Siste utdrag fra van der Burgs hefte Forskjellen mellom katolisismen og protestantismen (les det her) er fra selve avslutningen av heftet:
SLUTNING
Vi har bevist at Kristus har innstiftet en kirke, og at den er den katolske kirke. Av dette følger at vi i vår samvittighet er forpliktet til å tilhøre den katolske kirke. En må ikke si at spørsmålet om hvilket kirkesamfunn vi tilhører, er av underordnet betydning, siden katolikkene og protestantene likevel i så mange andre ting stemmer overens. Jesus vil at vi skal tro «alt det han har sagt» (Mat. 28, 20; Joh. 14, 26). Det står oss ikke fritt å forkaste noe av den åpenbaring Guds Sønn har brakt til verden. Og hele denne åpenbaring kjenner vi bare gjennom den katolske kirke. Jesus vil ikke at det skal være trosspaltning blant de kristne. Den er den største hindring for at den hedenske verden omvender seg til Kristus. Forkastelsen av et ufeilbart læreembete er også skyld i at mange ikke mer vet hva de skal tro og er i større fare for å miste kristentroen helt.
Noe av det mest alvorlige er at de protestantiske kirkesamfunn ved tapet av den apostoliske suksesjon har mistet flere viktige nådemidler, så som den gyldige nattverd og den gyldige absolusjon i skriftemålet. Jesus selv virkelig nærværende i Alterets sakrament er sentrum i den katolske kirke. «Formålet med alt apostolisk arbeid er jo dette: Å bringe alle som gjennom, troen og dåpen er blitt Guds barn, til å komme sammen og i kirkens midte prise Gud, ta del i offeret og innta Herrens måltid» (2. Vat. De sacr. Liturgia 10). Hvem tør da si at det er likegyldig hvilket trossamfunn vi tilhører?
LÆRER DA DEN KATOLSKE KIRKE AT PROTESTANTENE IKKE KAN BLI SALIGE?
Nei. Den lærer at de som av uforskyldt uvitenhet står utenfor den katolske kirke, kan bli salige dersom de oppriktig søker å gjøre Guds vilje. Man skal vokte seg for indifferentisme, dvs. likegyldighet i religiøse spørsmål. «De mennesker som til tross for sin viten om at den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, nekter å tre inn i den eller å vedbli i den, kan ikke frelses» (2. Vatikankonsil, «Om kirken» n. 14). Er man i tvil om den katolske kirke er Kristi sanne kirke, skal man gjøre alt for å komme til klarhet, f. eks. ved å henvende seg til en katolsk prest og ikke minst ved å be om Guds nådehjelp. Det er ingen skam å måtte erkjenne at den religion man er oppdratt i, er uriktig. Å følge sin samvittighet kan kreve mot. Men å kjempe seg frem til sannheten er en ære og ingen skam.