Første lesning i denne søndagens messe (les alle tekstene her) er også tatt fra Makkabeerbøkene:
2 Makk 7, 1-2. 9-14
Verdens Konge skal reise oss opp igjen til en evig oppstandelse av livetI de dager ble syv brødre arrestert sammen med sin mor. Kongen lot dem torturere med pisker og remmer for å tvinge dem til å spise av svinekjøttet i strid med Guds lov. En av dem grep ordet på vegne av alle og sa: «Hva vil du forhøre oss om? Hva vil du vite? For vi er rede til å dø heller enn å bryte våre fedres lover.» Idet han trakk sitt siste åndedrag, sa den andre: «Du, din usling, kan nok skille oss fra dette liv; men verdens Konge skal reise oss opp igjen til evig liv fordi vi er gått i døden for hans lover.» Etter ham ble den tredje utsatt for behandlingen deres. Med en gang det ble forlangt, rakte han tungen ut, og modig strakte han frem hendene og sa: «Himmelens Gud har gitt meg disse lemmer. Hans lover betyr mer for meg enn lemmene, og av ham håper jeg å få dem tilbake igjen.» Både kongen selv og mennene hans måtte undre seg over den unge mannens sjelsstyrke, for han brydde seg ikke om smertene. Etter at også han hadde forlatt dette liv, mishandlet og torturerte de den fjerde på samme måten. Da slutten nærmet seg, sa han: «Når man skilles fra livet blant menneskene, er det godt å kunne sette sitt håp til Guds løfter om at han skal reise oss opp igjen. Men for deg fins det ingen oppstandelse til liv.»
Dette er bare en liten del av 7. kapittel i 2. Makkabeerbok, som er langt og svært dramartisk, og som jeg gjengir her:
Sju brødre lider martyrdøden sammen med sin mor
En annen gang ble sju brødre arrestert sammen med sin mor. Kongen lot dem torturere med pisker og remmer for å tvinge dem til å spise av svinekjøttet i strid med Guds lov. En av dem grep ordet på vegne av alle og sa: «Hva vil du forhøre oss om? Hva vil du vite? For vi er rede til å dø heller enn å bryte våre fedres lover.»
Kongen ble rasende og befalte sine menn å sette svære stekepanner og kjeler over ilden. Straks de var blitt glovarme, gav han ordre om å skjære ut tungen på ham som hadde ført ordet, skalpere ham og hogge av ham hender og føtter mens de andre brødrene, og moren Så på. Da han var fullstendig lemlestet, befalte kongen at- de skulle legge ham på ilden mens han ennå var i live og steke ham. Mens osen fra pannen bredte seg vidt omkring, oppmuntret brødrene og moren hverandre til å gå døden tappert i møte. De sa: «Herren Gud ser dette, og vi kan være forvisset om at han forbarmer seg over oss. Det har Moses talt klart om i det kvad som skulle være et anklagevitne mot israelittene, der det heter: Og han vil forbarme seg over sine tjenere.»
Da den første av brødrene var død på denne måten, førte de fram den andre til samme grusomme spott. De flenget huden og håret av hodet hans og spurte ham: «Vil du spise, eller skal vi gå løs på kroppen din lem for lem?» Han svarte på fedrenes språk og sa: «Aldri!» Dermed måtte også han gjennomgå resten av pinslene, slik som den første. Men idet han trakk sitt siste åndedrag, sa han. «Du din usling kan nok skille oss fra dette liv; men verdens konge skal reise oss opp igjen til evig liv fordi vi har gått i døden for hans lover.»
Etter ham ble den tredje utsatt for behandlingen deres. Med en gang det ble forlangt, rakte han tungen ut, og modig strakte han fram hendene og sa tappert: «Himmelens Gud har gitt meg disse lemmer. Hans lover betyr mer for meg enn lemmene og av ham håper jeg å få dem tilbake igjen.» Både kongen selv og mennene hans måtte undre seg over den unge mannens sjelsstyrke, for han brydde seg ikke om smertene.
Etter at også han hadde forlatt dette liv, mishandlet og torturerte de den fjerde på samme måten. Da slutten nærmet seg, sa han: «Når man skilles fra livet blant menneskene, er det godt å kunne sette sitt håp til Guds løfter om at han skal reise oss opp igjen. Men for deg finnes det ingen oppstandelse til liv.»
«Så kom turen til den femte. Da de førte ham fram og var i gang med å torturere ham, «festet han blikket på kongen og sa: «Du har makt blant mennesker, enda du selv er en dødelig; derfor gjør du det du vil. Men tro ikke at vårt folk er forlatt av Gud. Driv du bare på, så skal du få se hans veldige kraft, når han lar pinsler ramme deg og dine etterkommere.»
Etter ham tok de den sjette, og da han skulle til å dø, sa han: «Gjør deg ingen falske forestillinger! Det er vår egen skyld at vi må lide dette, for vi har syndet mot vår egen Gud; derfor er det skjedd ting en må undre seg over. Men du må ikke tro at du skal slippe straff, når du har innlatt deg på å kjempe mot Gud.»
I særlig grad fortjener moren beundring og et godt ettermæle. Hun var vitne til at sju sønner mistet livet i løpet av en eneste dag, men bar det tappert fordi hun satte sitt håp til Herren. Mild og målbevisst oppmuntret hun hver enkelt av dem på fedrenes språk. Hun styrket sitt kvinnehjerte med mandig mot og sa til dem: «Jeg vet ikke hvordan dere ble til i mitt morsliv, og ikke var det jeg som gav dere liv og ånde. Det var ikke jeg som føyde sammen kroppens enkelte deler. Nei, det er verdens skaper som former mennesket, og som har tenkt ut hvordan alt skulle bh til. Derfor skal han i sin barmhjertighet gi dere både liv og ånde tilbake, fordi dere nå ofrer dere selv for hans lover.»
Antiokos antok at han ble behandlet med forakt og syntes det hun sa lød som hån. Den yngste sønnen var ennå i live. Kongen forsøkte nå ekstra innstendig å overtale ham, og ikke bare med ord; ved ed forpliktet han seg også til å gjøre ham både rik og lykkelig; ja, han ville betrakte ham som Kongens venn og gi ham en høy stilling, om han bare ville vende seg bort fra sine fedres sed og skikk. Men da den unge mannen ikke ville høre på ham i det hele tatt, kalte kongen til seg moren og oppfordret henne til å gi unggutten et råd som kunne bli til redning for ham.
Etter mye overtalelse gikk hun med på å forsøke å påvirke sønnen. Hun lente seg bort til ham, men i forakt for den grusomme tyrannen sa hun på fedrenes språk: «Min sønn, ha barmhjertighet med meg. Jeg har båret deg under mitt hjerte i ni måneder, jeg har ammet deg i tre år, jeg har fostret og oppdratt deg og tatt meg av deg så lenge du har levd. Jeg ber deg, mitt barn: Løft blikket og betrakt himmelen og jorden, se på alt det de rommer og tenk så på at Gud skapte dette av intet, og at hele menneskeslekten blir til på samme måte. Vær ikke redd for denne bøddelen, men vis deg verdig dine brødre og gå villig i døden; så skal jeg ved Guds nåde få deg tilbake igjen sammen med dine brødre.»
Hun var knapt ferdig med å tale, så sa den unge mannen: «Hva venter dere på? Jeg adlyder ikke kongens påbud, men lovens bud adlyder jeg, den lov som ble gitt våre fedre gjennom Moses. Men du som har funnet på så mye ondt mot hebreerne, du skal ikke slippe unna Guds hender. Vi lider jo for våre synders skyld, og om nå vår levende Herre har vist sin harme mot oss en kort stund for å straffe og oppdra oss, så skal han igjen la seg forsone med sine tjenere. Men du, din gudløse usling, du avskyeligste av alle mennesker, blås deg ikke opp med tomme innbilninger, kneis ikke så stolt og tro ikke du vil oppnå noe når du løfter hånden mot Guds tjenere. For du har ennå ikke sluppet unna Den Allmektige Guds dom, han som ser alt. Våre brødre måtte utholde en kortvarig pine, men for sin troskap mot Guds pakt har de nå fått del i et evig liv. Du, derimot, skal i Guds dom få straff som fortjent, for ditt overmot. Jeg ofrer nå i likhet med mine brødre liv og lemmer for fedrenes lover, og ber Gud om at han snart vil vise seg nådig mot folket, og at du under plager og pinsler må erkjenne at han alene er Gud. Måtte Den Allmektiges vrede, som med rette har kommet over hele vårt folk, stanse ved meg og mine brødre.»
Kongen ble rasende, og i sin forbitrelse over guttens hån f6r han enda verre fram mot ham enn mot de andre. Slik forlot også han dette liv, ren og i full tillit til Herren.
Til sist, etter sønnene, døde moren. Hermed får det være sagt nok om offermåltidene og de umenneskelige grusomhetene.