november 2015

Siden jeg nå for alvor begynner å lese p. Louis Bouyers bøker om liturgi (først med boken Eucharist), innser jeg at jeg nok burde ha gjort det tidligere. Jeg publiserer her innlegg på min blogg som jeg skrev for snart seks år siden, der det refereres til Bouyer og hans nokså karakteristiske jødiske synspunkter på teologien. Slik skrev jeg for seks år siden som innledning til et sitat: I John Baldovins bok (som jeg nevnte HER), som i utgangspunktet er kritisk til kritikerne av den nye messen, men som gjengir disse kritikernes synspunkter ganske så presist, er det også en beskrivelse av pave Benedikts/ kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringene, bl.a. dette:

Of all the liturgical questions on which he has written, Cardinal Ratzinger has clearly created the most stir with his attitude toward the orientation of the priest-celebrant at Mass … To understand the stance he has taken, one must appreciate his theory of the development of church architecture. Basically he has accepted the theories put forward by Louis Bouyer in his famous Liturgy and Architecture. Bouyer argued a direct link between the architecture of Jewish synagogues and the development of Christian church buildings, with the latter oriented toward the east instead of toward Jerusalem. In place of the ark containing the Torah, Christians set up the cross of Christ. Ratzinger sees in the «orientation» (literally east-facing) of Christian churches an attitude of eschatological expectation. The cross symbolizes the returning Christ, who will rise like the sun. Thus the priest in offering the sacrifice faced east and the altar was placed near the eastern apse of the church building. Ratzinger emphatically insists that in the early church it was never a question of «facing the people» (versus populum) or not but rather one of orientation. …

For Ratzinger the position of the altar is «at the center of the postconciliar debate.» Having the priest face the people has caused a fundamental shift, essentially a novelty, in the meaning of the liturgy which now looks like a communal meal.» As we have seen above, he rejects this as a one-sided interpretation that fails to take the sacrifice aspect of the liturgy into account. To make matters worse, the liturgy now becomes primarily a matter of roles, since the priest’s role has been so greatly accentuated and others need to have their functions too. The problem with all this for Ratzinger is that the liturgy devolves info a «self-enclosed circle» rather than worship directed toward God. There is some accuracy to his criticism of a liturgy that has focused more and more on the role-and personality of the priest. The great irony here is that in the pre-Vatican II liturgy the priest was not all that important (except when he sang badly). The «success» of the liturgy had little to do with his personality, except for the fact that people might prefer the piety and devotion of one priest over another. Now, I would agree, too much can depend on the personality of the priest, who must exercise enormous self-discipline in not succumbing to the temptation to put himself forward.

In his reply to Pierre-Marie Gy, Ratzinger has recently reiterated that he does not necessarily want a return to the eastward position. He regards his own stance as rather nuanced. It involves three factors:

1. He thinks there should be a separate space for the proclamation of the Word.

2. In large churches where the apse altar is a great distance from the people, an altar should be constructed closer to them.

3. Altars need not be «turned around» again. Instead, the «liturgical East» can be symbolized by a cross in the center of the altar toward which both priest and people face.

He puts the last point this way: «To be able to fix our gaze, all of us together, on him who is the Creator, the one who receives US into the cosmic liturgy, and who shows us also the path of history; this is what would enable us to recover the dimension of deep unity that exists between the priest and the faithful within their common priesthood.” Elsewhere he had already regarded moving the cross on the altar to one side an absurd phenomenon in the liturgical reform. I think it is fair to say, however, that he wishes that the altars had never been «turned around.»

Jeg begynner nå å lese p Louis Louis Bouyers bok EUCHARIST, der han i løpet av nesten 500 sider går gjennom utviklingen og forståelsen av messen. Bouyers stil er veldig annerledes enn Jungmanns, som var svært saklig og lite kritisk kommenterende til andre forskeres bidrag. Bouyer har en ganske annen kontroversiell og aktuell stil. Slik begynner han f.eks. forordet, som han skrev i juni 1966 og januar 1968 (2. utgave):

This book is the result of more than twenty years of research. It is appearing at a moment when the understanding of the traditional Eucharistic prayer, and especially the canon of the Roman mass, is more timely than ever. On one hand it has been a very long time since we have seen such lively and widespread desire in the Catholic Church to rediscover a “eucharist” that is fully living and real. Yet, unfortunately, there has also never been a time when we have been so confidently presented with such fantastic theories that, once put into practice, would make us lose practically everything of authentic tradition that we have still preserved. May this volume contribute its part towards promoting this renewal and discouraging an ignorant and pretentious anarchy that could mean its downfall. …

I 1968 har messen og holdningene til den allerede forandret seg en del, og på s 10 skriver Bouyer ganske skarpt om resultatet av enkelte forandringer:

… we may congratulate ourselves on our discovery of the collective sense of the eucharistic celebration through a return to notions of the eucharistic sacrifice that imply our own participation. But it is already a very bad sign that the values of adoration and contemplation, which yesterday focused on a eucharistic devotion that was in fact foreign to the eucharist, seem hardly to have come back to our celebration of it, but have rather simply vanished into thin air …

Han referer her til at eukaristisk tilbedelse (utenom messen) ikke er en særlig sentral praksis, i forhold til selve messefeiringen, selve frembæringen av messens offer. Men når man motarbeider gamle, fromme tradisjoner, uten å erstatte dem med noe nytt, blir jo resultatet ganske katastrofalt.

Vårt Land bruker dette bildet til å illustrere ulike former for gudstjenesteliv i Den norske kirke, og det er fra Uranienborg kirke i Oslo – artikkelen ble publisert i fjor, men de lenker til den i dag. For en katolikk er det underlig – og spesielt for meg, som akkurat nå leser om den katolske messeliturgien gjennom tidene – å kunne observere at det nesten alle steder i verden (og absolutt alle steder i Norge) ville være uaktuelt å bruke en kirke som ser så høytidelig ut. For: korpartiet er trukket et ganske langt stykke bort fra folket, det er en skjerm som deler av koret, man har et alter som er vendt bort fra folket, man har en alterring der folk kneler når de mottar nattverd/ kommunion – og til og med en nokså høy prekestol. I Norge ble kirker som så slik ut modernisert på 70-tallet, og nye kirker ble bygget med et frittstående bordalter, og uten kommunionsbenk og prekestol. Det er egentlig ganske sjokkerende at katolikkene oppførte seg så misforstått moderne.

Jeg liker riktignok heller ikke selv alle gamle kirkerom, og avstanden mellom folket og presten/ alteret opplever jeg som ganske viktig. I en full kirke er en forholdsvis stor avstand naturlig, i en messe med bare noen få til stede er stor avstand ganske ubehagelig – syns jeg. Eamon Duffy skiver om katolsk kirkeliv i England rundt 1500, at i søndagens høymesse ble høyalteret – som var trukket en godt stykke tilbake inn i et kor delt av med en skjerm – alltid brukt, men også her var det ganske mye kontakt mellom den store folkemengden i kirkerommet og presten; ved prosesjonen gjennom kirkerommet og stenkingen med vievann i starten av messen, ved preken, forbønner, kunngjøringer, der presten stod godt synlig for menigheten (og snakket engelsk), da alle kom fram og kysset «pax-bredet» (som fredshilsen), når folk (av og til) mottok kommunion, og ved utdelingen av velsignet brød etter messen (den tradisjonen hadde holdt seg). Ved ukedagsmessene var situasjonen en helt annen, skriver Duffy, da brukte man sidealterne (og messene ble gjerne feiret for en avdød, eller for en av de mange foreningene som fantes i menigheten) og folk stod helt inntil presten mens han feiret messen.

I England var også skjermene foran koret svært viktige i nesten alle kirker. De kalles rood screen, der rood betyr krusifiks, som stod på toppen av skjermen (se bildet under). Ved reformasjonen ble krusifiksene revet ned, men skjermene ble ofte stående (om de ikke hadde for mange helgenbilder). Les om rood screens på Wikipedia her.

Jungman skriver (på s 223 av bind to av messens historie) at det er i den første bønnen etter konsekrasjonen at messens offerhandling uttrykkes aller tydeligst. Det er i bønnen som kalles Unde et memores, og som på norsk lyder slik:

Vi minnes nå, Herre, vi dine tjenere og hele ditt hellige folk, den samme Kristi, din Sønns, vår Herres, salige lidelse. men også hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og bærer fram for din opphøyede majestet av dine goder og gaver et + rent offer, et + hellig offer, et + lytefritt offer, det evige livs hellige + brød og den, evige + frelses kalk.

Om denne bønnen skriver Jungmann (jeg har selv uthevet deler av teksten):

The second point that is expressed in the Unde et memores and then taken up and developed in the following prayers, is the oblation or offering. Here we have the central sacrificial prayer of the entire Mass, the foremost liturgical expression of the fact that the Mass is actually a sacrifice. In this connection it is to be noted that there is reference here exclusively to a sacrifice offered up by the Church. Christ, the high-priest, remains wholly in the background. It is only in the ceremonies of the consecration, when the priest all at once starts to present our Lord’s actions step by step, acting as Christ’s mouthpiece in reciting the words of transubstantiation—only here is the veil momentarily withdrawn from the profound depths of this mystery. But now it is once more the Church, the attendant congregation, that speaks and acts. And it is the Church in concreto, manifest plainly in its membership; it is the congregation composed of the “servants” of God and the “holy people,” which has already appeared as the subject of the remembrance in the anamnesis. To show how aware the Church is of what she is, we must point to the significant words here used, plebs sancta, words which bring to the fore the sacerdotal dignity of the people of God in the sense implied by 1 Peter 2:5, 9.

Canon fortsetter med to bønnen til som også tydelig snakker om offeret; om hvordan Gud bes om å ta imot vårt offer som han mottok Abels, Abrahams og Melkisedeks, og (i siste bønn) om at han vil la sin engel bærer offeret fram for seg i himmelen:

Verdiges med nådig og mildt åsyn å se ned på dette offer og motta det, likesom du med velvilje tok mot din rettferdige tjener Abels offer og vår patriark `Abrahams offer og det hellige og lytefri offer som din øversteprest Melkisedek bar fram for deg.

Allmektige Gud, vi ber deg ydmykt, la dette offer ved din hellige engels hender bæres fram til ditt opphøyede alter for din guddommelige majestets åsyn, så alle vi som med del i dette alter tar imot din Sønns høyhellige + legeme og + blod, må bli fylt med + all himmelsk velsignelse og nåde. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.