Forfatternavn:Oddvar

van der Burg om Maria: Mariadyrkelsens betydning for det moralske liv

Her er 16. kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan» – en overraskende, men interessant vinkling på spørsmålet, syns jeg selv. (Hele heftet kan leses her.)

XVI. – Mariadyrkelsens betydning for det moralske liv.

Den kjærlighetsfulle betraktning av Jesu plettfrie mor er en mektig tilskyndelse til dyd. Uten tvil er Jesus vårt store forbilde. Men for lettere å kunne etterligne Kristus er det meget nyttig samtidig å betrakte de hellige, som «har seiret i kraft av, Lammets blod» (Ap. 12,11), og særlig den kvinne som satan aldri har hatt makt over. Verden dyrker bare den legemlige skjønnhet. Men fra denne utgår ingen redning for den fornedrede menneskeslekt. Tvert om, den fører ofte til dypere fornedrelse. I den rene kvinne som Gud valgte til mor, vises oss hva som i hans øyne utgjør menneskets sanne skjønnhet. Maria har aldri gjort noen synd. Hver dyd øvet hun på en heltemodig måte. Særlig beundrer vi hennes tro, ydmykhet, kyskhet og offermot. Som «Herrens tjenerinne» sier hun ved hele sitt liv det samme som ved bryllupet i Kana: «Hva Han sier dere, det skal dere gjøre».

Mariakultusen har vært et av de mektigste midler til å høyne synet på kvinnen, som før kristendommen inntok en fornedret plass i familien og i samfunnet. Ved sin medvirken til menneskenes frelse er hun en oppreisning for Eva og for kvinnen i alminnelighet. «Strømmer av velsignelse er fra Madonnabildet flytt ned over menneskeverdenen» – sier den protestantiske forfatter …

van der Burg om Maria: Mariadyrkelsens betydning for den kristne tro

Her er 15. kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan». (Hele heftet kan leses her.)

XV. – Mariadyrkelsens betydning for den kristne tro.

Maria er den nye Eva, som viser oss sitt livs frukt. Dette er sant også for så vidt andakten til Jesu mor bidrar meget til å bevare det rette begrep om Kristus og derved til å verne om hele kristendommen. I hennes person finnes faktisk en gjendrivelse av alle de angrep som i tidenes løp er gjort mot Kristi person. Og med rette kaller den katolske Kirke henne derfor «den som har beseiret alle kjetterier i den hele verden».

Et av de første farlige angrep på kristendommen var gnostisismen (doketer, valentinianere, marelonitter) som, nektet Kristi sanne menneskelige natur og påsto at Han bare hadde påtatt et skinnlegeme. Kirkefedrene (Ignatius, Ireneus, Tertullian, Origenes) brukte som hovedargument mot disse vranglærere Marias moderverdighet. Andre vranglærere, ebionittene, nektet Kristi guddom. Kirkefedrene gjendrev dem ved å fremholde Marias jomfruelighet. Hennes hederstittel «Guds mor»‘) spilte en stor rolle i bekjempelsen av, nestorianismen, som antok to personer i Kristus. Nestorianerne anså Jesus egentlig bare som et menneske, som Gud nok bodde i (ved et moralsk bånd), men ikke slik at Jesus og Guds Sønn er en person. Derved ble hele den kristne frelseslæren undergravd; for etter den nestorianske oppfatning er det bare et menneske som har lidt for oss (mens vi etter den kristne lære må si at Guds Sønn har lidt for oss i sin menneskelige natur). I denne store strid om Kristi person ble uttrykket «Guds mor» (Theotokos) likefrem slagordet for ortodoksien. Ved å kalle Maria «Guds mor» bekjenner vi på en klar måte både Kristi enhet i person og hans dobbelthet i natur, videre at foreningen mellom de to naturer i Guds Sønns person har eksistert helt fra Jesu unnfangelse av (og ikke først er oppstått i Jesu senere liv). Med Johannes av Damaskus kan vi si at «i dette ord (Guds mor) ligger hele menneskevordelsens mysterium sammenfattet» (De Fide orthod. III, 12). «Vær hilset, du ubegripelige bok, som har gitt verden å lese Ordet, Faderens Sønn» skrev en annen gammel forfatter (De Laud. Deipar. som er blitt tilskrevet Epifanius). «Ved henne» – således Tarasius – «blir kunnskapen om Gud utbredt inntil jordens ytterste grenser» (De præs. Deipar.).

All kamp mot Kristus er samtidig en kamp mot hans mor. I en og samme setning forutsa Simeon den motsigelse Jesus skulle bli utsatt for, og det sverd som skulle gjennomstinge Marias sjel, «for at mange hjerters tanker skulle bli åpenbart» (Luk. 2,34-35). Mariadyrkelsen åpenbarer menneskenes tanker om Kristus og er et kjennetegn på hans sanne Kirke.

Hvert dogme om Maria har betydning for vårt trosliv. …

van der Burg om Maria: «Alle slekter skal prise meg salig»

Her er 14. kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan» – noe forkortet. (Hele heftet kan leses her.)

XIV. – «Se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig».

Om Abraham sa Gud: «Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort; og vær velsignelse. Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg …. og alle jordens slekter skal velsignes, i deg» (1 Mos. 12, 2-3). På grunn av sin fromhet (tro og lydighet) ble Abraham Frelserens stamfar, og derved åndelig far til de troende. Men når Gud derfor ville gjøre hans navn stort og ville at Guds folk skulle velsigne ham, hvor meget mer skal vi da ikke velsigne Maria, som ved sin hellighet og tro ble Frelserens mor og derved også vår mor? «Abraham ble ikke verdig til å avle Kristus i en annen betydning enn at han ble verdig til at en av hans døtre fødte Kristus, eller at han eller en av hans etterkommere ble far til Guds mor» (De Lugo). Når Gud selv gjennom «sin engel lykkønsket Maria (Luk. 17 28), og den Hellige Ånd tilskyndte Elisabeth til å lovprise henne med høy røst (v- 41-45), skal da ikke også vi gjøre det? Det vår straks etter Elisabeths saligprisning at Maria profeterte: «Fra nå av skal alle slekter prise meg salig, fordi Han, den Mektige, har gjort store ting mot meg; og hellig er hans navn» (v. 48-49). At Maria er blitt bevart for enhver synd, også den minste, i en verden full av laster, er et av de største mirakler den allmektige og hellige Gud har gjort. Og derfor kan også på henne anvendes Bibelens ord om Judith: «Din pris skal ikke vike fra menneskenes hjerte,- som minnes Guds styrke evindelig» (Jud. 13,24). …

Gud vil at vi med takknemlighet skal erkjenne alt det Han har gjort til vår frelse. Og til dette hører også Marias syndfrihet, som var nødvendig for at hun kunne bli Frelserens mor. Marias syndfrihet var en virkning av Kristi nåde. Også hun er frelst. «Min ånd fryder seg i Gud, min Frelser» (Luk. 1, 47). Hun er på en måte blitt mer frelst enn noe armet menneske; for det å bevare en mot enhver synd er den største og mektigste nådegave. …

Aprilspøker på katolsk.no

Én av to aprilspøker på katolsk.no er denne: Tilpass katolsk.no etter egne preferanser! Som et ledd i videreutviklingen av nye katolsk.no er Informasjonstjenesten stolt av å kunne presentere nok en nyvinning: din personlige versjon av katolsk.no.

… Vi har i utviklingsarbeidet tatt utgangspunkt i fem mye brukte klassifikasjonssystemer på norske katolikker i dag. Tjenesten krever kun at du klikker på den kategorien som beskriver deg best. Du vil da få tilgang til en spesialtilpasset side med nyheter som passer for deg. NB: husk å bokmerke siden! Kategoriene er som følger:

(Nyhetene fins bare som billed-filer, sannsynligvis for at de ikke skal spores av søkemaskiner, og de revolusjoneremde nyhetene skal sendes rundt over hele verden.)

Betongkatolikk
Foretrekker sin katolisisme i ren form knelende på ekstra hardt betonggulv. Alt var så mye bedre før?

Progressio-katolikk
Venter fremdeles på annonseringen av Det tredje vatikankonsil. Alt kunne vært så mye bedre hvis bare…

Rødvinskatolikk
Liker lange eksistensielle diskusjoner over en god Amarone eller tre. Årlig kultur-reise til Roma er obligatorisk for det gode liv…

Ungpikekatolikk
Romantikertypen. Glad i tradisjoner og renessansekunst. Elsker lukten av røkelse og gamle messebøker…

Katolikk
Katolikk.

De øverste nyheten er for betong-katolikkene, de neste for progressio-katolikkene. Og nyheten under … jeg husker ikke riktig hvem det er ønsket det skulle skje. ??

van der Burg om Maria: Nådens mor – Himmeldronningen

Jeg nevnte for første gang for knapt en måned siden pastor J. van der Burgs hefte fra årsskiftet 1951/52 «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan». Etter en pause har jeg nå tatt opp igjen ferdiggjørelsen av dette heftet, og vil nå i rask rekkefølge presentere de siste fem kapitlene. (Hele heftet kan leses her.)

XIII. Nådens mor – Himmeldronningen.

Kristus er nådens opphav. Men all den nåde vi får fra Kristus, er i Guds tanker også på en særlig måte knyttet til Maria. Gud gjorde jo Kristi komme som frelser, og derved hele vår frelse, avhengig av hennes medvirken. Hennes hellighet (og tro) var etter Guds vilje ikke bare nødvendig for å gjøre henne verdig til å bære Jesus i sitt skjød, men også for å gjøre oss, Evas barn, verdige til å få del i Jesu, den nye Adams, fortjenester. Og til det siste krevde Gud dessuten at den syndfrie nye Eva ved å hengi sitt livs frukt på en særlig måte skulle «utfylle Kristi trengsler for Kirken» (Sml. det vi har sagt tidligere i kap. VI).

Maria er mor til den hele Kristus, ikke bare til hans fysiske legeme, men også til hans mystiske legeme, Kirken. «Hun er» – sier Augustin – «i sannhet mor til hans lemmer, fordi hun ved sin kjærlighet har medvirket til at de troende, som er hodets lemmer, blir født i Kirken» (De sancta virginitate 6, 6). Jesus er hennes «førstefødte» (Luk. 2,7), «den eldste av mange brødre» (Rom. 8,29). «De som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd», er «de øvrige av hennes ætt» (Ap, 12,17)

Etter avslutningen av Marias jordiske liv har hennes virksomhet som nådens mor ikke opphørt. Den fortsetter i himmelen, hvor hun ved sin forbønn virker med til utdelingen av Jesu nåde. …

Flere små nyheter på bloggen


Svært oppmerksomme lesere vil kanskje ha merket at bildene (det er nå 12 stk som skifter) på toppen av bloggen er nye. Jeg hadde tidligere noen bilder som ikke hadde noe med verken meg eller noe katolsk å gjøre, men nå har jeg gjort klar bilder fra Romas «skyline», som jeg tok der for to uker siden.

Om polakker i Norge – har vi en felles kristen arv?

Hans Rustad skriver i Minerva om boka Polakk. De er kommet for å bli. Hvordan vil det gå? (Les mer om boka her.) Han skriver hel om Polen som nasjon, om arbeider de polske gjør i Norge, om deres sterke nasjonalfølelse (som jeg ikke syns er så overraskende, vi norske blir jo også svært nasjonalbevisste når vi kommer til utlandet). Rustad skriver også om polakkenes kristne tradisjon, som er svært sterk, og som gjør det lettere for dem her i Norge, som jo fortsatt er et kristent land. Her vil det være på sin plass å diskutere i hvilken grad dette fortsatt er tilfelle – i større grad enn det Rustad vil innrømme, etter min mening. Her er noen sitater:

… Det sies ikke eksplisitt i boken, men polakker truer ikke Norge, norsk identitet eller kultur, eller norsk demokrati. Om det skulle bli 200.000 polakker i Norge, vil det ikke forandre Norge radikalt.

Hvorfor ikke? Fordi polakkene er europeere og kristne, på mange måter mer europeere enn nordmenn. Norge ligger i periferien, Polen i sentrum av Europa, og de har fått merke det på kroppen. …

… Forfatterne intervjuer Edith Stylo, som har vært her siden 1970 og er godt integrert, med jobber i blant annet NRK. Nå leder hun Den polske klubben. Stylo kommer fra en Solidarnosc-familie. Likevel sier hun:

”Kirken er overfylt av folk som trenger hjelp til å orientere seg i Norge. Kirken jobber etter de ti bud, og det finnes per i dag ingen bedre normalnormer, mener nå jeg. Det er bra at de fleste polakker fremdeles går i kirken, både for familieforhold, moralske normer og alt.”

En slik forankring i kirken og troen er ikke lenger vanlig i Norge. Denne “vantroen” på norsk side viser seg når forfatterne intervjuer Lilia Grube, rådgiver for den katolske nasjonalsjelesorgen i Oslo. De spør: ”Kirken tar vare på et katolsk fellesskap. Er det til fordel eller ulempe for integrasjonen?”

”– Ha! utbryter Grube. – Unnskyld meg, hva tror du? ler hun. – Det er klart det er en fordel. Vi er et mangfold av nasjonaliteter, men det er verken nasjonaliteten eller språket som teller mest, det er de kristne verdiene. Tro meg: Jeg kan dra til De forente Arabiske Emirater og møte en filippinsk arbeidsemigrant og vite at vi har samme sinn. Selv om vi er født på motsatt side av jorda, føler vi et fellesskap. Den integrasjonen gjelder også i Norge, som tross alt er et kristent land. Det er lett å tilpasse seg her. Nordmenn er åpne.”

“Som tross alt er et kristent land”, og er så åpent at det ikke vedkjenner seg tradisjonen lenger? Forfatterne kunne kanskje ha synliggjort forskjellene på de to land bedre. Der Polen holder fast på tradisjonen, gir Norge slipp på den, og mener selv at det blir mer opplyst. …

Katolsk nødhelpsarbeid må være katolsk – del 2

Jeg skrev for akkurat en måned siden om at Vatikanet ikke har tillatt lederen av Caritas International å kunne gjenvelges for en ny periode. Jeg har også lest at Vatikanet burde ha håndtert dette bedre; konsultert med Caritas bedre om dette problemet i forkant etc. – og det kan det sikkert være noe i. I dag leser jeg at George Weigel om spørsmålet i First Thing, og fokuserer på de ideologiske problemene i denne saken. Konfliken har oppstått, skriver han, fordi:

…. it will be because the INGO (International non-governmental organizations) world is dominated by an unbending “progressive” orthodoxy on development and health care questions that sits poorly with Catholic understandings of how people are empowered to break out of the cycle of poverty. INGO shibboleths are also in sharp conflict with Catholic understandings of the best way to fight the AIDS plague in Africa and other poverty-stricken parts of the world. There is very little public evidence that Caritas International, under Ms. Knight’s leadership, challenged the rigidities in INGO thinking that are a real-world obstacle to empowering the poor and to driving down the incidence of HIV/AIDS. A case in point was her address to a “Catholic Networking Session” at the 2010 International AIDS Conference in Vienna.

There, Ms. Knight asked. “Is there a uniquely Catholic approach to the global HIV pandemic? And if so, what is it?” Her first answer: “I fear that there may be people here in Vienna this week who would answer that it is one characterized by dogma, hypocrisy, moralizing, and condemnation.” …. did Ms. Knight challenge this caricature? Not really. The best she could manage was to lament that Catholic AIDS workers (the largest group of non-governmental care-providers for people suffering from AIDS) “are still dogged by these criticisms.”

Nor, in answering her own question, did Leslie-Anne Knight say what she might have said, which is this: “Yes, there is a uniquely Catholic approach to the global HIV pandemic. It is an approach that takes seriously the dignity of the human person, which includes the capacity of men and women to change patterns of behavior that put themselves, …. And it is an approach that refuses to burn incense at the altar of the false god latex, where the real votaries of rigid dogma are to be found among those for whom condoms are instruments of salvation.”

Ms. Knight, I hardly need add, said none of this. To the contrary: she put the authority of her position behind a reiteration of the poverty/stigma/low-educational-levels mythology. Which is to say, she reinforced the rigidities that are the true obstacles to the “development innovation and collaboration” for which she called.

I don’t mean to suggest that Ms. Knight is singularly wrong-headed. What she said (and didn’t say) in Vienna expressed what is quite likely the consensus among many Caritas International-affiliated agencies. These agencies have absorbed from the INGO atmosphere in which they work, and from the governments and international agencies on whose funding they have come to depend, the approach to development and AIDS that shaped Ms. Knight’s speech and rendered it strangely anemic in its Catholic identity.

That identity is what the Holy See is determined to reassert in global Catholic development and health care efforts. As the drama of that re-set unfolds, support for the Vatican’s efforts by the leadership of the U.S. bishops’ Catholic Relief Services would be in order.

Bønner når presten tar på seg messeklærne

Jeg kom nylig over en side på vatikanets eget nettsted, som omtaler de ulike plagg presten har på seg når han feirer messen – og bønnene som bes når han tar på seg hvert plagg. Disse bønnene er svært lite brukt i Norge, og jeg har ikke sett dem på norsk. Er det noen av leserne som kjenner til en norsk oversettelse?

Manipelen nevnes også blant disse plagg, og det står at den falt ut av bruk etter liturgireformen, men at den ikke ble avskaffet. Jeg har lurt på om jeg skal begynne å bruke manipel også når jeg feirer den nye messen, hva råder leserne meg og andre prester til?

Her er slutten av teksten på Vatikanets nettsider:

… one hopes that the rediscovery of the symbolism of the liturgical vestments and the vesting prayers will encourage priests to take up again the practice of praying as they are dressing for the liturgy so as to prepare themselves for the celebration with the necessary recollection.

While it is possible to use different prayers, or simply to lift one’s mind up to God, nevertheless the texts of the vesting prayers are brief, precise in their language, inspired by a biblical spirituality and have been prayed for centuries by countless sacred ministers. These prayers thus recommend themselves still today for the preparation for the liturgical celebration, even for the liturgy according to the ordinary form of the Roman Rite.

Les hele denne siden her.

Fra Vatikanets egen bokhandel


Bildet over tok jeg i Vatikanets bokhandel, da jeg var der for et par uker siden. Det viser Missale Romanum fra 1962 (til venstre) og den nyeste utgaven av det nye missalet (fra 2002, til høye) – de lå ved siden av hverandre som for å illustrere likeverdigheten mellom dem.

Hvordan den tradisjonelle messen har påvirket måten jeg sier den nye messen

For noen få dager siden skrev jeg min første kommentar på Father John Zuhlsdorfs kjente blogg «What does the Prayer Really Say». Det er kommentar nr. 263 116 på hans blogg (han har stor trafikk!) og kan leses her.

Det dreide seg litt om innflytelse mellom den gamle og den nye messen, og Father Z. spurte meg i neste kommentar: «I would be pleased to hear more about how the old Mass has changed the way you say the newer Mass.»

Nå har jeg skrevet en slik betraktning (på engelsk selvsagt) og åpner slik:

HOW THE OLD MASS HAS CHANGED THE WAY I SAY THE NEWER MASS

From the old mass I have first of all taken with me the FOCUS of the priest in the mass – the focus on God, on offering up to God the perfect sacrifice of Christ – making all other things less important.

The vesting prayers in the sacristy help the priest with this focus – showing him his own unworthiness and need for God’s help and grace. I end these prayers with «Ego volo celebrare Missam, et conficere corpus et sanguinem Dómini nostri Jesu Christi, … » expressing what the mass is. Then I walk into church with this same focus – not looking at people. With this same focus I genuflect before the altar, praying «Aufer a nobis …» as I walk up to the altar, and «Oramus te, Domine ..» as I kiss it – these are prayers asking for purification and forgiveness of my sins. As I kiss the altar at the end of mass I have also taken from the old mass the prayer «Placeat tibi …». This prayer sums up very well what the mass is all about: «May the tribute of my humble ministry be pleasing …» and «Through your mercy may it bring forgiveness to me and to all for whom I have offered it».

So the main contribution from the traditional mass in on the FOCUS it gives the priest. In the following paragraphs I will also mention some more details about how the traditional rubrics help keep this focus: …

Så følger en del punkter, som kan leses i sin helhet her.

En nonnes bok blir sterkt kritisert av den amerikanske bispekonferansen

En feministisk teolog (en nonne) har fått en svært knusende kritikk fra den amerikanske bispekonferansens «troskongregasjon» i en 21 siders lang utredning – men disiplinære forføyninger ser ikke ut til å bli iverksatt. Slik skriver John Allen om dette:

A widely popular 2007 book by Sr. Elizabeth Johnson, one of America’s most prominent feminist Catholic theologians, is marred by a series of “misrepresentations, ambiguities and errors” and thus “does not accord with authentic Catholic teaching on essential points,” according to a statement released today by the Committee on Doctrine of the U.S. bishops’ conference.

In particular, Johnson’s treatment of the Trinity in Quest for the Living God, according to the bishops, “completely undermines the Gospel and the faith of those who believe in the Gospel.”

Despite that conclusion, the bishops did not call for any disciplinary measures against Johnson, such as a ban on teaching or publishing. Johnson, 69, is a distinguished professor of systematic theology at the Jesuit-run Fordham University in New York.

According to the statement, the committee felt compelled to publicly denounce Johnson’s 2007 book Quest for the Living God because it is directed to a “broad audience,” and because it’s being used in many venues “as a textbook for the study of God.” …

… The 21-page statement from the doctrine committee outlines seven categories of problems in the book.

First, at the level of method, the statement accuses Johnson of questioning core elements of traditional Christian theology, including its understanding of God as “incorporeal, impassible, omnipotent, omniscient, and omnipresent.” Doing so, the statement asserts, is “seriously to misrepresent the tradition and so to distort it beyond recognition.”

Second, the statement faults Johnson for treating language about God in the Bible and in church tradition as largely metaphorical, implying that truth about God is essentially “unknowable.” ….

Et nytt fellesskap for prester i England

Prester fra flere bispedømmer i England stiftet 19. oktober et «Confraternity of Catholic Clergy» – inspirert av pave benedikts besøk i England i fjor. Målet for foreningen er «the sanctification and support of Priests, and in promotion of Priestly life, holiness and mission.»

Fr. Tim Finigan skrev nylig om et nytt møte i foreningen, der bl.a. P. Aiden Nichols holdt et foredrag der han bl.a. snakket om følgende:

… A major theme Fr Nichols urged upon us was the importance of evangelisation for the life of the Church. He suggested that the decline of Catholic life in England according to every measurable criterion, was directly attributable to loss of the imperative for the conversion of England. He compared the failure to be missionary to that obex or obstacle which may be placed by the recipient of a sacrament, preventing its fruitfulness. Just as the removal of the obstacle will enable the reviviscence of grace, so the removal of the obstacle of the lack of missionary activity will enable the revival of the Church – for those within the Church as well as by the reception of those to whom this missionary activity is directed. In other words, people who evangelise will find that their own faith is strengthened by the very fact of doing so.

The theme of the Liturgy was not neglected. Fr Nichols cited the example of St Augustine who was moved by the sacred chant of the Cathedral at Milan. People need the sacrality of the Liturgy to move them to an active faith which recognises the necessity of evangelisation. There was much else of value that I would like to re-read when the address is published. I have not by any means done the paper justice in this brief write-up of some of my notes. …

Mer om presiseringen av «Summorum Pontificum»

Father Z. skrev for nylig mer om den kommende presiseringen av pave Benedikts «frigjrøing» av den tradisjonelle latinske messen:

… The claim was made that after the Instruction was drafted by the Pontifical Commission “Ecclesia Dei“, the President of the same who is also Cardinal Prefect of the CDF, Card. Levada, perhaps with the aid of Card. Canizares of the CDW, made it far more restrictive.

The Instruction went to the Pope for his approval.

In the meantime, various people intervened.

The Pope has, if the claims are correct, caused the previous, favorable draft, to be adopted. It will favor, rather than restrict, the provisions of Summorum Pontificum.

Though this is all at the level of rumor, it is nonetheless plausible. …

Ifølge dette var det pave Benedikt selv som ønsket at det nye dokumentet ikke skulle begrense bruken av den tradisjonelle messen på noen måte. Om denne informasjonen / disse ryktene viser seg å være korrekte, vil vi finne ut etter hvert.

P. Finn Thorn: En evangelisk-katolsk kirke?

I St Olav første nummer 1964 skriver p. Thorn en lang artikkel om økumenikk, som interessant nok bruker begrepet «evangelisk-katolsk», som jeg støtte på i USA i 1991, da jeg var der for å studere luthersk kirkeliv – og som påvirket meg sterkt i katolsk retning. (Les mer om Evangelical Catholic her.)

P. Thorns artikkel er interessant bl.a. fordi den må være noe av det første som er skrevet om emnet i Norge – faktisk før Vatikankonsilet var ferdig. Artikkelen kan leses i sin helhet er:

En evangelisk-katolsk kirke?

AV PATER FINN D. THORN

(Fra redaksjonen: Følgene av at den katolske kirke i sin tur, efter årtiers nølen, har kastet sin tyngde inn i de kristne enhetsbestrebelser i vår tid, synes foreløbig uoverskuelige, En bevegelse er i gang som i løpet av bare et par år allerede har gjort virkelig hva ingen trodde mulig på ennå et halvt århundre, og som nær sagt måned for måned forandrer verdenskirkens åsyn. Ennå er de kristnes enhet i én kirke en fjern realitet. Hvordan skal den kunne fremmes? Pater Thorns artikkel analyserer en av de veier utviklingen kan komme til å ta.

Av den moderne nytestamentlige forskning fremgår det med stadig større klarhet at Kristi kirke er en synlig realitet. Selv en så lite katolsk innstillet teolog som Emil Brunner, uttaler at «tanken om den usynlige kirke er fullstendig fremmed for Det nye testamente». Men da reiser spørsmålet seg: Hvor er i dag denne Det nye testamentes synlige kirke? Svaret kan ikke bli at alle de synlige kirkesamfunn til sammen utgjør Kristi kirke, for da står vi overfor en kirke som intet har å gjøre med den kirke som vi møter i Skriften. En slik innbyrdes splittet kirke kan ikke være den kirke som Det nye testamente omtaler som Kristi legeme, for der kan ikke være flere Kristi legemer. Ifølge Skriften hører enheten med til kirkens vesentlige kjennetegn: «Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere ble kalt med ett håp da kallet kom til dere; én Herre, én tro, én dåp; en Gud og alles Far.»

I stedet for å være ett i den ene synlige kirke som er Kristi legeme, er de kristne i det tyvende århundre skilt i tre store grupper: den romersk-katolske kirke, en ikke-romersk kirke – den ortodokse – og kirkesamfunnene utgått fra reformasjonen. …

Fr. Klein skriver om gifte, katolske prester

Jeg har lest om (og skrevet om, bl.a. HER) Father Leonard Klein – luthersk prest fram til 2003, katolsk prest fra 2006 – men ikke fått med meg at han i fjor vår skrev en interessant artikkel om gifte katolske prester, som han kalte «What Can the Catholic Church Learn From Married Priests?» Her skriver han bl.a.:

… Whatever the difference is between celibate clergy and us exceptions, it is, I am convinced, not availability.

There is enough time; there is never enough time. What is true for everyone in the modern world is true also for priests, equally for the celibate as the married. Clergy who bemoan the demands of their office and the lack of personal time are whining. Tough though some of their situations may be, family life would not ease them.

I entered the Catholic Church in 2003 after twenty years as a Lutheran pastor and was ordained to the priesthood in 2006. I have a wife, three children, and five grandchildren. They have claims on my time, as do our large extended families. But many a celibate priest must respond to a large extended family or provide care for aging parents. Priesthood does not bring freedom from family and human obligations, nor should it. The requirements of a nuclear family are more immediate and time-consuming, but it does not seem to me that they establish a categorical difference in availability from the rest of the clergy.

To be sure, married priests can’t easily be sent off for advanced study in Rome. Nor can we move at the drop of a hat. We are in some ways more expensive, but the costs of maintaining and staffing a rectory are considerable. And we are generally cheaper to educate, since we all come to the Church with theological educations and a personal formation refined by the reflection and self-examination that led us to full communion.

So it cannot be the practical arguments that bear the weight for celibacy. ….

Les hele artikkelen her.

Mange lutherske teologer er blitt katolikker

I denne artikkelen kalles dette «one of the most under-reported religious stories of the past decade». I Norge har vi også eksempler på det samme; på MF er tre professorer nå blitt katolikker, og ved opptagelsen av de to siste (i fjor og forfjor) var det nesten ingen publisitet rundt det. Anglikanere som konverterer får for tids mye oppmerksomhet, men det samme gjelder ikke lutheranere – leser vi:

One of the most under-reported religious stories of the past decade has been the movement of Lutherans across the Tiber.

What first began with prominent Lutherans, such as Richard John Neuhaus (1990) and Robert Wilken (1994), coming into the Catholic Church, has become more of a landslide that could culminate in a larger body of Lutherans coming into the collectively.

In 2000, former Canadian Lutheran Bishop Joseph Jacobson came into the Church. …

In 2003, Leonard Klein, a prominent Lutheran and the former editor of Lutheran Forum and Forum Letter came into the Church. Today, both Jacobson and Klein are Catholic priests.

Over the past several years, an increasing number of Lutheran theologians have joined the Church’s ranks, some of whom now teach at Catholic colleges and universities. They include, but are not limited to: Paul Quist (2005), Richard Ballard (2006), Paul Abbe (2006), Thomas McMichael, Mickey Mattox, David Fagerberg, Bruce Marshall, Reinhard Hutter, Philip Max Johnson, and most recently, Dr. Michael Root (2010).

“The Lutheran church has been my intellectual and spiritual home for forty years,” wrote Dr. Root. “But we are not masters of our convictions. A risk of ecumenical study is that one will come to find another tradition compelling in a way that leads to a deep change in mind and heart. Over the last year or so, it has become clear to me, not without struggle, that I have become a Catholic in my mind and heart in ways that no longer permit me to present myself as a Lutheran theologian with honesty and integrity. ….

Les hele artikkelen her.

Oppdaterte nyheter om Den katolske Kirke i USA og seksuelt misbruk

«Skal det bare én telefosamtale til før en prest blir suspendert?» Slik avslutter John Allen en artikkel som omtaler behandlingen av anklager mot katolske prester i erkebispedømmet Philadelphia. Der har kardinal Justin Rigali tydeligvis (uten at mange visste det) ikke rapportert videre anklager mot prester som man ikke har funnet troverdige eller alvorlige nok. Men nå har nylig en domstol funnet at 37 av disse prestene har alvorlige anklager mot seg, og diskusjonen blant amerikanske biskoper raser – og de fleste er svært mye strengere i sin praksis. Les Hele John Allens artikkel her, og han avslutter den slik:

…. bishop complained of a “lack of information” from the Philadelphia archdiocese. “We have this massive grand jury report,” he said, “but the responses from the archdiocese so far have been vague.”

Others came to Rigali’s defense, suggesting there may be a “benign” interpretation of choices made by the cardinal and his aides.

Some of the cases in the grand jury report, one bishop said, may involve “boundary issues,” such as an inappropriate conversation with a minor, that do not necessarily rise to the level of sexual abuse. In those instances, the bishop said, a decision not to make a report may have been intended to resist “charter creep,” meaning expanding the purview of review boards beyond their mandate, distracting them from their core purpose.

Another bishop said the Philadelphia situation highlights a key bit of unfinished business: achieving a clearer definition of what precisely constitutes sexual abuse, and how it differs from other objectionable conduct.

“My sense is that some review boards handle these ‘boundary issue’ cases one way, and some boards handle them another way,” one bishop said.

“That doesn’t mean we shouldn’t take them seriously,” this bishop said. “We have to move quickly to address them, but they require a different response than actual sexual abuse.”

In general, most bishops seem hesitant to pass judgment until more facts are in. “At this point, I don’t sense resentment directed at Rigali that in any way approximates what the bishops felt about Bernie Law,” one prelate said, referring to the former archbishop of Boston who resigned in December 2002 amid the first wave of the American crisis.

A final worry expressed by some bishops concerns the impact of the Philadelphia situation upon priests across the country.

The takeaway from Philadelphia, one bishop said, is that no matter how weakly documented a charge may be, it will now automatically result in a report to the police and the review board, and suspension from ministry — meaning that in the court of public opinion, the priest will be branded an abuser.

“Every priest in the country is just one phone call away from disgrace and removal,” the bishop said. “I don’t understand why nobody seems to be speaking up on this.”

Biskop Gran overtar Oslo katolske bispedømme

St Olav trykket i sitt første nummer av 1965 følgende artikkel, som omtalte at biskop Gran overtok Oslo katolske bispestol noen uker før; 14. desember 1964. De to bildene viser liturgisk både det nye og det mer tradisjonelle: Dette var den aller første koncelebrasjonen i St Olav domkirke, og det var allerede satt et bord foran det gamle høyalteret (som stod fram til 1976) – men på bilde nr 2 ser vi den nye biskopen på sin cathedra, med to prester kledd i dalmatikaer ved siden av seg. Her er hele teksten fra St. Olav ved denne anledning:

EN MILEPEL OG ET PROGRAM

BISKOP JOHN WILLEM GRAN OVERTAR OSLO KATOLSKE BISPESTOL

Bispeskiftet i Oslo katolske bispedømme markerte på mange måter en milepel, uttalelser., omtaler i avisene osv. har understreket denne side av begivenheten. En ung nordmann ble formelt innsatt i embedet, sammen med fire andre av Kirkens biskoper konselebrerte han for første gang messen i St. Olavskirken i Oslo, for første gang ble en del av de nye liturgiske bestemmelser tatt i bruk.

Men det skjedde jo en annen, viktig ting under høytideligheten også. Den nye biskop, John W. Gran skisserte i sin tale ganske enkelt et program for den fullsatte kirke., for prestene, søstrene, gamle og unge legfolk. Det må vel oppfattes som noe av hans arbeidsprogram i tiden som kommer – det var ikke en vanlig takk-for-tilliten tale eller en hilsen til den flokk trofaste, men passive – men idéer helt og fullt basert på verdenskirkens ajourføring, fylt av ny aktivitet, nye tanker og forslag om øket samarbeide. Dessuten er de en rettesnor for katolikkers forhold til medkristne og ikke-kristne i dette land.

Og derfor er biskop Grans tale så viktig at «St. Olav», forsinket av julehelg og hoppende trykningstider, velger nettopp denne tale som «et dokument» fra det som skjedde den 13. desember, på tredje søndag i advent.

Biskop Gran sa bl.a.: Det er naturlig at man ved en slik milepel først ser tilbake. Kjære biskop Mangers, for 32 år siden, i omtrent samme alder som jeg har nå, kom De til Deres gjerning her. Ung, forhåpningsfull og energisk og uten rynker. De er i dag fremdeles ung av sinn, forhåpningsfull og energisk, de rynkene De har fått forteller oss om ansvaret og byrden.

De har, kjære biskop Mangers, kommet som den gode far og som en fredselsker, De har alltid vist pietetsfølelse overfor den norske tradisjon og Deres tid har vært en ekspansjons- og oppbygningstid.

De har alltid tatt konsekvensen av Deres egen overbevisning om hva som var til det beste. Og De omfattes med en dyp og virkelig kjærlighet fordi De er den De er, den gode hyrde.

Og nå er jeg fylt med en slags uro over kanskje a skulle svikte et stort oppdrag, uro, men også glede. Kirken er kommet til en milepel, Konsilet skal gi oss vårt program, og jeg ber om lojalitet overfor alt det nye som følger med Kirkens store oppbrudd.

Noen katolikker føler angst i dette oppbruddet, været er stormfullt. Prester og legmenn må arbeide for å forvandle denne angst i sinnene til forhåpningsfull optimisme.

Messefeiring i Peterskirken i 1965

Jeg så dette bildet i St Olav for 17. juli 1965, og må si at jeg ble ganske sjokkert. Biskopene står rundt hele alteret og ser på hverandre, uten verken krusifiks elelr lys så langt man kan se. Det er stor forskjell på denne messefeiringen og måten pave Benedikt gjør det på i vår tid. Det er på en måte underlig, på en annen måte ikke så underlig, at man til de grader «kastet barnet ut med badevannet» så tidlig på 60-tallet.

Skroll til toppen