Måned: november 2010

Flere utdrag fra det lange intervjuet med pave Benedikt

I et innlegg hos FirstThings kan vi lese flere utdrag Peter Seewalds intervju med paven. Her er litt av det:

On the Abuse Scandal …

On the Possibility of Papal Resignation …

On Papal Pronouns (I /We) …

On the Tridentine Mass

Liturgy, in truth, is an event by means of which we let ourselves be introduced into the expansive faith and prayer of the Church. This is the reason why the early Christians prayed facing east, in the direction of the rising sun, the symbol of the returning Christ. In so doing, they wanted to show that the whole world is on its way toward Christ and that he encompasses the whole world. This connection between heaven and earth is very important. It was no accident that ancient churches were built so that the sun would cast its light into the house of God at a very precise moment. . . .

[S]omeone didn’t just one day invent the liturgy, but that it has been growing organically since the time of Abraham. These kinds of elements from the earliest times are still present in the liturgy.

Concretely, the renewed liturgy of the Second Vatican Council is the valid form in which the Church celebrates liturgy today. My main reason for making the previous form more available was to preserve the internal continuity of Church history. We cannot say: Before, everything was wrong, but now everything is right; for in a community in which prayer and the Eucharist are the most important things, what was earlier supremely sacred cannot be entirely wrong. The issue was internal reconciliation with our own past, the intrinsic continuity of faith and prayer in the Church.

On the Tridentine petition for the conversion of the Jews …

On AIDS and Condoms …

On the Eucharistic Drama …

On the Future of Christianity …

Den fins også en offisiell blogg om denne boka.

William Oddie skriver mer om hva som skjedde i England for 15 år siden

Wlliam Oddie skrev i går et nytt innlegg om dette, kalt: Why we waited 15 years for an Ordinariate: the inside story. Her er noe av det han skriver:

….. appeared in my book The Roman Option some time after the whole thing had been torpedoed by the opposition of certain English Catholic bishops, as a result of which Cardinal Hume – who in the negotiations had been entirely supportive of the Anglican negotiators – lost his nerve and withdrew his support. The scheme foundered and sank, some thought without trace. In Rome, Cardinal Ratzinger asked “what are the English bishops afraid of?” Pope John Paul asked the former Bishop Leonard: “Why are the English bishops so unapostolic?”

(several years later) …. One day, I received a phone call from Rome. It was from a member of the Congregation for the Doctrine of the Faith, whose former prefect was now Pope. I was asked for an undertaking to mention to nobody either the name of my interlocutor or, at that time, even the fact that the conversation had taken place. Things were at an early and delicate stage, he said: but there was a real possibility of movement along the lines of the former negotiations. They had read my book. Could we talk?

I told them that I wasn’t as closely in contact with the Anglican side as I had been, for obvious reasons. But there was one thing I was sure of: that the whole thing would be sunk unless the English bishops were kept firmly out of the loop: they should be told nothing. There was a silence. “Your remarks are noted,” he said. But it was clear to me that if the English bishops hadn’t been told yet, that was a decision that had already been made.

Time passed again, though less of it, this time. To the astonishment and dismay of some Catholic bishops Anglicanorum coetibus was published. …

… I have explained in previous blogs why I think this is an entirely desirable development. I just have one question. Why could this not have happened 15 years ago? And what is the answer to Pope John Paul’s and the then Cardinal Ratzinger’s questions: What [were] the English bishops afraid of? And, a tougher question: why [were] the English bishops so unapostolic?

Perhaps things are different now. We must all earnestly pray that they are.

«Innstiftelsen av skriftemålets sakrament bevitnes av Bibelen»

Det er tittelen på første kapittel i pastor van der Burgs hefte om skriftemålet. Og kapittelet begynner slik.

Et viktig vitnesbyrd har vi i Joh. 20,21-23: «Jesus sa til dem: Fred være med dere. Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa: Ta imot den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, er de dem tilgitt; dersom dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt».

Med hensyn til denne tekst må bemerkes at Jesus taler om en makt til å forlate synder, og ikke bare om et oppdrag til å tilsi menneskene syndsforlatelse (dvs. å erklære for tilgitt de synder som Gud allerede har tilgitt). Ifølge hans ord er det Gud som bekrefter i himmelen den tilgivelse som blir gitt på jorden, på samme måte som han tidligere hadde lovet i Matt. 18,18: «Sannelig sier jeg dere: Hva som helst dere løser på jorden, skal være løst i himmelen».

Bare til apostlene (og ikke til alle de troende) meddelte Jesus makten til å forlate synder. Bare disse, hans «sendemenn», gjaldt ordene: «Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere». Denne sendelse, som blev ledsaget av en særlig åndsmeddelelse, var et av «de oppdrag (= fullmakter) han ved den Hellige Ånd hadde gitt til de apostlene han hadde valgt seg ut». (Ap. Gj. 1,2).

Makten til å forlate synder måtte ifølge Jesu vilje fortsettes til alle tider, da det alltid vil være behov for syndsforlatelse. Men denne makt skulle etter apostlenes død like så lite som i deres levetid – ikke enhver ha. Den tilkommer bare de biskoper og prester som gjennom en uavbrutt rekkefølge (den såkalte apostoliske suksesjon) har fått sin vigsel fra apostlene. Liksom Jesus selv var sendt av Faderen og derfor kunne sende apostlene, således kunne bare apostlene i kraft av sin sendelse sende andre, og disse igjen andre. Dersom botens sakrament kunne forvaltes av enhver, ville det altfor lett bli misbrukt og det ville ikke være noen mulighet for å «fastholde» syndene. … …

Les hele kapittelet her.

Augustinerkorherrene til Long Island, USA

Vatikanradioens tyske nettsider skrev for en uke siden at augustiberkorherrene i Klosterneuburg (som jeg kjenner fra Bergen, og som biskop Eidsvig tilhørte) nå får sitt første fotfeste i USA. De har ganske mange prester fra USA allerede, og det har ligget i kortene at de skulle etablere seg der:

… Drei Chorherren werden ab Sommer 2011 in der Diözese Rockville Centre im Staat New York in dieser Niederlassung leben und zwei Pfarren betreuen. „Die neue kleine US-Kommunität wird im Pfarrhof von St. Patrick’s ein gemeinsames Leben nach den Regeln des Heiligen Augustinus führen und damit das Institut der Regularkanoniker in den Norden der USA einführen“, so Abtprimas Backovsky. …

Les mer om korherrene her.

Salme 119 – Zajin

Tirsdag er det bokstaven zajins (z) tur:

Salme 119 (118), 49-56 (Zajin)
v49 Kom i hu ditt ord til din tjener! Du har jo gitt meg håp.
v50 Dette er min trøst i nøden, at ditt ord holder meg i live.
v51 De frekke spotter meg stadig, men jeg har ikke bøyd av fra din lov.
v52 Jeg minnes dine dommer fra gammel tid; Herre, da finner jeg trøst.
v53 Jeg er grepet av brennende harme mot de onde som svikter din lov.
v54 Dine forskrifter er blitt til sanger for meg i det hus hvor jeg bor som fremmed.
v55 Jeg minnes ditt navn om natten, Herre, og holder meg til din lov.
v56 Slik er det blitt for meg at jeg følger dine påbud.

Pastor van der Burg om «Det bibelske skriftemål»

Jeg har i dag skannet inn et hefte skrevet av pastor van der Burg i 1963 – om skriftemålet. Jeg legger ut kapitlene her så snart jeg får korrekturlest dem – og slik innleder han sitt 60 sider lange hefte:

For å meddele oss den nåde han har fortjent for oss ved sin korsdød, har Jesus innstiftet bestemte rituser, som vi kaller sakramenter. Guds nåde er i seg selv usynlig, og det er derfor at Jesus har knyttet den til ytre tegn. De skal forvisse oss om den nåde vi får, og minne oss om dens opprinnelse fra Kristus.

Kristus har ikke bare innstiftet ett sakrament, men flere sakramenter, i overensstemmelse med de forskjellige behov for det åndelige liv. I innretningen av det siste har han tydeligvis villet etterligne det naturlige liv. Det første som et menneske trenger til å leve, er at det blir født. Vår fødsel til det overnaturlige liv er dåpen. «Uten at noen blir født av vann og den Hellige And, kan han ikke gå inn i Guds rike» (Joh. 3,5) . Men livet er stadig utsatt for angrep og skadelige påvirkninger, og trenger å bli beskyttet og styrket. Til dette svarer for det åndelige liv fermingens (håndpåleggelsens) sakrament, som «ikler oss kraft fra det høye» (Luk. 24,49; Ap. Gj. 1,8; 2,38-39; 8,14 flg.; 19,6; Hebr. 6,2). Livet trues også av en indre oppløsning, som gjør at vi trenger næring. Næringen for vårt åndelige liv er Alterets sakrament. Men trass i denne omsorg for vårt liv, kan det bli skadet, så vi trenger helbredelsesmidler. Det viktigste middel til å helbrede sjelens liv er botens (skriftemålets) sakrament.

Når Jesus har innstiftet et sakrament (dåpen) for å gi oss nådelivet, og flere sakramenter (fermingen og Alterets sakrament) for å styrke og bevare det, da er det allerede på forhånd sannsynlig at han også har innstiftet et særlig sakrament for å gjenopprette (gjengi) det. Det er rimelig å anta at Gud krever noe mer av en som krenker ham ved en grov synd etter sin dåp, enn av en som aldri har vært kristen.

Etter denne innledninga har heftet følgende seks kapitler:

KAP. I. Innstiftelsen av skriftemålets sakrament bevitnes av Bibelen

KAP. II. Kirkehistorien viser at skriftemålets sakrament har vært i bruk fra de eldste kristne tider av

KAP. III. De mest brukte slagord mot skriftemålet

KAP. IV. Skriftemålets velsignelsesrike virkninger for det åndelige og moralske liv

KAP. V. Skriftemålet hos protestantene

KAP. VI. Om avlat

Mye ros til Ola Didrik Saugstad

Vårt Land skriver i dag om Ola Didrik Saugstads forsking på oppliving av nyfødte barn; han har jobba i 20 år for å vise at (vanlig) luft fungerer bedre til slik oppliving (pustehjelp) enn oksygen. Der leser vi bl.a.:

Bergar fleire hundre tusen barn

Forsking leia av professor Ola Didrik Saugstad har snudd opp ned på gjenoppliving av nyfødde verda over.

Fleire land i Europa har dei siste åra innført gjenoppliving av nyfødde med luft. Her i landet er det ingen nasjonale retningsliner. Praksisen har variert frå sjukehus til sjukehus.

3-5 prosent av alle nyfødde her i landet treng gjenoppliving. Det vil det seie 2-3.000 barn. Fleire titals norske barn bergar difor livet ved bruk av luft samanlikna med bruk av oksygen.

Til saman har Saugstad fått 70 millionar kroner til forskinga. (Han seier:) Eg har vore privilegert. Det var mykje surt i starten. Eg var ikkje populær, mellom anna på grunn av engasjementet mitt i abortsaka. At eg fekk suksess i forskinga gjorde ikkje situasjonen betre. No er det i overkant med godord, det blir litt flaut. Noko midt imellom er det beste. …

Mange av oss vet også at Saugstad har vært en viktig forkjemper for det ufødte liv i Norge i mange år. På Menneskevers nettsider leser vi bl.a. om ham:

Ola Didrik Saugstad er professor i barnesykdommer og arbeider ved Universitetet i Oslo og er overlege ved Rikshospitalets nyfødtavdeling. I over 30 år har han vært en av hovedtalspersonene for å tillegge mennesket verdi allerede fra befruktningsøyeblikket.

“Når skal et foster tillegges personstatus og ha krav på beskyttelse? Nyere forskning støtter mer og mer argumentet om at utviklingen er kontinuerlig og det er ikke mulig å sette noe skarpt skille i den biologiske utviklingen bortsett fra konsepsjonen,” skrev Ola Didrik Saugstad i kronikk i VG 10.01.07.

Han skrev også i VG om samme tema i august i år.

Salme 119 – Vav


I dag fortsetter vi i middagsbønna å lese fra Salme 119, det er bokstaven vav, som i starten av et ord nesten alltid betyr ‘og’ – og også modifiserer verbets tid. v44 som vi ser over sier: «ve’ashmera toratcha tamid» (og vi kjenner igjen ordet ‘tora=lov’) = ‘og jeg vil holde din lov alltid’:

Salme 119 (118), 41-48 (Vav)
v41 Herre, la din miskunn og frelse komme til meg etter ditt ord.
v42 Så kan jeg svare dem som håner meg, for jeg stoler på ditt ord.
v43 Ta da ikke sannhetens ord fra min munn, for jeg venter på dine dommer.
v44 Så vil jeg i all fremtid stadig holde din lov.
v45 La meg ferdes i åpent land, for jeg spør etter dine påbud!
v46 Jeg vil tale for konger om dine lovbud, og jeg skal ikke bli til skamme.
v47 Jeg har min glede i dine bud, og jeg elsker dem.
v48 Jeg løfter mine hender til dine bud, som jeg elsker, og grunner på dine forskrifter.

«Paven, Kirken og tidens tegn»

Peter Seewalds bok om pave Benedikt har tittelen: Verdens lys: Paven, Kirken og tidens tegn. Erkebiskop Charles J. Chaput, O.F.M. Cap., i Denver, skriver interessant om den nye boka på First Things’ nettsider:

In his foreword to this remarkable book—structured as a conversation between Benedict XVI and journalist Peter Seewald—George Weigel praises the German Pope for his “frankness, clarity and compassion.” This is very true. It’s also an understatement. No serving bishop of Rome has ever spoken so openly and disarmingly as Benedict XVI does in Light of the World: The Pope, the Church and the Signs of the Times.

Benedict (as then-Cardinal Joseph Ratzinger) and Seewald have worked together in the past. While Seewald asks blunt questions, the Pope’s trust in him is clearly high. The resulting exchange between the two men is bracing and memorable, an absolutely mandatory read for anyone who wants a sense of the Petrine ministry and its burdens from the inside.

And yet, one comes away from this text with a mix of exhilaration and sympathy. The exhilaration springs from meeting in Benedict an extraordinary Christian intellect, articulate and unfiltered; a man prudent, generous, and penetrating in his judgment, candid in his self-criticism, brilliant but accessible in his thinking, and unshakeable in his faith. The sympathy flows from knowing that, in the current media climate, almost anything Benedict says may be hijacked to serve other agendas. …

Hva paven sa om kondomer og andre ting – i det boklange intervjuet

John Allen har tydeligvis allerede lest bok-intervjuet på 180 sider, der pave Benedikt uttaler seg om mange spørsmål – mye om kontroverser over ting han har sagt og gjort de siste åra. Les gjerne denne interessante artikkelen. Om kondom-spørsmålet skriver Allen ganske balansert:

it’s the pope’s surprisingly nuanced comments on condoms which have excited international interest.

In chapter eleven of the book, Benedict tells Seewald that the anti-birth control teaching of Pope Paul VI in the 1968 encyclical Humanae Vitae remains an important witness against the “banalization of sexuality.”

Nonetheless, Benedict says that in carefully circumscribed cases – where the intent is to prevent the transmission of disease, not to prevent pregnancy – the use of a condom “can be a first step in the direction of moralization, a first assumption of responsibility, on the way toward recovering an awareness that not everything is allowed and that one cannot do whatever one wants.”

The pontiff offers the example of a male prostitute, though the same line of reasoning could arguably be applied in cases of heterosexual couples where one partner is HIV-positive and the other isn’t.

That question has long been a subject of Catholic debate, even among cardinals. In 2006, the Vatican’s Pontifical Council for the Health Care Pastoral examined the question of condoms for married couples where one is HIV-positive and tentatively drew a positive conclusion, but no formal statement was issued – in part because of PR concern in the Vatican that such a limited concession would be heard by the world as blanket approval of condoms.

In a Nov. 21 statement, Jesuit Fr. Federico Lombardi, the Vatican spokesperson, said that the pope’s comments did not come out of the blue.

“Numerous moral theologians and authoritative ecclesiastical personalities have sustained, and still sustain, similar positions,” Lombardi said. “Nevertheless, it’s true that they have not been heard until now with such clarity from the mouth of the pope, even if it’s in a colloquial rather than magisterial form.” …

Hva paven virkelig sa om kondombruk

Søndag morgen leser jeg mange reaksjoner på gårsdagens nyhet, der pave Benedikt omtaler bruk av kondomer. Det ser ut til at noen kommentarer bygger på en oversettelse av den italienske utgaven, som ser ut til å være lite presis (det er snakk om en mannlig prostituert som er HIV-smittet, og ordet rettferdiggjort brukes ikke). Les gjerne hele det aktuelle avsnittet fra den offisielle engelske utgaven (på Ignatius Press) under.

Sekulære aviser etc. misforstår i stor grad det paven sier (at han nå har forandret syn og åpner for bruk av kondom for katolikker!), og noen konservative katolikker hisser seg også opp – uten god grunn syns jeg nok. Pave Benedikt sier at seksualiteten må gjøres menneskelig og moralsk, da løser vi også HIV-problemet, mens kondomer er med og banaliserer sekesuelle handlinger.

«On the occasion of your trip to Africa in March 2009, the Vatican’s policy on AIDs once again became the target of media criticism.Twenty-five percent of all AIDs victims around the world today are treated in Catholic facilities. In some countries, such as Lesotho, for example, the statistic is 40 percent. In Africa you stated that the Church’s traditional teaching has proven to be the only sure way to stop the spread of HIV. Critics, including critics from the Church’s own ranks, object that it is madness to forbid a high-risk population to use condoms.»

The media coverage completely ignored the rest of the trip to Africa on account of a single statement. Someone had asked me why the Catholic Church adopts an unrealistic and ineffective position on AIDs. At that point, I really felt that I was being provoked, because the Church does more than anyone else. And I stand by that claim. Because she is the only institution that assists people up close and concretely, with prevention, education, help, counsel, and accompaniment. And because she is second to none in treating so many AIDs victims, especially children with AIDs.

I had the chance to visit one of these wards and to speak with the patients. That was the real answer: The Church does more than anyone else, because she does not speak from the tribunal of the newspapers, but helps her brothers and sisters where they are actually suffering. In my remarks I was not making a general statement about the condom issue, but merely said, and this is what caused such great offense, that we cannot solve the problem by distributing condoms. Much more needs to be done. We must stand close to the people, we must guide and help them; and we must do this both before and after they contract the disease.

As a matter of fact, you know, people can get condoms when they want them anyway. But this just goes to show that condoms alone do not resolve the question itself. More needs to happen. Meanwhile, the secular realm itself has developed the so-called ABC Theory: Abstinence-Be Faithful-Condom, where the condom is understood only as a last resort, when the other two points fail to work. This means that the sheer fixation on the condom implies a banalization of sexuality, which, after all, is precisely the dangerous source of the attitude of no longer seeing sexuality as the expression of love, but only a sort of drug that people administer to themselves. This is why the fight against the banalization of sexuality is also a part of the struggle to ensure that sexuality is treated as a positive value and to enable it to have a positive effect on the whole of man’s being.

There may be a basis in the case of some individuals, as perhaps when a male prostitute uses a condom, where this can be a first step in the direction of a moralization, a first assumption of responsibility, on the way toward recovering an awareness that not everything is allowed and that one cannot do whatever one wants. But it is not really the way to deal with the evil of HIV infection. That can really lie only in a humanization of sexuality.

«Are you saying, then, that the Catholic Church is actually not opposed in principle to the use of condoms?»

She of course does not regard it as a real or moral solution, but, in this or that case, there can be nonetheless, in the intention of reducing the risk of infection, a first step in a movement toward a different way, a more human way, of living sexuality.

Les et par grundige kommentarer HER og HER.

«Derfor innstifter Vi i kraft av Vår apostoliske autoritet festen for Vår Herre Jesus Kristus som konge.»

Slik erklærer pave Pius XI i desember 1925 at det skal feires en høytidelig fest for Kristus som verdens Konge i alle katolske kirke. Her er litt mer av konteksten til denne bestemmelsen:

… Og i sannhet! Det hellige år som iler sin ende i møte, byr Oss en overmåte velkommen anledning til å utføre den her kunngjorte hensikt: Den allgode Gud har nemlig henvendt de troendes hjerter og tanker til de himmelske goder som overgår al forstand, og har atter enten beriket dem med sin nådes gave eller gitt dem ny kraft til å vandre videre på den rette sti og nye impulser til å strebe etter fullkomnere ting. Om Vi da tar hensyn til de mange ansøkninger som er rettet til Oss eller Vi betrakter begivenhetene i det store jubileums forløp, så finner Vi rikelig grunn til den antagelse, at nå endelig er den av alle så etterlengtede dag frembrutt, på hvilken Vi kan forkynde at Kristus ved en egen og særskilt fest bør forherliges som

konge over hele menneskeslekten.

Denne guddommelige konge, i sannhet så vidunderlig i sine helgener, har nemlig i dette år, som Vi sa i begynnelsen mottatt en herlig hyllest derved at en ny skare av hans stridsmenn er blitt opphøyet med himmelske æresbevisninger. I det samme år blev det muliggjort for alle å beundre de seire som evangeliets forkynnere har vunnet for Kristus ved å utbrede hans rike – takket være den overordentlige utstilling av forskjellige ting som illustrerte de møysommelige arbeider på misjonsmarken. Og i det samme år endelig har Vi ved høytideligholdelsen av århundredeminnet om det nikenske kirkekonsil kommet i hu stadfestelsen av det menneskevordne Ords vesenslikhet med Faderen – et troens mysterium som den samme Kristi herredømme over alle folk hviler på som på sitt fundament.

Derfor innstifter Vi i kraft av Vår apostoliske autoritet festen for Vår Herre Jesus Kristus som konge. Og Vi vil at denne fest skal feires hvert år overalt, på den hele Jord på den siste søndag i oktobermåneden, den søndag nemlig som umiddelbart går forut for allehelgensfesten.

Dessuten forordner Vi at der på samme dag skal fornyes

menneskeslektens årlige innvielse til Jesu allerhelligste Hjerte.

som vår uforglemmelige forgjenger Pius X hadde befalt skulle gjentas hvert eneste år.

Bare for dette års vedkommende vil Vi at denne fest skal feires 31. ds., idet Vi selv på denne; dag vil holde en pontifikalgudstjeneste til forherligelse av Jesus Kristus som konge, og vil da forordne at den samme innvielse til Jesu allerhelligste Hjerte må finne sted i Vårt nærvær.

Vi synes ikke å kunne avslutte det hellige år på en bedre eller mere passende måte. Og Vi tror heller ikke å kunne gi Kristus, tidenes udødelige konge, et større bevis på Vårt hi ertes takknemmelighet hvori Vi også inneslutter hele den katolske verdens takknemlige sinnelag – for de velgjerninger som i denne hellige tid er blitt ydet Oss, Kirken og alle katolske kristne.

Der foreligger heller ikke noen grunn, ærverdige, brødre, til utførligere å forklare dere av hvilken årsak Vi har dekretert at Jesu Kristi kongefest skal feires adskilt fra andre fester, hvori der allerede er innesluttet en viss antydning og festligholdelse av denne Vår Herres kongelige verdighet. Det er nok å gjøre oppmerksom på ett faktum: Riktignok er det så at Kristus i alle disse fester er hva man kaller festens materielle emne, men det formelle emne er allikevel aldeles forskjellig fra Kristi kongelige makt og kongelige tittel. Når Vi dessuten har henlagt denne fest på en søndag, så er grunnen den at ikke alene presteskapet – skal bringe den guddommelige konge sin hyllest ved den liturgiske offerhandling i og ved de prestelige bønner og salmer, men også folket skal være fri for de sedvanlige sysler for å kunne gi Kristus et strålende vitnesbyrd om sin hyllest og sin tjenestevillighet, oppfylt av en hellig fryds sinnelag. Den siste søndag i oktobermåneden forekom Oss å passe best til festligholdelsen av denne høytid, fordi kirkeårets løp med denne søndag nesten avsluttes. På den måte blir mysteriene i Jesu Kristi liv, hvis ihukommelse før i årets løp er blitt feiret, likesom fullendt og kronet ved Kristi kongedømmets høytid; og før Vi feirer alle helgeners forherligelse, forkyndes og prises Hans herlighet som triumferer i alle helgener og utvalgte.

Deres oppgave skal det derfor være, ærverdige brødre, og deres andel å sørge for at der forut for den årlige høytid på bestemte dager prekes for folket i de enkelte menigheter. Ved disse prekener blir folket nøyaktig undervist og formanet angående festens vesen, betydning og viktighet, for at det skal innrette sitt liv slik, at det er hine verdig som trofast og med iherdig iver underkaster seg den guddommelige konges herredømme. …

Ny kondomdebatt?

Aftenposten, Vårt Land og sikkert mange andre aviser vil sikkert ha det til (de gjør det allerede) at pave Benedikt (og dermed Den katolske Kirke) skal ha forandret syn på bruk av kondom, når han sier følgende (fra BBC):

He said condoms could reduce the risk of infection with HIV, such as for a prostitute, in a series of interviews he gave to a German journalist.

The Vatican newspaper ran excerpts on Saturday.

The comments appear to soften the Roman Catholic Church’s hardline stance, which until now had banned the use of any form of contraception.

When asked whether the Catholic Church is «fundamentally against the use of condoms», the Pope is said to have replied, in the book entitled Light of the World: The Pope, the Church and the Signs of the Times:

«It of course does not see it as a real and moral solution.

«In certain cases, where the intention is to reduce the risk of infection, it can nevertheless be a first step on the way to another, more humane sexuality,» he said.

The Pope gives the example of the use of condoms by prostitutes as «a first step towards moralisation», even though condoms are «not really the way to deal with the evil of HIV infection».

The pope says that the «sheer fixation on the condom implies a banalisation of sexuality» where sexuality is no longer an expression of love, «but only a sort of drug that people administer to themselves».

Kardinal Kurt Koch om protestantiske kirkesamfunn

«De har gitt opp økumenikkens opprinnelige mål», sier vatikanets nye leder av Rådet for kristen enhet – som ble kardinal idag. Les fra han sier (fra the Tablet):

Cardinal-elect Kurt Koch, the new president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity (PCPCU), has accused Protestants of renouncing the original goal of ecumenism. They have succumbed to a relativistic view of ecclesiology based on shared communion between separate Churches, he said this week, and in doing so have abandoned the proper ecumenical aim of genuine unity.

“It is decisively in this postmodern mentality characterised by pluralistic and relativistic tendencies that is found the great challenge to the search for visible unity of the Church of Jesus Christ,” the Swiss archbishop said on Monday at the opening of the PCPCU plenary assembly in Rome marking the fiftieth anniversary of the pontifical council. In a theologically dense address to his first PCPCU plenary since becoming president last July, he said this mentality was found among not only Protestants but also “many Catholics”.

The PCPCU president, who is to be made a cardinal in today’s consistory, said the current crisis of ecumenism boiled down to what he called the two “profoundly different mentalities” that shape the way Catholics and Protestants describe the nature of the Church.

“The Churches and ecclesial communities born of the Reform have renounced the ori­ginal objective of ecumenism as visible unity and have substituted it with the concept of mutual recognition as Churches,” he said.

Cardinal-elect Koch said the Churches of the Reform were marked by the “grave phenomenon of ecclesial fragmentation” and had thus adopted an “ecclesiological pluralism”. He said this sees the goal of ecumenism as “reconciled diversity” of many Churches rather than the reconstitution of visible unity (while accepting diversity) in one Church. The ­cardinal-elect claimed that Protestant ­“pluralism” among different confessional Churches “contrasts with Catholic conviction that the true Church of Jesus Christ ‘subsists’ in the Catholic Church, in other words that she is already an existing reality”. “It is clear that there is a profound difference between this Protestant view and the Catholic and Orthodox interpretation according to which the ecumenical objective cannot be inter-communion but ‘communion’, within which eucharistic communion also finds its place,” he said. …

Pius XI: Det er nyttig å innføre en offentlig fest

Slik argumenterer pave Pius XI bl.a. for å innføre festen for Kristus som Konge:

…. Å, for en lykke det ville være oss forunt å nyte, hvis de enkelte mennesker, familier og stater ville la seg styre av Kristus! Da kunne man, for å bruke de ord som Vår forgjenger Leo XIII for 25 år siden har rettet til alle biskoper i hele verden, lege så mange sår, da ville enhver autoritetsrett atter oppblomstre i sin opprinnelige kraft, da ville fredens goder vende tilbake, og sverdene og våpnene ville falle av hendene, med det samme alle mennesker beredvillig ville anta Kristi herredømme og vise Ham lydighet, med det samme enhver tunge ville bekjenne at Jesus Kristus er i Gud Faders herlighet. (Ene. «Annum sanctum» av 25. mai 1899).

For at de omtalte og i så høy grad attråverdige fordeler i desto rikere fylde må mottas og med desto, større stabilitet må forbli det kristelige samfunns. egenhet, bør kjennskapet til vår Frelsers kongelige verdighet få den størst mulige utbredelse.

Til å fremme dette mål synes intet å være bedre skikket enn

innstiftelsen av en egen og spesiell festdag for Kristus som Konge.

Og i sannhet, når det gjelder å gjennomsyre folket med saker angående troen og formedelst dem å løfte folket til livets indre gleder, da øver de årlige høytider til minne om de hellige mysterier langt større innflytelse enn selv de viktigste dokumenter av hvilken som helst art som utgår fra det kirkelige læreembede.

For disse dokumenter falder som oftest i færre og kun i lærdere menns hender, mens slike festdager derimot slår inn hos alle troende og belærer dem. Hine dokumenter taler så å si kun én gang, de kirkelige festdager derimot hvert eneste år og i all fremtid. Dokumentene påvirker fremfor alt menneskenes forstand, festdagene derimot både forstand og hjerte, d. v. s. hele mennesket på en hellbringende måte. Det er jo en grei sak: Da mennesket består av sjel og legeme, så må det beveges og oppildnes formedelst festdagenes utvortes høytidelighet slik at det ved de vekslende riters skjønnhet i større fylde innstiger de guddommelige fordommer og forvandler dem i sitt kjød og blod; da blir disse mysterier på den måte hjelpemidler til fremgang i menneskets åndelige liv.

Forøvrig fremgår det av kirkehistoriens dokumenter at sådanne fester i århundrers løp ble innført, den ene etter den anden, alt ettersom det syntes nødvendig og nyttig for det kristelige folk. Det var f.eks. tilfellet når folket måtte styrkes i en felles fare eller måtte vernes mot heresienes snikende villfarelser eller i høyere grad skulle beveges og oppflammes til å minnes med hellig iver og i from takknemlighet noen troshemmelighet eller noen annen velgjerning av den guddommelige godhet.

På den måte begynte man fra den kristelige tidsalders første århundreder av å minnes martyrene i de hellige riter. Den gang pintes nemlig de kristne på det verste, og derfor skulle høytidelighetene til ære for martyrene, som den hellige Augustin sier, være en oppmuntring til å lide martyriet. (Sermo 47, de Sanctis). Likeså forholder det med de liturgiske æresbevisninger som senere ble gitt bekjennerne, jomfruene og enkene; disse kirkelige utmerkelser var fortrinnlige midler til å oppildne de troende til å utøve disse dyder som var like nødvendige også i fredstidene.

Men fremfor alt har de festlige høytider som ble innstiftet til ære for den saligste Jomfru, hatt den virkning at det kristelige folk ikke bare med større religiøs ærefrykt hyllet Gudsmoderen og den beskytterinne som alltid er til hjelp beredt, men at det også elsket henne med større varme som den mor som var etterlatt dem av Frelseren som ved testament. ….


Les hele hans encyklika fra 1925 her
.

Eksempel på en anglikansk-inspirert liturgi


Mange lurer sikkert på hva det betyr at anglikanerne vil få beholde litt av sin liturgiske tradisjon når de blir katolikker. Bildet over viser litt av hva det innebærer – og forklarer også hvorfor noen (moderne) katolikker ikke liker det som nå er i ferd med å skje.

nettesidene til en av disse menighetene ( i Texas) beskrives også messen slik: «THE HOLY SACRIFICE OF THE MASS Sunday: 7:30 a.m., 9:00 a.m., 11:00 a.m. and 6:00 p.m. (The Sunday morning Masses are according to The Book of Divine Worship, Rite I, and the Sunday evening Mass is celebrated in Latin according to the Missal of Paul VI).» Og menighetens historie beskriver slik:

Our Lady of the Atonement Church is a Roman Catholic parish of the Archdiocese of San Antonio, and is the first of several “personal parishes” erected in the United States for the Anglican Use Liturgy. This parish has no affiliation with the so-called “Continuing Anglican Movement,” nor with any branch of the Episcopal or Anglican churches. Rather, its members, many of whom are converts from the Episcopal Church, have been granted permission to retain some elements of the Anglican liturgical heritage while being fully Roman Catholic. Throughout the world the Catholic Church has numerous liturgical rites all under the authority of the Roman Pontiff, and the Church has always taught that there can be legitimate diversity in unity. While the liturgy used at Our Lady of the Atonement Parish is not a separate Rite, it is the only approved variation of the Latin Rite in the United States.

Pope John Paul II greets Fr. Phillips The creation of the “Anglican Use” parishes stemmed from the statement made by Pope John Paul II in 1980, as a result of a proposal from the bishops of this country to develop terms under which former Episcopal clergymen and other members of the Episcopal Church could be admitted to full communion in the Catholic Church while still retaining some elements of their liturgy, tradition and devotional life. On August 15, 1983, a small group of converts from the Episcopal Church was received into the Roman Catholic Church by the Most Reverend Patrick F. Flores, Archbishop of San Antonio, in the Cathedral of San Fernando. At the same ceremony, the Reverend Christopher G. Phillips, also a convert to the fulness of the Catholic Faith, was ordained by the Archbishop to be their pastor. These eighteen people were the founding members of Our Lady of the Atonement Parish. For the first time in the history of the Western Church a group of Protestants was welcomed into the bosom of Holy Mother Church with a Pastoral Provision which includes the right to seek the establishment of Personal Parishes under the authority of diocesan bishops, a unique liturgical use, particular devotional practices, and a married clergy on a limited basis. …

Anglikanere i resten av verden som blir katolikker

Det skrives mye om anglikanere i England som nå er i ferd med å bli katolikker, men det fins mennesker også i mange andre land som er i ferd med å gjøre det samme – i USA for eksempel. Og i USAhar man i 30 år hatt såkalte «Anglican use» menigheter, som har beholdt en del av sin liturgiske arv i alle disse år. Det har vært få menigheter, og de har vært fullt ut plassert i et vanlig katolsk bispedømme. Nå vil det bli mange flere, og de vil også løsrives vanlig vanlige bispedømmer og få sin egen (noemer frittstående) ordinarius:

For more than 30 years, groups of American Anglicans have prayed, labored and sacrificed to come home to Rome and live out their Catholicity within the Bark of Peter. A crack in the door was opened when Pope John Paul II created the Pastoral Provision, which allowed for married Episcopal priests to convert to Roman Catholicism. Following more theological training, they could then be ordained Catholic priests and live out their lives and ministries in the Catholic Church.

More than 100 Anglican and Episcopal priests took the Pope up on his unique offer. Within three decades several vibrant Anglican Use Catholic parishes were established and continue to grow in numbers.

Last year, another Roman pontiff, Benedict XVI, kicked the Vatican doors wide open to Anglicans when he announced Anglicanorum Coetibus calling for the worldwide establishment of Anglican Ordinariates. This news not only sent shock waves throughout the heart of Anglican England, it brought forth a tide of Anglican priests and their bishops who are willing to be fully united with their Apostolic roots and be the bedrock foundation of a yet-to-be-established English ordinariate.

This is entirely new ground. All Anglican Ordinariates, no matter where they are established in the world — England, the United States, Canada, Australia, Africa or elsewhere — are being developed from scratch without a blueprint in hand except, perhaps, for the few and flourishing Anglican Use parishes in America.

«I have thought for a long time that we, in this country, are perhaps more ready than any other,» Fr. Christopher Phillips, pastor of Our Lady of the Atonement Anglican Use Catholic Church, told a Becoming One gathering of American Anglicans Wednesday evening. «We have sizable parishes already in full communion with the Holy See.»

Fr. Phillips was referring not only to Our Lady of the Atonement, but also Our Lady of Walsingham Anglican Use Catholic Church in Houston and St. Mary the Virgin Anglican Use Catholic Church in Arlington. All three Texas-based Anglican Use parishes have been in existence for more than a quarter of a century and have been thriving Catholic congregations within their respective Catholic dioceses. At the same time, they have successfully maintained their own unique Anglican patrimony. … ….


Les mer om dette her
. – Les også mer om hva som skjer i USA på dette feltet.

Salme 119 – He

Lørdag leses til non åtte vers fra salme 119 som begynner med ‘h’ (på hebraisk):

Salme 119 (118), 33-40 (He)
v33 Herre, lær meg dine forskrifters vei, så vil jeg følge den helt til slutt.
v34 Gi meg forstand, så jeg følger din lov og holder den av hele mitt hjerte!
v35 La meg gå på den sti dine bud viser, for jeg har min glede i den.
v36 Bøy mitt hjerte til dine lovbud og ikke til ussel vinning!
v37 Vend mine øyne bort fra svik, hold meg i live på din vei!
v38 Stadfest ditt ord for din tjener, så jeg kan ha age for deg.
v39 Ta bort den vanære jeg frykter, for dine dommer er gode!
v40 Se, jeg lengter etter dine påbud, hold meg i live ved din rettferd!

Nyheter fra England – hvordan blir tidl. anglikanske prester mottatt?

I går publiserte de katolske biskopene i England og Wales et brev der de ganske konkret beskriver hva som vil skje med anglikanere som nå ønsker å bli katolikker: De fem anglikanske biskopene vil bli ordinert til katolske prester før fasten begynner neste år, anglikanske prester (ca 50) vli bli ordinert til katolske prester til pinse, de troende vil bli opptatt i Kirkens fulle fellesskap til påske.

Dette er mye raskere enn vanlig, Hovedregelen er at en protestantisk prest skal vente minste tre år før han bli ordinert til katolsk prest, og er han gift (som vel de fleste av disse er), kan det ta mye lenger. Men vår Kirke kommer til å følge den gamle regelen som sier at en gift mann ikke kan bli biskop (og jeg tror alle de fem aktuelle anglikanske biskopene er gift).

It is expected that the retired former Anglican Bishops whose petitions to be ordained are accepted by the CDF, will be ordained to the Catholic Diaconate and Priesthood prior to Lent. This will enable them, together with the Ordinary and the other former Anglican Bishops, to assist with the preparation and reception of former Anglican clergy and their faithful into full communion with the Catholic Church during Holy Week.

Before the beginning of Lent, those Anglican clergy with groups of faithful who have decided to enter the Ordinariate will then begin a period of intense formation for ordination as Catholic priests.

At the beginning of Lent, the groups of faithful together with their pastors will be enrolled as candidates for the Ordinariate. Then, at a date to be agreed between the Ordinary and the local diocesan Bishop, they will be received into the Catholic Church and confirmed. This will probably take place either during Holy Week, at the Mass of the Lord’s Supper on Holy Thursday or during the Easter Vigil. The period of formation for the faithful and their pastors will continue to Pentecost. Until then, these communities will be cared for sacramentally by local clergy as arranged by the diocesan Bishop and the Ordinary.

Around Pentecost, those former Anglican priests whose petitions for ordination have been accepted by the CDF will be ordained to the Catholic Priesthood. Ordination to the Diaconate will precede this at some point during Eastertide. Formation in Catholic theology and pastoral practice will continue for an appropriate amount of time after ordination. …

Kristi kongefest – Encyklikaen Quas primas fra 1925

Kommende søndag feirer vi Kristi kongefest i Den katolske Kirke. Denne festen ble innstiftet av pave Pius XI i 1925, og kom som et resultat av ‘det hellige år’ det året (se under). Så vidt jeg vet er det ingen norsk oversettelse av encyklikaen tilgjengelig, men jeghar nå funnet et gammelt hefte fra St Olavs forbynds forlag fra 1926 med en oversettelse av hele encyklikaen. Jeg holder på med renskriving av teksten (i dette tilfellet er det en del arbeid), og arbeides kan følges her.

I Kristi rike. Vi var nemlig av den mening at der umulig kan arbeides mere effektivt på å tilveiebringe freden og å befeste den end ved å gjenreise Vår Herres herredømme. Og der var virkelige tegn til stede som lot håpe på bedre tider: En velvillig og stadig voksende bevegelse blant folkene henimot Kristus og hans kirke som alene kan bringe frelse. En bevegelse som ga til kjenne at mange som hadde foraktet Frelserens herredømme og likesom hadde, vendt han rike ryggen, holdt på med skyndsomme skritt å vende tilbake til lydighetens plikter.

Og alt det som er hendt i løpet av det hellige år, alt det som er blitt gjort i dette evig minneverdige år – mon det ikke bidro meget til en forøket forherligelse av Kirkens stifter, Vår herre og høyeste konge? Det er vidunderlig i hvilken grad misjonsutstillingen har stimulert menneskenes tanker og hjerter og fylt dem med begeistring ved å se Kirkens daglige uavlatelige arbeide for utbredelsen av sin guddommelige brudgoms rike i alle land og selv på de mest fjernliggende øer i verdenshavene. Her lærte man å kjenne de store områder som er vunnet for den katolske tro ved dådskraftige og uovervinnelige misjonærers svette og blod. Og her kunne man også se hvor omfangsrike de regioner enda er som venter på å bli underlagt vår Konges frelsesbringende, milde herredømme. – Og de store folkeskarer som i jubelåret valfartet til den hellige stad fra alle verdens kanter under ledelse av sine biskoper og prester, hva siktet de alle til annet enn å lutre sine sjeler og ved apostlenes graver og foran Oss å bekjenne sin troskap mot Kristi rike for nu og for bestandig?

Og dette vår Frelsers herredømme syntes likesom omstrålet av nytt lys og ny glans, da Vi tilkjente seks bekjennere og jomfruer de himmelske hærskarers æresbevisninger etter nøye å ha prøvet den heroiske grad av deres dyder. O, hvor Vår sjel ble fylt av glede og trøst, da en umåtelig folkemengde i St. Petersirkens glans utropte etter det høytidelige dekrets forkynnelse: «Tu Rex Gloriæ, Christe! Du, herlighetens konge, Kristus». Mens mennesker og stater, bortvendt fra Gud, går sin ruin og sin undergang i møte, oppfylte av gjensidig hat og tvedrakt, vedblir Guds kirke å rekke menneskeslekten det åndelige livs næring, avler og oppfostrer generasjoner av hellige menn og kvinner. Kristus opphører ikke med å kalle til sitt himmelske rikes evige lykksalighet alle dem som Han kunne regne blant sine beste undersåtter slektninger i sitt jordiske rike.

Dessuten ble det i det store jubileumsår også sekstenhundrede år siden synoden i Nikea. Med glede forordnet Vi at dette centenarium skulle feires med store høytideligheter, og Vi selv ville festlig minne denne begivenhet i den Vatikanske Basilika; og det så meget mere som hin synode definerte at den Enbårne var av samme vesenhet som Faderen, (consubstantialitas) og at alle måtte anerkjenne denne sannhet som hørende til den katolske troslære, og fordi hin synode også innflettet i sin trosbekjennelse eller sitt symbolum de ord «cujus regni non erit finis – der skal ikke være ende på hans rike», hvorved den stadfestet Kristi kongelige verdighet.

Således har dette hellige år på mere enn én måte gitt anledning til å illustrere Kristi rike. Derfor forekommer det Oss at Vi gjør en gjerning som i fremragende grad ligger for Vårt apostoliske embede, når Vi oppfyller de bønner av så mange kardinaler, biskoper og troende som enten enkeltvis eller i fellesskap er rettet til Oss, og avslutter dette hellige år med å innføye i den kristelige liturgi en særegen festdag til forherligelse av Vår herre Jesus, Kristus som konge.

Det her gjeldende anliggende fryder Oss i den grad, at vi føler trang til åt drøfte det en stund med dere, ærverdige brødre! Deretter vil det være deres oppgave å tilrettelegge for folkets sans og fatteevne alt det Vi kommer til å si om den kult vi skylder Kristus som konge. det på den måte og i den hensikt at den årlige høytid Vi skal innføre må ledsages og følges av mangfoldige nyttige frukter for fremtiden.

Læren om Jesu Kristi kongedømme.

Det har allerede lenge vært alminnelig skikk og bruk i overført forstand å kalle Kristus konge, fordi Han i allerhøyeste grad og uten sammenligning overgår og overstråler på en ganske enestående måte alle skapte ting.

Således sier man om Ham at Han hersker, styrer og regjerer i menneskenes intelligens, ikke på grunn av at hans ånd overgår alle intelligenser i skarphet og ved omfanget av sin viten, men fordi Han selv er Sannheten og fordi alle dødelige er nødt til å øse sannheten hos Ham og å motta den av Ham i lydighet. … …

Opprinnelig var festen lagt til siste sødag i oktober, og den feires fortsatt på denne søndagen i den tradisjonelle latinske messen. Men for den nye messens del ble festen i 1969 flyttet til siste søndag i kirkeåret.