Reform av reformen – gammelt nytt

Jeg har en rss-feed for nye sider på katolsk.no, og ble overrasket (positivt) da det i går dukket opp et innlegg med overskrifta: Nødvendig med «reform av liturgireformen». Da jeg så grundigere på innlegget, så jeg at det var fra januar 2010, men hadde blitt oppdatert i går. Men det var godt skrevet, og jeg tar med litt av det:

Uttalelsen kommer i forbindelse med en prestekonferanse i anledning det pågående presteåret, som har blitt avholdt i Roma denne uken. … .Den pavelige seremonimester Msgr. Guido Marini, oppfordret i en tale den 6. januar til en «reform av liturgireformen». I sin adresse til forsamlingen, sa Marini at en fornyelse av liturgien må reflektere «Kirkens ubrutte tradisjon», og inkorporere Det annet vatikankonsils forslag i den tradisjonen.

Konsilets reformer må forstås som en fortsettelse og videreføring av tidligere århundrers tradisjoner, sa Guido Marini: «Den eneste anvendelse som gir oss anledning til å nå liturgiens autentiske ånd, er å betrakte både den nåværende og tidligere Kirkens liturgi som en arv i konstant utvikling».

Msgr. Marini beklaget samtidig at behovet for en fornyelse er så åpenbar, gjennom det han mener er en omfattende misbruk av de liturgiske regler: «Det er ikke vanskelig å innse hvor langt unna noen adferdsmåter er fra liturgiens autentiske ånd. Vi prester er i stor grad ansvarlige for dette».

Italienske Marini siterte også den daværende kardinal Ratzinger, før sitt valg som Benedikt XVI, hvor han presiserer at liturgien er til for hele Kirken, og ikke må forandres på av enkeltprester. Samtidig kalte han presters manglende hensyn til liturgiske regler for «despotisk oppførsel», og presiserte at liturgien «ikke er gitt oss for at vi selv kan sette den under personlig fortolkning; i stedet er liturgien gitt oss til rådighet for alle, i går som i dag som i morgen».

… Den pavelige seremonimester uttalte at liturgien også er til for å fremme sakramentstilbedelse. Han påpekte at Benedikt XVI har innført praksisen med knelende munnkommunion ved pavemesser, som en måte å «synliggjøre den riktige holdning ved tilbedelse foran det store mysterium som er vår Herres nærvær i eukaristien».

Marini anerkjenner ønsket om aktiv deltagelse i liturgien, men fremhevde samtidig at legfolks deltagelse «ikke er en sann deltagelse hvis den ikke leder til tilbedelse av frelsens mysterium i Jesu Kristus, som for vår skyld døde og sto opp».

Talen har vakt oppsikt på katolske nettsteder, og støtter opp under de ryktene som over tid har versert vedrørende den såkalte «reform av reformen».

Jeg er selv en sterk tilhenger av en reform av liturgireformen, slik pave Benedikt og hans seremonimester snakker om og arbeider for. Jeg er ikke blant kritikerne av Vatikankonsilet, men jeg er svært opptatt av hvordan konsilet rett skal forstås. Jeg er samtidig kritisk til hvordan liturgireformen ble gjennomført årene etter konsilet, og håper at man snart kan reversere flere av forandringene som ikke har ført noe godt med seg. Til sist er jeg også klart for at den gamle liturgien også bør brukes (slik pave Benedikt har gitt tillatelse til); dette vil berike Kirken i stor grad, og det er helt unødvendig at noen ser kritisk på at den gamle messen feires regelmessig sammen med den nye (men det opplever man dessverre en del steder).

3 hendelser på “Reform av reformen – gammelt nytt”

  1. Det er veldig trist hvis noen er kritisk innstilt til at den gamle messen igjen feires regelmessig i Norge. Den gamle messen er både liturgisk, teologisk og trosmessig en styrkelse i forhold til den nye messen (som i beste fall har en svak forankring i Det annet Vaticankonsil). Messens Canon er uforandret gjennom mange århundre, og offeraspektet som fremsies er eksakt slik den katolske tro skal forståes etter apostelen Paulus. Vi står her overfor en vinn/vinn situasjon, når det gjelder den gamle messen. At den gamle messen er bibeholdt gjennom århundrene (som benektes av noen), kan vi se ved å legge messebökene side om side, for så å sammenligne dem.

  2. Hei. Denne tanken om en reform av reformen – innebærer dette på sikt også endringer i messens tekster for å gjøre den mere lik den tradisjonelle messen (fx gjeninnføring av de tradisjonelle bønner rundt offergangen) eller er det bare en «oppstramning» av rubrikkerne med til eksempel feiring ad orientem og knelende kommunion?

    Personlig tenker jeg, at det den romerske kirken burde har gjort omkring liturgien var en forenkling av noen av rubrikkerne (avskaffelse af kys på hånden for eksempel) en mer utbredt bruk av folkespråkene (egentlig burde alt være på folkespråket etter min mening) samt at noen men ikke alle av de sakte leste bønnene skulle leses med høy stemme (for eksempel embolismen etter Fader vår).

  3. René
    Reform av reformen betyr så langt jeg forstår også at man gradvis ønsker å tilbakeføre enkelte elementer av den tradisjonelle messen som man angrer på gikk tapt, men «time will tell». Å stramme inn på misbruken som man ser mange steder, trenger man vel ingen spesiell reformbevegelse for å gjøre, men noen tenker også at man bør ta bort en hel av alternative som liturgien har i den nye form.

    I ditt andre avsnitt snakker du vel mest hva som kan skje om man tar utgangspunkt i den gamle messen for å lage en ny messeliturgi. Her har jeg vel mest tro på at messens ordinarium alltid bør være på latin, men dens proprium oftest bør være på morsmålet (muligens unntatt prestens tre hovedbønner, og unntatt prefasjonen).

    Ang. stille eller høy stemme er jeg i alle fall tilhenger av at canon beholdes stille – om ikke annet, så for å gjøre det klart at presten her ber til Gud, og ikke proklamerer ordene for menigheten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen