I år faller 17. mai på Kristi himmelfatsdag, så messene vi skal feire i dag/år skal ikke forkusere på gleden over fedrelandet, men over den kirkelige festens tema. I fjor ,derimot, feiret min kone og jeg 17. mai i Roma, og jeg holdet da en preken ved Olavsalteret der som bl.a. inneholdt følgende:
En strofe fra fedrelandssalmen lyder: «vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja» (jfr. Salme 127,1-2), og jeg vil gjerne at dere tenker på denne strofen gjennom denne messen og på denne dagen. Vi mennesker har mange av oss så lett for å glemme Gud, kanskje glemme andre mennesker også, og bare se på oss selv og på vår veldig lille del av verden og av historien, som det viktigste, som det eneste, og det selvstilstrekkelige.
Når vi så går videre til dagens første lesning fra Jesaja, hører vi bl.a.: «Jeg vil minnes .. alt det Herren har gjort for oss, for den store godhet som han i all sin nåde og miskunn har vist mot oss.» Vi som har bodd i Norge, la oss si de siste 60 år, må vel kunne istemme disse ordene av hele vårt hjerte. Vi bor i et enestående fint land, og vi har hatt fred og velstand, ja overflod, i en grad som menneskene sjelden har sett, og som mange mennesker også i vår tid bare kan drømme om. Om vi i tillegg har vokst opp i en god familie (som jeg selv har), har fått muligheten til å utvikle våre evner, og fått beholde helsen sånn noenlunde, burde det ikke være noen grense for den takknemligheten vi føler overfor våre fedre og mødre, fedrelandet – og overfor vår Herre.
Les hele prekenen her.