mai 2009

Stor debatt om retningslinjer for blogger – med utgangspunkt i verdidebatt.no

Data/blogg /

I går brukte jeg en del tid på å lese gjennom en debatt om retningslinjene for verdidebatt.no, som også får betydning for andre nettjenester. Debatten starta med dette innlegget (fra en blogger på Verdidebatt som vurderte å trekke seg), og er debattert er hel del på ‘Den tvilsomme humanist’ HER, HER og HER. Der står det bl.a.:
«Grunnen til at jeg er skeptisk er at jeg sterkt misliker Verdidebatt.nos sammenblanding av avis og sosiale medier. Avishuset Vårt Land er en stor og tung kommersiell aktør i norsk presse. Med Verdidebatt prøver de å skape «Norges viktigste nettsted for verdifull debatt», hvilket om ikke annet er svulstig.

Måten de vil skape dette på, er ved å utnytte skrivetrangen til Norges bloggere og kommentarfeltskribenter. Med andre ord ønsker en kommersiell aktør å skape en arena som skal reflektere godt tilbake på seg selv, ved å … utnytte sosiale skribenters skrivetrang til å få dem til å skrive gratis for seg.»

Dette gratis-argumentet viser seg vel å ikke helt holde mål, men mer problematisk var det at regningslinjene ga Vårt Land svært store rettigheter mht å bruke stoffet på Veridebatt videre i avisa. Men det ser også ut til at dette punktet kan løses, ved at reglene forandres litt.

Et annet interessant punkt er at innlegg og kommentarer ikke kan slettes (eller forandres) etter at de har kommet «på trykk». Det er for at debatten (de andre kommentarene) ikke skal bli hengende i lufta, om det de har kommentert eller imøtegått plutselig blir borte.

Jeg har selv registrert med på verdidebatt.no, for å skrive kommentarer. Jeg har ikke skrevet noen (blog)innlegg der så langt, og er litt usikker på om jeg kommer til å gjøre det. (Jeg syns forøvrig også at verdedebatt.no er en noe underlig blanding av en blog og et debattforum. Og den tette forbindelsen til Vårt Land er også litt (potensielt) problematisk, men jeg syns det er et spennende prosjekt.)

Ingen er steget opp til himmelen unntagen han som er steget ned fra himmelen.

Kirkefedre, Liturgi /

Slik skriver den hellige Augustin om Kristi himmelfartsdag:

I dag er vår Herre Jesus Kristus steget opp til himmelen – måtte vårt hjerte slå følge med ham! La oss legge oss apostelens ord på hjertet når han sier: ”Er dere da oppstandne med Kristus, så stem sinnet etter det som der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Søk det som er der oppe, og ikke det som er på jorden.” 1) Slik han steg opp til himmelen uten å forlate oss, slik er vi allerede hos ham der oppe uten at det som er blitt lovet oss, er blitt virkelighet i legemlig forstand.

Han er allerede opphøyet over alle himler, men samtidig lider han på jorden under alt det vi, hans lemmer, må gjennomgå. Dette vitner han om når han roper fra himmelen: ”Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg”? 2) og et annet sted sier han: ”Jeg var sulten, og dere gav meg å spise.” 3) Hvorfor skulle ikke også vi arbeide slik på jorden at vi kan hvile oss hos ham i himmelen ved troen, håpet og kjærligheten, som binder oss til ham? Han som er der oppe, er allikevel sammen med oss her nede; og vi, som er her nede, er allikevel sammen med ham der oppe. For ham er dette mulig i kraft av hans guddom, hans makt og hans kjærlighet; vi makter det ikke i kraft av guddommelighet, slik som han, men av kjærlighet makter vi det, kjærligheten til ham.

Han forlot ikke himmelen da han steg ned til oss, han forlot ikke oss da han igjen steg opp til himmelen. For han vitner selv om at han var der, samtidig som han var her, ved å si: ”Ingen er steget opp til himmelen, unntagen han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, han som er i himmelen.” 4) Dette sier han på grunn av den enhet som finnes mellom oss og ham, for han er vårt hode og vi er hans legeme. Dette er ikke mulig for noen annen enn ham, fordi vi er ham i kraft av det som gjør at han er Menneskesønnen på grunn av oss, og fordi vi er Guds sønner på grunn av ham. Apostelen sier det slik: ”Likesom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle legemets lemmer, selv om de er mange, er ett legeme, slik er det også med Kristus.” 5) Han sier ikke at Kristus er slik i seg selv, nei, han sier at Kristus forholder seg slik til sitt legeme. Kristus er altså mange lemmer og ett legeme.

Han steg ned fra himmelen av miskunnhet, og ingen er steget opp unntagen han, etter at han har gjort det slik at også vi er i ham, av nåde. Slik har det seg at ingen uten Kristus er steget ned, og heller ikke er noen annen steget opp enn Kristus. Ikke slik å forstå at den verdighet som tilkommer hodet, blir spredt rundt i legemet, men slik at det ene legeme umulig kan adskilles fra hodet.

Menn fra Galilea, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Som dere så ham fare opp til himmelen, slik skal han også komme igjen. Alleluja.

Liturgi /

Slik (over) lyder inngangsverset denne dagen, Kristi himmelfartsdag, og her er bønnene – de hjelper oss å forstå temaet (-ene) denne store høytidsdagen:

Kollektbønn
Allmektige Gud, gi oss å juble i hellig glede og takksigelse, for Kristi, din Sønns, himmelferd er vår seier, og der hvor han, som er vårt hode, er gått forut i herlighet, håper også vi, som er hans legeme, å få komme. Ved ham, vår Herre…

Bønn over offergavene
Herre, med ydmyk bønn bringer vi deg dette offer for å minnes din Sønns himmelferd. Gi at også vi stiger opp til himmelen ved disse hellige handlinger. Ved Kristus, vår Herre.

Kommunionsvers
Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende, alleluja.

Bønn etter kommunion
Allmektige, evige Gud, allerede her på jorden lar du oss smake himmelens goder. Rett vår lengsel og kjærlighet mot ham som påtok seg vår menneskenatur og bar den inn til deg, han som lever og råder fra evighet til evighet.

Jeg tar også med dagens tekster (år B):

1. lesning Apostlenes gjerninger 1, 1-11

I den første boken, kjære Theofilos, berettet jeg om alt hva Jesus gjorde og lærte, helt fra begynnelsen av og like til den dag da han ble opptatt i himmelen. Men før det skjedde, gav han sine påbud til de apostler han hadde utvalgt seg, ved Den Hellige Ånd. Allerede hadde han stått levende frem for dem etter sin lidelse og død, og gitt dem bevis i mengde; førti dager igjennom fortsatte han med å komme til syne blant dem og tale til dem om de ting som angikk Guds rike. Så en dag han satt til bords med dem, bød han dem ikke å forlate Jerusalem, men vente på hva Faderen hadde lovet – «det løfte», sa han, «som dere har hørt om av meg: Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt i Den Hellige Ånd, om ikke mange dager.» Da de nå alle var samlet, spurte de ham: «Herre, er dette tiden, da du skal gjenreise riket for Israel?» Han svarte dem: «De tider eller den stund som Faderen av egen myndighet har fastsatt, tilkommer det ikke dere å få vite. Men Den Hellige Ånd skal komme over dere og gi dere styrke; og så skal dere være mine vitner – i Jerusalem, ut over hele Judea og Samaria, ja, like til jordens grenser.» Som han hadde sagt dette, så de ham løftes i været, og en sky tok ham bort for deres øyne. De stod ennå og stirret mot himmelen etter ham, da to menn i hvite klær trådte frem for dem og sa: «Hvorfor står dere her og ser opp mot himmelen, galileere? Den Jesus som nå ble tatt fra dere opp til himmelen, han skal komme tilbake på samme vis som dere nettopp så ham dra bort, inn i himmelen.» Slik lyder Herrens ord.

Gradualesalme …

Menn fra Galilea, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Som dere så ham fare opp til himmelen, slik skal han også komme igjen. Alleluja.Les mer »

Sørgelig rapport om barnemishandling i Den katolske Kirke i Irland

Generelt /

Tidligere i dag ble det lagt fram en rapport i Irand (etter ni års arbeid) som viser at de 35.000 barna som hadde bodd i katolske barnehjem fra fra ca 1930 til midt på 90-tallet hadde blitt svært dårlig behandla – seksuelt misbruk hadde vært mest utbredt på gutteskolene. Disse barneinstitusjonene er av samme type som i de fleste andre land, og den generelle strengheten i disiplinen er vel også nokså typisk for denne tidsperioden, men spesielt i Irland er det at myndighetene og Kirken samraneida så tett om opplegget. Vårt Land skriver om dette HER og HER, og sier bl.a.:

«Raporten viser at kirkeledere visste at seksuelle overgrep var vanlig ved slike institusjoner, skriver BBC. Den viser også at fysisk og psykisk misbruk var sterkt utbredt. «Dette skjedde systematisk, og var ikke resultatet av at enkeltpersoner brøt rettslige og aksepterte grenser», hevder rapporten. Skolene ble drevet på en så streng måte at disiplinen var både urimelig og nedsettende for barna, men også for de ansatte.

I ni år har en nedsatt kommisjon etterforsket påstander om seksuelle overgrep ved de katolske institusjonene, og sett på en 60 år lang periode. Rundt 35,000 barn ble i løpet av disse årene plassert på forbedringsanstalter og skoler. Flere enn 2,000 av dem svarte at de har blitt utsatt for psykisk og seksuelt misbruk mens de var der.»

Hos BBC kan vi lese: The leader of the Catholic Church in Ireland, Cardinal Sean Brady, said he was «profoundly sorry and deeply ashamed that children suffered in such awful ways in these institutions».

«This report makes it clear that great wrong and hurt were caused to some of the most vulnerable children in our society,» he said. «It documents a shameful catalogue of cruelty: neglect, physical, sexual and emotional abuse, perpetrated against children.» … …

The leader of the Roman Catholic Church in England and Wales, the Most Reverend Vincent Nichols, said those who perpetrated violence and abuse should be held to account, «no matter how long ago it happened».

«Every time there is a single incident of abuse in the Catholic Church, it is a scandal. I would be very worried if it wasn’t a scandal… I hope these things don’t happen again, but I hope they’re never a matter of indifference,» he said.

Hvis dere elsker meg, da hold mine bud, sier Herren. Og jeg vil be min Far, så skal han gi dere en annen Talsmann, som skal være hos dere alltid. Alleluja.

Liturgi /

Slik (over) lyder kommunionsverset i dagens messe, og første lesning forteller om hvordan Guds kjærlighet ikke lot seg stoppe av folkegrenser, når vi hører om dåpen av de første hedningene: «Ennå mens Peter talte, kom Den Hellige Ånd over alle dem som lyttet til budskapet. Og de omskårne kristne som var kommet i følge med Peter, var helt lamslått av undring over at Helligåndens gave ble utgydt også over hedninger – for de hørte dem jo tale i tunger og prise Gud. Da sa Peter: «Kan man vel nekte disse menneskene å bli døpt med vann, når de har fått Den Hellige Ånd like så vel som vi?» Så bød han at de skulle døpes i Jesu Kristi navn.» (Apostlenes gjerninger 10,25-26, 34-35, 44-48)

Og i evangeliet fra Johannes 15, 9-17 hører vi bl.a.:
«På den tid sa Jesus til sine disipler: «Som Faderen har hatt meg kjær, har også jeg hatt dere kjær. Bli i min kjærlighet! Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet – på samme måte som jeg har holdt min Fars bud, og blir i hans kjærlighet. … Og dette er mitt bud: at dere skal elske hverandre, slik som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Dere er mine venner, dersom dere gjør hva jeg befaler dere. …. det er jeg som har valgt dere, og satt dere til å gå ut og bære frukt, og frukt som varer. Og alt hva dere da ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere. Dette er mitt bud til dere: At dere skal elske hverandre.»

Les alle messens bønner/antifoner og tekster.

Evaluering av pave Benedikts uke i Midt-Østen

Generelt /

John Allen skriver som alltid grundig om innsiktsfullt om hva paven gjør, og han skriver her en grudig evaluering av den nylig avsluttede turen til Jordan, Israle og palestinernes områder.

Han skriver bl.a.:
After the most demanding high-wire act of his papacy, a grueling week that saw the 82-year-old pontiff deliver 28 speeches while shuttling among Jordan, Israel and the Palestinian Territories, it seems terribly simplistic to offer a report card, but here we go nonetheless: Give Benedict XVI an A for effort, and a B for execution.

Benedict scored gains in getting Catholic-Muslim relations back on track, especially in Jordan, and with a high-profile visit to the Dome of the Rock in Jerusalem. He also offered forceful words on the Israeli-Palestinian conflict, endorsing the two-state solution as a global moral consensus, and offered a shot in the arm to the struggling Christian population — though how much any pope can do to bring peace to the Middle East, or to arrest the long-term demographic movement of Christians out of the region, is open to question.

In Israel, and in Catholic-Jewish relations, was there more ambivalence. The headline of an essay in today’s Jerusalem Post summed things up by asking, «Why have so many Jewish leaders here been reluctant to accept the pope’s gestures of dialogue and peace?

…. Nonetheless, many Jewish and Israeli leaders declared themselves content. In effect, they argued, the very fact that Israelis weren’t content just to see a pope at Yad Vashem, or at the Western Wall, is itself a sign of progress. It means that a pope coming to Israel is no longer a revolution or a cause célèbre, but rather an expression of a basically normal relationship. …

Evaluering av pave Benedikts uke i Midt-ØstenLes mer »

“Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.”

Katolsk /

Med disse orda avslutta pave Benedikt sitt besøk i Det hellige land. Han besøkte Gravkirken i Jerusalem fredag, og vi ser bilder av ham knelende i bønn ved steinen der Jesus ble stelt før han ble lagt i grava, fra Jesu grav og fra Golgata – alle disse stedene fins inne i den store og eldgamle Gravkirken.

I sin tale i Gravkirken sa paven bl.a.:
… Today, at a distance of some twenty centuries, Peter’s Successor, the Bishop of Rome, stands before that same empty tomb and contemplates the mystery of the Resurrection. Following in the footsteps of the Apostle, I wish to proclaim anew, to the men and women of our time, the Church’s firm faith that Jesus Christ «was crucified, died and was buried», and that «on the third day he rose from the dead». Exalted at the right hand of the Father, he has sent us his Spirit for the forgiveness of sins. Apart from him, whom God has made Lord and Christ, «there is no other name under heaven given to men by which we are to be saved» (Acts 4:12).

Standing in this holy place, and pondering that wondrous event, how can we not be «cut to the heart» (Acts 2:37), like those who first heard Peter’s preaching on the day of Pentecost? Here Christ died and rose, never to die again. Here the history of humanity was decisively changed. …

“Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.”Les mer »

17. mai blir en vanskelig dag for katolikker i USA

Generelt, Katolsk /

Joseph Bottum er redaktør av tidsskriftet First Things, og skriver en svært iinteressant (og lang) artikkel om at president Obama skal motta en æresdoktograd i jus fra det kjente katolske universitetet Notre Dame. USA’s president pleier hvert år å besøke og dele ut vitnemål ved tre universiteter – et offentlig, et frittstående og et militærakademi – og i år var det ene universitetet katolsk.

Så langt så alt bra ut, med så valgte Notre Dame å også gi presidenten en æresdoktograd (noe de andre universitetene ikke gjorde), stikk i strid med de katolske biskopenes regler for slike ting. For siden president Obama er (ekstremt) sterkt for fri abort, bryter han så fundamentalt med katolsk lære, at han ikke må settes fram som et eksempel til etterfølgelse på en slik måte. Over 50 av USA’s katolske biskoper har tydelig sagt fra at dette er upassende, men universitetets president har ikke bøyd seg. Slik har denne saken gått fra vondt til stadig mye verre:

We all knew this fight was coming. The Catholic Church and the Catholic colleges have been heading toward a crash since at least 1990, when John Paul II issued Ex Corde Ecclesiae, his apostolic constitution for Catholic institutions of higher education. And now, at last, the battle is public—brought to fever pitch by Notre Dame’s bestowing of an honorary law degree on a prominent supporter of legalized abortion.

As it happens, that supporter of abortion is also the president of the United States, which is unfortunate in a number of ways—beginning with the fact that the office of the president, regardless of who holds it, deserves respect and honor from American citizens of every political persuasion. For that matter, a majority of at least self-described Catholics (54 percent, according to widely reported exit polls) voted for Barack Obama in November, and, as our first black president, he serves a symbolic function in American political life that Catholics should applaud.

But even when we know a fight is coming, we don’t always get to choose the field on which it will be fought. A better place to make all this public might have been the Sacred Heart University dinner at the end of April, which the bishop of Bridgeport, William Lori, refused to attend because it was in honor of the pro-abortion Kerry Kennedy. Or the Xavier University commencement at the beginning of May, which the archbishop of New Orleans, Alfred Hughes, refused to attend because it was in honor of the pro-abortion political strategist Donna Brazile.

Of course, neither Kerry Kennedy nor Donna Brazile are as prominent as Barack Obama, and, in truth, neither Sacred Heart nor Xavier are as firmly identified with Catholicism in the American mind as the University of Notre Dame. And so this is where the long-expected fight at last broke out: in a public controversy over the honoring of the president of the United States with a Catholic law degree.

The story began in December, when the president of Notre Dame, Fr. John I. Jenkins, asked Mary Ann Glendon, the Harvard law professor and former ambassador to the Vatican, to accept this year’s Laetare Medal—the university’s annual honor for service to the Church and society. Then, on March 20, the White House announced that President Obama would be the commencement speaker this spring at Arizona State University, the University of Notre Dame, and the United States Naval Academy: the usual presidential grouping of a state university, an independent college, and a military academy. That same day, however, Notre Dame announced that it would also be honoring the president with a law degree: the only one of three schools to add an honorary doctorate to the commencement ceremonies.

Les resten av artikkelen her.

15. mai feirer vi den hellige Hallvard, Oslos vernehelgen

Katolsk /

I dag feirer vi den hellige Hallvard, som ble drept i 1043, da han prøvde å beskytte en uskyldig kvinne. Les mer om ham på katolsk.no. Han er Oslo bys vernehelgen og er fortsatt sentral i byvåpenet, som vi ser under. (Han ble drept av en pil, og bundet til en kvernstein og senket i fjorden – be bildet.)

Dagen (katolske) kirkebønn er slik: Herre, vi ber om at minnet om din martyr, den hellige Hallvard, alltid må glede våre hjerter. La oss som minnes hans fortjenester, ved hans hjelp få vokse i all god gjerning.

Her tar jeg også med slutten av Hallvards-legenden (mer kan leses her):
» (Hallverds far) Vebjørn stod opp og ropte om de bar godt nytt. De svarte at det gjorde de. ”Du har”, sa de, ”en Gud som har åpnet den blindes øyne og fjernet den mektige fra jorden. Vi har funnet Hallvards lik. I brystet har han sår etter en pil som de har skutt ham med, og deretter har de senket ham i sjøen. Men en lysende fakkel viste oss vei og vi fant liket flytende med en stein.”

Da slektninger og venner var kommet til, gav de ham en sømmelig gravferd. Men hans far fortsatte å sørge og hans mor gråt over å ha mistet sønnen. Kroppen hennes visnet hen av sorg og ble nesten livløs. Men da hun kom til seg selv igjen, sa hun: ”Dersom det har seg slik som dere sier, er det nok for meg å vite ham i Guds rike. Jeg skal ikke lenger gråte som over en død, over ham som jeg vet lever i helgenenes lysende skare.”

(gno) Senere oppsøkte de noen trofaste mennesker i Lier, da de hadde tatt vare på steinen og på de vidjekvistene som de hadde soknet etter ham med; og noen mennesker kunne fortelle at de blomstret i lang tid deretter. Noen tid senere ble den hellige Hallvard ført til Oslo, fremdeles med uskadet lik, og han hviler i hovedkirken i denne byen og er siden blitt æret av hele folket, som verdig er. Også mange andre steder har hans fortjenester og forbønner utvirket mangfoldige velgjerninger for de mennesker som ber om dem med sann tro på vår Herre Jesus Kristus, han som med Faderen og den Hellige Ånd lever og råder, én Gud i Treenigheten i all evighet. Amen.

Pave Benedikt i Nasaret

Katolsk /

«Paven talte i dag til den største menneskemengden – over 40.000 – han har møtt under sin reise til Midtøsten, da han besøkte Jesu hjemby Nasaret i det nordlige Israel. I talen i den store utendørsmessen sa Benedikt seg urolig over det han kalte nedbrytingen av familieverdiene verden over.

– Familien er hellig, og Guds plan bygger på livslang troskap mellom en mann og en kvinne. Denne troskapen stadfestes i ekteskapet, og ved at man tar imot nytt liv, som er en gave fra Gud, framholdt paven.

Dagens menn og kvinner har et stort behov for å finne tilbake til den grunnleggende sannheten om dette. Det er også svært viktig at menn og kvinner bærer vitnemål om hvordan man kan bygge opp en god samvittighet og en kjærlighetens sivilisasjon, sa han.

– Viva al-Baba (Leve paven), ropte en lokal prest gjennom en høyttaler. Han fikk svar i form av jubelrop fra en begeistret folkemengde, med innslag av tilreisende så langt borte fra som India og Australia, som viftet med flagg for å hylle paven.

– Det er som en drøm for oss å få se paven. Selv om vi står langt unna, er det noe helt spesielt, en velsignelse for oss og en velsignelse for Nasaret, sier den filippinskfødte israeleren Moses Denorio.»

Les mer om dette i Vårt Land.

Det går bra med verdidebatt.no – sier debattlederen

Data/blogg /

Vårt Lands debattleder, Espen Utaker, skriver i dag at det går bra med deres nye initiativ, verdidebatt.no. Jeg er glad for å lese at folk bruker sidene, og jeg har selv besøkt dem forholdsvis ofte og sett flere interessante inspill der. Likevel syns jeg at kommentarene til en del av innlegge fortsatt kan være lite interessante, og nokså repeterende og kverulerende (f.eks. her) – slikt er vel ikke til å unngå.

De såkalte «røstene fra kloakken», som Utaker skriver om, er jo kommet der nettaviser (og andre nettsider) har gitt muligheter til å kommentere helt anonymt, og (nesten) uten kontroll. De grove overtrampene får man helt sikkert kontroll med når alle må registrere seg med fullt navn, som i VL’s forum, men i en del tilfeller bør man også her skumme raskt gjennom en hel del uinteressante kommentarer. Men slik skriver Utaker:

» For nøyaktig en måned siden laserte Vårt land . Vi var rimelig spente på hvordan dette ville gå. Avisenes nettdebatter er utskjelt, og har fått stempelet: «røster fra kloakken». Frustrasjonen har vært stor i ulike avishus om hvilke grep man skal ta om denne type debatt.

Vårt land måtte finne på et helt nytt grep. i flere måneder utviklet våre eminente teknikere en ny debattplattform. Vi ville sette som krav at enhver debattant måtte bruke sitt eget navn, og ikke skjule seg bak pseudonymer som er vanlig på nettdebatter. Slik skulle vi tiltrekke oss seriøse debattanter. Det manglet ikke på advarsler om at det ikke ville gå. Debatten ville rett og slett dø ut. For få ville være villig til å blottlegge seg og sitt navn.

Men selv i mine mest optimistiske stunder har jeg ikke drømt om det forumet vi nå har. På disse fire ukene har rundt 700 leservennlige innlegg sett dagens lys på verdidebatt.no. i tillegg kommer alle kommentarene til innleggene. 419 bloggere har registrert seg på verdidebatt så langt. Siden har over 10.000 visninger per dag. Vi jobber daglig med å forbedre sidene ytterligere, slik at det skal bli enda lettere å finne fram til de mange perlene som er lagt ut.

På verdidebatt.no blogger både gamle og unge, kristne, muslimer og humanetikere. Vi har gjesteskribenter og faste skribenter Og ikke minst har journalister og redaktørene i Vårt Land sine egne blogger.

Verdidebatt.no har overbevist meg om at seriøs debatt på nett er mulig. Takk til alle som har bidrar med sine gode innlegg, og til alle dere andre: Bli med og blogg!»

Pave Benedikt i Betlehem

Katolsk /

I går, onsdag 13. mai, var pave Benedikt i Betlehem. Her i krypten under Fødselskirken – som tradisjonelt regnes som Jesu fødested.

“Refleksjoner etter Nordbøs bok” – av Knut Alfsvåg

Teologi /

Knut Alfsvåg er førsteamanuensis i systematisk teologi ved Misjonshøgskolen i Stavanger, og han skrev i dag et interessant leserinnlegg i Vårt land om striden om homofilt samliv innen Den norske kirke. Innlegget hans er ganske mildt i formen, men innholdsmessig leder det han skriver oss (i alle fall meg, og kanskje de fleste katolikker, og mange i Den norske lutherske kirke) til å innse at å leve side om side med motsatte syn på dette spørsmålet, nok vil være umulig. Her er en del av det han skriver:

Arnfinn Nordbøs bok Bedre død enn homofil? og den debatten som har fulgt i dens kjølvann, dokumenterer først og fremst to ting. Problemer i forhold til seksuell identitet er ikke uten videre enkle å håndtere, og den argumentasjon den kirkelige del homofile frigjøringsbevegelse bruker, forutsetter en nokså omfattende omtolkning av den kristne tro. Ved å bekjenne den kristne tro, bekjenner en samtidig en forståelse av Gud som Skaper og en forståelse av mennesket som ansvarlig overfor livets moralske utfordringer. Den kristne utgave av den homofile frigjøringsbevegelse forutsetter derimot en forståelse av livet som råstoff for menneskets frigjøring, og ser Gud først og fremst som begrunnelse og legitimering av de valg en da ser som nødvendige. Dette gir såpass ulike innfallsvinkler til virkelighetsforståelsen at de vanskelig lar seg forene; her må en faktisk velge. Det forutsetter imidlertid en viss evne til refleksjon og kritikk, noe det kan se ut til at det har vært lite rom for i denne saken så langt.

Det er, så langt jeg kan se, først og fremst tre problemer med det syn den kirkelige del av den homofile frigjøringsbevegelse slik hevder. 1) Det er uforenlig med den kristne tro slik den alltid har vært oppfattet, og slik den fremdeles oppfattes blant de aller fleste kristne verden over. En legger altså opp til en egen kristendomsvariant som bare er gangbar innen deler av den vestlige liberale protestantisme med de problemer det medfører for forståelsen av den kristne kirke som et globalt, økumenisk fellesskap. 2) Den moderne, ateistiske religionskritikk far i stor grad rett. Når Gud oppfattes som den som skal gi legitimitet til egne behov for frigjøring, er det svært nærliggende å oppfatte Gud som skapt i menneskets bilde og religiøsitet som en projeksjon av menneskets ønsker. Dette er et viktig religionskritisk argument, og det gir derfor grunn til undring når en ser i hvor stor grad den homofile frigjøringsbevegelse formulerer seg slik at denne kritikken treffer. 3) En taler usant om livet. Den seksuelle relasjon mellom kvinne og mann er konstituerende for menneskets identitet; uansett legning og livssyn har vi faktisk alle en mor og en far. Å late som om samkjønnede seksuelle relasjoner har samme betydning, er faktisk å ikke ta livet på alvor slik det nå en gang er gitt. … «

Paven balanserer så godt han kan i Jerusalem

Katolsk /

John Allen skriver om hvor godt pave Benedikt klarte å balansere sin oppmerksomhet overfor jødiske og muslimske ledere i jerusalem tirsdag 12. mai – og illustrasjonen fra TV2 viser hvor vanskelig det er. Allen er ganske positiv i dette innlegget (mens han andre ganger under besøket har stilt seg mer undrende overfor pavens prioriteringer. Han skriver:
One theme of Pope Benedict XVI’s week-long visit to the Holy Land has been outreach to both Muslims and Jews, and today brought the week’s most delicate balancing act: Visits to both the Dome of the Rock and the Western Wall, neighboring sites in Jerusalem’s Old City sacred to Islam and Judaism, respectively, as well as meetings with both the city’s Grand Mufti and Grand Rabbis.

Though Benedict XVI has met both Muslims and Jews before, meeting them both on the same day, and in two of the holiest sites on earth for each faith, was a novelty. At the level of symbolism, Benedict tried to offer just the right touch in both places.

At the Dome of the Rock, a sanctuary housing the rock from which Muslims believe Muhammad ascended to Heaven, Benedict removed his shoes. (The fact that he didn’t take them off at the Hussein-bin-Talal mosque in Jordan, even though his hosts told him he didn’t need to, caused a brief frisson.)

The pontiff also began his address this morning in what Muslims call the «noble sanctuary,» the square outside the Al-Aqsa mosque, by saying, As-salamu ‘alaikum, meaning «peace be upon you,» the traditional Islamic greeting.

At the Western Wall, Benedict followed the lead of his predecessor, the late Pope John Paul II, and left behind a note in the wall with a written prayer. In this case, Benedict prayed for «peace upon this Holy Land, upon the Middle East, and upon the entire human family.»

Benedict’s effort at balance even extended to the length of the pope’s talks. His speech to the Grand Mufti was 775 words long, while the address to the Grand Rabbis was 763.

Les hele innlegget her.

Er den katolske messen tørr og kjedelig?

Liturgi /

Liturgiprofessor Edward McNamara, ved Regina Apostolorum-universitetet, skriver ukentlige og interessante svar på liturgispørsmå hos Zenit.org (og det dreier seg bare om den nye messen, ikke TLM). Jeg har lest artiklene med stor interesse i mange år – se bl.a. her for en samling av interessante liturgiartikler fra Zenit.

I dag nevner professor McNamara en kommentar han har fått fra India, der en person klager over at man stadig diskuterer det mekaniske og ritualistiske i messen. Og han sier at siden messen er så tørr, går mange katolikker over til protestantiske menigheter – som er mer tilfredsstillende for dem.

Professoren svar ganske så direkte og skarpt på disse synspunktene – les videre selv:
Over the years, this column has addressed many points of liturgy, some of which are admittedly technical and maybe even rarefied. But I always strive to give my readers the benefit of the doubt and presume that their inquiries stem from a sincere desire to celebrate the liturgy according to the Church’s heart and mind.

I do not believe that it follows that an exact and precise liturgical celebration is thereby a soulless and mechanical ritual. Nor is a cavalier attitude toward rubrics an inevitable proof of authentic Christianity. There can be both good faith and hypocrisy behind both attitudes, but these are the failings of individual human beings that do not touch the heart of the question.

I strongly defend fidelity to liturgical norms because I believe that the faithful have a right to be able to participate in a recognizably Catholic liturgy, a liturgy that flows from Christ himself and is part of the great stream of the communion of saints.

While not doubting the sincerity of my correspondent, I must take exception to his way of characterizing Protestant worship with respect to Catholic liturgy. I believe that we are before a question that goes much deeper than external forms. The crux of the problem is not that our separated brethren have more exciting performances but that we have failed to teach our faithful basic Catholics doctrine on the Mass and the Eucharist.

Any Catholic who has the tiniest inkling of what it means to assist at Mass; to be present at the Lord’s Passion, death and resurrection; to be able to unite his or her prayer presented to the eternal Father united together with Christ’s supreme sacrifice; to have the possibility of sharing the Bread come down from heaven — how could such a Catholic ever compare this privilege to any Protestant service, even though admittedly it might have better music and more able preaching?

… When the full possibilities of genuine Catholic liturgy are used, the celebration is not a tad less participative, spontaneous and meaningful than any non-Catholic service. The difference is that in liturgy, just as in sports, authentic spontaneity, participation and creativity are found within the rules and not outside of them.

Apart from the liturgy Catholicism has a plethora of forms of prayer and associations, from historic confraternities and sodalities to modern charismatic prayer groups and ecclesial movements. I believe that these multifarious expressions can satisfy all forms of spiritual sensibility and desire for involvement much better than any individual group of Protestants.

Therefore if some of our Catholic faithful are migrating to Protestant groups, I don’t think we should be blaming the liturgy but rather double our efforts to celebrate it properly and proclaim the truth of the great mystery of faith.

Tanker om hvordan messen bør feires – elementer fra den gamle og den nye messen

Liturgi /

Fredag sist uke ble det skrevet en blog-post der en typisk feiring av den nye messen og en typisk feiring av den gamle messen blir sammenligna – les den her (og her kommenteres den av Father Z).

Noen av de mange kommentarene påpeker at ofte feires den nye messen bedre enn i denne beskrivelsen fra USA (bl.a. i London, og heldigvis også i Norge), men realitetene ser likevel ut til å være at svært mange steder i verden feires katolske messer svært lite høytidelig/ respektfullt.

Forfatteren av det opprinnelige innlegget skriver oppklarende et stykke ut i debatten:
Just to be clear, the article isn’t intended to address the Novus Ordo simpliciter, but only my own observations upon revisiting two subsequent Sunday services at a fairly average (in my experience) Novus Ordo suburban American parish.

I have assisted at Novus Ordo Masses at the Brompton Oratory, Westminster Cathedral, the Basilica of the National Shrine of the Immaculate Conception, and regularly assist at weekday Novus Ordo liturgies where liturgical orthopraxy is the norm. It is altogether another question how the EF and NO liturgies compare as they are each meant to be conducted. I do not address that issue here.

Noen kommentarer sier at problemet i messen begynte da presten vente seg mot folket; da ble han lett oppfatta / og oppfatta kanskje seg selv som en entertainer, og oppførte seg gradvis deretter. Det er muligens ei korrekt forklaring, ialle fall skulle jeg ønske at ad orientem messer skulle blir vanligere.

Men mht bruken av den tradisjonelle latinske messen, må jeg nok si meg enig med en av kommentarene til det opprinnelige innlegget (og jeg skal prøve å skrive mer om det snart):
I concluded long ago that whilst the EF may be superior to the OF, it will never again become the normative use of the Roman church. The best we can hope for is for it’s influence to be felt in the OF. Mass as celebrated at Santa Trinita dei Pelligrine will not be how we the vast swathe of the Roman church worships any longer. Mass as celebrated at Westminster Cathedral, St John Cantius, etc… Now that is actually achievable.

“Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt.”

Generelt /

Med dette verset fra Klagesangene 3,22 signerte pave Benedikt gjesteboka ved holocaustmuseet Jad va Shem (Minnesmerke og navn) i Jerusalem. Og han sa bl.a.: At the beginning of his Yad Vashem address, Pope Benedict XVI said, «I will give in my house and within my walls a memorial and a name … I will give them an everlasting name which shall not be cut off,» quoting from the Book of Isaiah (56:5).

In his speech, Benedict spoke of the eternal nature of a person’s name, an attribute of his humanity which can never be eliminated. The passage from Isaiah that the pope quoted, he said, «furnishes the two simple words which solemnly express the profound significance of this revered place: yad – «memorial»; shem – «name».»

«One can rob a neighbor of possessions, opportunity or freedom. One can weave an insidious web of lies to convince others that certain groups are undeserving of respect. Yet, try as one might, one can never take away the name of a fellow human being.

«Sacred Scripture teaches us the importance of names in conferring upon someone a unique mission or a special gift. God called Abram «Abraham» because he was to become the «father of many nations» (Gen 17:5). Jacob was called «Israel» because he had «contended with God and man and prevailed» (Gen 32:29). The names enshrined in this hallowed monument will forever hold a sacred place among the countless descendants of Abraham. Like his, their faith was tested,» the pope said.

«The Catholic Church,» Benedict emphasized, «feels deep compassion for the victims remembered here.» «As we stand here in silence, their cry still echoes in our hearts. It is a cry raised against every act of injustice and violence. It is a perpetual reproach against the spilling of innocent blood… My dear friends, I am deeply grateful to God and to you for the opportunity to stand here in silence: a silence to remember, a silence to pray, a silence to hope,» Benedict concluded.

Rabbi Yisrael Meir Lau ved Jad va Shem var ikke helt fornøyd med pavens tale. Det burde ha vært en tydeligere angrende holdning sa han bl.a. – samtidig sa han at pavens tale på Ben Gurion-flyplassen hadde vært ypperlig.

Les mer i Jeruslem Post.

Jeg er det sanne vintre, og dere er grenene, sier Herren. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer megen frukt. Alleluja.

Liturgi /

Kommunionsverset i dagens messer gir klart uttrykk for hovedtemaet i messen, der evangeliet var fra Johannes 15, 1-8:

På den tid sa Jesus til sine disipler: «Jeg er det sanne vintre, og min Far er vindyrkeren. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, skjærer han bort; men hver og en som bærer frukt, renser han, så den kan bære mer. Dere er allerede renset, ved det ord jeg har forkynt dere; bli i meg, som jeg i dere. Som vinranken ikke kan bære frukt av seg selv, men bare i forening med vinstokken, slik kan heller ikke dere bære frukt uten å bli i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, som jeg i ham, han bærer frukt i mengde; men skilt fra meg kan dere ingenting gjøre. Den som ikke blir i meg, han kastes bort, som en vissen gren; og de visne grenene blir samlet i en haug og kastet på ilden, hvor de brenner. Dersom dere blir i meg, og mine ord i dere, da kan dere be om hva dere vil, og dere skal få det. Det blir min Far til ære, når dere bærer frukt i mengde, og da er dere mine disipler.»

Messens tre hovedbønner er slik:

KIRKEBØNN
Gud, allmektige Far, du har gjenløst oss og gjort oss til dine barn. Se i godhet til dem du elsker med en fars kjærlighet, og la oss som tror på Kristus, vinne sann frihet og arve det evige liv. Ved ham, vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, vår Gud, gjennom vårt samfunn med deg i dette hellige offer gir du oss del i den ene sanne guddom. Vi ber deg: Hjelp oss som kjenner din sannhet, å virkeliggjøre den i våre liv. Ved Kristus, vår Herre.

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, bli i nåde hos ditt folk. Hjelp oss som du har innviet i ditt rikes mysterier, å bli frigjort fra det gamle menneske og gå inn til det nye liv. Ved Kristus, vår Herre.

Les alle messens bønner og tekster.

Pave Benedikt på Nebo-fjellet – i går

Katolsk /

I går besøkte pave Bendeikt Nebo-fjellet i Jordan, der Moses så inn over det lovede land.

Se litt om dette på YouTube (Vatakanet har sine egne sider på YouTube HER). Jeg tar også med litt av pavens tale da han her i gikk i Moses’ fotspor:

It is appropriate that my pilgrimage should begin on this mountain, where Moses contemplated the Promised Land from afar. The magnificent prospect which opens up from the esplanade of this shrine invites us to ponder how that prophetic vision mysteriously embraced the great plan of salvation which God had prepared for his People. For it was in the valley of the Jordan which stretches out below us that, in the fullness of time, John the Baptist would come to prepare the way of the Lord. It was in the waters of the River Jordan that Jesus, after his baptism by John, would be revealed as the beloved Son of the Father and, anointed by the Holy Spirit, would inaugurate his public ministry. And it was from the Jordan that the Gospel would first go forth in Christ’s own preaching and miracles, and then, after his resurrection and the descent of the Spirit at Pentecost, be brought by his disciples to the very ends of the earth.

Hele talen fins her. Katolsk.no har egne nettsider som viser pave benedikts besøk i Jordan og Israel.

Skroll til toppen