Pave Benedikt – i rullestol
Jeg så bildet over på Twitter. Pave Benedikt (sier teksten på Twitter) er sammen med erkebiskop Gänswein og msgr. Antonio Catelan, sekretær for the Ratzinger Foundation i Brasil.
St Torfinn kirke – Sigrid Undset
I går var jeg for første gang i St Torfinn kirke på Hamar. Det var en fin dag, med en behagelig togtur opp og ned fra Oslo og et hyggelig møte med menigheten og det ganske fine kirkerommet.
Tidligere hadde jeg egentlig bare knyttet Sigrid Undsets requiemmesse i juni 1949 til dette kirkerommet. Se bilde under, der biskop Mangers er celebrant – og der seks kjente norske forfattere bar Sigrid Undsets kiste ut av kirken: Deretter var det en prosesjon med kisten gjennom store deler av Hamar, før hun ble ført opp til Mesnalia og gravlagt der.
Alvorlig feil registreringspraksis eller for mye penger?
Et par av mine prestekollegaer har nylig skrevet på Verdidebatt om den katolske medlemsregisreringssaken, og jeg syns Torbjørn Olsens innlegg (se her) var en del bedre enn Arne Kirkesboms (se her). Olsen skriver tydelig om hvor uakseptabel praksisen vår mht medlemsregistreing var i årene 2010-14; Kirsebom er enig i dette og det er jeg også – for et par år siden kalte jeg praksisen «amatørmessig».
Men så går Olsen videre og skriver om at myndighetene har hatt feil fokus når de angriper pengene vi katolikker har mottatt, heller enn andre aspekter av vår tidligere praksis som var uakseptable (at man registrerte mennesker uten å ha kontaktet dem, og uten å ha sjekket om de virkelig var katolikker.) Olsen skriver at vi katolikker jo kunne ha hatt langt flere medlemmer registrert i svært mange år bakover om vi bare hadde gjort grundig og skikkelig arbeid med å få registrert dem.
Kirseboms fokus skjønner jeg derimot ikke, for praksisen med å registrere medlemmer uten å ha spurt dem først, stoppet jo i oktober 2014. Etter den tid har vi hatt en akseptabel registreringspraksis, som vel her er hovedsaken for å få reparert vårt skadde omdømme, som han skriver om. Han nevner en familie som kontaktet ham i høst, som var registrert som katolikker, men aldri hadde vært det. Det er dumt å møte noe slikt, men i 2017 er det vel ingen grunn til å tro at dette er noe annet enn et engangstilfelle – en kontakt med OKBs medlemssenter ville sikkert ha avklart hva som hadde gått galt for den familien.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus besøkte i sommer vårt medlemssenter (les om det her), og så langt jeg forstår fant de alt i orden. Mats Tande sier om vår nåværende praksis, bl.a.: «Jeg mener vi har veldig gode rutiner samt en praksis som er helt i samsvar med regelverket. … vi har svært gode rutiner og kontrollordninger, men det innebærer naturligvis ikke at vi har hundre prosent garanti for at det ikke kan forekomme menneskelig svikt fremover.»
Det myndigheten gjorde ved årsskiftet 2014-15 (og som Olsen kritiserer), var å fortolke loven om trossamfunn og medlemskap i disse på en ny måte; at medlemmer i et trossamfunn som kom til Norge fra utlandet på nytt måtte aktivt bekrefte at de er og vil være medlemmer av samme trossamfunn i Norge. En presisering av denne forståelsen kom for første gang i februar 2015, men for oss katolikker er den gitt tilbakevirkende kraft – og derfor blir erstatningsbeløpet de krever av oss så veldig stort.
Det som ikke ser ut til å være så godt kjent, er at samme (nydefinerte) regel fra 1/1 2017 er blitt brukt også på andre kirkesamfunn, og har fått størst effekt for de nordiske folkekirkene. Resultater er blitt at Svenska kyrkan i Norge har mistet godt over halvparten av sine medlemmer – for det er i praksis ikke lett å få en slik aktiv ekstrabekreftelse på medlemskap. På regjeringens nettsider (lenke her) kan vi se tallene for Svenska kyrkan i Norge – først en økning fordi det kom flere svensker til Norge, og så et dramatisk fall i 2017.
2010 SVENSKA KYRKAN I NORGE 14 629
2012 SVENSKA KYRKAN I NORGE 19 950
2015 SVENSKA KYRKAN I NORGE 22 006
2016 SVENSKA KYRKAN I NORGE 21 689
2017 SVENSKA KYRKAN I NORGE 9 483
På de samme nettsidene kan man se medlemstall for Oslo katolske bispedømme, og det er tydelig for alle som vil se at vi har et stabilt og stort antall (bekreftede) katolske medlemmer i Norge. Det lave tallet for 2015 kommer av at myndighetene strøk over 30 000 av våre registrerte medlemmer det året («siden de ikke hadde bekreftet tidsnok») og for 2018 har jeg forstått at tallet nok vil øke med ca 5 000.
2010 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 59 874
2012 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 88 045
2013 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 104 478
2014 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 120 755
2015 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 80 573
2016 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 124 985
2017 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 131 231
Jeg syns den beste måten å bygge opp tilliten til Den katolske kirke i Norge og deres medlemsregistrering, er å fortsette slik vi har arbeidet de siste tre år.
Jeg publiserte dette innlegget på Verdidebatt i går.
TLM i Porsgrunn 1/12 – messen for Jesu hellige hjerte feires
Kommende fredag feires det på nytt en tradisjonell latinsk messe i Porsgrunn, og denne gangen (1/12) feirer vi messen for Jesu Hellige Hjerte, siden det er første fredag i måneden og ingen andre viktige markeringer denne dagen (se tekstene her).
Denne dagens inngangsvers lyder slik:
Cogitatiónes cordis Ejus in generatióne et generatiónem: ut éruat a morte ánimas eórum et alat eos in fame. – Hans hjertes tanker rår fra slekt til slekt: for å befri deres sjeler fra døden og nære dem i hungersnød.
Evangeliet er hentet fra Johannes 19,31-37:
Det var helgaften, og kroppene måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene ba derfor Pilatus om at beina måtte knuses på dem og kroppene bli tatt ned. Soldatene kom da og knuste beina først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de knuste ikke hans bein. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Han som så det, har vitnet om det for at også dere skal tro. Hans vitneutsagn er sant, og han vet at han taler sant. Dette skjedde for at dette ordet i Skriften skulle bli oppfylt: Ikke et bein skal brytes på ham. Og et annet skriftord sier: De skal se på ham som de har gjennomboret.
Katolsk medlemsregistrering
Jeg leste noen referater, men fulgte ikke så veldig mye med på rettssaken mot Oslo katolske bispedømme og den tidligere økonomen sist uke. Men nå ser jeg at msgr. Torbjørn Olsen har lagt ut på Verdidebatt (se her) et innlegg han skrev til Vårt Land i mars i år. Der skriver han først at det er uforståelig at OKB kunne ha en slik registreringspraksis, men på den annen side kunne man fått enda større tilskudd fra stat og kommuner om man hadde registrert landets katolikker skikkelig og arbeidet grundigere. Han skriver bl.a.:
Jeg mener (og har hevdet fra lenge før saken ble offentlig) at vi selv har kommet alvorlig ut å kjøre. Fire momenter har for meg vært de viktigste. For det første er det alvorlig krenkelse av personlig integritet å føre en person inn i det som må oppfattes som medlemsregisteret for et religionssamfunn, uten at vedkommende har noe med samfunnet å gjøre. … For det annet strider det mot all katolsk teologi å vurdere tilhørighet til Den katolske kirke ut fra en persons navn, fødselsnummer og telefonabonnement. For det tredje strider det mot «spillereglene», nedfelt i trudomssamfunnslova § 9, tredje ledd, å føre folk inn i medlemsregisteret uten å kontrollere det lovmessige grunnlag. For det fjerde er det alltid fare for (i det minste ubevisst) å handle feil når tvilsomme handlinger får enorme positive økonomiske konsekvenser. Varsomhetsplikten har ikke fungert slik den burde.
Ut fra dette er det lett intuitivt å slutte seg til de juridiske konklusjoner som påtalemyndighet og Oslo tingrett så langt har kommet til. Problemet er ikke så mye konklusjonene, men premissene myndighetene har lagt seg på. Disse fremstår som en alvorlig avsporing i forhold til hovedproblemene og sakens alvor. Slik problematiseres også konklusjonene.
Det hører også med til sakens bakteppe at medlemsregistreringen som i dag skjer etter «spillereglene», ikke har vist noe nedgang i forhold til de tidligere registreringer, tvert om, ettersom vi nå har fått med oss flere personer, også uten eget telefonnummer! De statlige og kommunale overføringer til Den katolske kirke har gått opp etter at man har begynt å opptre korrekt!
Sivilsaken (dvs. gyldigheten av tilbakebetalingskravet) har i hovedsak endt opp i spørsmålet om når en katolikk som flytter til Norge, kan regnes som medlem. Forutsetningen materielt sett er at han oppfyller alle statens krav for å kunne være medlem og alle Kirkens for å være medlem. I tillegg må han hele tiden ha regnet seg som medlem av Den katolske kirke, og derved av bispedømmet. Dertil kommer det formelle at han har bekreftet dette overfor de lovbestemte registreringsmyndigheter, og at han er blitt tatt med i de innsendte lister til staten.
Kan en slik person regnes som tilskuddsutløsende medlem fra oppfyllelsen av alle materielle vilkår, forutsatt at det øvrige er eller blir oppfylt, eller først fra det formelle kontaktøyeblikk med Den katolske kirke i Norge? Myndighetene mener det siste, Oslo katolske bispedømmet det første.
Tingretten har her intet annet å vise til enn «grunnleggende og uomtvistet sammenslutningsrett». Dette er diffust all den tid begrunnelsen er uten konkret henvisning til lov eller forskrifter, til kommentarer, til rettsavgjørelser eller til f.eks. lærebøker i foreningsrett. Da blir det som å argumenter med at noe «er slik» fordi «det opplagt er slik» eller fordi det «må være slik». Jeg har aldri hatt sans for den slags agumentasjonskjeder.
Blir man frivillig med i en «sammenslutning» (bispedømme i utlandet) og denne har som en absolutt klar og juridisk forutsetning at flytting til Oslo innebærer overføring til en annen «sammenslutning» (Oslo katolske bispedømme), er det for meg uforståelig at slik overføring skulle stride mot «privat autonomi» (regjeringsadvokaten) eller mot «grunnleggende og uomtvistet sammenslutningsrett» (tingretten). …
Det er tragisk at Den katolske kirke dummet seg ut med en slik «amatørmessig» registrering av medlemmer da innvandringen fra katolske land eksploderte, men det er ekstra dumt at svært mange (også opplyste) mennesker ikke har lagt merke til at bispedømmet nå har en god praksis (les om fylkesmannens besøk her) og like høyt antall registrerte katolikker som noen gang før. Dagsavisen hadde nylig en artikkel som viser at de (som mange andre) ikke er oppdatert.
På regjeringens nettsider finner vi en oversikt over antall tilskuddstellende medlemmer i tros- og livssynssamfunn. Disse sidene har følgende tall for Oslo katolske bispedømme:
2013 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 104 478
2014 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 120 755
2015 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 80 573 (over 30 000 som hadde bekreftet medlemskap ble strøket)
2016 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 124 985
2017 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 131 231
Reformasjonen i Norge virket ikke
Jeg har nok ikke fulgt godt nok med, og ikke merket meg et interessant seminar i september som tok opp reformasjonen i Danmark og Norge. NRK omtalte seminaret i sitt program Museum 21/10, og sier i omtalen av programmet (som man også kan høre i sin helhet):
Reformasjonen i Norge virket ikke. Mens det i Danmark ble framgang og optimisme var det først og fremst misnøye og nostalgi som preget Norge.
– I Danmark mente biskop og konge at man måtte gå forsiktig fram i Norge, så det ikke skulle bli opprør. Norge var et «luthersk ville vesten», sier professor Arne Bugge Amundsen.
– Den katolske kirken var en hverdagskirke, sier historiker Øystein Rian. Det var kirker over alt, de var åpne hele døgnet og folk kom og gikk. Omtrent som supermarkeder i dag. Folk kunne be til sine helgener i sidealterne, ofre gaver og leve sine liv i kirken. Etter reformasjonen ble de fleste kirker stengt og den lutherske kirkeordning virket fjern for folk flest. De vendte seg bort fra kirken og fortsatte med en slags «undergrunnskirke» hvor mange av de katolske ritualene overlevde i flere hundre år.
– Språkskiftet fra norsk til dansk var allerede ferdig før reformasjonen, sier språkforsker Ivar Berg, som minner om at den eneste, norske helten i det danske statskuppet var biskop Olav Engelbrektson. Men han skrev på dansk, sier Berg.
I MUSEUM forteller også professor Arne Bugge Amundsen om hvordan teologer og historikere har sett på reformasjonen gjennom de fem hundre årene som har gått. Noen mente det var Guds straffedom og at det snart var på tide med en ny reformasjon. Men først og fremst må man si at det tok minst 250 år før Norge ble luthersk. Det skjedde først med pietismen, sier Bugge Amundsen. Tatt opp på et seminar på Lysebu, arrangert av Fondet for dansk-norsk samarbeid 12-13/9 2017.
Myter om reformasjonen i Norge
Jeg deltok på lanseringen av årets SEGL tidligere i dag, og syntes Henning Laugeruds foredrag om innføringen av reformasjonen i Norge var svært interessant. Om ikke lenge er han ferdig med en bok om dette emnet; den skal jeg helt sikkert lese. Forhåndsomtalen av SEGL-lanseringen sier bl.a.:
Dit kommer kommet blant andre Henning Laugerud for å foredra om «Myter om reformasjonen i Norge». – Mange har en forestilling om at reformasjonen i Norge var en fredelig æra. Det var den ikke i det hele tatt, hevder kulturhistorikeren. Laugerud har arbeidet med spørsmålet hvordan den norske reformasjonshistorien ser ut hvis man tar med alle kildene – ikke bare dem som passer inn i den protestantiske seiersfortellingen.
– Gjennom et bokprosjekt hos oss har han funnet frem til mye forskningsmateriale som har vært oversett og bagatellisert, fordi det ikke passer inn i denne seiersfortellingen. Hans foredrag vil synliggjøre en del av historien som forsvinner i mye annen historieskrivning – dels fordi man ikke er interessert i det eller fordi man ikke vil interessere seg for det, fordi det ødelegger historien, forklarer forlagssjef Kristine Dingstad i St. Olav forlag og siterer fra Ragnhild Helena Aadland Høens velskrevne intervju med Laugerud i årets SEGL.
P. Lutz: Kjenn din religion
A. J. LUTZ
PREST I DOMINIKANERORDENEN
KJENN
DIN
RELIGION
OSLO 1945
ST OLAVS FORLAG
Imprimatur
Oslo, 1. juni 1945
+ Jac. Mangers
Apostolisk Vikar, biskop av Selja
Slik (over) ser starten av p. Lutz’ bok, Kjenn din religion, ut. Som jeg nevnte i går (SE HER), leste Finn Halvorsen denne boka med stor interesse i 1946, året etter at den ble utgitt.
Denne boka kan leses i sin helhet her (som pdf-fil her). Jeg skannet inn en hel del gamle katolske bøker for 4-6 år siden, bøkene kan leses her.
Finn Halvorsens opptagelse i Den katolske kirke
Om Finn Halvorsen kan vi lese bl.a. følgende på Wikipedia:
Finn Halvorsen (født 9. november 1893 i Talvik i Finnmark, død 11. september 1960 i Milano i Italia) var en norsk forfatter, kritiker og oversetter. Som teaterkritiker skrev han for Aftenposten og Morgenbladet. I 1935 foretok han en reise i det nasjonalsosialistiske Tyskland, og under andre verdenskrig var han 1941–1945 sjef for Statens teaterdirektorat, som hadde ansvaret for Nasjonal Samlings teaterpolitikk og kontrollerte alle forestillinger. I denne stillingen forsøkte han å «nazifisere» kulturlivet i Norge, og fikk kallenavnet «teaterdiktator». Etter krigen ble Halvorsen dømt til 12 års fengsel.
Jeg leser nå boka Ordets tjener og sviker. Forfatteren, kritikeren og nazisten Finn Halvorsen, av Carl Lauritz Lund-Iversen, og ser at Halvorsen bare måtte sone litt over fire år av sine dom, og at han etter krigen fikk tilbake sin tro på Gud (han meldte seg ut av Den norske kirke i 1939 og erklærte seg som ateist), og deretter ble trukket mot Den katolske kirke. Slik leser vi om det siste:
Til Ilebu kommer det regelmessig to dominikanerpatre for å holde messe og snakke med fanger som ønsker å samtale. Finn Halvorsen ønsker det, og etter hvert gleder han seg til at de skal komme. Tiden faller lang mellom hver gang det er messe eller samtale.
De to patrene øver en avgjørende innflytelse på hans omvendelse og tro. Den ene, pater Finn Thorn, hadde sittet fengslet på Grini i krigens siste fase. Nå er han tilbake på gamle tomter som prest og sjelesørger. Thorn er strålende som menneske og prest, synes Halvorsen, prekenene hans vekker oppsikt blant de cirka tjue tilhørerne. Thorn har alltid med seg katoliserende bøker og tidsskrifter.
Den andre, pater Ambrosius Josef Lutz, er en lærd teolog, skarpskodd apologet og karismatisk forkynner. Han er ingen ukjent person i norsk offentlighet. Etter at Albert Schweitzers skolekamerat kom til Norge i 1923, ble han oppnevnt som katolsk sakkyndig i saken som Marta Steinsvik hadde reist mot den katolske pastoren i Kristiansand for å ha kommet med ærekrenkelser. Steinsvik tapte saken, som vakte stor oppmerksomhet.
… På Ilebu lærer han Lutz å kjenne som et menneske med stor integritet, en kraftfull forkynner og klok sjelesørger. Lutz gir ham en befriende og oppmuntrende følelse. Han forstår at Halvorsen ikke kan erklære seg skyldig overfor myndighetene ettersom han hadde fulgt sin samvittighet. Men ikke i noe tilfelle ville Lutz ha fordømt ham. Dommen hører Herren til.
Før det første møtet med pateren leser Halvorsen Lutz’ bok Kjenn din religion. Noen ord treffer ham i hjertet: Der finnes bare en religion som i alle sine bestanddeler er av Gud; bare en som med hele sin lære, sine lover, sin bønn, sine sakramenter, sin samfunnsorden, kan føres tilbake til den guddommelige åpenbaring i Jesus Kristus, bare en altså som er sann, liksom det bare er en Gud, en menneskeslekt og en Frelser. Denne religion er den katolske, dvs. den universelle (Lutz 1945: 8f.).
Han ber (konen) Ingrid oppsøke forfatteren i dominikanerklosteret i Neuberggaten og takke for boken, som har vist ham hvilken kirke han må tilhøre. «For den er alene barmhjertighetens kirke og må være det, fordi den er Kristus selv!»
Fra høsten 1946 går det meste av fritiden med til studier av katolsk og katoliserende litteratur. Søster Margrethe sender tidsskrifter, og av Lutz og Thorn får han låne bøker. Særlig inngående studerer han bøkene til Lutz, og Thorn gir ham Salige er de saktmodige, en roman om Frans av Assisi av den polske forfatteren Zofia Kossak. I forbindelse med et bokprosjekt han holder på med, leser han alt han kommer over av relevant teologisk litteratur. Når han leser religiøs litteratur, trenger han stadig dypere inn i nye verdener, forteller han Ingrid.
Etter ett og et halvt års studier kjenner han seg klar til å bli tatt opp i Den katolske kirke. «Som medlem av den vil jeg for mitt personlige vedkommende kjenne meg trygg, likegyldig hvor jeg befinner meg eller hva som skjer med meg», skriver han. Når tiden nærmer seg, lengter han seg nesten syk. Påsken 1948 tas han opp i Den katolske kirke i en høytidelig seremoni med pater Lutz og to katolske fanger til stede. I pinsen får han permisjon for å bli konfirmert i St. Olavs kirke. Ingrid er med. Men han orker ikke å dra hjem etterpå for så å skulle returnere til Ilebu. Han kan tåle tusener av risp, men vil helst unngå dem i hjertet, som han uttrykker det.
Etter hvert får han lov til å assistere ved pater Thorns messer. Det er stort. Han undrer seg over livets tilskikkelser: «Ble det sagt ved min vugge, at jeg noen gang skulle knele ved et alter og be på latin? Livet er merkverdig.»
Bønnelivet beriker og gir dyp tilfredsstillelse. Han har tre bønnestunder daglig. Det er som å øse ny visdom, nytt livsmot og ny lykke av en bunnløs brønn. Hver søndag leser han messen og gleder seg til han en gang kommer ut og skal få oppleve den i en kirke med prest og medhjelper, sang og musikk. …
Bokanmeldelse: En jubileumsbok som skriver lite om reformasjonen
Jeg skrev for et par måneder siden en bokanmeldelse som nå trykkes i det årlige katolske tidsskriftet SEGL – les om siste nummer her. Og under trykker jeg min bokanmeldelse i sin helhet.
BOKANMELDELSE: TRÅDENE I SAMFUNNSVEVEN. Hva har reformasjonen betydd for Norge?
Nils Ivar Agøy, Knut Edvard Larsen og Chr. Anton Smedshaug (red.), Verbum forlag, 2017
Jeg har strevd en del med denne anmeldelsen, for boka jeg har foran meg er en underlig blanding av en artikkelsamling (noen artikler er ganske interessante) om den lutherske kirke i Norge de siste to hundre år og et slags jubileumsskrift for reformasjonen som begynte for 500 år siden i år. Den er på den ene siden skrevet av dyktige fagfolk, på den annen side er den langt på vei et propagandaskrift.
Og i de delene av boka som handler direkte om Luther og reformasjonen (og det er faktisk ikke så mye), ser forfatterne ut til å ha glemt at Den lutherske og Den katolske kirke for nesten 20 år siden undertegnet et fellesdokument om rettferdiggjørelsen, og slo fast at man i alle hovedtrekk var enige om hvordan et menneske blir rettferdiggjort for Gud, for de skriver (i fullt alvor) at Den katolske kirke på Luthers tid visst lærte at man blir frelst ved sine gjerninger.
La meg så gå til selve boka, og jeg starter med et sitat fra innledningen, skrevet av de tre redaktørene: «[det er de langsgående trådene i en vev], renninga, som holder hele veven sammen. Det er noen av disse langsgående trådene som har holdt samfunnsveven vår sammen, som vi ønsker å vise fram i denne boka. Mange av godene, verdiene og institusjonene vi tar som en selvfølge i dag, har på en eller annen måte utspring i reformasjonen. Vår norske samfunnsmodell har, på godt og vondt, vært utviklet i dynamikken mellom en luthersk kirke, protestantisk moral og en konfesjonell stat.» (s 9-10)
Boka prøver her til en viss grad å modifisere eller begrense inntrykket av at reformasjonen har hatt så stor (synlig) betydning, men jeg vil likevel påstå at man i praksis trekker denne rennings-tanken så langt at (nesten) alt som skjedde i norsk kristenliv (og samfunnsliv) etter 1537 visst skal skyldes reformasjonen.
Her ser jeg også en annen grunnleggende svakhet ved boka, for det er vel heller over 1000 år med kristen tro som har fått slik gjennomgripende betydning for vårt land. Og så, etter at det er blitt slått fast, kan man begynne å se på hvordan de knapt 500 år med luthersk tro har justert vårt lands kurs til en viss grad, til forskjell for hva som sannsynligvis kunne ha skjedd om Norge hadde forblitt katolsk. Når boka ikke gjør dette, nesten ikke i det hele tatt prøver å sammenligne disse to kirkemodellene, men bare fokuserer på hvor enestående Den lutherske kirke har vært, syns jeg den bommer på målet og egentlig blir lite interessant kirkehistorisk og økumenisk.
I sitater over skriver man også om «en luthersk kirke, protestantisk moral», men det hadde utvilsomt vært mye mer dekkende og korrekt å skrive en kristen kirke og en kristen moral. Jeg godtar derimot betydningen av forandringen som kom med den lutherske «konfesjonelle staten», for forholdet mellom stat og kirke er annerledes i katolske land.
Jeg siterer også noe mer, litt lengre ute i innledningen, som viser bokas kanskje største svakhet; at man forsøker å gripe altfor vidt: «Vi skal [i denne boka] se at lutherske reformasjonen har stått for en grunnleggende myndiggjøring av enkeltmennesket. Den har båret i seg en kime til selvstendig tenkning … fremmet leseferdighet, folkeopplysning og en respekt for individet som i sin tur har virket frigjørende, både politisk, økonomisk og religiøst … den lutherske læren om … at alt ærlig arbeid er like verdifullt i Guds øyne (kallsetikken) … gagnet en utvikling av moderne demokratier der alle … skal ha like muligheter, uavhengig av kjønn eller sosial status.» (s15)
Det kan virke som at alt som har skjedd i Norge på 16-, 17- og 1800-tallet skyldes reformasjonen, men er det virkelig tilfelle? På den annen side har man i svært liten grad forsøkt å konkretisere og forklare hvordan reformasjonen har ført til at samfunnet utviklet seg annerledes enn om Den lutherske kirke ikke hadde kommet til Norge. Man har på en måte bare tatt det for gitt.
Når man leser disse flotte formuleringene i innledningen, blir man nokså skuffet når man går til selve innholdet i boka. For i praksis handler det meste av denne boka ikke om «hva reformasjonen har betydd for Norge» i det hele tatt (eller i alle fall i svært liten grad), fordi man for det aller meste skriver om ting som skjedde etter år 1800. Dette gjelder to kapitler om misjonsbevegelsen, bl.a. om dens betydning for kvinnesaken. I like stor grad gjelder det to kapitler om misjonens betydning for kirkene i sør. Det samme vil jeg si om to kapitler om Hans Nielsen Hauge, som begynte sin virksomhet i 1796 (ett av disse kapitlene skriver om demokrati og velferdsstat, men handler også mye om Hauge).
Egentlig handler også bokas to kapitler om Bibelen og skriftopplæring nokså lite om reformasjonen. Utvilsomt la den lutherske kirke stor vekt på Bibelen, større enn katolikkene hadde gjort tidligere, selv om man også før reformasjonen hadde oversatt Bibelen til morsmålet i mange land. Men på den annen side var det ingen konfirmasjonsopplæring i det lutherske Danmark-Norge i hele 200 år, helt til konfirmasjonen ble gjeninnført (med forandret betydning) i 1736. De to kapitlene som tar opp dette temaet, «Hustavlestat og skriftopplæring», og «Bibelen på morsmålet» (inkl nynorsk), legger fram interessant materiale, men knytter i liten grad direkte an til reformasjonen.
La meg her ta opp et spørsmål jeg har lurt på en stund; ble menighetslivet ble bedre, mer levende etter ved reformasjonen, eller ikke? I Norge kjenner jeg ikke til studier som er gjort på dette området, men jeg har selv lest flere bøker av Eamon Duffy, som beskriver menighetslivet i England svært detaljert de siste tiårene før reformasjonen, og de første årene etter. Hans bok The Stripping of the Altars er mest kjent, men jeg syns boka The Voices of Morebath er enda mer interessant. Der fortelles det om et blomstrende katolsk menighetsliv før reformasjonen, der det meste ble rasert av kongens mange bestemmelser – og så tok det lang tid å bygge opp et nytt protestantisk menighetsliv. I Norge kan det (kanskje) virke som det tok 200 år å bygge opp menighetene på nytt, for hva skjedde egentlig årene før konfirmasjonen og skolene startet opp? Om dette vet vi svært lite, og jeg ser fram til norsk forskning på dette området.
Det gjenstår da tre kapitler som i nokså stor grad tar opp Luthers liv og virke og reformasjonen. Det første av disse er Luthers revolusjon, av Chr. Anton Smedshaug. Kapittelet inneholder en del interessant informasjon, men forfatteren misforstår helt når han feilaktig skriver at avlat og avlatsbrev handler om syndsforlatelse, mens det jo i virkeligheten dreide og dreier seg om å få forkortet tiden i skjærsilden for de menneskene som har fått sine synder tilgitt og er på vei til himmelen. Jeg syns også forfatteren bommer i en overskrift som lyder «Fra pavekirke til folkekirke», mens det vel hadde vært mye mer korrekt å skrive «Fra pavekirke til fyrstekirke», for etter reformasjonen ble det jo fyrstene som bestemte hva mennesker måtte tro – og Den katolske kirke er jo også helt klart en folkekirke.
Kapittelet Luthers oppdagelser, av Svein Granerud, begynner med Luthers kamp for å finne en nådig Gud, men tar ikke med at Luthers problem i stor grad var at han misforstod Kirkens lære på dette punktet. Her vil jeg nevne at August Franzen i Katolsk kirkehistorie gir en bedre oppsummering av nyere, katolsk Luther-forskning, når han sier at i den «reformatoriske oppdagelse» fant Luther tilbake til det katolske gudsbildet.
Graneruds kapittel er kort og noe sjablongmessig, og virker i stor grad å være bygget på gammel (og utdatert) reformasjonsforskning. Jeg har selv i år lest flere grundige Luther- og reformasjonsbøker, og her vil jeg nevne to av dem: Martin Luther – rebell i en brytningstid, av Heinz Schilling, Vårt Land forlag (700 s), og Martin Luther: Renegade and Prophet, av Lyndal Roper, utgitt i London (600 s). Spesielt i den siste av disse får man et mye mer nyansert bilde av de komplekse årsakene som førte til Luthers reformasjon, og om Europas nye kirkevirkelighet.
Til sist nevner jeg kort Kjell Nordstokkes kapittel Kristent barmhjertighetsarbeid og samfunnsutviklingen i Norge. Dette er ett av de tre kapitlene som til en viss grad tar opp reformasjonen, men også her skrives det mest om perioden etter 1800. Innledningsvis nevner forfatteren riktignok de første kristenrettene Norge fikk på 10-, 11- og 1200-tallet, og forandringen som kom ved reformasjonen, da kloster og andre katolske kirkelige organisasjoner ble lagt ned; at statsmakten da tok over ansvaret for syke og fattige.
Dette er altså en bok som prøver å gape svært høyt, og ikke lykkes så godt med det, fordi man ikke forsøker eller klarer å knytte interessant informasjon om Norge etter år 1800 til reformasjonen. Dessverre videreformidler den også en del uriktig informasjon om Den katolske kirke.
P. Oddvar Moi
Katolsk prest, Oslo
Regelmessig bønn med bruk av Guds ord
På katolsk.no leser vi i dag en artikkel om Lectio divina, der Sr. Ingeborg-Marie er blitt intervjuet av Eirik Steenhoff. Jeg tar med litt av intervjuet.
Det viktige med lectio divina, sier sr. Ingeborg-Marie, er spørsmålet: ”Hva er det Gud vil si meg her og nå?” Denne måten å lese bibelteksten er fremfor alt som en personlig dialog.
– Du lever et liv der lectio divina er en integrert del av spiritualiteten og av hverdagen. På hvilken måte har denne måten å lese Bibelen på over så mange år, formet deg?
– Jeg nøler litt med å besvare det spørsmålet, svarer sr. Ingeborg-Marie. – For det første har jeg bare vært i kloster i åtte år, og selv om det er nesten en tredjedel av mitt korte liv, er det ikke egentlig så veldig lenge. For det andre tror jeg ikke jeg selv er den beste til å bedømme hvordan jeg – forhåpentlig – etterhvert formes av daglig kontakt med Bibelen.
Sr. Ingeborg-Marie tilhører en gren av dominikanerordenen som er kontemplativ. Det vil si at den ikke har sin virksomhet ute i samfunnet. Den har først og fremst bønnen som sitt apostolat. Kontemplasjonen er ikke bare den åndelige bibellesnings siste trinn, den er også del av dominikanernes gamle motto: contemplare et contemplata aliis tradere, ”å kontemplere og overlevere til andre det vi har kontemplert”.
Som sr. Ingeborg-Marie uttrykker det: «Da Moses kom ned fra fjellet etter å ha talt med Gud, lyste det av ansiktet hans, men han selv visste det ikke. Og jeg tror det er godt slik.»
– Jeg vet hvor viktig lectio divina er for meg, fortsetter hun. – Det trakk meg til klosterlivet, og har hjulpet meg både til å avklare mitt kall, til å gjennomleve ulike hendelser og faser, og til å fordype min tro og mitt forhold til Gud. Jeg ser jo også i mine medsøstre og i andre personer som har vært og er viktige for meg, hvordan et liv i stadig kontakt med Skriften kan forme et menneske til å leve i en levende relasjon med Gud, i sann lydhørhet og oppmerksomhet mot Gud og mot andre mennesker, til indre frihet og ydmykhet, til aktiv nestekjærlighet, og til å kunne bære ganske tunge ting med en viss sinnsro. I dem ser jeg hvordan Ordet virkelig inkarneres i deres konkrete dagligliv, samt at man etter mange år stadig kan oppdage nye ting, så kontakten med Ordet har ikke blitt rutinemessig for dem, de forblir åpne. «Den som har, skal få,» kunne man kanskje si. …
Pave Benedikt om misforståelsen av den liturgiske reform
«Misforståelsen av den liturgiske reform, som har spredt sig vidt og bredt i Den katolske Kirke, har ført til en stadig større vektlegging av utdannelsesaspektet, aktivitet og kreativitet. Menneskets handling kom nesten til å utslette Guds tilstedeværelse.»
Setningen over er skrevet av pave emeritus Benedikt XVI, som nylig skrev det og mer i et nytt forord til den russiske utgaven av boken Liturgiens ånd, som han opprinnelig utga i 2000. Katolsk.no skrev om dette for noen dager siden, og danske Katolsk orientering tar med hele forordet i sitt siste nummer. Jeg htar med hele forordet under:
”’Ingenting må således gå forud for tidebønnen’. Med disse ord i sin Regel (43,3) fastslog den hellige Benedikt, at liturgien har højere prioritet end enhver anden aktivitet i det monastiske liv. Men selv i det monastiske liv blev dette ikke altid efterlevet, fordi landbrugsarbejdet og det intellektuelle arbejde også var vigtige opgaver for munkene. Både inden for landbruget såvel som inden for håndværksog formationsarbejdet kunne der være visse tidskrævende forhold, som måske kunne synes vigtigere end liturgien. På den baggrund understregede Benedikt altid den prioritet, liturgien må have gennem den prioritet, Gud har i vores liv: ”Så snart man ved tiden for tidebønnen har hørt klokken, skal man lade alt, man har i hænderne, ligge og indfinde sig med største hast, dog med værdighed”.
Anliggender, der har med Gud – og dermed med liturgien – at gøre, synes ikke at fylde meget i folks bevidsthed i dag. Alle mulige ting synes at være uopsættelige. Men Guds anliggender synes ikke at være presserende. Nu kan man påpege, at det monastiske liv på alle mulige måder er forskelligt fra menneskets liv i verden, og det er helt sikkert rigtigt. Og alligevel gælder Guds prioritet – Ham, vi har glemt – for alle. Hvis Gud ikke længere er vigtig, forrykkes kriteriet som fastslår, hvad der er vigtigt. Ved at ignorere Gud, underkaster mennesket sig de begrænsninger, der gør ham til en slave af materiens kræfter og dermed leder ham bort fra sin værdighed.
I årene efter 2. Vatikankoncil blev jeg igen opmærksom på Guds prioritet og den guddommelige liturgi. Misforståelsen af den liturgiske reform, som har spredt sig vidt og bredt i Den katolske Kirke, har ført til en stadig større vægtning af uddannelsesaspektet, aktivitet og kreativitet. Menneskets ageren kom næsten til at udslette Guds tilstedeværelse. I denne situation blev det stadig mere tydeligt, at Kirkens eksistens lever i liturgiens rette fejring, og at Kirken er i fare, når Guds forrang ikke længere findes i liturgien eller dermed i livet.
Den dybeste årsag til krisen, der har forstyrret Kirken, ligger i tilsløringen af Guds prioritet i liturgien. Alt dette har ført mig til at hellige mig endnu mere til liturgiens tema end tidligere, fordi jeg vidste, at den sande fornyelse af liturgien er den grundlæggende forudsætning for fornyelsen af Kirken. På baggrund af denne overbevisning udspringer de studier, som er indsamlet i dette bind 11 af Opera Omnia. Men på trods af alle dens forskelle, er liturgiens essens i Øst og i Vest grundlæggende unik og den samme. Og så håber jeg, at denne bog også vil hjælp de kristne i Rusland til på en ny og bedre måde at forstå den store gave, der er givet til os i den hellige liturgi”.
Anglikanerne slutter seg til felleserklæringen om rettferdiggjørelsen
Som en del av reformasjonsmarkeringen i Westminter Abbey, London, i går, slutten Den anglikanske kirke i England seg til (i hovedtrekk) den Katolsk-Lutherske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999. Om dette kan vi bl.a. lese:
… During a service at Westminster Abbey on 31 October, the Archbishop will present copies of a text supporting an agreement resolving the theological dispute behind the Reformation to the Roman Catholic Church and the Lutheran World Federation
The text is a formal resolution approved by representatives from the Anglican Communion, who have welcomed the substance of the Joint Declaration of the Doctrine of Justification, signed by the Roman Catholic Church, Lutheran World Federation, World Methodist Council and World Communion of Reformed Churches.
The profound difference in opinion on the understanding of justification – how humankind can be reconciled to God in Jesus Christ – was the fundamental issue which divided the Church in the West during the Reformation.
The Bishop of Coventry, the Rt Revd Dr Christopher Cocksworth, said: «The Joint Declaration was a historic breakthrough in overcoming the divisions that emerged from the Reformation through a fresh statement of its key concern, how sinners can be put right with God and empowered to live in a new way. The good news of forgiveness and freedom through Jesus Christ is what unites us as Christians. It’s the word of grace and hope that – together – we want to share with all the world.» …
Jeg syns det er fint at også anglikanerne nå er enige med oss katolikker om dette, men hvorfor tok det dem så lang tid, 18 år?
Felleserklæring om reformasjonsmarkeringen
Det Lutherske verdensforbund og Vatikanets råd for kristen enhet offentliggjorde i går en erklæring som inneholder bl.a. dette:
… We, Lutherans and Catholics, are profoundly grateful for the ecumenical journey that we have travelled together during the last fifty years. This pilgrimage, sustained by our common prayer, worship and ecumenical dialogue, has resulted in the removal of prejudices, the increase of mutual understanding and the identification of decisive theological agreements. In the face of so many blessings along the way, we raise our hearts in praise of the Triune God for the mercy we receive.
On this day we look back on a year of remarkable ecumenical events, beginning on 31st October 2016 with the joint Lutheran-Catholic common prayer in Lund, Sweden, in the presence of our ecumenical partners. While leading that service, Pope Francis and Bishop Munib A. Younan, then President of the Lutheran World Federation, signed a joint statement with the commitment to continue the ecumenical journey together towards the unity that Christ prayed for (cf. Jn 17:21). On the same day, our joint service to those in need of our help and solidarity has also been strengthened by a letter of intent between Caritas Internationalis and the Lutheran World Federation World Service. …
Among the blessings of this year of Commemoration is the fact that for the first time Lutherans and Catholics have seen the Reformation from an ecumenical perspective. This has allowed new insight into the events of the sixteenth century which led to our separation. We recognize that while the past cannot be changed, its influence upon us today can be transformed to become a stimulus for growing communion, and a sign of hope for the world to overcome division and fragmentation. Again, it has become clear that what we have in common is far more than that which still divides us.
We rejoice that the Joint Declaration on the Doctrine of Justification, solemnly signed by the Lutheran World Federation and the Roman Catholic Church in 1999, has also been signed by the World Methodist Council in 2006 and, during this Commemoration Year of the Reformation, by the World Communion of Reformed Churches. On this very day it is being welcomed and received by the Anglican Communion at a solemn ceremony in Westminster Abbey. On this basis our Christian communions can build an ever closer bond of spiritual consensus and common witness in the service of the Gospel.
We acknowledge with appreciation the many events of common prayer and worship that Lutherans and Catholics have held together with their ecumenical partners in different parts of the world, as well as the theological encounters and the significant publications that have given substance to this year of Commemoration.
Looking forward, we commit ourselves to continue our journey together, guided by God’s Spirit, towards the greater unity according to the will of our Lord Jesus Christ. With God’s help we intend to discern in a prayerful manner our understanding on Church, Eucharist and Ministry, seeking a substantial consensus so as to overcome remaining differences between us. …
Men erklæringen inneholder også en setning jeg selv ikke kunne ha skrevet under på: «We are very thankful for the spiritual and theological gifts received through the Reformation».
500 år siden reformasjonen begynte, er det noe som helst å feire?
Catholic Herald i England har i dag en artikkel om reformasjonen, som begynner slik:
Thoday is the day when 500 years ago Luther may or may not have nailed his 95 theses to the Church door in Wittenberg, thereby sparking the historical convulsion known as the Reformation. Some are celebrating, and the Guardian has published this editorial to mark the event.
The Guardian’s editorialising makes sad reading because it reminds us all that not only has theological understanding been marginalised in our public discourse, but so has historical understanding as well. Some of the things the Guardian says are just plain wrong; many of them arouse the “yes, but” response, and none of them advance any real reasoning for the claims they make. What a pity. …
Artikkelen argumenterer deretter mot en del ting i the Guardians lederartikkel (at nesten alt godt i vårt samfunn har vokst fram pga reformasjonen) og avsluttes slik:
The Reformation’s one lasting achievement was the breaking of Church unity in the West, and, to a much lesser extent, in the East. Lutherans and Calvinists and Anglicans will see this, the foundation of their confessions, as important. But from a Catholic perspective, nothing is more important than the unity of the Church. There is nothing that can outweigh the damage done by schism – not even all the works of Bach, or all the achievements of the Dutch Protestants. Disunity is a terrible wound, which is why ecumenism is now more important than ever. And, whatever else one can say about Luther, he certainly did not intend to found a new Church when he nailed those 95 theses to the church door in Wittenberg. Ironically, I think he would be horrified by the splintering of Christianity today. And he would be right about that.
At uenigheten og fiendskapen mellom ulike kirkesamfunn nå gradvis forsvinner, det er gledelig.
Kardinal Müller svært kritisk til Luthers revolusjon
Vatikanradioens svenske nettsider referer grundig kardinal Müllers svar til en italiensk biskop som mener at Luthers reformasjon var ledet av Den Hellige Ånd. Det Luther gjorde må heller kalles en revolusjon, sier Müller, og siteres bl.a. slik:
… ”Det är inte realistiskt att hävda att Luthers avsikt var att bekämpa vissa missbruk av avlat eller rena kyrkan på synder. Missbruk och dåliga handlingar har alltid funnits i kyrkan, inte bara under renässansen, och det råder även idag. Vi är en helig kyrka på grund av Guds nåd och sakramenten, men alla kyrkans människor är syndare, alla behöver förlåtelse, ånger och bot”, skriver kardinalen och fortsätter:
Denna skillnad är mycket viktig. År 1520 skrev Martin Luther boken «De captivitate babylonica Ecclesiae», i vilken det är absolut klart att Luther har lämnat alla principer i den katolska tron bakom sig, liksom den Heliga Skriften, den apostoliska traditionen, påvens och konciliernas läroämbeten, och biskopsämbetet. Han vände upp och ner på den kristna lärans homogena utveckling under medeltiden, och förnekade sakramentet som ett effektivt tecken på dess nåd. Han ersatte denna sakramentens objektiva effekt med en subjektiv tro. Luther avskaffade fem sakrament och förnekade Eukaristins karaktär som offer, och den faktiska omvandlingen av brödet och vinet i substansen till Jesu Kristi Kropp och Blod. Vidare definierade han biskopsvigningen och prästvigningens sakrament som en påvens uppfinning – påven som han kallade Antikrist – och inte en del av Jesu Kristi kyrka. Vi säger att den sakramentala hierarkin, i gemenskap med Peters efterträdare, är en väsentlig del av den katolska kyrkan, som därför inte bara är en mänsklig organisation.
Av denna anledning kan vi inte acceptera att Luthers reform definieras som en reform av Kyrkan i katolsk bemärkelse. En katolsk reform är en genom nåden förnyelse av tron, förnyelse av bruk, etik, en andlig och moralisk förnyelse av kristna; inte en ny grund, en ny kyrka.
Det är därför helt oacceptabelt att kalla Luthers reform för «den Helige Andens event». Tvärtom var det ett event mot den Helige Ande, därför att den Helige Ande hjälper kyrkan att bevara läroämbetes kontinuitet, särskilt i tjänst av Petrus ämbete. Endast på Petrus upprättade Jesus sin kyrka (Matt 16:18) som är «den levande Gudens kyrka, sanningens pelare och grundval» (1 Tim 3:15). Den Helige Anden motsäger inte sig själv.
Man hör så många röster som talar entusiastiskt om Luther, utan att exakt känna till hans teologi, hans polemik och de katastrofala följderna av denna rörelse som representerade förstörelsen av enheten för miljontals kristna med den katolska kyrkan. Vi kan värdera hans goda vilja positivt, hans klarsynta förklaring av de gemensamma trosmysterierna, men inte hans uttalanden mot den katolska tron, särskilt när det gäller sakramenten och den hierarkiska strukturen i den apostoliska kyrkan. …
TLM i Porsgrunn – tekster fra 20. søndag etter pinse
Kommende fredag feirer jeg på nytt den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunn, og denne gangen (27/10) skal jeg feire en vanlig grønn hverdagsmesse (se kalenderen her) med tekster fra sist søndag, 20. søndag etter pinse (se tekstene her).
Denne dagens inngangsvers lyder slik:
Omnia, quæ fecisti nobis, Dómine, in vero judício fecístì, quia peccávimus tibi, et mandátis tuis non obedívimus: sed da glóriam nómini tuo, et fac nobíscum secúndum multitúdinem misericórdiæ tuæ. Beáti immaculáti in via: qui ámbulant in lege Dómini. Gloria Patri. – Alt hva du har gjort mot oss, Herre, har du gjort i sann rettferd; for vi har syndet mot deg og ikke fulgt dine bud; men gi ditt navn ære og gjør med oss etter din miskunns mål. – Salige de som ferdes ulastelig på veien, som vandrer i Herrens lov. Ære være …
Denne søndagens tekster lyder slik i en moderne oversettelse (Bibelselskapet 20111):
Efeserne 5,15-21
Brødre og søstre, pass nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje. Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn. Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!Johannes 4,46-53
På den tid kom Jesus til Kana i Galilea, der han hadde gjort vann til vin. I Kapernaum bodde en kongelig embetsmann. Han hadde en sønn som var syk. Da han fikk høre at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, gikk han til ham og ba ham komme ned og helbrede sønnen, for gutten var døden nær. Jesus sa til ham: «Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke.» «Kom, Herre, før gutten min dør!» sa mannen.
«Gå hjem, sønnen din lever!» sa Jesus til ham. Mannen trodde det ordet Jesus sa til ham, og gikk av sted. Da han ennå var på hjemveien, kom tjenerne og møtte ham, og de fortalte at gutten hans levde. Han spurte dem når det var blitt bedre med ham. De svarte: «I går, ved den sjuende time, forsvant feberen.» Faren skjønte at det var skjedd akkurat da Jesus sa til ham: «Sønnen din lever.» Og han og hele hans hus kom til tro.
Mea culpa – klisjeene om reformasjonen
Sigurd Hareide skrev 13/10 på sin Facebook-side (og senere også i Vårt Land), og la ved bildet over:
Ny og spennende baksideserie i dagens Vårt Land med «Glimt fra lutherske kirkerom». Men når en ellers nyansert artikkel om prekestoler serverer meningsløse klisjeer om middelalderens forkynnelse og undervisning, blir det åpenbart hvor vanskelig det er å bryte med disse klisjeene. Mener virkelig forfatteren og Vårt Lands redaksjon at preken og undervisning var på et annet språk enn folkespråket før reformasjonen? Reformasjonsjubileet dette året har fremfor noe annet vært en påminnelse om hvor godt lagret klisjeene om reformasjonen og middelalderen er i den kollektive hukommelsen.
I dag kan vi så lese et kort innlegg i Vårt Land av en kunsthistoriker, som beklager feilen og sier:
Selvsagt hadde det blitt preket og undervist på folkespråket på begge sider av reformasjonen. Gammelnorsk homiliebok fra 1200-tallet er et eksempel på en samling av prekener på norrønt, som nettopp var ment å skulle leses for menigheten. Vi må heller ikke glemme, selv om det er jubileum, at endringer også skjedde i de katolske kirkene; Prekestolene blir viktige etter reformasjonen – både i katolske og lutherske kirker.
Fra Luther til Peter
Dag Øivind Østereng gir i disse dager ut boka «Fra Luther til Peter» og i en anmeldelse i avisa Dagen skrives det bl.a.:
Denne uken kommer Østerengs egen fortelling i form av boken «Fra Luther til Peter – en pilegrims bekjennelser». Og det har vært en helt usedvanlig interessant opplevelse å følge Østereng på hans trosvandring fra barndommen og frem til han i dag står frem som overbevist katolikk. Interessant fordi Østereng analyserer så klart. Gang etter gang. Og fordi han ikke bare en, men to ganger har valgt å bryte med det kjente og trygge for å følge sin overbevisning. Boken er innholdsrik, flere ganger er nerven i fortellingen sterk. Østereng skriver og forklarer godt, og gjør dermed boken tilgjengelig for flere enn de spesielt interesserte. …
Et av bokens mest innholdsmettede kapitler er det hvor Østereng oppsummerer et foredrag han holdt på NLMs høyborg Fjellhaug i 2007. Jeg skulle gjerne ha vært der i salen og lyttet. Det må ha vært en tankevekkende opplevelse. På punkt etter punkt går han rett inn i standpunkter som har vært sentrale for den lutherske lavkirkeligheten og utfordrer deres holdbarhet. Det må ha vært en spesiell opplevelse å sitte i salen og høre nettopp Østereng si det han sa der. …
Foredraget Dag Øivind holdt på Fjellhaug i 2007, la jeg merke til og skrev om på bloggen.
Boka gis ut på Efrem forlaf – og man kan lese flere sider fra starten av boka på forlagets nettsider.
Om gifte prester – tillatelse først gitt av pave Pius XII i 1950
Fr Hunwicke skrev for noen dager siden interessant om hvordan den latinske delen av Den katolske kirke i 1950 igjen fikk noen (få) gifte prester. Slik skriver han:
Married Clergy
There are some signs on the Internet of the ordination of married men to the presbyterate of the Latin Church becoming a talking-point.
Just for the record: the practice of ordaining married men who had formerly ministered in Separated Western Ecclesial Bodies did not originate in the post-Conciliar period, nor was it introduced in order to favour ex-Anglicans.
It began in 1950, at the direction of Pius XII, and embraced former Lutheran pastors.
Dette syns jeg er interessant fordi (tidligere) anglikanere oftest knytter gifte prester til noe pave Johannes Paul II gjorde i 1980. Her er et eksempel på hva vi ofte leser:
There is disagreement over exactly when priestly celibacy started in practice, but for nearly all Catholic clergy, marriage has been off the table for about half the Church’s 2,000-year existence.
But in 1980, Pope John Paul II created a special provision for Episcopalian priests and some other Protestant ministers who chose to become Catholic, but wanted to remain active in ministry. …
Men det er altså feil, det var ikke da det begynte, og jeg er glad en tidligere anglikansk prest korrigerer det.