Magne Lerø skriver på verdidebatt.no det jeg siterer over. Han begynner sitt innlegg med å si at biskop Eidsvig kommer til å vinne en eventuell kamp med norske myndigheter om taushetsplikten, og han fortsetter med å sette nyhetene om overkrepene i Kirken i korrekt perspektiv:
«For tiden har vi inntrykk av at prester og biskoper som begår seksuelle overgrep er et kjempeproblem for Den katolske kirke. Når støvet har lagt seg, er det ikke sikkert det mediebildet som er tegnet samsvarer med virkeligheten. Biskop Bernt Eidsvig er imidlertid forberedt på at nye og mer belastende saker kan dukke opp. VG listet lørdag opp 12 saker som nå er kjent. En del av dem går tilbake til 50-tallet, noen til 60- tallet, og det er 20 år siden Georg Müller forgrep seg mot en korgutt.
Jarle Kallestad skriver i Vårt Land lørdag at det i perioden 2004–2008 ble anmeldt 15 000 seksualforbrytelser her i landet. Bare i 2008 ble det levert inn 669 anmeldelser for seksuelle overgrep mot barn under ni år. Utvides gruppen til 19 år, er tallet 2200. … »
Videre i innlegget skriver han mer om taushetsplikt:
«Biskop Bernt Eidsvik setter saken på spissen og sier ”at ingen forbrytelser som kommer fram under sjelesørgersamtaler kan være alvorlige nok til at det fratar prester og biskoper taushetsplikten”. Prester er de eneste du kan fortelle slike ting til og som har taushetsplikt, sier Eidsvig.
Statsråd Anniken Huitfeldt mener alle er forpliktet til å varsle for å avverge nye seksuelle overgrep mot barn, og viser til at det er en tolkning Justisdepartementet har kommet med. Hvis man får opplysning om at barn utsettes for seksuelle overgrep, så står avvergelsesplikten over taushetsplikten, sier kulturminister Anniken Huitfeldt.
Det spørs om denne tolkningen av taushetsplikten holder. Jusprofessor Ståle Eskeland sier prester ikke har noen varslingsplikt, og advokat Christian Elden sier en prest har taushetsplikt uansett om det man får vite i sjelesorg er straffbart. … «
Det eneste eksemplet jeg kommer på i farten på at skriftemålets ukrenkelighet har blitt brutt er i det sene Tsar-Russland, fra Peter den Stores tid. I denne perioden var patriarkatet opphevet, tsaren var kirkens formelle overhode og den praktiske makten lå hos «Den Hellige Synoden», et departement i statsforvaltningen styrt av en generalprokurator eller minister. Siden prester og biskoper i siste instans var underlagt tsaren var det også deres oppgave å rapportere til politiet dersom de fikk informasjon om komplotter og andre statsfiendtlige handlinger gjennom skriftemålet. (For mer om dette, les kommende artikkel i tidsskriftet Humanist!.