Denne messen på Jesu hjerte-festen gir leserne en anledning til å se den tradisjonelle latinske messen – og for de som nå er kjent med TLM, er det en fin anledning til å se en høymesse, med diakon og subdiakon, som begge har sine spesielle oppgaver.
Fedag kveld var vi på konsert med Bob Dylan – jeg hører faktisk ganske mye på hans musikk. Fra Aftenbladet har jeg tatt denne oversikten over sangene han framførte – det er faktisk ikke så lett å høre, siden han framfører dem så forskjellig fra gang til gang.
«Rainy Day Woman».
«Don’t think twice, it’s allright».
«Rollin’ and Tumblin’»
«Tangled up in Blue»
«I’ll Be You’r Baby Tonight»
«High Water (For Charley Patton)».
«Just Like a Woman»
then two quiet songs (no names)
«Highway 61».
«Workingman’s Blues # 2»
«It’s Allright Ma».
«Beyond the Horizon»
«Summer Days»
«Masters of War».
«Thunder on the Mountain».
«Like a Rolling Stone».
«Herrens hjertes tanker står fast fra slekt til slekt. Han kan fri dem fra døden og berge dem gjennom hungersnød.» Salme 33(32), v11 og 19.
I går feira vi festen for Jesu hellige hjerte. Jeg leste den gamle messen i går og syns nok dagens feiring etter 1970 ble forandra svært så radikalt. Festen feires jo også i dag, men har i praksis mista det meste av sin betydning.
Slik leser vi om festen, ut fra den tradisjonelle latinske messens bønner og tekster – som fins her):
The Feast of the Sacred Heart was established in order to stimulate the faithful to honor with more devotion and zeal, under the symbol of the Sacred Heart, the love of Jesus Christ, which induced Him not only to suffer and to die for the redemption of mankind, but also to institute the Sacrament of His Body and Blood in commemoration of His death.
Though the devotion to the Sacred Heart of Jesus is of great antiquity in the Church, yet it was reserved to the holy Margaret Mary Alacoque, of the Order of the Visitation, to make this devotion public. During the Octave of Corpus Christi, in the year 1690, our Blessed Lord appeared to His devoted handmaid, and disclosing to her His Heart, said: «Behold this Heart, which, notwithstanding the burning love for man with which it is consumed and exhausted, meets with no other return from the generality of Christians than sacrilege, contempt, indifference and ingratitude.» But what will it avail us to have listened to these so just complaints of our Savior, if we are not moved with compassion, and generously resolved to testify our sorrow for our past indifference by honoring His Sacred Heart, and by repairing, as far as lies in our power, the insults to which His ardent desire to dwell with the children of men daily exposes Him in the august Sacrament of His love! If gratitude to the God who suffered such torments for our salvation, does not incline us to accept His gracious invitation, and to rank ourselves among the number of His adorers, at least let the recollection of the many spiritual advantages to be derived from devotion to the Sacred Heart induce us to pray fervently and humbly, that He, who has Himself declared that it was a last effort of His love for man that induced Him to discover to them the treasures of His Heart, may infuse into our souls the great gift of true compassion for His Most Sacred Heart.
Sist søndag reiste jeg til utkanten av vår menighet og feira messen i ei lånt statskirke. De har riktignok nylig pussa opp sin kirke innvendig, og gjort det slik at presten kan stå på begge sider av alteret – men denne søndagen valgte jeg å likevel feire messen ad orientem. (Jeg har fatt tak i et krusifiks, som jeg alltid har foran meg på alteret når jeg feirer messen, men med disse store lysestakene ble det nok for lite.)
Bloggen TLM skriver i dag om hvor overraska de var over å se bildet over på nettsida til et stort katolsk forlag. Slike bilder er det mange tiår siden man har våga å vise i katolsk sammenheng, sier de, og det er pave Bendeikts frigivelse av den gamle messen som har skapt forandring:
With the passage of one year, we are beginning to see that the most substantial effect of Benedict XVI’s Motu Proprio Summorum Pontificum is not exclusively or even directly related to the liberalization of the Tridentine form of the Roman Rite. To be sure, this form is making a comeback in parishes and seminaries and cathedrals, and this is a glorious development. The pope brilliantly named the old form the «extraordinary form» and the new form the «ordinary form» and made it clear that they constitute two forms of the Roman Rite. With this change in language comes a kind of liturgical healing, one that reduces the distance that has artificially separated us from the liturgy of the past.
What Summorum has achieved is to permit us to intellectually and spiritually draw from a broader range of experience as we look to the future. It has meant an end to the illusion that Catholicism was re-founded in 1969 and that we have nothing to learn from our ancestors beyond what not to believe and what not to do.
In retrospect, this sad situation could not have lasted. But it took a man of great courage to finally put an end to the barriers that had sealed off our heritage like a mansion that had been padlocked pending demolition.
Bloggen beskriver også hvordan situasjonen har vært i lang tid: …
Tradisjonelle katolske alter og messeklær kan på nytt vises framLes mer »
Jeg skrev nylig om folkemøtet for ekteskapet som skulle holdes i Stavanger i kveld. Jeg var bedt om å holde en appell, og strevde litt med å finne ut hvordan jeg skulle gripe det an. Muligens var jeg litt for «kristelig» eller «bibelsprengt», men på den annen side var det jo som katolsk prest jeg stod der … … De ca 50 motdemonstrantene som stod rett rundt oss og ropte slagord, gjorde det ikke lettere.
Jeg samla det jeg hadde å si rundt to hovedpunkter:
HVA lærer den katolske Kirke om ekteskapet?
og
HVORDAN vet vi at ekteskapet best defineres slik?
——– Her er det jeg sa:———–
HVA lærer den katolske Kirke om ekteskapet?
Vi lører at ekteskapet har to hovedformål
1. Utvikling av kjærlighetsforholdet mellom de to ektefellene
2. Å få barn – og slik føre menneskeslekten videre.
Disse to hovedformålene er like viktige og begge er nødvendige.
At de er nødvendige er gjort svært klart gjennom de tre innledende spørsmålene i den katolske vigselsliturgien, før det (tradisjonelle) hovedløftet blir gitt: …
Det sies at pave Benedikt nå vil se på betingelsene for store konselebrasjoner:
No more big «show» Masses: The Pope want to put the brakes on huge concelebrations with hundreds of priests, often far from the altar, as we are now used to in the World Youth Days and papal journeys. Benedict XVI has entrusted to the Congregation for Divine Worship the task of preparing, if necessary, an «instruction».
Concelebrations will be limited to precise circumstances with a reduced number of priests around the altar. The Constitution Sacrosanctum Concilium fixed the cases in which it was permitted to concelebrate. «It is necessary to return to the original meaning of concelebration, which is the sign of unity of priests», explained Msgr. Nichola Bux, a professor at the Theological Faculty of Puglia.
Jeg leste dette hos Father Z., og han skriver selv om dette emnet:
I have gotten to point with the Novus Ordo that I will very rarely concelebrate. I will happy do so for ordinations, for a Chrism Mass, for a few other instances, for example with my bishop or when the titular Cardinal, Card. Arinze, would come to the cathedral, etc. I think concelebration should be safe, legal and rare. Above, all rare.
I en av kommentarene til Father Z.’s post leser vi også noe interessant (interessant hvis man syns det var et tap at de gamle høymessene – med prest diakon og subdiakon – forsvant): …
I disse dager arbeides det for å organisere et folkemøte i Stavanger onsdag 29. mai til støtte for ekteskapet. (Litt etter mønster fra møtet i Oslo for ikke så lenge siden – se her.) Det blir tog fra torget/ utenfor Domkirken kl 18.00, og appeller ca kl 18.30. Jeg er blitt informert og invitert av Øivind Benestad (gammel studiekamerat) og bedt om å holde en av appellene.
Vi var her sist fredag. Jeg står 50 cm fra kanten, det er 604 m rett ned, og jeg er faktisk reddere når jeg ser på bildet enn jeg var da jeg stod der. I bakgrunnen ser vi Lysebotn, der det kom vei ned fra Sirdalen for litt over 20 år siden.
Dette – et svar fra den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei – leste jeg for noen dager siden, og syntes det var så interessant at jeg vil dele det med andre:
It will obviously take time for the effects of the Motu Proprio Summorum Pontificum to reach the appropriate levels in the Church. You do have a right to be taught about the extraordinary form of the Roman Rite of the Mass because this is a very important part of the history of the Roman liturgy and one who is ignorant of his past cannot be expected to understand his present at any depth.
In classes on the liturgy in the seminary you should expect to learn about the extraordinary form of the Roman Rite. If you prepare for the priesthood, you should also expect to learn how to celebrate according to the extraordinary form. This can be a great help to your learning how to celebrate the ordinary form with reverence and devotion.
«Med beste hvete næret han dem og mettet dem med honning fra klippen.» Dagens inngangsvers er henta fra Salme 81 (80), 17.
Og dagens evangeliem er dette – Johannes 8,56-59:
For mitt legeme er virkelig naering, mitt blod er virkelig en drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham. Som det er Faderen, den Levende, som har sendt meg, og som det er ham jeg har mitt liv fra, slik skal den som spiser meg, få sitt liv fra meg. Dette er da det brød som er kommet fra himmelen: Det er ikke som det deres fedre spiste i ørkenen, for de døde siden; men den som spiser dette brød, han skal leve i all evighet.
Her finner man dagens tekster og bønner i den nye messen, og HER for den gamle.
Den gamle og den nye messer er nokså like denne dagen, men dagens sekvens ble borte i 1969. Storparten av den finnes fortsatt i den katolske salmeboka, nr. 524 – Lauda Sion Salvatorem.
1 Sion, pris din saliggjører,
pris din hyrde og din fører,
syng hans lov med sang og spill. …
I Vatikanet ble festen for Corpus Christi feira sist torsdag, mens dagen i Italia blir feira kommende søndag – som i Den katolske Kirke i Norge. I sin tale i forgårs la pave Benedikt vekt på tre fundamentale handlinger i messefeiringa. For det første «kommer vi sammen rundt Herrens alter for å være sammen i Kristi nærvær», for det andre «går vi sammen med Herren», og for det tredje «kneler vi for Herren i tilbedelse».
Explaining the first of these gestures, the Holy Father quoted St. Paul’s Letter to the Galatians, where it is written that «there is no longer Jew or Greek, there is no longer slave or free, there is no longer male and female; for all of you are one in Christ Jesus’. … In these words», said the Pope, «we feel the truth and the power of the Christian revolution, the most profound revolution in human history, which we may experience in the Eucharist where people of different ages, sexes, social conditions and political ideas come together in the presence of the Lord. The Eucharist can never be a private matter. … The Eucharist is public worship, which has nothing esoteric or exclusive about it. … We remain united, over and above our differences, … we open to one another in order to become a single thing in Him».
Concerning the second of these gestures, …
Være sammen i Herrens nærhet, gå sammen med Herren, knele for HerrenLes mer »
På NLM-bloggen ble det for noen dager siden publisert et intervju med Fr. George Rutler, godt kjent i USA, spesielt fra programmene til EWTN. Han får i intervjuet mange spørsmål om liturgi og musikk, og om hvordan hvordan mer utbredt feiring av TLM vil påvirke feiring av den nye messen. Til det sier han:
The saying «a rising tides lifts all ships» applies here. Learning about the usus antiquior can raise the general conscience of parishioners to a clearer understanding of what worship is. Each age is tempted to ape the current cultural milieu in its approach to God. The tendency to make the Mass an ecclesiastical form of television entertainment is a mistake of our day, but it is not more seductive than the inclination of an earlier generation to make the Mass operatic. Pope St. Pius X tried to reform that by his attention to Gregorian chant. Bad money drives out the good in every epoch, and some of the worst elements in current liturgical life have just updated the pietism of earlier times. From my experience, young people respond to classical worship well, albeit at first with astonishment and bewilderment, but their response is healthier than that of some older people who lack the humility to admit that their abandonment of authentic worship was a mistake. For those in their twenties and thirties, the guitars and faux folksiness of the 1960’s is as archaic as the culture of the 1920’s is to those in their sixties and seventies. To recover the virile authenticity of true worship, I certainly prefer the sacral language of the Latin texts but, more importantly, I think the «leaven for the reform of the reform» would best begin with worship «ad orientem.» The psychological shock some may have when they realize the priest is not looking at them when he prays can be a very good tonic.
Vårt Land skriver i dag at Øivind Benestad er sterkt kritisk til Stavanger Aftenblads håndtering av saken om Arnfinn Nordbø, og mener Aftenbladet bør meldes til PFU.
Han kaller det «et klassisk overgrep mot hele miljøer og ikke minst en familie». Og videre sier han:
Mange føler det utrolig urettferdig hvordan Stavanger Aftenblad har overkjørt enkeltpersoner og miljøer på et løgnaktig grunnlag. Avisen har generalisert grovt i denne saken, og uansvarlige journalister har overkjørt Arnfinns familie. Noen få tekstmeldinger fra noen få personer har blitt brukt til å generalisere et helt miljø uten å ta hensyn til menneskene som er involvert i saken. Mange er skuffet og opplever seg misbrukt, sier Benestad.
Les mer i Vårt Land her. Torsdag hadde Aftenbladet noen artikler som var mye mer balanserte, men skaden var allerede skjed ved førstesideoppslaget onsdag, og kan nok ikke rettes opp. Det noe i praksis gjør er å bruke noen få uakseptable sms-er til å angripe en sentralt punkt i kristen etikk: At sekuallivet bare kan leves ut i et forpliktende og monogamt ekteskap mellom en mann og en kvinne.
I dag er den egentlige dagen for Corpus Christi, selv om feiringa mange steder flyttes til neste søndag, også hos oss. I Roma gjorde pave Benedikt noe nytt i år; alle som mottok kommuion fra ham mottok knelende, og på tunga.
Forøvrig kan man se svært mange bilder fra feiringa (messen og prosesjonen) HER.
For noen dager siden bekrefta Vatikanet at en bestemmelse fra november 2005, om at tidligere aktive homfile og andre med en dyptliggende homofil legning, ikke kunne få lov til å bli presteviet eller begynne på presteseminar. En del biskoper har nok tatt ganske lett på denne bestemmelsen, og flere har visst spurt om det gjelder alle typer presteseminar, og de fikk følgende tydelige svar:
The Vatican has affirmed that a policy barring homosexuals from admission to seminaries applies to all Catholic dioceses and religious orders.
In a brief letter to the world’s bishops, Cardinal Tarcisio Bertone, the Vatican Secretary of State, underlined that a November 2005 policy statement from the Congregation for Catholic Education is «valid for all formation houses for the priesthood,» including those administered by religious orders, the Eastern Catholic churches, and missionary territories. …
That Vatican document, which has now been reinforced, instructed bishops and religious superiors to use «painstaking discernment» in appraising the candidates for priestly training. Candidates who are identifiably homosexual are not qualified for ordination, the Vatican said. «In the case of a serious doubt in this respect, they must not admit him to ordination,» the document added.
«Vår kjærlighet til sønnen vår står fast, men det gjør også vårt syn på Guds ord. Kall oss gjerne fundamentalister, men Bibelen er klar på dette punktet.
Vi elsker ham og ønsker ham velkommen hjem, men det ville vært et svik mot ham og Guds ord om vi skulle si at det livet han lever, er OK. Vi kjenner ikke sønnen vår igjen. Han var den mest konservative av oss alle.»
Dette sier far til Arnfinn Nordbø, mens den store overskrifta på første side av Aftenbladet i dag var: Bedre død enn homofil, og nettsidas overskrift er: Har Satan tatt bolig i Arnfinn? Det siteres noen anonyme meldinger Norbø fikk av tidligere venner, som bevis for disse tendensiøse overskriftene, mens de to som uttaler seg på den kristne familiens vegne og fra Misjonssambandet (der Nordbø hadde vært med) uttaler seg på en ryddig og saklig måte, men de får bare beskjeden spalteplass langt ut i margen.
Hvor mye tendensiøs og usaklig journalistikk skal man tåle fra en av Norges største regionsaviser?
OPPDATERING
I ettermiddag sendte jeg følgende e-mail til journalisten og redaksjonen i Aftenbladet: …
Sjokkerende oppslag om homofili i Stavanger AftenbladLes mer »
Jeg kjenner Anne Samuelsen svært godt fra mine år i Bergen, og var glad for å lese hennes uttalelser etter at hun – som utsending fra norske Menneskeverd – møtte pave Benedikt i Roma mandag sist uke.
– Pavens tale var en oppmuntring til alle som jobber for å verne om livet, sier Anne Samuelsen som mandag fikk se og høre paven i Roma.
Mandag 12. mai mottok pave Benedict XVI en stor delegasjon fra ja-til-livet bevegelsen i Europa. Anne Samuelsen fra Bergen er styremedlem i Menneskeverd og repesenterte organisasjonen i Roma. Det var representanter fra flere europeiske ja-til-livet organisasjoner. Til sammen var det 800 personer. Majoriteten bestod av representanter fra Italia. I år er det 30 år siden landet vedtok selvbestemt abort. Audiensen hos paven var en markering av det, samt et ønske om å rette søkelyset mot menneskeverdet i alle de europeiske landene.
Paven påpekte at det er blitt vanskeligere å forsvare retten til liv da det har utviklet seg en mentalitet som i stigende grad devaluerer menneskeverdet og overlater til enkeltindividet å bestemme verdien. Paven uttalte at konsekvensen av det er mindre respekt for mennesket.
– Det truer en verdi som ligger til grunn for enhver form for sameksistens, sa paven.
Han mener det er viktig å bære vitnesbyrdet om at retten til liv er en helt grunnlegende rett. Paven avsluttet med å takke alle som jobber for å verne om menneskeverdet fra befruktning til naturlig død. … …
Anne Samuelsen fikk overvære pavens tale på andre rad i konferansesalen. Hun er svært takknemlig for at hun fikk reise til Roma og har med seg mye inspirasjon og kunnskap tilbake til Norge.
Erkebiskop Coleridge i Australia, som jeg skrev om for noen dager siden, skriver også i sitt dokument om når man skal/bør være stille i messen, der skriver han:
The Roman Rite presupposes seven silences:
1) before the Act of Penitence
2) before the Collect (after the celebrant’s call to prayer)
3) after the First Reading and before the Psalm,
4) after the Second Reading and before the Gospel Acclamation
5) after the Homily
6) during the Intercessions (after the intention is announced and before “Lord, hear us”)
7) after Holy Communion
Her må jeg innrømme at jeg ikke er helt på bølgelengde med erkebiskopen; noen av disse «stillhetene» er jo veldig korte, og å ha stillhet etter hver av lesningene syns jeg ikke fungerer så godt. I den gamle messen er det mye stillhet (positivt syns mange) fordi presten sier flere bønner stille – og noe av dette kan også være stille i den nye messen, bl.a. offertoriebønnene.
I GIRM no. 45 kan vi lese om viktigheten av stillhet; før messen og etter kommunion er det alltid viktig med stillhet (syns jeg) og noen ganger fungerer det også godt etter prekenen, men stadige små pauser i messen syns jeg faktisk ikke er så nyttige.
… at the conclusion of a reading or the Homily, all meditate briefly on what they have heard; then after Communion, they praise and pray to God in their hearts. Even before the celebration itself, it is commendable that silence be observed in the church, in the sacristy, in the vesting room, and in adjacent areas, so that all may dispose themselves to carry out the sacred action in a devout and fitting manner.
«Lovet være Gud Fader, Guds enbårne Sønn og Den Hellige Ånd, som har øvet barmhjertighet mot oss.» (Samme inngangsvers i den nye messen, men forkorta litt.)
Denne søndagen feirer kirken over hele verden Høytiden for Den hellige Treenighet – dvs. ikke østkirken, for festen vokste fram etter år 1000. På katolsk.no kan vi lese en hel om hvordan dagen vokste fram.
Der leser vi at på 1700-tallet var dette regna som den viktigste av alle fester, mens tidligere: «Treenighetsliturgien hadde sine kritikere. … Pave Alexander II (død 1073) mente at Gloria Patri på slutten av hver salme inneholdt Kirkens Treenighetsfeiring. Men pave Johannes XXIIs avgjørelse gjorde slutt på alle diskusjoner. Treenighetsfesten har siden vært Gloria Patri til Pinsens store påskesalme.»
I messeboka fra 1962 står det også før denne dagen: «Denne fest kom ikke opp før i Middelalderen, og den feires ikke med noen ekstra stor høytid, da jo hver messe er en fest til ære for Den hellige treenighet. Hver messe begynner i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og hver bønn i messen slutter med å påkalle den treenige Gud, og hver gang vi gjør korstegnet, gjør vi det i Faderens og Sønnens og de Hellige Ånds navn.»
Bønnene for dagen er nesten de samme i den gamle og den nye messen – se her for den NYE og her for den GAMLE messen.
Tekstene i de to messeordningene, derimot, …
