desember 2008

Adonai – eksempel på bruk av Guds hellige navn

Katolsk, Liturgi /

Dagens Å-antifon er et eksempel på hvordan Kirken har brukt og bruker Guds hellige bavn: JHVH – dvs, at vi ikke bruker det, men bytter dte ut med Adonai=Herre. (For noen måneder diskuterte vi dette her på bloggen, HER og HER.)

Slik skriver Father Z. om dette:
«Adonai» is «LORD.» It was the Hebrew word that the Jews used when they found the four-lettered word for God’s name which they held to be too sacred to pronounce aloud. The four letter word for God’s Name, the Tetragrammaton, is still venerated by us to the point that Holy Church asks us not to use it in liturgical song.

Christ is Lord, Lord of Creation. We sang this yesterday in the antiphon «O Sapientia». Christ is also Lord of the Covenant with the People He chose. The Lord made covenants with Noah, Abraham, and Moses. He guided them and all the People. He gave them Law. He protected and feed them. The Lord delivered them from bondage to Pharaoh and unending slavery. He went before them with arm outstretched.

This was all a pre-figuring of the great work of redemption that Christ would work on the Cross. He redeemed us His People from Satan and the eternal damnation of hell.

He once appeared clothed in the burning bush that was not consumed by fire. He is about to appear again clothed in flesh in our liturgical celebration of Christmas. He will appear again one day in the future to judge the living and the dead. Each day He appears to us in the person of our neighbor.

What amazing contrasts we find in our Lord! He came in thunder and lightening to give the Law on Mt. Sinai. He comes now in swaddling clothes. He will come again in glory. He comes humbly in the appearance of Bread and Wine. He still goes before us with outstretched arm and our foes are put to flight at the sight of His banner!

O Adonai – 18. desember

Liturgi /

O Adonai = Herre

O Adonai, et Dux domus Israel, qui Moysi in igne flammæ rubi apparuisti,
et ei in Sina legem dedisti: veni ad redimendum nos in brachio extento.

Å Adonai, sterke Gud. Du førte Israel bort fra Egyptens trelldom.
Du talte til Moses fra tornebuskens flammer og gav ham loven på Sinai fjell.
Strekk ut din sterke arm! Frels oss fra syndens åk.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra 5. Mosebok 30, 8-11
Moses sa til hele Israel: Da skal du igjen være lydig mot Herren og holde alle hans bud som jeg gir deg i dag. I alt ditt virke skal Herren din Gud gi deg rikelig av det som godt er, både barn, avkom i buskapen og grøde på jorden. For Herren vil igjen glede seg over deg og gjøre godt mot deg, likesom han gledet seg over dine fedre, så sant du er lydig mot Herren din Gud og holder hans bud og forskrifter som er skrevet i denne lovboken, og så sant du vender om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel. Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.

Det går godt for de fleste innvandrerne

Generelt /

For oss katolikker – som har så enormt mange innvandrere i våre menigheter – er det godt å lese at de fleste innvandrerne i vårt land klarer seg fint. Slik leste jeg i DagenMagazinet i går:

«Det går godt for de fleste ikke-vestlige innvandrerne med botid over fem år i Norge. Det viser en rapport som onsdag ble lagt fram av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). …

På vegne av direktoratet intervjuet meningsmålingsinstituttet 1.011 personer i aldersgruppen 18 til 67 år fra Afrika, Asia, Øst-Europa og Sør- og Mellom-Amerika i 2007. Alle hadde bodd i Norge i mer enn fem år, og de ble spurt om opplevelser og synspunkter på innvandring og integrering.

Et hovedfunn viser altså at det går godt for de aller fleste – åtte av ti – ikke-vestlige innvandrere. Men de i intervjuutvalget som opplever seg best integrert, er også de som er mest kritisk til norsk integreringspolitikk. …

Dette er en av de få rapporter der integreringen ses på fra minoritetenes perspektiv. Det finnes svært liten kunnskap om innvandrernes egne erfaringer. Rapporten er et viktig bidrag for å gi stemme til innvandrernes egne opplevelser.

Man finner det gledelig at det store flertall som deltok i undersøkelsen føler at det er fullt mulig å være seg selv og beholde sine tradisjoner. …»

Likevel opplever mange innvandrere ulike former for diskriminering og at de ikke har like muligheter til arbeid og utdanning som etnisk norske. Les mer HER.

O Sapientia – 17. desember

Liturgi /

O Sapientia = visdom

O Sapientia, quæ exore Altissimi prodisti, attingens a fine usque ad finem,
fortiter suaviter disponensque omnia: veni ad docendum nos viam prudentiæ.

Å Visdom, du evige Ord som Gud har talt. Du råder for hele verden.
Sterk og mild leder du alt. Kom, lær oss å leve klokt og rett.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra Visdommen 7,26-29a
For visdommen er en avglans av det evige lys, plettfritt speiler den Guds virke og er et bilde av hans godhet. Den er bare én, men makter alt, den hviler i seg selv, men gjør alle ting nye. Fra slekt til slekt tar den bolig hos hellige mennesker og gjør dem til profeter og Guds venner, for Gud elsker bare den som bor i lag med visdommen. Ja, den er skjønnere enn solen, den overgår ethvert stjernebilde.

Jeg må innrømme at jeg har få advents- og juletradisjoner, men disse Å-antifonene husker jeg (og bloggen) gjerne på også dette året.

Dette er den første av sju antifoner som er blitt lest eller sunget som del av katolsk vesper (kirkelig aftensang) i perioden 17. – 23. desember – i over 1.400 år.

Versene kalles «Å-antifonene», fordi de jo alle begynner med «Å». Og det er «Magnificat» (Marias lovsang) som disse kveldene rammes inn av disse antifonene, som uttrykker lengselen etter Jesu Kristi komme på en meget poetisk måte, med stadig større kraft når man nærmer seg jul.

“Johannes var røsten, men Herren er det Ord som var i opphavet.”

Katolsk /

Slik leser vi til Matutin i dag, fra en preken av den hellige Augustin, biskop av Hippo:

Johannes var røsten, men Herren er det Ord som var i opphavet (jf. Joh 1, 1). En liten stund var Johannes røsten, men i opphavet var Kristus det evige Ord. Mangler ordet, hva er da røsten? Hvor intet er å forstå, høres bare meningsløs larm. En røst uten ord når nok frem til øret, men oppbygger ikke hjertet.

La oss ta for oss hva som skjer når vi blir oppbygget i vårt hjerte. Når jeg tenker på hva jeg skal si, er ordet allerede i mitt hjerte; men hvis jeg vil tale med deg, søker jeg å finne en fremgangsmåte slik at det ord som er i mitt hjerte, også kan nå frem til ditt.

Når jeg søker en måte å nå frem til deg på, slik at det ord som allerede er i mitt hjerte, kan finne klangbunn i ditt hjerte, tar jeg stemmen i bruk, og ved hjelp av den taler jeg til deg. Lyden av min stemme overfører ordets mening til deg. Og når så lyden har overført til deg meningen med ordet, opphører lyden selv. Men det ord som lyden har overført til deg, er nå i ditt hjerte, uten at det dermed har forlatt mitt.

Virker det ikke som om lyden sier, etter å ha overført ordet til deg: «Det skal vokse, jeg skal avta» …

“Johannes var røsten, men Herren er det Ord som var i opphavet.”Les mer »

Gaudéte in Dómino semper: íterum dico: gaudéte.

Liturgi /

Gaudéte in Dómino semper: íterum dico: gaudéte. Modéstia vestra nota sit ómnibus homínibus: Dominus enim prope est. Nihil sollíciti sitis: sed in omni oratióne petitiones vestræ innotéscant apud Deum. (Filipperbrevet 4, 4-6)

Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!)

Denne tredje søndagen i advent kalles gaudéte-søndagen fordi messens inngangsvers begynner med det ordet: Gaudéte/gled dere! Og i dag er det ganske godt samsvar mellom inngangsvers og messens tema; jfr. en diskusjon om dette på bloggen for et par uker siden. Det er også noenlunde samsvar mellom den nye og den gamle messen i dag; inngangsverset (som vanlig), og første og andre lesning har et gledestea (men i TLM er lesningen fra samme tekst som inngangsverset er tatt fra) og evangeliet (bare i år B) er det samme i nye og gammel messe. Les alle tekstene og forbønnene i den nye messen og hele messen etter TLM.

Første lesning Jesaja 61,1-2a. 10-11
Herrens Ånd er over meg, for Herren Gud har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de fattige, for å lege dem som har et sønderknust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker. Jeg skal rope ut et nådens år fra Herren. Jeg vil glede og fryde meg i Herren, min sjel skal juble i min Gud. …

Gaudéte in Dómino semper: íterum dico: gaudéte.Les mer »

Mer om kardinal Avery Robert Dulles

Katolsk /

Her kan man se en video fra Dulles’ prestevielse 18. juni 1956, bl.a. sammen med familien – faren var USA’s utenriksminister:

Jeg ser også at katolsk.no har oppdatert sin side om Dulles. Dessuten ser jeg at de har full oversikt og svært mye informasjon om alle Kirkens kardinaler – se HER – at de hadde så mye var jeg faktisk ikke klar over.

Kardinal Avery Dulles, S.J., RIP

Katolsk /

Kardinal Avery Dulles som døde i dag, 90 år gammel, er en person jeg ofte har lært mye av. Da jeg skrev en artikkel om den luthersk-katolske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen, brukte jeg i stor grad han analyser, og på denne bloggen har jeg tatt opp ting han har skrevet flere ganger.

Hos First Things nevnes hans død og en lang liste med artikler han har skrevet for tidsskriftet, og John Allen skriver om ham på denne måten:

Over the years, Dulles published 23 books and some 750 articles. Perhaps his best-known book was 1974’s Models of the Church, in which Dulles outlined five different images of the church that have developed over the centuries, from “institution,” “mystical communion” and “sacrament” to “herald” and “servant.” Though Dulles regarded each as valid on its own terms, most readers in the immediate post-Vatican II period regarded the images of “herald” and “servant” as best reflecting the council’s vision, and tended to see Dulles as part of the broadly “progressive” theological outlook associated with Vatican II.

As the post-conciliar period gave way to the John Paul years, however, Dulles began to give voice — along with a broad swath of Catholic opinion — to doubts about whether some of the reforms and innovations associated with Vatican II had perhaps led to a weakened sense of Catholic identity.

In a 2006 interview with NCR, for example, Dulles expressed deep admiration for both Popes John Paul II and Benedict XVI, but added that if he had any criticism, it might be that both men were perhaps “not traditional enough” on some issues, such as the death penalty and the church’s teaching on a just war.

Flom i Roma

Generelt /

Mye nedbør og mye vann i Tiberen, er nyhetene fra Roma i disse dager. Vi bodde i Roma vinteren for tre år siden, fra 1. februar, det var kaldt det året, men mye nedbør og høy vannstand i Tiberen kan jeg ikke huske.

Se mange flere bilder av elva her.

Katolsk hilsen til denne bloggen fra Frankrike

Generelt /

En mann som heter Loup har skrevet noen kommentarer til denne bloggen de siste dagene – på nesten helt perfekt norsk, etter bare noen få måneders studier! Jeg poster hans siste kommentar her, heller enn under det andre innlegget (som egentlig handler om noe annet):

Forfatter : Loup
Hmm, ja, kan si noe om hvorfor jeg lærer norsk, men er redd det blir litt «off-topic»… ikke sant ? Jeg har alltid blitt fascinert av Norge (natur og folk og språk), og drømt om å dra en vakker dag til Nord-Norge og bo der (samtidig elsker jeg også Frankrike, Kirkens eldste datteren) – nå er det ennå umulig, pga forskjellige årsaker (jobben og familien). Mens jeg venter på den vakkere dagen, begynner jeg å lære språket (for fire måneder siden kunne jeg bare si og skjønne «takk» og «god dag»…). Lærer helt alene, det er ikke så lett… Stort arbeid som krever sin tid… men jeg er så glad i å gjøre det! Har alltid bli litt trist at det finnes så få katolske i Norge. 400 år utenfor katolske Kirken ! Norge ser litt glemt i universell Kirke ut. Kun 2 norske Helgener i nytt «martyrologium romanum» (selv om jeg fant 7 norske helgener på katolsk.no)… Hver dag ber keg for Norge og for alle dere, brødre og søstre mine. Takk for å be også for meg!

Advents fokus og messens fokus

Liturgi /

Jeg leste i dag tidlig om en prest som nylig forklarte hvorfor han hadde begynt å feire messen møt øst/ mot Gud. Presten kommer mindre i fokus på den måten, sier han, både prest og menighet kan fokusere mer på Kristus. Samtidig knytter han dette til advents to temaer; Kristi første komme og hans gjenkomst i herlighet. Les selv:

The Season of Advent has a two-fold emphasis which many, many people do not seem to either remember or ever have known. And it’s on two comings of Christ: the first on His coming into time as the Judge of the world; His second, which most people associate with Advent exclusively, is His coming in history as the Babe of Bethlehem. But actually, until December 17, it is His final or second coming that the Church would have us focus all our attention on. And, the themes that the Church brings to our attention during this time period are those to do with light – the Light that is coming into the world. You see that in all of today’s readings as a matter of fact.

The early Christians believed that Jesus would come again during the celebration of the Sacred Liturgy, and that He would come to them out of the east. And so, whenever possible churches were constructed so that they faced east.

When you came into the Chapel this morning, if you were somewhat awake, you may have noticed that there is a slightly different arrangement of the sanctuary. The different arrangement is to suggest a different focus.

In theological or liturgical language, we call this liturgical orientation, the liturgy celebrated facing east; which cannot always be a geographical east. But it does mean that priest and people face Christ, the coming Dawn, together, who’s coming to them out of the east.

And there are some very practical implications to all of this: there is much less attention on the priest and much more attention on Christ. …

Advents fokus og messens fokusLes mer »

Det kristne folk kommer sammen og feirer minnet om martyrene med religiøs høytid, både for å bli oppmuntret til å etterligne dem, for å bli delaktige i deres fortjenester og hjulpet av deres forbønner

Kirkefedre /

Augustin har skrevet en tekst som vi leste i dagens Matutin-bønn. Den handler om hvordan vi katolikker foholder oss til martyrenes/helgenes minne, og er nok brukt i dag fordi pave Damasius, som vi feirer i dag, ivret for at Kirkens første martyrer i Roma skulle minnes skikkelig. Slik skriver Augustin:

Det kristne folk kommer sammen og feirer minnet om martyrene med religiøs høytid, både for å bli oppmuntret til å etterligne dem, for å bli delaktige i deres fortjenester og hjulpet av deres forbønner, men vi bygger ikke altere viet til noen martyr, selv om vi reiser altere over deres gravmæler.

For hvilken biskop går til et alter, reist der hvor de helliges legemer ligger begravet, og sier: Vi ofrer til deg, Peter, eller til deg. Paulus, eller til deg, Kyprian? Nei, det ,som ofres, ofres til Gud, han som har gitt martyrene deres seierskrans, ved gravmælene til dem han har kronet, slik at stedene selv kan mane til inderligere følelser og større kjærlighet, både til dem som vi kan etterligne, og til ham ved hvis hjelp vi kan bli i stand til det. For vi gjør martyrene til gjenstand for samme kjærlige og felles dyrkelse som omgir de hellige Guds menn vi føler har et hjerte som er rede til å lide på samme måte for evangeliets sannhet. Men martyrenes ære forkynner vi med enda større kjærlighet, fordi de har overvunnet alt, og deres strid er endt. Vi kan med større fortrøstning lovprise dem som alt har seiret og nå lever et bedre liv, enn dem som fremdeles kjemper her nede. …

Det kristne folk kommer sammen og feirer minnet om martyrene med religiøs høytid, både for å bli oppmuntret til å etterligne dem, for å bli delaktige i deres fortjenester og hjulpet av deres forbønnerLes mer »

Den hellige Damasus, pave – (~305-384)

Liturgi /

I dag feirer Kirken den hellige Damasus. Starten på hans pontifikat (spesielt hvordan han ble pave) er ikke mye å skryte av, men etter hvert gjorde han mye som er blitt viktig for Kirken. Her er et lite utdrag fra informasjonen på katolsk.no:

I følge LP (Liber Pontificalis, Paveboken, er en samling pavebiografier fra apostelen Peter til Pius II.) var det pave Damasus I som innførte doksologien Gloria Patri (Ære være Faderen) på slutten av salmene. Han var også den første som overtok tittelen Pontifex Maximus (Yppersteprest) fra de romerske keiserne. Han autoriserte også Den ambrosianske Ritus og innførte bruken av det hebraiske uttrykket Halleluja (latin: Alleluia).

Damasus arbeidet også for å heve moralen blant presteskapet, men selv befattet han seg først med spørsmål om Den hellige Skrift. Han ble venner med St. Hieronymus og ansatte ham som sin sekretær, en stilling han hadde i mange år. De korresponderte om eksegetiske spørsmål, men Damasus’ viktigste innsats for Kirken var kanskje at han ga Hieronymus i oppdrag å revidere den eksisterende latinske oversettelsen av evangeliene basert på den originale greske. Dette skulle bli bibeloversettelsen som senere ble kalt Vulgata.

Som ung hadde Damasus arbeidet i de pavelige arkiver (den første henvisning til et pavelig arkiv), hvor han leste om martyrenes liv og død. Nå når forfølgelsene var slutt, arbeidet han hardt for å fremme martyrkulten. Han oppmuntret til pilegrimsferder til katakombene og gjenåpnet dem, etter at de var blitt stengt av keiser Diokletian. Han restaurerte dem, bygde trapper og lyssjakter, alt med det mål å demonstrere at Romas virkelige prakt ikke var hedensk, men kristen.

Som pave skrev Damasus vers og epigrammer (gravskrifter) i klangfulle, men svulstige vers, mest til ære for martyrer og tidligere paver. Han fikk sin venn og medhjelper Furius Filocalus til å skrive dem i elegante bokstaver på marmorplater som ble plassert på helgenenes graver. På St. Callistus’ grav skrev han: «Her ville jeg, Damasus, likt å bli gravlagt, men jeg er redd for å verdsliggjøre helgenens aske.» I tillegg er det bevart mer enn 50 av hans innskrifter i Roma. Hieronymus tilskriver ham essays i prosa og vers om jomfruelighet, og i middelalderen ble han (feilaktig) ansett som forfatteren av LP.

Ny prefekt for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen

Katolsk /

I dag har Vatikanet kunngjort at kardinal Arinze går av som leder for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen, og hans stilling overtas av den spanske kardinalen Antonio Cañizares Llovera:
Il Santo Padre ha accolto la rinunzia presentata dall’Em.mo Card. Francis Arinze, per raggiunti limiti di età, all’incarico di Prefetto della Congregazione per il Culto Divino e la Disciplina dei Sacramenti ed ha chiamato a succedergli nel medesimo incarico l’Em.mo Card. Antonio Cañizares Llovera, finora Arcivescovo di Toledo (Spagna).

Mange tradisjonalister (både liturgisk og dogmatisk) er glade for dette, for den spanske kardinalen er ofte blitt kalt «den lille Ratzinger». Bl.a. NLM-bloggen skriver om dette (trykk på lenken også for å se bilde av ham når han feirer den tradisjonelle latinske messen):
Cardinal Cañizares (pictured to the right; the image is from the ordinations to the priesthood for the Institute of Christ the King in 2007) is known in Spain as «little Ratzinger», and has closely worked together with Pope Benedict in the Congregation for the Doctrine of the Faith since becoming a member in 1995, at the age of 50. The Cardinal is also a member of the Pontifical Commission Ecclesia Dei since 2006. Those who have supported the idea of Ranjith becoming prefect of the CDW have also reacted extraordinarily positively at the suggestion of Cardinal Cañizares being potentially appointed to this position. Everything considered, it sounds as though we can expect much that is very good from the Cardinal.

Akkurat et år siden min første tradisjonelle latinske messe

TLM /


I fjor hadde vi ei øvelseshelg i forb. med andre søndag i advent, der en erfaren ministrant lærte opp to nye, lokale. Selv hadde jeg øvd for meg selv en måned og to på forhånd, kjøpt messebok (nytrykk av 1962-utgaven) og messesett med både manipel, kalkvelum og burs i tillegg til stola og messehakel, og flere andre nødvendige ting. Faktisk kom det fiolette komplette settet jeg brukte denne dagen med ekspresspost fra Canada bare 3-4 dager før.

Som jeg skrev i fjor, ble «messen feiret i et enkelt kapell, og var ikke flott i «vanlig» forstand. Samtidig må jeg si at da jeg overvar/ assisterte ved min første tradisjonelle latinske messe i august i år i samme kapell her i Stavanger – var det faktisk den ytre enkeltheten i feiringa som apellerte til meg. Den indre enkeltheten og inderligheten ved Father Durhams feiring den gangen gjorde større inntrykk på meg enn ytre prakt ville ha gjort.»

Nå feirer jeg offentlig messe i det samme kapellet hver fredag – fortsatt svært så enkelt, men forhåpentligvis verdig, og ekte.

Gaudens gaudebo in Domino, et exsultabit anima mea in Deo meo

Katolsk, Liturgi /

– quia induit me vestimentis salutis: et indumento iustitiae circumdedit me, quasi sponsam ornatam monilibus suis. (Jesaja 61.10)

Jeg jubler av glede i Herren, og min sjel fryder seg i Gud; for han har iført meg frelsens klær og svøpt meg i rettferds kappe, som er brud prydet med sine smykker.

I dagen feirer vi høytiden for Jomfru Marias plettfrie unnfangelse – en dag som dessverre ikke velktlegges mye i det katolske Norge. (Adventssøndagene er for viktige til å røres, så dagen feires aldri på en søndag, og det er få som kommer på de vanlige messene denne ukedagen.)

Inngangsverset er sitert på latin og norske over, og dette er messens resterende bønner og tekster:

Kirkebønn
Gud, ved Jomfru Marias uplettede unnfangelse beredte du en verdig bolig for din Sønn. Med hans frelsende død for øye, bevarte du henne fra all synd. Vi ber deg: Gi at også vi på hennes forbønn blir rene for synd og når frem til deg. Ved vår Herre …

Første lesning 1 Mosebok 3,9-15.20

Da Adam hadde spist av treet, ropte Gud Herren på ham og sa: ”Hvor er du?” Han svarte: ”Jeg hørte deg i haven; da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg..” Da sa han: ”Hvem har sagt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?” Mannen svarte: ”Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.» Da sa Herren Gud til kvinnen: ”Hva er det du har gjort?” Kvinnen svarte: ”Slangen lokket meg, og jeg spiste.» Da sa Herren Gud til slangen: ”Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet fremfor alt fe og alle ville dyr. På buken skal du krype, og muld skal du ete alle dine dager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hugge den i hælen.» Mannen kalte sin hustru Eva, for hun ble mor til alle som lever. Slik lyder Herrens ord.

Salme 98 (97) Omkved: Syng en ny sang for Herren, underfulle ting har han gjort. …

Gaudens gaudebo in Domino, et exsultabit anima mea in Deo meoLes mer »

Er man mot dødsstraff, må man også være mot abort – sier Vatikanet i FN

Generelt, Katolsk /

Pave Benedikt sammen med erkebiskop Migliore.

Ved tre anledninger de siste ukene har Vatikanet talt fosterets sak i FN, skriver DagenMagazinet:

– Forut for en debatt om dødsstraff har pavekirken fremholdt at livsretten også må gjelde ufødte barn.
– I forbindelse med en resolusjon om fødselsskader hos kvinner presiserte Vatikanet at teksten ikke kan tolkes som en tilslutning til abort.
– Og i FNs justiskomitè har den katolske kirke gitt klar beskjed om at flere av verdensorganisasjonens organer går utover sitt mandat når de kjemper for fosterdrap.

Før FNs hovedforsamling skal drøfte en midlertidig stans i bruk av dødsstraff, har Vatikanet tilskrevet de andre medlemslandene og hilst velkommen forsøket på å få til en slik stans. Samtidig minner pavekirken om at retten til liv må gjelde «fra unnfangelse til naturlig død», og at det er nødvendig å fremme og støtte en kultur der «livet blir respektert på alle utviklingsstadier».

Som en oppfølging av dette tok Vatikanet seinere opp den påstått tvetydige ordlyden i en FN-resolusjon om store fødselsskader kalt fistula eller fistel. Det er skader som kan oppstå på fødselskanalen når barnets hode er for stort i forhold til morens bekken, eller når det ufødte barnet er blitt liggende feil. Etter en slik fødsel kan kvinnen bli plaget av inkontinens, svært sterke smerter, infeksjoner og andre alvorlige medisinske tilstander.

Å forebygge og avhjelpe slik lidelse blir utelukkende vurdert positivt av den katolske kirke. Problemet for Vatikanet viste seg å være at dette er første gang et FN-vedtak om fistula har koblet «reproduktiv helse» til «mødrehelsetjenester». Og siden abortforkjempere i FN har en tradisjon for å tolke positiv omtale av «reproduktive helsetjenester» som et forsvar for svangerskapsavbrudd, ble denne koblingen vanskelig for pavekirken.

— Men fistula-resolusjonen kan ikke tolkes som en tilslutning til abort, presiserte Vatikanet — og fikk støtte fra USA og den karibiske øystaten Saint Lucia.

Målet med disse uttalelsene er å gi føringer til seinere tolkninger av vedtaket. Og nettopp seinere tolkninger av FN-vedtak og -traktater var temaet for Vatikanets innlegg i Hovedforsamlingens sjette komitè, som er arenaen for arbeidet med internasjonal lov og rett.

I denne komiteen krevde Vatikanets utsending, Celestino Migliore, at FNs overvåkingsorganer må «respektere medlemslandenes hensikter og ønsker».

— Vi vil advare mot at organene som overvåker oppfyllelsen av ulike FN-traktater, beveger seg bort fra landenes opprinnelige hensikt med traktatene og utvider sitt mandat utover den makt og myndighet som medlemsstatene har gitt dem, sa Migliore.

Denne kritikken dreier seg i stor grad om abortspørsmålet. For eksempel har FNs menneskerettskomitè og organisasjonens kvinnekomitè også i det siste lagt press på abortrestriktive land for å få dem til å tillate svangerskapsavbrudd. Presset kommer på tross av disse komiteene overvåker etterlevelsen av traktater som ikke sier noe som helst om abort.

— Slike handlinger undergraver troverdigheten til internasjonal lov og rett, og hindrer land fra å slutte seg til konvensjoner, sa Migliore.

“En røst som roper i ødemarken” – av biskop Eusebius

Katolsk /

Dagens Matutin-lesning er tatt fra en kommentar til profeten Jesaja av Eusebius, biskop av Cæsarea. Ca 260‑340, biskop av Cesarea før 315:

En røst som roper i ødemarken

«Røsten til en som roper i ødemarken: Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham.» Her sier profeten klart at de begivenhetene han spår om, ikke vil finne sted i Jerusalem, men i ørkenen. Der skal Herrens herlighet åpenbare seg, og alt som lever, skal få se Guds frelse. Dette ble oppfylt, historisk og ord for ord. da Johannes Døperen forkynte i ødemarken ved Jordan at frelsen ville komme til syne, for det var da også der Guds frelse åpenbarte seg. Ja, der ble Kristi herlighet åpenbart for alle: Da han var blitt døpt, åpnet himlene seg og den Hellige Ånd senket seg ned over ham i en dues skikkelse, og ble over ham, og Faderens røst lød. Den vitnet om Sønnen og sa: «Dette er min Sønn, som jeg har kjær, lytt til ham.»

Dette ble sagt fordi Gud nå var i ferd med å tre inn i en ødemark som alltid hadde vært utilgjengelig. De hedenske folkeslag var nemlig som en ørken i kunnskapen om Gud, og de var utilgjengelige for Guds rettferdige og hans profeter. Derfor byr røsten å gjøre veien klar for Guds Ord, å rydde vei i veiløst land, slik at vår Gud kan holde sitt inntog når han kommer. «Gjør veien klar for Herren» ‑ det betyr å forkynne Evangeliet, selve den nye trøst som søker å la alle mennesker få kjenne Guds frelse.

«Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Rop høyt med kraftig røst, Jerusalems gledesbud!» Disse ordene nevner i riktig rekkefølge dem som forkynner det glade budskap og Guds komme blant menneskene etter at det først har vært tale om røsten som roper i ørkenen. Det stemmer når de som forkynner det glade budskap og Guds komme blant menneskene, blir nevnt etter at det først har vært tale om røsten som roper i ødemarken. Det stemmer når de som forkynner Evangeliet, omtales straks etter profetien om Johannes Døperen. For hva er dette Sion, om ikke hun som før ble kalt Jerusalem? Også Sion er jo et fjell. Som det heter i Skriften: «Sion‑fjellet, hvor du har din bolig.» Og apostelen sier: «Dere står foran Sions berg». Henspiller ikke dette på apostelflokken, som ble valgt ut av det gamle folk, de som hørte omskjærelsen til. Dette Sion eller Jerusalem er hun som tok imot Guds frelse, og som selv troner på Guds høye fjell, det vil si på hans enbårne Ord. Han byr henne som er steget opp på det høye fjell, å forkynne frelsens glade budskap. Men hvem er det som bringer gledesbudskapet, om ikke de som forkynner Evangeliet? Hva vil det si å forkynne Evangeliet? Det er å bære bud til alle folkeslag, men først til byene i Juda, om Kristi komme til jorden.

Populus Sion, ecce Dominus veniet ad salvandas gentes: et auditam faciet Dominus gloriam vocis suae in laetitiae cordis vestri.

Liturgi /

Sions folk, se Herren kommer med frelse til folkeslagene, og Herren skal la sin herlighets røst runge med fryd i deres hjerter,

Slik lyder inngangsverset på 2. søndag i advent, og her er messens bønner:

KIRKEBØNN
Allmektige og miskunnsrike Gud, la ikke det daglige strev oss i å løpe din Sønn i møte. Gi oss del i din himmelske visdom, så vi kan bli Kristi medarvinger, han som lever og råder…

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ydmykt ber vi at du lar deg forsone ved våre bønner og offergaver, og siden vi ikke har noen egen fortjeneste å støtte oss til, bønnfaller vi om din hjelp. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Reis deg, Jerusalem, stig opp i det høye; se gleden som kommer til deg fra din Gud. Bar 5,5; 4, 36

SLUTNINGSBØNN
Herre, mettet med denne åndelige næring, bønnfaller vi deg at vi som har fått del i dette mysterium, må lære å dømme rett om de jordiske goder og holde fast ved de himmelske. Ved Kristus, vår Herre.

Det er få likhetstrekk i tekster og bønner mellom den gamle og den nye messen, bortsett fra introitus. HER kan man lese alle bønner og tekster i den gamle messen.

Tekstene i den nye messen handler mest om forberedelse til å møte Kristus nå han kommer til jord, men har også om Kristi andre komme (mest i andre lesning). Evangeliet er de aller først vers i Markus-evangeliet, og presenterer døperen som kom for å forberede menneskene til å møte Messias: …

Populus Sion, ecce Dominus veniet ad salvandas gentes: et auditam faciet Dominus gloriam vocis suae in laetitiae cordis vestri.Les mer »

Skroll til toppen