Forfatternavn:Oddvar

Her er pavens preken om Lasarus – om hva vi skal gjøre med vår rikdom

Liturgi /

Her er en engelsk oversettelse av pave Benedikts tale ved Angelusbønnen søndag:

Today, the Gospel of Luke presents the parable of the rich man and poor Lazarus (16:19-31). The rich man embodies the unjust spending of wealth by those who use it for unbridled and egotistical luxury, thinking only of satisfying themselves, without taking care of the beggar at their door.

The poor man, on the other hand, represents the person that only God cares for, and unlike the rich man, he has a name, Lazarus, an abbrev iation of Eleazar, which means “God helps him.» He who is forgotten by all is not forgotten by God; he who is worth nothing in the eyes of men, is precious in the eyes of the Lord.

The story shows how earthly injustice is overturned by divine justice: After death, Lazarus is welcomed “into Abraham’s bosom,» that is to say, into eternal beatitude, while the rich man ends up “in hell among torments.» It is a new, definitive, unappealing state. Therefore it is during this life that one must repent; doing so afterward is useless.

This parable also lends itself to a social interpretation. …

Her er pavens preken om Lasarus – om hva vi skal gjøre med vår rikdomLes mer »

Caritas’ ønske om å forandre verden – er det realistisk?

Generelt /

I noen uker nå har årets Caritas-søndag blitt kunngjort på følgende måte (les her): Vi forandrer verden – sammen! I tekstene som så siteres fra Caritas, er også disse nokså politiske formuleringene brukt:

Vår verden er grunnleggende urettferdig – mens noen lever i trygghet og overflod, opplever mange flere fattigdom, krig og katastrofer. Derfor må verden forandres. …

Global rettferdighet forutsetter en global ”omfordeling”. I kampen mot fattigdom må vi derfor følge to strategier. Vi må lindre den nøden som finnes gjennom nødhjelp og langsiktig bistand, og vi må arbeide for å forandre den urettferdige verdensorden som tilgodeser de få og lar flertallet lide. Caritas ønsker å bidra til denne ”omfordelingen”. Vi ønsker å bidra til å forandre verden.

Kristne har utvilsomt en plikt på seg til å hjelpe de fattige, og vi må aldri overse de fattige og lidende og stenge hjerte og lommebok for dem. Likevel er det flere ting i formuleringene til Caritas jeg ikke kan være med på; «forandre verden», «omfordeling» og en ganske upresis bruk av «urettferdighet» og «skyld». Slike politisk ord brukte jeg selv for 20 år siden, men altså ikke nå lenger.

Mitt syn er at kristne har plikt på seg til å hjelpe de fattige – både med nødhjelp og en utviklingshjelp som i praksis gir gode resultater – men når det gjelder hva slags politiske føringer man her stiller seg bak, så er kristne fri til å velge det de har tro på. Det er ikke bare en verdensvid, sosialistisk omfordelingsstrategi som er det eneste alternativet. (For å sette det på spissen.)

Søndagens tekster – om vårt forhold til de fattige

Liturgi /

Ve dem som sitter trygge på Sion og sorgløse på Samarias fjell, de ligger på elfenbensbenker og strekker seg på divaner, de spiser lam fra saueflokken og gjøkalver fra buskapen. De skråler til harpetoner og finner opp instrumenter slik som David gjorde. De drikker vin av offerskåler og salver seg med den beste olje, men sørger ikke over Josefs skade. Derfor skal de nå føres bort, fremst blant fangene; da blir det slutt på skrålet fra dem som ligger og drar seg.

Første lesning i dag er tatt fra profeten Amos kapittel 6, og kritiserer mennesker som koser seg med all sin velstand, uten å tenke på andres problemer. Andre tekster fra Amos og andre profeter tar også opp, og fordømmer, rike som bevisst undertrykker og holder de fattige nede.

Evangelieteksten i dag, fra Lukas 16,19-31, er den kjente teksten om Lasarus og den rike mannen – om hvordan den rike ikke brydde seg om å hjelpe den lidende, og etter sin død endte opp i dødsriket:
Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og glede dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som hette Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Og hundene kom og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, hvor han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus ved hans side. …

Les alle tekstene her.

Børre Knudsens kamp mot fosterdrapsloven – viktig systemkritikk

Generelt /


Den katolske, skarpskodde teologen og firebarnsmoren Eivor Oftestad har fått trykket en interessant artikkel i Dagbladet om Børre Knudsen. Her skriver hun bl.a.:

Det Børre Knudsen er blitt mest kjent for blant folk flest, er sine udannede aksjoner mot det som ble kalt fosterdrap. Han insisterte på å synliggjøre fosteret til ubehaget tok de fleste av oss.

Da allmennheten fokuserte på virkemidler i stedet for sakens kjerne, førte det til at Knudsen ble marginalisert i stedet for å bli lyttet til. Jeg er av den mening at han ikke kan klandres for det, man hører som kjent det man vil høre. Og hva var så sakens ubehagelige kjerne?

Friheten i den liberale stat har en pris, det er en frihet på bekostning av andre menneskers liv. Børre Knudsens aksjoner kan ikke bare avfeies som fundamentalisme, men må tolkes som systemkritikk.

Knudsens budskap er såre enkelt. Et av hans gjentatte argumenter lyder som følger: hvert menneske går rundt med en navle, et arr som minner oss om at vi selv har vært et foster i mors mage. Gud selv (dvs. Kristus – min ommentar) har en navle! Han ble selv et foster og var avhengig av sin mor Marias omsorg. Hvordan kommuniserer dette budskapet med rådende ideologi og politikk?

Les gjerne hele artikkelen i Dagbladet – og debatten den har forårsaket.

Italienske biskoper tar opp pavens dokument om den gamle messen

TLM /

De sentrale biskopene Giuseppe Betori og Angelo Bagnasco i Den italienske bispekonferansen har uttalt seg om pavens skriv om den gamle messen, og legger aller størst vekt på at liturgien må skapes og utvikles på organisk måte, ikke gjennom plutselig brudd. (Men når jeg nå i det siste har lest en del om det som skjede med liturgien på 60-tallet, er det nettopp de dramatiske forandringene som står sentralt.)

What the Pope urges us to adopt, beyond the cultural forces to which it is inevitably subject, is really an inclusive, not confrontational, key of interpretation. In the history of liturgy, as in the life of the Church, there is «growth and progress, but no rupture», as he already took the opportunity to affirm in an address to the Roman Curia on 22 December 2005. On that occasion, in fact, commemorating the 40th anniversary of the Second Vatican Council, he indicated as valid not «the hermeneutic of discontinuity and rupture», but rather that of «reform, of renewal in continuity with the one subject, the Church».

Father Z. har skrevet denne engelske oversettelsen, og han legger også til sine egne tanker/oppsummering:
* For bishops and priests, don’t pick and parse, but apply the provisions of Summorum Pontificum.
* Read the document for the Pope’s thinking, without twisting it out of shape by your own agenda.
* In the tension between the Church’s past experience in the face of exigencies and today’s needs as we look forward, we must have an interpretive key, a hermeneutic of continuity. This is inclusive, not exclusive.
* What we do must not be reduced to personal preference or aesthetics. Instead, what we do must reveal Mystery. This was precisely the point of the sermon I gave on 14 September in the UK and what I have been writing about.
* The provisions of the Motu Proprio will function as a dynamic force within that tension of past/present/future. The fruit of that tension, as it is lived out in parishes, will eventually be a renewal of the whole of the Church’s liturgy, and therefore her whole life. This expresses what I express using images like «gravitational force» and «Marshall Plan.

Morgenbladet trykker et intervju med Børre Knudsen

Generelt /

Noen av Morgenbladets artikler er tilgjengelige på nettet, bl.a. dette ferske intervjuet med Børre Knudsen, som jeg her tar med utdrag fra:

– For nye ge­ne­ra­sjo­ner: For­klar kort grun­nen til din mot­stand mot abort­lo­ven av 1978.
Man skyl­der bar­net i mors liv den sam­me be­skyt­tel­se som man selv had­de trengt i sam­me si­tua­sjon. Det er gjen­si­dig­hets­prin­sip­pet i etik­ken det­te byg­ger på, alt­så å gjø­re mot din nes­te hva du vil din nes­te skal gjø­re mot deg.

– Og det skal ikke være noen tvil om at vi nå snak­ker med en fun­da­men­ta­list?
Jeg me­ner men­nes­ket står i sen­trum i hele uni­ver­set. Jeg had­de en gang en sterk opp­le­vel­se som tolv­åring. En sterk opp­le­vel­se av at jeg var til. Og ikke bare det. Det var en opp­le­vel­se av at alt an­net, for å være til, var av­hen­gig av at jeg var til. Det var på en helt spe­si­ell måte en opp­le­vel­se av væ­ren. En opp­le­vel­se som jeg har holdt fast ved.

– Det­te tror jeg man­ge opp­le­ver nett­opp når vi er tolv. Men så be­fol­ket du uni­ver­set med «en Her­re som brø­ler og rei­ser seg bratt», for å si­te­re en av dine sal­mer?
Ja, jeg tror nem­lig også at det er et stør­re jeg. Han som sier «jeg er den jeg er», han som hol­der det hele sam­men og som er Her­ren. Jeg kan ikke skjøn­ne at man kan skyl­le Guds­tan­ken ut av øy­ne­ne uten å hav­ne i den to­ta­le ab­sur­di­tet. Når et barn abor­te­res, så er det guds­tan­ken som abor­te­res. Det blir der­for en trus­sel mot min egen tro.

– Hvem har vært din ho­ved­fi­en­de i sak?
Bert­hold Grün­feld var nok vik­tig både som ideo­log og ved at han la mye til ret­te for Ar­bei­der­par­ti­et. Det ei­en­dom­me­li­ge var jo at han egent­lig had­de sam­me grunn­hold­ning som meg. Han men­te fos­te­ret had­de krav på be­skyt­tel­se, men Grün­feld men­te at vi al­le­re­de gjen­nom tid­li­ge­re lov­giv­ning had­de gitt av­kall på den to­ta­le be­skyt­tel­se av fos­te­ret. Be­skyt­tel­sen var der­ved så re­la­ti­vi­sert at man like godt kun­ne over­la­te til den en­kel­te kvin­ne å av­gjø­re det, men­te han.

– Møt­te du kir­ke­mi­nis­ter Ei­nar Før­de som av­sat­te deg, el­ler stats­mi­nis­ter Gro Har­lem Brundt­land, den sto­re kvin­ne­fri­gjø­rer?
Jeg for­søk­te en gang å inn­le­de en sam­ta­le med Har­lem Brundt­land. Det gjaldt de han­di­kap­pe­des si­tua­sjon, og hvor­dan de vil kun­ne opp­le­ve spørs­må­let om å fjer­ne fost­re man ikke øns­ker. Hun sa bare «å det er van­ske­lig, å det er så van­ske­lig!» Der så jeg ikke an­net enn den over­kjør­te kvin­ne­lig­het til og med hos stats­mi­nis­ter Brundt­land.

– Hvem av dine mot­stan­de­re i sak har du hatt størst re­spekt for?
Det måt­te fak­tisk også være den sam­me Bert­hold Grün­feld. Mer­ke­lig nok. Han var på man­ge må­ter sel­ve ideo­lo­gen bak det hele, som Har­lem Brundt­lands råd­gi­ver i den­ne sa­ken. Men han had­de en spi­ri­tua­li­tet som var ek­sep­sjo­nell. Han ba meg fle­re gan­ger med hjem, men det falt seg ikke slik at jeg et­ter­kom øns­ket, men vi had­de li­ke­vel in­ter­es­san­te sam­ta­ler. Jeg be­kla­ger dypt at han er død. Han im­po­ner­te meg.

Homoforkjemper er blitt katolsk menighetsrådsleder!

Katolsk /

Ganske sjokkerende nyheter i Vårt Land i dag – i papirutgaven. Her er en forkorta utgave av artikkelen:
En av grunnleggerne av Åpen Kirkegruppe (for lesbiske og homofile) ble nylig valgt til menighetsrådsleder i katolske St. Hallvard menighet i Oslo. Han lover å fortsette homofilikampen i sitt nye verv.

”Jeg kommer til å fortsette med arbeidet for aksept av homofilt samliv, også innenfor kirken,” sier Aasmund Vik, (60), til Vårt Land. Vik tiltrådte som menighetsrådsleder i St. Hallvard 30. august i år.

Vårt Land skriver også at de har tatt kontakt med biskopen og fungerende sogneprest, og at ingen av disse to ønsker å svare på om dette er problematisk eller kontroversielt.

Vik selv sier han har fått ”utelukkende positive” reaksjoner fra folk i menigheten og ikke opplever det som problematisk å stå i bresjen for homofilikampen som menighetsrådsleder:
– Selv om Den katolske kirke sentralt står for et annet»?
”Altså, man har jo sin samvittighet Jeg har vært medstifter av ”Også vi er kirken”. Vi er en del av kirken, vi er ingen rabulister.”

Selv håper jeg inderlig at Kirken presiserer sitt syn på disse sentrale moralske spørsmålene så snart som mulig.

Den anglikanske kirke kan unngå splittelse – de liberale bremser

Økumenikk /

Sist helg var det et viktig møte i New Orleans, der man gjorde et siste forsøk på unngå splittekse i den anglikanske kirkefamilien. Personer i min kones amilie i USA var involvert i møtet (på konservativ side), så jeg har fulgt ekstra godt med på hva som skjedde. Nå skriver også Vårt Land om resultatene av samtalene:

Den amerikanske grenen av den anglikanske kirken avgjorde tirsdag også å stanse praksisen med å la lesbiske og homofile inngå partnerskap. Tirsdagens avgjørelser kan bety at den episkopale kirken nå unngår å måttet bryte med den anglikanske kirken på verdensbasis. …

Konservative biskoper har krevd at den amerikanske grenen endrer sin praksis med å vigsle homofile biskoper dersom den ikke ville bryte ut av det anglikanske fellesskapet. Da lederne innen den anglikanske kirken møttes i Afrika tidligere i år, satte de en frist til 30. september for den amerikanske kirken til å erklære at den ikke vil vigsle flere homofile biskoper eller velsigne flere partnerskap.

Tirsdag ble de episkopale lederne så enige om å «vise tilbakeholdenhet når det gjelder vigsling av kandidater til den episkopale kirken som har et levesett som utfordrer det større kirkesamfunnets og som vil føre til ytterligere press på kirkesamfunnet». Nå gjenstår det å se om teksten er eksplisitt nok til at den godtas av kirkelederne ellers i verden. …

Erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, som er anglikanernes øverste religiøse leder, har forsøkt å dempe gemyttene og har sagt at «ingen har stilt noe form for ultimatum» for amerikanerne. Men enkelte kirkeledere er langt hardere i sine ord. «Hor er og blir hor,» tordnet den nigerianske erkebiskopen Peter Akinola i en preken i USA søndag.

Pave Paul VI’s trosbekjennelse – som jeg nylig kom over

Teologi /

Det er mye vi ikke vet eller husker fra Kirkens liv og historie, og i dag – under forberedelsen av et katekesekurs jeg skal ha i kveld – kom jeg over et jubileum Kirken feiret for 40 år siden: «I Dag avslutter vi feiringen av 1900-årsminnet om apostlene Peters og Paulus’ martyrdød. Derved setter Vi sluttstreken for «Troens år». Vi har viet dette år de hellige apostlers minne, for å vitne om Vår urokkelige vilje til trofast å verne om den troens skatt 1 som de har overlevert oss, og styrke vårt ønske om på en mer fullkommen måte å innrette vårt liv i samsvar med den historiske epoke Kirken befinner seg i på sin pilegrimsferd midt i verden.»

Slik skriver pave Paul VI, og han utgir på denne dagen en trosbekjennelse, og forklarer også hvorfor:
Når Vi gjør det, er det i bevisstheten om den trosusikkerhet som råder i visse moderne miljøer. De kan jo ikke unngå å bli påvirket av en verden i stadig forandring, hvor så mye som før ble betraktet som fastslått, nå blir trukket i tvil eller satt under debatt. Vi ser jo til og med katolikker være betatt av iveren etter å skifte alt det som var, ut med noe nytt. Kirken er uten tvil forpliktet til alltid å fortsette sine forsøk på å trenge dypere inn i og å fremstille den uransakelige rikdom i Guds hemmeligheter klarere og på en måte som er tilpasset de stadig nye slektsledd. Men en må samtidig vise den største omhu, når en vier seg forskningens uunnværlige oppgave, så en ikke rører ved troens læresetninger. Det ville jo fremkalle, slik som vi dessverre er vitner til i dag, forvirring hos mange troende og gjøre dem rådville.

I sin katekisme tar han utgangspunkt i Den nikenske trosbekjennelsen, men …

Pave Paul VI’s trosbekjennelse – som jeg nylig kom overLes mer »

Biskopene må framfor alt være bønnens menn, sier paven

Katolsk /

Fredag i sist uke i Castelgandolfo møtte pave Benedikt alle biskopene som hadde blitt ordinert i løpet av det siste året, og der delte han noen tanker med dem om hvordan bønn må være fundamentet for deres apostoliske og pastorale tjeneste. (Fra Vatican Information Service.):

After highlighting how «the chief place in the life of a successor to the Apostles must be reserved for God,» the Pope told the bishops to reserve a special mention for priests in their prayers, «that they may persevere in their vocation, faithful to the priestly mission with which they have been entrusted.

«How edifying it is,» he added, «for each priest to know that his bishop – from whom he received the gift of priesthood or who is in any case his father and friend – remains close to him in prayer and affection, and is always ready to welcome him, listen to him, support and encourage him. Nor,» he continued,» in a bishop’s prayers, should there ever be lacking a supplication for new vocations. They must be asked insistently of God, that He may call ‘whom He will’ to the sacred ministry.»

«Where men and women are constantly rushing and lose themselves, where people live as if God does not exist,» the Pope told the newly-consecrated bishops, «create places and moments for prayer where, in silence, in listening to God through ‘lectio divina,’ in individual and community prayer, mankind can meet God and enjoy a living experience of Jesus Christ Who reveals the true face of the Father.»

The Holy Father exhorted the bishops «to make the cathedral an exemplary house of prayer, especially liturgical prayer, where the diocesan community united with their bishop can praise and thank God for His work of salvation, and intercede for all humankind.»

«Be men of prayer,» Benedict XVI concluded. «In appealing to God for yourselves and for your faithful, have the trust of children, the boldness of a friend, and the perseverance of Abraham, who was tireless in his intercession.»

Børre Knudsen er blitt 70 år – hedra for sitt arbeid

Apologetikk, Generelt /

Børre Knudsen er blitt 70 år, og har fått Parkinsons sykdom. Men i går ble han hedra med et festskrift, og Vårt Land referer fra pressekonferansen:
– Men selv om jeg ryster, står Guds grunnvoll fast, konkluderte 70-årsjubilanten Børre Knudsen ved avslutningen av pressekonferansen der festskriftet «Som en ild går Åndens ord» ble presentert mandag formiddag. …

Børre Knudsen takket sine venner for «å ha påskyndet en dåres kamp»:

– Jeg har forsøkt å være et enfoldig Guds barn. Og jeg har fått erfare at det har bærekraft. Det har ofte vært som å gå på vannet, og gang på gang har jeg opplevd at jeg holder på å synke. Men Herren har båret meg gjennom alt, sa dagens 70-årsjubilant med henvisning til den kamp han har ført.

Vårt Lands redaktør, Jon Magne Lund, skriver også at ingen blir uberørt etter et møte meg Børre Knudsen. Det kan jeg selv skrive under på, jeg møtte ham selv ved tre anledninger tidlig på 90-tallet.

VL skriver også: Pater Kjell Arild Pollestad oppsummerte i et par korte setninger det mange av bokas 30 bidragsytere utdyper på trykk:

– Det norske kristenfolk av alle konfesjoner vil om noen generasjoner være like takknemlig for det Børre Knudsen utrettet på 19-hundretallet som for det Hans Nielsen Hauge utrettet på 18-hundretallet. Det provoserende ved Børre Knudsen er at han taler sant.

Børre Knudsen refererte i sitt innlegg de 17 punkter mot Lov om selvbestemt abort, som han offentliggjorde i Balsfjord prestegård 18. desember i 1978:

– Jeg er ikke kommet til noe annet resultat i dag, konkluderte han.

Svært dristig økumenisk nattverdfeiring av biskop Kvarme

Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag at Oslos lutherske biskop, Ole Christian Kvarme, var med og leda nattverden under pinsevennenes 100-årsfeiring i Oslo Spektrum i helga. Det er fint at lutheranere og pinsevenner kan vise enhet, men jeg syns nok Kvarme gikk noe over streken (sett fra luthersk synsvinkel) når han går inn i en setting som er så ulik Den norske kirkes liturgi, og feirer nattverd med folk som ser på nattverden som et rent symbolsk minnemåltid.

Vårt Land skriver bl.a.:
«Biskop Kvarme og pastor ved pinsevennenes kultursenter i København, Jarle Tangstad, forrettet i går sammen under nattverden i Oslo Spektrum. – Nattverden er et felles måltid for hele Guds folk, sa biskopen.
Den danske pastoren slo fast at verden i dag er både åndelig sulten og tørst. Og han fikk bekreftet påstanden da nesten alle de rundt 3000 som var samlet til familiegudstjeneste, tok del i den hellige måltidet.»

Kontrasten til denne bloggens diskusjon om messefeiring de siste ukene kan knapt bli større; avstanden til katolsk nattverdforståelse er enorm. (Men hvis noen vil skrive kommentarer her, ber jeg dem passe på språkbruken.)

Søndagens tekster: Gud vil at alle skal bli frelst – vær tro i smått og i stort

Liturgi /

Dagens 2. lesning er sentrale ord fra Paulus’ første brev til Timoteus 2,1-8, og den begynner slik:
Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære fram bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker. Be for konger og alle som har en høy stilling, så vi kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt. Dette er rett og godt for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus, som gav seg selv som løsepenge for alle.

Evangeliet er fra Lukas 16,10-13, og har et like klart budskap:
Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort. Om dere ikke er tro når det gjelder pengene, som det hefter urett ved, hvem vil da betro dere de virkelige verdier? Og dersom dere ikke viser troskap med det som hører andre til, hvem vil da gi dere noe til eget eie? En trell kan ikke tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.

Sjokkerende uttalelser om Den norske kirke – av biskop Odd Bondevik

Økumenikk /

Biskop Bondevik sier til Vårt Land fredag at prester i Den norske kirke bør la være å søke veiledning hos homoliberale biskoper. Og et stykke nede i artikkelen er han til og med på en samtale om hvor lenge han kan bli værende i sin egen kirke! Uttalelsene er ekstra sterke i mine ører fordi Bondevik er såpass forsiktig som person, og jeg er lei meg når kirken jeg ble døpt og oppdratt i går så grundig på ville veier. Les selv:

Biskop Odd Bondevik tar til orde for at bibeltro prester har minimalt med liberale biskoper å gjøre og heller søker åndelig veiledning andre steder. Selv vet ikke Bondevik hvor lenge han blir værende i Den norske kirke.

Kravet om såkalt alternativt tilsyn har dukket opp igjen de siste dagene, etter at mye tyder på at Den norske kirke gir innpass for to syn i den betente homofilisaken. Konservative prester truer med å bryte kontakten med biskoper som står for det nye homofilisynet og ønsker alternativt tilsyn i bispedømmer der biskopene står for en homofililiberal linje. …

Bondevik sier til Vårt Land at han ser svært alvorlig på situasjonen i Den norske kirke denne høsten. Likevel ser han ikke for seg en masseutmeldelse av konservative kirkemedlemmer, selv om Kirkemøtet i november skulle åpne for ansettelse av homofilt samlevende prester.

– Noen blir værende så lenge det er livsrom lokalt, vi vil få flere «Storsaler» med teologisk begrunnelse, mens andre trekker seg tilbake og bli privatkristne. Men det er på høy tid at vi slutter å gå rundt grøten: Splittelsen er et faktum allerede. Noe annet er utenomsnakk og pynt, sier Bondevik.

– Hva tenker du om ditt eget medlemskap i Den norske kirke?

– Jeg er ikke på vei til å gi opp mitt medlemskap, men jeg følger utviklingen, svarer han.

– Hva må til for at du ikke skal melde deg ut av Den norske kirke?

– Jeg har to hovedkriterier og har hatt det lenge: Den dagen det legges ned forbud mot å tale som Bibelen gjør, for eksempel i etiske spørsmål, er det ikke mulig å bli der lenger. Situasjonen vil også være umulig den dagen det innføres liturgier som er i strid med Bibelen. Å fastsette liturgier er en læresak i vår kirke. På den annen side er det ikke et kriterium for utmeldelse at det finnes vranglære i kirken. Det har det alltid vært i kirken, og i perioder har det vært en minoritet som har stått for bibelsk lære, sier Bondevik.

Vil den gamle messen berike Kirken? – en diskusjon

Liturgi, TLM /

Jeg fikk nettopp et langt og interessant innlegg på bloggen min – fra Hans Bj. – og gjengir her en hel del av inlegget med mine kommentarer. Før jeg gjør det, vil jeg presisere at jeg har valgt å lære meg å lese den gamle messen som en ekstraordinær form av vår latinske ritus – for min egen del, og for troende som ønsker å delta i ei slik messefeirning – men jeg har ingen tanker om å gjøre dette til min ordinære form for messefeiring. På litt lenger sikt har jeg også håp om at den gamle messen kan påvirke den generelle messefeiringa i positiv retning, og muligens kan det bli noen forandringer i begge formene av vår latinske ritus, om Kirken ønsker det.

Hans siterer mitt tidligere innlegg (her i hermetegn) som han så kommenterer:
«Det er en større bevissthet om Guds hellighet og sakramentets hellighet i den gamle messen, og det syns jeg er positivt og nødvendig. Offeraspektet blir tydeligere vektlagt i den gamle messen, mens måltidsaspektet ofte har blitt altfor dominerende i moderne tid.»

Jeg synes vi i dag har fått en god balanse mellom offeraspektet og måltidsaspektet. I 70 årene kunne det nok enkelte steder bikke litt til ytterligheten. Men offeraspektet har sannelig til sine tider også fått overdreven oppmerksomhet. Jeg er enig i at en norsk katolsk høymesse, i alle fall om man bruker første eukaristiske bønn, oftest vil ha en god balanse mellom offeret og måltidet. Men i mange andre land (og også i noen kretser i Norge) står det svært mye dårligere til.

Stavanger Domkirke hadde i middelalderen 18 alter. Dette for at hver enkelt kannikk, hver dag, skulle lese sin private messe. Denne messepraksis synes å kunne springe ut fra tanken om at det gjelder å frembære flest mulig offer (lese messer) for å gjøre Gud velvillig stemt. … Dette eksempelet opplever jeg ikke så nyttig; disse mange prestene skulle lese sin daglige messe, som en katolsk prest aller helst skal gjøre, og slike praktiske ting får man ordne på mest mulig praktisk måte. Det er jo heller ikke slik at alt var godt før 1965; det virker f.eks. som man gjorde mange ting den gangen uten å vite hvorfor man gjorde dem. …

Vil den gamle messen berike Kirken? – en diskusjonLes mer »

En tur til Bergen – lite blogging

Generelt /

Jeg reiser nå til Bergen for et par dager. Jeg har et pastoralt oppdrag et stykke fra byen, og besøker venner i Bergen vi ikke har sett på ei stund, bl.a. en engelsk professor som underviser på UiB i år – på norsk!

Det blir sikkert ikke mye tid til datamaskinen.

Slutt for kristent menneskesyn i Norge

Generelt /

«Det kristne bidraget i vårt samfunn har i stor grad vært å sette en standard for det ikke-materielle menneskeverd. Den epoken ser vi slutten på nå.»

Det sa (den katolske) professoren i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary, da hun innledet til samtale om religionens rolle i det norske samfunn på et møte i hovedstaden tirsdag morgen. (Referatet fins i avisa Dagen.)

– Jeg vet ikke om vi kan gjøre noe med dette, fordi det snart bare er de «utvannede» kristne tilbake, og de er ikke så opptatt av å stå i en kamp for slike verdier, sa Matlary.

Professoren viste til at en sykepleierstsudent i en hovedoppgave nylig stilte spørsmålet: Hvorfor vi ikke kan ta livet av multi-handicapede barn? I følge henne er de bare en belasting og har ingen nytte i samfunnet.
– Det er nøyaktig det samme synet man hadde i hendensk tid i Norge. De tusen årene som er gått siden da har preget vårt syn på at menneskeverdet ikke henger sammen med fysisk styrke og funksjonsdyktighet.
– Dette menneskesynet er hele tiden under press for å marginaliseres, både økonomisk og normativt. Jeg tror at når kristendommen fases ut, så vil det store skillet ligger der. Det kommer til å bli det store skillet i det etter-kristne samfunnet, slo Haaland Matlary fast.

Det var tankesmia Civita, under ledelse av tidligere statsråd Kristin Clemet, som inviterte til frokost og debatt. De andre innlederne var førsteamanuensis ved Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid ved Høyskolen i Oslo, Lars Gule, og stortingsrepresentant Inge Lønning (H).

Lønning pekte på at det som blir tilbake når den institusjonelle religionen gradvis forvitrer, er et ekte tomrom.
– Ethvert tomrom fylles, ikke bare i fysikkens verden. Det typiske i dagens Norge er at tomrommet fylles med de dårligste restproduktene av amerikansk religiøsitet, som årlig manifisteres i Alternativmessen.
– Den tiltrekker seg flere og flere moderne nordmenn som er opptatt av det den typen messer tilbyr: nemlig selvdigging på tusen forskjellige måter, sa teologiprofessoren og politikeren, og la til:
– Dette tomrommet fylles også med relativt ubestemmelige former for privat religiøsitet som søker sosialiseringsytringer. Fremdeles registreres det nye trossamfunn i Norge og det vil sansynligvis skje i økende tempo i årene som kommer.

Er messen bare et møte med Gud, eller også en anledning til å lære?

Liturgi, TLM /

Jeg skrev for noen uker siden her på bloggen – etter å ha opplevd min første tradisjonelle latinske messe – flere positive ting, men også følgende: «Bibeltekstene lest på latin av presten, mens han står vendt mot alteret, syns jeg nok er det aller minst passende. Her bør TLM lære av den nye messen og lese bibeltekstene på et passende moderne språk, vendt mot folket.»

Nå har jeg fått følgende svar på disse synspunktene:

Jeg leste litt på din blog og ble slått av at du ser ut til å tro at lesningene i den eldre ritusen betraktes som helt eller delvis didaktiske. Jag tror at dette er et temmelig sent synspunkt, som ikke egentlig er hva den eldre ritusen uttrykker. Kanskje ligger svaret på din forundring der? For egen del forsøker jeg å åpne meg for en annen forståelse når jeg nærmer meg den eldre liturgien, litt på samme måte som når jeg besøker bysantinsk liturgi. Forsøker man å lese inn Paulus VI’s liturgisyn i den eldre ritusen, da ender det nok med at man langsomt omformer den eldre romerske liturgien etter den paulinske. Den eldre liturgien har imidlertid større slektskap med de østlige ritene enn med Bugninis reform, i hvert fall mht. liturgisyn.

Jeg har i utgangspunktet sans for sammenlingninga med bysantinsk liturgi, og ser umiddelbart at den gamle messen ligner en del på denne. På den annen side var prekenen (ut fra tekstene eller over et annet tema) ofte svært sentral i søndagsmessene innenfor den latinske ritus, og den er jo utprega didaktisk. Jeg ser for meg muligheten av at bibeltekstene kan være i stor grad tilbedende eller meditative – heller enn didaktiske – men jeg er ikke overbevist om at det er det beste.

Pave Benedikt har snakka tydelig om at hele messen gjerne må være på latin, og gjerne med presten vendt mot Gud, bortsett fra ordets del, som gjerne/helst må være på morsmålet og vendt mot folket. Mine synspunkter her stemmer nok overens med mitt ønske om å feire den gamle messen som ekstraordinær form (som paven også tydelig har kalt den), og den nye messen (på verdig måte, gjerne på latin) som ordinær form.

Jeg ønsker å feire den tradisjonelle latinske messen

TLM /

For noen få dager siden kom jeg til den konklusjonen at jeg ønsker å feire den tradisjonelle latinske messen, og jeg har også tatt noen initiativer for å begynne å lære de tingene som er ulikt den nye messen, og for å få tak i noe nødvendig utstyr.

Dette er ei utvikling som har gått over kanskje to år, men spesielt de siste seks månedene. I Italia våren 2006 ble jeg ganske forbløffa over hvor dårlig messene ble feira mange plasser (ikke i Vatikanet, der var det mye bedre), og det fikk meg til å tenke på hvordan messene bør feires. Da jeg kom til min nye menighet for et år siden, var det også flere ting i messene her som ble gjort annerledes enn jeg var vant med, og som fikk meg til å tenke. Ryktene om pavens motu proprio hørte vi så nesten et helt år, og muligens var det dette som fikk meg til (i april i år) å begynne å feire private messer på latin i (den nye messen) april i år. Da så pavens brev om den gamle messen kom ut i juli, var jeg positiv til det som stod der, men vurderte det egentlig ikke som aktuelt at jeg selv skulle feire messen i denne ekstraordinære formen.

Men nå har jeg altså kommet til motsatt konklusjon, og hvorfor har jeg det? Jeg vil sikkert komme til større klarhet etter hvert, men det dreier seg i alle fall om følgende punkter, om følgende ting jeg som prest ønsker å få del i:

* Det er en større bevissthet om Guds hellighet og sakramentets hellighet i den gamle messen, og det syns jeg er positivt og nødvendig.
* Offeraspektet blir tydeligere vektlagt i den gamle messen, mens måltidsaspektet ofte har blitt altfor dominerende i moderne tid.
* Denne måten å feire messe på er en eldgammel tradisjon i Den katolske kirke – fra lenge før konsilet i Trent – og denne tradisjonen bør ikke forsvinne.
* Den nye messen trenger impulser som gjør den mer ærbødig og opphøyet (siden det er den hellige Gud vi møter i messen), og den gamle messen kan her ha en positiv innflytelse på hele Den katolske kirke.
* Det er mennesker i Kirken i Norge som ønsker å delta i den tradisjonelle latinske messen, og da trenger man prester som er i stand til og villige til å feire den.

Jeg skriver mer om dette om ikke så lenge, bl.a. siden jeg også har problemer med enkelte aspekter ved den tradisjonalistiske bevegelsen.

Siste nummer av det katolske bladet ‘Broen’ kan leses her

Katolsk /

Nummer 4 2007 av Broen er nå lagt ut på nettet (i pdf-format) og KAN LESES HER.

Lederartikkelen handler om konflikten mellom Den katolske kirke og Amnesty International etter at sistnevnte har åpnet for abort, og en interessant, lang artikkel handler om 150 år med ordenssøstre i Norge – som starter slik:

Det er i år 150 år siden de første ordenssøstre slo seg ned i Norge igjen etter reformasjonen. Fra en sped begynnelse med to søstre fra den franske kongregasjonen ”Filles du Coeur de Marie” (Mariadøtrene), til i dag hvor det samlet er omkring 160 ordenssøstre. Pioneren etablerte seg i Kristiania. Det var en fransk kongregasjon som kom til Norge via Sverige, men som bare var her i fem år. Helt hvorfor de fant å trekke seg tilbake så kort etter at de kom, går ikke klart frem av annalene, sier sr. Else-Britt Nilsen, som arbeider med ordenssøstrenes historie i Norge i nyere tid. ”Det var tydelig at det var alvorlige vanskeligheter,” sier hun, ”de var kommet for å bidra til ’undervisning av pikene i menigheten og arbeid for et vakrere gudstjenesteliv’. Det siste klarte de visst, men skolen var ingen ubetinget sukssess.” …. …..

Skroll til toppen