Forfatternavn:Oddvar

Gjenoppdage det hellige offeret

Katolsk, Teologi /

Messen er ikke først og fremst et fellesskapsmåltid, ikke en gang på den måten at vi gleder oss over realpresensen, eller ser frem mot det himmelske måltid som skal komme. Først og fremst er nattverden det hellige offeret. Det er påskemysteret som sakramentalt tegn. Alle andre ting i messen har sitt utgangspunkt i dette.

Dette er passende setninger å meditere over dagen(e) etter at Kirken har feiret Corpus Christi, der nettopp nattverden, nattverdens offer står ekstra i sentrum. På hjemmesiden til den egelske dominikaneren Aidan Nichols har jeg nylig lest flere interessante teolgiske artikler (finn siden), bl.a. denne om å gjenoppdage messen som det hellige offeret.

I en artikkel, skrevet i 2003, skriver han om pave Johannes Paul II’s encyklika Ecclesia de Eucharistia. Han skriver her at paven har reflektert grundig over nattverden/eukaristien, og at resultetet er blitt et lite mesterstykke, som tåler sammenligning med selveste St Thomas Aquinas. Slik skriver Aidan Nichols:

Pavnes encyclika, Ecclesia de Eucharistia, ser ut til å ha tre hovedpoenger. Først nevnes viktige elementer i læren om nattverden, og de viktigste tingene settes først. Og her nevnes det som for mange ser ut til å være en godt bevart hemmelighet. Messen er ikke først og fremst et fellesskapsmåltid, ikke en gang på den måten at vi gleder oss over realpresensen, eller ser frem mot det himmelske måltid som skal komme. Først og fremst er nattverden det hellige offeret. Det er påskemysteret som sakramentalt tegn. Alle andre ting i messen har sitt utgangspunkt i dette. Defor kan stemningen under messefeiringen aldri være jovialt kameratskap (eller bare oppfyllelsen av en plikt, for den del. Messens stemning må alltid bestemmes av vår angerfulle takknemighet for Golgata og ydmyke glede over den oppstandnes grav.

Secondly, the encyclical wants to underline the intrinsic connexion of the Eucharist with the Church. One might think that was stating the sublimely obvious. Who would deny that the Eucharist is one of the Church¹s sacraments? Put like that, presumably, no one. But not everyone always draws the appropriate conclusion. The celebration of the Mass must always be in harmony with everything else that makes the Catholic Church what she is. Otherwise, the Eucharist will not be celebrated properly — in accord with its own nature. This has some negative consequences, which are what the religious correspondents of the secular media best love for a good story. But in itself, it is a deeply positive point.

The Pope’s third and final aim in this encyclical is to re-awaken in his readers a sense of wonder at the infinite dimensions of the Eucharistic mystery. …

Les hele artikkelen her:

Festen for Kristi legeme og blod

Liturgi /

… Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket, brøt det, gav dem og sa: «Ta dette! Dette er mitt legeme.» Og han tok en kalk, takket, gav dem, og de drakk alle av den. Og han sa: «Dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange. Sannelig, jeg sier dere: Aldri mer skal jeg drikke av vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny i Guds rike.» Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Slik lyder Herrens ord.

Slik hører vi i avslutningn av evangeliet i dag om selve innstiftingen av nattverden, og verset rett før evangeliet ble lest lyder slik Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen, sier Herren, og den som spiser av det, skal leve i all evighet.

I Norge feirer vi festen for Kristi legeme og blod denne søndagen, en uke etter festen for Den Hellige Treenighet. Egentlig var festdagen nå på torsdag, men mange land (også Italia) flytter den til neste søndag. Les mer om denne festen på de katolske hjemmesidene.

Hver søndag/fest har også en bønn som mer en de andre bønnene viser dagens hovedtema, det er kirke-/kollektbønnen. I dag lyder den slik: Barmhjertige Frelser, i dette underfulle sakrament har du etterlatt oss et minne om din lidelse. Gi oss å ære ditt legemes og blods mysterier, så vi alltid får kjenne frukten av din frelse, du som lever og råder med Faderen i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

Les alle tekstene og alle bønnene/antifonene til denne søndagen, på mine hjemmesider.

Et tilfluktssted i Sveits – L’Abri

Generelt /

Femti år etter sin etablering tilbyr L’Abri fortsatt et utfordrende fellesskap, en slags utvidet kristen familie hvor ærlige svar og ærlige spørsmål preger hverdagene.

På 70- og 80-tallet ble jeg påvirket og hjulpet av den amerikanske teologen og filosofen Francis Schaeffer og senteret L’Abri – ordet er fransk og betyr ’tilfluktsstedet’. Jeg leste flere av Schaeffers bøker tidlig i teologistudiene på MF i Oslo, og etter at jeg var ferdig med militærtjenesten og alle mine studier, var jeg både på hovedsenteret i Sveits (i tre måneder) og på Nordiska L’Abri i Mölle i Sør-Sverige, der jeg arbeidet i 1 1/2 år.

Avisen Dagen skriver i dag en artikkel om dette stedet i Sveits – der min kone og jeg faktisk møtte hverandre for 21 år siden. (!) I avisartikkelen står det bl.a.:

Mye av veiledningen som foregår i samtalene våre handler om at kritikk, kritiske spørsmål og kritisk holdning ikke nødvendigvis gjør det umulig å tro. Vi prøver ikke å manipulere noen, men ønsker å hjelpe mennesker videre i sine prosesser. Vi møter som sagt, ofte svært konservative unge kristne som har levd, og kanskje fortsatt lever under press fra sin kirke, familie og kultur. Her på L’Abri kan de få lov til å tvile, kanskje for første gang i sitt liv. Og jeg mener helt oppriktig talt at det er bedre at de får oppleve tvilen sin her enn mange andre steder, sier Bradford.

Samtidig er det både nødvendig og viktig for meg å dytte folk ut av sin tvilssirkel på et visst punkt. Som veileder må jeg si fra, slik at vedkommende ikke blir sittende fast i en evig runddans om sin egen tvil, legger L’Abri-veilederen til.

Besøk L’Abris offisielle hjemmeside.

Stort flertall for den nye engelske oversettelsen av messen

Katolsk /

USA’s katolske biskoper godkjente torsdag med overveldende flertall den nye engelske oversettelsen av messen, som vil forandre viktige bønner og svar som katolikker sier i hver messe – det er nesten 40 år siden så store forandringer i messen sist ble gjort..

Jeg nevnte litt om denne saken for et par dager siden og det viste seg at de amerikanske biskopene med et meget stort flertall (173-29) godkjente oversettelsen – med noen få forandringer, som jeg ikke kjenner til. Før denne nye oversettelsen kan tas i bruk, både i USA og i andre land, må den endelig godkjenens av Vatikanet.

Vi kan vel si at det er to typer forandringer det er snakk om her: Det første er en del faste svar som menigheten sier som forandres (‘and with your spirit’, tre ganger ‘ved min skyld’, ‘I am not worthy that you should enter under my roof, og både Gloria, Credo og Sanctus forandres litt), det andre er at mange av bønnene som presten sier blir noe mer høytidelige, dette gjelder både de eukaristiske bønnene og kollektbønner, offertoriebønner etc.

For det aller meste har den norske oversettelsen av messen vært slik den engelske nå kommer til å bli, og de (mange) som har klagd over at den nåværende engelske oversettelsen er for platt, vil bli fornøyd.

En nyhetsmelding om dette kan leses her:

Hvordan skal Bibelen tolkes?

Katolsk, Teologi /

Alvin Kimel har på bloggen Pontifications (stort sett skrevet av tidl. anglikanere som er blitt katolikker) skrevet om og startet en debatt om forståelsen av Bibelen, om forholdet mellem eksegese og Kirkens læreembede, om ulike tolkningsmedoder (bl.a. den historisk-kristiske) og hovedspørsmålet er egentlig: Er Bibelen så entydig som protestantene (vanligvis) hevder?

Da jeg leste et par av artiklene og svarene i bloggen, tenkte jeg en del på min egen tid på Menighetsfakultetet (1975 til 1982), der spørsmålene om bibeltolkning og -forståelse var et av de vanskeligste for meg. Jeg klarte aldri å godta den eksegetiske metoden som det var tydelig at alle burde akseptere, noe som skapte store frustrasjoner for meg i mange år. Jeg kjenner meg en del igjen i det Alvin Kimel her skriver:

Early in seminary I was persuaded that the critical-historical reading of Scripture was absolutely crucial. I have subsequently come to realize that instruction into this way of reading the Bible is a form of indoctrination. The novices are introduced to the new gnosis, a gnosis unavailable to the uninitiated, and are reborn as enlightened Christians detached from the authority of their ecclesial communites. Or as Wilfred Cantwell Smith commented in 1971, “The courses actually available, and the training of men actually available to teach them, are on the whole calculated to turn a fundamentalist into a liberal.” By its uncritical embrace of criticism, the Church has unintentionally created a cadre of scholars and pastors dedicated to the destruction of Christianity.

Hvis man vil følge litt med i denne diskusjonen, kan man gå til bloggens teologi-kategori og lese artiklene som heter «Searching for Plain Meaning».

Flott spamfilter!

Data/blogg /

Jeg har helt siden jeg startet fått noen spam-meldinger på min blog, som stort sett har blitt stoppet og sendt til min e-post, slik at jeg kan kontrollere dem. I WordPress kan man så luke ut disse samlet på en ganske enkel måte. Men de siste ukene har jeg dessverre også fått noe trackback-spam, som ikke har blitt stoppet eller sendt til meg til kontroll.

I dag lastet jeg så ned og installerte programmet Spam Karma 2.2, som var svært lett å installere, og ser ut til å gi fantastisk god kontroll over oppsett, kommentarer som er kommet, spam-meldinger osv. Jeg håper det også vil løse spam-problemet mitt.

Ny bok om Opus Dei

Generelt, Katolsk /

Hvis tro kan flytte fjell; betyr det at sterk tro kan flytte store fjell? Den katolske organisasjonen ”Opus Dei”, som nettop består av mennesker med en sterk tro, er av kritikere blitt utropt til å kunne flytte på Den katolske Kirke. I det hele tatt er Opus Dei omgitt av mye polemikk, og Dan Browns bok, ”Da Vinci-koden”, hvor Opus Dei inntar en sentral rolle i skurkeregistret, har ikke begrenset diskusjonen, snarere tvert imot.

Amerikaneren John Allen skrev i fjor en bok om Opus Dei, som er blitt anmeldt på det danske nettstedet http://www.catholica.dk/. Boken heter: «Opus Dei: The Truth About Its Rituals, Secrets and Power». Anmeldelsen slutter på denne måten:

Konklusjonen for John Allen er at Opus Dei ikke er i ferd med å overta Den katolske Kirke, og at Opus Deis betydning i Kirken og dens økonomiske ressurser er sterkt overvurderet. Opus Dei er en sterk drikk for dem som kompromissløst ønsker alt det Kirken står for, men organisasjonen er ikke for alle – og vil heller ikke bli det.

Les hele (den danske) anmeldelsen her – (pdf-fil):

Ratzinger og den liturgiske utviklingen – avstemming i USA

Katolsk /

I Ratzingers selvbiografi for årene 1927-1977, «Milestones», skriver han også om arbeidet med liturgirevisjonen under Vatikankonsilet, på s 122-23.

Han skriver her at det ikke var noe ønske om å gjøre noen forandringer liturgien hos de fleste biskopene, f.eks. i Italia. Den liturgiske bevegelsen (og også teologisk utvikling på andre områder) hadde kommet langt i Tyskland og Frankrike, pluss Nederland og Belgia, men ikke andre steder. Biskopene fra disse landene fikk likevel overbevist er stort flertall på konsilet om at en viss liturgisk fornyelse var nødvendig, bl.a. at morsmålet skulle tillates i messen mer enn før. Men ingen/få hadde vel drømt om at forandringene skulle bli så dramatiske som de i praksis ble.

Ratzinger som tysker hadde forståelse den nye teologiske utviklingen, men begynte ganske snart (allerede på 60-taller) å mene at forandringene i Kirken skjedde for fort, gikk for langt, var av feil type etc. For mange er det vel kjent at han i noen år nå har arbeidet for å revidere forståelsen/ konsekvensene av Vatikankonsilet på en del punkter. Det er kanskje aller mest liturgien (og folks opplevelse av messefeiringen) han har ønsket å tilbakeføre, og i denne tidlige selvbiografien ser vi allerede dette ønsket.

For alle som følger med i katolske saker internasjonalt er det vel godt kjent at en ny oversettelse av messen på engelsk nå nesten er ferdig. Denne oversettelsen skal gjelde for alle engelskspråklige land og i mange land har biskopene allerede godkjent den nye oversettelsen (der man for eksempel skal si ”And with your spirit” isteden for ”And also with you.”). I disse dager skal den amerikanske bispekonferansen stemme over forslagene, og siden en del biskoper der er mot disse ’konservative’ forandringene, er det stor spenning og usikkerhet rundt avstemmingsresultatet.

I dag var jeg til stede på pavens onsdagsaudiens

Katolsk, Økumenikk /

I formiddag var jeg sammen med 35.000 andre med på pave Benedikts onsdagsudiens. Jeg syns han virket opplagt og ung, som en 65-åring. Han leste sitt manuskript tydelig og klart – etter at fem biskoper hadde lest evangeliet fra Johannes 1, 37-40 på italiensk, engelsk, tysk, portugisisk og polsk – og så ofte opp på forsamlingen underveis. (Det er bare ved hjelp av de fire storskjermene man kan se paven så tydelig, ellers er han bare en liten prikk der opp. Høytaleranlegget er forøvrig også svært godt på Petersplassen, så man kan lett høre alt som blir sagt.)

Pave Benedikt tok som vanlig utgangspunkt i bibelteksten som var lest, og sa at han denne gangen, etter å ha snakket mest om Peter sist uke, ville snakke om de andre 11 disiplene, denne gangen mest om Andreas, Peters bror. Han nevnte flere ting om Andreas, bl.a. at hans navn er gresk, og kom denne apostelen, som er så viktig for Konstantinopel, inn på forholdet til den ortodokse kirke.

AsiaNews.it har allerede publisert et grundig referat fra audiensen, og skriver bl.a.:

Today, Benedict XVI drew a picture of the personality of the brother of Simon, Andrew, who was the “first-called”, and therefore he is known as the “Protoclete”. The Pope said: “It is certain that because of the brotherly relationship between Peter and Andrew, the Church of Rome and the Church of Constantinople feel, in a special way, like sisters.” He continued: “To highlight this relationship, my predecessor Pope Paul VI, in 1964, restored the relics of St Andrew, which until then had been kept in the Vatican Basilica, to the Orthodox Metropolitan Bishop of the city of Patrasso in Greece, where according to tradition, the apostle was crucified.

Hele dette referatet kan leses her og om ikke lenge trykkes vel også en engelsk oversettelse av hele pavens tale hos Zenit.

Ratzingers teologiske fundament – skriften og kirkefedrene.

Katolsk /

I Ratzingers selvbiografi for årene 1927-1977, «Milestones», s 128-29, skriver han om sitt eget teologiske fundament:
For meg (har) Skriften, kirkefedrene og en grundig historisk forståelse hatt en absolutt fundamental plass i min intellektuelle utvikling.

Jeg skrev for en måneds tid siden om Ratzinger innsats under 2. vatikankonsil og samarbeid med andre teologer, bl.a. Rahner.

I forbindelse med arbeidet med 2. Vatikankonsils dikument om åpenbaringen «Lumen gentium» samarbeidet han en hel del med Karl Rahner, men selv om de var enige om mange spørsmål som ble tatt opp i konsilet, var de egentlig svært ulike. Ratzinger skriver:

«Mens vi arbeidet sammen ble det tydelig for meg, at selv om vi var enige i mange ønsker og konklusjoner, levde Rahner og jeg på to ulike teologiske planeter. (Vi kom ofte til samme konklusjoner) … , men av helt ulike grunner. På tross av at han hadde lest kirkefedrene tidlig, var hans teologi fullstendig preget av en Suareziansk skolastisisme og den nye forståelsen i lys av tysk idealisme og Heidegger. … kirkefedrene spilte egentlig en liten rolle for ham og hele den historiske dimensjonen var ubetydelig.

Den svenske dronningen som ble katolikk

Katolsk /

«Generelt har tolkningene gått i retning religionen som hovedsaken: Kristina abdiserte fordi hun i sitt hjerte var blitt katolikk, og hun forsto at hun som katolikk ikke kunne styre det dypt lutherske Sverige. Hun ville blitt avsatt, straffet, kanskje med døden. Derfor sa hun fra seg tronen først, før hun reiste til kontinentet og antok katolisismen. Saken så enkel ut ved første øyekast. … «

Slik skriver Morgenbladet i sist ukes nummer om en ny bok (Peter Englund: Silvermasken – en kort biografi över drottning Kristina, Bonniers, 2006) som omhandler dronning Kristina av Sverige som i år 1654 sjokkerte alle ved å abdisere fra tronen og deretter bli katolikk.

Jeg leste selv om dronning Kristina for litt over ti år siden, da jeg leste flere av Oskar Garsteins bøker om norden i tiden under og rett etter reformasjonen. Les mer av bokanmeldelsen her:

I Tarquinia

Generelt /

I går var min kone og jeg på nytt på tur, denne gangen til gammel by som heter Tarquinia, som ligger 100 km rett nord for Roma.

Byen i seg selv var interessant nok, og ganske gammel – egentlig over 3000 år, men den var flyttet et par kilometer til der den nå ligger for litt over 1000 år siden. Det aller mest interessant med denne byen var nok likevel den gamle etruskiske gravplassen som lå rett ved siden av, men mange hundre underjordiske graver, flere av dem åpne for turister og med nydelige veggmalerier.

Norsk wikipedia sier følgende om etruskerne:
Etruskerne var et kulturfolk i det antikke Italia fra det 8. århundre f.Kr. De holdt til i Etruria, som nå er Toscana og det nordlige Latium. Man kjenner ikke til deres opprinnelse, men ifølge tradisjonen – representert ved Herodot – skal de ha kommet til Toscana fra Lilleasia. Andre hevder at de skal ha kommet fra nord, mens andre igjen mener de var innfødte. Det er også de som mener at etruskerne kan ha vært et resultat av en fusjon mellom disse tre etniske komponenter. Viktige etruskerbyer: Tarquinia, Arezzo, Perugia, Vetolonia, Populonia, Pisa, Fiesole, Volterra.

Da vi var der og besøkte gravene, hørt vi hele tiden om at de hadde kommet over fra Lilleasia, men det er altså noe omstridt, ser det ut til.

Protestantisk kritikk av pave Benedikt

Økumenikk /

Jeg har skrevet flere ganger om pave Benedikts onsdagsaudienser, også om den sist onsdag, der han svært tydelig snakket om det som kalles «pavens primat», som dreier seg om pavens rett til å styre over Kirken.

Bare et par dager etter audiensen ble paven kritisert av en italiensk protestant, professor Fulvio Ferrario, i den (protestantiske) valdenser-kirken. Han sier at «bilbelvitenskapen har den siste tiden innsett at Peter hadde en spesiell rolle blant disiplene, men det dreier seg her om Peter og ikke Benedikt
XVI. Pavedømmet står nå i fare for å bli en skillende heller enn en sammenbindene faktor, noe den økumeniske dialogene må ta henyn til.»

Les hele nyhetsmeldingen her:

Jeg må si jeg ble noe overrasket over styrken i kritikken i denne nyhetsmeldingen, selv om jeg også sist uke forstod at paven her bevisst rørte ved et av hovedskillepunktene mellom katolikker og andre kristne. Spesielt underlig var det kanskje at denne reaksjonen er sendt ut som en nyhetsmelding på nettstedet http://www.eni.ch (Ecumenical News International), som er en nyhetstjeneste støttet av tunge økumeniske/kirkelige organisjasjoner som Kirkens Verdensråd, Det Lutherske Verdensforbund, World Alliance of Reformed Churches og Conference of European Churches.

Den treenige Gud

Katekisme, Liturgi /

I dag feirer kirke festen for Den hellige treenighet, og om dette sentrale kristne lærepunktet sier katekismen bl.a. i artikkel 422 og 424:

«Men da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, og fra sin fødsel av selv underkastet loven, for å løskjøpe dem som levde bundet av loven, ja, for å gi oss en plass som sønner» (Gal 4, 4-5). Dette er «evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn» (Mark 1, 1): Gud har gjestet sitt folk.492 Han har oppfylt løftene til Abraham og hans ætt.493 Han har gjort det over all forventning: Han sendte sin «elskede Sønn» (Mark 1, 11).

Drevet av Den Hellige Ånds nåde og dratt av Faderen tror og bekjenner vi om Jesus: «Du er Messias, Sønn av den levende Gud» (Matt 16, 16). Det er på denne troens klippe, den tro den hellige Peter bekjente, at Kristus har bygget sin Kirke.

Les mer i Den katolske kirkes katekisme om Kristus/ Treenigheten her:

Teknisk om nyheter/blogging: RSS-feed

Data/blogg /

Slik kan begrepet nyhetsfeed eller RSS defineres:
Dette er en alternativ måte å lese nyheter på. Du trenger et eget program som du bruker istedenfor din vanlige nettleser – hvis du ikke bruker Firefox og Opera, som nå støtter dette direkte. Der legger du inn nettstedene du ønsker å følge med på, da sjekkes det automatisk med jevne mellomrom om det har skjedd noe nytt. Hver gang en ny melding fiskes opp, varsles du om dette.

Firefox og Opera oppdager automatisk om web-siden har RSS, og gir melding om dette helt til høyre i adresselinjen. (I Firefox kalles dette ‘levende bokmerker.) Ellers må man gå til en spesiell side og melde seg på feeden. For min weblog er det siden (utdatert).

For å få melding om nyheter på de katolske hjemmesidene i Norge (også utdatert).

Les mer om RSS-feed/nyhetsmeldinger.

Onsdagsaudiensen – paven sier mer om Peters rolle

Katolsk, Økumenikk /

I sist onsdagsaudiens, 7. juni, fortsatte paven sin katekese om Kirken, og spesielt om apostlenes/biskopenes og Peters/pavens plass i Kirken. Denne gangen sa han at Peter fikk en så viktig oppgave at også fikk nytt navn, slik det også skjedde med Abram og Jakob i Det gamle testamentet. Han snakket også om pavens ulike oppgaver, der sannsynligvis det såkalte «pavens primat» er det aller vanskeligste for protestantene.

Dette sa han bl.a.:

For to uker siden snakket jeg om Peter som den første apostelen, i dag vil jeg vende tilbake til denne viktige personen i Kirken. Når evangelisten Johannes skriver om det første møtet mellom Jesus og Simon, nevner han en viktig detalj: «Jesus så på ham og sa, ‘Du er Simon, sønn av Jona, du skal kalles Kefas – Kefas er det samme som Peter» (Joh 1:42). Jesus pleide vanligvis ikke forandre disiplenes navn.

Bortsett fra kallenavnet «tordensønnene» for Johannes og Jakob, et navn Jesus senere aldri brukte, ga han ikke nye navn til noen andre disipler. Men Simon kalte han stadig Kefas, en navn som senere ble oversatt til gresk som «Petros» og latin som «Petrus.» in Latin. Og navnet hans ble oversatt fordi det ikke bare var et navn; det var et «oppdrag» som Petrus slik mottok fra Herren. Det nye navnet «Petrus» blir stadig brukt i evangeliene, og til slutt erstatter det hans opprinnelige navn, Simon.

Denne detaljen er ekstra viktig hvis vi husker at i Det gamle testamente betydde et navnebytte vanligvis at personen mottok et oppdrag (se f.eks. 1. Mosebok 17:5 og 32:28ff, etc.). Og Kristi ønske om å gi Peter en spesiell plass blant apostlene kan vi se flere steder …
…

De tre metaforene som Jesus bruker for å beskrive Peters oppdrag er veldig klare i seg selv: Peter skal være klippen, fundamentet som Kirken skal bygges på; han skal ha nøklene til Himmelriket til å åpne og lukke slik han ser det er rett; og til slutt skal han kunne binde eller løse, det betyr å kunne etablere eller hindre det han mener er nødvendig for Kirkens liv, den som alltid vil tilhøre Kristus. Det er alltid Kristi Kirke og ikke Peters. Kristus beskriver med talende bilder det som senere tiders refleksjon skal kalles «retten til å styre/ primacy of jurisdiction.»

…….. La oss be om at Peters primat, som er gitt til svake mennesker, alltid må utøves på denne opprinnelige måten, slik at dets sanne mening i stadig større grad må kunne gjenkjennes av kristne brødre og søstre som fortsatt ikke har fullt fellesskap med oss.

Hele pavens tekst kan leses her:

Mer om kardinal Kasper og dagens nye økumenikk

Økumenikk /

Jeg har den siste tiden lest mye interessant om kardinal Kasper, lederen for den katolske kirkes økumeniske arbeid. En artikkelen på nettstedet www.chiesa snakker en del om hvor viktig har er i Vatikanet og hvordan han arbeider sammen med pave Benedikt. Les gjerne hele artikkelen her:

Denne artikkelen nevner også noe Kasper sa uken før han ‘advarte’ anglikanerne om hva de er i ferd med å gjøre for økumenikken – se min melding om det. 31. mai snakket han en hel del om økumeniske spørsmål i Roma, og sa bl.a. at noen former for «ideologisk økumenikk, ønsker å overse forskjellene, og ønsker enhet for enhver pris, basert på en svært liten grad av oppnådd enighet. Sann økumenikk finner man i sannhet og kjærlighet, og i dag ser vi her fem viktige forskjeller i forhold til tidligere tiår:»

The first change, which Kasper describes as “very positive,” concerns the Churches of the East. Theological dialogue has been resumed over what unites East and West – the sacraments and the episcopal and priestly ministry – and over what divides them – the role of the pope – “but in the meantime we can cooperate in Europe, the most secularized continent, in order to rediscover Christian roots and strengthen Christian values, and in this way we can participate in a truly historic task.”

The second change concerns the historical Protestant Churches: Lutheran, Reformed, Anglican. Kasper is much more pessimistic on this point. In the area of theology, “they have developed a concept of unity that constantly draws farther away from Catholic ecclesiology.” But the most serious distancing concerns “the internal fragmentation of some ecclesial communities, in particular the Anglican communion, and their loss of substance above all in the field of ethics, especially on questions of life and the family.”

But there is an opposite current within Protestantism, and this is the third change mentioned by Kasper. “There are groups, fraternities, evangelical movements that want to live the Gospel and are grateful for the Catholic Church’s firm attitude toward ethical questions. They often form a spiritual network and are linked with groups, spiritual movements, and congregations of a traditional character in the Catholic Church.”

The fourth change is that “we have begun a fairly substantial dialogue with the Pentecostals, who with more than 500 million adherents are now the second-largest Christian confession after the Catholic Church, and are especially present in the southern hemisphere, in Latin America, Asia, and Africa. They are showing enormous growth, and some are even speaking of the Christianity of the future.”

Finally there is a fifth change, which Kasper maintains is “the most important and demanding, above all in Europe.” It concerns “post-denominational and post-secular men and women going through an interior spiritual quest, who desire a form of Christian unity that transcends the individual confessions.”

These men and women are not interested in the ecumenism associated with the specialists and the theological controversies that go along with it. “Many of them are nevertheless open to a message or, better, to a fundamental and central Christian witness, expressed in accessible words that they can understand. In this sense many people, and not just Catholics, have understood well the encyclical ‘Deus Caritas Est.’ Here we find ourselves at the beginning of a new ecumenism that is intimately linked to a new evangelization.”

Santa Marinella, Lazio, Italia

Generelt /

Her bor vi nå; Santa Marinella, tre kvarter nord for Roma med tog. Hovedstranden (som vi ser her) er klartgjort for badesesongen, men det er foreløpig få mennesker her. Alle sier at dette forandrer seg ganske radikalt når skolene tar sommerferie i slutten av juni. For oss nordboere er vannet allerede behagelig, så vidt over 20 grader, men italienerne ønsker seg kanskje litt mer.

Dramatisk om økumenikk

Økumenikk /

Det fins ulike typer økumenisk dialog og kvaliteten på dialogen vil forandres ved en beslutning (om å ordinere kvinner til biskoper). Økumenisk dialog i ordets rette forstand har som mål å gjenopprette fullt kirkelig fellesskap, og dette har vært forutsetningen for vår (anglikanske-katolske) dialog så langt. Den forutsetningen vil realistisk sett ikke eksistere lenger hvis dere begynner å ordinere kvinner til biskoper.

Sist mandag 5/6, snakket Kardinal Kasper, leder av Vatikanets enhetskommisjon, til de anglikanske biskopene i England, i forbindelse med denne kirkens mulige åpning av bispeembedet for kvinner. Han sa da de nokså dramatiske ordene som jeg har oversatt til norsk over. Videre sa han også:

What follows from these conclusions and questions? What follows for the future of our ecumenical dialogue? One thing is certain: the Catholic Church will not break off the dialogue even in the case of such a decision. It will above all not break off the personal relationships and friendships which have developed over the past years and decades. But there is a difference between types of dialogue. The quality of the dialogue would be altered by such a decision. Ecumenical dialogue in the true sense of the word has as its goal the restoration of full church communion. That has been the presupposition of our dialogue until now. That presupposition would realistically no longer exist following the introduction of the ordination of women to episcopal office.

Following that action we could still come together for the sake of information and consultation; we could continue to discuss and attempt to clarify theological issues, to cooperate in many practical spheres and to give shared witness. Above all we could unite in joint prayer and pray for one another. All of that is, God knows, not negligible. But the loss of the common goal would necessarily have an effect on such encounters and rob them of most of their élan and their internal dynamic. Above all – and this is the most painful aspect – the shared partaking of the one Lord’s table, which we long for so earnestly, would disappear into the far and ultimately unreachable distance. Instead of moving towards one another we would co-exist alongside one another.

For many that may seem a more realistic path than what we have attempted previously, but whether it is in accordance with the binding last will and testament of Jesus, ‘that all may be one’ (Jn, 17,21) is of course another question. The answer would have to be in the negative. I ask you: Is that what we want? Are we permitted to do that? Should we not ponder what Cyprian tells us, namely that the seamless robe of Jesus Christ cannot be possessed by those who tear apart and divide the church of Christ (De catholicae ecclesiae unitate, 1,6)?

Les hele hans foredrag her:

Hva er en kirke? Det viktigste økumeniske spørsmålet.

Økumenikk /

Artikkelen jeg postet i går, Hvordan oppstår Kirken?, var kanskje noe for teoretisk for mange lesere, og i økumenisk sammenheng kanskje noe provoserende. Den handlet jo om hva som skal til for at vi kan kalle en samling av kristne for en menighet eller en kirke i egentlig forstand.

Ratzinger sier der at en kirke er noe man tar imot, som man blir invitert inn i, som kommer fra Kristus, som har levd gjennom historien, og når man selv blir født, blir man invitert inn i denne kirken gjennom sakramentene. En kirke, sier han, er ikke noe man kan skape selv, det er ikke katolsk forståelse at man kan ta seg selv til rette på dette området, og starte en menighet/kirke selv når man ønsker etc.

Heller ikke anglikanere og (mange) lutheranere tenker slik. Det var ikke meningen (for Luther i alle fall) å gjøre noe annet enn å rense (den katolske) kirken, men da ingen katolske biskoper på hans tid ønsket å være med på hans type fornyelse, måtte de føre tradisjonen videre gjennom et brudd – dvs at ingen biskop førte kirken videre gjennom preste- og bispeordinasjoner, men en (tidligere) katolsk prest ordinerte de nye prestene og biskopene og slik kom det til et brudd med den apostoliske suksesjon.

I tillegg til dette (ordinasjons)bruddet, begynte også lutheranerne å lære annerledes på noen områder, samt at de brøt med den universelle katolske kirke, tydeliggjort først og fremst gjennom bruddet med paven. Denne ‘mangelen’ som derfor fins i den lutherske og andre protestantiske kirker, er det Ratzinger tydeligjorde i sitt foredrag for ca 20 år siden, og det er først og fremst på det punktet det økumeniske arbeidet har stoppet opp, det er der man ikke klarer å komme videre i retning av større enighet.

I tillegg til protestantiske kirker med en tydelig historisk forankring (først og fremst den lutherske og den anglikanske kirke altså), fins det i dag mange (frie) menigheter/kirker som ikke ønsker å stå i en slik historisk kirketradisjon, som har en helt annen kirkeforståelse. De mener rett og slett at der to eller tre samles i Jesu navn, der er kirken, ikke noe mer er nødvendig. Dette synet må de selvsagt få lov til å beholde, men dette er ikke det katolske synet på hva som konstituerer en kirke.

Skroll til toppen