april 2011

«Den ene og enige Kirke.» – fra 1935

Her er et underkapittel fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:

Kristus har kun innstiftet én Kirke. «På denne klippe vil jeg bygge min Kirke» (Matt. 16, 18). «Der skal bli én fåresti og én hyrde» (Joh. 10, 16). Denne Kirke er synlig og har bestemte kjennetegn. Synlig er inntredelsen i Kirken ved dåpen, synlig er Kirken ved sin læres forkynnelse og bekjennelse og ved sakramentenes forvaltning, synlig er Kirken ved sin styrelse. Kirkeforsamlingen i Konstantinopel år 381 sier: «Jeg tror på den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke.»

«Hvert rike som er splidaktig med seg selv vil bli øde, og hus falle over hus» (Luk. 11, 17). Således lyder Frelserens ord, og disse sannes også i historien. Men Kristus har i sitt rike, i Kirken, sørget for fullstendig enhet i tros- og sedelære, i det hellige messeoffer og i sakramentene og for et felles, synlig overhode. Hvor som helst der reises et katolsk alter, der forkynnes den samme lære, og der feires den samme gudstjeneste. Dette er et stadig vitnesbyrd om Kirkens guddommelige opprinnelse. Den katolske Kirke bevarer en majestetisk enhet blant sine 325 millioner tilhengere.

I sin yppersteprestelige bønn før sin lidelse bad Frelseren ganske særlig om enighet for sin Kirke. …

«Den ufeilbare Kirke.» – fra 1935

Her er et underkapittel fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:

Kristus har gitt sin Kirke den oppgave å føre alle mennesker til den evige salighet ved å lære dem den sanne tro og Guds hellige bud, ved å frembære det hellige Messeoffer og forvalte de hellige sakramenter, samt ved å lede og styre de troende. «Gå derfor hen og lær alle folk, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lær dem å holde alt hva jeg har befalet eden (Matt. 28, 19-20)

Som innehaver av den tredobbelte myndighet, dei kirkelige lære-, preste- og hyrdeembete, har Kirken ikke alene den oppgave å skulle føre menneskene til den evige salighet, men den eier også de midler som utkreves for å kunne løse denne oppgave. Ved læreembetet settes Kirken i stand til å vise oss den vei som vi har å følge. Ved utøvelsen av presteembetet skaffer Kirken oss de nådegaver som er nødvendige for å kunne vandre ad denne vei. Ved utøvelsen av hyrdeembetet bevarer den oss imot lettsindig å forlate denne vei.

Kristus har lovet og sendt Kirken den Hellige Ånd, for at den til enhver tid må forkynne den sanne lære (Joh. 14, 26), forvalte sakramentene på rette måte (Joh. 20, 22-23) samt gi gagnlige forskrifter (Ap. gj. 15,28). …

«Våre fedres gamle kristentro» – TROEN

Jeg har nå bearbeida de første 50 sidene av «Våre fedres gamle kristentro» fra 1935; dvs. alt som har med troen å gjøre. De neste delene av boka handler om Budene, Sakramentene og Bønnene. I tillegg har boka en del stoff om Kirken i middelalderen, og om konvertitter i gammel og nyere tid.

Boka har følgende underkapitler når den omtaler den katolske tro:

Skrift og arvelære
Guds vesen og
Kirkens lære om den hellige Treenighet
Om skapelsen
Englene
Menneskeslektens opprinnelse. Syndefallet
Arvesynden og hvem som ble fritatt for den
jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre
Jesu fødsel, hans barndom og hans skjulte liv i Nasaret
Jesu offentlige liv, hans lidelse og død
Jesu oppstandelse og himmelfart
Den Hellige Ånds virken i Kirken og i sjelene
Kirkens stiftelse og forfatning
Kirkens oppgave. Den ufeilbare Kirke
Den ene og enige Kirke
Den hellige Kirke
Den katolske og apostoliske Kirke
Å tilhøre Kirkens sjel
De helliges samfunn
Skjærsliden
Kjødets oppstandelse og det evige liv

Oversikt over hele boka fins her – og kaptilene om Troen her.

Vatikanets erklæring om Assisimøtet i oktober

Det er nå kommet mer informasjon om fredsdagen pave Benedikt inviterer til i Assisi i oktober:

«Hvert menneske er til syvende og sist en pilegrim som søker etter sannhet og godhet»

VATICAN CITY, APRIL 3, 2011 ( Zenit.org ). Her er en pressemelding lørdag fra Vatikanets pressekontor, om Benedikt XVIs pilegrimsreise til Assisi i oktober.

Paven vil reise til Assisi for å markere 25-årsjubileet for det historiske møtet der i 1986, innkalt av pave Johannes Paul II, som samlet representanter for kristne samfunn og verdens religioner tilen dag for bønn og fred.

* * * * * *

«Pilegrimer for sannhet, pilegrimer for fred»

Assisi, 27. oktober 2011

Den 1. januar 2011, etter Angelus, kunngjorde pave Benedikt XVI at han ønsket å markere 25-årsjubileet for det historiske møtet som fant sted i Assisi den 27. oktober 1986 på et ønske fra den ærverdige Guds tjener Johannes Paul II. På dagen for jubileet, 27. oktober i år, vil Den hellige far til å holde en dag med refleksjon, dialog og bønn for fred og rettferdighet i verden, gjøre en pilegrimsreise til hjemmet til Saint Francis og innbyde andre kristne fra ulike kirkesamfunn , representanter for verdens religiøse tradisjoner, og i noen forstand, til alle menn og kvinner av god vilje, til å bli med ham på denne reisen.

… Hvert menneske er til syvende og sist en pilegrim i søken etter sannhet og godhet. Troende også er stadig på reise mot Gud, derav den muligheten, ja nødvendigheten, tale-og gå inn i dialog med alle, troende og vantro alike, uten å ofre ens egen identitet eller gi den former for synkretisme. I den grad det pilegrimsreise av sannheten er autentisk levd, åpner det veien til dialog med de andre, utelukker det ingen og det forplikter alle til å være en byggmester av brorskap og fred. Dette er elementer som Den hellige far ønsker å plassere i sentrum av refleksjon. …

Sitatet fra zenit.org over er fra Googles oversetter (med noen korrigeringer), det er ikke lenge før man faktisk kan bruke denne maskin-oversetteren i praksis.

Dagen skal bestå av fellesskap, måltider, foredrag, refleksjon, men på ingen måte felles bønn, og «uten å ofre ens egen identitet eller gi den former for synkretisme.» F. Hunwicke skriver om dette:

«Considering Papa Ratzinger’s subtlety and his views on the necessarily coherent, non-self-contradictory, nature of the Tradition and of the Magisterium, I can’t help feeling that his intention to have the meeting in that particular place may have, as one its purposes, a resolution of the worrying ambiguities in the original event.

«Can’t we wait and see what actually happens? If all is done with propriety, then presumambly the Holy Father is saying ‘This is what the true contextualised meaning of these occasions is; so let nobody in the future claim that the rough edges in the original format afford precedents for syncretism.’

… Having looked at the latest VIS communique, I see references only to addresses and to ‘silent prayer’. I feel strongly inclined, as I did in January, to trust the Holy Father’s disposition of this event. I suspect that he may intend to bring ‘Assisi’ under the umbrella of the Hermeneutic of Continuity. …

Første økumeniske gudstjeneste i en katolsk kirke i Norge


St Olav skriver svært begeistret 5. februar 1966 om aller første gang en økumenisk gudstjeneste i Norge ble holdt i en katolsk kirke, med stor oppslsutning fra katolikker og protestanter – kirken var overfylt. (Vi ser også på bildet at det gamle alteret og kommunionsbenken fortsatt er på plass. Og bordalteret, som vi så var i bruk så tidlig som desember 1964, tas tydeligvis inn bare av og til.) Her er hele teksten:

VED ET VENDEPUNKT

En stor og merkelig begivenhet», sa biskop John W. Gran om det som fant sted i vår katolske domkirke tirsdag 25. januar. Sin vane tro tok han ikke munnen for full – andre brukte sterkere ord. Avslutningen av den årlige bønneuke for kristen enhet ble en skjellsettende begivenhet. Det mangfold av kristenmennesker som fylte St. Olavs kirke til siste ståplass, de titusener som undrende leste dagspressens dekning av hendelsen, de hundretusener som så utsnitt av den på TV-skjermen – alle fikk de visst, sterkere eller svakere, følelsen av en ny situasjon. De er ikke på villspor.

Uken som helhet, og ganske særlig det «økumeniske fellesmøte» løste ingen av de alvorlige doktrinale problemer som fremdeles preger vår splittede kristenhet. Men den løste hjertene hos svært mange som hittil kanskje hadde betraktet «økumenikken» som en mer eller mindre sær spesialitet: Få av de som så ledende norske kristne samles om Guds ord og forkynnelse på hverandres kirkegrunn kunne unngå å oppleve det som en befrielse og en forpliktelse.

Det betyr et stort skritt fremover for et enhetsarbeide som hos oss i Norge hittil har vært ille forsinket. …

Om innføringen av messen (delvis) på norsk i februar 1966

I St Olav nr. 4 1966, utgitt 19. februar, kunne katolikker i Norge lese om hvordan messen for første gang skulle kunne leses delvis på norsk fra starten av fasten det året – 27. februar. Slik skriver biskop Gran:

OM MESSELITURGIEN
ET BREV FRA BISKOPEN OM DEN NYE GUDSTJENESTEFORM

Kjære troende.

Som mange vil huske sa jeg i min Nyttårshilsen at vi skulle få Messen på norsk fra første søndag i fasten. Denne dato er nu nær forestående. Jeg vil derfor henvende meg direkte til dere alle for å belyse det store skritt som her skal tas i vår Kirkes liv.

Det har vist seg at folkesproget har trengt igjennom i Messen over hele den katolske verden med langt større dynamikk enn ventet. Den moderate form vi har holdt oss til i vårt bispedømme siden første søndag i fasten i fjor, kan ikke lenger ansees som tilfredsstillende nok for det langt største antall katolikker i vårt land. En lang undersøkelse har vist at de aller fleste av våre prester og troende ønsker så meget norsk som mulig i vår Messeliturgi. Og det er ikke bare Oslo Katolske Bispedømme dette gjelder. Biskopene Johannes Rüth og Johannes Wember som jeg har samarbeidet intimt med i Rom under Konsilet, går også inn for denne utvikling i deres respektive kirkedistrikter, slik at den tekst som nu foreligger og de regler vi vil følge vil være ens for hele landet. Men beslutningen hviler også på vedtak tatt av den Nordiske Bispekonferanse under arbeidsmøter i Hamburg og Rom i fjor (konferer forøvrig «Broen» nr. 3 1965) som på sin side godkjente forslag fremmet av den Nordiske Liturgikommisjonen som i 1965 hadde tre møter om felles-liturgiske anliggender. Det heter her at vi i de nordiske land vil bruke folkesproget i Messen enten minimalt (epistel og evangelium) eller maksimalt (alt som Rom tillater fremført på folkesproget, både av faste og skiftende deler). Det viser seg at samtlige nordiske land har funnet at den sistnevnte løsning er å foretrekke. …

Messen er et offer og et offermåltid

Fr. Hunwicke (som jeg nylig) siterte, fortsetter å skrive om hvordan messen er et offer og et offermåltid; på ingen må et hvilket som helst slags måltid, som mennesker i vår tid (så ukjente som de er med religiøse offer) ofte later til å tro. Slik fortsetter han sitt innlegg om at messen første og fremst er et offer:

The central purpose of the Mass … even before the ‘Supper’ aspect … is sacrifice. Or so I claimed in a recent post. Even if you wanted to agree, you may have noticed a couple of little doubts lurking on the outskirts of your mind.

Doubt 1: Why did S Paul call the Eucharist the Lord’s Supper (kyriakon deipnon)? But this is, surprisingly to us, sacrificial language. In the Greco-Roman world, sacrifice was a communal activity. After the animal was killed and the prescribed portions sacrificially burned, the rest was cooked and eaten by the worshippers in a supper which was not just a sequel but was an integral part of the sacrificial ritual (what the Jews called a Communion Sacrifice). Many such invitations have come to light in the rubbish dumps of ancient Egypt, preserved by the dryness of the desert sand. A typical example is ‘An invitation to you from Nilos to have deipnon in the dining room of the Kyrios Serapis in the Serapeum’ (POxy 2592; late first century). That is why so many excavated temple complexes have dining rooms and extensive kitchen areas attached to them; although sometimes the sacrificial banquet happened, like Christian Eucharist, in a private home (when this happened, the phrase in the papyri is en tei idiai oikiai). And it is one reason why S Paul is so concerned about his Corinthian converts partaking «in the tables of demons». To do so is to share in the pagan sacrifice. Look at I Cor 10:14-22 and note the parallelism the Saint draws between pagan sacificial banquets and the sacrificial banquet which is the Eucharist. Kyriakon deipnon certainly did not, as liberals like to assume, mean some informal sort of matey event («an expression of fellowship») or a plate in front of the television during Channel Four News.

Doubt 2: Did Jesus really have the Holy Sacrifice of the Mass and its sacrificial theology in mind when he sat at table with his disciples hours before his death? Jacob Neusner powerfully argues that he did … …

van der Burg om Maria: Om Rosenkransen

Her er 17. og siste kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan» – en forklaring av Rosenkransen som vil hjelpe katolikker til å bruke den bedre, og hjelpe protestanter til å forsta hva den virkelig dreier seg om (og er ikke så problematisk som de tror). (Hele heftet kan leses her.)

XVII. – Rosenkransen.

Vi katolikker ærer og elsker den hl. Maria høyt. Men det er en stor misforståelse å innbille seg at de katolske gudstjenester vesentlig består i bønner og sanger til ære for den hl. jomfru. Et faktum er at Maria i den offisielle liturgi inntar en meget beskjeden plass ved siden av hennes guddommelige Sønn. Den hl. messe, som er vår hovedgudstjeneste, er helt, og holdent konsentrert om Kristi korsoffer, og bare et par enkelte ganger nevnes hun i messebønnene. Våre aften-gudstjenester består vesentlig i tilbedelse av og velsignelse med den hl. Hostie (Jesus i Alterets Sakrament). Ved disse andakter pleier vi dog gjerne å innflette en eller annen sang eller bønn til ære for Guds mor. Noen slags tilbedelse, dvs. guddommelig dyrkelse, av den hl. Maria finner aldri sted. Hele vår pietet for henne består i en saligprisning på grunn av det store som Gud har gjort mot henne, og en påkallelse av hennes forbønn. Når vi påkaller henne, er det ikke for å sette henne istedenfor Jesus. Vi har fri adgang til Jesus med våre bønner. Ved å påkalle Maria anmoder vi henne om å be sammen med oss.

En meget yndet andaktsøvelse til ære for Guds mor er rosenkransbønnen. Da denne bønn ofte blir misforstått av ikke-katolikker, lar vi her følge en forklaring av den. …

Hvorfor feirer vi messen?

Fr. Hunwicke stiller dette viktige spørsmålet i et innlegg på sin blogg, og sier at det kan være enten for kommunionen, for å tilbe Herren som er til stede på alteret etter forvandlingen, eller det kan være pga av offeret. Og det siste er viktigst, mener han (og han har også tanker om kanonbønna igjen kan bes stille av presten):

…. the centrality of Sacrifice, in the last resort, is more important than the worship or reception of the Sacramental Christ. I hesitate to blunder carelessly and over-simplistically around in so great a mystery; it is certainly true that both ….and is more important than either … or. But, to be simple and crude, the Eucharist is firstly a sacrifice; only when we have said this do we go on to say that it is (we can’t get away from the terminology of our Jewish roots here) a communion sacrifice. In the last resort, the Lord’s Body and Blood are present substantialiter et realiter upon our altars primarily to be the propitiatory sacrifice which (since the first Holy Week) replaces the the Temple cult; secondarily, to be received so that Christ’s Body and Blood can be commingled with ours; thirdly, to be adored. Look at it diachronically: most Christians in most Chrisian centuries have attended Mass without communicating. S Pius X’s great campaign for Frequent Communion does not need to be denigrated, but it is not simpliciter the whole Christian tradition.

Back to the Eucharistic Prayer. If it is to be audible, its text should make very clear its sacrificial nature, and clergy-talk (‘Today we are offering this Holy Sacrice especially for’, for example) and sermons should frequently emphasise this. Or it can be done done silently; catechesis will have no trouble explaining that it is silent because it effects the great act of consecration and sacrifice; silent becuse it effects this without essentially needing lay participation or even understanding; silent because the priest is in the holiest possible commerce with God rather than saying something for the interest, diversion, or even edification of the people. ….

van der Burg om Maria: Mariadyrkelsens betydning for det moralske liv

Her er 16. kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan» – en overraskende, men interessant vinkling på spørsmålet, syns jeg selv. (Hele heftet kan leses her.)

XVI. – Mariadyrkelsens betydning for det moralske liv.

Den kjærlighetsfulle betraktning av Jesu plettfrie mor er en mektig tilskyndelse til dyd. Uten tvil er Jesus vårt store forbilde. Men for lettere å kunne etterligne Kristus er det meget nyttig samtidig å betrakte de hellige, som «har seiret i kraft av, Lammets blod» (Ap. 12,11), og særlig den kvinne som satan aldri har hatt makt over. Verden dyrker bare den legemlige skjønnhet. Men fra denne utgår ingen redning for den fornedrede menneskeslekt. Tvert om, den fører ofte til dypere fornedrelse. I den rene kvinne som Gud valgte til mor, vises oss hva som i hans øyne utgjør menneskets sanne skjønnhet. Maria har aldri gjort noen synd. Hver dyd øvet hun på en heltemodig måte. Særlig beundrer vi hennes tro, ydmykhet, kyskhet og offermot. Som «Herrens tjenerinne» sier hun ved hele sitt liv det samme som ved bryllupet i Kana: «Hva Han sier dere, det skal dere gjøre».

Mariakultusen har vært et av de mektigste midler til å høyne synet på kvinnen, som før kristendommen inntok en fornedret plass i familien og i samfunnet. Ved sin medvirken til menneskenes frelse er hun en oppreisning for Eva og for kvinnen i alminnelighet. «Strømmer av velsignelse er fra Madonnabildet flytt ned over menneskeverdenen» – sier den protestantiske forfatter …

van der Burg om Maria: Mariadyrkelsens betydning for den kristne tro

Her er 15. kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan». (Hele heftet kan leses her.)

XV. – Mariadyrkelsens betydning for den kristne tro.

Maria er den nye Eva, som viser oss sitt livs frukt. Dette er sant også for så vidt andakten til Jesu mor bidrar meget til å bevare det rette begrep om Kristus og derved til å verne om hele kristendommen. I hennes person finnes faktisk en gjendrivelse av alle de angrep som i tidenes løp er gjort mot Kristi person. Og med rette kaller den katolske Kirke henne derfor «den som har beseiret alle kjetterier i den hele verden».

Et av de første farlige angrep på kristendommen var gnostisismen (doketer, valentinianere, marelonitter) som, nektet Kristi sanne menneskelige natur og påsto at Han bare hadde påtatt et skinnlegeme. Kirkefedrene (Ignatius, Ireneus, Tertullian, Origenes) brukte som hovedargument mot disse vranglærere Marias moderverdighet. Andre vranglærere, ebionittene, nektet Kristi guddom. Kirkefedrene gjendrev dem ved å fremholde Marias jomfruelighet. Hennes hederstittel «Guds mor»‘) spilte en stor rolle i bekjempelsen av, nestorianismen, som antok to personer i Kristus. Nestorianerne anså Jesus egentlig bare som et menneske, som Gud nok bodde i (ved et moralsk bånd), men ikke slik at Jesus og Guds Sønn er en person. Derved ble hele den kristne frelseslæren undergravd; for etter den nestorianske oppfatning er det bare et menneske som har lidt for oss (mens vi etter den kristne lære må si at Guds Sønn har lidt for oss i sin menneskelige natur). I denne store strid om Kristi person ble uttrykket «Guds mor» (Theotokos) likefrem slagordet for ortodoksien. Ved å kalle Maria «Guds mor» bekjenner vi på en klar måte både Kristi enhet i person og hans dobbelthet i natur, videre at foreningen mellom de to naturer i Guds Sønns person har eksistert helt fra Jesu unnfangelse av (og ikke først er oppstått i Jesu senere liv). Med Johannes av Damaskus kan vi si at «i dette ord (Guds mor) ligger hele menneskevordelsens mysterium sammenfattet» (De Fide orthod. III, 12). «Vær hilset, du ubegripelige bok, som har gitt verden å lese Ordet, Faderens Sønn» skrev en annen gammel forfatter (De Laud. Deipar. som er blitt tilskrevet Epifanius). «Ved henne» – således Tarasius – «blir kunnskapen om Gud utbredt inntil jordens ytterste grenser» (De præs. Deipar.).

All kamp mot Kristus er samtidig en kamp mot hans mor. I en og samme setning forutsa Simeon den motsigelse Jesus skulle bli utsatt for, og det sverd som skulle gjennomstinge Marias sjel, «for at mange hjerters tanker skulle bli åpenbart» (Luk. 2,34-35). Mariadyrkelsen åpenbarer menneskenes tanker om Kristus og er et kjennetegn på hans sanne Kirke.

Hvert dogme om Maria har betydning for vårt trosliv. …

van der Burg om Maria: «Alle slekter skal prise meg salig»

Her er 14. kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan» – noe forkortet. (Hele heftet kan leses her.)

XIV. – «Se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig».

Om Abraham sa Gud: «Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort; og vær velsignelse. Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg …. og alle jordens slekter skal velsignes, i deg» (1 Mos. 12, 2-3). På grunn av sin fromhet (tro og lydighet) ble Abraham Frelserens stamfar, og derved åndelig far til de troende. Men når Gud derfor ville gjøre hans navn stort og ville at Guds folk skulle velsigne ham, hvor meget mer skal vi da ikke velsigne Maria, som ved sin hellighet og tro ble Frelserens mor og derved også vår mor? «Abraham ble ikke verdig til å avle Kristus i en annen betydning enn at han ble verdig til at en av hans døtre fødte Kristus, eller at han eller en av hans etterkommere ble far til Guds mor» (De Lugo). Når Gud selv gjennom «sin engel lykkønsket Maria (Luk. 17 28), og den Hellige Ånd tilskyndte Elisabeth til å lovprise henne med høy røst (v- 41-45), skal da ikke også vi gjøre det? Det vår straks etter Elisabeths saligprisning at Maria profeterte: «Fra nå av skal alle slekter prise meg salig, fordi Han, den Mektige, har gjort store ting mot meg; og hellig er hans navn» (v. 48-49). At Maria er blitt bevart for enhver synd, også den minste, i en verden full av laster, er et av de største mirakler den allmektige og hellige Gud har gjort. Og derfor kan også på henne anvendes Bibelens ord om Judith: «Din pris skal ikke vike fra menneskenes hjerte,- som minnes Guds styrke evindelig» (Jud. 13,24). …

Gud vil at vi med takknemlighet skal erkjenne alt det Han har gjort til vår frelse. Og til dette hører også Marias syndfrihet, som var nødvendig for at hun kunne bli Frelserens mor. Marias syndfrihet var en virkning av Kristi nåde. Også hun er frelst. «Min ånd fryder seg i Gud, min Frelser» (Luk. 1, 47). Hun er på en måte blitt mer frelst enn noe armet menneske; for det å bevare en mot enhver synd er den største og mektigste nådegave. …

Aprilspøker på katolsk.no

Én av to aprilspøker på katolsk.no er denne: Tilpass katolsk.no etter egne preferanser! Som et ledd i videreutviklingen av nye katolsk.no er Informasjonstjenesten stolt av å kunne presentere nok en nyvinning: din personlige versjon av katolsk.no.

… Vi har i utviklingsarbeidet tatt utgangspunkt i fem mye brukte klassifikasjonssystemer på norske katolikker i dag. Tjenesten krever kun at du klikker på den kategorien som beskriver deg best. Du vil da få tilgang til en spesialtilpasset side med nyheter som passer for deg. NB: husk å bokmerke siden! Kategoriene er som følger:

(Nyhetene fins bare som billed-filer, sannsynligvis for at de ikke skal spores av søkemaskiner, og de revolusjoneremde nyhetene skal sendes rundt over hele verden.)

Betongkatolikk
Foretrekker sin katolisisme i ren form knelende på ekstra hardt betonggulv. Alt var så mye bedre før?

Progressio-katolikk
Venter fremdeles på annonseringen av Det tredje vatikankonsil. Alt kunne vært så mye bedre hvis bare…

Rødvinskatolikk
Liker lange eksistensielle diskusjoner over en god Amarone eller tre. Årlig kultur-reise til Roma er obligatorisk for det gode liv…

Ungpikekatolikk
Romantikertypen. Glad i tradisjoner og renessansekunst. Elsker lukten av røkelse og gamle messebøker…

Katolikk
Katolikk.

De øverste nyheten er for betong-katolikkene, de neste for progressio-katolikkene. Og nyheten under … jeg husker ikke riktig hvem det er ønsket det skulle skje. ??

van der Burg om Maria: Nådens mor – Himmeldronningen

Jeg nevnte for første gang for knapt en måned siden pastor J. van der Burgs hefte fra årsskiftet 1951/52 «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan». Etter en pause har jeg nå tatt opp igjen ferdiggjørelsen av dette heftet, og vil nå i rask rekkefølge presentere de siste fem kapitlene. (Hele heftet kan leses her.)

XIII. Nådens mor – Himmeldronningen.

Kristus er nådens opphav. Men all den nåde vi får fra Kristus, er i Guds tanker også på en særlig måte knyttet til Maria. Gud gjorde jo Kristi komme som frelser, og derved hele vår frelse, avhengig av hennes medvirken. Hennes hellighet (og tro) var etter Guds vilje ikke bare nødvendig for å gjøre henne verdig til å bære Jesus i sitt skjød, men også for å gjøre oss, Evas barn, verdige til å få del i Jesu, den nye Adams, fortjenester. Og til det siste krevde Gud dessuten at den syndfrie nye Eva ved å hengi sitt livs frukt på en særlig måte skulle «utfylle Kristi trengsler for Kirken» (Sml. det vi har sagt tidligere i kap. VI).

Maria er mor til den hele Kristus, ikke bare til hans fysiske legeme, men også til hans mystiske legeme, Kirken. «Hun er» – sier Augustin – «i sannhet mor til hans lemmer, fordi hun ved sin kjærlighet har medvirket til at de troende, som er hodets lemmer, blir født i Kirken» (De sancta virginitate 6, 6). Jesus er hennes «førstefødte» (Luk. 2,7), «den eldste av mange brødre» (Rom. 8,29). «De som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd», er «de øvrige av hennes ætt» (Ap, 12,17)

Etter avslutningen av Marias jordiske liv har hennes virksomhet som nådens mor ikke opphørt. Den fortsetter i himmelen, hvor hun ved sin forbønn virker med til utdelingen av Jesu nåde. …

Flere små nyheter på bloggen


Svært oppmerksomme lesere vil kanskje ha merket at bildene (det er nå 12 stk som skifter) på toppen av bloggen er nye. Jeg hadde tidligere noen bilder som ikke hadde noe med verken meg eller noe katolsk å gjøre, men nå har jeg gjort klar bilder fra Romas «skyline», som jeg tok der for to uker siden.

Om polakker i Norge – har vi en felles kristen arv?

Hans Rustad skriver i Minerva om boka Polakk. De er kommet for å bli. Hvordan vil det gå? (Les mer om boka her.) Han skriver hel om Polen som nasjon, om arbeider de polske gjør i Norge, om deres sterke nasjonalfølelse (som jeg ikke syns er så overraskende, vi norske blir jo også svært nasjonalbevisste når vi kommer til utlandet). Rustad skriver også om polakkenes kristne tradisjon, som er svært sterk, og som gjør det lettere for dem her i Norge, som jo fortsatt er et kristent land. Her vil det være på sin plass å diskutere i hvilken grad dette fortsatt er tilfelle – i større grad enn det Rustad vil innrømme, etter min mening. Her er noen sitater:

… Det sies ikke eksplisitt i boken, men polakker truer ikke Norge, norsk identitet eller kultur, eller norsk demokrati. Om det skulle bli 200.000 polakker i Norge, vil det ikke forandre Norge radikalt.

Hvorfor ikke? Fordi polakkene er europeere og kristne, på mange måter mer europeere enn nordmenn. Norge ligger i periferien, Polen i sentrum av Europa, og de har fått merke det på kroppen. …

… Forfatterne intervjuer Edith Stylo, som har vært her siden 1970 og er godt integrert, med jobber i blant annet NRK. Nå leder hun Den polske klubben. Stylo kommer fra en Solidarnosc-familie. Likevel sier hun:

”Kirken er overfylt av folk som trenger hjelp til å orientere seg i Norge. Kirken jobber etter de ti bud, og det finnes per i dag ingen bedre normalnormer, mener nå jeg. Det er bra at de fleste polakker fremdeles går i kirken, både for familieforhold, moralske normer og alt.”

En slik forankring i kirken og troen er ikke lenger vanlig i Norge. Denne “vantroen” på norsk side viser seg når forfatterne intervjuer Lilia Grube, rådgiver for den katolske nasjonalsjelesorgen i Oslo. De spør: ”Kirken tar vare på et katolsk fellesskap. Er det til fordel eller ulempe for integrasjonen?”

”– Ha! utbryter Grube. – Unnskyld meg, hva tror du? ler hun. – Det er klart det er en fordel. Vi er et mangfold av nasjonaliteter, men det er verken nasjonaliteten eller språket som teller mest, det er de kristne verdiene. Tro meg: Jeg kan dra til De forente Arabiske Emirater og møte en filippinsk arbeidsemigrant og vite at vi har samme sinn. Selv om vi er født på motsatt side av jorda, føler vi et fellesskap. Den integrasjonen gjelder også i Norge, som tross alt er et kristent land. Det er lett å tilpasse seg her. Nordmenn er åpne.”

“Som tross alt er et kristent land”, og er så åpent at det ikke vedkjenner seg tradisjonen lenger? Forfatterne kunne kanskje ha synliggjort forskjellene på de to land bedre. Der Polen holder fast på tradisjonen, gir Norge slipp på den, og mener selv at det blir mer opplyst. …

Katolsk nødhelpsarbeid må være katolsk – del 2

Jeg skrev for akkurat en måned siden om at Vatikanet ikke har tillatt lederen av Caritas International å kunne gjenvelges for en ny periode. Jeg har også lest at Vatikanet burde ha håndtert dette bedre; konsultert med Caritas bedre om dette problemet i forkant etc. – og det kan det sikkert være noe i. I dag leser jeg at George Weigel om spørsmålet i First Thing, og fokuserer på de ideologiske problemene i denne saken. Konfliken har oppstått, skriver han, fordi:

…. it will be because the INGO (International non-governmental organizations) world is dominated by an unbending “progressive” orthodoxy on development and health care questions that sits poorly with Catholic understandings of how people are empowered to break out of the cycle of poverty. INGO shibboleths are also in sharp conflict with Catholic understandings of the best way to fight the AIDS plague in Africa and other poverty-stricken parts of the world. There is very little public evidence that Caritas International, under Ms. Knight’s leadership, challenged the rigidities in INGO thinking that are a real-world obstacle to empowering the poor and to driving down the incidence of HIV/AIDS. A case in point was her address to a “Catholic Networking Session” at the 2010 International AIDS Conference in Vienna.

There, Ms. Knight asked. “Is there a uniquely Catholic approach to the global HIV pandemic? And if so, what is it?” Her first answer: “I fear that there may be people here in Vienna this week who would answer that it is one characterized by dogma, hypocrisy, moralizing, and condemnation.” …. did Ms. Knight challenge this caricature? Not really. The best she could manage was to lament that Catholic AIDS workers (the largest group of non-governmental care-providers for people suffering from AIDS) “are still dogged by these criticisms.”

Nor, in answering her own question, did Leslie-Anne Knight say what she might have said, which is this: “Yes, there is a uniquely Catholic approach to the global HIV pandemic. It is an approach that takes seriously the dignity of the human person, which includes the capacity of men and women to change patterns of behavior that put themselves, …. And it is an approach that refuses to burn incense at the altar of the false god latex, where the real votaries of rigid dogma are to be found among those for whom condoms are instruments of salvation.”

Ms. Knight, I hardly need add, said none of this. To the contrary: she put the authority of her position behind a reiteration of the poverty/stigma/low-educational-levels mythology. Which is to say, she reinforced the rigidities that are the true obstacles to the “development innovation and collaboration” for which she called.

I don’t mean to suggest that Ms. Knight is singularly wrong-headed. What she said (and didn’t say) in Vienna expressed what is quite likely the consensus among many Caritas International-affiliated agencies. These agencies have absorbed from the INGO atmosphere in which they work, and from the governments and international agencies on whose funding they have come to depend, the approach to development and AIDS that shaped Ms. Knight’s speech and rendered it strangely anemic in its Catholic identity.

That identity is what the Holy See is determined to reassert in global Catholic development and health care efforts. As the drama of that re-set unfolds, support for the Vatican’s efforts by the leadership of the U.S. bishops’ Catholic Relief Services would be in order.

Scroll to Top