I en kommentar her på bloggen i går kveld ble det skrevet: «… TV2 viste bilder fra Roma og kommenterte at seremonien hadde begynt ute, men nå var den visst flyttet inn. De viste bilder av kisten foran høyalteret, og programlederen kommenterte at det trolig var pave Johannes Pauls legeme som var i kisten, men at de ikke hadde fått det bekreftet. Men de anså det som sannsynlig. På 21-nyhetene var det ingenting om den “såkalte saligkåringen” som de så treffende uttrykte det tidligere i dag. Den såkalte nyhetskanalen viser sitt sanne kulturelle jeg. Dekningen av hendelsen i Roma som de tilfeldigvis må ha fått øye på i internasjonale medier i dag, står i grell kontrast til totaldekningen av vielsen i England forleden.»
På sine nettsider har flere norske aviser tatt med en NTB-melding (Vårt Land har den her ganske komplett), ser er ganske grei. Det eneste jeg ikke har fått med meg er om bønnen inne i kirken ved den salige Johannes pauls kiste var før eller etter messen på Petersplassen. Vårt Land har også mange bilder på sine nettsider.
Jeg skjønner hva den frustrerte innsenderen Sigurd mener, men det engelske prinsebrylluppet er ikke riktig mål å angripe for å beskrive TV2´s, og andre norske mediers overfladiske dumhet, rundt saligkåringen, og alle andre typer katolske/kristne nyheter. Slutter meg i så måte helt til denne artikkelen på Documnet.no: http://www.document.no/2011/05/hva-en-ung-prins-og-en-død-pave-har-til-felles/
Jeg vil føye til at jeg tror TV2 misforstår prinsebrylluppets (strukturelle) betydning, og dermed gjengir det som en slags ufarlig kjendisstoff og romantisk fyllmasse – det er jo «bare» romantikk. Den dagen norske medier får en mistanke om at et prinsebryllupp kan være en viktig manifestasjon for den vestlige kultur, og at menneskemengdenes oppslutning om bryllupet, i Londons gater og ved fjernsynskjermene verden over, stikker dypere enn bare å se kjoler og kjendiser, blir de kanskje like påholdne og flåsete med dette som med saligkåringer.
Kort sagt, det foregår en ideologisk kamp derute, og ingen behøver å bli forbauset over det.
Godt skrevet Anna. Hadde man bare hatt et mer helhetelig forhold til bryllupet og ekteskapet så. Jeg får en stadig sterkere følelse at veldig mange ekteskap idag er en statusting og ikke så meget den hellige union mellom mannen og kvinnen som det et ekteskap burde være.
Jeg skammer meg over å si det, men fikk ikke med meg dekningen av den salige pave Johannes Paul II sin saligkåring igår, men har forstått at mediene prioriterer betydninger veldig forskjellig. Den dagen sekulære massemedier blir å gi mer dekning enn ved pavebesøket i England og det på en fordelaktig måte, så blir jeg overrasket. På en positiv måte.
Tja, Tommy, det er da ikke nødvendig å ha et så svart syn på menneskene? :-) Ikke glem at de allerfleste mennesker på denne jorden er mennesker av god vilje. Derfor slutter man opp om de store offentlige brylluppene, nettopp fordi flertallet forstår, intuitivt eller bevisst, at de bivåner en hellig allianse. Det offentlige brylluppet blir en offentlig anledning for folk å uttrykke sin tilslutning til disse verdiene. Alle forstår dette, egentlig, og derfor er det at noen, av ideologiske årsaker, alltid må ironisere over f. eks. prinsebryllupp og folks begeistring for dem.
Jeg tror dessuten ikke at mediene i Norge er sekulære. Norske medier er hovedsaklig aktivister. De har en agenda, og den er ikke vennligsinnet ovenfor kristendommen. Derfor får man problematiseringer av et eller annet slag vedrørende kristendommen hver jul og hver påske, i form av artikler, «kontroversielle» fjersynserier ol. Reelt sekulære medier hadde ikke hatt noen problemer med å lage et helt greit nyhetsinnslag av saligkåringen av Johannes Paul II.
Men det er også en kulturell dimensjon her. Norge er ikke katolsk, men protestantisk. En saligkåring er dermed noe de reelt ikke forstår nyhetsverdien av.
Uansett, det er ikke skambelagt å ikke se en fjernsynsoverføring av denne eller en annen saligkåring. Du var da i søndagsmessen, ikke sant?
Anna: du har nok rett i at jeg kanskje ser litt rødt-strengt på dette med bryllup og menneskers god vilje. Selvsagt gleder jeg meg over at mange bivåner et bryllup og håper virkelig at de forstår at det èr en hellig allianse de blir vitne til. Jeg tar meg vel i å bli oppgitt over kjendisbryllup og artistbryllup (kan man kalle det for det?) som ender etter alt fra to timer til noen måneder bare. Det er trist og rett slett. Mot hele ekteskapet som sakrament og for disse som kanskje ikke helt forstår rekkevidden av dette.
Mediene i Norge er ikke videre vennligsinnet mot kristendommen og har også lagt merke til dette ved jul og påske. Jeg brukte nok feil ord og må kanskje bli litt mer varsom i bruken av ordet sekulær.
Jeg var i søndagsmesse og brukte nok mye av dagen til å reflektere og tenke over påsketiden som vi feirer nå, det nye livet som katolikk og over hva det vil si å bo i et protestantisk land. Treffende nok.
Hei Tommy – jeg snakker ikke om kjendisbryllupper. Jeg snakker om hva det store britiske prinsebrylluppet forige fredag målbar, og hvordan en slik offentlig begivenhet (kjendisbryllupper etc er ikke offentlige stat og nasjonsbærende begivenheter) i samspill med publikum uttrykker grunnleggende menneskelig tro og strukturer. Dette er tro, tilslutning, en forståelse av forskjellen på rett og galt, en gudslengsel, en iboende samvittighet, som vi tror er nedfelt i alle mennesker uavhengig av tid og rom – rett og slett fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde. Det er dermed ikke forbeholdt katolikker alene å ha en anelse om og en forståelse for, disse tingene. Det er denne dimensjonen eller mekanismen i menneskene som et tronfølgerbryllupp kan være med på å utløse.
Derfor ble prinsebrylluppet og saligkåringen av Joh. Paul som sammenfalt i tid, sammenfattet i artikkelen på document.no som jeg linket til over. Og min tilføyelse var bare at dersom norske (aktivistiske) medier hadde forstått hvilke mekanismer et slikt offentlig bryllupp kan være med på å utløse, hadde de gjengitt det like dårlig som saligkåringen.
Derfor, pga av menneskenes iboende gudslengsel, har du faktisk ingen rett til å være «streng» og tvile på innholdet av Kirkens uttrykk «mennesker av god vilje» eller bekymre deg over om andre mennesker forstår det hellig eller ikke. Forstår du hva jeg prøver å si her? Å skjelle ut ideologer som har fallt for fristelsen til å leke gud er en ting – de skal tas både hardt og strengt – men du skal ha tro og tillitt til at den virkelig Gud kommuniserer med sitt folk, og når frem til oss på forskjellig vis.
Anna: Jeg forstår hva du prøver å si og angrer at jeg skrev innlegget i det hele tatt.
Neida, du trenger ikke angre noe som helst. En meningsutveksling som den vi har hatt her nå er da helt naturlig. Og vi har fått en fin liten relasjon, synes du ikke? :-)
Fra Jesu Syraks bok 2.2 kommer denne «Vær beslutsom i hjertet og fortsett fremover!»
Så ikke bekymre deg, men gled deg heller.
Alt godt,
Anna
Tommy!
Det er forfriskende å lese kommentarer fra en som er nylig konvertert. Alt er så meningsfylt hos dem. Jeg husker den tiden selv. Man hadde oppdaget Urkirken. Jeg forsto heller ikke min familie som fattet ingenting. Og jeg som svev på rosenrøde sky. Den søteste historien jeg har hørt fra en konvertitt, er fra en svensk jente, som konverterte da hun var 16. Hun var helt sikker på at nå ville alle i klassen konvertere også.
Og Tommy. Det er litt vanskelig å leve i Norge som katolikk. Det synes jeg også. Det er så mye misforståelser ute og går blant protestanter. Vi må prøve å bringe dem nærmere den Sanne Kirke. Ikke sant?