Forfatternavn:Oddvar

4500 spam-innlegg på 6 måneder!

Data/blogg /

Etter at jeg begynte å skrive en del mer på min WordPress-blog i april i år (et år etter jeg starten den), begynte jeg også å få problemer med spam. Noen innlegg ble postet og måttes slettes manuelt (spesielt hadde jeg problem med trackback), mens andre ble send til meg for godkjenning. Men det var også irriterende å få stadige spam-melidinger i min innboks.

I juni installerte jeg så Spam Karma 2, og problemene mine ble i praksis borte. Nederst på siden min ligger det en teller som viser hvor mange spam-innlegg som kommer. Tallene økte veldig fort i juni og juli, så var det noenlunde rolig i august, september, oktober, men i november økte tallet svært igjen, 50 eller mer hver dag. Spam Karma har en svært oversiktlig administrasjon, der jeg kan se alle innlegg som er blitt stoppet eller godkjent de siste 30 dagene (antallet dager kan jeg stille selv).

Jeg kan også stille inn hvordan kriteriene skal være, og det måtte jeg gjøre for et par dager siden, da en av mine poster fikk veldig mange kommentarer. Spam Karma var innstilt slik at hvis samme person skrev mange innlegg på kort tid, ble programmet mistenksomt og ga kommentaren minus-poenger slik at den ble avvist. Dette skjedde fredag kveld (7-8 kommentarer ble fjernet), men siden alle kommentarer de siste 30 dager var lagret, klarte jeg greit å få dem inn igjen (godkjenne dem manuelt). Jeg forandret også dette punktet i sjekklisten, slik at personer som er ivrige og kommenterer mye ikke skal bli avvist igjen.

Spam Karma er herved anbefalt til andre som har problemer med kommentar-spam eller tracback-spam.

Hvordan var messen i din menighet i dag?

Liturgi /

Søndag for en uke siden leste jeg en blog der alle leserne ble invitert til å skrive inn om hvordan messen i dere menighet ble gjennomført den søndagen, første søndag i advent. Hva slags liturgisk farge ble brukt (noen steder i USA bruker man blått!), hvordan var musikken, hvordan var prekenen etc.? Svært mange skrev inn og fortalte hva de hadde opplevd i sin egen kirke – LES OM DET HER.

I dag hadde vi i vår menighet barnemesse både i den engelske messen kl 09.30 og i den norske messen kl 11. Barnemesser syns jeg ofte er litt vanskelige å få til, men i dag syns jeg det stort sett gikk godt i den engelske messen jeg selv hadde. Barna kom fram både med kollekten, brød og vin til nattverden og mange pakker til de fattige som ble lagt foran alteret før nattverden (fungerte symbolsk veldig godt), og vi brukte en av de spesielle eukaristiske nattverdbønnene for barn, som fungerte godt (det er første gang jeg har brukt den). Det som mange prester ser ut til å gjøre (men som jeg aldri gjør), er å be alle barna i kirken om å komme fram til alteret under Fadervår. Jeg syns dette forstyrrer nattverden ganske mye, og det heller ikke meningen (ut fra messeboken) at vi skal gjøre det.

Under kirkekaffien kom det en dame bort til meg og spurte hvorfor det ikke var et rosa lys i vår adventskrans. Jeg kunne ikke svare på hvorfor (siden jeg er ny her), men jeg sa at jeg også fra Bergen var vant med rosa lys i kransen tredje søndag i advent, og også rosa messehagel den dagen. Tredje søndag i advent kalles ofte gaudete-søndagen (=gled dere), og er adventssøndagen med det gladeste og mest forventningsfulle temaet – og da sier de liturgiske bøkene at man kan (men man trenger ikke) bruke rosa isteden for fiolett.

Et siste viktig punkt i liturgien er sangen/musikken. Her har vi i vår engelske messe en ganske moderne engelsk/amerikansk stil – både på messens faste ledd og salmene. Dette fungerer for så vidt greit, men jeg skulle ønske at vi kunne variere litt og noen ganger (kanskje en gang i måneden) kunne synge de faste ledd på latin med en av de meste kjente melodiene, sannsynligvis ‘missa dei angelis’.

2. søndag i advent – Johannes døperen

Liturgi /

I dag kom Johannes døperen tydelig fram på scenen i evangeliet, han som hadde en eneste oppgave i livet; å forberede mennesker, gjøre dem klar, gjøre dem i stand til å motta Kristus. I mange år nå har Johannes døperen vært en de mest inspirerende personene i Bibelen for meg. Han er den personen som (i Johannes 1,29) peker på Jesus og sier: «Se der er Guds lam, som tar bort verdens synder» – en setning katolikker sier i hver eneste messe, rett før kommunion.

I dag hører vi at Johannes står fram nede ved Jordan-elva rett før Jesus begynner sitt offentlig virke, og forbereder mennesker på å ta imot Jesus – som han nå hjelper oss å forberede våre hjerter til Jesu komme i julefesten. Slik hørte vi i evangeliet:

Da kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, ute i ødemarken. Og han drog rundt i hele landet omkring Jordan og forkynte at folk skulle vende om og bli døpt for å få tilgivelse for sine synder, som det står skrevet i boken med ordene av profeten Jesaja: En røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette! Hver dal skal fylles, hvert fjell og hver haug skal senkes. De krokete veier skal rettes ut, de ujevne stier bli jevne. Og alle mennesker skal se Guds frelse.

LES ALLE DAGENS TEKSTER HER.

Hvordan kunne paven be sammen med muslimer?

Generelt, Økumenikk /

Etter pave Benedikts besøk i Tyrkia har man begynte å diskutere hvordan han kunne stoppe og be i den berømte blå moskeen i Istanbul. John Allen tar opp dette spørsmålet i sin ukentlige analyse «All Things Catholic» – SE HER.

Ratzinger er kjent for å ha vært nokså kritisk til hvordan bønnen i Assisi i 1986 – med personer fra mange av verdens religioner, ledet av pave Johannes Paul II – ble gjennomført. Ratzinger har senere satt opp kriterier for hvordan man kan be sammen med (eller i nærheten av etc.) personer som tilhører andre religioner. Og det er svært viktig for ham at dette ikke må bli noen som helst form for relativisme eller synkretisme.

I sin bok fra 2003, «Sannhet og toleranse», skrev han at man må skille klart mellom “multi-religiøs” bønn, der tilhengere av forskjellige religioner ber i samme kontekst, men separat, og “inter-religiøs” bønn, der man ber sammen. “Inter-religiøs” er det uakseptabelt å delta i for kristne. Og for at “multi-religiøs” bønn skal kunne være aksptabel, må to kriterier oppfylles:

1
“Such multi-religious prayer cannot be the normal form of religious life, but can only exist as a sign in unusual situations in which, as it were, a common cry for help rises up, stirring the hearts of men, to stir also the heart of God.”

2
“A careful explanation of what happens here and what does not happen is most important … [it] must make clear that there is no such thing as a common concept of God or belief in God … What is happening must be so clear in itself, and to the world, that it does not become a demonstration of that relativism through which it would nullify its own significance.”

John Allen konkluderer sin artikkel med, at siden det var pave Benedikt selv som kom i denne situasjonen, er det ikke nødvendig for Vatikanet å forsvare eller persisere veldig tydelig hva som skjedde; for ingen kan likevel kritisere den strenge Ratzinger for å handle relativistisk eller synkretistisk.

Paven reflekterer over Tyrkia-besøket

Økumenikk /

På onsdagsaudiensen, i går, snakket paven en del om besøket han nettopp hadde gjennomført i Tyrkia. Sandro Magister gjengir alt som be sagt under audiensen, etter at han har kommentert at i Konstantinopel 30. november ga paven og patriark Bartolomeus hverandre fredshilsenen i selve den guddommelige liturgien (=messen) – ved tidligere anledninger har dette skjedd utenfor den liturgiske handlingen.

Dessuten skriver Magister en del om forholdet til muslimer etter foredraget i Regensburg og siterer Benedict XVI når han sier:

“On the one hand, we must rediscover the reality of God and the public relevance of religious faith; on the other, we must ensure that the expression of this faith be free, exempt from fundamentalist distortions, and capable of firmly repudiating every form of violence.”

The pope expresses his hope for “joint Christian and Muslim action on behalf of human rights – for life, peace, and justice.”

And he appeals for Turkey and other Muslim countries to establish the “distinction between the civil and religious spheres” that is the heritage of Christian Europe, guaranteeing “practical freedom of worship for the citizen and for religious communities.”

Further on Benedict XVI explains the meaning of his prayer at the Blue Mosque in this way:

“Pausing for a few moments of recollection in that place of prayer, I turned to the one Lord of heaven and earth, the merciful Father of all humanity. May all believers recognize his creatures and bear witness to true brotherhood!”

LES MER OM DETTE.

En ny luthersk kirke i Norge

Økumenikk /

Jeg leste nettopp om en ny kirke i Oslo: Messiaskirken. Det er en luthersk menighet, tilknyttet den lutherske Missouri-synoden i USA. Og det er ekstra interessant å lese om kirken, siden den ledes av min gode venn Torkild Masvie. Vi studerte sammen på MF, var feltprester i Finnmark samtidig (1982-83), og var en hel del sammen på slutten av 80-tallet. Siste gang vi møtte Torkild og kona Inger, var i Jerusalem i 1993 (alt for lenge siden!) da Torkild var leder av Israelsmisjonens Caspari-senter der.


Siden har de vært i USA noen år, og nylig kommet tilbake og startet opp en ny luthersk menighet. Torkild var ikke enig med meg i 1983, da jeg var i ferd med å melde meg ut av Den norske kirke, men etter hvert har han innsett at utviklingen har kommet så langt at han ikke hadde noen annen mulighet. Han svarer nå på spørsmålet: Hvorfor har du sagt adjø til Den norske kirke?

Jeg ser det som urealistisk å stanse liberaliseringen som skjer i Den norske kirke. I høyden er det mulig å bremse den. Derfor anbefaler jeg folk å gå ut og finne en kirke som kan gi hjelp til å leve som Jesu disipler. Her er Messiaskirken et godt alternativ.

Det er viktig at en menighet/kirke ikke lever et liv alene. Derfor har vi lagt vekt på å høre til et stort internasjonalt fellesskap. Vi er etablert som en luthersk kirke til den store Missouri-synoden i USA. Den står videre i et stort nettverk med andre lutherske kirker verden rundt, i et alternativ til Det Lutherske Verdensforbund (LVF).

Selv har jeg jo som kjent forlatt den lutherske kirke fullt og helt og blitt katolikk, men det var interessant å lese om Torkild og hans arbeid. LES MER I DAGEN eller på MENIGHETENS EGEN SIDE.

Adventisters og andre kristnes syn på helligdagen

Økumenikk /

Jeg har fått overraskende mange kommentarer til en post jeg nylig skrev om helligdagen, om betydningen av å gå i kirken den dagen. Dette er en viktig regel for alle katolikker – og det bør det vel være også for andre kristne?

Uten at jeg hadde tenkt på hviledagen som noe annet enn søndagen, brøt det løs en debatt om akkurat det: Noen lurte på hvorfor mange kristne hadde flyttet hviledagen fra lørdag til søndag, og andre svarte med å angripe (syns jeg nok selv) adventistene altfor kraftig for å beholde lørdagen. LES DEBATTEN HER.

I går kveld fikk jeg et interessant innlegg i denne debatten som jeg ønsker å gjengi her i sin helhet:

Flott blogg dette her… Gøy å lese intelligente “samtaler” som alle kan lære noe av. Her kommer litt info fra innsiden av adventistsamfunnet. Jeg er selv ca. 35 år og adventistpastor i Oslo. Det meste av det som er sagt om Adventistene i denne bloggen er korrekt, men her er litt tilleggsinformasjon.

1) Vi startet som en vekkelsesbevegelse på tvers av mange kirkesamfunn på 1830 og 40 tallet. Fokuset var Jesu gjenkomst. Helt fra starten og frem til i dag har adventistteologien a) vært et konglomerat fra ulike tradisjoner b) vært i konstant utvikling. Det er høyt under taket og store sprik innad i bevegelsen. Når jeg sier at jeg er adventist, føler jeg alltid at jeg må kvalifisere utsagnet, siden jeg på mange områder er nærmere f. eks. luteranere og pinsevenner enn enkelte grupperinger i mitt eget kirkesamfunn.

2) Det viktigste i troen vår er ikke sabbat og mat (sabbat og salat som noen erter oss med :-D ) men Jesus. Men det er jo ofte slik at særegenheter som skiller grupper fra andre har det med å få stor symbolverdi. Kanskje så mange som 30-40% av adventistene er vegetarianere av helsemessige grunner.

3) Vi er enig med Den romersk katolske kirke i at hviledagen ble gitt i skapelsen til hele menneskeheten, og at den ikke bare var for jøder. Vi er uenig med de fleste kristne om at det var riktig å flytte den til søndag.

4) Det vil være riktig å si at NOEN adventister mener det om at Jesus hadde Adams natur etter fallet, men likevel ikke syndet, og at vi kan leve som ham. Dette har vært et stort debatt-tema innen adventismen i 150 år – men dette er ikke et offisielt trospunkt og av adventistpastorene i Norge vil jeg anslå at ca. 80 % forkaster dette synet. Jeg er minst like fortvilet over Kringlebottens observasjoner som Kringlebotten selv… Våre offisielle trospunkter kan leses her.

5) Katolikker og Luteranere deler opp de elleve “du skal (ikke)” i tibudsloven på en annen måte enn den reformerte tradisjonen. Katolikker og Luteranere deler budet om å begjære i to, mens den reformerte tradisjonen har med billedforbudet i starten som et eget bud. Adventistene står i den reformerte tradisjonen her.

Håper dette har bidratt litt til den gode samtalen. Ellers kan jeg anbefale biskop Ole Christian Kvarmes bok om hviledagen: “Evighet i Tiden”. Noe av det beste jeg har lest om temaet. I hvert fall på norsk.

Les mer av og om forfatteren, Harald, her:

Helt konkret om gifte prester

Katolsk, Teologi /

Dwight Longenecker er tidligere anglikansk prest og skal ordineres til katolsk prest 14. desember. Han er gift med flere (små) barn og kommer med noen interessante tanker om gifte prester nå rett før sin ordinasjon. Han skriver:

Siden jeg var en gift anglikansk prest da jeg ble katolikk, kan Kirken gi meg en dispensasjon fra sølibatsløftet, siden sølibatskravet er en av Kirkens disiplinære regler og ikke en læresetning. Når en tidligere protestantisk prest kan bli ordinert selv om han er gift, forandrer Roma da sine regler om sølibatet? Nei, disse få unntakene bekrefter heller regelen. Og de av oss som får slik «spesialbehandling» arbeider heller ikke for at prester kan gifte seg eller for at Kirken skal ordinere gifte menn. Tradisjonen med sølibatære prester er normen i Den romersk katolske kirken og ingen av oss arbeider for å forandre denne regelen.

Likevel skaper disse gifte prestene som unntakene har gitt oss (samt gifte prester i forskjellige unerte kirker) noen interessante spørsmål. Dette er spørsmål som jeg når står foran rett før jeg skal ordineres til prest, gift og med flere barn. Det er både praktisk, teologiske og åndelige spørsmål.

LES MER I LONGENECKERs ARTIKKEL – eller LES I HANS BLOG.

Søndagene er hellige

Katolsk /

Pave Benedikt sier at det er svært viktig å understreke at Herrens dag er hellig og at det er nødvendig å delta i søndagsmessen. «Deltakelse i søndagsmessen er en måte å vise at man tilhører Kristus», sier han.

The Pope expressed this in a message sent to Cardinal Francis Arinze, prefect of the Congregation for Divine Worship and the Sacraments, on the occasion of a study day organized by the Vatican dicastery. The study day marked the anniversary of the promulgation of the Second Vatican Council constitution «Sacrosanctum Concilium» of Dec. 4, 1963.

The meeting on the topic «Sunday Mass for the Sanctification of the Christian People» was held Friday in the Vatican. The Holy Father stressed that, for the early Christians, participation in Sunday Mass «was the natural way to express one’s belonging to Christ, his communion with his Mystical Body, in the joyful hope of his glorious return.»

Today, it is necessary to emphasize the «sacredness of the Lord’s Day,» as «the cultural context in which we live, often characterized by religious indifference and secularism … obfuscates the horizon of the transcendent,» the Pontiff added.

LES MER OM DETTE HOS ZENIT.

Pave Benedikt og patriark Bartolomeus møtes igjen i mars?

Økumenikk /


Benedikt XVI og Bartolomeus I ser nå på muligheten for å møtes på nytt til våren, for å åpne den nesten dialogrunden mellom katolikker og ortodokse – for å vise tydelig at de støtter dette arbeidet for å nærme seg full kommunion. I Konstantinopel sier kilder at dette møtet kan skje i Ravenna (i Italia) tidlig neste år.

The same sources indicate that the sensational proposal was made by Bartholomew I during the Pope’s visit to Istanbul. Card Walter Kasper, head of the Secretariat for Promoting Christian Unity, is said to have liked the idea and Benedict XVI approved it in principle, conditional on his future agenda. The Joint Commission began to meet again after six years.

It was suspended because of the impossibility to find common ground on issues like the place of the Uniate Churches, i.e. Catholic Churches, especially in Ukraine and Romania, which reached full communion with Rome in the 16th century whilst at the same time preserving the Eastern rituals and liturgies.

With the Joint Commission back on—first meeting in September in Belgrade (Serbia)—, Catholics and Orthodox have began looking at another key issue in ecumenical relations, namely the powers of the bishop of Rome, i.e. the Pope. …

Pave Benedikt og patriark Bartolomeus møtes igjen i mars?Les mer »

Første søndag i advent

Liturgi /

Nå er advent startet og vi katolikker oppdager (litt overraskende for noen) at denne første søndagen ikke i det hele tatt omtaler Jesu komme som barn i Betlehem. Tvert imot hører vi om Jesu andre og seierrike komme, da han skal komme igjen i stor herlighet og dømme levende og døde.

Slik leser vi i dagens andre lesning:
Så skal han styrke deres hjerter, og dere skal stå uklanderlige i hellighet for vår Gud og Far når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige. For øvrig, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være Gud til behag.

Og i evangeliet leser vi:
Menneskesønnen skal komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær. Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund, og be om å få kraft til å komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Den katolske kirke uttaler seg om statskirken

Generelt /

I dag er vår egen (katolske) biskop Bernt Eidsvig sitert i Aftenposten, og temaet er om Statskirken i Norge bør opprettholdes. Vi leser:

Oslo Katolske Bispedømmes høringsnotat om Staten og Den norske kirke. Her står det blant annet at statskirkeordningen gjør det vanskeligere for Den norske kirke å utvikle egen identitet som kristent kirkesamfunn i et pluralistisk samfunn. Et slikt kirkesamfunn kan ikke forvente å prege nasjon og folk gjennom privilegerte posisjoner og rester av gammel enhetskultur. …. ….

Biskopen sier deretter:
Jeg er redd for at dersom ikke Den norske kirke blir stilt fri, så vil den tape som kristent trossamfunn. Vi ser gjerne en stor og sterk norsk kirke og nettopp derfor oppfordrer vi staten til å slippe denne kirken fri. I dag får vi dessverre mer og mer et inntrykk av at det er staten som vil beholde kirken. Det bør være tankevekkende for ethvert tros- og livssynssamfunn, sier biskop Bernt Eidsvig.

LES ARTIKKELEN I AFTENPOSTEN HER.

MER – utdrag fra Den katolske kirkes uttalelse:
1. Hvilke overordnede prinsipper bør ligge til grunn for tros- og livssynspolitikken?
Svar: Se vår høringsuttalelse
2. Den norske kirke som statskirke:
Svar: Bør avvikles.
3. I hvilken lov bør Den norske kirke være forankret?
Svar: I lov om trudomssamfunn og ymist anna
6. Dersom statskirkeordningen avvikles, hva bør i så fall stå i § 2 (eller i en annen paragraf) i Grunnloven i tillegg til prinsippet om religionsfrihet?
Svar: Se vår høringsuttalelse
7. Hvem bør ha ansvaret for gravferdsforvaltningen?
Svar: Den lokale kirke
8. Hvem bør eie og forvalte kirkebyggene?
Svar: Den lokale kirke bør eie kirkebyggene og ha det økonomiske ansvaret

HELE UTTALELSEN kan leses her.

En moderne pave

Katolsk /

I løpet av sitt besøk i Tyrkia har flere mennesker kommentert at pave Benedikt nå har klart å kommunisere på en måte som er bedre tilpasset et moderne samfunn og dets media.

Det begynte med hans (og Vatikanets) understreking av at de ønsket Tyrkia velkommen inn i EU, hvis de oppfylte de betingelsene som er satt opp, spesielt om trosfrihet. Dette skapte en mye bedre atmosfære under hele besøket, siden kardinal Ratzinger for to år siden uttalte seg nokså negativt om Tyrkias søknad.

En interessant ting (som bildet viser) var hans besøk i Den blå moskeen, der paven så ut til å be ‘sammen’ med de muslimske religiøse lederne. John Allen skriver om dette:

One could, of course, interpret that moment of prayer in the Blue Mosque in different ways. Where some saw a towering image of respect and mutual reverence before the divine, others might perceive an act of Christian colonialism – a way of “planting the Cross,” so to speak, in a Muslim space. Still others might fret about religious relativism or syncretism, an unacceptable blurring of the boundaries between different faith traditions. …. …

During his visit to the mosque, Benedict was not tight-lipped or awkward; instead, he appeared animated, pleased to be there, and respectful to his hosts throughout. The day before, he had playfully held aloft a Turkish flag, communicating as much in an instant about his respect for Turks as in numerous public utterances. He also celebrated Mass for a tiny flock in Ephesus, disabusing stereotypes of papal majesty and power without uttering a word of theological argument on the subject. On that day, Benedict looked and sounded every bit a pastor, in effect providing a symbolic statement about the roots of the Petrine ministry.

Allen skriver på samme måten om møtet med den ortodokse kirkes patriark Bartolomeus I:
Yesterday, the shot of Benedict and Patriarch Bartholomew I holding hands aloft from the balcony of the Phanar, or embracing one another after signing their Common Declaration, probably said more about the progress of the ecumenical movement than either man’s written statements.

In that sense, the legacy of the Turkey trip may well be more than putting the relationship with Islam on a more positive footing, or marking another milestone along the path to reconciliation between the Christian East and West.

It may also mark the moment when this wordsmith pope learned to talk in pictures.

Ordinasjon til katolsk prest

Økumenikk /

Jeg har tidligere skrevet om Alvin Kimel, som var anglikansk prest ble katolikk for 1 1/2 år siden. Han skal nå førstkommende søndag ordineres til katolsk prest.

Denne uken har han vært på den obligatoriske 5 dagers retretten alle må ha før sin ordinasjon, og ber om alles forbønn før den viktige handlingen søndag.

Han siterer også hva den engelske martyrbiskopen og helgenen St John Fisher på reformasjonstiden skrev om prestetjenesten:
5) The institution of pastors not only was necessary in the early days of the Church’s life but needs to last for ever, until the building-up of the Church is fully completed. …

8) All those lawfully ordained receive from the Holy Ghost gifts of grace by which they are made more fit worthily to carry out the duties of their ministry.

Les mer om prestetjenesten her.

Apostelen Andreas

Katolsk /

Det er på ingen måte tilfeldig at Pave Benedikts besøk til Konstantinopel og Den ortodokse kirke er lagt til 30. november. I dag er det nemlig apostelen Andreas’ festdag, og en svært viktig dag for patriarken av Konstantiopel – på lignende måte som Peter er viktig for Roma.

Slik kan vi lese om Andreas på www.katolsk.no:
De mest troverdige kildene forteller at Andreas misjonerte rundt Svartehavet og i Hellas. Til slutt slo han seg ned i Hellas og forkynte evangeliet der som biskop av Patras, hovedstaden i distriktet Akaia.

Under keiser Nero, rundt år 60, ble Andreas arrestert av stattholderen, kristenhateren Aegeas. En versjon sier at Andreas hadde omvendt og døpt hans hustru Maximilla, men pålagt henne ekteskapelig avholdenhet så lenge mannen var hedning, og at det var grunnen til at apostelen ble drept. Andre versjoner sier at stattholderen prøvde å tvinge Andreas til å tilbe avgudene, noe apostelen standhaftig nektet. Det betydde dødsdom.

Den 30. november år 60 eller 62 ble Andreas martyrdrept i Patras ved å bli bundet på et krysstilt kors, som har fått navnet Andreaskors, og tidligere også høyt æret som en forkortelse for Kristi navn (X). I to til tre dager skal han ha prekt til folket i denne smertefulle stillingen før han døde.

Andreas’ relikvier ble i 357 etter et dekret fra keiser Konstantius II (337-61) ført i et triumftog fra Patras til Konstantinopel og bisatt i Apostelkirken der. Andreas ble deretter byens høyt ærede skytshelgen, i et forsøk på å gjøre Konstantinopel likeverdig med Roma, som hadde apostlene Peters og Paulus’ graver.

Full kommunion mellom katolikker og ortodokse?

Økumenikk /

Pave Benedikt og patriark Bartolomeus møttes både i går kveld (til vesper) og i dag til den hellige liturgi (=messe) på festdagen for apostelen Andreas. Paven lovet at Den katolske kirke ville gjøre alt den kunne for å få større enhet mellom verdens 1,1 milliarder katolikker og 250 millioner ortodokse, og han refererte også til De ortodokse som søsterkirker.

In a similar spirit, Patriarch Bartholomew I vowed commitment to “the unwavering journey toward the restoration of full communion among our churches,” even referring to Benedict XVI as “our brother, and bishop of the elder Rome.” In their Common Declaration, Benedict and Bartholomew pledged “to renew our commitment to move towards full communion.”

John Allen skriver videre om dette møtet, og er nokså nøktern i sin konklusjon:
This is not the first time a pope and a patriarch have issued such paeans to unity. Benedict XVI is actually the third pope to visit the Phanar, following in the footsteps of Paul VI in 1967 and John Paul II in 1979.

In the light of almost 40 years of experience, such events have to be evaluated on two levels: the symbolic and the substantive. Symbolically, they offer powerful testimony to the success of the ecumenical movement in overcoming old prejudices and pointing the way towards new Christianity unity. Substantively, however, they normally leave the underlying disagreements between the various Christian bodies largely unresolved – including, above all, the power of the papacy.

Such appeared to be the case again today.

Paven talte i Efesus bl.a. om Maria

Katolsk /

Paven feiret i dag en av de minste pavemessene noensinne, da han feiret messe i Efesus for 300 deltakere (og nesten like mange konselebrerende prester og biskoper), et sted der én tradisjon sier at Maria døde. (Her kan vi lese mer om ‘paven som en enkel landsens prest’.) Der sa han bl.a.:

I dagens liturgi har vi hørt gjentatt, som respons til den bibelske salmen, jomfru Marias jubel da hun møtte sin eldre slektning, Elisabet. «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg over Gud, min frelser.» (Lk 1:39 ff). Våre hjerter ble også trøstet av ordene fra salmisten: “Godhet og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre. ” (Ps 85:11).

Dear brothers and sisters, in this visit I have wanted to convey my personal love and spiritual closeness, together with that of the universal Church, to the Christian community here in Turkey, a small minority which faces many challenges and difficulties daily. With firm trust let us sing, together with Mary, a magnificat of praise and thanksgiving to God who has looked with favour upon the lowliness of his servant (cf. Lk 1:48). Let us sing joyfully, even when we are tested by difficulties and dangers, … Mary teaches us that the source of our joy and our one sure support is Christ, and she repeats his words: “Do not be afraid” (Mk 6:50), “I am with you” (Mt 28:20). Mary, Mother of the Church, accompany us always on our way! Hellige Maria Guds mor, be for oss, nå og i vår dødstime. Amen. Aziz Meryem Mesih’in Annesi bizim için Dua et. Amen.

Les hele pavens tale her.

Paven reiser til Tyrkia i dag

Katolsk, Økumenikk /

Pave Benedikt reiser til Tyrkia i dag, på et tre dagers besøk. Det er først og fremst en åndelig reise, der møtet med patriarken av Konstantinopel, Bartolomeus I, er det viktigste.

Det har vært vanlig at Roma og Konstantinopel besøker hverandre henholdsvis på Peters fest i Roma, 29/6 og Andreas’ fest i Konstantinopel, 30/11. Oftest sender paven en representant for å feire apostelen Andreas, men i år reiser han selv.

Samtalene mellom Den katolske og Den ortodokse kirke er nylig blitt gjenopptatt, så det er visse håp om forbedrede forhold mellom de to kirkene – som teologisk står veldig nær hverandre, men der både følelsesmessige og politiske problemer har skapt vanskeligheter i 1000 år.

Politisk er det også et viktig besøk, det er første gang pave Benedikt besøker et muslimsk land, og forholdet mellom kristne og muslimer har blitt betraktelig vanskeligere etter 9/11. Aftenposten skriver i dag at den tyrkiske statsministeren likevel vil møte paven, Den katolske kirke i Norge har laget en samlesiden for nyheter om besøket, og den dyktige katolske korrespondenten John Allen kommer til å dekke besøket svært grundig.

Pavens hilsen siste søndag i kirkeåret

Katolsk, Liturgi /

Pave Benedikt holdt som vanlig en kort tale fra sitt kontorvindu i går kl 12, som han gjør alle søndager. I går feiret alle katolikker en dag som kalles Kristi kongefest, som ble innført i 1925 og som fokuserer spesielt på at Kristus er konge i vårt liv.

Når man leser dette korte budskapet fra paven om Kristus og hans betydning for menneskene, finner vi en sentral og helt vanlig (også for protestanter) understreking av Kristi frelsesverk. Avslutningsvis kommer en typisk katolsk (for protestanter mer uvanlig) understrekingen av at Maria også har en sentral plass i Guds frelsesplan. (Se angelus-bønnen her.)

Dette sa paven i går:

Dear Brothers and Sisters:
On this last Sunday of the liturgical year we celebrate the solemnity of Christ, King of the Universe. Today’s Gospel presents a passage of the dramatic interrogation to which Pontius Pilate subjected Jesus, when he was handed over to him with the accusation of having usurped the title «king of the Jews.»

Jesus responded to the questions of the Roman governor affirming that he was King, but not of this world (cf. John 18:36). He did not come to dominate peoples and territories, but to free men from the slavery of sin and be reconciled with God. And he added: «For this I was born, and for this I have come into the world, to bear witness to the truth. Every one who is of the truth hears my voice» (John 18:37).

But, what is the «truth» which Christ came into the world to witness? His whole existence reveals that God is love. This is, therefore, the truth of which he gave full testimony with the sacrifice of his own life on Calvary. The cross is the «throne» from which he manifested the sublime royalty of God-Love. By giving himself in expiation of the sin of the world, he defeated the power of the «prince of this world» (John 18:31) and established definitively the Kingdom of God. A Kingdom that is manifested in fullness at the end of time, after all his enemies and finally death, are subjected to him (cf. 1 Corinthians 15:25-26).

Then the Son will hand over the Kingdom to the Father and finally God will be «all in all» (1 Corinthians 15:28). The road to achieve this goal is long and it is not possible to take short cuts. It is necessary that each person freely accept the truth of the love of God. He is Love and Truth, and love as well as truth never impose themselves: They knock on the door of the heart and mind and, where they enter, bring peace and joy. This is the way God reigns; this is his plan of salvation, a «mystery,» in the biblical sense of the term, namely, a plan that is revealed little by little in history.

The Virgin Mary is associated in a very special way to Christ’s royalty. God asked her, humble maiden of Nazareth, to become the Mother of the Messiah, and Mary corresponded to this call with her whole being, uniting her unconditional «yes» to that of her Son, Jesus, becoming with him obedient to the point of sacrifice. Because of this, God exalted her above all creatures and Christ crowned her Queen of Heaven and earth. We entrust the Church and the whole of humanity to her intercession, so that the love of God might reign in all hearts and his plan of justice and peace be fulfilled.

Preken på Kristi kongefest

Liturgi /

Her er et utdrag av prekenen:
Hva betyr det konkret for oss at Kristus skal være konge i vårt liv? Det er et svært aktuelt spørsmål, siden det er Kristus som er den øverste autoritet for alle oss kristne, fordi vi ofte (eller i alle fall noen ganger) ikke klarer å gi ham denne plassen i praksis, og fordi det kan være uklart for oss hva det helt konkret skal bety at Kristus bestemmer prioriteringene i vårt liv.

Jeg vil gjerne i dagens preken ganske kort peke på tre områder der vi oppfordres til å la Kristus være konge i vårt liv:

1) Hvilken plass skal Kirken / menigheten og dens fellesskap ha for oss katolikker?

2) Hvordan skal vi leve i vår familie og blant våre venner?

3) Hvordan skal vi vurdere samfunnsmessige/ politiske spørsmål som kristne?

Til slutt gir Jesus Kristus og også et tydelig tegn, et klart eksempel, på hvordan vi skal leve som mennesker og som kristne, hva slags holding og innstilling vi skal ha til alle mennesker vi møter. Kristus var ikke en konge som først og fremst hersket over andre; han var tvert imot en lidende konge, en konge som ga seg selv for sine venner. Det perspektivet skal også vi ha på vårt liv; å leve for andre, å tjene heller enn å bli tjent av andre.

LES HELE PREKENEN HER.

Skroll til toppen