2007

Skriftemålet – å bli kvitt “uønsket bagasje”

Katolsk, Teologi /

En mann hadde hørt at «katolikker gjør noe som hjelper dem til å bli kvitt uønsket bagasje som de sleper rundt på, og hjelper dem til å starte opp på nytt igjen».

Slik starter erkebiskop Donald Wuerl i Washington DC en flott artikkelen han har skrevet om skriftemålet, nå to uker før fastetida begynner. Her skriver han bl.a.:

Katekismen minner oss på at skriftemålets sakrament må sees i sammenheng med omvendelse. Jesus kaller til omvendelse. Dette kallet er en vesentlig del av forkynnelsen av riket: «Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om og tro på Evangeliet!» (1427). And even if our conversion is ongoing and only partial, we are still subject to the effort that will some day reach completion. The Catechism points out that after he denied his Master three times Saint Peter’s conversion «bears witness» to Jesus’ infinite mercy (1429). (Les mer om skriftemålet i katekismen.)

The importance of the sacrament of Penance is that it really does restore and renew our baptismal holiness. A Catholic who has committed grave sin is obliged to ask forgiveness for it in this sacrament. Once we do this and receive sacramental absolution, we are restored again to holiness – to an innocence before God. So powerful is the grace of this sacrament that the Rite of Penance reminds us that «frequent and careful celebration of this sacrament is also very useful as a remedy for venial sins. This is not a mere ritual repetition or psychological exercise, but a serious striving to perfect the grace of baptism so that, as we bear in our body the death of Jesus Christ, his life may be seen in us ever more clearly».

LES HELE TEKSTEN TIL ERKEBISKOPEN HER – NB: en pdf-fil.

Ignatiansk spiritualitet i Norge

Katolsk /

Det har vært skrevet en del om jesuittisk/ingantiansk spiritualitet på flere blogger de siste ukene. Vårt Land skrev i går en artikkel om en av Josefsøstrene i Oslo, søster Hedwig Osterhus, som nå flytter fra Nesøya til Grefsen. Hun foretteller dette om bønn og retrett:

– Og om man ikke kan be?
– Da har man kanskje feil forventning til bønn. Å be er å åpne seg for Gud. Hva som så skal skje, må vi overlate til ham. Merkelig nok er det min erfaring at det alltid skjer noe når vi gir Gud oppmerksomhet. Ignatius kaller det en ettersmak, som gjør at vi gjerne vil ha mer. Det er hva som skjer. Men bønn krever dessuten åpenhet for hva som bor i meg selv. Jeg tror mange er redde for å møte det. Derfor tør de ikke å be.
– Har vi grunn til å være redde for det?
– Vi er alltid redde for smerte, og det kan vi møte i oss selv. Men jeg har aldri opplevd en som åpner seg for Gud, som ikke kommer gjennom det.

… Da søster Hedwig på 80-tallet fikk et sabbatsår, reiste hun til USA for å studere pastoralpsykologi og ignatiansk spiritualitet.
Det var i jesuittenes retreatbevegelse hun på slutten av studieårene hadde funnet det hun savnet i teologien, og nå ville hun utdype det for egen del. Hun ønsket seg tilbake i menighetstjeneste. Men også den veien ble stengt. Så ble hun bedt om å komme til ordenens nyopprettede retreatsenter for å være åndelig veileder.
– Det hadde ikke vært i min tanke. Men slik er det Gud leder, gjennom det han stenger og det han åpner. Nå kjenner jeg at det var her han ville ha meg. Så får vi se hva som kommer siden.
Søstrene har alltid hatt retreat som en del av årsprogrammet. Det er også ut av klostrene den moderne retreatbølgen har sprunget. Da søster Hedwig begynte å interessere seg for ignatiansk åndelighet, var det nokså ukjent. Nå har interessen eksplodert.

– Hvorfor tror du det er blitt en så voldsom interesse for retreat og åndelig veiledning?
– Det skyldes at folk har fått så mye jordiske goder, og så opplever de at det bare gir tomhet. Dessuten arbeider Guds ånd sterkt i dag, og mange mennesker opplever en lengsel som de ikke vet hvor de skal gå med.

LES HELE ARTIKKELEN I VÅRT LAND HER.

Flotte kirker i Italia

Generelt /

I dag for akkurat et år siden reiste min kone og jeg med tog fra Roma til Puglia, Italias hæl. Her stoppet vi først i Trani, som har den flotte domkirken vi ser på bildet.

Etter to dager i Trani reiste vi videre sørover, stoppet noen timer i Bari, før vi ankom Lecce, som er kjent som ‘barokk-byen’ og har et stort antall kirker i barokk stil; spesielt utvendig er de fantastiske.

SE BILDER AV FLERE KIRKER HER.

Den katolske kirke i vår moderne tid

Katolsk, Teologi /

Torben Riis skriver interessant i det danske Katolsk orientering om Da verden ble moderne, om hvordan verden og Kirken har kommet stadig mer på kollisjonskurs. Han åpner artikkelen slik:

Hvordan gikk det til at seksualmoralen ble lagt for hat? At disiplin og avholdenhet i seksuallivet ikke bare betraktes som en komisk fortidslevning, men som direkte skadelig, og at ordet ekteskap er blitt avløst av det mer moderne ”parforholdet.” Ja, hvorfor er avstanden mellom det Kirken lærer om seksualitet, ekteskap og prevensjon og moderne menneskers livsstil blitt stadig større?

Når mennesker utenfor Kirken forteller oss hva de finner tiltalende eller mindre tiltalende ved Den katolske kirke, vil uttalelsene typisk fordele seg etter dette mønster:

Vi liker ikke at:
* Kirken har et foreldet ekteskapssyn (hva skal det være godt for at man ikke kan skilles?)
* Kirken forbyr prevensjon og abort (har de ikke hørt om overbefolkning? – og er de ikke klar over, at folk i Afrika får AIDS hvis de ikke bruker kondom?)
* Prester og søstre skal leve i sølibat (det er da underlig og unaturlig)
* Kirken forbyr sex utenfor ekteskapet og diskriminerer folk med en annen seksuell orientering (og er det noen som retter seg etter det?).

Til gjengjeld liker vi godt:
* pavens julemesse i Peterskirken
* julekrybber, krusifikser o.l.
* stillheten og alle de levende lys i kirkene
* pilegrimsreiser
* at Kirken taler de fattiges sag
* at Kirken er imot dødsstraff og krig

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Søndagens tekster: Gud kaller oss

Liturgi /

I dag hører vi følgende evangelium i alle verdens katolske kirker:

Da Jesus var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og kast noten til fangst!» «Mester,» svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg kaste noten.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at noten holdt på å revne. De gav tegn til kameratene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» … … Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

Søndag for to uker siden hørte vi om gleden over at Guds ord blir forkynt, – i Jerusalem etter eksilet i Babylon, og av Jesus i Nasaret – og at mennesker gledet seg stort over det trøstefulle og nådefulle budskapet

Sist søndag hørte vi så om hva det koster å forkynne Guds ord – fra profeten Jeremias’ liv, og fra fortsettelsen av Jesu forkynnelse i Nasaret. Vi hører at budskapet ofte ikke blir så godt mottatt, både profetene i GT og Jesus selv møtte ofte stor motstand pga de budskapet de brakte fra Gud – Jesus ble til og med drept

I dag fortsetter dette temaet i lesningene på den måten at vi alle blir utfordret til å gå med Herrens budskap – alle kalles, men på ulike måter og til ulike oppgaver.

Vi hører to svært kjente kallopplevelser som skal utfordre oss alle til å være åpne for Herrens kall til oss. Først hører vi om profeten Jesajas kall – han som så Herren i tempelet og hørte serafene som sang det kjente: Hellig, hellig, hellig. Deretter hører vi den gripende fortellingen om hvordan Peter og noen av de andre disiplene ble kalt av Herren.

I disse to kallsfortellingene er to ting sentrale, etter mitt syn: Det første er opplevelsen av Guds hellighet – det er en betingelse at vi opplever Gud som han virkelig er, dvs. hellig, ellers kan Gud knapt snakke til oss. Det andre er at vi blir presentert et direkte og (ofte) krevende kall fra Herren selv.

Når vi så blir kalt på denne måten – og selvsagt kjenner oss uverdige og ute av stand til å utføre det Herren kaller oss til – da lover han å være med oss alle dager, så vi kan utføre det han har kalt oss til.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Hva lærer den katolske kirke?

Katekisme, Økumenikk /

Den siste uken har det vært litt diskusjon på norske blogger om hva Den katolske kirke lærer. Og for å si det rett ut: Her har det blitt påstått mange absurde ting.

Men det er faktisk ganske lett å finne ut hva Kirken lærer. DEN KATOLSKE KIRKES KATEKISME kom ut i 1992, den kom ganske snart ut på norsk, og den kan leses online her: http://www.katolsk.no/kkk

Her finner protestanter hva vår kirke virkelig lærer. Jeg regner med at man da finner at det meste av katolsk tro er helt normal kristen lære, men at det er noen punkter man er uenig i. Disse omdiskuterte punktene er jeg gjerne med og samtaler om. (Men jeg vil gjerne spares for underlige påstander om ting som katolikker visstnok skal lære, men som faktisk er helt absurde.)

Samtale mellom kristne kan være så mangt

Økumenikk /

Etter at jeg i flere år har samarbeidet på tvers av kirkegrenser – både da jeg var lutheraner, og nå som katolikk – og også i fjor hadde et studiesemester i økumenisk teologi i Roma, blir man vant til en måte å drive økumenikk på – ganske forsiktig, høflig og vennlig på alle måter – og glemmer kanskje at andre kristne henger igjen i en helt annen tradisjon.

Jeg nevnte i en tidligere post her litt om «samtaler» mellom katolikker og protestanter, der noen (få) protestanter klarer å si de underligste ting om katolsk tro. For øyeblikket fortsetter tydligvis en debatt om Jesuittene, om deres «hemmelige ed» og løgnaktige måter å arbeide på blir beskrevet.

På pastor Torps blog (se under kommentarene) skriver f.eks. forfatteren selv: «Det er folk som har dødd for å ha stått for sannheten om jesuittene. … Jesuittene har utført det verst tenkelige utfra verdien om at «hensikten helliger midlet». Det skal ikke mye sannhetssøken til for å bekrefte at jeg her skriver sannhet.»

Man tror kanskje at folk her skriver om jesuittene før år 1800, men man mener visst på ramme alvor at dette beskriver Jesuittene i det 21. århundre. Og selv om flere har prøvd å korrigere informasjonen på bloggen, lar forfatteren og enkelte kommentatorere seg ikke overbevise. Man lurer på hvordan det kan gå til at menensker som bor i samme land, og på samme tid, kan oppfatte ting så forskjellig!

……..

Men jeg holder på å avsluttet den posten, ser jeg en ny post på pastor Torps blog: «På den katolske presten Oddvar Mois blogg skriver katolikken Knut Erik: «Jan Aage Torp blir en god katolikk når han får “litt” tid på seg. Det er mye katolsk over Torps forkynnelse, som enda sitter igjen i den norske folkesjel, ifra tiden før reformasjonen. Forøvrig hadde tidligere pinsevennene slike holdninger om katolikkene som sin “lære”. Idag skal man lete lenge før man finner en leder hos pinsevennene med slike oppfatninger. Det bør opprettes grupper der vi kan kommunisere med pinsevennene, og gjensidig fortelle hva vi står for.»

Oddvar Moi, som for øvrig var studiekamerat av meg på Blindern for maaaange år siden, har gjort intet så langt for å distansere seg fra katolikken Knut Eriks vurderinger. Venter han også på at jeg skal komme inn under Moderkirken og Pavens verdensvide herredømme?
Jeg bare lurer. :-)»

Til det må jeg svare at jeg tviler på om Jan-Aage Torp blir katolikk med det første, men det er jo selvsagt helt opp til ham.

Den hellige Ansgar – Nordens apostel

Katolsk /

I dag feirer vi den hellige Ansgar, tysk biskop, Nordens apostel og kirkens vernehelgen i Danmark, som levde fra 801-865.

På katolsk.no leser vi følgende om ham:
Ansgars store forbilde var den hellige Martin av Tours, og i likhet med ham synes også Ansgar å ha levd i en fruktbar spenning mellom bot og bønn og apostolisk innsats. Han bar hårskjorte, fastet på vann og brød når helsen tillot det, ellers praktiserte han måtehold. Flid og en sunn, radikal syndserkjennelse ga rom for utholdende bønn, og drømmer og syner fulgte ham livet gjennom. Men bønn og meditasjon drev ham også ut i en modig og sjenerøs misjonsinnsats.

Ansgar brente etter å forkynne evangeliet og viste en stor forkjærlighet for de fattige. «Han er den beste mann jeg i mitt liv har sett», skrev kong Haarik til den svenske konge; «hans like i troskap har jeg aldri truffet blant mennesker». Han var også undergjører, helbredet mange syke med bønn og salving med olje. Men i alt dette var han ubestikkelig sann, så da noen en gang skamroste ham for de mirakler han gjorde, var hans svar: «Hvis Gud skulle utvelge meg til å utføre slike ting, da ville jeg bare be ham om et eneste mirakel, nemlig at han med sin makt ville gjøre meg til et godt menneske».

LES MER OM ANSGAR HER.

Pavens tale til den katolsk-ortodokse samtalegruppen

Økumenikk /

Pave Benedikt i går denne korte hilsningstalen til den katolske samtalegruppen med de orientalsk-ortodokse kirker:

Dear Brothers in Christ,
It is with great joy that I welcome you, the members of the Joint International Commission for Theological Dialogue between the Catholic Church and the Oriental Orthodox Churches, on the occasion of your fourth plenary meeting. ….

Your meeting concerning the constitution and the mission of the Church is of great importance for our common journey toward the restoration of full communion. The Catholic Church and the Oriental Orthodox Churches share an ecclesial patrimony stemming from apostolic times and the first centuries of Christianity. This «heritage of experience» should shape our future «guiding our common path toward the re-establishment of full communion».

We have been entrusted by the Lord Jesus with the mandate «Go into all the world and proclaim the Gospel to the whole creation» (Mark 16:15). Many people today are still waiting for the truth of the Gospel to be brought to them. May their thirst for the Good News strengthen our resolve to work and pray diligently for that unity required for the Church to exercise her mission in the world, according to the prayer of Jesus «that they may become perfectly one, so that the world may know that you have sent me and have loved them even as you have loved me» (John 17:23).

Many of you come from countries of the Middle East. The difficult situation which individuals and Christian communities face in the region is a cause of deep concern for us all. Indeed, Christian minorities find it difficult to survive in the midst of such a volatile geopolitical panorama and are often tempted to emigrate. In these circumstances, Christians of all traditions and communities in the Middle East are called to be courageous and steadfast in the power of the Spirit of Christ. May the intercession and example of the many martyrs and saints, who have given courageous witness to Christ in these lands, sustain and strengthen the Christian communities in their faith!

Thank you for your presence today and for your ongoing commitment to the path of dialogue and unity. May the Holy Spirit accompany you in your deliberations. To all of you, I cordially impart my Apostolic Blessing.

Overgang fra protestant til katolikk eller motsatt

Økumenikk /

Jeg har i går kveld og i dag lest en del sider på internett som jeg sjelden besøker: Svært sterke, urimelige og usaklige angrep på Den katolske kirke.

En post på kristenblogg.no går langt over grensen, når de bl.a. skriver:

Den Katolske Kirke – en kristen kirke eller ondskapens verk?
Menighetene i dag går gjerne inn i økumenisk samarbeid med den Katolske Kirke. Er dette egentlig smart? For å finne svar på dette må vi se på læren til den Katolske Kirke og se om den er kristen eller ikke. Hvis den ikke er kristen så er det økumeniske samarbeidet en katastrofe. ….
Og forkynn det rette evangelium til deres katolske venner så de kan komme til frelse ved Jesus Kristus! Forkynn at det ikke er noen annen måte å komme til Himmelen enn ved Jesus, at når man bytter ut Jesus med et ubibelsk religiøst system, da kan det ende galt! Jeg sier ikke at alle katolikker går fortapt, for det er absolutt ikke min jobb å dømme det. Men hvis man er en ordentlig katolikk som tror på den Katolske lære så tror man ikke på Bibelens Jesus.

Teksten over er nok for grov til å tas alvorlig, men også Jan Aage Torp bikker over grensen når han skriver:
Mary Ann Collins var nonne, men det var vanskelig for henne å kjenne Jesus. Da hun forlot den katolske kirke og gjorde Jesus til Herre i sitt liv, ble alt forandret.
…Wagner utga historien om hennes liv på sitt eget forlag. Boken «Freedom from Catholicism» (2002 Wagner Publications) gir et sterkt innblikk i hvilke krefter hun måtte kjempe med for å oppleve friheten i Jesus Kristus.

Dette antyder jo ganske tydelig at katolikker ikke har Jesus som Herre i sitt liv, og at Den katolske kirke aktivt hindret denne kvinnen å bli protestant. I et lite innlegg i pastor Torps blog skrev jeg derfor:

Det fins mennesker som beveger seg begge veier mellom katolikker og protestanter; selv var jeg lutheraner til jeg var 38 år, så ble jeg katolikk og er nå katolsk prest. Det viktigste når man driver slikt arbeid er vel å gjøre det i sannhet og kjærlighet.

En nokså kjent gruppe som arbeider for å hjelpe protestanter (helst pastorer) som ønsker å bli katolikker, er Coming Home Network; der opplever jeg at det både er kjærlighet til Jesus og til medkristne i andre leirer. Besøk gjerne: http://www.chnetwork.org/

2. februar – Herrens fremstilling i tempelet

Liturgi /


På denne dagen i fjor var jeg i Roma og skrev en liten tekst om denne dagen, under overskriften: VI SÅ PAVEN!

2. februar (2006) var dagen etter at jeg og min kone kom til Roma. Vi var i Peterskirken om ettermiddagen fordi jeg visste at på denne dagen – 40 dager etter jul, da Maria og Josef bar det lille Jesusbarnet til tempelet for første gang – var det helt sikkert en stor messe der.

Jeg hadde likevel ikke undersøkt saken skikkelig, slik at jeg visste om det var paven selv som skulle lese messen; men det var det altså. Og da messen var slutt, fikk vi han se ham skikkelig. Min kone skryter av at hun var bare fem meter fra paven!

Denne festen jeg her snakker om, har flere navn: Lysmesse eller Kyndelsmesse (fordi det i bibeltekstene fortelles om Jesus som et lys til alle folkeslagene), eller det offisielle navnet som er Herrens fremstilling i tempelet.

Faktisk er det også denne dagen som er endelig avslutning på julen; torsdag 2. februar stod den kjempestore julekrybben fortsatt oppe. Den ble tatt ned dagen etterpå. Julen kan altså vare hele 40 dager, og ikke bare 13 som man ofte har tenkt i Norge.

De siste årene har også denne dagen, 2. februar, blitt en markering for alle menn og kvinner som er gått i kloster eller ordenssamfunn. Det var derfor flere tusen nonner, munker og ordensprester til stede i Peterskirken denne dagen; de hadde lesningene og forbønnene, og de fleste av prestene og biskopene som deltok, var også med i ordenssamfunn. Paven takket dem for innsatsen de gjør for Gud, for Kirken og for mennesker og ba om at de måtte få styrke til å fortsette det gode arbeidet.

Vi kan også lære av dette budskapet og denne store messen i Peterskirken: At Jesus er kommet til verden som et lys for oss alle – slik at vi i hele 40 dager kan glede oss over julens glade budskap, og slik at vi i hans lys og kraft kan lære å gjøre det som er rett og vite hvor vi skal gå.

LES MER OM FEIRINGEN AV ORDENSLIVETS DAG.

Jesuitteden ???

Økumenikk /

Jeg fikk en mail fra en norsk blogger som jeg noen ganger leser og som noen ganger leser mine sider. Hun skrev om en nokså fersk debatt på flere norske blogger om den såkalte Jesuitteden.

Det er en skummel ed som faktisk ikke fins, og etter snart 13 år som katolikk hadde jeg aldri hørt om den, før nå i dag. Men dette bekymrer visst ikke de som mener at denne eden likevel fins, og som tror at jesuitter og andre katolikker har som hovedmål for sitt liv å angripe og ødelegge for protestantene, som er de sanne kirstne.

Ignasiansk spiritualitet, retrett og meditasjon, fins derimot, og tydeligvis opplever noen det truende at protestanter blir beriket av en slik katolsk sak.

Jeg skrev nettopp et lite svar på Jan Aage Torps blog:
Du husker meg kanskje fra Blindern for over 25 år siden, da vi var sammen i en bønnegruppe i Oslo Kristelige Studentlag?

Jeg syns nok det hadde vært mer fornuftig å ignorere disse gamle og falske ryktene om jesuittene. Det har faktisk ingen ting med dagens jesuitter eller katolske kirke å gjøre. Absolutt ingen ting.

Ønsker man å lære hva jesuittene virkelig er, kan man f.eks. se på denne svært innholdsrike siden hos Wikipedia.

Å leve i liturgien

Liturgi /

Jeg sitter nå og forbereder messene de neste ukene framover – fram til fasten begynner, 21. februar, i første omgang. Og om nettopp liturgien leste jeg i dag en interessant artikkel på zenit.org, et intervju med benediktineren Juan Javier Flores Arcas, rektor ved det pavelige liturgi-instituttet.

Det første spørsmålet han svarer på, er om det alminnelige kirkeåret, som vi nå er inne i, er en mindre viktig del av kirkeåret. Det svarer han benektenede på, slik: It is not a weak time with respect to the other intense times, as it includes Sundays which are the weekly celebration of Easter, which is at the very origin of the liturgical year. Of itself this time has nothing that makes it inferior to the others.

Ordinary time does not have as object the celebration of a particular mystery of the life of Christ, but the totality of the mystery seen more as a whole than in a particular mystery. They are 33 or 34 weeks which are placed after the feast of the Baptism of the Lord and which follow the solemnity of Pentecost.

– How can we describe, exactly, the liturgical year?

Father Flores: The liturgical year can be described as the ensemble of celebrations with which the Church lives annually the mystery of Christ. … The liturgical year is, therefore, the year of the Lord, of the glorious Kyrios, of the risen Christ present in the midst of his Church with the long history that precedes and accompanies him. We relive the covenant, the choice of the holy people and the fullness of messianic times.

In the course of the annual cycle the whole mystery of Jesus Christ unfolds, from the incarnation to the expectation of his second coming at the end of time, culminating with the most important celebration of the year, namely, the memorial of his paschal mystery.

In its various moments, the liturgical year celebrates nothing other than the fullness of this mystery; it has its center in the annual Easter, everything springs from it and everything tends to it.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

TIL ROMA!

Generelt /

Jeg er nå kommet i skikkelig ‘mimre’stemning – har vært det i et par uker allerede, og det kommer nok til å fortsette en stund – det er nemlig akkurat et år siden min kone og jeg reiste til Roma/Italia, på en 5 1/2 måneders studiepermisjon. Vi hadde et flott halvår, så de gode minnene kommer nok til å strømme på hele det neste halvåret.

Slik skrev jeg for akkurat et år siden:
TIL ROMA!
tirsdag, 31/01/2006

I morgen tidlig, 1. februar, reiser min kone og jeg til Roma!
Vi skal være der i nesten et halvt år; selv skal jeg studere økumenisk teologi ved det pavelige universitetet som kalles Angelicum. Vårsemesteret i Roma begynner 20. februar, men denne uken skal jeg ned og registeres og ordne med en del praktiske ting, før vi tar en ti dagers ferie på Italias hæl, i Puglia.

LES MINE POSTER FRA FEBRUAR 2006 HER.

Ordenslivet blomstrer

Katolsk /

To dager før Den katolske kirke markerer ordenslivets dag, leser vi at «ordenslivet blomstrer».

The secretary for the Congregation for Institutes of Consecrated Life and Societies of Apostolic Life, Archbishop Agostino Gardin, told the Spanish magazine Vida Religiosa that: «Those who speak insistently of decadence do not know consecrated life.»

The archbishop, who before his appointment as secretary of the Vatican congregation was minister general of the Conventual Franciscans and president of the Union of Superiors General, highlighted the «enormous vitality» of religious life.

Consecrated life «is on the right path; better still, it has always been so,» the archbishop said. He described as «very positive» the attention that consecrated persons have given in recent years «to charisms and a return to the origins,» which has them «to revise their way of being and living» their vocation.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Katolske adopsjonskontorer må stenge

Generelt /

I Storbritania vil en ny «Likhetslov» tre i kaft i april, og denne loven vil tvinge alle adopsjonskontorer til å formidle barn også til homofile par. Katolske ledere (sammen med anglikanske og muslimske) har bedt om å få dsipensasjoner fra denne regelen, men det sier stasminister Blair at de ikke vil få. De vil få en overgangsperiode fram til januar 2009, men ikke mer.

Høyst sannsynlig vil dette føre til at alle katolske adopsjonskontorer i Storbritania vil stenge, for Kirken vil ikke gå med på dette kravet. Cardinal Cormac Murphy-O’Connor, Westminster, president of the bishops’ conference of England and Wales, said in a statement that today’s decision is deeply disappointing.

Last week the cardinal pointed out in a letter sent to Prime Minister Tony Blair and members of the Cabinet that proposed sexual orientation regulations would require Catholic agencies to «act against the principles of Catholic teaching.» 



… Cardinal Murphy-O’Connor said today, «This debate has raised crucial issues for the common good of our society. We believe there is an urgent task to reach a new consensus on how best the public role of religious organizations can be safeguarded and their rights upheld.

LES MER OM DETTE HER.

Pave Johannes Paul i skibakken!

Generelt, Katolsk /


Flere aviser har i dag på sine nettsider informasjon om at pave Johannes Paul lurte seg ut av Vatikanet ca 100 ganger sine første år som pave – for å gå på ski!

Aftenposten skriver at det i den nye boka til Kardinal Stanislaw Dziwisz, pavens privatsekretær, står at det i begynnelsen var vanskelig for paven, som var en ivrig idrettsmann, å innordne seg i de strenge kravene til Vatikanet. Derfor foretok han en rekke «rømninger» sammen med tre nære venner, alle polske geistlige.

LES MER OM DETTE I AFTENPOSTEN.

Søndagens tekster

Liturgi /

Denne søndagen fortsetter evangeliet der det slapp for en uke side: Jesus begynte sin tale i synagogen i Nasaret med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over de herlige ord som kom fra hans munn.

Sist søndage hørte vi både om at Jesus leste en av profetiene fra profeten Jesaja og sa at han selv hadde oppfylt den), samt opplesingen av Guds lov i Jerusalem etter at folket hadde kommet tilbake fra eksilet i Babylon. I begge teksten var hovedpoenget det trøstefulle budskapet som ble forkynt, og folks glade, nesten ekstatiske mottakelse av budskapet.

Denne gangen snur derimot stemningen ganske snart – og i første lesning hører vi også fra profeten Jeremia, der han forstår hvor vanskelig profetens rolle er: Ofte blir budskapet ikke mottatt. Det samme kan skje med troende i vår tid; det er ofte vanskelig å holde fast på og vinne gehør for Guds ord og vilje.

Slik fortsetter søndagens evangelium, fra Lukas 4, 21-30:

«Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de. Da sa Jesus til dem: «Dere vil sikkert minne meg om dette ordtaket: Lege, leg deg selv! Dere vil si: Vi har hørt om alt du har gjort i Kapernaum; gjør det samme her på ditt hjemsted!» Og han la til: «Sannelig, jeg sier dere: Ingen profet blir godt mottatt på sitt hjemsted. Ja, jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, men bare til en enke i Sarepta i Sidons land. Og det var mange spedalske i Israel på profeten Elisjas tid; men ingen av dem ble renset, bare syreren Na’aman.» Da ble de rasende, alle som var i synagogen og hørte dette. De reiste seg og drev ham ut av byen, ut mot et stup, ned fra fjellet der byen deres lå, for å styrte ham utfor. Men han gikk midt gjennom flokken og drog bort.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Stadig flere katolikker i Asia

Katolsk /

Torsdag 25. januar møtte pave Benedikt statsministeren i Vietnam, Nguyen Tan Dung. Det er første gang noen fra regimet i Ho Chi Minh-byen besøker Vatikanet. Vietnam har en forholdsvis stor katolsk kirke; noen sier at det er 6 millioner katolikker i der, 8 % av befolkningen, mens andre gir høyere tall – i tillegg til det store antallet vietnamesiske katolikker i utlandet. Kirken har tillatelse til å arbeide i Vietnam, men den blir ganske strengt kontrollert.

Men også andre land i Asia har mange katolikker (i tillegg til Filippinene), bl.a. Sør-Korea, og 19.-20. januar holdt pave Benedikt et møte i Vatikanet om Kirken i Kina. . The final statement from the meeting, apart from announcing an upcoming papal letter to the Chinese Catholics, emphasized the heroism of many faithful, priests, and bishops, their refusal to give in to compromises, the reestablishment of communion with the pope among «almost the entirety» of the bishops illegitimately installed by the communist regime in opposition to Rome, and, finally, the «surprising growth of the ecclesial community.»

There are thought to be more than 12 million Catholics in China today. In 1949, before the advent of Mao Zedong, there were 3 million. Every year about 150,000 new baptized persons are added to their ranks, most of them adults. Many of these come from the professional classes and from the universities.

Another country of the Far East in which the Catholic Church is especially vigorous is South Korea. The faithful there have almost doubled in number over the past ten years, and now make up 10 percent of the population. Here, unlike in Vietnam and China, religious freedom is guaranteed, there is a good standard of living, and the challenges facing the Church are more like those found in the West.

LES MER HER.

Om Abbé Pierre – Frankrikes Mor Teresa

Katolsk /

Tidligere denne uka døde Abbé Pierre, en fransk prest, som var svært kjent både i sitt hjemland og utover i alle fall store deler av Europa. Han var mest kjent for å hjelpe de fattigste og utstøtte i samfunnet, og jeg hørte om ham (i Bergen) i forbindelse med arbeidet som ble drevet der for å få innpenger til Mor Teresas arbeid. Dette arbeidet hadde i aller første fase på 60-tallet tatt sin inspirasjon fra Abbé Pierre.

Med Abbé Pierre viser det seg at han var uenig med Den katolske kirke på flere områder, dogmatiske og etiske. Noe som ikke er uproblematisk for en prest. John Allen skriver bl.a. om ham:

In October 2005, Groues released a set of reflections entitled Mon Dieu…pourquoi?, in which he frankly acknowledged that his vow of priestly celibacy had not insulated him from sexual temptation. “It happened that every now and then, I fell,” he wrote.

“I never had regular relationships, because I never allowed sexual desire to put down roots. I’ve known the experience of sexual desire and its occasional fulfillment, but this fulfillment was in truth a source of dissatisfaction, because I never felt sincere. … I’ve understood that in order to be fully satisfied, sexual desire needs to express itself in a sentimental relationship, tender, trusting. That kind of relationship was denied to me by my choice of life. I would have only made both the woman and myself unhappy, tormented between two irreconcilable options for my life,” Groues wrote.

Groues wrote that in his opinion, both married and celibate priests are able to consecrate themselves completely to their vocations, and that priests should therefore have the option to marry.

Groues also supported the ordination of women to the Catholic priesthood, writing that the ban “presupposes that this practice is not in conformity with the very substance of the Christian faith.”

“The principal argument given in support of this view,” he wrote, “is that Jesus did not choose women among his apostles. But for me this argument is not at all theological. Instead, [that choice] has sociological roots.”

On the subject of homosexuality, Groues said he was not in favor of using the term “marriage,” which, he said, “has roots too deep in the collective consciousness as a union between a man and a woman.” He supported recognition of same-sex “pacts.” Groues said the question of adoption rights for gay couples was “complex,” and could not be approached “lightly.”

LES MER HER.

Skroll til toppen