«1. juni 1989 ankom pave Johannes Paul II Fornebu. Vel nede på norsk jord knelte han og kysset asfalten. Et like hektisk som historisk pavebesøk var innledet: For første gang gjestet en pave Norge, og i løpet av den tre dager lange visitten møtte han statsminister Gro Harlem Brundtland, han var i audiens på Slottet og hilste folkemengden fra balkongen sammen med kong Olav, han medvirket ved en gudstjeneste i Nidarosdomen i Trondheim og han besøkte Tromsø.»
Slik skriver Jon Magne Lund i dagens Vårt Land, og han nevner også at de fleste norske biskopene ikke ønsket å være med på gudstjenesten i Nidarosdomen (men nå har han fått et svar på verdibedatt.no som gir en annen forklaring på hvorfor mange lutherske biskoper gjorde andre ting 2. juni). Men i alle fall må vi gi Lund rett i at det har skjedd mye økumenisk på disse 20 åra. Og jeg husker at noen sa den gang, at paven ikke kunne ha kommet til Norge (i det hele tatt) fem år tidligere, og i alle fall ikke 10 år!
Jeg skrev nettopp følgende kommentar til Jon Magne Lunds artikkel: «Jeg husker at vi var sammen på Fredtun den dagen, Jon Magne, på Frikirkens predikantmøte. Jeg må si at jeg var ganske rørt da vi så paven i Oslo den 1. juni 1989 – det var kanskje et av de aller første tegn på at jeg noen år senere skulle bli katolikk.
Jeg husker også at Thomas Bjerkholt syntes det var litt dumt at han ikke kunne være med i Nidarosdomen dagen etterpå. Det hadde blitt bestemt av synodestyret at han skulle få representere Den Evangelisk Lutherske Frikirke ved denne store økumeniske anledning, men pga en hel del kritikk innad i kirkesamfunnet hade styret gjort om sitt vedtak.»