Forfatternavn:Oddvar

Kategorialsjelesorg i det nye Norge

Generelt /

16okt_chaplaincy
Under konferansen «Chaplaincy på norsk» i Oslo tirsdag 25. september møttes representanter for ulike ordninger for religions- og livssynsbetjening i offentlige institusjoner. Vårt Land skriver litt om denne konferansen, og bildet over er også fra deres nettsider.

Konferansen var ganske interessant, men hadde en slagside på den måten at alle innvandrerne i Norge (det er jo først og fremst disse som fører til prosenten medlemmer i Den norske kirke går kraftig ned) fikk altfor liten plass, mens humanetikerne fikk for stor plass. Tallet 600.000 innvandrere og barn av innvandrerforeldre ble nevnt på konferansen (av disse er ca 200.000 katolikker), og av disse var det bare muslimene og katolikkene som til en viss grad ble nevnt, mens ikke-religiøse/humanetiske samtalepartnere fikk svært så god plass.

Man brukte det engelske ordet Chaplaincy på konferansen, fordi den norske oversettelsen «kapellan» blir altfor kristen for enkelte; men kanskje vil det senere være mulig å bruke ordet kategorialsjelesorg – som vi katolikker gjerne gjør for kirkelig betjening på sykehus, fengsler, forsvaret og også skoler.

På en måte forstår jeg at innvandrerne uteble fra konferansen (nesten alle deltakerne på konferansen var helnorske og hadde mastergrad eller mer, og det er ikke lett å hevde seg i en slik forsamling), men mer kritikkverdig var det at innvandrernes sak i svært liten grad ble talt denne dagen. Disse innvandrerne har jo flere templer for hinduer og buddhister – og mange moskeer og katolske kirker – i tillegg til flere titalls, ja hundretalls, kirker i alle norske byer, fra «born again»-typen til de ortodokse. Å få tak i mennesker fra disse sammenhengene er ikke lett, og her mislyktes gårsdagens konferanse.

Den avsluttende debatten på konferansen handlet rent konkret om på hvilken måte sykehus o.a. skal åpne for sjelesørgere som ikke bare er prester i Den norske kirke. Skal man bygge på dem (og deres erfaring) og så gradvis utvide med personer fra andre tros- og livssyn, eller skal man ganske radikalt og raskt bytte ut disse prestene med humanetikere, muslimer o.a. Humanetikerne ønsker den siste løsningen, mens dagens sykehusprester kjemper for det første alternativet.

Ad resurgendum cum Christo – regler for kremasjon

Katolsk /

Troskongregasjonen har i dag offentliggjort en presisering av hvordan det er er tillatt for katolikker å kremeres – mest om hva som kan skje med asken etter kremasjonen:

While the Catholic Church continues to prefer burial in the ground, it accepts cremation as an option, but forbids the scattering of ashes and the growing practice of keeping cremated remains at home, said Cardinal Gerhard Müller, prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith.

«Caring for the bodies of the deceased, the church confirms its faith in the resurrection and separates itself from attitudes and rites that see in death the definitive obliteration of the person, a stage in the process of reincarnation or the fusion of one’s soul with the universe,» the cardinal told reporters Oct. 25.

In 1963, the congregation issued an instruction permitting cremation as long as it was not done as a sign of denial of the basic Christian belief in the resurrection of the dead. The permission was incorporated into the Code of Canon Law in 1983 and the Code of Canons of the Eastern Churches in 1990.

However, Müller said, church law had not specified exactly what should be done with «cremains,» and several bishops’ conferences asked the congregation to provide guidance.

The result, approved by Pope Francis after consultation with other Vatican offices and with bishops’ conferences and the Eastern churches’ synods of bishops, is «Ad resurgendum cum Christo» («To Rise with Christ»), an instruction «regarding the burial of the deceased and the conservation of the ashes in the case of cremation.» ….

Hele dokumentet – Ad resurgendum cum Christo – kan leses her.

Snart 500 år siden reformasjonen – «et minne i angerens ånd»

Katolsk, Økumenikk /

De nordiske katolske biskopene kom lørdag med et hyrdebrev om reformasjonsmarkeringen som begynner i slutten av denne måneden, og de åpner brevet slik:

I 2017 markeres en hendelse som fikk store konsekvenser for den kristne tro i Europa og verden forøvrig. I 1517 innledet Martin Luther en prosess som kalles reformasjon, og som for våre evangeliske medkristne ble viktig for deres kirkelige tradisjon og identitet. Men siden reformasjonen ikke er tenkelig uten den katolske bakgrunnen, er det rimelig at også vi som katolske kristne reflekterer over denne hendelse. Dette ble tydelig allerede i utgivelsen av boken «Fra konflikt til fellesskap», et resultat av den luthersk-romersk-katolske kommisjon for kirkens enhet. Denne publikasjonen anbefaler et felles minne, en felles ettertanke fremfor triumfalisme.

På tross av alle logiske grunner har reformasjonen forårsaket en splittelse av kristenheten som den har lidt under, og fremdeles lider under den dag i dag. I de nordiske land har denne splittelsen ført til at Den katolske kirke først etter mange århundrer fikk etablere seg på nytt. Derfor kan et 500-årsminne for reformasjonen ikke bli en feiring i ordets egentlige betydning, men et minne i angerens ånd. Forsoningsprosessen mellom Den katolske kirke og reformasjonens kirker begynte for flere tiår siden. Men vi må ikke bli trette av å arbeide for den fulle enhet i Kristus også i fremtiden.

I begynnelsen på femtenhundretallet trengte Den katolske kirke en reform. Det var ikke bare Martin Luther, men også flere andre som ble klar over det på den tid. Men istedenfor å drøfte de påkrevede læremessige spørsmål, har kristne fra forskjellige konfesjoner tilføyet hverandre lidelser. …

Som vi ser er de ganske forsiktige og nøkterne i sin beskrivelse av hva reformasjonen førte med seg. Det samme gjelder det de skriver om likheter og forskjeller mellom katolikker og lutheranere i dag, som de fortsetter med:

… Ved Det annet vatikankonsil har Den katolske kirke åpnet seg for mye som er viktig for evangeliske kristne, for eksempel Den hellige skrifts rolle og betydningen av de døptes almene prestedømme. Dermed er mange forskjeller egentlig forsvunnet.

Det som fortsatt skiller oss, har å gjøre med Kirkens sakramentalitet og med forståelsen av sakramentene og embetet. Som katolikker tror vi at Kirken er grunnsakramentet hvori det menneskevordne Ord blir nærværende ved sakramentene for å forene seg med oss i kjærlighet og å forvandle oss i seg selv.

Samtidig ser vi at også mange trofaste evangeliske kristne åpner seg for disse aspekter. Et ubesvart spørsmål, som av begge sider erfares som smertefullt, er lengselen etter den felles eukaristifeiringen. Denne lengsel er berettiget, men enheten ved Herrens bord må samtidig inkludere full enhet i troen. …

… Men på tross av den gjensidige tilnærming i trosspørsmål ser det ut som om større motsetninger i etiske og moralske spørsmål utbrer seg i nyere tid. Selv om dette gjør dialogen vanskeligere, må den aldri gis opp.

De nordiske biskopene skriver mot slutten av hyrdebrevet også hva vi alle må gjøre for at uenigheten mellom kristne kan helbredes stadig mer:

Felleserklæringen «Fra konflikt til fellesskap» ender med fem imperativer som legges oss katolikker og lutheranere på hjerte for å gå videre på den felles vei til enhet. Disse er:

1) å ta utgangspunkt i enhet, ikke i det som skiller, og styrke det vi har felles,
2) å la seg gjensidig forandre ved den andres trosvitnesbyrd,
3) å forplikte seg til å arbeide for den synlige enheten,
4) i fellesskap å oppdage på nytt kraften i Jesu Kristi evangelium,
5) å vitne i fellesskap om Guds nåde i forkynnelsen og i tjeneste for verden.

Selv om disse fem imperativene taler om store og ikke alltid lette anliggender, er budskapet entydig, men bare når vi overlater oss fullstendig til Kristus og sammen oppdager evangeliets kraft igjen (sml. det fjerde imperativ).

Det nokså store fellesdokumentet fra 2013 «Fra konflikt til fellesskap» kan man lese på norsk her – og det fins også på flere språk.

Statue av Martin Luther i Vatikanet – passende?

Katolsk, Økumenikk /

16ok_luther_vatikanet Den ganske progressive liturgibloggen jeg ofte leser, PrayTell, skrev tidligere i dag:

A new statue has appeared at the Vatican. Thursday at an audience, Pope Francis joined on stage by a statue of Martin Luther. This is particularly noteworthy as it comes ahead of a trip to Lund, Sweden, to commemorate the beginning of the year leading up to the 500th anniversary of the Protestant Reformation.

Let us know what you think!

Jeg syns det er ganske underlig, men så vet jeg/vi så langt heller ikke hva man tenker om denne stauen.

Svært bred økumenisk uttalelse om ekteskapet

Generelt, Teologi, Økumenikk /

16okt_ekteskapserklaring

«Vår tro på den treenige Gud forplikter oss til å bekjenne og forsvare Bibelens budskap om ekteskap, familie og barn.» Slik står det i en uttalelse som støttes av hele 36 ulike kirkesamfunn og kristne organisasjoner. Her er listen:

• Pinsebevegelsen i Norge • Normisjon • Norsk Luthersk Misjonssamband • Den Evangelisk Lutherske Frikirke • De Frie Evangeliske Forsamlinger • Misjonsforbundet • Det Norske Baptistsamfunn • Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) • Indremisjonsforbundet • Oslo katolske bispedømme • Trondheim stift/Den katolske kirke i Midt-Norge • Tromsø stift/Den katolske kirke i Nord-Norge • NORME – Norsk Råd for Misjon og Evangelisering • Den Norske Israelsmisjon • Evangelisk Luthersk Nettverk • OASE • Ungdom i Oppdrag • Kvinner i Nettverk • Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag • Norges Samemisjon • Den indre Sjømannsmisjon • Asia Link • Kristent Nettverk • Foursquare Norge • Doulos-nettverket • Den nordisk-katolske kirke • Kristen Muslimmisjon • Til Helhet • For Bibel og Bekjennelse (FBB) • Barn og Foreldrerett • JesusKvinner • Operasjon Mobilisering • Nettverk for Menn • Aglow International Norge • Den lutherske kirke i Norge • Frontiers Norge • Det evangelisk-lutherske stift i Norge • Stifelsen MorFarBarn

I erklæringen leser vi også:

Debatt.
Den kirkelige debatten om samliv, homofili og ekteskap har de siste årene vært intens. Etter at Stortinget i 2008 vedtok en kjønnsnøytral ekteskapslov, har frontene på den kirkelige arenaen blitt stadig tydeligere. Hittil har debatten først og fremst foregått i Den norske kirke, men på sikt vil tematikken trolig bli like aktuell i mange andre kirkesamfunn og kristne organisasjoner.

Nestekjærlighet.
Som kristne er vi kalt til å elske våre medmennesker i ord, holdninger og handlinger. Uansett hva de står for, oppfordres vi til å møte alle med vennlighet og saklighet. Det gjelder selvsagt også mennesker som har et annet ståsted enn oss i samlivsetikken. Noen av oss trenger kanskje å ta et oppgjør med seg selv i denne forbindelse, og be Gud og mennesker om tilgivelse. Alle trenger vi å be Herren om å gi oss mer av sin kjærlighet.

Ideologi.
Ofte blir spørsmålet om likekjønnet ekteskap framstilt som en kamp for eller mot homofilt samliv. En slik framstilling er for snever. Likekjønnet ekteskap er nemlig bare én del av en omfattende, kjønnsnøytral ideologi. Hvis kirker og menigheter tilpasser seg denne ideologien og omdefinerer ekteskapet, vil det endre hele deres teologi angående kjønn og seksualitet, foreldreskap og barn, ekteskap og familie.

Unyansert.
Til tross for at kristen samlivsetikk handler om mange ulike spørsmål, er det homofilt samliv som har fått nesten all oppmerksomhet de siste årene. I den forbindelse er det viktig å være klar over at mennesker med homofile følelser ikke er en ensartet gruppe: Noen kjemper aktivt for å fremme en homopolitisk agenda i samfunnet, og er ikke kristne. Noen er kristne og jobber for å endre ekteskapsteologien i kirken sin. Andre gjør det ikke. Atter andre lever som single fordi de har valgt å følge Bibelens samlivsetikk, men de har ikke noe ønske om å stå offentlig fram med sin tiltrekning til samme kjønn. Med andre ord: Å snakke om «de homofile» som en ensartet gruppe er altfor unyansert.

Toleranse.
Norge er et pluralistisk samfunn, der folk med ulik etikk og overbevisning lever side om side. Hver enkelt har frihet til å leve slik de vil, innenfor rammen av norsk lov. Et demokratisk samfunn vil kunne vedta lover og ordninger for samliv som vi ikke selv kan gå god for. Som kristne må vi tolerere at ikke alle – heller ikke staten – er enige med oss i etiske spørsmål. Men et demokrati må sikre mindretallets rett til å kunne hevde sin overbevisning, basert på velbegrunnede standpunkter, uten å bli møtt med fordømmelse, utstøtelse og straffereaksjoner. Det handler om toleranse begge veier.

Livets to utganger – hvor ender den lutherske kirke?

Teologi, Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag en ganske grundig artikkel om forståelsen av den kristne læren om livets to utganger, der luthersk biskop Tor Jørgensen og katolsk teologiprofessor Bernt Oftestad siteres (og man lurer på hva som skjer i Den lutherske kirke). Bl.a. skriver de:

På Verdidebatt 1. oktober … utfordret Jørgensen tanken om at livet har to utganger: «Bibelen forteller at en gang skal alle bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre. Det forutsetter ikke at noen skal gå fortapt, komme til helvete eller leve borte fra Gud i all evighet. Det er tid for å si dette tydelig», skrev Jørgensen.

En av dem som har reagert på den tidligere biskopen i Hålogalands utspill, er Bernt T. Oftestad. På sin Facebookside 5. oktober spør den pensjonerte kirkehistorikeren retorisk: «Kanskje Jesus tok feil? Det må biskop Tor Jørgensen og andre mene når de holder frem sin lære om at alle vil bli salige uansett».

Jeg spurte meg selv hvor lenge han egentlig har ment dette. Er det 10, 20, 30 år? Bekjennelsesskriftene til Den norske kirke lærer at livet har to mulige utganger. Det ville ha vært naturlig å vurdere sin stilling som biskop hvis en ikke lenger deler kirkens lære. Både ved preste- og bispenominasjonen har man gitt løfter om at det skal man holde seg til, sier Oftestad til Vårt Land. Etter en teologisk helhetsvurdering forlot han selv Den norske kirke i år 2000.

Artikkel 17 i Confessio Augustana er tydelig på at livet har to utganger og at fortapelsen er straff. Ifølge min kirke, den katolske, er fortapelsen Guds handling, ikke djevelens. Og straffen er det skjebnesvangre ved å bli atskilt fra Gud for alltid. Ild og alt det der er metaforer, sier han. …

Oftestad (sier også): Det er alvorlig å leve, du skal vite at alt står på spill. Ved å si nei til evangeliet, så solidariserer du deg egentlig med satans, syndens og dødens makter. Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly, et uttrykk fra tidligere forkynnelse. Oftestad ser Jørgensens utspill som et uttrykk for en tendens til å «fabrikkere sin egen Jesus, en Jesus som passer meg». Men da skaper du også en ny og annen virkelighet, mener han. Jørgensen avviser at han er i strid med kirkens bekjennelsesskrifter. …

Stillhet i messen og alterets plassering

Katolsk, Liturgi /

16okt_cardinal_sara
The Catholic World Report har et langt intervju med kardinal Robert Sarah, i forbindelse med boken «La Force du Silence» han nylig fikk utgitt. De introduserer intervjuet slik: In a wide-ranging interview with «La Nef», Cardinal Sarah discusses his new book, published in France, saying, «By living with the silent God, and in Him, we ourselves become silent.» Og i intervjuet finner vi bl.a. følgende spørsmål og svar:

After your conference in London last July, you are returning to the topic of the orientation of the liturgy and wish to see it applied in our churches. Why is this so important to you, and how would you see this change implemented?

Cdl. Sarah: Silence poses the problem of the essence of the liturgy. Now the liturgy is mystical. As long as we approach the liturgy with a noisy heart, it will have a superficial, human appearance. Liturgical silence is a radical and essential disposition; it is a conversion of heart. Now, to be converted, etymologically, is to turn back, to turn toward God. There is no true silence in the liturgy if we are not—with all our heart—turned toward the Lord. We must be converted, turn back to the Lord, in order to look at Him, contemplate His face, and fall at His feet to adore Him. We have an example: Mary Magdalene was able to recognize Jesus on Easter morning because she turned back toward Him: “They have taken away my Lord, and I do not know where they have laid him.” “Haec cum dixisset, conversa est retrorsum et videt Jesus stantem. – Saying this, she turned around and saw Jesus standing there” (Jn 20:13-14).

How can we enter into this interior disposition except by turning physically, all together, priest and faithful, toward the Lord who comes, toward the East symbolized by the apse where the cross is enthroned?

The outward orientation leads us to the interior orientation that it symbolizes. Since apostolic times, Christians have been familiar with this way of praying. It is not a matter of celebrating with one’s back to the people or facing them, but toward the East, ad Dominum, toward the Lord.

This way of doing things promotes silence. Indeed, there is less of a temptation for the celebrant to monopolize the conversation. Facing the Lord, he is less tempted to become a professor who gives a lecture during the whole Mass, reducing the altar to a podium centered no longer on the cross but on the microphone! The priest must remember that he is only an instrument in Christ’s hands, that he must be quiet in order to make room for the Word, and that our human words are ridiculous compared to the one Eternal Word.

I am convinced that priests do not use the same tone of voice when they celebrate facing East. We are so much less tempted to take ourselves for actors, as Pope Francis says!

Of course, this way of doing things, while legitimate and desirable, must not be imposed as a revolution. I know that in many places preparatory catechesis has enabled the faithful to accept and appreciate the orientation. I wish that this question would not become the occasion for an ideological clash of factions! We are talking about our relationship with God.

As I had the opportunity to say recently, during a private interview with the Holy Father, here I am just making the heartfelt suggestions of a pastor who is concerned about the good of the faithful. I do not intend to set one practice against another. If it is physically not possible to celebrate ad orientem, it is absolutely necessary to put a cross on the altar in plain view, as a point of reference for everyone. Christ on the cross is the Christian East.

En reform av den liturgiske reformen vil komme

Katolsk, Liturgi /

Kardinal Sarah har nylig utgitt en bok (så langt bare på fransk) med tema/tittel «Stillhetens styrke», og WWW.CHIESA skriver om boken og har fått noen utdrag av den oversatt til engelsk. Om den såkalte reformen av den liturgiske reformen skriver han bl.a.:

laforcedusilence

“GOD WILLING, THE REFORM OF THE REFORM WILL TAKE PLACE” (par. 257)

I refuse to waste time in opposing one liturgy to another, or the rite of Saint Pius V to that of Blessed Paul VI. What is needed is to enter into the great silence of the liturgy; one must allow oneself to be enriched by all the Latin or Eastern liturgical forms that favor silence. Without this contemplative silence, the liturgy will remain an occasion of hateful divisions and ideological confrontations instead of being the place of our unity and our communion in the Lord. It is high time to enter into this liturgical silence, facing the Lord, that the Council wanted to restore.

What I am about to say now does not enter into contradiction with my submission and obedience to the supreme authority of the Church. I desire profoundly and humbly to serve God, the Church, and the Holy Father, with devotion, sincerity, and filial attachment. But this is my hope: if God wills, when he may will and how he may will, in the liturgy, the reform of the reform will take place. In spite of the gnashing of teeth, it will take place, because the future of the Church is at stake.

Damaging the liturgy means damaging our relationship with God and the concrete expression of our Christian faith. The Word of God and the doctrinal teaching of the Church are still listened to, but the souls that want to turn to God, to offer him the true sacrifice of praise and worship him, are no longer captivated by liturgies that are too horizontal, anthropocentric, and festive, often resembling noisy and vulgar cultural events. The media have completely invaded and turned into a spectacle the Holy Sacrifice of the Mass, the memorial of the death of Jesus on the cross for the salvation of our souls. The sense of mystery disappears through changes, through permanent adaptations, decided in autonomous and individual fashion in order to seduce our modern profaning mentalities, marked by sin, secularism, relativism, and the rejection of God.

In many western countries, we see the poor leaving the Catholic Church because it is under siege by ill-intentioned persons who style themselves intellectuals and despise the lowly and the poor. This is what the Holy Father must denounce loud and clear. Because a Church without the poor is no longer the Church, but a mere “club.” Today, in the West, how many temples are empty, closed, destroyed, or turned into profane structures in disdain of their sacredness and their original purpose. So I know how many priests and faithful there are who live their faith with extraordinary zeal and fight every day to preserve and enrich the dwellings of God.

Store utfordringer for økumenikken

Katolsk, Økumenikk /

I videoen under ser og hører vi kardinal Kurt Koch (lederen for Vatikanets økumeniske arbeid) intervjuet i St Olav domkirke i Oslo (med lyden av skolebarna ved St Sunniva skole i bakgrunnen). Jeg må si at kardinalen uttrykte seg ganske nøkternt både om den kommende Luther-markeringen og generelt om økumenisk arbeid (i siste del, fra 2 min). Om samtalen med de protestantiske kirkesamfunnene sier han at vi nå faktisk ikke vet hvilket mål samtalene bør ha, derfor er det svært vanskelig å vite hva man skal gjøre.

Her er Klosterlasse gravlagt

Generelt, Katolsk /

16sept_klosterlasse
Jeg er nå tilbake fra en tre dagers tur til Litauen, der vi i går bl.a. besøkte kirken St Johannes døperen og St Johannes apostel og evangelist i Vilnius, en jesuittkirke som i dag ligger innenfor Vilnius universitet. For norske katolikker er kirken ekstra viktig siden det er der den berømte norske jesuitten Laurits Nielsen (latin Laurentius Nicolai Norvegicus), «Klosterlasse», er gravlagt – selv om man ikke vet nøyaktig hvor i kirken han ligger. Norsk Wikipedia skriver en hel del om ham.

Minneplaten man ser øverst ble satt opp i 1998, og teksten er:

LAURITZ NIELSSØN S.J. – Klosterlasse.
Født 1537 i Tønsberg, Norge, død i Vilnius 5. mai 1622 og begravet i denne kirke.
Denne minneplate ble avduket av H.M. kong Harald V den 4. september 1998.

«Reformasjonen ble gjennomført ved tvang»

Generelt, Økumenikk /

Det nærmer seg 500 års-markering av reformasjon (det passer dårlig for katolikker å kalle dette et jubileum), og Dagen melder om et nytt perspektiv på reformasjonen (som man sjelden hører noe om), og skriver bl.a.:

…en annen kirkehistoriker, Bernt Torvild Oftestad, melder seg på i debatten. Han sier at reformasjonen av Norge ble gjennomført med blodige midler og mener dette er en side som blir spilt ned fra luthersk hold.

Reformasjonen ble gjennomført ved tvang. Det var en voldshandling overfor det norske folk, det katolske folket, gjennom hele 1500-tallet. Og når denne volden får sikret et etablert system, da blir jo folk lutheranere. Når Den norske kirke skal feire blir det sikkert mye flott, men denne siden av reformasjonen bør komme frem, sier Oftestad, som selv konverterte til katolisismen i 2000.

Luther la stor vekt på at evangeliet skulle overbevise folk ved sin sannhets kraft, forteller Oftestad, … men det forsvant raskt. Ved reformasjonen var det masser av tvang.

Oftestad peker på at den dansk-norske kongen overtok forvaltningen av Kirkens mange eiendommer, som gjerne var testamentert til kirken og dens institusjoner. Det som ikke ble solgt unna utgjør nå hovedtyngden i det som er blitt en het potet i Den norske kirkes løsrivelse fra staten, nemlig Opplysningsvesenets fond.

Mener du at staten burde gi tilbake noe av dette til Den katolske kirke?

Jeg vil ikke gå inn i de praktiske forholdene. Men det er jo noe litt skittent med mye av disse eiendommene, sier Oftestad, som likevel tror det er lite å gjøre med det nå.

Og at det trengtes noen reformasjon av den eksisterende kirken i Norge på denne tiden er Oftestad ikke enig i. Ikke i Norge i hvert fall. Myten om et forferdelig forfall er ikke sann. De hadde sine problemer, men det var en intakt og bra kirke.

Men utgjorde den ikke en for sterk parallell makt til statsapparatet?

Den katolske kirke var jo en kirke som hadde politiske posisjoner. Men det som kom etter reformasjonen er jo en fullstendig integrasjon av kirke og verdslig makt. Slik var det ikke i middelalderen, sier Oftestad.

Han kritiserer klappjakten på hemmelige katolikker, som oppstod etter reformasjonen. Erkebiskopen måtte dra tidlig fra Norge, og etter hvert ble prester og hele folket utsatt for sterkere pressmidler, forteller han.

Men hvordan taklet Den katolske kirke dissens?

Det har alltid vært holdt frem at den kirken ikke hadde særlig rom for avvikere. Men det ble ikke særlig bedre etterpå. ….

Korshøyden i Litauen

Generelt, Katolsk /

Jeg er på tur til Litauen sammen med flere prester og andre medarbeidere fra Oslo katolske bispedømme. I går var vi på besøk på Litauens berømte korshøyde – med tusener av kors, som bildene under viser.

16sept_lit_korshoyden

16sept_lit_korshoyden2

Engelsk Wikipedia skriver om denne høyden bl.a.:

The Hill of Crosses (Lithuanian: About this sound Kryžių kalnas (help·info)) is a site of pilgrimage about 12 km north of the city of Šiauliai, in northern Lithuania. The precise origin of the practice of leaving crosses on the hill is uncertain, but it is believed that the first crosses were placed on the former Jurgaičiai or Domantai hill fort after the 1831 Uprising.[1] Over the generations, not only crosses and crucifixes, but statues of the Virgin Mary, carvings of Lithuanian patriots and thousands of tiny effigies and rosaries have been brought here by Catholic pilgrims. … Over the generations, the place has come to signify the peaceful endurance of Lithuanian Catholicism despite the threats it faced throughout history.

Norsk Wikipedia skriver også om høyden.

St Gennaros blod blir flytende igjen

Katolsk /

Det skjedde igjen i Napoli i dag, og Father Z skriver hendelsen:

According to ANSA the miracle was repeated today: the preserved blood of the 4th c. martyr St. Januarius (San Gennaro) liquified. Good thing for Naples!

Here is something that I wrote for the UK’s best Catholic weekly, the Catholic Herald:

The feast of the bishop martyr St Januarius (d c 305), known in Italian as San Gennaro, is celebrated this week. He is the patron saint of Naples where the faithful venerate vials of his dried blood which regularly liquefies on three days a year: 19 September (the saint’s feast), 16 December (anniversary of the 1631 eruption of the volcano Vesuvius which looms over the Bay of Naples), and the 1st Sunday of May (the day of the translation or moving of the saint’s relics to Naples). …

Man ser det ganske tydelig i videoen …

Protestanter misforstår ofte katolikkers syn på Bibelen

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

I Vårt Land i dag (ikke på nett ser det ut til) skriver Erik Andvik om hvordan protestanter (her eksemplifisert ved Espen Ottosen) stadig misforstår katolikkers syn på Bibelen – som om vi skulle tro at Kirkens Tradisjon etter at NT var samlet, er viktigst. Andvik skriver bl.a.:

… Når Ottosen mener (Vårt Land 9. september) at «Den katolske kirke avviser at Bibelen er øverste autoritet for lære og liv» og isteden «fremmer (…) tankegods som først og fremst er hentet fra kirkens tradisjon», setter han bibel og tradisjon opp mot hverandre på en måte som er fremmed for katolikker. I den katolske forståelsen er det kirken som har gitt oss bibelen, og kirkens autoritet som underbygger bibelens autoritet. Bibelen er rett og slett en kirkelig tradisjon.

Bibelen kom ikke dalende ned til oss fra himmelen. Nytestamentet var ikke skrevet av Jesus. Vi har ikke engang noe tegn på at Jesus ba sine disipler om å skrive noe. … Jesus og apostlene hadde jo allerede sin bibel – det vi i dag kjenner som Det gamle testamentet.

Som trofaste jøder var det for apostlene helt utenkelig at noe skulle kunne verken trekkes fra eller legges til denne bibelen. Likevel, med grunnlag i kirkens selvforståelse som en ufeilbarlig kirke grunnlagt av Jesus Kristus som er Ordet og videreført ved apostolisk autoritet, utviklet det seg etter hvert en ny – ja, tradisjon – om at noen av apostlenes skrifter skulle anses som autoritative på lik linje med de jødiske skriftene. …

Denne kanon ble en del av kirkens Tradisjon, overlevert (latinsk trādere) fra generasjon til generasjon ned gjennom århundrene og helt frem til oss i dag. Det er ikke snakk om tradisjon av typen å spise grøt på julaften. Dette er Tradisjon med stor «T», en ufeilbarlig overlevering av det som kirken med grunnlag i apostolisk autoritet definerer som sentrale dogmer. …

Å sette opp bibel mot kirkens Tradisjon er for en katolikk like umulig som det ville være for Ottosen å sette opp evangeliene mot Paulus’ brev. For katolikker er bibel og Tradisjon en helhet. Fordi de er begge grunnlagt i Guds åpenbaring og beskyttet fra feil av Den hellige ånd, kan det aldri være noen reelle motsigelser mellom dem. Den katolske kirke setter ikke Tradisjonen over Bibelen. Bibelen er Tradisjonens høyeste skriftlige form, bindende autoritet for lære og liv.

10 år siden pave Benedikts Regensburg-tale

Katolsk, Paven /

John Allen skriver om denne talen i det berømte universitet i Regensburg i Tyskland, at: «In the opening section of the speech, Benedict cited a 14th century dialogue between a Byzantine emperor and a Persian, in which the emperor said provocatively: “Show me just what Mohammad brought that was new, and there you will find things only evil and inhuman, such as his command to spread by the sword the faith he preached.”»

2006_b16_regensburg

Det ble en hel del bråk etter den talen, men Allen sier at man nok skylder pave Benedikt en unnskyldning, for: «Ten years later, there’s a mounting sense that perhaps the world owes Benedict an apology. The rise of the Islamic State, Al-Shabaab, Boko Haram, and other extremist Islamic movements, and the continual waves of terror and barbarism they generate, has created a sense that perhaps it wasn’t Benedict who stumbled by pointing out that Islam has a problem – perhaps it’s Muslims who haven’t responded to the problem adequately.»

Men aller viktigst, skriver John Allen: «Lost in the noise, however, is the central thing to know about the Regensburg speech, to wit: It’s not really about Islam at all.» Og han fortsetter:

… In the 4,500-word address, Benedict devoted barely three paragraphs to the remark quoted above from Manuel II Paeologus, which he used to set up his reflections on the topic, which was “Faith, Reason and the University.” He was trying to make a point about the importance of religion never parting company with reason, and could just as easily have taken his cautionary tale from Hinduism, Buddhism, or, for that matter, Christianity.

Benedict’s real target in the speech is the West, identifying two worrying trends he saw (and no doubt still sees) in Western thought – one inside the Christian church, and the other in the broader culture.

He devoted a significant chunk of the Regensburg speech to tracing the history of efforts at “dehellenization,” meaning to suggest that the use of ancient Greek concepts of reason in the early Church was really just an historical accident, and there’s nothing essential about them to the Christian faith.

Benedict insists that salvation history doesn’t work that way, and that it was providential that the Biblical faith and Greek thought intersected. It marked a fundamental choice by Christianity, he believes, to recognize that reason is intrinsic to God’s nature, and that to act irrationally is therefore to break with God’s will.

Benedict was even more critical of trends in Western culture to regard only the so-called “hard sciences” as truly rational, meaning objective, and to relegate everything else – including morality – to the realm of personal preference and choice.

That’s a disaster, he argued, because it leaves no basis for moral consensus on anything, and thus makes building a real community impossible. If there’s no objective good, then what’s to stop the powerful from abusing the weak, what’s to stop a tyrannical majority from oppressing a minority, and on and on? …

Den katolske kirke vokser kraftig

Katolsk /

Jeg fikk i dag tips om en artikkel i Catholic Herald om hvor mye Den katolsk kirke fortsetter å vokse:

In many parts of the world, it’s difficult to feel optimistic about the future of the Catholic Church. Some years ago, the American Physical Society heard an alarming paper that predicted the countries in the world that would have no religion whatever by 2100, and high on the list were such former Catholic heartlands as Austria and Ireland – Ireland! For over a decade now, we have heard so many appalling stories of sexual abuse and scandal that we might even be tempted to ask if the Church can really survive.

It is strange then to realise that this Church – which is already, by far, the largest religious institution on the planet – is in fact enjoying global growth on an unprecedented scale. In 1950, the world’s Catholic population was 437 million, a figure that grew to 650 million by 1970, and to around 1.2 billion today. Put another way, Catholic numbers have doubled since 1970, and that change has occurred during all the recent controversies and crises within the Church, all the debates following Vatican II and all the claims about the rise of secularism.

Nor does the rate of growth show any sign of diminishing. By 2050, a conservative estimate suggests there should be at least 1.6 billion Catholics.

I spoke about global growth, and that “global” element demands emphasis. …

Forfatteren skriver deretter om den store veksten av katolikker på Filippinene, og deretter skriver han enda mer om Afrika:

… In 1900, the whole of Africa had just a couple of million Catholics, but that number grew to 130 million by the end of the century, and today it approaches 200 million. If current trends continue, as they show every sign of doing, then by the 2040s there will be some 460 million African Catholics. Incredibly, that number would be greater than the total world population of Catholics as it stood in 1950.

Already by about 2030, we will cross a historic milestone when the number of Catholics in Africa will exceed the number for Europe. A few years after that, Africa will overtake Latin America to claim the title of the most Catholic continent. …

Pave Benedikts siste testamente

Katolsk, Paven /

b16_last_testamentIntervjuboka med pave emeritus Benedikt kan bestilles (på engelsk) på Amazon, men er ikke klar før om to måneder. Benedikt er blitt ganske skrøpelig, har hatt pacemaker siden 1997, må bruke gåstol når han beveger seg, og har mistet synet på venstre øye. Catholic Herald skriver om ham og den nyutgitte boka:

… In a book-length interview with the German author Peter Seewald, Pope Benedict said that when he resigned he had the “peace of someone who had overcome difficulty” and “could tranquilly pass the helm to the one who came next.”

The new book, Last Testament, will be released in English by Bloomsbury in November. The German and Italian editions were set for release on September 9, but some excerpts were published September 8 by the Italian daily newspaper Corriere della Sera.

Pope Benedict insisted once again that he was not pressured by anyone or any event to resign and he did not feel he was running away from any problem.

“My weak point perhaps is a lack of resolve in governing and making decisions,” he said. “Here, in reality, I am more a professor, one who reflects and meditates on spiritual questions. Practical governance was not my forte and this certainly was a weakness.”

Pope Francis, on the other hand, “is a man of practical reform”, the retired pope said. His personality and experience as a Jesuit provincial and archbishop have enabled him to take practical organisational steps.

The retired pope, who is 89, said he had no inkling that then-Cardinal Jorge Mario Bergoglio would be elected his successor; “no one expected him.”

“When I first heard his name, I was unsure,” he said. “But when I saw how he spoke with God and with people, I truly was content. And happy.” …

two_popes

Intervju med en ydmyk pave – Benedikt XVI

Katolsk, Paven /

pope-benedict-xvi
John Allen skriver om den nye boka om pave Benedikt, som gis ut i dag, bl.a.:

Pope Francis is celebrated for his humility, and rightly so. This is, after all the pontiff who began his reign by kneeling and asking the crowd in St. Peter’s Square to pray for him before he delivered a formal blessing, who returned to a Rome residence to pay his own bill and pack his own bag, and who declined to live in the sumptuous papal apartments.

However, there’s also a sense in which Pope Francis is a strong personality, comfortable in command, and possessing a virtually unwavering confidence in the correctness of his own judgments. That’s far from arrogance, of course, but for those who watch him in action, there’s never any doubt about who’s in charge.

If you want a pope filled with a sense of his own limitations and imperfections – not haunted by them, but also remarkably open in acknowledging why they may have made him unsuited to lead, at least for very long – then the man you’re really looking for is Benedict XVI.

We got another reminder of the point on Thursday, with the release of excerpts from a new interview book with Benedict XVI by German journalist Peter Seewald, with whom he’s collaborated several times in the past. Titled Final Conversations, portions of the book were published Thursday in the Italian daily Corriere della Sera and German weekly Die Zeit and daily Bild.

While insisting that he was not pressured by anyone to resign the papacy in February 2013, and that it was his own free decision, Benedict concedes that the demands of running a complex religious multi-national occasionally exceeded what he perceived, anyway, as his capacities.

“My weak point perhaps is a lack of resolve in governing and making decisions,” he said. “Here, in reality, I am more a professor, one who reflects and meditates on spiritual questions. Practical governance was not my forte, and this certainly was a weakness.” ….

Jomfru Marias fødselsdag i dag

Katolsk, Liturgi /

nativitas_maria

Consider what our prospects were before the birth not only of Our Lord, but from before the birth of His Mother, from whom He took our human nature, the Blessed Virgin Mary.

Today’s feast is older than the Feast of the Immaculate Conception, which was precisely nine months ago. Holy Church, in celebrating liturgically her holy birth for a long time, ultimately reasoned back to Mary’s holy conception. As St. Thomas Aquinas argued, “The Church celebrates the feast of our Lady’s Nativity. Now the Church does not celebrate feasts except of those who are holy. Therefore, even in her birth the Blessed Virgin was holy. Therefore, she was sanctified in the womb.” (STh III, q. 27, a. 1)

Lex Orandi Lex CredendiAs we worship, so do we believe. As we believe, so do we worship. Change our worship you change belief, and vice versa.

Here is the entry in the Roman Martyrology for today’s feast of the Nativity of the Blessed Virgin Mary: Festum Nativitatis beatae Mariae Virginis, ex semine Abrahae, de tribu Iuda ortae, ex progenie regis David, e qua Filius Dei natus est, factus homo de Spiritu Sancto, ut homines vetusta servitute peccati liberaret. – The feast of the Nativity of the Blessed Virgin Mary, sprung from the seed of Abraham [and] from the tribe of Judah, from the line of David the king, from which was born the Son of God, made man of the Holy Ghost, that he might free men from the ancient slavery to sin.

Denne tekster er tatt fra Father Z. Dagens feiring er også omtalt på katolsk.no.

Jeg ble også diakonviet på denne dagen i 1999.

Reddet av norsk skip i Sør-Kinahavet

Generelt /

berge_tasta
Jeg har hørt flere historier lignende den VG skrev om i går; om et norsk skip som tok opp flyktninger i havet utenfor Vietnam. Én av de vietnamesiske prestene i Norge hadde/har f.eks. et lignende bilde ved kjøkkenbordet, av skipet som reddet ham og hans onkel fra drukningsdøden.

I VGs artikkel kan vi bl.a. lese om Yen Siow:

… Foreldrene fortalte lite om den dramatiske flukten. Først da hun giftet seg begynte faren å fortelle. Etter hvert ble ønsket om å finne mannskapet på båten som reddet henne og familien sterkere.

Jeg fyller 40 år i år og ønsket å gjøre noe spesielt for å markere dagen. Som kristen vet jeg at livet mitt har en spesiell hensikt, og jeg ønsket å finne menneskene som endret livet mitt den dagen i 1980, skriver hun i en e-post til VG.

For to uker siden startet hun for alvor jakten på sine norske redningsmenn, for å takke dem for å ha reddet livet hennes. Hennes eneste spor var et postkort hun hadde fått av søskenbarnet sitt, et postkort som viste det norske skipet. Hun postet det på Facebook og fikk hjelp til å oversette e-poster til norsk. Det ga resultater.

Kort tid etter fikk hun melding fra Bernhard Øyangen, et av mannskapene om bord på Berge Tasta.

Jeg ble så glad. Jeg kunne ikke tro at jeg faktisk hadde kommet i kontakt med en fra skipet som reddet familien min. Dette hendte for 36 år siden og det var vanskelig å finne spor etter mannskapet i arkivene, men ved hjelp av selskapet som eier skipet fikk jeg bekreftet at Øyangen faktisk var om bord på skipet den dagen.

Nå planlegger hun å reise til Norge for å møte sine redningsmenn.

Jeg ønsker sterkt å møte menneskene som reddet meg, og fortelle dem: Dere gjorde en fantastisk handling. Dere stoppet under reisen deres for å hjelpe fremmede. Og i dag er jeg i live. Min familie er i live. Mine barn er i live. Og vi er tilbake i Singapore, sier Siow.

Bernhard Øyangen var bare 18 år og førstereisgutt oktoberdagen i 1980. Han husker godt da den store gruppen flyktninger ble hentet opp fra den overfylte fiskeskøyten.

Jeg var i maskinen, da skipet plutselig stanset. Vi gikk opp på dekk og fikk se den lille båten. Flyktningene ble hentet opp, og ble etter hvert innlosjert i gymsalen, i ledige lugarer og overalt der det var plass, minnes han. …

På Wikipedia kan vi lese en del om vietnamesiske båtflyktninger, og her er en oversikt over flyktninger fra Vietnam reddet av norske skip (og Berge Tasta er nevnt 20. oktober 1980).

Skroll til toppen