Slik lyder kollektbønnen i dag, minnedagen for den hellige Karl Borromeus, erkebiskop i Milano, som levde fra 1538-1584:
V. Dómine exáudi oratiónem meam.
R. Et clamor meus ad te véniat.
Orémus
Ecclesiam tuam Domine sancti Caroli Confessoris tui atque Pontificis continua protectione custodi: ut sicut illum pastoralis sollicitudo gloriosum reddidit; ita nos eius intercessio in tuo semper faciat amore ferventes. Per Dóminum nostrum Iesum Christum, Filium tuum: qui tecum vivit et regnat in unitáte Spíritus Sancti Deus, per ómnia sæcula sæculórum.
R. Amen.
Katolsk.no har også en grundig stykke om ham, der de bl.a. skriver:
Om kvelden den 3. november 1584 døde han fredelig, bare 46 år gammel, i armene på sin walisiske skriftefar Griffith Roberts. Hans siste ord var: «Se, Herre, jeg kommer. Skje din vilje».
Da kirkeklokkene i domkirken forkynte budskapet om overhyrdens død, brøt det ut en så stor forvirring som om en fiende hadde besatt byen. Overalt lød klageskrik og tårer. Særlig de fattige, som Karl hadde vært som en far for, var utrøstelige. Det var en så stor trengsel for å se den døde at man måtte slå i stykker veggene for å gi massene en utgang. Rekviemmessen ble feiret av kardinal Nicolò Sfondrato den 7. november. Selv hadde Karl angitt begravelsesstedet og en enkel gravskrift, og han ble bisatt om natten i krypten i domkirken i Milano. I kirken San Carlo i Arona er det et relikvar med en kopi av hans dødsmaske. Snart etter ble folket enige om å bygge et monument for ham, en 28 m høy statue på en 14 m høy sokkel. Statuen ble kalt «Carlone» eller «Store Karl».
Det oppsto straks en spontan kult, og på ettårsdagen for hans død feiret folket allerede dagen som en stor fest, og den helliges kult økte fra år til år, og oppsiktsvekkende undre skjedde på hans grav. Tilstrømningen til graven var så stor at steinen som dekket den, måtte omgis av et gjerde for å beskytte den fra den folkelige fromme entusiasmen. Det stoppet ikke folk fra å dekke den beskjedne gravsteinen med de mest dyrebare gaver. Ringer, halskjeder, perler, rubiner, diamanter, massive lamper av gull eller sølv var vanlige gaver. I 1610 var det 10.891 votivgaver i sølv og 9.618 dyrebare gaver ved Karls grav.
Etter at Karls saligkåringsprosess var godt i gang, ble to biskoper delegert av Roma sendt til Milano for å identifisere Karls legeme. I tyve år og fire måneder hadde han ligget i sin beskjedne grav under gulvet i domkirken i en kiste av bly og en annen av tre. Stedets naturlige fuktighet hadde korrodert overflatene på begge kistene, slik at fuktigheten hadde trengt helt inn til Karls legeme. Den 6. mars 1606 ble kisten åpnet i nærvær av de to biskopene, kardinal Federico, Msgr Bascape og to notarer for identifikasjonen. Disse bevitnet at Karls legeme fortsatt var intakt til tross for kistenes tilstand. Legemet ble flyttet midlertidig til det søndre sakristiet, hvor det ble i ett år, omhyggelig voktet. Gravsteinen ble erstattet av et jerngitter, og hvelvet ble gjort om til et lite oratorium hvor det ble lest messe. Den 7. mars 1607 ble Karls legeme, kledd i nye gevanter og lagt i nye kister av bly og tre, brakt tilbake til sitt opprinnelige hvilested.
Tidlig på 1600-tallet ble det beskjedne oratoriet omskapt av Richino til et praktfullt åttekantet kapell. Relikviene hviler nå på et sølvalter, som ble gitt i gave av kong Filip IV av Spania. Under undersøkelsen av relikviene i 1880 så man at Karls legeme var blitt balsamert på vanlig måte kort etter døden, men dette kunne ikke være direkte ansvarlig for bevaringen av legemet nesten 300 år etter den helliges død. Da kardinal Giovanni Battista Montini, den senere pave Paul VI (1953-78), var erkebiskop av Milano, ble Karls ansikt dekket av en sølvmaske på hans anmodning. Legemet, fortsatt bevart, er kledd i pontifikale gevanter utsmykket med edelsteiner. Hans hjerte oppbevares i kirken San Carlo al Corso i Roma. …
Bildet under er fra engelske Wikipedia og er fra Karl Borromeus’ krypt i domkirken i Milano.
