Katolsk informasjonstjeneste skrev i går en artikkel med denne overskrifta, og der skriver de (helt korrekt): «Ifølge Kirkens universelle kanoniske rett er skriftemålets segl ubrytelig (Can. 983 §1 – The sacramental seal is inviolable; therefore it is absolutely forbidden for a confessor to betray in any way a penitent in words or in any manner and for any reason.), dvs at skriftemålsamtalen er underlagt absolutt taushetsplikt.»
Men så legger de til noe som jeg ikke helt klarer å gripe: «Det samme gjelder sjelesørgeriske samtaler.»
Et skriftemål er ganske klart definert (starter med korsets tegn, presten har på seg en fiolett stola, det avsluttes med absolusjonen osv.), men en sjelsorgsamtale eller sjelesørgerisk samtale kan vel være så mangt. Det kan vel være alt fra et utvidet skriftemål (altså et virkelig skriftemål) til en ganske kort og tilfeldig fortrolig utveksling av informasjon – og alle ting i mellom dette.
At prester også har taushetsplikt, på linje med leger og advokater, også rundt sjelesørgeriske samtaler – der man kanskje også skriver notater om det som er sagt, og kan gå videre med saken om nødvendig til kollegaer innen sykehuset e.l., og i noen tilfeller må anmelde en sak til politiet – er opplagt, men skriftemålets segl er vel mye mer ubrytelig enn som så?
Jeg sender en mail til Informasjonstjenesten og ber dem prøve å presisere dette bedre.
OPPDATERING:
Nå (kl 14) har Informasjonstjenesten forandra og utvida artikkelen over en hel del, og uklarhetene er borte. Slik står det nå:
«I mediadebatten er det kommet frem forslag og lovtolkninger som innskrenker taushetsplikten. Rent konkret dreier dette seg om at presters taushetsplikt (jfr straffeloven § 144) skal underordnes meldeplikt (jfr straffeloven § 139), hvis man skulle få rede på overgrep gjennom skriftemål eller sjelesørgeriske samtaler. Sjelesørgeriske samtaler er ikke nødvendigvis det samme som skriftemål. I en sjelesørgerisk samtale er presten underlagt taushetsplikt slik sammenlignbare profesjonelle yrkesgrupper er det, hvor meldeplikt er et tema som diskuteres i forhold til taushetsplikten. Generelt kan det her også henvises til Vatikanets prosedyrer for behandling av anklager om seksuelt misbruk hvor det fremheves at man skal følge sivil lovgivning når det gjelder rapportering av kriminalitet til rette myndighet, og til intervju med Troskongregasjonens påtaleadvokat, Msgr. Charles J. Scicluna, som fremholder praktisering av meldeplikt når det gjelder oppdagelse av seksuelt misbruk av barn.»
Ja, det blir helt klart galt å still likhetstegn ved «sjelesørgiske» samtaler generelt sett og skriftemål. Alt som blir sagt innenfor rammen av et skriftemål (også om det ikke er synder man skrifter) har en helt annen taushetsplikt enn absolutt alle andre mulige og tenkelig situasjoner i livet. Jeg kan tenke meg at taushetsplikten for en sjelsørgisk samtale sikkert kan likestilles med den som leger eller psykologer har, verken mer eller mindre (selv om jeg ikke helt vet det) men det kan ihvertfall ikke på noen måte likestilles med skriftemålets taushetsplikt. Det blir vanskelig for folk flest å forstå dette med skriftemålets absolutte taushetsplikt hvis en katolsk informasjonstjeneste skal rote med begrepene. Takk igjen for din innsats, p Moi.
Men det må legges til at biskop Bernt ved flere anledninger har snakket om sjelesørgiske samtaler og (formelt) skriftemål under ett (omtalt som «det indre forum»). Her må det være vanskelig å trekke opp en klar skillelinje.
Jeg bare lurer på om følgende i artikkelen er riktig: «Hvis det skulle fremkomme noe av kriminell karakter i en skriftemålssamtale kan presten pålegge den angrende å melde seg for politiet som en del av boten»? Jeg trodde faktisk ikke at prester kunne gjøre det. Såvidt jeg vet kan gjenoppretting pålegges som del av boten, men ikke at synderen tilkjennegir sin synd til andre. Slik må en tyv prøve å tilbakebetale det han har stjålet eller gi bort penger om det ikke er praktisk å gjøre anonymt, en morder forsøke å hjelpe de etterlatte eller komme med gjenoppretting på et vis etc, men man kan ikke pålegge noe som ikke kan gjøres anonymt og som forutsetter at man offentliggjør sin synd. Noe helt annet er at presten kan oppfordre vedkommende til å melde seg, men han kan vel ikke pålegge det.
Det var et tilfelle i USA for ikke så lenge siden hvor en kvinne som falskt hadde anklaget og fått fengslet en mann for voldtekt ble pålagt å si ifra slik at den uskyldige kunne settes fri. Dette var da ikke som del av boten, men en forutsetning for absolusjon fordi hun ellers fremdeles ville være i en tilstand av alvorlig synd om hun lot en uskyldig bli sittende i fengsel for hennes falske anklage. Og man må jo som kjent ha til hensikt ikke å vedbli i, eller gjenta, sin synd for å kunne motta absolusjon.
Nå er det mulig jeg har misforstått dette, og vil i så fall gjerne bli opplyst om det.