Forfatternavn:Oddvar

Pave Benedikt under søndagens Angelus-bønn – med gips

Katolsk /

På zenit.org kan vi lese at pave Benedikt i går (søndag) ble flydd med helikopter fra sitt feriested, Les Combes i the Aosta-dalen, til kardinal Bertones hjemsted, Romano Canavese. Der møtte han ca 3 000 mennesker for å be Angelus sammen med dem, og hilse dem med følgende ord:

Dear Brothers and Sisters!

I have come with great joy to your beautiful city, to your beautiful church, the native city of my chief colleague, Cardinal Tarcisio Bertone, secretary of state, with whom I had already worked for many years in the Congregation for the Doctrine of the Faith.

As you see, because of my accident, I am a bit limited in my movements, but my heart is fully present, and I am here with you with great joy!

At this moment I would like to say thank you with my whole heart to everyone: many have shown me, at this time, their closeness, their warmth, their affection and have prayed for me, and in this way they have reinforced the network of prayer that unites us in every part of the world.

First of all, I would like to say thank you to the doctors and the medical personnel of Aosta who have treated me with such diligence, with such competence and friendship and — as you see — with success — we hope!

I would also like to say thank you to all the government and Church officials and to all the simple people who wrote me or showed me their affection and their closeness.

…

This morning you celebrated the Eucharist and Cardinal Tarcisio Bertone has certainly already explained the Word of God to you, which the liturgy offers for our meditation on this 16th Sunday of Ordinary Time. As the Lord invites the disciples to come away to listen to him in a more intimate setting, I also would like to be engaged with you, …

Pave Benedikt under søndagens Angelus-bønn – med gipsLes mer »

En bysantinsk katolikk ser på den moderne katolske messen

Liturgi /

En dyktig liturg innenfor en bysantisk/»gresk»-katolsk kirke sier sin mening om den moderne (latisk-)katolske messen. Han vil forandre følgende ting: En god oversettelse bør lages av messen fra 1962, hele menigheten må gjerne svare der ministrantene svarer i TLM, presten må vende seg mot Gud under den eukaristiske bønn, den eukaristiske bønn bør bes stille. Og hele messen må synges; hvis man synger de fire vanlige salmene i messen, mens resten sies, forrykkes hele balansen i messen. Her er et større utdrag av det han sier – fra Rorate-Cæli:

Q: What do Byzantines see when they look at the Novus Ordo Roman Catholic Mass? How would you change it?
A. If this had been right at Vatican II the answer would be easy. I would have prepared exactingly accurate and faithful translations of the “1962 Blessed John XXIII” missal into Standard English (literal, word-for-word but with elegance). Then I would have taken the responses typically recited by the altar server and given them to the faithful. Finally, I would have recommended the development of new chant settings for those responses for a sung Mass.

Q: And now?
A: Almost the same thing. I’ve seen the draft texts of the corrected translation of the Novus Ordo Mass and they appear to be quite excellent (and my friends who are Latin scholars say they are very accurate). I’d implement them along with a new lectionary that is the old lectionary or a modified form of the old lectionary.
I’d also move away from the presentation of “four songs and a Mass”. Right now in many (not all) Roman Catholic parishes you have a recited Mass with the four “anchor” songs (Opening, Processional, Communion and Recessional). When this happens what is communicated to the faithful is that the four songs are important and the Mass is not (the very fact the organist and choir or cantor gear up to sing for these four songs but not the rest of the Mass is what transmits that message). Instead I’d encourage the singing of the entire Mass. Gregorian chant – yes. But also simple chant that people can pick up and sing with gusto. I would not outlaw the “four songs” but I would be careful with them to make sure they are not a distraction from the Mass itself.

Finally, I’d ask the priest to face ad orientem (East, towards the altar table) for the Anaphora (the prayers of the Eucharistic Canon). I can understand the “we gather around Jesus rather then face Him together” approach but it just doesn’t work. No matter what happens the priest is the star of the show. People watch him and are not attentive to the Mystery taking place. I’d also recommend that at least the Eucharistic Canon return to being prayed quietly. In his book “The Spirit of the Liturgy” Cardinal Joseph Ratzinger (now Pope Benedict XVI) noted that the praying of the Canon loud has led to what some liturgists call a “crisis” and the endless writing of new Canons. He concludes that all the various experimentation with the Eucharistic Prayer “balk, now as in the past, at the possibility that silence, too, silence especially, might constitute communion before God.” Some who support the praying of the Canon aloud claim that they do so because these prayers are “for us”. They’re right, but in the wrong way. The prayers are indeed for us but they are not for our education by hearing. They are for our salvation by praying.

I suspect there would be more, but all this would be more then enough for one or two generations. Liturgical changes must never be so severe that they hurt the faithful. We know that after Vatican II a sizeable number of Roman Catholics walked away from the Novus Ordo Mass. Some became “Christmas and Easter Catholics”. Many never returned. … …

Q: What has been your experience of the Novus Ordo? Good or bad?
A: Both. At the Jesuit University I went to in the early 1980s I attended one “coffee table Mass”. One was enough. But the daily and Sunday Masses in the main chapel were quite edifying. I’ve attended many lackluster Masses. [No surprise there – we Byzantines have lots of parishes with lackluster Liturgy, too.] I’ve also attended some wonderful Masses – Masses that were well planned, well prayed, and well sung. I occasionally attend Novus Ordo Roman Catholic Masses in the Diocese of Arlington here in Virginia where I live. Yes, on Sunday they have the “four songs” but they are (in the nearby parish) well chosen to reflect either the readings or sometimes the saint of the day. Even better is that all the major parts of the Mass are sung (the Kyrie, the Gloria, the Sanctus, the Lord’s Prayer and the Lamb of God). Sometimes the chant is Gregorian and sometimes modern. Almost always very good. Now if only the priest would face East for the Canon and pray it in a low voice.

Se, Gud hjelper meg, Herren holder meg oppe. Med villig hjerte vil jeg ofre til deg, og lovprise ditt navn, Herre, for det er godt.

Liturgi /

16. søndag i den alminnelige kireåret har følgende inngangsvers (over), og de andre antifonene og bønnene er slik:
KIRKEBØNN
Herre, se i miskunn til ditt folk, og utøs din nådes gaver over oss. Bevar oss i håpet, troen og kjærligheten, så vi alltid våkne holder dine bud. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, i din Sønns fullkomne offer på korset har du fullbrakt alle den gamle pakts ofre. Motta våre gaver og helliggjør dem, du som engang velsignet Abels offer. La det som enhver frembærer til din ære, bli til alles frelse. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Han har gitt oss et varig minne om sine underverk. Herren er nådig og barmhjertig. Han gir føde til dem som frykter ham.

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, bli hos ditt folk. La oss som du har næret med ditt rikes mysterier, legge av det gamle menneske og leve et nytt liv. Ved Kristus, vår Herre.

I tekstrekke B handler tekstene om gode og dårlige hyrder – her er noen utdrag:
Jeremia 23,1-6
«Ve de hyrder som ødelegger og sprer den hjord jeg har på beite,» lyder ordet fra Herren. Derfor sier Herren, Israels Gud, om hyrdene som gjeter mitt folk: «Dere har spredt mine får og jaget dem bort og har ikke tatt dere av dem. Nå skal jeg ta meg av dere og straffe dere for det onde dere har gjort,» lyder ordet fra Herren. «Og så vil jeg samle resten av mine får fra alle de land jeg har drevet dem bort til. Jeg vil føre dem tilbake til deres egne beitemarker, og der skal de øke og bli mange. Da vil jeg sette nye hyrder til å gjete dem, så de ikke lenger skal skjelve av redsel, og ingen av dem skal savnes,» lyder ordet fra Herren. «Se, dager skal komme,» lyder ordet fra Herren, «da jeg lar en rettferdig spire vokse frem i Davids ætt. Han skal være konge og råde med visdom og gjøre rett og rettferd i landet. I hans dager skal Juda bli frelst og Israel bo trygt.
Fra Markus 6,30-34
På den tid kommer apostlene tilbake og samles omkring Jesus, og forteller ham om alt hva de har gjort og alt hva de har lært folket. … … Da Jesus gikk fra borde, var der allerede en stor mengde folk å se. Han ble grepet av en hjertens medynk med dem, for de var som en fåreflokk uten hyrde. Og han gav seg til å undervise dem om mangt og meget.

Les alle tekstene denne søndagen – og her er en preken jeg holdt på denne søndagen for tre år siden.

En katolsk messefeiring fra USA gjør meg litt trist og opprørt

Liturgi /

En venn av oss i USA holder nå på å konvertere til Den katolske Kirke, og da jeg søkte på internett etter informasjon til ham, kom jeg over et nettsted (http://www.themass.com) som daglig sender messen på TV og internett.

Man kan nok si mye godt om denne menigheten og dette initiativet, og kirkerommet er ganske fint, og liturgien på mange måter godt forberedt og gjennomført, men jeg satt likevel igjen med en litt trist følelse – etter å ha sett messene torsdag og fredag denne uka.

Hovedproblemet (slik jeg ser det) er at prestens fokus i messen i svært stor grad er mot folk som deltar i messen (og TV-kameraet), heller enn mot Gud. Bønner bes til Gud, messens hellige offer løftes fram for Gud etc, men presten ser på oss når dette skjer. I tillegg tar prestene seg noen (riktignok nokså små) friheter i messen, alteret har verken lys eller krusifiks, musikken er den nokså kjedelige typisk amerikanske etc.

Se gjerne på programmene selv, og noter både positive og negative ting.

Pave Benedikt falt og brakk høyre håndledd

Generelt /

Jeg leser nå i kveld at pave Benedikt falt i går kveld/natt og brakk høyre håndledd. Bruddet var (visst) ikke særlig alvorlig, og etter en liten operasjon med lokalbedøvelse forlot paven sykehuset i Aosta – med høyre hånd i gips. Jeg har lest om det bl.a. her og her:

Pope Benedict has had surgery on his wrist after suffering a fall while on holiday in the Italian Alps. The Vatican says the 82-year-old pontiff accidentally slipped during the night in his chalet and broke his right wrist.

Despite his injury, he was able to celebrate Mass in the morning in the alpine town of Aosta before undergoing surgery to re-align the fractured wrist bones.

He left hospital after a 20-minute operation under local anaesthetic and has now returned to his holiday home. The Pope will have to wear a cast for about a month.

Mer om ekskommunikasjon av abortleger i Brasil

Katolsk /

I mars fikk abort av tvilling-foster i Brasil sto medieoppmerksomhet, mest fordi mora var bare ni år gammel, og fordi erkebiskop José Cardoso Sobrinho offentlig ekskommuniserte personene som var ansvarlig for aborten (men ikke jenta) – jeg nevnte det HER og HER. Vatikanets erkebiskop Rino Fisichella kritiserte den brasilianske erkebiskopen, som på sin side har brukt mye energi siden den tid for å bli renvaska – han har bl.a. sagt at man på ingen måte hadde ignorert å gi den lille jenta all mulig hjelp og støtte.

Etter flere måneder har den brasilianske erkebiskopen nå fått støtte, skriver www.chiesa, i form av en artikkel i L’Osservatore Romano 11. juli:

The «clarification» is what many were waiting for after a controversial article published last March 15 by the same newspaper of the Holy See, signed by Archbishop Rino Fisichella, president of the pontifical academy for life. ….

Fisichella’s article concerned the case of an extremely young Brazilian mother-child who was made to abort the twins she was carrying in her womb, and was interpreted by many as justifying the double abortion.

There followed a lively public controversy, which www.chiesa related in two extensive articles. But at the same time, the Vatican authorities received many protests and requests through private channels.

These included the step taken by 27 of the 46 members of the pontifical academy for life. On April 4, they wrote a joint letter to Fisichella, their president, asking him to correct the «mistaken» positions he had expressed in the article.

On April 21, Fisichella responded to them in writing, rejecting the request.

On May 1, 21 of the signers of the previous letter then went to Cardinal William Levada, prefect of the congregation for the doctrine of the faith, asking the congregation for a clarifying statement on the Church’s teaching on the matter of abortion.

The letter was delivered on May 4, but did not receive any reply. The writers learned from an official at the congregation that the letter had been forwarded to the secretary of state, Cardinal Tarcisio Bertone, «because Fisichella’s article had been written at his request.»

Two members of the pontifical academy for life then sent a dossier on the matter directly to the pope.

On June 8, Benedict XVI discussed the case with Bertone, and ordered that a statement be published reconfirming that the Church’s teaching on abortion is unchanged.

The «clarification» published today in «L’Osservatore Romano,» dated July 11, 2009, is precisely the fruit of this decision.

På www.chiesa kan man også lese selve artikkelen i L’Osservatore Romano.

En biskop kommer med nye regler for hvor tabernakelet skal plasseres

Katolsk, Liturgi /

I bispedømmet Fort Wayne-South Bend i USA kom biskop John M. D’Arcy for noen uker siden med nye regler for hvor tabernakelet skal plasseres i kirker innfor bispedømmet; i kirkens kor, helst midt i koret. Jeg ser på denne nyheten som et nytt eksempel på restaurerings-bevegelsen som vi nå opplever innenfor Kirken; å gjenopprette gamle og gode tradisjoner. (Heldigvis er det svært få katolske kirker i Norge som har tabernakelet plassert utenfor koret.) Slik skriver biskop D’Arcy:

… My experience is that our people, with their instinct of faith, have always desired that the tabernacle be central and visible. They find it confusing when the tabernacle in their churches is not visible, and if possible, central. …

4. In the Diocese of Fort Wayne-South Bend, the Bishop has judged that the tabernacle is normally to be prominently located in the sanctuary of the church, along the central axis behind the main altar. Under this arrangement, the tabernacle should be at an elevated, open location in the apse area, or in another central place in the sanctuary that is equally conspicuous. Where a high altar with a tabernacle remains in place, it is appropriate to continue using this noble structure for the reservation of the Blessed Sacrament.

5. This prescription is to be observed in all future construction or restoration projects involving places of sacred worship (including all churches, oratories, and private chapels) in the Diocese. …

6. In those existing places of sacred worship where the tabernacle is currently located elsewhere in the sanctuary or the main body of the church, a liturgical consultation with the faithful and with the Diocese should begin, regarding the possibility of moving the tabernacle to a central position in the sanctuary. Especially if the tabernacle in a particular church was central at one time and then was moved, it should be returned to its original location. …

NLM-bloggen og Father Z. skrev om dette i går.

15. juli: St. Svithun

Katolsk /

«I dag blir rekna som minnedag for St. Svithun, som er Stavangers skytshelgen. Svithun er ikkje blant dei mest kjende helgenane, men her i Stavanger-distriktet er namnet hans godt kjent, også i vår tid. Sjølv har eg i barndomen sykla på Svithunsykkel, eg har vore tilsett på St. Svithun vidaregåande skule og eg har hatt mange flotte opplevingar i domkyrkja, som er vigd til St. Svithun. Det bør vel også nemnast at St. Svithun katolske menighet er ein av dei største kyrkjelydane i byen i dag. … «

Slik skriver en norsk, luthersk prest om St Svithun – og på en engelskspråklig blogg kan vi lese:

Today is traditionally the feast of St Swithun, bishop of Winchester. If people know anything about him, it tends to be the legend that associates his feast day with summer weather. Should it rain today, the legend states, it will rain for forty days. If it stays fine today, then it will supposedly stay fine for forty days. When Saint Swithun died in 862, his mortal remains were buried at his own request outside the old minster of Winchester. There his grave could be walked upon and there it lay open to the gentle elements; a bishop must be humble, even in death. In 971, however, after the construction of the new minster in Winchester they moved his body from the original grave and into the new church where a shrine was established until the Reformation (now re-established). …

… he was a glorious individual. He was chaplain to King Egbert and King Aethelwulf, respectively the grandfather and father of King Alfred the Great. He persuaded Aethelwulf to tithe his royal lands in Wessex to the Church, and undertook his own campaign of church building and reconstructions. The 840s and 850s were grim for Wessex as the Danish invader threatened its security. It would not be until 878 and the battle of Ethandun that Alfred would take a significant step in reducing the Danish menace. In these black times, it was undoubtedly Swithun’s words which kept the royal house of Wessex going.

Swithun was also a hero of the poor and enjoyed inviting them to banquets the doors of which were closed to the rich! One story claims that he miraculously restored one lady’s basket of eggs which had been maliciously broken by some workmen. Who can doubt but that he had an immense impact on Alfred who was thirteen when Swithun died and who must have heard him preach many times? Perhaps he even heard the young prince’s confessions. …

Rettferdig skal jeg skue ditt åsyn. Jeg skal mettes ved synet av din herlighet.

Liturgi /

Slik lyder inngangsverset i denne søndagens messe (15. søndag i det alminnelige kirkeår), og slik er resten av messens bønner og antifoner:

KIRKEBØNN
Allmektige Gud, du lar din sannhets lys skinne for de villfarne, så de kan vende tilbake til den rette vei. Gi alle som bekjenner den kristne tro, kraft til å gjøre det som er denne tro verdig, og sky det som står den imot. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, se i nåde til din kirkes bønner og til de gaver den bærer frem. Gi de troende som skal motta dem, å vokse i hellighet. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Spurven har funnet et hjem, og svalen et rede for sine unger, i din helligdom, Herre, min konge og min Gud. Salige er de som bor i ditt hus, uten opphør skal de lovsynge deg. Salme 84 (83), 4-5
Eller:
Den som eter mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham, sier herren. Joh 6, 57

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, vi takker deg for de gaver vi har mottatt. La oss vokse i din frelses nåde så ofte vi feirer disse mysterier. Ved Kristus, vår Herre.

Og slik lyder søndagens evangelium fra Markus 6,7-13:
På den tid kalte Jesus de tolv til seg, og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de vanhellige ånder. En stav var alt de skulle ha med på veien – ikke brød eller skreppe, eller penger i beltet. Sandaler kunne de ha på, men mer enn én kjortel skulle de ikke bære. Og han sa til dem: «Når dere tar inn i et hus, bli der så lenge dere er på stedet. Og hvis folk noe sted ikke vil ta imot dere og nekter å høre på dere, skal dere forlate det stedet og ryste støvet av føttene deres, som en advarsel til dem.» Så drog de ut og forkynte for folk at de skulle omvende seg. De drev ut mange demoner, og mange syke salvet de med olje og helbredet dem. Slik lyder Herrens ord.

Les alle søndagens tekster her.

President Obama besøker pave Benedikt – samtale om livets ukrenkelighet

Generelt /

Da pave Benedikt mottok president Obama til en halvtimes samtale fredag, forteller nettavisene (bl.a. HER) at samtalen i ganske stor grad gikk på spørsmål om abort og andre spørsmål om livets ukrenkelighet. Kirkens syn ble klart presentert for USA’s president (som er en svært sterk forsvarer av fri abort), og som avskjedsgave etter samtalen fikk han med seg ei bok som presenterer det katolske synet på slike spørsmål.

Pope Benedict XVI stressed the church’s opposition to abortion and stem cell research in his first meeting with President Barack Obama on Friday, pressing the Vatican’s case with the U.S. leader who is already under fire on those issues from some conservative Catholics and bishops back home.

The 30-minute meeting Vatican audience was described by both sides as positive _ constructive talks between two men who agree on helping the poor and pushing for Middle East peace but disagree on what the Vatican considers prime ethical issues.

«It’s a great honor,» Obama said, greeting the pope and thanking him for this first meeting.

Afterward, the Vatican said the leaders discussed immigration, the Middle East peace process and aid to developing nations. But the Vatican’s statement also underscored the pair’s deep disagreement on abortion.

«In the course of their cordial exchanges, the conversation turned first of all to questions which are in the interest of all and which constitute a great challenge … such as the defense and promotion of life and the right to abide by one’s conscience,» the statement said.

Even in his gift to the U.S. leader, the pope sought to underscore his beliefs. Benedict gave Obama a copy of a Vatican document on bioethics that hardened the church’s opposition to using embryos for stem cell research, cloning and in-vitro fertilization. Obama supports stem cell research.

«Yes, this is what we had talked about,» Obama said, telling the pope he would read it on the flight to his next stop, Ghana.

Earlier, the pope’s secretary, the Rev. Georg Ganswein, told reporters the document would «help the president better understand the position of the Catholic church.»

Bilder fra prestevielse i Stockholm 29. juni

Katolsk /

Jeg skrev 29. juni om prestevielsen av Morgan Elworth i Stockholms katolske domkirke – vi har hatt litt kontakt, siden vi begge er gifte og begge tidligere har vært lutherske prester. I dag fikk jeg en hilsen fra ham, der han sender meg noen bilder (se over – ved alteret står han på biskop Arborelius’ høyre side), og dessuten skriver: «Ett stort tack för gratulation! Jag är fortfarande lite omtumlad nu en vecka efteråt. 48 år har jag väntat på detta. Redan som 15-åring ville jag konvertera men valde sedan att stanna i svenska kyrkan alltför länge. «

Diskusjon om kirkeinnredning – eksempel fra St Paul kirke i Bergen

Liturgi /

Etter et annet innlegg på denne bloggen – SE HER – er det oppstått en debatt om kirkearkitektur/-innredning. Jeg tar med noen av de siste kommentaren derfra under, og viser også bilder av St Paul kirke i Bergen i 1920, 1975 og 2007 (som jeg skrev mer om HER i februar 2008).

Her er de siste kommentarene (som jeg nevnte over):
Dersom interiøret i St. Paul (som jeg aldri har sett selv, siden jeg knapt har satt min fot i Bergen) er en “underlig miks” av mange forskjellige ting, høres det snarere mer postmoderne ut… Bortsett fra at postmoderne arkitektur vel er en bevisst miks av forskjellige ting, mens gamle kirker som ble “modernisert” rundt 1970 snarere faller inn under slikt som dagens antikvariske myndigheter ville klassifisere som delvis raserte kulturminner.

Forøvrig er slike frittstående altere som du beskriver, nettopp det som menes med “alterbord” eller “bordalter”. Det har aldri, meg bekjent, vært slik at “alteret er som regel plassert i midten av menigheten, men presteskap og menighet rundt” – det var en innovasjon fra 1970-tallet. En såpass ny kirke som St. Hallvard i Oslo (fra 1960-tallet) har det ikke, mens St. Thomas i Lund (som jeg tror er fra 1970-tallet) vel har det slik som du beskriver.

——–

En bok om moderne kirkearkitektur som jeg anbefaler på det varmeste er “No place for God. The denial of the transcendent in modern church architecture” av Moyra Doorly. Det er en profesjonell og interessant analyse av ideologien bak postkonsiliær kirkearkitektur (og ellers mange bilder av postmoderne kirker og altere som ble endret etter konsilet):

“The image of the “People of God gathered around the altar”, which the Modernists have advanced as the inspiration for the new church building, could only be possible in a Relativist universe in which no absolute or objective truth can be said to exist out there and in which all reality is subjectively determined.” – “That the twentieth-century revolution in church architecture cannot be considered separately from the revolution in the Church’s liturgy is admitted by the promoters of the revolution themselves, who insist that a new church building is required for a new liturgy.”

—-

Jeg noterer meg at du ikke har vært i St. Paul kirke (i Bergen). Hadde du vært der på 1980-tallet, ville du sett en enhetlig og minimalistisk utsmykket kirke innvendig (mens den er veldig tradisjonell utvendig). I sentrum av kirken sto alteret og et flott kors (som en slags altertavle) malt av kunstneren J. Weidemann. Jeg vil kalle denne utsmykkingen “modernistisk”—uten noen negative konnotasjoner, og absolutt uten referanse til det du kaller “kommunistisk retorikk”.

I dag har en forsøkt å reversere den “modernisering” av St. Paul kirke som ble foretatt på 1970-årene. Det hele ser veldig lite gjennomtenkt ut. Det er dette jeg kaller “reaksjonært”, dvs. forsøket på å reversere en utvikling. Det fremstår som anstrengt konservativt. Hadde nå dette forsøket enda resultert i en total restaurering av kirken til slik bygningen var ca. 1900, så hadde det vært greit nok. Men resultatet i dag forekommer meg å være alt annet enn stilrent. Hvor er det blitt av det minimalistiske, stilrene og svært majestetiske kirkerommet med den sterkt kristosentriske utsmykningen? …

Og til slutt: Jeg har aldri ment at en bokstavelig talt skulle plassere både presteskap og menighet rundt bordet. Det er ikke noe “mensa rotunda” vi snakker om her. Poenget med å feire messen med alteret mellom menighet og presteskap er at en skal få frem at vi alle er kalt til Herrens bord. Dette “bordet” er både alter og nattverdsbord. For en grei innføring i Den hl. messe vil jeg anbefale Johannes van der Burgs bok Læren om Alterets sakrament. Boken inneholder også en kort forklaring av messen. Boken ble utgitt i 1972, og selv om den er skrevet etter at NO var innført i Norge, så burde den være like aktuell for dem som foretrekker TLM eller enda eldre (katolske) riter. For den sakramentale handlingen har jo hele tiden vært den samme. (RED: Les van der Burgs hefte HER.)

Tur til en av Rogalands perler: Kjerag

Generelt /

I går var vi en tur til Kjerag, ved Lysebotn. Det første bildet viser meg på den berømte Kjerag-bolten – det er mindre dramatisk å stå på steinen enn å se på. Det andre bildet viser min kone og meg på Kjerag-platået, med utsikt utover Lysefjorden – litt over 900 meter over havet, så vidt jeg vet. Jeg har vært på Preikestolen 6-8 ganger i mitt liv, men dette var første gang på Kjerag.

Festen for “Vår Herres Jesu Kristi hellige blod”

Katolsk /

Pave Benedikt mintes Kirkens tidligere minne om Kristi blod første søndag i juli. (I den norske messeboken fra 1962 står det at festen ble fastsatt til 1. juli av pave Pius IX i 1849.) Oversettelsen under er fra Zenit:

Dear brothers and sisters!

In the past, the first Sunday of July was characterized by devotion to the most precious Blood of Christ. In the last century some of my venerable predecessors confirmed this [tradition] and Blessed John XXIII, with his apostolic letter «Inde a Primis» (June 30, 1960), explained its meaning and approved its litanies.

The theme of blood linked to that of the Paschal Lamb is of primary importance in sacred Scripture. In the Old Testament the sprinkling of the blood of sacrificed animals represented and established the covenant between God and the people, as one reads in the Book of Exodus: «Then Moses took the blood and sprinkled it on the people saying: ‘This is the blood of the covenant that the Lord has made with you on the basis of all these words of his'» (Exodus 24:8). …

Festen for “Vår Herres Jesu Kristi hellige blod”Les mer »

Vatikanets Paulinske kapell gjenåpnet

Katolsk, Liturgi /

Lørdag ble Vatikanets Paulinske kapell brukt til en høytidelig vesper, etter grundig restaurasjon av både Michelangelos bilder og det gamle alteret. (Som riktignok nå er frittstående, slik at det er noen meter mellom alteret og tabernakelet rett bak. Kommunionsbenken er også bare delvis på plass.) NLM skriver mer om dette – og viser flere bilder.

På en annen post på denne bloggen er det nylig kommet kommentarer om hva som skjedde med de gamle høyalterene i Norge:
– «Finnes det flere katolske kirker i Norge enn St Josephs kapell som har fått beholde sine høyaltere? …»
– «Vet ikke om det finnes andre katolske kirker med altre i Norge. …»
– «I St Franciskus kirke i Arendal er det gamle alteret bevart … »

Kanskje har andre lesere mer informasjon om dette?

Seriøs og viktig teologisk samtale i England – om messen som offerhandling

Teologi /

En katolsk journalist i England, Moyra Doorly, har skrevet at par interessante artikler i The Catholic Herald om forandringene i messen, som ble innført for førti år siden. Først analyserer hun SSPX’s vurderinger av konsilet og noen viktige kirkelige dokumenter om messen (og ser ut til å være enig med dem i stor grad). Deretter stiller hun noen viktige spørsmål til dominikaneren Fr Aidan Nichols om sine bekymringer om katolske messer i vår tid.

Fr Nichols er i sitt svar bare delvis enig med henne, men skriver likevel:
… the scale of this reform, even had its components been entirely felicitous, was imprudently chosen, since of its nature liturgical life has to strike people as something that happens, not as something that is planned. In the Latin church, in countries like our own, the effects have been at times deeply disorienting, as is obvious to someone coming into the Church (like myself) in the 1960s, and is readily discovered by the inquiring minder of a convert of later date (such as yourself). One of the principal sufferers has been the sense of the Holy Eucharist as a sacrificial act, since the combined effect of textual, ritual and architectural changes (by the latter I have in mind the almost universal adoption of celebration facing the people) has been – unintentionally, of course – to weaken the sense that this sacrament is the renewed Calvary of the Church’s oblation. And this is especially so when these changes are underpinned (as, unfortunately, is often the case) by a catechetics which prefers to concentrate virtually unilaterally on the more easily assimilable theme of the Eucharistic banquet.

Debatten handler aller mest om på hvilken måte messen er et offer til soning for våre synder – ting som jeg flere ganger har tatt opp på denne blogen. Den handler også om om det var bestemmelser om messen fra tida etter konsilet som forandra messen så dramatisk, eller om det var selve tekstene (eller i alle fall tydelige tendenser) fra Vatikanum II som innførte den nye forståelsen.

Avisartikkel om pastor Taxts prestejubileum i år 2000

Katolsk, TLM /

Artikkelen over stod på trykk i avisa Varden i juli 2000, da pastor Anton Taxt feira 50-årsjubileum som prest. (Velvilligst tilsent av en katolikk i Porsgrunn.)

En større utgave av det første bildet (slik at teksten kan leses lettere) finner man HER:

Benediktinerne i Norcia skal feire både den gamle og den nye messen

Liturgi, TLM /

Benediktinerne i moderklosteret i Norcia i Italia har – etter forespørsel fra Vatikanet – bestemt at de skal feire både den nye og den gamle messen i sitt kloster. I april i år sendte kardinal Dario Castrillon Hoyos, President i kommisjonen “Ecclesia Dei” følgende brev til klosterets prior, p. Cassian Folsom, OSB:

His Holiness, Pope Benedict XVI, from the very beginning of his pontificate, has made known his desire to foster the unity of the Church. As in the past so also today, the careful celebration of the Sacred Mysteries is a most efficacious instrument for achieving this goal.

For this reason, fatihful to the intentions of the Motu Proprio Summorum Pontificum, this Pontifical Commission, responding to your request, entrusts to the Monastery of San Benedetto in Norcia the special apostolate of the celebration of the Holy Eucharist “in utroque usu”, that is, both in the ordinary as well as the extraordinary form of the Roman Rite, in collaboration with the Holy See and in communion with the diocesan bishop.

I am confident that your young Benedictine community will always support the pastoral activity of the Supreme Pontiff with faithful prayer.

I klosterets nyhetsbrev (pdf) kan man nå lese (som jeg allerede har nevnt) at de skal feire messen i “in utroque usu”, og i et intervju i dette nyhetsbrevet svarer prioren på spørsmål om hvorfor de gjør dette:

Does this decision respect the Second Vatican Council Council?

It would be useful to read carefully the Council document on the Liturgy, SC 22 says that: “Regulation of the sacred liturgy depends solely on the authority of the Church, that is, on the Apostolic See and, as laws may determine, on the bishop.” Pope Benedict’s Motu Proprio simply reiterates that principle, and legislates for the use of the old rite alongside the new. Pope Benedict also emphasizes that the way to interpret the Council documents is by the hermeneutic of continuity. That principle is also expressed in the document on the liturgy where it says: “…care must be taken that any new forms adopted should in some way grow organically from forms already existing” (SC 23What we’re really talking about here is legitimate pluralism, which the Council advocates as well: “Even in the liturgy, the Church has no wish to impose a rigid uniformity in matters which do not involve the faith or the good of the whole community” (SC 37). So the celebration of the Mass by all means respects the Second Vatican Council. We are embracing both usages, and reaching out to other groups in search of unity. That’s a very conciliar approach.

But doesn’t this mean “turning back the clock”?

On the contrary, I see a monastery “utriusque usus” as very forward looking, especially in terms of authentic ecumenism. By that I mean two things. …

Benediktinerne i Norcia skal feire både den gamle og den nye messenLes mer »

Diakon Aaron Huberfeld forteller om sin vei til Kirken og prestetjenesten

Katolsk, TLM /

Coming Home Network er en organisasjon i USA som har som oppgave å hjelpe protestanter (alle helst prester) til å finne Den katolske Kirke. Jeg ble kontakta av dem rett etter min prestevielse i januar 2000, og har hatt en del kontakt med dem siden. Organisasjonen er ganske konservativ teologisk, men ikke før i dette siste nummeret av deres nyhetsbrev – les det her (pdf) – har jeg sett at de har interessert seg for den Tradisjonelle latiske messen. Der skriver en ung mann som snart skal prestevies for ICK:

That morning in Holy Trinity Church changed the course of my life. Seeing the priest emerge humbly from the sacristy and go unto the altar of God, I thought at once: I want to be a priest. I made it downtown to the Latin Mass a few Sundays later, and it was a High Mass, with Gregorian chant and Palestrina. This is all I want in life. This time I discovered the coffee hour after Mass. The people were very friendly, and I learned from talking with them that there were several communities in the Church where one could study for the priesthood in the traditional rite. A new world had opened to me, and I was beside myself with glee. Despite this first fervor, it would be another three years before I would finally arrive as a candidate for the seminary of the Institute of Christ the King Sovereign Priest. The events that intervened belong as much to the story of my conversion as to that of my vocation.

My faith was “stirred up” on those Sundays of Advent, 1999. I later learned that these were once called the Stir-up Sundays for their collects which begin with that phrase — Excita, Domine. I knew that before making any decision about the seminary, I needed to take a great step forward in the practice of my faith. My life had to be become Christ-centered. I ended a long-standing relationship that had been threatening my faith. I began to attend daily Mass (unlike Sundays, the daily Mass near my apartment was quiet and prayerful) and to say my daily Rosary much more faithfully (I unhesitatingly credit the Rosary for preserving me through those years when I had grown lax in my new religion). For the first time since my conversion, I went to confession regularly. I started to learn more about the worldwide Catholic Church by attending liturgies of the Eastern rites. It was nothing short of a second, greater conversion. All through college, it was enough if I could tell people that religion was an important part of my life. I had now experienced a change of heart: religion was not an important part of my life; my life was part of my religion.

Pastor Anton Taxt døde i dag

Katolsk /


Slik leser vi i dag på katolsk.no: «Pastor Anton Taxt døde i dag onsdag 1. juli. Han sovnet inn på Telemark sentralsykehus ca. kl. 10.30. etter noe tids sykeleie.

Pastor Taxt ble født i Arendal 30. mai 1922 i en katolsk familie. Han tok sine prestestudier ved det pavelige universitetet Urbaniana i Roma, og ble diakonviet i Romas domkirke, Lateranbasilikaen, 8. april 1950. På olsok samme år ble han presteviet i St. Olav domkirke i Oslo av biskop Jacob Mangers S.M.

Pastor Taxt virket først i St. Paul menighet i Bergen før han ble rektor for St. Franciskus Xaveriussøstrenes novisiat og St. Hallvards kapell i Sylling. Pastor Taxt har senere virket i menighetene i Halden, Moss, Kristiansand og Porsgrunn. De siste årene av sitt liv bodde han i Porsgrunn og hjalp til som vikar der.

Vi lyser fred over hans minne, han hvile i fred.»

Jeg møtte selv pastor Anton Taxt bare én gang, i Bergen ca år 2002, men i mine mange år i Arendal hørte jeg en hel del om ham. Jeg besøkte nemlig ofte venner på Tyholmen, som bodde i huset Taxt-familien tidligere hadde bodd i. Og de sa flere ganger til med da jeg var på besøk; «I dette rommet ble det født en katolsk prest.»

Flere av bloggens lesere husker også med glede at pastor Anton Taxt er det presten i Norge som mer enn noen andre regelmessig feiret den tradisjonelle latinske messen – i alle år, uten noe opphold (og med tillatelse fra biskopen), så langt jeg har forstått.

Skroll til toppen