Danmark. (I Sverige 1 kall, og i Danmark O – null). I virkeligtene er det idag flere prestestudenter i både Sverige og Danmark enn det er i Norge, men disse tilhører altså tradisjonalistene.
For ordens skyld…. Varus er meg. Bruker det nicket i diverse fora, så det var bare gammerl vane at jeg brukte det.