februar 2010

En bloggende prest skriver om blogging

Data/blogg, Katolsk /

Father Longenecker skriver om pave Benedikts oppfordring til prestene om å bruke Internet mer, om hvordan han selv ser på sitt bloggende arbeid; ikke så mye som (kringkasting) ‘broadcasting’ som ‘narrowcasting’. Moderne teknologi gjør det veldig mye lettere enn før å blogge, lage radioprogrammer (podcasting), og til og med videoer, og man konsenterer seg da gjerne heller om en litt smalere interessegruppe, heller enn å prøve å nå alle. Men selv om han nok har en nokså fast lesergruppe, opplever han stadig å få tilbakemeldinger fra andre som nokså tilfeldig har kommet over et av inneleggene gjennom Google e.l. – det samme gjør jeg selv også ganske ofte. Slik skriver han:

My blog, Standing on My Head has a daily readership of about 2,000 people. They visit my blog from across the USA and around the world. They come back for my own peculiar blend of Catholicism, comment on converts, apologetics, humor, inspiration and personal information. Not only can I publish instantly and globally, but the medium is friendly. Regulars make comments and discussions get started on what I have posted.

Because of the “narrowcast” element it sometimes feels like I am not evangelizing at all, but simply “feeding the sheep.” There is nothing wrong with a pastor feeding the sheep, but I have had enough e-mails over the years to know that a good number of people have returned to the Church, come into full communion with the Church, or had serious questions answered about the Catholic faith through my writings. They tell me that my blog encourages them, entertains them and makes them think about the faith, helps them through difficulties and keeps their faith alive.

Many Anglicans on the verge of coming into full communion read my blog and a good number tell me that it has been one of the helpers for them in their journey home.

I would encourage priests who like to write, and have good communication skills, to launch out into the new media. The technological side isn’t too difficult to master, and once you get going you’ll be surprised the number of people you touch.

What to write on a blog? Keep it short. Make it daily. Most of all, speak the truth simply and with enthusiasm, and before you let down your net make sure you have spent time with God, for before Christ told the disciples to let down their nets he told them to “cast out into the deep.”

Nettverk for katolsk teologi – seminar og årsmøte

Data/blogg, Katolsk /

I fjor ble det stifta et Nettverk for katolsk teologi, og 8. mars i år inviterer nettverket til et interessant seminar om «Kirkens kall i et postsekularistisk samfunn» på Menighetsfakultetet (les om det her) – og årsmøte. De melder at de nå har 38 medlemmer (jeg ble selv medlem for et par uker siden) og de skriver også:

«Nettverkets viktigste virksomhet ved siden av det årlige seminaret er driftingen av nettstedet www.teologinettverk.no. Nettstedet har i løpet av det siste året hatt flere viktige oppslag – om seminarer, disputaser, nye bokutgivelser og anmeldelser av ny faglitteratur (til sammen 13 oppslag). Nettstedet bærer fortsatt preg av å være i en oppstartsfase, og har ikke oppnådd det aktivitetsnivået som årsmøtet og arbeidsgruppen ønsket. Dette skyldes dels at bare et fåtall av medlemmene bidrar med nyhetsstoff, lesefrukter osv, slik årsmøtet oppfordret til.»

Det er litt trist at nettstedet ikke brukes mer, for da blir folk heller ikke oppmuntra til å besøke sidene særlig ofte. Hvordan kan man få flere til å skrive, tro?

Første nummer av “St. Olav kirkeblad”

Katolsk /

Som mange vel vet, er Broen og St. Olav tidsskrift slått sammen, og første nummer av det nye St. Olav kirkeblad er nå ferdig, det kan leses HER (pdf), og kommer vel om ikke lenge i postkassene.

I dette nummeret skriver biskop Eidsvig (på s 2) om grunnene til at man valgte å slår sammen Broen og St. Olav, og han har følgende ønsker for det nye, sammenslåtte bladet: » (1) At St. Olav forklarer den katolske tro slik at den kan forstås av mennesker av god vilje. Katolsk apologetikk er nødvendig. (2) At bladet observerer og kommenterer norsk kirkeliv. (3) At St. Olav forblir åpent for kritikk og debatt.»

Redaktør Heidi Øyma skriver så litt (på s 3) om hvordan det nye bladet vil bli, og sr. Anne Bente Hadland (på s 4-5) går gjennom litt av St Olavs lange historie helt fra starten i 1889.

I liturgien trenger vi ‘både og’

Liturgi, TLM /

Jeg syns at det er litt trist at her på bloggen (og også mange andre steder) blir debatten nokså polarisert, både når vi diskuterer liturgi og flere andre emner. Men det blir ofte mer fruktbare samtaler når man forstår hverandre bedre. Jeg har også blitt spurt av noen som misliker bloggen min, hva jeg egentlig ønsker med den. Det er det ikke så lett å svare på fullt ut, men når det gjelder Kirkens liturgi ønsker jeg først og fremst at den kan feires best mulig, og jeg tror at vi oppnår det best ved å berikes av elementer fra både den gamle og den nye messen.

I min lange liste med liturgibøker har jeg nå begynt på Laurence Paul Hemmnings «Worship as a revelation». Boka er ganske filosofisk og teoretisk, og jeg har ikke kommet så veldig langt i den, men mot slutten skriver Hemming noe (og siterer kardinal Ratzinger) som kan hjelpe oss til å legge vekt på både det gamle og det nye, når vi kontinuerlig skal arbeide med liturgien:

I have already remarked on Benedict XVI’s characterization of the need for a ‘hermeneutic of continuityin interpreting the postconciliar period of the Church’s life. He has extended this interpretative key to the liturgy itself, by saying that ‘the changes which the Council called for need to be understood within the overall unity of the historical development of the rite itself, without the introduction of artificial discontinuities’, adding in a note: ‘I am referring here to the need for a hermeneutic of continuity also with regard to the correct interpretation of the liturgical development which followed the Second Vatican Council. … …

In 1996, Joseph Cardinal Ratzinger gave a protracted interview to the German journalist Peter Seewald about the state and present situation of the Church. He spoke once again of his disappointment with liturgical developments in the postconciliar period, speaking of how the liturgy has been ‘flattened’ and evacuated of mystery. Seewald put the following question: ‘wouldn’t it be conceivable to reactivate the old rite in order to work against this levelling and demystification?’ The future pope’s response is a clear indication that there are no short-cuts, no easy solutions to the present situation with respect to the sacred liturgy. Ratzinger replied:

That alone would not be a solution. I am of the opinion, to be sure, that the old rite should be granted much more generously to all those who desire it. It is impossible to see what could be dangerous or unacceptable about that. A community is calling its very being into question when it suddenly declares that what until now was its holiest and highest possession is strictly forbidden and when it makes the longing for it seem downright indecent. Can it be trusted anymore about anything else? Won’t it proscribe again tomorrow what it prescribes today?

But a simple return to the old way would not, as I have said, be a solution. Our culture has changed so radically in the last thirty years that a liturgy celebrated exclusively in Latin would bring with it an experience of foreignness that many could not cope with. What we need is a new liturgical education, especially of priests. It must once again become clear that liturgical scholarship doesn’t exist in order to produce constantly new models, though that may be all right for the car manufacturing industry. It exists in order to introduce us into feast and celebration, to make man capable of the mystery. Here we ought to learn not just from the Eastern Church but from all the religions of the world, which all know that liturgy is something other than the invention of texts and rites, that it lives precisely from what is beyond manipulation. Young people have a very strong sense of this. Centres in which the liturgy is celebrated reverently and nobly without nonsense attract, even if one doesn’t understand every word. We need such centres to set an example. Unfortunately, in Germany tolerance for bizarre tinkering is almost unlimited, whereas tolerance for the old liturgy is practically nonexistent. We are surely on the wrong path in that regard.

Alvorlige møter i Vatikanet i dag – om skandalene i Irland

Katolsk /

Norske aviser skriver i dag om møtene som skal være i Vatikanet i dag om pedofiliskandalene i Irland. (Jeg husker at jeg hørte om dem første gang for nesten 15 år siden, det er skandaløst at de ikke klarte å rydde opp skikkelig allerede den gangen.) Slik skriver Aftenposten:

Skandaler som kommer innenfra den romersk-katolske kirken er naturligvis vanskeligere og mer ydmykende, sa Vatikanets utenriksminister Tarcisio Bertone da han mandag holdt en messe med irske biskoper. Men skandalen kan overkommes gjennom tro og bønn, framholdt han.

Biskopene skal senere mandag ha møter med pave Benedikt XVI om skandalen som har rystet Irland.

Og slik skriver Vårt Land:
Pave Benedikt, 24 irske biskoper og flere sentrale ledere i Vatikanet skal holde tre møtesesjoner. Samtalene er ment som et svar på den irske Murphy-kommisjonens rapport, som felte en knusende dom over den katolske kirkens misbruk av barn i landet.

Vatikanet uttalte allerede i desember at paven kommer til å skrive til det irske folket om krisen, noe som vil bli første gang en pave utformer et dokument som utelukkende dreier seg om katolske presters misbruk av barn.

Irland har vært i en sjokktilstand siden rapporten ble offentliggjort i november i fjor. I rapporten slås det fast at den katolske kirken i Irland har vært «besatt av» å skjule misbruk av barn i Dublin erkebispedømme fra 1975 til 2004. «Ikke spør, ikke fortell» skal i alle disse årene ha vært den rådende holdningen innad i kirken.

Program om unge dominikanerinner hos Oprah

Katolsk /

Se gjerne disse programmene om the Dominican Sisters of Mary, fra Ann Arbor, Michigan, som blir presentert på en god måte på the Oprah Winfrey Show. De er nå ca 100 søstre, med en gjennomsnittsalder på 26 år.

Redigering av bloggen – et eksempel

Data/blogg, Katolsk /

Jeg fikk nylig et «tilbakeping/ traceback» fra en annen blog til mitt innlegg «Hva ønsker bloggene å formidle?» (et innlegg som har ført til mange kommentarer), et tilbakeping som jeg etter å ha tenkt meg om, ikke ønsket å slippe gjennom. Og jeg bestemte meg for å ikke slippe ‘pingen’ gjennom fordi bloggen det kommer fra (Katolsk Vision – knyttet til den internasjonale organisasjonen ‘Vi er kirken’) har oppført seg slik at biskop Arborelius i Stockholm har sett seg nødt til reagere flere ganger, bl.a. sa han følgende i september i fjor:

Återigen ser jag mig tvungen att påpeka att ”Katolsk Vision” på intet sätt återspeglar det som är den Katolska kyrkans tro och att man inte har något bemyndigande att kalla sig ”katolsk”.

Jag beklagar den ofta aggressiva kritik som ”Katolsk Vision” riktar mot Kyrkan, ofta i ett tonläge som inte har något med evangeliet att göra.

Från stiftets sida har vi försökt att föra samtal med ”Katolsk Vision”, men intresset för att delta i dessa samtal har inte varit så stort som jag förväntat mig mot bakgrund av den skarpa kritik som framförts från ”Katolsk Vision” gällande svårigheter att komma i dialog med Kyrkans ledning. Jag vädjar till dem som står bakom ”Katolsk Vision” att ompröva sina ställningstaganden och söka sig tillbaka till det som är Kyrkans tro.

Stockholm 8 september 2009
Den saliga Jungfrun Marias födelse

+ Anders Arborelius OCD

Alvorlige tekster i søndagens messe

Liturgi /

Vi hører svært utfordrende tekster i denne søndagens messe – og vi prøver selvsagt å først la disse tekstene brukes på oss selv, før vi appliserer dem på andre. Dette rådet gjelder både prester og lekfolk, presten bommer f.eks. alltid hvis han snakker strengt til andre, og ikke samtidig til seg selv. Første lesning er fra Jeremia 17, 5-8

«Så sier Herren: Forbannet være den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren. Han er som en busk i ødemarken; han får ikke se at lykken kommer, men holder til i tørreste ørken, på saltholdig jord, der ingen bor. Velsignet være den mann som stoler på Herren og setter sin lit til ham. Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt.»

Så fortsetter vi å høre fra den kjente Salme 1:
Omkved: Salig den mann som setter sin lit til Herren.

Salig den som ikke følger de ugudeliges råd og ikke vandrer syndens vei, som ikke sitter i spotteres lag,
men har sin lyst i Herrens lov og grunner på den dag og natt.

Han er lik et tre plantet nær rinnende bekker, som gir sin frukt i rette tid og ikke står med vissent løv.
Alt hva han gjør, det får han lykke til.

Men slik går det ikke dem som er uten Gud. De er lik agner som spredes for vinden.
For Herren kjenner veien der de rettferdige vandrer.
Men veien som de ugudelige velger, fører til undergang.

Evangeliet er saligprisningene fra Lukas 6:
«Salige er dere fattige, for Guds rike hører dere til. Salige er dere som nå sulter, for dere skal få spise dere mette. Salige er dere som nå gråter, for dere skal få le. Salige er dere når menneskene hater dere, når de bannlyser dere og spotter dere, når de skyr dere som frafalne for Menneskesønnens skyld. Gled dere da og dans av fryd, for en stor lønn venter dere i himmelen. For det samme gjorde deres forfedre med profetene. Men ve dere rike! for dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, for dere skal komme til å sulte. Ve dere som nå ler, for dere skal komme til å sørge og gråte. Ve dere når alle taler vel om dere, for det samme gjorde deres forfedre med de falske profeter.»

Les alle søndagens tekster og bønner her.

Erkebiskop i Australia kritiserer den gamle oversettelsen av messen til engelsk

Liturgi /

Jeg leser HER at erkebiskop Coleridge i Australia er glad for at den nye engelske oversettelsen av messen snart kan tas i bruk (trolig i 2011), og at han også kritiserer ganske grundig hvordan den nye messen har fungert siden 1970. Hans uttalelser viser vel igjen at stemninga holder på å snu; at stadig flere kirkeledere nå kritiserer hvordan liturgiforandringene de siste 40 år har fungert. Her er et lite utdrag av hans synspunkter:

The newly translated Roman Missal to be issued in Australian parishes in 2011 will help address the serious theological problems of the 1973 missal currently in use, said one of Australia’s most senior liturgists.

In the process, it will more faithfully implement the liturgical vision of the Second Vatican Council and also fulfill the reforms of the much-maligned 1570 Council of Trent, Archbishop Mark Coleridge of Canberra-Goulburn told approximately 200 liturgists gathered in Perth in early February.

While Archbishop Coleridge acknowledged that the missal used since 1973 has made gains in accessibility, participation, Scripture, adaptation and inculturation, he said it also has “serious problems theologically” and “consistently bleaches out metaphor, which does scant justice to the highly metaphoric discourse” of Scripture and early Christian writers. This is the result of a misunderstanding of Vatican II’s reforms, he said. …

… the liturgy has largely lost the sense of the liturgy as primarily Christ’s action, as something received “not just what we do; a mystery into which we are drawn.” “We can’t just tamper with it,” he said. “Celebrants sometimes act as if it’s their own personal property to do with what they like. You can’t.”

An overly cerebral approach to liturgy, loss of ritual, oversimplification of rites, loss of a sense of silence, beauty and an unwitting clericalism have all led to the Mass lacking its full potential to catechize the faithful and renew the church, he said.

Mer om hvordan liturgiforandringene ble gjennomført på 60-tallet

Katolsk, Liturgi /

Kenneth Whitehead skriver i sin bok «Mass Misunderstandings» videre om hvodan liturgiforandringene ble gjennomført – mest av liturgieksperter, som stort sett fikk sine forslag akseptert av biskoper og Vatikanet. Dette skjedde etter at Vatikankonsilet hadde vedtatt et balansert og forsiktig dokument om liturgien (se her), som også erkebiskop Marcel Lefebvre stemte for. Her er et sitat fa s 102-104 i Whiteheads bok (før han går over til å se på en del enkeltsaker; bl.a. om at liturgiekspertene vant fram med sitt syn om at man skulle stå når man mottar kommunion, men ikke med sitt ønske om at folk ikke skulle knele i kirkene i det hele tatt, og at knelebenkene burde tas bort):

…. … there is probably no single or easy answer to the overall question of why the things that went wrong did go wrong. We have already adverted to some of these reasons: an imperfect understanding of the Council’s intentions; the abrupt and seemingly unplanned way that so many things were changed, often in no particular order and without many explanations being provided; and the fact that most priests did not really understand what was happening and why. There was also a fairly general failure on the part of Church authorities to understand that any change, even a needed and legitimate change, in people’s deep-seated habits of prayer and worship, was bound to have consequences. These consequences should have been anticipated and taken into account. Nor was it just a matter of not disturbing people’s habits: constant changes too easily do accustom us to regard the Mass and the sacraments as malleable things, as things that we can devise and control, rather than things coming to us by the will of Christ in the Church.

To all these reasons there must be added yet another one, namely. the undue influence of modem «liturgists,» that is, liturgical experts too often intent upon their own in-group ideas rather than upon the needs and sensibilities of the faithful. Reliance on «experts» and «professionals,» rather than upon reason and common sense, has in many ways been the bane of the post-conciliar period generally.

Then, of course, there was the too frequent and marked impatience and sometimes even the arrogance of some of those in authority, relying uncritically upon their experts, and prone to dig in their heels when faced with perceived resistance to, or criticism of, many of the changes that were being made.

And yet again, in a much more general sense, it should also have been more clearly recognized by Church authority that concepts such as «noble simplicity» and «full, conscious, and active participation» in liturgical celebrations, although consciously and honestly launched by the Council itself, were almost inevitably going to be interpreted in different ways by different people. For some, «noble simplicity» can apparently mean denuding churches of statues and stations of the cross, or dismantling decorative altar rails or screens …

Mer om hvordan liturgiforandringene ble gjennomført på 60-talletLes mer »

Lutheranere ønsket hjertelig velkommen til pavens onsdagsaudiens

Økumenikk /

Hos zenit.org leser jeg at pave Benedikt i går ønsket representanter fra en luthersk kirke i USA (ELCA) hjertelig velkommen til onsdagsaudiensen i Paul VIs auditorium, og han gjorde det med følgende ord:

Distinguished Friends,
I am pleased to greet Bishop Mark Hanson and all of you present here today for this ecumenical visit.

Since the beginning of my Pontificate, I have been encouraged that relations between Catholics and Lutherans have continued to grow, especially at the level of practical collaboration in the service of the Gospel. In his Encyclical Letter «Ut Unum Sint,» my beloved predecessor Pope John Paul II described our relationship as «brotherhood rediscovered» (No. 41). I deeply hope that the continuing Lutheran-Catholic dialogue both in the United States of America and at the international level will help to build upon the agreements reached so far. An important remaining task will be to harvest the results of the Lutheran-Catholic dialogue that so promisingly started after the Second Vatican Council. To build on what has been achieved together since that time, a spiritual ecumenism should be grounded in ardent prayer and in conversion to Christ, the source of grace and truth. May the Lord help us to treasure what has been accomplished so far, to guard it with care, and to foster its development.

I conclude by renewing the wish expressed by my predecessor, during whose Pontificate so much was accomplished on the road to full visible unity among Christians, when he said to a similar delegation from the Lutheran Church in America: «You are most welcome here. Let us rejoice that an encounter such as this can take place. Let us resolve to be open to the Lord so that he can use this meeting for his purposes, to bring about the unity that he desires. Thank you for the efforts you are making for full unity in faith and charity» (Address to the Bishops of the Lutheran Church in America, 26 September 1985).

Upon you and all those entrusted to your pastoral care, I cordially invoke the abundant blessings of Almighty God.

Hva tenkte konsilbiskopene om Sacrosanctum Concilium?

Katolsk, Liturgi /

Kenneth Whitehead skriver om utgangspunktet for liturgiforandringene i sin bok «Mass Misunderstanding», eller gjør han egentlig det? Det virker på meg som han sier at liturgiforandringene hadde nokså lite med konsilet å gjøre; at man i Sacrosanctum Concilium (som ble vedtatt i 1963 med 2147 mot 4 stemmer) åpnet for en viss bruk av folkspråket, og kom med noen få andre generelle (og nokså forsiktige) punkter om hvordan liturgien skulle revideres. Slik skriver Whitehead:
As Cardinal Ratzinger, again, recorded in his book of memoirs entitled Milestones that has been quoted previously:

«The reform of the liturgy in the spirit of the liturgical movement was not a priority for the majority of the Fathers, and for many not even a consideration. Thus, for example, in his outline of themes after the beginning of the Council, Cardinal Montini – who as Paul VI would be the real pope of the Council – said quite clearly that he did not see the reform of the liturgy as a substantial task in the Council. The liturgy and its reform had, since the end of World War 1, become a pressing question only in France and Germany, and indeed above all from the perspective of the purest possible restoration of the ancient Roman liturgy, to which belonged the active involvement of the people in the liturgical event. These two countries, which at that time enjoyed theological leadership in the Church (and we must of course add Belgium and the Netherlands), had during the preparation phase succeeded in putting through a schema on the sacred liturgy, which quite naturally found its place in the general theme of the Church, The fact that this text became the first subject for the Council’s discussions really had nothing to do with the majority of the Fathers having an intense interest in the liturgical question. Quite simply, no great disagreements were expected in this area, and the undertaking was viewed as a kind of practical exercise to learn and test the method of conciliar work …»

If this is at all an accurate account of how the Vatican II liturgical reforms actually got started and carried forward – and there certainly cannot be any doubt that the young Father Joseph Ratzinger was there! – then the subsequent history of these liturgical reforms, along with the Mass misunderstandings that have stemmed from them and have persisted since, have to be considered all the more amazing. Surely it is necessary to go back to the Council itself in order to acquire even a glimmer of understanding of what really happened, and why it happened, and what the consequences of it are for us today.

I samme kapittel skriver Whitehead mer om hva som skjedde med liturgien – og hvorfor: …

Hva tenkte konsilbiskopene om Sacrosanctum Concilium?Les mer »

Hva med tradisjonalistene?

Katolsk, Liturgi /

Jeg leser nå som nevnt boka: Kenneth Whitehead: Mass Misunderstandings. Han er positiv til det konsilet prøvde å gjøre med liturgien, men negativ til en hel del av det som skjedde i praksis. Jeg kommer nok tilbake til boka flere ganger, og tar opp ting som jeg leser der.

I et kapittel han kaller: Hva med tradisjonalistene?, tar han opp de tradisjonalistene (i motsetning til de ‘konservative’, som vi har diskutert litt tidligere) som nok ikke har brutt med Kirkens autoritet, som SSPX, men som likevel er svært negative til det konsilet prøvde å gjøre, og ofte til det Kirken/paven gjør i dag. Her er et (litt usammenhengende, kanskje) utdrag:

… … Since it is far from clear whether the pope’s new approach will succeed in reconciling many of those who have gone so far as to reject the authority of the Council and the Church, it may be that the greatest effect of Summorum Pontiflicum will in the end turn out to be the effect it has on those tradition-minded Catholics who have stayed with the Church all along, but who also have been deeply dissatisfied with the way some things have gone in the Church since the Council, particularly with regard to the sacred liturgy.

The actual numbers of Catholics in this latter category are neither precisely known nor are these numbers apparently easy to come by; but it is surely not an insignificant fact that so many serious and even fervent practicing Catholics (whatever their total number) have evidently been dissatisfied with and sometimes even alienated from the Church in various ways as a result of the Vatican-II enactments. One thinks for example of some of the stable orders of monks and nuns, consecrated religious, that have continued to remain attached to the old liturgy, a liturgy ….

Similarly, some of the most committed of Catholic activists in various good causes such as the pro-life movement often turn out to be devotees of the «old Mass.» …

Hva med tradisjonalistene?Les mer »

Hvordan bør ‘ordets del’ av messen foregå?

Liturgi /

Det er interessant (syns jeg, og svært forbløffende hvis man tenker bare noen få år tilbake) at en av pavens rådgivere, P. Mauro Gagliardi, i det som på engelsk kalles «the Office for the Liturgical Celebrations of the Supreme Pontiff», ser både på den nye og den gamle messen når han i en artikkel hos Zenit.org skal gi råd om hvordan ordets del av messen skal foregå. Han har ikke plass, skriver han, til å se på den gamle messens høytidelige form (litt dumt syns jeg, fordi her står subdiakon og diakon ikke ved alteret når de synger tekstene), men han skriver slik om den gamle messens enkleste form:

In the “Low Mass” (a simple celebration for daily use) of the extraordinary form, the priest reads all the readings, that is, the Epistle, the Gradual and the Gospel. In general, he does this while assuming the same position that he does when he will later offer the holy sacrifice. Using a misleading but common expression, we might say that the priest proclaims the Liturgy of the Word “with his back to the people.” The language of the proclamation is the same as the whole rite, that is, Latin, or sometimes the vernacular, as section 6 of the Motu Proprio “Summorum Pontificum” recalls.

After the Epistle is read there follows the Gradual, which receives its name from the steps (in Latin “gradus”) that the deacon ascends to read the Gospel from the ambo in a solemn Mass. After the Gradual, the Alleluia is read with its verse. … …

Om messens nye form skriver han bl.a. dette:
The Liturgy of the Word in the Missal of Paul VI kept different elements of the Missal Pius V, even if others have been suppressed and some added. The language of the proclamation has not been changed since Latin has remained the proper language of the Roman liturgy even in the post-conciliar reform, the reason for which the new lectionaries (now printed in books separate from the Missal) were published in Latin in 1969 and 1981.

On the other hand, the “editio typica” has been translated into the various national languages and these translations are what are generally used. …

A first difference between the two forms of the Roman Rite we see in the fact that, even in the daily Mass, celebrated in a non-solemn form, the possibility of other readers proclaiming the biblical passages — except for the Gospel — is foreseen, even if it remains possible for the priest to read all the texts of the Liturgy of the Word. …

Mot slutten skriver han: …

Hvordan bør ‘ordets del’ av messen foregå?Les mer »

Liturgisk pluralisme i Kirken

Liturgi /

Etter å ha lest ei bok om katolsk liturgi som var 6-7 år gammel (Thomas Kosic: The Reform of the Reform), har jeg nå begynt på ei bok som kom ut i fjor (Kenneth Whitehead: Mass Misunderstandings) – og det har skjedd mye på få år, spesielt etter pave Benedikts motu proprio Summorum pontificum, der paven bl.a. krever (og siteres slik av Whitehead) at de som nå vil bruke den tradisjonelle messen også må godkjenne den nye messen. Altså ønsker paven ikke å gå tilbake til den gamle tradisjonen og utelukke den nye, men heller å la de tradisjonene leve side om side. Slik skriver Whitehead (og jeg syns det er ganske interessant):

… the pope seems to have quite genuinely aimed to foster what he considers to be legitimate liturgical pluralism in the Church, a position that he has long advocated. For example, in his Ratzinger Report, written more than twenty years earlier, the by-then cardinal-prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith stated that:

«Prior to Trent a multiplicity of rites and liturgies had been allowed within the Church. The Fathers of Trent took the liturgy of the city of Rome and prescribed it for the whole Church; they only retained those Western liturgies which had existed for more than two hundred years. This is what happened, for instance, with the Ambrosian rite of the Diocese of Milan. If it would foster devotion in many believers and encourage respect for the piety of particular Catholic groups, I would personally support a return to the ancient situation, i.e., to a certain liturgical pluralism. Provided, of course, that the legitimate character of the reformed rites was emphatically affirmed, and that there was a clear delineation of the extent and nature of such an exception permitting the celebration of the preconciliar liturgy.»

This is exactly what Pope Benedict XVI effected more than twenty years later with his motu proprio. He has been nothing if not consistent in all of this. … …

Hva ønsker bloggene å formidle?

Data/blogg /

For noen få dager siden ble min blog karakterisert slik, på en annen (og ganske ny) blog: «Blant de konservative (bloggene) er det flere flittige bloggere som har en forunderlig interesse for gammel praksis, førkonsiliære synspunkter og tradisjonell liturgi. Å lese (disse) bloggene er som å tre inn i en annen verden hvor alt det gamle karakteriseres som bedre. Av og til får man inntrykk av at Vatikankonsilet var en ulykke, særlig fordi det førte til at «den Tridentinske messe ble tatt fra oss», som det står i en bloggkommentar. Nå er det imidlertid igjen blitt lov å feire den «opprinnelige liturgien», og den tillatelsen er blitt mottatt med jubelrop.»

I en kommentar til dette innlegget svarte jeg: «Det undrer meg at du karakteriserer min blog slik. Jeg kan forsikre deg og andre om at jeg IKKE ser på Vatikankonsilet som en ulykke (men jeg mener at noen av liturgiforandringene vi fikk ikke var ønsket av konsilet, og at noen av forandringene var uheldige), og jeg ønsker heller IKKE å gjeninnføre den tradisjonelle latinske messen for hele Kirken (selv om jeg syns den er viktig som et supplement, og at den har lært meg mye).»

Jeg avsluttet med å spørre: «Hvordan kan du forsvare å karakterisere min blog på en så lite korrekt måte?»

Til dette fikk jeg følgende svar: «Jeg har sett på din blogg som en helhet, både innlegg og kommentarer, og jeg beklager om jeg derved feilaktig har tillagt deg meninger som du ikke har.»

Det var jo et vennlig svar, men det er jo nokså dumt når man bli så alvorlig mistolket, og at folk ikke kan skille mellom det jeg selv og andre skriver, og jeg svarte: «Dette er et problem jeg har strevd en del med det siste året; at bloginnlegg og -kommentarer blandes sammen. Men det er vel så enkelt som at det jeg selv mener uttrykkes i det jeg selv skriver – og kommentatorene står for det de selv skriver.

Jeg moderer kommentarene, og tar bort noe som er for skarpt, for personfokusert, og til og med for reaksjonært, men kommentarene er jo likevel ikke mine meninger – ofte argumenterer jeg også mot dem.

Jeg blir litt oppgitt over denne sammenblandinga for det er vel ingen som tror at leserinnlegg i en avis uttrykker avisas mening. Hvorfor skal man så tenke slik om blogger?»

Jeg har ikke andre råd til folk som slik misforstår, og som av den grunn irriterer seg over oss katolske bloggere, at de gjør seg kjent også med mange andre blogger, og ser hvordan dette nye mediet fungerer.

“United in Communion, but not Absorbed”

Liturgi, Økumenikk /

Biskop Elliott i Melbourne, Australia, som jeg skrev om i går (se her), hadde da visse innvendinger mot den tradisjonelle latinske messen, men har nå begynt å feire den selv. En av grunnene til hans forandring er at artikkelen jeg da siterte, var skrevet for 6-8 år siden, og nå etter pave Benedikts Summorum Pontificum er situasjonen blitt ganske ny. Dessuten var Elliot i mot en viss type TLM, der presten og ministrantene holdt på med noe for selv oppe ved alteret, mens folket gjorde andre ting – sang salmer vanligvis. Messen han her feiret (les mer om den her) er jo ikke slik; det var en messe der celebrantene, alle hans assistenter, og folkt feiret det hellige messeofferet sammen.

Dette bildet er litt over to år gammelt, og biskop Elliott blir nevnt nå fordi har har blitt utpekt blant de australske, katolske biskopene til å ta imot anglikanerne som nå skal opptas i Kirken – bl.a. fordi Elliott selv vokste opp i Den anglikanske kirke, som prestesønn til og med. Om oppgaven han nå har fått sier han selv:

… the members of the Australian Catholic Bishops Conference appointed me their Delegate for the Australian project of establishing “a Personal Ordinariate for Anglicans who wish to enter full communion with the Catholic Church”, to use the words of Pope Benedict’s Apostolic Constitution Anglicanorum coetibus.

Before I explain what this involves, I should introduce myself. I was born into Anglicanism, in the Anglo-Catholic tradition. My father, Rev. Leslie Llewelyn Elliott, was for some time President of the Australian Church Union. While studying theology at Oxford, in St Stephen’s House, I followed my conscience and was reconciled to “Rome” in 1968. … …

Am I grateful for my Anglican heritage? Yes, I am. Where did I first learn the Catholic Faith? At home, in the vicarage.

Therefore I rejoiced when news of the Ordinariate came from Rome. I have been hoping for something like this for years, having addressed Forward in Faith Australia on the “Roman option” in 2006. As that talk indicates, I never imagined such a generous provision would be made in response to traditional Anglican appeals to Rome.

But what does Pope Benedict’s welcome and offer involve? You have to be clear about this before saying “yes”, “no”, even “maybe”.

The Pastor of the nations is reaching out to give you a special place within the Catholic Church. United in communion, but not absorbed – that sums up the unique and privileged status former Anglicans will enjoy in their Ordinariates. …

Les videre her.

Katekese, evangelisering, forkynnelse til omvendelse

Katolsk, Teologi /

I forb. med de nordiske biskopenes hyrdebrev om voksenkatekumenatet (som jeg skrev om her), tenker jeg tilbake på mitt år på presteseminar i London, der jeg både deltok i en RCIA-gruppe, og skrev en oppgave om Kirkens nye General Directory for Catechesis fra 1997, som bl.a. tar opp forberedelsen av katekumener og konvertitter ganske grundig.

Mitt inntrykk da jeg da (for 13 år siden) studerte Kirkens retningslinjer for katekesen, var at fokuset på evangelisering, og forkynnelse til å få et personlig gudsforhold, og til omvendelse, var svært sterkt. Bl.a. leste jeg slike setninger: «By faith man freely commits his entire self completely to God; making the full submission of his intellect and will to God who reveals, and willingly assenting to the Revelation given by him. … Faith involves a change of life, a «metanoia», that is a profound transformation of mind and heart; it causes the believer to live that conversion. Catechesis must often concern itself not only with nourishing and teaching the faith, but also with arousing it unceasingly with the help of grace, with opening the heart, with converting, and with preparing total adherence to Jesus Christ on the part of those who are still on the threshold of faith.»

I tillegg til det de nordiske biskopene skriver om den positive effekten en skikkelig innføring av voksenkatekumenatet vil ha for hele menigheten, vil jeg legge til deb sterke oppfordinga til et personlig gudsforhold, og til omvendelse fra synd (både for katekumenene og hele menigheten) som også skal vektlegges. Jeg tar med noen avsnitt fra min oppgave, som i sin helhet kal leses HER:

My first reaction to this new understanding of catechesis is that it has not reached the Catholic Church in Norway yet (and I am not sure that the process has come very far in other countries either). One important reason for this in Norway is that the RCIA program has not been introduced there yet, and then of course the whole dynamic of the adult catechumenate doesn’t work. Converts are received into the church in the ‘old way’, they have sessions with a priest or a deacon, they are not very much introduced to the Christian community during this learning process, and the sessions with the priest are more informative than evangelizing in the spirit of Catechesi Tradendæ.

One obvious and positive effect of the RCIA as I have seen it here in London, is the involvement of the lay members of the parish in the formation process of the new converts, and the integration of the new people into the Christian community; …

Katekese, evangelisering, forkynnelse til omvendelseLes mer »

Monsignor Peter J. Elliott skriver om “reform av liturgireformen”

Liturgi /

Helt til slutt i Thomas Kociks bok «The Reform of the Reform?» (som jeg har skrevet om flere ganger før: HER, HER, HER, HER og HER), står det en artikkel av msgr. Peter J. Elliott (biskop i Melbourne fra 2007, les om ham HER) – som jeg kjenner godt fra boka: Ceremonies of the Modern Roman Rite (Ignatius Press, 1995), som jeg kjøpte og leste grundig for ti år siden. Det er ei bok som grundig går gjennom bestemmelser om hvordan messen skal feires etter Novus ordo.

Elliot er i utgangspunktet ikke i det hele tatt enig med tradisjonalistene i deres syn på den gamle og den nye messen. Han skriver f.eks. at det var godt at man kom bort fra den stille messens (som dominerte i søndagsmesser og svært mange steder) tablå-aktige messefeiring (der prest og ministranter stod nokså fjernt og feiret messen). Likevel er han kritisk til måten den nye messen ofte feires på; på upresise rubrikker, på friheter mange prester tar seg osv. Her er altså en ekte representant for «reform av reformen»-liturgene, og her er et lite utdrag fra hans kapittel:

Some have criticized the transition as exchanging the role of a eucharistic celebrant for that of a eucharistic preacher, hence a move toward a Protestant style of worship. Certainly, in not a few churches we now find a rather didactic or homiletic style of celebrating Mass, so that the altar becomes a pulpit. But it would be more accurate to perceive the influence of mass media communication in the transition. A speaker on television seeks to create an impression of intimacy and dialogue. Again, decades of expanding television create a historical context that is an important factor to bear in mind.
… …

It is obvious that the role of the people changed from silent participation to active involvement, although this had been pioneered well before the Council in the Latin dialogue Mass. The opening out of the ceremonial action as it affected the laity was more evident in the emerging lay ministries … …

I do not criticize this steady transition from the liturgical tableau of Low Mass to the open action of the Missa normativa. …

Monsignor Peter J. Elliott skriver om “reform av liturgireformen”Les mer »

Skroll til toppen