Etter et jeg skrev et innlegg på Verdidebatt for noen dager siden, har jeg både opplevd ganske stor interesse for det innlegget, fått noen personlige komentarer, og sett at innlegget i dag ble trykket i Vårt Lands papirutgave. Derfor skrev jeg i dag et litt grundigere innlegg til Verdidebatt, som også kan leses under.
——————————————————
Jeg begynte geistlig arbeid i Den katolsk kirke i Norge i 1999, og helt fra starten av så jeg/vi at det bodde mange katolikker i Norge som ikke var registrerte – folk vi kom i kontakt med i forb. med dåp o.l.
Tidlig på 2000-tallet vet jeg at noen i vår kirke tok kontakt med myndighetene for å få hjelp til å kontakte og få registrert flere katolikker bosatt i Norge, kanskje til og med få ordninger lignende den de nordiske folkekirkene hadde – men vi fikk nei eller ingen svar på våre forespørsler. (De nordiske folkekirkene fikk i flere år godkjent medlemmer ut fra hvor mange fra disse landene som bodde i Norge, inntil 2006, da de selv i noe større grad måtte registrere medlemmene.)
Da antallet polakker og andre EU-borgere som flyttet til Norge eksploderte, rundt 2007, ble situasjonen enda mer akutt, fra da av hadde vi flere titusener av katolikker som bodde i Norge uten at vi klarte å registrere dem.
Noen år etter dette, rundt 2010/11 begynte to-tre enkeltpersoner å oppspore sannsynlige katolikker bosatt i Norge, og registrere dem. Og så kommer vi til den aktuelle registreringssaken/-skandalen, og til den vil jeg si at det var godt Dagbladet avslørte vår registreringspraksis i oktober 2014. De som registrerte katolikker i årene etter 2011 sa riktig nok at «det er ikke snakk om mer enn 5 % feilregistrerte, og de som registreres feilaktig, vil sikkert gi beskjed om det», men det var jo ikke godt nok at man registrerte mennesker uten at man var helt sikker på at de var katolikker.
Det som skjedde senere – i desember, januar, februar – syns jeg derimot ikke var særlig heldig, jeg tenker mest på politianmeldelser både fra enkeltpersoner og Fylkesmannen. Det hadde vært bedre om tilsynssaken hadde kunnet gå sin gang, og OKB kunne bekrefte hvor mange som virkelig var katolikker – uten noe mer dramatikk. Nå har vi fått en unntakstilstand, og spørsmålet har blitt polarisert på en svært uheldig måte.
La meg se litt mer grundig på det som skjedde etter oktober 2014, og gi min vurdering av det.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus ga oss beskjed om å bekrefte alle katolikker som hadde blitt registrert på en utilfredsstillende måte, og be dem aktivt bekrefte at de var katolikker og ønsket å være registrert. Dette gjorde OKB fra desember 2014 til mars 2015, og resultatene av det arbeidet er at vi har mottatt ca 10 millioner kroner for mye i statsstøtte – samt et tilsvarende beløp fra kommunene. Dette er det beløp som vi absolutt bør betale tilbake. (Riktignok kunne vi ha anfektet bestemmelsen om at de som faktisk er katolikker også må bekrefte at de vil være registrert – det gjelder jo ikke for Den norske kirke og de nordiske folkekirkene – men det spørsmålet får vi vel la ligge i denne omgang.)
OKB ønsket naturlig nok å gjøre dette arbeidet så godt som mulig, og få bekreftet flest mulig medlemmer. Men noen katolikker, bl.a. noen ansatte i bispedømmets administrasjon, syntes dette var en uredelig måte å gå fram på. Jeg må innrømme at jeg aldri har forstått denne reaksjonen, men jeg tror den må bygge på synet på aktiv registrering.
Myndighetene begynte nemlig senhøstes i 2014 å snakke om at alle medlemmer aktivt måtte bekrefte sitt medlemskap, og i skriftlig form skrev de dette (for aller første gang) i februar 2015, i et departementalt rundskriv. Jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt om eller tenkt på dette tidligere, ingen i de tre store katolske menighetene jeg har jobbet i hadde hørt om dette, biskopen visste ikke om det, de som var teknisk ansvarlige for det katolske medlemsarkivet kjente ikke til det osv. De nordiske folkekirkene kjente tydeligvis heller ikke til denne nye fortolkningen (som departementet nå mener at alle burde ha kjent til, selv om det ikke var skrevet den tydelig noe sted).
Personer innenfor den katolske kirke (og visst også den katolske biskopen i Tromsø) som reagerte på at OKB prøvde å få bekreftet så mange medlemmer som mulig sist vinter, tenkte visst at det var uredelig og umoralsk, siden departementet jo hadde sagt at alle skulle ha bekreftet på forhånd (men det hadde altså ingen visst). Jeg mener selv (og veldig mange katolikker i Norge mener det samme) at vår feil ene og alene var at vi registrerte medlemmer uten å helt sikkert vite at de var katolikker.
Det har dernest blitt hevdet at det er galt å finne folks personnummer uten å få tillatelse fra dem. Jeg husker debatten fra 2004/5 om personnummer, da myndighetene for første gang krevde dette for alle medlemmer i kirkesamfunn, men jeg har ikke inntrykk av at personnummer oppfattes som så sensitivt nå. Når bedrifter f.eks. søker opp personer (i et begrenset folkeregistersøk som mange abonnerer på) for å finne dere nye adresse, vil hele personnummeret alltid også vises.
De nordiske folkekirkene, som har fått opplysninger fra kirken i hjemlandet om medlemmer som er flyttet til Norge, har jo også fått tak i disse personenes norske personnummer – uten at noen har kritisert dem for det. Det kan faktisk virke som om norske myndigheter har hjulpet den svenske, islandske og finske kirken med å skaffe norske personnummer og adresser, uten at jeg vet dette sikkert.
En sak som også dukket opp med stor styrke forrige vinter, var tilbakedatering. OKB har i en del tilfeller satt startdato for medlemskapet til før personen ble registrert i datasystemet. Et barn av to katolske foreldre blir døpt i februar, men var født i september året før, eller en katolsk familie kom til Norge i april året før, men ble ikke registrert før i januar året etter – da kan startdato for medlemskap ha blitt satt enten til fødselsdato eller til datoen de flyttet til Norge.
Noen (innenfor OKB) slo dette opp som uredelig sist vinter, men det er uredelig bare hvis man mot bedre vitende visste at datoen for aktiv innmelding skulle gjelde, ikke datoen for reelt medlemskap som katolikk i Norge. Siden vi aldri visste (og fortsatt ikke er enige i) at såkalt aktiv innmelding er det eneste korrekte, gjorde OKB her altså ikke noe uredelig. Vi lot riktignok være å sende inn slike medlemmer ved siste årsskifte, og gikk dermed glipp av flere tusen medlemmer, fordi myndigheten insisterte på at det skulle være slik.
Litt skjult i denne problematikken ligger det nok også at arbeidsmiljøet i bispeadministrasjonen allerede før høsten 2014 ble opplevd som ubehagelig og problematisk. Jeg kjenner litt til dette (ikke mye) og tror nok det er ting som virkelig er kritikkverdige. Jeg syns likevel ikke de problemene bør få noen betydning på hvordan registreringsproblematikken behandles.
Dette innlegget er delvis en fortsettelse av det jeg skrev for noen dager siden, om at den katolske biskopen i Tromsø burde ha ventet med å betale tilbake penger til myndighetene til denne saken var endelig avklart. Implisitt i Tromsøs biskops synspunktet ligger det at OKB har handlet uetisk, men jeg kan ikke se at det er tilfelle på noen annen måte enn at en hel del personer ble registrert som katolikker uten at man sikkert visste om de virkelig var det. Etter at det ble avslørt av Dagbladet for et år siden, har OKB beklaget dette og seriøst prøvd å finne ut hvor mange av de registrerte som virkelig er katolikker.
Jeg leste ferdig selvbiografien til presten og teologen Louis Bouyer for noen uker siden (se her), og vil her ta med noen utdrag fra et av kapitlene i boka, som han kaller About a Council, der han skriver om sine ubehagelige opplevelser fra arbeidet han var involvert i (mest) før og etter Vatikankonsilet. Har starter kapittelet slik:
Jeg mottok i dag en trist e-post som forteller at diakon Gunnar Wicklund-Hansen døde i går, søndag 1. november. 
