I dag, på alle sjelers dag, synges denne sekvensen – obligatorisk i den gamle messen, valgfri i den nye. Jeg hørte den to ganger i dag, begge ganger sunget av vår utmerkede organist/ kantor. Under kan man lese en norsk oversettelse:
Vredens dag i tidens fylde verden vil i luer hylle, vitner David med Sibylle.
For en skjelving da skal voldes, når den siste dom skal holdes, alle synder ut skal foldes.
Luren sender selsom tone gjennom gravers mørke sone, kaller alle til Guds trone.
Død og liv i redsel flommer, opp av grav all skapning kommer og skal svare for sin dommer.
Livets bok vi ser utfoldet: alt vi øvet, alt vi voldet. Den skal fastslå dommerordet.
Verdens dommer tar så sete, alt som skjult er, fram vil trede, intet unngår straffens hete.
Hva skal jeg i elend svare? Hvem skal ta min sak i vare? Rettvis man er selv i fare.
Konge, stor i allmakts velde, la din nåde her få gjelde, frels meg, du, all godhets kjelde.
Kom i hu, du Jesus fromme! Jeg var årsak til ditt komme; frels meg når min tid er omme!
Meg du søkte, vandret vide, frelste meg i korsets kvide; fåfengt skulle du ei lide.
Rettferds dommer som skal hevne, tilgi av din miskunns evne før det store regnskaps stevne.
Tyngd av skyld jeg arme stønner, skamrød all min synd jeg skjønner, skån meg, Gud, hør mine bønner.
Deg Marias tårer rørte, og på røveren du hørte, også meg til håp du førte.
Kan min bønn ei verdig kjennes, la din godhet til meg vendes, så jeg ikke evig brennes.
La meg stå blant lam så blide, ikke mellom bukker stride, gi meg rom på høyre side.
Når de onde bort du sender til den ild som aldri ender, kall meg inn til dine venner.
Ydmyk, bøyd du ser meg knele, hjerteangsten vil meg kvele. Frels min siste stund, du sele.
Tåredag, når jorden revner, alle opp av graven stevner, dommen skal for hvermann felles.
Gud, la dem blant dine telles. Milde Jesus, Herre god, gi de døde evig ro. Amen.
Men i ordinære rekviemmesser er den, slik jeg forstår, obligatorisk fjernet i den nye messen?
Mitt generelle inntrykk er at med Vatikan II skulle Guds vrede, dommedagsbasuner og slike skremmende ting nedtones kraftig. Dette er jo også noe Trond har snakket om i forhold til hva det fokuseres på i liturgien: kjærlighet, følelser, myke verdier. «Femininiseringen» av Kirken.
Nei, jeg har forstått at Dies iræ kan brukes i alle requiemmesser – men du har rett i at Guds vrede generelt er blitt nedtonet.
Her er erkebiskop Bugninis egen forklaring på hvorfor konsilet tok bort bl.a. sekvensen «Dies Irae» fra kirkens liturgi:
«They got rid of texts that smacked of a negative spirituality inherited from the Middle Ages. Thus they removed such familiar and even beloved texts as the Libera me, Domine, the Dies Iræ, and others that overemphasized judgment, fear, and despair. These they replaced with texts urging Christian hope and arguably giving more effective expression to faith in the resurrection» (Annibale Bugnini, The Reform of the Liturgy : 1948–1975, (The Liturgical Press, 1990), Chap. 46.II.1, p. 773)