november 2010

Kristne ungdommer uttaler seg om samboerskap

Generelt, Teologi /

I Vårt Lands papiravis i dag står det et intervju med fire studenter ved Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo. Skolen eies av Normisjon og Frikirken. I det lutherske Norge er dette en av de nokså konservative skolene, og jeg syns det er skuffende hva de unge mener og hvor dårlig de argumenter. (Men jeg skal ikke våre å garantere at katolske ungdommer alltid er så mye bedre enn dette.) Les selv:

Det står ikke noe i Bibebelen om at samboerskap er feil. Da kan ikke noen komme og si noe annet, sier H … (20). Hun er halvveis i en bachelorgrad i musikk, menighet og ledelse ved Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo.

H… har full støtte fra førsteklassingene K…. (21) og KJ … (19), samt fra klassevenninnen på andreåret, T… (21.

I tirsdagens Vårt Land uttalte biskop Tor B. Jørgensen at han ikke betrakter samboerskap som synd. Jeg er enig med biskopen. Det avgjørende er hvordan man oppfører seg mot hverandre i samboerskapet, presiserer Kj….

H… understreker at det ikke kan være rett å få barn utenfor ekteskapet. Kj… ser på sin side ikke på dette som et spørsmål om rett og galt. Jeg føler det er naturlig at to mennesker gifter seg når de får barn, men det trenger ikke være sånn, sier han.

K… slår kategorisk fast at barn skal vokse opp med to foreldre – i et ekteskap. Det er veldig uvanlig med et permanent samboerskap. Samboerskapet er et mellomsteg inn i ekteskapet, sier han.

Helt enig, det blir litt brutalt ikke å ha levd under samme tak med et menneske, og så plutselig skal man gifte seg og bo sammen med den personen resten av livet. Samboerskap er en naturlig måte å teste ut det å bo sammen på, sier han.

H… tror på sin side at samboerskap kan føre til at en unngår synd. Hvis man går fra hverandre som gift er det synd, men ikke hvis det skjer når mm er samboere, sier hun.

H… presiserer at hun selv setter pris på å ha gifte foreldre, men tror at det ikke nødvendigvis er det beste med livslangt ekteskap heller. Det kan være bedre å ha skilte foreldre og et godtoppvekstmiljø enn å vokse opp med foreldre i et kjipt ekteskap. … Jeg skjønner ikke hvorfor kirken skal blande seg inn i privatlivet til et samboerpar. Hvis de har blitt enige om at de ikke skal gifte seg er det deres valg. Ingen kan bestemme noe sånt for dem.

Har ikke kirken et mandat til å gi råd om rett og galt?
Det er kanskje ikke noe galt å snakke om det. Men å si at folk bør gjøre noe annet enn de gjør, blir kanskje litt for mye av det gode, svarer H….

Det er T… veldig enig i. Ingen kan tvinge noen ved å si hva som er rett eller galt. For noen kan det ene være rett, for andre kan det andre være rett.

Spiller Bibelen noen rolle i dette spørsmålet?
Det er veldig personlig hva man føler er rett og galt, svarer T…. Hun understreker at ting kan være galt selv om det ikke er synd.

Det kan være kjempebra å bo sammen, selv om det kanskje ikke er helt rett etter Bibelen. Jeg kan glemme å gjøre leksene, men jeg ville ikke kalt det å synde. Kanskje bare «en dum ting å gjøre», legger hun til.

Kj… er enig. Han har fått hjelp fra sidelinjen til å finne et bibelord som kan passe. Jeg vil gjerne lese fra «første korint»: Man har lov til alt, men ikke alt er like smart. Man har lov til å feile litt innimellom, siterer han.

Her på skolen underviser vi i klassisk ekteskapsetikk. Samboerskap er synd, for det bryter med Jesu ord om at man er ett kjød med sin ektefelle. Jesus tilhører faktisk den strenge skolen i ekteskapsetikken, sier førstelektor Tove Rustan Skaar, som underviser i teologiske fag ved Høgskolen i Staffeldtsgate.

Hun sier at det er «sørgelig, men ikke overraskende» at studentene Vårt Land har snakket med «er på kollisjonskurs med det skolen står for».

De er veldig forskjellige. Mange er preget av tiden vi lever i også i dette spørsmålet, men ikke alle. Hun sier at Vårt Lands samtale om temaet viser at skolen ikke har snakket nok om temaet. Dette viser at vi trengs mer enn noensinne.

Biskop Slatterys foredrag om liturgien – 2

Liturgi /

Her fortsetter biskop Slatterys foredrag om liturgien, som begynte her. Her skriver han om sine personlige opplevelser av liturgiforandringene fra 60tallet, og om kardinal Ratzingers betydning for arbeide med å restaurere det tapte:

From the time I was ordained in 1966, I have felt in my heart that the liturgy, as we know it today, does not reflect adequately the teachings of Vatican II. The effects of that inadequate reflection can be seen now, 40 years later, in the challenges we face in every field from catechesis to ecclesiology.

In trying to articulate the sense of loss and dislocation that accompanied the abrupt liturgical break that took place in our liturgical celebrations in the ’60s, I am drawn to Josef Cardinal Ratzinger’s analysis of the situation. Cardinal Ratzinger, now His Holiness Pope Benedict XVI, described the principle that legitimized this break in our liturgical tradition as a hermeneunic, or a perspective, of discontinuity.

Those who accept this – and their number is still legion – show an overriding dislike of anything that may have come down to us from past generations. Accepted by liturgists and seminary professors, and unfortunately fostered by priests, pastors and bishops, this hermeunic required a complete severing of anything that was not modern or which might be incapable of being recreated in a modern idiom. This was so, even should it require the Church to surrender Her ancient liturgical patrimony and much of Her theological vocabulary. Thus sacred vessels and vestments were discarded with revolutionary fervor, replaced with new and often shoddy designs. Ancient gestures like genuflections and ritual prayers like the grace before and after meals became a source of derision and the occasion of mockery.

Though these gestures and prayers had offered generations of Catholics a concrete way to express their faith, the hermeneutic of discontinuity demanded their removal and the marginalization of those who held to the ancient way of doing things. In one area of concern after another, the rich patrimony of the past was discarded, not because it was incapable of expressing or articulating the Church’s teaching, but simply because it was “not new.” It had to come tumbling down so that we could remake it, re-create it in a fresh, modern idiom.

Biskop Slatterys foredrag om liturgien

Liturgi /


Biskop Edward Slattery i Tulsa, Oklahoma, USA, holdt i august i år et foredrag ved Thomas Aquinas College i Santa Paulua, California, et foredrag som nå trykkes i bispedømmets eget tidsskrift i noe forkortet form. I oktobernummeret kan vi lese første del. Jeg tar med starten av denne første delen, der biskopens poeng er at i messens hellige offer er det Kristus selv som handler, og vår oppgave er faktisk bare å ta imot:

The Holy Sacrifice of the Mass is a heavenly action at which the celebrant is always Christ Himself. The Mass is the action of God – God’s greatest gesture of love for His Church – but it is not our work or our creation. The Trinity invites us in, but our participation, our “work,” is simply to receive.

We must be certain that we worship God by accepting His gift, and not by anything that we do on our own. And though this certainty is the faith of the Church, attested to in every age, it is also a truth that must be defended in every age; defended against that corruption of the human spirit that resists God in His goodness toward us and sees every divine initiative as an attempt to limit our human independence.

The best New Testament example of this is Peter at the Last Supper. … insistent that Peter must learn to receive, Jesus, the Creator of the universe, stoops and kneels; then, pouring the water, He says simply, “Unless I wash you, you will have no share in My inheritance.” Peter would have been more comfortable in working out the terms of his own foot-washing. I am sure that he would have preferred some compromise where he would have less to receive because the work would be his. But the work of salvation is never our work. It is always – and only – ours to receive.

This is why Mary is the great exemplar of the Christian liturgy. She received from God what He intended to give. She opened herself up to be loved by God and set no limits to that love. Neither did she demand that the loving be equally her work, her consideration. “Behold,” she says, acquiescing in her humility, “I am the handmaid of the Lord. Let it be done to me, even as you say.” And with that, she became the first tabernacle of the Word-made-Flesh.

All of this leads me to an important consideration regarding the necessity of our receiving the liturgy from the Church, rather than inventing it afresh Sunday after Sunday, or having our liturgy committees cobble it together like industrious shoemakers. I would like to propose that the most important thing we can do to foster an authentic liturgy, the most important thing we can do to implement the vision of the Second Vatican Council, is to return to the notion of a received liturgy, a liturgy that comes to us in place and properly arranged, without the need of our creativity or ingenuity to be successfully celebrated.

Jeg skrev også om biskop Slattery i august 2009, etter at han begynte å feire messene i sin egen domkirke ad orientem.

Matutinlesninger fra Makkabeerbøkene – 5

Katolsk, Liturgi /

Torsdagens Matutinlesning er fra 1. Makkabeerbok 4, 36-59:

Men Juda og brødrene hans sa: «Nå er fiendene våre knust. La oss dra opp for å rense templet og gjeninnvie det. » Så samlet hele hæren seg, og de drog opp til Sion-fiellet. Der fant de templet ødelagt, alteret vanhelliget og portene oppbrent. I forgårdene vokste villnisset som i en skog eller på en ås, og siderommene var lagt i ruiner. Da flerret de klærne sine og holdt en stor klage. De strødde på seg aske og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. De blåste i signaltrompetene, og ropte høyt til Himmelen.

Derpå gav Juda noen av, mennene sine ordre om å holde kampen gående mot dem som var i borgen, til han fikk renset templet. Han valgte ut prester som var, uten lyte og var ivrige for loven; -disse renset templet og bar bort de avskyelige steinene til et urent sted. De rådslo om hva de skulle gjøre med brennofferalteret, som var blitt vanhelliget, log fant et godt råd: De ville rive det ned for at det ikke skulle bli til skam for dem, siden hedningene hadde gjort’ det urent. Dermed rev de ned alteret. Steinene la de i forvaring på et høvelig sted på tempelberget, til det fremstod en profet som kunne si hva de skulle gjøre med dem. Så tok de utilhogne steiner, slik loven påbyr, og .bygde et. nytt alter etter mønster av det forrige. De satte i stand templet og det innvendige av huset og vigslet forgårdene. De laget nye hellige kar og satte lysestaken, røkelsesalteret og skuebrødsbordet inn i templet. Så brente de røkelse på alteret og tente lampene på lysestaken slik at templet ble opplyst. De la også fram skuebrød på bordet og hengte opp forhengene. Så var det fullført, alt arbeidet som de skulle utføre.

Tidlig om morgenen den tjuefemte dagen i den niende måneden det vil si kislev – i året 148 kom de og bar fram offer slik loven foreskriver, på det nye brennofferalteret som de hadde laget. På samme årstid, ja, på nøyaktig samme dag som hedningene hadde vanhelliget det, ble det gjeninnviet med sang og spill, med harper og lyrer og cymbler. Og hele folket kastet seg til jorden og lot tilbedelse og lovsang lyde mot Himmelen til ham som hadde latt det lykkes for dem. De feiret innvielsen av alteret i åtte dager. Med stor glede bar de fram brennoffer og ofret måltidsoffer, og takkoffer. De utsmykket tempelfasaden med kranser av gull og med små skjold. De laget nye porter, satte i stand siderommene og satte inn dører i dem. Det ble en veldig jubel og glede blant folket; skammen som hedningene hadde ført over dem, var fjernet.

Juda og brødrene hans og hele Israels menighet bestemte at innvielsen av alteret skulle feires med jubel og glede hvert år på samme tid. Feiringen skulle vare i åtte dager fra den 25. kislev.

Matutinlesninger fra Makkabeerbøkene – 4

Katolsk, Liturgi /

Onsdag i 31. uke av kirkeåret leser vi fra kapittel 3 i 1. Makkabeerbok:

Juda, som ble kalt Makkabi, stod fram som leder etter sin far. Alle brødrene hans og alle farens tilhengere støttet ham. Med godt mot førte de krigen for Israel videre. Han økte sitt folks ry og ære. Han iførte seg brynje som en kjempe og tok på seg sitt krigsutstyr. Han satte i verk kriger og vernet leiren med sverdet.

Han var som en løve i sine storverk, lik en ungløve som brøler mot byttet. Han oppsporte lovovertrederne og jaget dem, folkets plageånder straffet han med ild. Lovbryteme krøp sammen i skrekk for ham, og ugjerningsmennene ble fylt av angst. Han hadde fremgang i frigjøringskampen. Han forbitret livet for mange konger, men gledet Jakob med sine storverk; til evig tid er hans minne velsignet. Han trengte fram gjennom Judeas byer; han utryddet de ugudelige av landet og vendte vreden bort fra Israel. Hans ry nådde like til jordens ende, han samlet de forkomne hjem.

Nå samlet Apollonios hedenske tropper og en stor hær fra Samaria for å gå til krig mot Israel. Da Juda fikk rede på dette, drog han ut mot ham. Han beseiret og drepte ham. Mange fikk banesår og falt, mens resten flyktet. Av byttet de tok, sikret Juda seg sverdet som hadde tilhørt Apollonios, og brukte det alltid siden når han kriget.

Da den syriske hærføreren Seron hørte at Juda hadde, samlet en hel skare omkring seg, en flokk av trofaste og krigsvante menn, sa han til seg selv: «Jeg vil skape meg et navn og vinne berømmelse i riket. Jeg vil gå til krig mot Juda og hans tilhengere, som forakter kongens befaling.» Han fikk forsterkninger fra en stor hær av ugudelige menn, som drog opp med ham for å hjelpe til med å ta hevn over israelittene. Han var nesten kommet til oppstigningen ved Bet-Horon da Juda drog ut mot ham med en håndfull menn. Da judas menn fikk se den kampklare hæren som kom imot dem, sa de til ham: «Hvordan skal vi som er så få, kunne slåss mot så mange? Vi har heller ikke fått, mat i dag og er helt utmattet.»

Men Juda svarte: «Det kan snart hende at mange blir gitt i hendene på få; og for Himmelen gjør det ingen forskjell om seieren blir vunnet ved mange eller få. Seier i krig avhenger ikke av størrelsen på hæren. Nei, fra Himmelen kommer styrken. De går mot oss, fulle av overmot og ugudelighet, for å utrydde oss og våre koner og barn, og for å plyndre oss. Men vi kjemper for våre liv og våre lover. Han selv skal knuse dem for vare øyne; så vær ikke redd dem! »

Da han var ferdig med å tale, stormet han brått inn på fienden, og Seron og hele hæren ble knust foran ham. De forfulgte dem nedover bakkene ved Bet-Horon, helt ut på slettelandet. Nærinere 800 mann av fienden falt, mens resten flyktet til Filisterlandet.

Etter dette tok hedningfolkene rundt om til å gripes av frykt og redsel for Juda og brødrene hans. Ryktet om ham nådde helt til kongen; blant alle folk gikk det gjetord om Juda og felttogene hans.

Dies iræ, dies illa, Solvet sæclum in favilla

Liturgi /

I dag, på alle sjelers dag, synges denne sekvensen – obligatorisk i den gamle messen, valgfri i den nye. Jeg hørte den to ganger i dag, begge ganger sunget av vår utmerkede organist/ kantor. Under kan man lese en norsk oversettelse:

Vredens dag i tidens fylde verden vil i luer hylle, vitner David med Sibylle.

For en skjelving da skal voldes, når den siste dom skal holdes, alle synder ut skal foldes.

Luren sender selsom tone gjennom gravers mørke sone, kaller alle til Guds trone.

Død og liv i redsel flommer, opp av grav all skapning kommer og skal svare for sin dommer.

Livets bok vi ser utfoldet: alt vi øvet, alt vi voldet. Den skal fastslå dommerordet.

Verdens dommer tar så sete, alt som skjult er, fram vil trede, intet unngår straffens hete.

Hva skal jeg i elend svare? Hvem skal ta min sak i vare? Rettvis man er selv i fare.

Konge, stor i allmakts velde, la din nåde her få gjelde, frels meg, du, all godhets kjelde.

Kom i hu, du Jesus fromme! Jeg var årsak til ditt komme; frels meg når min tid er omme!

Meg du søkte, vandret vide, frelste meg i korsets kvide; fåfengt skulle du ei lide.

Rettferds dommer som skal hevne, tilgi av din miskunns evne før det store regnskaps stevne.

Tyngd av skyld jeg arme stønner, skamrød all min synd jeg skjønner, skån meg, Gud, hør mine bønner.

Deg Marias tårer rørte, og på røveren du hørte, også meg til håp du førte.

Kan min bønn ei verdig kjennes, la din godhet til meg vendes, så jeg ikke evig brennes.

La meg stå blant lam så blide, ikke mellom bukker stride, gi meg rom på høyre side.

Når de onde bort du sender til den ild som aldri ender, kall meg inn til dine venner.

Ydmyk, bøyd du ser meg knele, hjerteangsten vil meg kvele. Frels min siste stund, du sele.

Tåredag, når jorden revner, alle opp av graven stevner, dommen skal for hvermann felles.

Gud, la dem blant dine telles. Milde Jesus, Herre god, gi de døde evig ro. Amen.

Matutinlesninger fra Makkabeerbøkene – 3

Katolsk, Liturgi /

Tirsdag i 31. uke leser vi under Matutin fra 1. Makkabeerbok 2, 1, 15-28, 42-50, 65-70:

På den tiden levde det en prest som hette Mattatja. Han var sønn av Johanan, Simeons sønn, og hørte til presteslekten Jojarib. Mattatja forlot Jerusalem og slo seg ned i Mode’in.

Kongens menn som skulle tvinge folket til frafall, kom også til Mode’in for å ordne med ofringene. Mange israelitter gikk over til dem, men Mattatja og sønnene hans samlet seg i en gruppe for seg. Da tok kongens menn til orde og sa til Mattatja: «Du er jo en leder, en aktet og mektig mann her i byen, og støttet av sønner og frender. «Kom nå du først fram og gjør som kongen har befalt. Alle andre folk har allerede utført kongens ordre, også mennene i Judea og de som er igjen i Jerusalem. Da skal du og sønnene dine bli regnet blant Kongens Venner; dere skal bli belønnet med sølv og gull og mange gaver.»

Men Mattatja svarte med høy røst: «Om så hvert eneste folkeslag i kongens rike adlyder ham og svikter sine fedres gudsdyrkelse, og alle har valgt å føye seg etter kongens bud, så vil jeg og mine sønner og frender likevel leve etter den pakt som ble sluttet med våre fedre. Det skal aldri skje at vi svikter loven og budene! Kongens ord vil vi ikke høre på. Vi viker ikke fra vår gudsdyrkelse, verken til høyre eller venstre!»

Nettopp som han var ferdig med å tale, trådte en jøde fram i alles påsyn for å ofre på alteret i Mode’in, slik kongen hadde foreskrevet. Da Mattatja fikk se ham, ble han brennende harm; han kom i voldsomt opprør, og fylt av rettferdig vrede stormet han fram og slo i hjel mannen der ved alteret. Samtidig drepte han også kongens befalingsmann som skulle tvinge dem til å ofte, og alteret rev han ned. På denne måten viste han sin brennende iver for loven, slik som Pinhas hadde gjort da han drepte Simri sønn av Salu. Deretter gikk Mattatja gjennom byen og ropte av full kraft: «Følg etter meg, hver den som brenner av iver for loven og vil holde fast på pakten.» Han og sønnene hans flyktet opp i fjellene og etterlot alt de eide i byen.

På denne tiden slo en gruppe hasideere seg i lag med dem, djerve krigere av Israel, som alle var innstilt på å kjempe for loven. Også alle de andre som var på flukt fra forfølgelsene, sluttet seg til dem og styrket rekkene. Slik fikk de etter hvert samlet en hær. De slo syndere i sin harme og lovbrytere i sin vrede; og de som slapp unna, flyktet til hedningfolkene for å berge livet.

Mattatja og vennene hans drog rundt i landet, rev ned avgudsalterne, og omskar med tvang alle uomskårne smågutter som de kom over innenfor Israels grenser. De jaget de overmodige på flukt og hadde stor fremgang med oppgaven de hadde satt seg fore. Slik vernet de loven mot angrepene fra fremmede folk og konger og lot ikke den ugudelige tyrannen få briske seg.

Da det led mot den tid da Mattatja skufle dø, sa han til sønnene sine: «Nå er det overmot og undertrykkelse som rår, en undergangstid full av fryktelig vrede. Derfor, barn, sett livet inn for våre fedres pakt

Her står deres bror Simeon. Jeg vet at han er en som gir kloke råd. Ham skal dere alltid høre på; han skal være som en far for dere. Juda Makkabi har vært en djerv kriger helt fra ungdommen av; han skal overta som hærfører og lede krigen mot folkene. Dere skal samle om dere alle som holder loven, og ta hevn for uretten mot deres folk. Gi hedningene igjen for det de har gjort og hold fast ved det som er foreskrevet i loven!»

Så velsignet han dem, og han gikk til sine fedre. «Mattatja døde i året 146. Han ble gravlagt i familiegraven i Mode’in, og hele Israel holdt en stor dødsklage over ham.

Ny bok om pave Benedikt snart klar

Paven /

Det katolske forlaget i USA, Ignatius Press, utgir i slutten av november et nytt boklangt intervju med kardinal Ratzinger, nå pave Benedikt, skrevet av den tyske journalisten Peter Seewald. Og de skriver:

Twice before these two men held wide-ranging discussions, which became the best-selling books Salt of the Earth and God and the World. Then, Seewald’s discussion partner was Joseph Ratzinger, head of the Vatican’s chief doctrinal office. Now, Joseph Ratzinger is Pope Benedict XVI, the spiritual leader of the world’s over one billion Catholics. Though Seewald now interviews the Pope himself, the journalist «pulls no punches», posing some of the thorniest questions any Pope has had to address. …

Seewald poses such forthright questions to Pope Benedict as:
* What caused the clergy sexual abuse in the Catholic Church?
* Was there a «cover up»?
* Have you considered resigning?
* Does affirming the goodness of the human body mean a plea for «better sex»?
* Can there be a genuine dialogue with Islam?
* Should the Church rethink Catholic teaching on priestly celibacy, women priests, contraception, and same-sex relationships?
* Holy Communion for divorced-and-remarried Catholics?
* Is there a schism in the Catholic Church?
* Should there be a Third Vatican Council?
* Is there any hope for Christian unity?
* Is Christianity the only truth?
* Can the Pope really speak for Jesus Christ?
* How can the Pope claim to be «infallible»?
* Is there a «dictatorship of relativism» today?

Munificentissimus Deus – 1. november 1950

Katolsk, Teologi /

Det er i dag 60 år siden pave Pius XII publiserte og høytidelig erklærte (se nederst):

APOSTOLIC CONSTITUTION OF POPE PIUS XII
MUNIFICENTISSIMUS DEUS
DEFINING THE DOGMA OF THE ASSUMPTION
November 1, 1950

1. The most bountiful God, who is almighty, the plan of whose providence rests upon wisdom and love, tempers, in the secret purpose of his own mind, the sorrows of peoples and of individual men by means of joys that he interposes in their lives from time to time, in such a way that, under different conditions and in different ways, all things may work together unto good for those who love him.

2. Now, just like the present age, our pontificate is weighed down by ever so many cares, anxieties, and troubles, by reason of very severe calamities that have taken place and by reason of the fact that many have strayed away from truth and virtue. Nevertheless, we are greatly consoled to see that, while the Catholic faith is being professed publicly and vigorously, piety toward the Virgin Mother of God is flourishing and daily growing more fervent, and that almost everywhere on earth it is showing indications of a better and holier life. Thus, while the Blessed Virgin is fulfilling in the most affectionate manner her maternal duties on behalf of those redeemed by the blood of Christ, the minds and the hearts of her children are being vigorously aroused to a more assiduous consideration of her prerogatives.

3. Actually God, who from all eternity regards Mary with a most favorable and unique affection, has «when the fullness of time came»(2) put the plan of his providence into effect in such a way that all the privileges and prerogatives he had granted to her in his sovereign generosity were to shine forth in her in a kind of perfect harmony. And, although the Church has always recognized this supreme generosity and the perfect harmony of graces and has daily studied them more and more throughout the course of the centuries, still it is in our own age that the privilege of the bodily Assumption into heaven of Mary, the Virgin Mother of God, has certainly shone forth more clearly. … …

44. For which reason, after we have poured forth prayers of supplication again and again to God, and have invoked the light of the Spirit of Truth, for the glory of Almighty God who has lavished his special affection upon the Virgin Mary, for the honor of her Son, the immortal King of the Ages and the Victor over sin and death, for the increase of the glory of that same august Mother, and for the joy and exultation of the entire Church; by the authority of our Lord Jesus Christ, of the Blessed Apostles Peter and Paul, and by our own authority, we pronounce, declare, and define it to be a divinely revealed dogma: that the Immaculate Mother of God, the ever Virgin Mary, having completed the course of her earthly life, was assumed body and soul into heavenly glory.

Les hele dokumentet på Vatikanets nettsider.

Hva sier katekismen om jødene?

Katolsk, Teologi /

Etter et tidligere innlegg her er det blitt ganske mye debatt om hvordan Israelsfolkets stilling er i dag, rent teologisk – med utgangspunkt delvis i uttalelser fra kardinal Dulles. Jeg har nå lest (ganske grundig) kardinal Avery Dulles artikkel fra First Things i november 2005: The Covenant With Israel – som begynner slik:

The question of the present status of God’s covenant with Israel has been extensively discussed in Jewish-Christian dialogues since the Shoah. Catholics look for an approach that fits in the framework of Catholic doctrine, much of which has been summarized by the Second Vatican Council. …..

The Second Vatican Council taught with great emphasis that there is one mediator between God and men, the man Jesus Christ. All salvation comes through Christ, and there is no salvation in any other name. In Christ, the incarnate Son of God, revelation reaches its unsurpassable fullness. …

Artikkelen fins på First Things’ nettsider (men jeg tror det krever innlogging) – men den kan også leses her.

Jeg kommer tilbake til denne artikkelen snart, og viser i dag bare til hva vår katekisme sier om spørsmålet:

839. … Forholdet mellom Kirken og det jødiske folk. Kirken, Guds folk i den nye pakt, blir ved å fordype seg i sitt eget mysterium klar over de bånd som binder den til det jødiske folk, det folk «Gud først talte til». Til forskjell fra andre ikke-kristne religioner er den jødiske tro allerede svar på Guds åpenbaring i den gamle pakt. Det jødiske folk «tilhører barneretten og Guds herlighets nærvær, deres er paktene og loven, gudstjenesten og løftene; patriarkene er deres fedre, og av deres kjøtt og blod var det Kristus ble født» (Rom 9, 4-5), «for Guds kall og Guds gave tas ikke tilbake» (Rom 11, 29).

840. Dersom man ser på fremtiden, er dessuten Guds folk fra den gamle pakt og det nye Guds folk rettet mot lignende mål, nemlig forventningen om Messias’ komme (eller gjenkomst). Men på den ene side ventes den døde og oppstandne Messias’ gjenkomst, anerkjent som Herre og Guds Sønn; på den annen side ventes Messias’ komme ved tidenes ende, en Messias med utydelige trekk – en forventning som ledsages av den tragedie at Kristus Jesus ble miskjent eller ikke ble gjenkjent.

Og katekismens kompendium sier:

169. Hva er Den Katolske Kirkes forhold til det jødiske folk?

Den Katolske Kirke erkjenner et spesielt bånd til det jødiske folk i den kjensgjerning at Gud utvalgte det før alle andre til å motta hans ord. Til det jødiske folk «hører barneretten og Guds herlighets nærvær, deres er paktene og loven, gudstjenesten og løftene; patriarkene er deres fedre, og av deres kjøtt og blod var det Kristus ble født» (Rom 9, 4-5). Til forskjell fra de andre ikke-kristne religionene er den jødiske tro allerede et svar på Guds åpenbaring i Den gamle pakt.

Matutinlesninger fra Makkabeerbøkene – 2

Katolsk, Liturgi /

Teksten fra Makkebeerbøkene fortsetter i Matutin mandag denne uka (men ikke i år, siden det er Allehelgensdag). Vi leser fra 1. Makkabeerbok 1, 41-64:

Kong Antiokos sendte ut en forordning til hele sitt rike om at alle skulle være ett folk, og at hver og en skulle oppgi sine egne seder og skikker. Alle de hedenske folkeslagene rettet seg etter kongens ord; endog mange i Israel syntes godt om hans, gudsdyrkelse og begynte å ofre til avgudsbildene og vanhellige sabbaten.

Til Jerusalem og byene i Judea lot kongen dessuten sendemenn bringe brev med påbud om at folket skulle følge skikker og forskrifter som var fremmede for landet. Det ble forbudt å ofre brennoffer, slaktoffer og drikkoffer i templet; sabbater og festdager skulle vanhelliges, templet og dets hellige tjenere skulle gjøres urene. De skulle anlegge offeraltere, hellige lunder og avgudstempler, og ofre svinekjøtt og andre urene dyr. ‘De skulle la være å omskjære sine sønner, og de skulle gjøre seg urene med styggedommen fra alt som var vanhellig, så de glemte loven og opphevet alle bud. Den som ikke adlød kongens ord, skulle straffes med døden.

Slik var forordningene som gen lot utstede for hele riket. Han satte oppsynsmenn over hele folket, og befalte byene i Judea å ofre, by for by. Mange av folket sviktet loven. De flokket seg om disse oppsynsmennene og gjorde det som ondt var i landet. Men israelittene ble drevet til å søke skjul hvor som helst de kunne finne et tilfluktssted.

Den 15. kislev i året 145 ble den ødeleggende styggedom reist på brennofferalteret. I byene rundt omkring i Judea reiste de avgudsaltere, og ved husdørene og på gatene ofret de røkelse. Lovbøkene som, de fant, rev de i stykker og brente opp og dersom de kom over noen som hadde en paktsbok, eller som holdt seg til loven, ble han dømt til døden etter kongens forordning. Slik f6r de fram med makt i måned etter måned mot de israelittene som ble pågrepet i byene.

På den tjuefemte dagen i måneden ofret de på avgudsalteret som var oppført over brennofferalteret. De kvinner som hadde latt barna sine omskjære, ble drept, slik det var påbudt, og spedbarna deres ble hengt etter halsen på, mødrene. Også familiene deres og de som hadde utført omskjærelsen, ble drept.

Likevel fikk mange i Israel kraft til å stå imot, fast bestemt på ikke å spise noe urent. De foretrakk å dø fremfor å spise uren mat og å vanhellige den hellige pakt, og dø måtte de. En veldig vrede kom over Israel.

Skroll til toppen