januar 2019

Jeg er nå nesten ferdig med andre gangs gjennomlesning av boka The Western Church in the Middle Ages av John A. F. Thomson (jeg leste den sist for tre år siden). Det er heller ikke den eneste boka jeg har lest om Kirkens utvikling i middelalderen, men jeg har fått gjenoppfrisket en del viktig informasjon. Amazon skriver om den:

From its origins in the ancient world as a rival to traditional paganism, Christianity has become one of the great world religions. How the Church took over spiritual control of Western Europe to become the foundation of medieval life, setting the moral agenda of society and dominating its intellectual world, is the guiding enquiry at the heart of this book. Covering the period between the fall of the Roman Empire and the Reformation, the account is structured in three chronological blocks, starting with the gradual development of unity within the Western Church up to the 11th century, followed by the period of centralization between the 11th and 13th centuries, and concluding with the break-up of this centralization in the later Middle Ages. Organizational developments and changes in spirituality and doctrine are examined, and the history of the papacy is situated in the wider context of both ecclesiastical and lay society. Intellectual developments and the rise of heresy, at both elite and popular levels, are the focus of an exploration of the mental world of medieval Christendom.

Vårt Land skriver i dag på lederplass at (i sin ingress): At OKB har brukt ulovlige metoder er kritikkverdig, men kirken bør få beholde støtten for dem som faktisk var medlemmer. Les hele lederen på Verdidebatt.

Med en slik støtte vil OKB faktisk i praksis slippe å betale noe som helst tilbake til stat og kommune, siden myndighetene i 2015 allerede har tatt fra oss minst 25 millioner i samlet statlig og kommunal støtte for medlemmer som alle var bekreftet (siden de hadde bekreftet noen få uker etter nyttår 2015).

Det er selvsagt usikkert hva lagmannsretten vil ende opp med, men her er i alle fall det meste av Vårt Lands lederartikkel:

Vi har tidligere kritisert kirkesamfunnet for registreringsmetoden man benyttet for å lage medlemslister. Den kritikken fastholder vi. Det er ikke dermed sagt at det er riktig av staten å kreve alle disse pengene tilbake. Et av de viktigste argumentene fra OKB er listene senere ble kvalitetssikret. Det viste seg at 85 prosent av de registrerte personene faktisk var katolikker.

Vi mener at det er urimelig at staten krever hele summen tilbakebetalt. Staten legger til grunn at Grunnlovens paragraf 16 fastslår at «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje» (med folkekirken). Hvis man først skal ri prinsipper gjør folkekirkens egen noe lemfeldige praksis med medlemsregistrering det naturlig med en viss ydmykhet fra statens side.

I et rundskriv fra 2015 går Kulturdepartementet langt i å hevde at intensjonen bak trossamfunnsloven minst siden 1976 har vært at medlemmer som har kommet til Norge fra andre land «selv aktivt og uttrykkelig gir melding om eller bekrefter til trossamfunnet at han/hun ønsker å være medlem her i Norge». Samtidig vet vi at trossamfunn som prinsipielt har vært imot medlemsregistre i mange år mottok støtte basert på lister de selv satte opp. Denne tradisjonen for å akseptere tilpasninger har vært nødvendig av hensyn til nettopp religionsfriheten.

Vi har forståelse for at staten trenger gode og etterprøvbare retningslinjer for støtteberettiget medlemskap i et trossamfunn. På den annen side ville det kledd det norske samfunnet å ta hensyn til det enkelte trossamfunnets særpreg. Den katolske kirke er en verdensvid kirke, og det oppleves som unaturlig for mange av dens medlemmer at de skal melde seg inn i den samme kirken de har vært medlemmer av hele livet. At OKB har brukt ulovlige metoder er kritikkverdig, men kirken bør få beholde støtten for dem som faktisk var medlemmer.

Før jul kjøpte jeg denne boka (Reformasjon uten folk) i St. Olav bokhandel og nå (som den første av bøkene jeg skal lese i januar) har jeg lest den ferdig. En del av innholdet kjente jeg selvsagt til fra før, men jeg fikk også med meg mye ny informasjon om reformasjonen i Norge St. Olav forlag beskriver boka slik:

Reformasjonen ble i Norge gjennomført som et kongelig dansk pålegg i 1536/-37. Fra da av skulle staten og dens borgere i det dansk-norske dobbeltmonarki bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro. Trosskiftet hang sammen med tap av nasjonal selvstendighet og kom som en omveltning uten forankring hverken i det folkelige eller i det nasjonale. Det var først fra 1537 at reformasjonsarbeidet startet, og dette var en lang prosess som kanskje ikke ble avsluttet før på 1800-tallet.

Religionsskiftet dikterte et brudd med de religiøse og kultu­relle praksiser og forestillinger som gjennom mer enn fem århundrer var blitt en innleiret del av folkets virkelighetsforståelse. Disse lot seg ikke uten videre utrydde. De hadde et langt etterliv hos befolkningen, men ble av den nye kulturelle og religiøse eliten omfortolket og utdefinert som overtro og trolldom.

Motstanden mot reformasjonens innføring var både et grasrot­fenomen og et nasjonalt og kirkelig prosjekt ledet av Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson. Senere ble Norge en del av Romas motreformatoriske strategi, alt mens befolkningen i mangt og meget fortsatte å praktisere sin tro på «gamle­måten».

I denne boken presenteres den lange historien om tros­skiftet i Norge i hele sin bredde. Her skildres det religiøse og politiske spillet rundt reformasjonens innførelse, fromhets­livet i norsk sen­middelalder, katolske martyrer, hemmelige jesuittmisjonærer og vitale katolske tradisjoner i etterreformatorisk tid. Forfatteren presen­terer hittil ukjent materiale så vel som kjent stoff i et nytt perspektiv. Denne historien har aldri tidligere vært samlet mellom to permer.