Fra ST OLAV: Spørsmål og svar om overgrepskrisen – hva media ikke forteller

I 2001, ved det pavelige dokumentet Sacramentum sanctitats tutela, ble en del alvorlige forbrytelser forbeholdt behandling i Troskongregasjonen i Vatikanet, da ledet av kardinal Ratzinger. En av disse var seksuelle forbrytelser begått av klerikere (prester, diakoner og biskoper) mot mindreårige. Mindreårige defineres her som under 18 år, uavhengig av for eksempel den seksuelle lavalder i et gitt land. Hvis slike saker meldes et lokalt bispedømme, har biskopen der ansvar for å foreta en innledende undersøkelse. …. ….

Msgr. Scicluna ble også spurt om hvor mange som blir dømt, og opplyste om at i 20 % av sakene ble det «avholdt en kanonisk prosess i egentlig forstand» og at denne stort sett holdes i opphavsbispedømmet «under oppsyn av oss». Han tilføyde: «Vi gjør det slik også for å fremskynde saksgangene. I 60 % av sakene, fremfor alt på grunn av den anklagedes fremskredne alder, er det ikke funnet sted en rettssak, men administrative og disiplinære tiltak er foretatt, som å ikke feire messen med de troende eller å høre skriftemål og å føre et tilbaketrukket liv i bønn. Det er viktig å understreke at det i disse sakene – hvorav noen har fått stor oppmerksomhet – ikke dreier seg om frifinnelse. Det er ikke skjedd en formell dom, men om man blir pålagt stillhet og bønn, har det sin grunn…» I ytterligere 10 % av sakene har paven autorisert et dekret om utestengelse fra prestestanden, og i de siste 10 % er det «de anklagede klerikerne selv som har spurt om dispensasjon fra prestepliktene, noe som straks er innvilget. Blant disse sakene er saker med prester som er funnet i besittelse av barnepornografi og som er dømt for dette av sivile myndigheter.»

På spørsmål om ingen da blir frifunnet, siden summen blir 100 %, svarer msgr. Scicluna at det finnes saker hvor det ikke har vært tilstrekkelig bevis eller at presten er erklært uskyldig. «Men i alle sakene undersøker man ikke bare skyldspørsmålet, men også om vedkommende er egnet for offentlig tjeneste.» … …

2.Hva betyr «administrative tiltak» og å «fjerne en prest»?

I en kommentar i Aftenposten ble intervjuet med Scicluna referert på en tendensiøs måte, i det det het at «I følge den samme Scicluna har 60 % av sakene aldri nådd frem til retten. På grunn av den påståtte overgripers høye alder, fordi det allerede var gjort ’administrative og disiplidisiplinære tiltak’, eller man fortrengte det». Kommentaren gjenspeiler en misforståelse av betydningen av «administrative tiltak» i disse prosessene. Muligheten for å kunne avgjøre saker ved administrative tiltak istedenfor formelle dommer, ble innført for å kunne gi biskoper myndighet til permanent å avsette en prest fra tjeneste uten å gå gjennom tidkrevende rettsprosesser. Pådrivere her har vært de amerikanske biskopene, som etter sine erfaringer med skandalene ønsket raske måter å fjerne skyldige prester på, uten å måtte gå gjennom en full rettsprosess. … …

3. Krever Kirken hemmelighold?

Det er en kjennsgjerning at en skadelig taushetskultur har hindret mange saker i å få en skikkelig behandling og også i å komme opp for sivil rett, men denne taushetskulturen har ingen hjemmel i de kirkelige regler. Dette er en vanlig misforståelse som skyldes en formulering i Sacramentum sanctitats tutela og tilsvarende i et tidligere dokument. Det det dreier seg om, er konfidensialitet i den internkirkelige prosessen, men det sies ingenting om at saker ikke skal meldes sivile myndigheter. … …

4. Hvorfor foreskriver ikke Kirkeretten automatisk politianmeldelse i overgrepssaker?

Katolsk kirkerett gjelder over hele verden, også i områder der det ikke hersker rettssikkerhet og både overgrepsanklagede og i noen tilfeller ofrene (for eksempel voldtatte kvinner) risikerer summarisk henrettelse. Til syvende og sist er det offeret og dets pårørende som må ta beslutningen om en anmeldelse. I våre norske forhold er det, som biskop Bernt Eidsvig har sagt, «både naturlig og ønskelig» at saker som er straffbare etter norsk lov, behandles i norsk rettssystem. Oslo katolske bispedømmes beredskapsplan sier at «som hjelp til å ta beslutning om anmeldelse skal OKB tilby anklager og pårørende bistand av advokat eller annen rådgiver.» Kirkens eget rettssystem kommer i tillegg til, ikke istedenfor, det sivile. … …

5. Er det flere overgrep i Den katolske kirke enn ellers?

I dagens globale mediebilde kan man lett å få inntrykk av Den katolske kirke er et episenter for seksuelt misbruk av mindreårige. Dette er ikke tilfelle. Som krisehåndtering er det imidlertid ikke heldig å forsøke å forsvare Kirken med dette som argument. De som har prøvd seg på dette, møtes gjerne (forståelig nok) med anklager om forsøk på bagatellisering og relativisering av et alvorlig problem. Situasjonen i Den katolske kirke er skammelig og alvorlig og må ryddes grundig opp i. Som pave Benedikt ga uttrykk for i sitt hyrdebrev til katolikker i Irland, her fritt gjengitt: Overgrep skjer dessverre over alt; dette faktum må imidlertid aldri bli en ansvarsfraskrivelse, for Den katolske kirke må ta ansvar for å rydde i eget hus; andre får rydde i sitt.

Det er imidlertid ingen bagatellisering å forsøke å ha to tanker i hodet samtidig, for det et viktig pastoralt anliggende å få frem at ingen forskning tyder på en overopphopning av overgrep begått av katolske prester og ordensfolk.

Det er vanskelig å finne eksakte og universelt gyldige tall, men amerikansk forskning har kommet lengst på området. La oss derfor referere noe av denne. Tall som her nevnes, blant annet referert av George Weigel, er at 39 millioner amerikanske barn er utsatt for misbruk. Mellom 40 og 60 % er misbrukt i hjemmet av familiemedlemmer. Professor Charol Shakeshaft fra Hofstra University rapporterer videre at 6-10 % av elever i den offentlige skole er misbrukt de siste år – rundt 290.000 i perioden mellom 1991 og 2000. Ifølge andre nylige studier er 2 % av registrerte overgripere katolske prester – et fenomen som toppet seg mellom midten av 60-tallet og midten av 80-tallet, men i dag heldigvis ser ut til å være marginalt. … …

Også forskning fra det uavhengige kriminologiske John Jay-instituttet, foretatt etter at skandalene eksploderte i USA, viser at forekomsten av seksuelle overgrep ikke er større i Den katolske kirke enn i samfunnet for øvrig. Forskningsprosjektet, som bærer tittelen «Undersøkelse av årsaker og kontekster», søker å besvare spørsmålet hvorfor misbrukskrisen i USA gikk som den gikk og hva som forårsaket denne.