mars 2012

Hvordan skal messen feires?

Liturgi, TLM /

Jeg bestilte for ikke lenge siden (og mottok i dag – fra Fraternity Publicatins) Rev. J. B. O’Connells The Celebration of the Mass: A Study of the Rubrics of the Roman Liturgy (1962). Forordet begynner ganske ineressant:

A priest is ordained to offer sacrifice to God. His chief duty, his dearest privilege, is to celebrate Mass. The offering of the Christian Sacrifice is a divine act, but it is done in an entirely human way. Its essential elements were determined by the Chief Priest – who is at the same time the august Victim – our Lord Jesus Christ Himself, but the setting in which this sublime act should take place, the rite in which it was to be enshrined for all time, was left to His Church to settle. And the Church, guided by the Holy Spirit, has in the course of centuries created this rite, and has fixed in detail the manner in which Mass is to be celebrated.

In her chief liturgical book for the Latin Church, the Roman Missal, the Church sets forth the order of the offering of the Sacrifice in:
1. The general rubrics of the Missal (new Codex, 1960),
2. The rite to be observed in the celebration of Mass, and
3. The defects that may occur in the celebration of Mass.

This book is a study of the rubrics of the Missal. It is an endeavor to give a detailed and accurate explanation and interpretation of these rubrics. To do this it has been necessary to study not only the text of the rubrics of the Missal, but also the rubrics of other liturgical books (such as the Caeremoniale Episcoporum, the Memoriale Rituum, the Ordo Hebdomadae Sanctae Instauratus, and the Roman Ritual), the Code of Canon Law (chiefly Book III, Title 111), and the decisions of the Congregation of Sacred Rites and other Roman Congregations, in so far as all these are concerned with the celebration of Mass. Account has had to be taken also of legitimate custom as a source of liturgical law, and generally accepted usage as an interpreter of law.

The rubrics themselves and their authentic interpretation alone have binding force. Concerning matters not determined by the rubrics each celebrant of Mass has the right to act as he thinks best. The explanation given of such points in this book is based on the general principles of liturgical ceremonial, on practical convenience, and on the generally accepted teaching of the leading commentators on the rubrics of the Missal.

As each statement of any moment is controlled by a reference in the footnotes to a rubric, or to a decision of S.R.C., or to some other official source, the reader can readily determine what is of obligation and what is merely the opinion of rubricians or the accepted way of performing a particular ceremonial act. … …

KORSVEIANDAKTER – fra 1944

Katolsk, Liturgi /

I den katolske bønneboken fra 1944 står det flere korsveiandakter, men først står det følgende innledning om korsveien:

Via Crucis, korsveien, er den vei Frelseren gikk fra domhuset hos Pilatus til Golgata. Fra de eldste tider av gikk de kristne denne vei til minne om Jesu lidelse. Da det ikke mer var mulig å komme til det Hellige Land og gå den virkelige korsvei, ble det rundt om i kirkene og andre steder, satt opp 14 stasjoner til minne om korsveien. Korsveiandakten er m.a.o. en av de eldste andaktsøvinger i kristenheten. En betrakter Jesu lidelse; men noen særlig bønn er ikke foreskrevet. Det som står her, er til rettledning.

Deretter kommer første forslag til korsvei. Vi ser at den er ganske lik måten det gjøres på i vår tid (det første korsveiforslaget har ikke bibeltekster, men det har noen av de andre), bortsett far at avslutningene ved hver stasjon er grundigere, med både Fadervår, Hill deg Maria, Ære være og bønn for de avdøde. (Det er også slik i de tradisjonelle tidebønnene, at hver eeneste bønnetid avsluttes med bønn for de avdøde. Hvorfor er dette blitt borte, tro?)

Innledningsbønn.
Kjærligste Jesus, du er den uendelige godhet og miskunn, og jeg elsker deg mer enn alt annet. Av hele mitt hjerte angrer jeg at jeg har krenket deg med mine synder, og som et tegn på min anger og min vilje til soning for synden, ofrer jeg deg denne korsveiandakt.

Gi meg nåde til å minnes-din vei til Golgata, så jeg følger etter deg her på jorden og til sist når fram til å få del med deg i din herlighet. Amen.

1. Jesus blir dømt til døden.
Pr.: Vi tilber deg Kristus og lovpriser deg!
M.: Fordi du med ditt hellige kors har frelst verden!
Jesus, min Frelser, uendelig er den kjærlighet du viser mot oss da du bøyer deg for den urettferdige dødsdom. I sannhet, du som ikke visste av synd, «er blitt gjort til synd for oss, for at vi i deg skal bli rettferdige for Gud». Med våre synder har vi ‘foraktet og forlatt deg, derfor blir du aktet for ingen ting og ofret.
Inderlig angrer jeg og avskyr synden, som er årsak til alt dette, angrer den av kjærlighet -til deg, min Frelser. Og jeg ber deg: Jesus, miskunn deg over meg. Gi meg nåde til å omvende meg, så jeg kan leve og dø i din kjærlighet. Amen.
Fader vår … Hill deg Maria … Ære være …
Pr.: Miskunn deg over oss, Herre!
M.: Miskunn deg over oss!
Pr.: De avdødes sjeler hvile ved Guds miskunn i fred.
M.: Amen.

…. …

14. Jesus blir gravlagt.
Pr.: Vi tilber deg Kristus og lovpriser deg!
M.: Fordi du med ditt hellige kors har frelst verden!
Jesus, trofaste Gud. Du lovte fedrene: «Av dødsrikets vold vil jeg fri dem ut, fra døden vil jeg gjenløse dem.» (Hos. 13, 14.) Derfor døde du på korset og steg ned i dødsriket. Du ville ved døden gjøre ham maktesløs som har dødens velde, dvs. djevelen, og fri ut dem som av dødsfrykt var i trelldom hele sin livstid. (Hebr. 2, 14.)
I fred hviler du nå i en ny grav, som kjærlighet har gitt deg. I alt ville du bli oss lik; fattig ville du være selv i døden. Ydmykt tilber jeg ditt avsjelede legeme og takker deg for din kjærlighet, som er sterkere enn døden. I tillit til denne din kjærlighet ber jeg deg om den største av alle nådegaver: Å få ta mot deg i mitt hjerte, så jeg kan ferdes i deg med inderlig takk, stadfestet i min tro, mitt håp og min kjærlighet.
Jesus, la meg leve for deg! La det siste jeg trår etter her i livet, være å påkalle ditt hellige navn, så jeg må dø med deg, for atter med deg å stå opp til det evige liv. Amen.
Fader vår … Hill deg Maria … Ære være …
Pr.: Miskunn deg over oss, Herre!
M.: Miskunn deg over oss!
Pr.: De avdødes sjeler hvile ved Guds miskunn i fred.
M.: Amen.

Deretter avsluttes korsveien med følgende bønner:

Slutningsbønn.
(Foran alteret.)
Allmektige, evige Gud, miskunnsrike Fader. Du har villet la din Enbårne Sønn ta på seg vårt kjød. Bøyd under korsets tunge byrde har han gått foran oss på livsveien for å gi oss et forbilde på ydmykhet, lydighet og tålmod.
Gi oss nåde så vi villig tar hans evangeliums milde åk og forsakingens kors på oss og følger etter ham som trofaste disipler. La oss så engang i herlighet stå opp med ham og få høre de glederike ord: «Kom hit, dere min Faders signede. Arv riket han har holdt rede til dere fra verden ble skapt. Du som med Sønnen og den Hellige Ånd hersker, Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Forbønner.
Kjærligste Frelser og trofaste hyrde for våre sjeler. Du har gitt ditt liv for oss og har sagt: «Når jeg blir opphøyd fra jorden, vil jeg dra alt til meg.»
Oppfyll nå ditt allmaktsord og dra til deg alle som ennå ikke kjenner deg. Se i nåde ned til din hellige Kirke. Den er vingården som din høyre har plantet. Vern og øk den, driv ut all villfaring og all splid, samle hyrdene og deres hjord i kjærlighet og enhet.
Gi nådig alle folk og nasjoner fred og enighet. Opplys riksstyrene, så de alltid har din lov og vilje for øye. Gi oss alle velferd for sjel og legeme, de vantro og vrangtro nåde til å erkjenne og følge frelsens sannheter. Styrk de rettferdige i det gode, gi synderne omvendelse, alle som har gjort godt mot oss, de himmelske goder, de som ligger for døden, nåde til å fare herfra i din fred og de avdødes sjeler den evige hvile. Amen.

(Fader vår …. Hill deg Maria … Ære være Faderen … i vår hellige far, pavens mening.)

Les hele denne korsveien her (pdf-fil).

Den hellige time – andre, tredje og fjerde kvarter

Katolsk, Liturgi /

Slik fortsetter meditasjonen «Den hellige time» – første del her.

Annet kvarter.
«Og han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og bad og sa: «Fader, om du vil, da ta denne kalk fra meg; men ikke min vilje skje, men din.» (Luk. 22, 41-42.)

«Jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer,» sier Gud gjennom profeten Hoseas (6, 6), og gjennom dommeren Samuel: «Lydighet er bedre enn slaktoffer.» (1. Kong. 15, 22.) Frelseren selv hadde også lært som Guds vilje: «Jeg vil miskunn og ikke offer.» (Mat. 9, 13; 12, 7.)

Til fullkommenhet oppfyller Jesus Faderens vilje. Han ofrer sin kjærlighet og lydighet til Faderen, sin miskunn til menneskene og seg selv som slaktoffer og brennoffer til sone for våre synder.

Med overveldendeklarhet står lidelsen og ensomheten han går i møte for Frelserens blikk, så han må slite seg løs fra apostlene. Den tynger ham med hele sin vekt, så han faller i kne og tar til å engstes og skjelve. Han ser tilbake gjennom alle århundre som er gått, og fram gjennom dem som skal komme – helt til «den store, den veldig bitre dag, da han skal komme og dømme verden med ild.» All synd, alle misgjerninger står for ham. Han ser at alt skal bli lagt på ham, ja, at han «skal bli gjort til synd for oss» (2. Kor. 5, 21), og han blir grepet av all den angst og gru som menneskeslekten må gjennomleve for syndens skyld. For hans blikk står alle de sjeler som på tross av hans bitre lidelse og fullkomne soning skal gå fortapt og for evig bli skilt fra hans mystiske legeme. Frelseren må se og erkjenne alt dette. Ensom må han bære vekten av det der ute i mørket.

Det fyller hans hjerte med navnløs kvide, og ban roper i sin dype fortvilelse til Faderen om å bli skånet: «Fader, alt er mulig for deg; ta denne kalk fra meg! » (Mark. 14, 31.) Men i samme nå bøyer han seg for Guds vilje. Helt og fullt gir han seg hen i den: «Din vilje skje, ikke min.»

Fordyp deg i tanken på Jesu lidelse og hans fullkomne hengivelse i Faderens vilje. Tenk over at du ved din synd er årsak til all denne lidelse. Be så om nåde til å rive ut av din sjel og utrydde i ditt liv alt som har vært årsak til og har øket Frelserens lidelse i Getsemane.

Tredje kvarter.
«Men en engel fra himmelen viste seg for ham og styrket ham. Og da han falt i dødsangst, bad han inderligere, og hans sved ble som blodsdråper, som falt til jorden.» (Luk. 22, 43.) …

Den hellige time – andre, tredje og fjerde kvarterLes mer »

Den hellige time – i bønn og ettertanke til minne om Jesu kamp i Getsemane for sjelene

Katolsk, Liturgi /

Den hellige time.

Den hellige time går ut på tilbringe en time i bønn og ettertanke til minne om Jesu kamp i Getsemane for sjelene. En kan holde den hva dag som helst. Særlig holdes den torsdag kveld, især den første torsdag i hver måned.

Innledningsbønn.
Jesus Kristus, min Gud og Frelser! Av kjærlighet til oss mennesker har du villet lide døds-angstens kvide og gjennomleve all den lidelse menneskenaturen må føle når den nærmer seg evighetens port. Med inderlig andakt vil jeg nå minnes din bitre kamp i Getsernanes mørke, så jeg av denne øving kan lære å «kjenne din kjærlighet, som går over all kunnskap» og bli rotfestet og grunnfestet i den.

Hjelp meg med din nåde! Send den Hellige Ånd med lys og erkjennelse! Gi meg inderlig anger over synden som er skyld i din bitre kvide, og før meg til et fast og virksomt forsett om et ekte katolsk kristenliv. Maria, Smertenes mor, og du, hellige engel, som styrket og trøstet Frelseren i Getsemane, vær hos meg og hjelp meg. Amen.

Første kvarter.
«Men verden skal innse at jeg elsker Faderen og gjør som han har budt meg. Stå opp, la oss gå herfra.» (Joh. 14, 41.) Med disse ord bryter Frelseren opp fra nattverdsalen og går ut i mørket – over Kedronbekken til Getsemane. Like før hadde han talt til apostlene om kjærligheten og om freden han etterlot dem. «Min fred», kalte han den, «freden som verden ikke gir». Men selv går Frelseren ut i mørket for å møte «verdens fyrste» og stride en bitter strid med ham om menneskesjelene – om din sjel.

I Getsemane går Jesus til et sted som også var kjent av Judas, forræderen, «for Jesus samlet ofte sine disipler om seg der». (Joh. 18, 2.) Da Frelseren er kommet dit, tar han til «å skjelve og engste seg» (Mark. 14, 34.).
Jesu sjel kunne i sin forening med Guddommen ha gledet seg med den inderligste, mest fullkomne trøst. Han gir frivillig avkall på den – for å følge Faderens vilje. Selv har han sagt det «Ingen tar det (livet) fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette bud fikk jeg av min Fader.» (Joh. 10, 18.)

Frelseren gir seg helt over til menneskenaturen med all dens svakhet og angst. Han vil føle og bære hele vår elendighet, for at vi skal lære hans kjærlighet å kjenne og få mot og tålmod til å bære våre lidelser i forening med ham.

Fordyp deg nå i tanken på dette kjærlighetens under, på Frelseren som for din skyld er blitt prøvd i all menneskelig svakhet, men som er uten synd. (Hebr. 4, 15.)

Be så om nåde til å erkjenne og fatte Jesu kjærlighet. Be om å bli så sterkt bundet til ham med kjærlighetens og takknemlighetens bånd, at hverken fristelser, frykt eller smerte kan skille deg fra ham.

Fra Katolsk bønnebok 1944.

Bønner for fastetiden – fra Katolsk bønnebok, 1944

Katolsk, Liturgi, TLM /

I Katolsk bønnebok fra 1944 står det ganske mye stoff for fastetiden – ganske mange korsveiandakter bl.a. Materialet begynenr med denne bønnen – etter overskriften: Deus et homo unus est Christus, qui passus est pro salute nostra. Gud og mennesket Jesus Kristus, som har lidt for oss.

Bønn for fastetiden.
«Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss våre synder og renser oss fra all urettferd. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, da gjør vi ham til løgner, og hans ord er ikke i oss.» (1. Joh. 1, 8-l0.)

Allmektige Gud, du er lys, og det er ikke mørke i deg. Men vi alle har syndet, og alle har vi synd. Vilde vi si annet, da dåret vi oss selv og gjorde deg til løgner, og ditt ord og ditt lys ville ikke være i oss, men løgnens mørke.
Men på tross av vår uverdighet, vår synd og vår skyld kommer vi til deg, renhets og hellighets Gud. Du bød fedrene å rense alteret med aske når det var blitt vanhelliget, og du så i mildhet til alle som øvde bot. Da din hellige Kirke Askeonsdag strødde aske på våre hoder, minnet den oss om ditt krav til oss om renhet og om bot for synden. Slik vigslet den oss til ettertankens og botens hellige fastetid, og minnet oss om at alle skal vi dø og stedes for din allvitenhets domstol.

Ydmykt bøyer vi våre kne og vårt hode i erkjennelsen av vår trang til tilgivelse, og vedkjenner for deg våre misgjerninger og all vår synd. I denne stille fastetid vil vi gjøre bot for dem og vigsler den derfor til sone for våre synder.

Miskunn deg over oss, Herre, og ta i nåde mot vår bønn og soning. Selv har du latt din apostel si: «Dersom vi bekjenner våre synder, er Gud trofast og rettferdig, så han forlater oss våre synder og renser oss fra all urettferd.»
Vi setter vår lit til dine ord, vi håper på din miskunn og tilgivelse. La denne hellige -fastetid bli nådens og frelsens tid for oss alle. For din Enbårne Sønns skyld, han som ble menneske, led og døde for vår frelse, ta mot oss, himmelske Fader. Rens oss i din nåde for all urettferd, så vi kan erkjenne din Sønn Jesus Kristus og kraften i hans oppstandelse og delaktigheten i hans lidelser, og vårt fornedringslegeme slik nå fram til de dødes oppstandelse og til likedannelsen med hans herlighetslegeme. Du som lever og hersker, Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Bruk av biretta også i den nye messen

Liturgi /

Nå er det nesten akkurat et år siden jeg begynte å bruke biretta i alle messer jeg feirer, også i messens nye form. Det var 25. mars i fjor jeg begynte denne nye praksisen – en dato som er lett å huske.

De første månedene jeg feiret den tradisjonelle latinske messen – fra desember 2007 – hadde jeg ingen biretta. Jeg fikk kjøpt min første hos Barbiconi i Roma (jeg anbefaler disse, de ser godt ut, er behagelige, holdbare og «klapper» lett sammen, og er derfor lette å ta med seg) i mars 2008, og har etter den tid selvsagt alltid brukt den når jeg feirer den tradisjonelle messen – slik man gjøre de fleste steder i verden, minus delvis Frankrike.

Vår biskop ga bestemmer om bruke av biretta sommeren 2008 (regler jeg følger nøye) og skrev der bl.a.:

… Prestenes birett, den tre-hjørnede sorte hatt med sort dusk, er i første rekke et liturgisk plagg. Som andre liturgiske plagg skal den brukes korrekt av alle. De sekularprester som ønsker å bruke birett i liturgien bes overholde følgende:

Messe: a) med kun én celebrant: birett benyttes i prosesjon inn og tas av før knefall. Birett kan tas på ved lesningene og salmen, men tas av til evangeliet. I prosesjon ut tas den på etter knefall; b) med celebrant og koncelebranter: dersom alle har og ønsker å bruke birett, skal alle ha det, hvis ikke skal den ikke benyttes. Celebram: bruker birett som over, koncelebranter har den kun på i prosesjon utenfor kirken, og under lesnillgene som over. Utover dette holdes den ved brystet i kirken.

Til andre sakramenter: birett kan benyttes i skriftestolen, ved ekteskapsinngåelse, same ved båreandakt og begravelse (inkl. ved graven), med de begrensninger og regler som gjelder. …

(Bildet over er min signatur på Facebook – som jeg ikke bruker mye, men der jeg likevel har en konto.)

In Annuntiatione Beatæ Mariæ Virginis – I. classis

Katolsk, Liturgi /

Høytiden for Marias budskapsdag (navnet ble forandret til Herrens bebudelse i 1970) feires i år 26. mars, siden 25. mars er en fastesøndag (som alltid har første prioritet). Og i dagens Matitin-bønn leste vi (i de tradisjonelle tidebønnene) følgende 9 lesninger:

Reading 1 – Isa 7:10-15
10 Herren talte igjen til Akas og sa: 11 «Krev deg et tegn fra Herren din Gud! Krev det nede i dødsriket eller oppe i det høye!» 12 Men Akas svarte: «Jeg vil ikke kreve noe og ikke sette Herren på prøve.» 13 Da sa profeten: «Så hør da, Davids hus! Er det ikke nok at dere tretter mennesker, siden dere også tretter min Gud? 14 Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel. 15 Rømme og honning skal han leve av på den tid da han får forstand til å forkaste det onde og velge det gode.

Reading 2 – Isa 11:1-5
1 En kvist skal skyte fra Isais stubb, et skudd renne opp fra hans røtter. 2 Herrens Ånd skal hvile over ham, Ånden med visdom og forstand, Ånden med råd og styrke, Ånden som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. 3 Han skal ha sin glede i frykten for Herren. Han dømmer ikke bare etter det han ser, og skifter ikke rett etter det han hører. 4 Han dømmer småkårsfolk med rettferd, lar de vergeløse i landet få rett dom. Men voldsmenn slår han med sin munns ris, ugudelige dreper han med et pust fra sine lepper. 5 Rettferd er beltet han har om livet, troskap er beltet om hoftene.

Reading 3 – Isa 35:1-7
1 Ørken og villmark skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre. 2 Den skal blomstre rikt som liljen og juble, ja rope av fryd. Libanons herlighet får den i gave, Karmels og Sarons prakt. Folket skal få se Herrens herlighet, stråleglansen fra vår Gud. 3 Styrk de slappe hender, gi kraft til de vaklende knær! 4 Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, vær ikke redde! Se, der er deres Gud. Nå kommer han for å straffe, Gud vil gjøre gjengjeld. Han kommer selv og frelser dere. 5 Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. 6 Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge. For i ørkenen bryter kilder fram, bekker på de tørre stepper. 7 Den glødende sand blir til sivgrodd sjø, det tørstende land til vannrike kilder. Sjakalenes mark blir en hvileplass, hvor gresset gror mellom rør og siv.

Reading 4 – From the Sermons of Pope St Leo the Great. 2nd for Christmas.
The Almighty and merciful God, Whose nature is goodness, Whose will is power, and Whose work is mercy, did, at the very beginning of the world, as soon as the devil’s hatred had mortally poisoned us with the venom of his envy, foretell those remedies which His mercy had foreordained for our healing. He bade the serpent know that there was to be a Seed of the woman Who should yet bruise the swelling of his pestilential head; this Seed was none other than the Christ to come in the flesh, that God and Man in one Person, Who, being born of a Virgin, should, by His undefiled birth, damn the seducer of man.

Reading 5
The devil rejoiced that by his fraud he had so deceived man as to make him lose the gifts of God, forfeit his privilege of eternal life, bring himself under the hard sentence of death, and find in his misery a certain comfort in the accomplice of his guilt; he rejoiced also that God, in His just anger, was changed towards man, whom He had made in such honour. But, dearly beloved brethren, that Unchangeable God, Whose Will cannot be divorced from His goodness, by His own secret counsel carried out in a mysterious way His original purpose of goodness, and man, who had been led into sin by the wicked craft of the devil, perished not to disappoint that gracious purpose of God.

Reading 6
Then therefore, dearly beloved brethren, the fulness of that time came, which God had appointed for our Redemption, our Lord Jesus Christ entered this lower world, came down from His heavenly throne, and, while He left not that glory which He hath with the Father before the world was, was incarnate by a new order and a new birth new, in that He Who is Invisible among His own, was made visible among us; He Who is Incomprehensible, willed to be comprehended; He Who is before the ages, began to be in time; the Lord of all shadowed the glory of His Majesty, and took upon Him the form of a servant; the Impassible God vouchsafed to become a man subject to suffering; and the Immortal laid Himself under the laws of death.

Reading 7 – From the Holy Gospel according to Luke Luke 1:26-38
At that time the angel Gabriel was sent from God into a city of Galilee, called Nazareth, To a virgin espoused to a man whose name was Joseph, of the house of David; and the virgin’s name was Mary. And so on.

Homily by St Ambrose, Bishop of Milan, Bk. ii. on Luke.
The mysteries of God are unsearchable, and it is especially declared by a Prophet, that a man can hardly know His counsels. Wisd. ix. 13. Nevertheless, some things have been revealed to us, and we may gather from some of the words and works of the Lord our Saviour, that there was a special purpose of God, in the fact that she who was chosen to be the mother of the Lord was espoused to a man. Why did not the power of the Highest overshadow her before she was so espoused? Perhaps it was lest any might blasphemously say that she had conceived in fornication the Holy One.

Reading 8
And the angel came in unto her. Let us learn from this Virgin how to bear ourselves, let us learn her modesty, let us learn by her devout utterance, above all let us learn by the holy mystery enacted. It is the part of a maiden to be timid, to avoid the advances of men, and to shrink from men’s addresses. Would that our women would learn from the example of modesty here set before us. She upon whom the stare of men had never been fixed was alone in her chamber, and was found only by an angel. There was neither companion nor witness there, that what passed might not be debased in gossip and the angel saluted her.

Reading 9
The message of God to the Virgin was a mystery, which it was not lawful for the mouth of men, but only of angels, to utter. For the first time on earth the words are spoken The Holy Ghost shall come upon thee. The holy maiden heareth, and believeth. At length she saith Behold the handmaid of the Lord be it unto me according to thy word. Here is an example of lowliness, here is a pattern of true devotion. At the very moment that she is told she is chosen to be the mother of the Lord she at once declareth herself His handmaid. The knowledge that she was mother of God caused in the heart of Mary only an act of humility.

Pave Benedikt snakker (igjen) om å tolke konsilet i lys av tradisjonen

Katolsk, Paven /

Pave Benedikt understreker igjen det opplagte (skulle man tro), men likevel svært nødvendige (når man fortsatt opplever mange som forkaster svært så mye fra Kirken tradisjon fra før 1965):

Vatican II was a genuine sign of God for our time. If we know how to interpret and accept it within the tradition of the Church, and under the secure guidance of the Magisterium, it will become an increasingly important driving force for the future of the Church. For this reason I hope this anniversary will be – for you and for the entire Church in France – an occasion of spiritual and pastoral renewal.

This renewal, which is part of a continuous and ongoing process, takes many forms. For the Year of the Faith, to which I have called the entire Church, we must seek a more conscious faith and renew our adherence to the Gospel. To this end, we must become increasingly open to the person of Christ, and rediscover the pleasure of the Word of God in order to achieve a profound conversion of heart and walk the paths of the world, proclaiming the Gospel of hope to the men and women of our time, in respectful dialogue with everyone. May this time of grace also make it possible to consolidate communion within the great family of the Catholic Church, and contribute to restoring unity among all Christians, which was one of the main objectives of the Council.

The renewal of the Church also includes the witness of Christians’ own lives, that the Word of Truth the Lord left us may shine forth. If you approach witnesses of faith such as St. Bernadette the humble seer of Lourdes, Pauline Jaricot who gave new missionary drive to the Church, and many others who have made the soil of France fruitful, you will gain a deeper knowledge of Christ. … St. Joan of Arc, the sixth centenary of whose birth falls this year, is one shining example. She brought the Gospel into the most dramatic events of the history of France and of her time. Rediscovering the joy of believing and the enthusiasm of communicating the power and beauty of the faith is a fundamental challenge of the new evangelisation to which the whole Church is called.

Benedict XVI

Fransk original her – engelsk tekst fra Rorate Cæli.

Skuffende av legeforeningen

Generelt /

Det er skuffende at Den norske legeforening ikke syns at legene skal få følge sin samvittighet i vanskelige og kontroversielle spørsmål, som abort – jeg og mange med meg har vel trodd at leger har hatt denne retten siden 70-tallet. Slik skriver Vårt Land:

Sentralstyret i Den norske legeforening diskuterte torsdag spørsmålet om reservasjonsrett for fastleger. De ble enige om å opprettholde foreningens politikk, og mener at fastleger ikke bør kunne reservere seg mot å utføre oppgaver som strider mot legens samvittighet. Eksempler på dette kan være henvisning til abort eller assistert befruktning. Ett styremedlem stemte imot.

En fastlege skal tilby alle tjenester som ligger i det å være fastlege, sier Hege Gjessing, president i legeforeningen. …

Les mer hos Vårt Land.

Nytt om Store norske leksikon

Generelt /

Jeg var da Store norske leksikon ble lagt på nett (i 2009?), ansvarlig for de katolske sidene, men for en måneds tid siden trakk jeg meg som fagansvarlig. Jeg er nok ikke en person som passer til å skrive leksikonartikler, men jeg brukte en del tid på å gjennomgå alt katolsk stoff som tidligere vare skrevet, gjøre noen forandringer og i årene deretter svare på henvendelser og legge til noen forandringer. Jeg følte det også som problematisk at nesten hele stoffmengden jeg skulle forvalte ikke var «min» – men skrevet av en nå avdød katolsk prest. Å virkelig omstrukturere hele det store katolske materialet som ligger der ville tatt mange hundre timer – og det hadde jeg ikke energi til.

SNL.NO fikk på plass nye nettsider i går; de ser ganske fine ut, søk ser ut til å fungere greit etc. – men det mangler visst en del på å kunne kommentere artikler og oppdatere sider.

Afteposten skrev nylig om dette og deler av artikkelen likte jeg ikke så godt. Her er en del som har overskriften – Får sparken:

Det går ut over legitimiteten vår hvis et fagfelt er dødt. Leserne ser når en artikkel ble oppdatert sist, og om diskusjonen har vært aktiv. I den nye versjonen som blir lansert onsdag, blir det enda lettere å komme med endringsforslag og kommentarer. Og det blir lettere å se hvem som er aktive. Du skal kunne se om en professor emeritus faktisk er tilstede i diskusjonen. Tidligere kunne man gjemme seg bak en cv-basert autoritet. Men det som gir legitimitet på nett, er handling. Fagansvarlige som ikke svarer, eller som bruker mer enn tre dager på å respondere og vise tilstedeværelse, vil vi alltid kvitte oss med. De som oppfører seg sånn, vil vi simpelthen ikke ha, forteller Godal.

Hun oppfordrer alle til å bli forfattere på snl.no. For nå kan nemlig alle bidra. Artikkelforfatterne får ikke betalt. Men mens Wikipedia satser utelukkende på dugnad, betaler Store norske de 300 fagansvarlige. De får betalt etter aktiviteten på deres felt. De må godkjenne alle nye artikler og endringsforslag. …

Jeg tror egentlig ikke SNL vil klare å konkurrere med Wikipedia på disse premissene; det vil i prakis ikke være mulig å finne personer som både er virkelige fagfolk (som i gamle dager da slike skrev lange og grundige leksikonartikler som ble lest i titalls år etterpå) og som er interesserte i å daglig følge opp det som skjer på nettet.

Kortere skrifteandakt – fra bønneboken 1944

Katolsk, Liturgi, TLM /

Fra Den katolske bønneboken fra 1994, har jeg nå skannet inn og gjort klart alt som står om skriftemålet der. Først kan man lese en kort form av enskrifteandakt:

Før skriftemålet.

Milde og miskunnsrike Gud, min Herre Jesus Kristus, du er det eneste frelseshåp for min sjel. Ta i nåde mot mitt skriftemål og gi meg sann hjerteanger og inderlig sorg over mine synder, så jeg alltid med ydmykt og oppriktig hjerte skrifter dem.

Min Herre og min Gud, hør mine bønner. Gode Jesus, verdens Frelser, som har ofret deg selv i korsdøden for å frelse synderne, se i nåde til meg stakkars synder, som kaller på ditt navn. Tenk ikke på mine synder, men kom i hug din rikdom på godhet. Og -selv om jeg har syndet, så du kunde dømme meg, så har du nok av det som kan frelse meg.

Skån meg derfor, du, min Frelser, og miskunn deg over min syndesjel! Fri den fra de bånd som trellbinder den, leg sårene som synden har tilføyd den.
Miskunnelige Herre, se på din rene jomfrumors, Maria Immaculatas, og alle helgeners fortjenester. Send for deres skyld ut ditt lys og din sannhet. La dem vise meg mine synder, som de er og som jeg må skrifte dem, lære og hjelpe meg til oppriktig og angerfullt å sanne dem for min skriftefar. Du som lever og råder, Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Etter skriftemålet.

Herre, inderlig ber jeg deg: Se til din jomfrumors, Marias og alle dine helgeners fortjenester. La for deres skyld dette mitt skriftemål tekkes deg, og ta mot det i nåde. Og hva det enn har manglet nå eller før av sann anger, oppriktig og fullstendig skrifte, det utfylle du med din godhet og miskunn. Løs meg så i din himmel helt og fullt fra min synd, for din miskunnsrike kjærlighets skyld. Du som lever og råder, Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Bønn for skriftefaren.

Herre, du har gitt oss vår prest og skriftefar som en fører på vegen til himmelen. Gi både oss og ham den styrke som troen gir, det mot som håpet vekker til live, den hjertevarme som kjærligheten kaller fram.

Nådens Gud, gi ham den overnaturlige kjærlighet til oss. Send ham din Hellige Ånds gaver: Fromhet når han ber og betrakter og bærer fram det hellige messeoffer. Forstand, kunnskap og visdom når han lærer oss din hellige tro og dine bud. Rådets And når han i skriftestolen går i rette med, lærer, advarer, trøster og læger våre sjeler. Gudsfrykt, så han ikke søker noe annet enn din ære og vår frelse, og styrkens Ånd, så han kan føre oss til modig strid under Kristus, vår konges merke. Amen.

Les et seks siders dokument med forberedelse til skriftemålet i lang og kort form, samt selve skriftemålet og takkebønner etterpå, fra Den katolske bønneboken fra 1944.

Det historiske i Bibelen – og Fideisme

Apologetikk, Teologi /

På Verdidebatt skriver min venn og studiekamerat Torkild Masvie (og Vårt Land tipser oss om denne debatten på sine nettsider):

Om Vårt Land gjengir filosofen Syse og biskop Nordhaug rett tar de tar avstand fra Jesu eget bibelsyn når de fornekter bibelens fortelling om Noah som historisk. Jesus tar hendelsen om Noah som en historisk hendelse. «Og som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager.De spiste og drakk, giftet seg og ble giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken. Så kom storflommen og gjorde ende på dem alle.» Luk 16:26-27

I følge Jesus var også Jona en historisk person som virkelig var 3 dager inni en fisk …. Matt 12:39-41.

Dette er tre måter å forklare den tilsynelatende motsetning mellom bibelen og dagens naturvitenskap: 1) Naturvitenskapen har rett og bibelen har feil. 2) Bibelen har rett og naturvitenskapen har feil. 3) Bibelen har rett og den spenning vi ser i forhold til naturvitenskapen har ennå ikke fått sin løsning. Dette siste er den posisjon som tar bibelens eget bibelsyn på alvor og er ærlig i forhold til det naturvitenskapen mener seg å vite i dag. …

Jeg skal jeg åpent bekjenne at jeg har stor sans for Torkild Masvies syn. Det er bare noen uker sider Den katolske Kirke i sine søndagstekster har hatt fortellingene om både Noa og Jona fra GT. Jeg snakket tydelig om disse tekstene i mine prekener, siden de er lette og huske og kan lære oss en hel del, og regnet dem som viktige hendelser uten å problematisere dem – rigtignok også uten å diskutere i hvilken grad vi skal ta dem som historisk korrekte.

På MF (der jeg var student fra 1975-82) lærte vi å skille mellom tekster som var viktige for troen (Jesu oppstandlse o.l.) og andre tekster. For den andre gruppen teksters vedkommende (mest tekster fra GT) skulle vi ikke ta historisiteten på alvor i det hele tatt. Problemet med dette synet (som jeg selv aldri klarte å godta) er at vår tro og også Bibelen egentlig ikke blir troverdig; vi bare bestemmer oss (uten rasjonell gruun) for at vi vil tro på enkelte ting. Det er dette man kaller for FIDEISME (tro på troen), og som jeg syns er for tynt et grunnlag for kristen tro.

Men Masvie har også rett i at en del ting her ikke er uproblematiske, så vi må si at så langt forstår vi noen ganger ikke hvordan en bibelsk fortelling og historiske fakta kan sammenfalle. Noen overivrige ‘fundamentalister’ går for langt i å tvinge fram et samsvar i syn på historiske hendelser for raskt.

Professor Oftestads foredrag fortsatt aktuelt

Generelt /

Magne Lerø viser i dagens Vårt Land (ikke på nett, så vidt jeg kan se) med ganske mye tilslutning til Bernt Oftestads avskjedsforelesning, der han snakker og hvordan «»22. juli» er blitt politisert. Lerø viser til en artikkel i Dag og Tid (som jeg tidligere ikke har sett). Det er en interessant artikkel, som åpner slik:

Den norske venstresida har nytta terroren 22. juli til å kneble kritikk mot det politiske prosjektet sitt, meiner professor Bernt Oftestad ved Menighetsfakultetet. Han hevdar at Noreg er på veg til å bli eit totalitært samfunn.

Professor Bernt Oftestad meiner at kritikarar av det multikulturelle samfunnet har blitt utsette for ei heksejakt i Noreg. Foto: Per Anders Todal
Striden om kva terroråtaka 22. juli 2011 skal tyde for det norske samfunnet, er langt frå over. For ei veke sidan kom Bernt Oftestad, professor i kyrkjehistorie ved Det teologiske menighetsfakultet, med sitt bidrag. I avskjedsforelesinga si hevda Oftestad at ugjerningane har blitt utnytta av den norske venstresida til å fremje politiske mål. Han sa at 22. juli har blitt brukt i det han kallar eit «politisk-kulturelt prosjekt», leidd av eliten i politikken og massemedia. Dag og Tid møtte Oftestad til samtale for å finne ut meir om kva han meiner.

Først vil eg gjerne understreke at alle normale menneske har medkjensle med dei som vart råka 22. juli. Men lidinga deira vart kopla til eit politisk og ideologisk program for å fremje det multikulturelle og multireligiøse samfunnet, seier Oftestad.

Det programmet var der allereie, men det fekk meir trykk av 22. juli. Det har blitt vanskelegare å drøfte det politisk og analytisk, for ein kan alltid halde fram den forferdelege lagnaden til desse ungdomane og slik stogge munnen på folk. Den som vil kritisere denne politikken, får høyre at det er krenkjande, for det råkar dei som er i sorg.

Kan du gje døme?
Stiklestad-saka i fjor er veldig illustrerande. Dei som gjekk mot planane om å gjere Stiklestad til ein multireligiøs stad, vart overkøyrde, og saka deira vart gjort til noko illegitimt. Det vart sagt at dei krenkte offera på Utøya, som hadde mista livet på grunn av støtta si til det multikulturelle programmet. Lagnaden deira vart gjeven ein politisk funksjon. …

Skriftemålet. – Ritualet for absolusjonen.

Liturgi, TLM /

(Fra den norske bønneboken, 1944.)

Når du kommer inn i skriftestolen, hilser presten deg til vanlig med: «Lovet være Jesus Kristus!» Du svarer: «I all evighet. Amen.» Så kan du si: «Sign meg, far, for jeg har syndet.» Presten signer deg og sier:

Dominus sit in corde tuo et in labiis tuis, ut rite confitearis omnia peccata tua. In nomine Patris, et Filil + et Spiritus . Saneti. Amen.

(Herren være i ditt hjerte og på dine lepper, så du rett kan vedkjenne deg alle dine synder. I Faderens og Sønnens + og den Hellige Ånds navn. Amen.)

Du kan så si: «Mitt siste skriftemål var for …. siden. For Gud og for Dem som prest skrifter jeg i anger og ydmykhet mine synder.»

Skrift så oppriktig og angerfullt alle syndene dine. Når alt er sagt, kan du tilføye: «Alle disse syndene og alle jeg har gjort før, angrer jeg oppriktig og ber om en passende bot og absolusjonen.»

Spør presten om noe, så svar greit etter din samvittighet. Er du i tvil eller vil spørre om noe, så spør med tillit. Hør nøye på det presten sier uten å avbryte ham. Kommer du til å tenke på noe du har glemt, så vent med å si det til han er ferdig med sin rettledning. Straks han har gitt deg boten, gjør du vel i å gjenta den eller iallfall si «Takk».

Når presten gir deg absolusjonen, sier han:
Misereatur tui omnipotens Deus, et dimissis peccatis tuis, perducat te ad vitam æternam. Amen.

Med høyre hånd løftet:
Indulgentiam, absolutionem, et remissionem peccatorum tuorum tribuat tibi omnipotens, et misericors Dominus. Amen.

Dominus noster Jesus Christus te absolvat: et ego auctoritate ipsius te absolvo ab omni vinculo excommunicationis, et interdicti, in quantum possum et tu indiges. Deinde ego te absolvo a peccatis tuis, in nomine Patris, + et Filii, et Spiritus Sancti. Amen.

(Den allmektige Gud miskunne seg over deg, tilgi deg syndene dine og føre deg til det evige liv. Amen.
Den allmektige og miskunnsrike Herre ettergi, frifinne deg for og tilgi deg alle dine synder. Amen.
Vår Herre Jesus Kristus løse deg fra dine synder, og jeg med hans fullmakt løser deg fra alle bånd av ekskommunikasjon og interdikt, så langt jeg kan og du trenger til det. Så løser jeg deg fra syndene dine i Faderens, + Sønnens og den Hellige Ånds navn. Amen.)

Med dette er syndene dine tilgitt og slettet ut.

Presten ber:
Passio Domini nostri Jesu Christi, merita beatæ Mariæ virginis, et omnium sanctorum, quidquid boni feceris, et mali sustinueris sint tibi in remissionem peccatorum, augmentum gratiæ, et præmium vitæ æternæ. Amen.

(Vår Herres Jesu Kristi lidelse, den salige jomfru Marias og alle helgeners fortjenester, alt du har gjort av godt eller tålt av ondt, bli til ettergivelse av synden, øking av nåden og det evige livs lønn for deg. Amen.)

Når presten til sist sier: «Lovet være Jesus Kristus», og du har svart som vanlig, kan du stå opp og gå ut av skriftestolen.

Som vanlig kan jeg legge til at jeg med glede studerer og lærer av vår Kirkes gamle tradsjon, som pave Benedikt nå har tillatt oss å bruke igjen, uten at jeg dermed dømmer tradisjonene som er kommet til etter ca 1970.

Om ikke lenge presenterer jeg også det bønneboken fra 1944 foreslår som forberedelse til skriftemålet, og takkebønnene etterpå.

Lætare-søndag – 4. søndag i fasten

Liturgi, TLM /

Slik er det tradisjonelle inngangsverset for denne søndagen – der presten gjerne skal bruke rosa messeklær, pga det gledesfylte budskapet:

(Is. 66:10,11) Lætare, Jerúsalem: et convéntum fácite, omnes qui dilígitis eam: gaudéte cum lætítia, qui in tristítia fuístis: ut exsultétis, et satiémini ab ubéribus consolatiónis vestræ. (Ps. 121:1) Lætátus sum in his, quæ dicta sunt mihi: in domum Dómini íbimus.

Gled deg, Jerusalem, og kom sammen, alle som elsker den. Fryd dere med glede, dere som var sorgfulle, så dere kan juble og drikke dere utørste av trøstens overflod. Glede fylte meg, da de sa til meg: Vi går til Herrens hus.

I den nye messen er samme inngangsvers i stor grad beholdt:

Gled deg, Jerusalem, du Sions datter, kom sammen, alle som elsker henne! Fryd dere storlig, alle som var sorgfulle, så dere kan juble og mettes med rikelig trøst!

Den tradisjonelle messen har flere gledesfylte elementer – og evangeliet er fra Johannes 6, da Jesus mettet fem tusen i ørkenen – men i den nye messen er alt annet enn inngangsverset forandret fullstendig. Den tradsjonelle messen fortsetter slik:

Kollektbønn:
Vi ber deg, allmektige Gud: gi at vi som trykkes ned av det våre handlinger fortjener, må falle til ro ved trøsten i din nåde. Ved vår Herre …

Graduale:
(Salme 121, 1 og 7) Glede fylte meg da de sa til meg: Vi går til Herrens hus. Fred være i din festning og overflod i dine tårn.

Traktus:
(Salme 124,1-2) De som setter sin lit til Herren, er som Sionsfjellet. Den som bor i Jerusalem, skal i evighet ikke rokkes. Fjell står omkring det, og Herren står omkring sitt folk fra nå av til evig tid.

Konfirmasjon før førstekommunion?

Katolsk, Liturgi /

(Dette er en uke gamle nyheter, men) en biskop fra USA fikk ros direkte fra pave Benedikt fordi han har flyttet konfirmasjonsalderen i sitt bispedømme ned til før førstekommunion. Slik kan vi lese hos Catholic News Agency:

Bishop Samuel Aquila of Fargo said he is delighted to have first-hand papal approval for changing the order by which children in his diocese receive the sacraments.

“I was very surprised in what the Pope said to me, in terms of how happy he was that the sacraments of initiation have been restored to their proper order of baptism, confirmation then first Eucharist,” said Bishop Aquila, after meeting Pope Benedict on March 8. Bishop Aquila was one of five bishops from North and South Dakota to meet with Pope Benedict XVI at the Vatican as part of their March 5-10 “ad limina” visit to Rome.

Over the past seven years the Diocese of Fargo has changed the typical order of the sacraments of initiation. Instead of confirmation coming third and at an older age, it is now conferred on children at a younger age and prior to First Communion.

Bishop Aquila said he made the changes because “it really puts the emphasis on the Eucharist as being what completes the sacraments of initiation” and on confirmation as “sealing and completing baptism.” …

… Bishop Aquila explained his theological thinking to Pope Benedict during today’s meeting. In response, he said, the Pope asked if he had “begun to speak to other bishops about this.” He told the pontiff that he had and that “certainly bishops within the Dakotas are now really looking towards the implementation in the restoration in the ordering of the sacraments.”

Jeg har personlig ingen sterke meninger om dette, men vet at den enkelte bsikop kan sette konfirmasjonsalederen helt ned til sju år. Jeg vet at noen få prøver å få dette innført i vårt bispedømme, og jeg har på en måte sans for deres argumenter.

Pave Benedikt ber biskop Fellay presisere sine synspunkter

Katolsk /

Helt fersk nyhet fra Vatikanets Informasjonstjeneste:

Vatican City, 16 March 2012 (VIS) – Given below is the text of a communique relating to the Society of St. Pius X, released this morning by the Holy See Press Office.

«During the meeting of 14 September 2011 between Cardinal William Levada, prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith and president of the Pontifical Commission ‘Ecclesia Dei’, and Bishop Bernard Fellay, superior general of the Society of St. Pius X, the latter was presented with a Doctrinal Preamble, accompanied by a Preliminary Note, as a fundamental basis for achieving full reconciliation with the Apostolic See. This defined certain doctrinal principles and criteria for the interpretation Catholic doctrine, which are necessary to ensure faithfulness to the Church Magisterium and ‘sentire cum Ecclesia’.

«The response of the Society of St. Pius X to the aforesaid Doctrinal Preamble, which arrived in January 2012, was examined by the Congregation for the Doctrine of the Faith before being submitted to the Holy Father for his judgement. Pursuant to the decision made by Pope Benedict XVI, Bishop Fellay was, in a letter delivered today, informed of the evaluation of his response. The letter states that the position he expressed is not sufficient to overcome the doctrinal problems which lie at the foundation of the rift between the Holy See and the Society of St. Pius X.

«At the end of today’s meeting, moved by concern to avoid an ecclesial rupture of painful and incalculable consequences, the superior general of the Society of St. Pius X was invited to clarify his position in order to be able to heal the existing rift, as is the desire of Pope Benedict XVI»

Fem sår som påføres Kirken i noen typer messefeiring

Liturgi /

15. januar i år holdt biskop Athanasius Schneider er foredrag i Paris for en gruppe som heter Réunicatho (og som jeg ikke kjenner til). Han holdt et foredrag om liturgien, som kan deles inn i fem hovedpunkter. Jeg tar med hovedpunktene og noen utvalgte deler:

I – Turning our gaze towards Christ

II – The Mass is intended to give glory to God, not to men

III – The Six Principles of the Liturgical Reform

The Second Vatican Council put forward the following principles regarding a liturgical reform:

1. During the liturgical celebration, the human, the temporal, and action must be directed towards the divine, the eternal, and contemplation; the role of the former must be subordinated to the latter (Sacrosanctum Concilium, 2).
2. During the liturgical celebration, the realization that the earthly liturgy participates in the heavenly liturgy will have to be encouraged (Sacrosanctum Concilium, 8).
3. There must be absolutely no innovation, therefore no new creation of liturgical rites, especially in the rite of Mass, unless it is for a true and certain gain for the Church, and provided that all is done prudently and, if it is warranted, that new forms replace the existing ones organically (Sacrosanctum Concilium, 23).
4. The rites of Mass must be such that the sacred is more explicitly addressed (Sacrosanctum Concilium, 21).
5. Latin must be preserved in the liturgy, especially in Holy Mass (Sacrosanctum Concilium, 36 and 54).
6. Gregorian chant has pride of place in the liturgy (Sacrosanctum Concilium, 116).

The Council Fathers saw their reform proposals as the continuation of the reform of Saint Pius X (Sacrosanctum Concilium 112 and 117) and of the servant of God Pius XII; indeed, in the liturgical constitution, Pius XII’s Encyclical Mediator Dei is what is most often cited.

Among other things, Pope Pius XII left the Church an important principle of doctrine regarding the Holy Liturgy, namely the condemnation of what is called liturgical archeologism. Its proposals largely overlapped with those of the Jansenistic and Protestant-leaning synod of Pistoia (see “Mediator Dei,” 63-64). As a matter of fact they bring to mind Martin Luther’s theological thinking. …

IV – The five wounds of the liturgical mystical body of Christ

Disse oppsummerer Father Z. slik:

1 Mass versus populum.
2 Communion in the hand.
3 The Novus Ordo Offertory prayers.
4 Disappearance of Latin in the Ordinary Form.
5 Liturgical services of lector and acolyte by women and ministers in lay clothing.

V –The Motu Proprio: putting an end to rupture in the liturgy

In the Motu Proprio Summorum Pontificum, Pope Benedict XVI stipulates that the two forms of the Roman rite are to be regarded and treated with the same respect, because the Church remains the same before and after the Council. In the letter accompanying the Motu Proprio, the pope wishes the two forms to enrich each other mutually. Furthermore he wishes that the new form “be able to demonstrate, more powerfully than has been the case hitherto, the sacrality which attracts many people to the former usage.” …

One of the necessary conditions for a fruitful new evangelization would be the witness of the entire Church in the public liturgical worship. It would have to observe at least these two aspects of Divine Worship:

1) Let the Holy Mass be celebrated the world over, even in the ordinary form, in an internal and therefore necessarily also external “conversio ad Dominum”.
2) Let the faithful bend the knee before Christ at the time of Holy Communion, as Saint Paul demands when he mentions the name and person of Christ (see Phil 2:10), and let them receive Him with the greatest love and the greatest respect possible, as befits Him as true God.

Thank God, Benedict XVI has taken two concrete measures to begin the process of a return from the liturgical Avignon exile, to wit the Motu Proprio Summorum Pontificum and the reintroduction of the traditional Communion rite. …

Les hele foredraget her.

Pave Benedikts økumenikk

Paven, Økumenikk /

Sandro Magister skriver om hvordan pave Benedikts økumeniske initiativer (overfor anglikanerne spesielt) fungerer i praksis. Noen har vært kritiske til hva paven har gjort, men:

… the Church of Rome is viewed today by the majority of Anglicans all over the world in a much more positive light than in the past, as a valid guardian of shared apostolic traditions, against the modernist tendencies.

As a result, the boundary between Catholicism and Anglicanism has become more open today. And Anglican primate Williams himself, who is a sophisticated theologian, has found in the theological magisterium of Benedict XVI a broadly shared vision.

The ecumenism of Benedict XVI is not one of negotiation, of reciprocal concessions of sovereignty, of the watering down of doctrine, for the sake of creating a structure acceptable to all. It is simply meant to revive fidelity to the roots of the mission of Christians in the world, as intended by Jesus Christ. It is meant to create unity on the basis of this fidelity.

And the choice of the Roman monastery of San Gregorio al Celio, for vespers celebrated together with Anglican primate Williams, was precisely an insistence on these essential roots, «because it was from this monastery that Pope Gregory [the Great] chose Augustine and his forty monks and sent them to bring the Gospel to the Angles, a little over 1,400 years ago.» And from their islands, the English monks then set out again to evangelize Europe. …

Les hele artikkelen her.

Skroll til toppen