Forfatternavn:Oddvar

Gjenfunnet bok!

bugnini_reform
Etter fem år og elleve måneder er mitt eksemplar av Annibale Bugninis bok «The Reform of the Liturgy 1948-75» kommet til rette igjen. Jeg leste den ferdig rett etter at jeg kom til Oslo i 2009 (det er nå akkurat seks år siden), og så ble den bare plutselig borte. Bugnini skriver sel vi detaljer hvordan liturgiarbeidet foregikk, mest etter konsilet (og detaljert, sakrament for sakrament) og den er svært lærerik (selv om man ikke alltid er enig i vurderingene han presenterer.

Slik skriver han f.eks. om arbeidet med messeforandringene:

bugnini_messen

Jeg tenkte flere ganger på å kjøpe et nytt eksemplar av boka, men nå er det heldigvis ikke lenger nødvendig. Man kan kjøpe den fra Amazon.co.uk – SE HER – men den er dyr, jeg husker at jeg fikk den svært rimelig.

En kort tekst om den hellige kommunion

Jeg har skrevet om de fleste sakramentene i menighetsbladet for St Hallvard menighet i Oslo. Her er noe jeg skrev om messen/eukaristien/kommunionen i juni måned – der en hel del av innholdet er hentet fra Katekismens kompendium nr. 276-292.

I min serie om sakramentene i Hallvardsvaka har jeg så langt skrevet om dåpen, konfirmasjonen, ekteskapet og sykesalvingen. Jeg burde kanskje ha skrevet om kommunionen tidligere siden den er så viktig, men bl.a. fordi det er et så stort tema (for den er jo en integrert del av hele messen) har jeg ventet litt.

Hvor omfattende dette sakramentet er, ser vi når vi i katekismens kompendium leser hva det kan kalles: «Den uuttømmelige rikdom som finnes i dette sakramentet, uttrykkes ved forskjellige navn som fremkaller dets forskjellige aspekter. De vanligste navnene er: Eukaristi; den Hellige Messe; Herrens måltid; Brødsbrytelse; Eukaristisk Feiring; minnet om Herrens lidelse, død og oppstandelse; Hellig Offer; Hellig og Guddommelig Liturgi; Hellige Mysterier; Alterets Allerhelligste Sakrament; Hellig Kommunion.»

Katekismen går så med en gang videre og skriver om selve messen/eukaristien, og sier at den eukaristiske feiring utfolder seg i to store deler: Ordets Liturgi, hvor Guds ord forkynnes og lyttes til, og Den eukaristiske Liturgi som omfatter frembæringen av brød og vin, den eukaristiske bønn som inneholder forvandlingsordene og kommunionen.
Eukaristien er et minne om Kristi offer i den mening at den gjør nærværende og virkelig det offeret som Kristus frembar for Faderen på korset, én gang for alle for menneskeheten. Korsofferet og eukaristiens offer er ett og samme offer. Offergaven og den ofrende er de samme. Bare måten offeret skjer på, er forskjellig: blodig på korset, ublodig i eukaristien.

Man spør så videre hvordan hele Kirken tar del i det eukaristiske offer. Og svaret er at de troendes liv, deres lovsang og lidelser, deres bønn og deres arbeid o.a., forenes med Kristi gjerning. Som offer bæres også eukaristien frem som soning for levendes og dødes synder, og for å erverve åndelige og timelige goder fra Gud.

Alle katolikker vet at Jesus Kristus er til stede i eukaristien på en sann og virkelig måte med sitt vesen, sitt legeme og sitt blod, sin sjel og sin guddom. I eukaristien er altså hele Kristus, Gud og menneske, nærværende på sakramentalt vis, det vil si under brødet og vinens eukaristiske skikkelser.

Kirken lærer oss også at deltagelse i messens offer og mottagelsen av den hellige kommunion ikke er ganske samme sak, slik en del synes å tro i vår tid. Reglene er slik at Kirken forplikter de troende til å ta del i den hellige messe hver søndag og på bestemte festdager. Den anbefaler også messebesøk på de øvrige dager.

Om kommunionen sies det at Kirken anbefaler at de troende som tar del i den hellige messe, også mottar hellig kommunion dersom de har det rette sinnelag. Den forplikter dem til det minst én gang i året, i påsketiden.

Kirken beskriver også ganske tydelig hva som kreves for å kunne motta den hellige kommunion; man må være fullt innlemmet i Den katolske Kirke og befinne seg i nådens stand. Det betyr at en ikke kan være seg bevisst å ha en alvorlig synd (dødssynd) på samvittigheten. De som er seg bevisst å ha gjort en alvorlig synd, må motta botens sakrament før de mottar kommunion. Viktig er også at man deltar i messen med en bønnens ånd, at man overholder Kirkens foreskrevne faste og har en kroppsholdning (bevegelser, kledning) som vitner om ærefrykt for Kristus.

Til sist kan vi spørre oss hvilke frukter den hellige kommunion gir oss. Og her lærer Kirken at den styrker vår enhet med Kristus og hans Kirke, at den bevarer og fornyer i oss nådens liv som vi mottok i dåpen og konfirmasjonen, og lar kjærligheten til vår neste vokse i oss. Og siden den styrker oss i kjærligheten, vasker den bort mindre alvorlige synder og bevarer oss for fremtidige dødssynder.

Meget upresist om Luther og avlat i Vårt Land

Vårt Land har i dag en artikkel om Luther og reformasjonen, som dessverre ikke er utpreget presis.

Artikkelen starter slik: «Da Martin Luther – som åndens ridder – gikk i tvekamp med avlatshandelen og tok «råderett» over skjærsilden, ga han også premisser for det første Nav, trygdekassen.» og fortsetter: «Den moderne tid – mange vil si det sånn – startet med en eksistensiell krise. En ung munk, Martin Luther, gikk i store anfektelser … …»

Man kan vel knapt si at Luther og hans reformasjon innledet den nye tid i verden (hva med renessansen, opplysningstiden o.a.?), og det var Luthers kamp mot avlatsbrevene, ikke avlaten, som fikk en hel del oppmerksomhet – og avlatsbrev ble også bare solgt i en svært kort periode i Kirkens historie, og stoppet av Kirken selv pga misbrukene. Og at Europas samfunn ikke hadde hatt ordninger (kirkelige og/eller verdslige) som hjalp de fattige før på Luthers tid, er vel en ganske fantastisk påstand.

I denne engelske Wikipedia-artikkelen kan man lese en del om avlat og om praksis på Luthers tid, bl.a. dette: «This oft-quoted saying was by no means representative of the official Catholic teaching on indulgences, but rather, more a reflection of Tetzel’s capacity to exaggerate. Yet if Tetzel overstated the matter in regard to indulgences for the dead, his teaching on indulgences for the living was pure. … «

Windows 10

Allerede i går (29/7) som var dagen siste Windows-versjon ble frigitt, installerte jeg Windows 10 på min bærbare hjemmemaskin, og i dag har jeg installert det på to maskiner på kontoret. Det har gått ganske smertefritt, og tatt ca to timer på hver maskin.

Jeg oppgraderte ved å laste ned og kjøre programmet MediaCreationToolx64.exe nederst på denne siden.

Det er kirken som avkristner samfunnet

Vårt Land skriver i dag om Magnus Malms siste bok: Som om Gud ikke finnes: En bok om sekularisering.

«Dette er et forsøk på å bryte stillheten rundt sekulariseringen. I både Norge og Sverige har vi vent oss til det som en normaltilstand», sier Malm om sin nye bok. Malm mener at vi lurer oss selv til å tro at samfunnet blir sekularisert av seg selv, mens det i virkeligheten er en helt annen kraft som er årsaken. «Jeg tror kirken sekulariserer verden, og ikke omvendt», sier han.

Malm peker på at selv om man gjerne skiller mellom konservative og liberale i kirken, er begge fløyer skyldige i denne saken. «Den liberale tradisjonen har sekularisert troens kjerne. Har Jesus virkelig stått opp? Er undere­ virkelige? Skjedde det en jomfrufødsel, eller var det bare en metafor? De konservative derimot, er nøye med kjernen, men sekulariserer alt annet. De mener Gud ikke er interessert i eller har noe med politikk, miljø og økonomi å gjøre. Troen blir en privatsak, og det er en feilslutning, sier Malm, som mener dette er en arv fra opplysningstiden. Da var det en akkumulert aggresjon over hvordan kirken og staten hadde oppført seg, og man mente at kirken måtte bort fra staten. Konklusjonen ble dermed at troen ble en privatsak. Men feilslutningen var at kirken ikke bare ble fjernet fra staten, den ble også fjernet fra samfunnet», sier han.

…. (noen politikere) «sier det samme som makten alltid har gjort: Dette er ikke kirkens oppgave. Men det er det kirken selv som skal definere. Og jo, kirken skal ytre seg, fordi­ denne verdenen er Guds verden. Den kan ikke privatiseres. Men den kan heller ikke politiseres, altså bli kortsiktig partipolitikk. Det er viktig at kirken er forankret i Skriften og dens 2000-årige tradisjon. Ellers blir kirken en slags meningslobby for den til enhver tid rådende oppfatningen.»

Malm tror at det sekulære samfunnet vil blir mer og mer utfordret av muslimske innvandrere i årene som kommer, og at kirken har noe å lære. «Her kommer det mennesker som ikke mener at troen på Gud er en privatsak. Som sier at troen også handler om hvordan jeg kler meg, hva jeg spiser, hvordan jeg forholder meg til sex og penger. På mange måter ligner islam, slik normale muslimer praktiserer det, mer på den opprinnelige kirken enn vår sekulariserte opplysningskristendom, som har blitt totalprivatisert», sier Malm.

Jeg må bekjenne at jeg et godt stykke på veie deler Malms synspunkter, både på den liberale teologiens fallitt, og på de konservative kristnes tendens til å fjerne den kristnes tro fra den virkelige verden.

Þorláksmessa á sumar

I dag feirer vi den hellige Thorlakr, Islands vernehelgen. han døde 23/12 1193 men det er flyttingen av hans legeme vi feirer i dag. I en lang artikkel om ham på katolsk.no leser vi bl.a.:

Thorlákr hadde hele livet en skrantende helse. Han planla å gå av som biskop og trekke seg tilbake til sitt kloster i Thykkvibær, men før han rakk å gjøre det, døde han den 23. desember 1193 i Skálholt, seksti år gammel. Han ble etterfulgt av sin nevø Páll Jónsson (1195-1211). Snart etter begynte man å anse ham for hellig, først på Nord-Island, og herfra ble det lagt press på biskopen i Skálholt for å få ham anerkjent som helgen. Både på Island og utenfor begynte man å påkalle ham, for folket trodde på hans kraft.

I lovretten på Alltinget (Alþing) på Thingvellir, som inkluderte biskoper og presteskap, bekjentgjorde biskop Páll i 1198 at det var tillatt å påkalle biskop Thorlákr. På Alltinget ble det også vedtatt at Thorláks grav skulle åpnes og hans skjelett vaskes. Translasjonen fant sted den 20. juli 1198, og dette tilsvarer en helligkåring. På Alltinget i 1199 ble den første fortegnelse over hans jærtegn opplest, og hans dødsdag den 23. desember ble fastsatt som hans messedag, med to døgns faste forut. Han var den første islandske helgenen. Den hellige Jón Ögmundsson ble helligkåret av Alltinget to år senere, i 1200, og han og Thorlákr er de eneste helgenene i Kirkens historie som er helligkåret gjennom et parlamentsvedtak. Grunnen er at Alltinget fungerte både som parlament og kirkelig synode, og helligkåringen ble foretatt i egenskap av synode. …

… Ved helligkåringen ble Thorláks dødsdag 23. desember fastsatt som hans messedag, med to døgns faste forut. I 1237 ble også translasjonsdagen 20. juli vedtatt som festdag. I sin tid var 20. juli eller «Thorlaksmesse om sommeren» (Þorláksmessa á sumar) en stor dag på Island, hvor arbeidsfolk fikk fri og gaver fra sine «herrer». Da samlet islendingene seg på bestemte steder og holdt et gilde som ble kalt smalabúsreið. På 1700-tallet ble feiringen 20. juli avskaffet av sedelighetsgrunner av den lutherske kirken. Men «Thorlaksmesse om vinteren» (Þorláksmessa á vetur) skulle fortsette å bli markert langt inn i protestantisk tid.

Thorláks minnedag 23. desember var avmerket på den norske primstaven, og ble gjerne kalt Tollesmesse («Tolles» eller «Tollos» er en forvanskning av navnet Thorlákr). Men ved Den katolske kirkes kalenderrevisjon i 1969, da man ønsket færrest mulig helgenfester i faste- og adventstiden, ble hans feiring flyttet til translasjonsdagen 20. juli. På Island feires han fortsatt begge dagene. …

Tilbake fra ferie

Onsdag kveld kom vi tilbake fra fine dager i Nord-Italia, og om et par dager reiser min kollega på feire i tre uker. Det betyr at jeg blir nokså bundet til Oslo og St Hallvard menighet, med mange messer og alt som må dukke opp av sykebesøk og begravelser o.a., men det pleier heldigvis ikke være veldig travelt om sommeren.

Det nærmer seg også mine studiemåneder (vi reiser til Roma 12/10) og i går bestilte jeg en hel del bøker fra Amazon (om katolsk liturgi fra ca 1200 til 1600) som jeg skal lese kommende høst/vinter.

Fylkesmannen krever mange millioner i tilbakebetaling fra katolikkene ved å forkaste deres medlemmer

(Under finner man et leserinnlegg jeg har skrevet til Vårt Land. Jeg hadde skreevet en del fyldigere (les dette på Verdidebatt), men det ble for langt for VL, så her er den forkortede versjonen)

Fylkesmannen krever mange millioner i tilbakebetaling fra katolikkene ved å forkaste deres medlemmer

Ja, faktisk er det så mye som 85 millioner Fylkesmannen i Oslo og Akershus tar fra Oslo Katolske bispedømme (OKB) nettopp fordi de forkaster titusener av kirkens medlemmer. Noen enkle regnestykker vil vise det, og Fylkesmannens argument henger ene og alene på en bestemt og ganske ny (for de fleste) forståelse av aktiv innmelding (av personer som allerede er medlemmer av samme kirkesamfunn i andre land).

Fylkesmannen får følgende tall på hvor mye OKB må betale tilbake, når de ikke tar med personer som har bekreftet at de er katolikker og fortsatt ønsker å være registrert som medlemmer:
Mottatt støtte for for mange personer, i 2011 6.524 personer, i 2012 18.143 personer, i 2013 29.411 personer, i 2014 40.429 personer. Totalt utgjør dette kr 40.581.723.

Selvsagt må Oslo katolske bispedømme tilbakebetale en hel del penger for sin feilaktige registreringspraksis de siste årene. Men når vi regner med (og altså godkjenner) de som har bekreftet sitt medlemskap, men trekker fra alle som er blitt feilregistrert og alle de som vi ikke hadde klart å få noe svar fra innen fristen, får vi følgende tall: (NB dette er er min private og ganske omtrentlige utregning.)
Mottatt støtte for for mange personer, i 2011 ingen, i 2012 2.330 personer, i 2013 7.320 personer, i 2014 12.621 personer. Totalt må OKB betale tilbake til staten kr 9.697.189.

Vi ser altså at en veldig stor del av summen (30 millioner av de 40 millionene) kommer av at Fylkesmannen har forkastet bekreftelsene for registrerte medlemmer – inntil den dagen bekreftelsen er mottatt. Men det er svært underlig at de vil legge så stor vekt på en definisjon som aldri hadde blitt kommunisert før i februar 2015. Til disse tallene for staten må vi legge til tilsvarende tall i kommunal støtte, så totalt er det 60 millioner Fylkesmannen vil ha tilbakebetalt for katolikker som alle har bekreftet at de fortsatt vil stå registrert – og i tillegg kommer tallene for 2015.

Ja, faktisk har Fylkesmannen bestemt seg for å ta fra oss ca 25 millioner kroner også for 2015, ved å stryke nesten 30.000 av våre medlemmer. Totalt vil altså Fylkesmannen ta fra OKB 105 millioner kroner i medlemsstøtte for årene 2011 til 2015, mens tallet for feilregistrerte og ubekreftede medlemmer ville innebære (bare) 20 millioner (alle beløp er statlig og kommunal støtte samlet).

Oddvar Moi
Katolsk prest, Oslo

Kjent katolsk predikant på norsk pinsestevne

P. Raniero Cantalamessa har nylig vært på Hedmarktoppen og man kan lese en ganske sympatisk artikkel om ham i Dagen her.

Her leser vi bl.a.:

81-åringen ved pulten har ingen fakter. Her er det bare lavmælt undervisning. Han snakker om Ånden som kommer som en vind. På Hedmarktoppen er susen stille.

– Jesus sammenlignet Ånden med vinden. Ånden kommer inn i oss og blir vår pust. Den hellige ånd er Guds kraft, mykhet og godhet. Den er hans intimitet. Det finnes ikke noe mer intimt enn vår pust. Fra det øyeblikket Ånden kommer, er apostlene en helt ny type mennesker. Steinhjertene er borte, sier Cantalamessa som beskriver Ånden som kjærlighetskoblingen mellom Gud og mennesker.

Pateren deler at han selv mangler erfaringer med forelskelse.

– Vi katolske prester gifter oss ikke, men når to mennesker blir forelsket, kan man se det i ansiktene deres. Det er et dypt lys i deres liv, en ny energi. De blir forvandlet. Hvordan skulle ikke da opplevelsen være av å bli elsket av Gud? sier han og fortsetter:

– Bare Ånden kan åpenbare den levende Jesus for oss. Jesus er nærværende her nå, mye mer nærværende enn meg og deg og min oversetter. Han ser på oss, for han er oppstanden, og der hvor to eller tre er samlet i hans navn, der er han. Tror vi det?

For første gang bryter klappsalver løs i salen.

På ferie

Når dette skrives på søndag, er det allerede femte dag av vår sommerferie til Nord-Italia. I går var vi i Cremona, i dag i Mantova (det meste av dagen) og i Brescia (om kvelden). I morgen skal vi kjøre til Verona og hente min svigerinne og hennes mann og sammen gå på turer høyt oppe i fjellene, i Alta Badia, og bo en uke i en landsby som heter La Valle (La Val). Deretter har vi tre dager i Milano før vi setter kursen nordover igjen. Det er veldig varmt her i lavlandet (38 gr. maks så langt), men i høyden (ca 15000 m) blir det ganske norske temperaturer.

Familie- og seksualliv er vanskelig i vår tid

Den engelske presten, Fr Ray Blake, skriver innsiktsfullt og interessant om det temaet pave Frans nevnte for de unge i Milano nylig, bl.a.:

What is often neglected, is any mention of sins against the 6th and 9th Commandment, that could be because of embarrassment, or simply as I suspect just sheer ignorance that these are totally contrary to the teaching of Jesus. In fact I have rarely married a couple which is not co-habiting, nor experienced embarrassment when they give a shared address. Admittedly a few couples are living together simply because it is impossible to buy a flat without two incomes, and some, a tiny number are trying to live chastely.

We believe in the Natural Law: sex and procreation outside of marriage, aberrant sexual behaviour, pornography, sexual fantasy, coupled with drug and alcohol use and hedonism, in general are chickens which must come home to roost. Again as the Holy Father has been saying recently the misery that so many children experience, because their parents are continually rowing or because of an absent father and in the case of boys the absence of an effective male role model, only add to feelings of guilt many young men live with. …..

Pave Frans oppfordrer ungdommer til å leve avholdende før ekteskapet

15juni_p_frans_ungdommer Sandro Magister skriver om hvordan pave Frans ofte (bevisst) misforstås som veldig liberal og moderne av pressen. Og så siterer han hva paven sa til de unge i Torino 21. juni:

Even the pope must sometimes take a risk to speak the truth. Love is in works, in communicating, but love is very respectful of persons, it does not use persons, and love is chaste. And to you young people in this world, in this hedonistic world, in this world where all the publicity goes to pleasure, to fun, to the good life, I say to you: be chaste, be chaste.

All of us in life have gone through moments in which this virtue is very difficult, but this is nothing other than the way of a genuine love, of a love that knows how to give life, that does not seek to use the other for one’s own pleasure. It is a love that considers the life of the other person as sacred: I respect you, I do not want to use you. It is not easy. We all know the difficulties in overcoming this “facilistic” and hedonistic conception of love. Forgive me if I am telling you something that you were not expecting, but I ask you: make the effort to live love chastely…

We are living in a culture of the disposable. Because that which is of no economic utility is discarded. Children are discarded because they are not had or are killed before they are born; the elderly are discarded because they are not needed and are left there to die in a sort of hidden euthanasia.

Magister skriver i samme artikkel om hvordan pavens encyklika «ladato si» er gjort lettere tilgjengelig fordi den teologiske innledningen er flyttet lenger ut i brevet, men likevel er den teologiske sammenhengen og helheten tydelig med:

“The encyclical, as it is presented to us today, shows a face different from that of the first draft, which was to include a long introduction of a theological, liturgical, sacramental, and spiritual character. If the initial configuration had remained, the encyclical would have been addressed more immediately to the Catholic world. Pope Francis, instead, preferred to change this configuration, moving the theological part to the middle and end, as he also did with the parts concerning spirituality and education. In this way he restructured the material made available to him, arranging it according to a method of analysis and discernment that implies a consideration of the situation, an evaluation and a prefiguration of practical guidelines for working on a solution of the problems. He thus wanted to involve the largest possible number of readers, including nonbelievers, in a thought process that to a large extent can be shared in by all.”

Another interesting observation has come from an economist who contributed to the composition not of this encyclical but of the “Caritas in Veritate” of Benedict XVI, former IOR president Ettore Gotti Tedeschi.

In an interview with “la Repubblica” and a commentary in “Il Foglio,” he has said that the profound meaning of the encyclical can be grasped only when to “Praised may you be” is added “my Lord.” Because the ultimate cause of the behavior that leads to environmental degradation “is sin, the loss of God,” while the proximate cause “is the exaggerated consumerism induced in order to compensate for the collapse of the birth rate in Western countries.” ….

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 28. juni

Søndag 28. juni feires 5. søndag etter pinse etter den tradisjonelle kalenderen, i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.

Søndagens inngangsvers er: Exáudi, Dómine, vocem meam qua clamávi ad te: adjútor meus esto, ne derelínquas me neque despícias me, Deus salutáris meus. – Herre, hør min røst som jeg roper til deg med. Vær min hjelper og forlat meg ikke og se ikke bort fra meg, Gud, min frelse.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Neste TLM blir søndag 30. august. Se oversikten her.

Pave Frans ønsker å stanse fremskrittet, er verden klar?

Jeg presenterer her enda et annerledes perspektiv på pave Frans’ encyklika, skrev av Matthew Schmitz, assisterende redaktør i First Things. Han skriver bl.a.:

Laudato Si, Pope Francis’ encyclical letter on the environment, is the work of a profoundly pessimistic man. John Paul II may have spoken of the “culture of death” and Benedict XVI of the “dictatorship of relativism,” but not since the publication of the Syllabus of Errors in the nineteenth century has a leader of the Catholic church issued a document so imbued with foreboding. Critics will seize on his dark tone, but Francis’ letter offers a challenge worthy of serious consideration.

“People no longer seem to believe in a happy future,” he writes. “They no longer have blind trust in a better tomorrow based on the present state of the world and our technical abilities. There is a growing awareness that scientific and technological progress cannot be equated with the progress of humanity and history.”

Despite these portents, we “do not grasp the gravity of the challenges before us,” nor the “spiral of self-destruction which currently engulfs us.” “We stand naked and exposed in the face of our ever-increasing power, lacking the wherewithal to control it.” There are no clear solutions. “Halfway measures simply delay the inevitable disaster.”

… As evidence of the coming disaster, Francis adduces environmental calamities—climate change, pollution, deforestation, monoculture, extinction — and yet he leaves no doubt that the crisis is fundamentally a spiritual one. Its source is our desire to master and manipulate nature, which leads us to use technology that ends up mastering us.

Francis’ broadsides against technology are loaded with quotations from “The End of the Modern World,” a book written by the midcentury German priest Romano Guardini. Francis has a longstanding love of the German thinker who, like him, was the son of Italian émigrés and studied chemistry. Drawing on Guardini, the pope denounces the excessive use of air-conditioning, broods over genetically modified crops, worries about automobiles “causing traffic congestion, raising the level of pollution, and consuming enormous quantities of non-renewable energy,” and pans “megastructures” that express “the spirit of a globalized technocracy.”

Flere utdrag fra «Laudato si’, mi’ Signore»

Sandro Magister har presentert noen utdrag fra pave Frans’ encyklika, som mange kanskje ikke legger merke til. Og her presenterer jeg noen få av Magisters punkter, om hvordan dette rundskrivet er organisert, og om hvordan menneskefosteret også trenger beskyttelse, at kjønnsforskjeller og -identitet er viktig, begrensninger ang hva Kirken kan uttale seg om vitenskapelig usikre temaer, om betydningen av familien, at bordbønn kan minne oss på at Gud er verdens skaper og opprettholder, om betydningen av søndagen, og om det evige liv.

THE THEMES OF THE SIX CHAPTERS (15)
I will begin by briefly reviewing several aspects of the present ecological crisis, with the aim of drawing on the results of the best scientific research available today, letting them touch us deeply and provide a concrete foundation for the ethical and spiritual itinerary that follows.

I will then consider some principles drawn from the Judaeo-Christian tradition which can render our commitment to the environment more coherent.

I will then attempt to get to the roots of the present situation, so as to consider not only its symptoms but also its deepest causes.

This will help to provide an approach to ecology which respects our unique place as human beings in this world and our relationship to our surroundings.

In light of this reflection, I will advance some broader proposals for dialogue and action which would involve each of us as individuals, and also affect international policy.

Finally, convinced as I am that change is impossible without motivation and a process of education, I will offer some inspired guidelines for human development to be found in the treasure of Christian spiritual experience.

……………………
THE EMBRYO IS ALSO NATURE TO BE DEFENDED (120)

Since everything is interrelated, concern for the protection of nature is also incompatible with the justification of abortion. How can we genuinely teach the importance of concern for other vulnerable beings, however troublesome or inconvenient they may be, if we fail to protect a human embryo, even when its presence is uncomfortable and creates difficulties?

………………
SEXUAL DIFFERENTIATION IS A LAW OF NATURE (155)

Human ecology also implies another profound reality: the relationship between human life and the moral law, which is inscribed in our nature and is necessary for the creation of a more dignified environment. Pope Benedict XVI spoke of an “ecology of man”, based on the fact that “man too has a nature that he must respect and that he cannot manipulate at will”… Also, valuing one’s own body in its femininity or masculinity is necessary if I am going to be able to recognize myself in an encounter with someone who is different. In this way we can joyfully accept the specific gifts of another man or woman, the work of God the Creator, and find mutual enrichment. It is not a healthy attitude which would seek “to cancel out sexual difference because it no longer knows how to confront it”.

……………..
THE CHURCH DOES NOT GIVE SCIENTIFIC SOLUTIONS (188)

There are certain environmental issues where it is not easy to achieve a broad consensus. Here I would state once more that the Church does not presume to settle scientific questions or to replace politics. But I am concerned to encourage an honest and open debate so that particular interests or ideologies will not prejudice the common good.

……………………….
IN PRAISE OF THE FAMILY (213)

I would stress the great importance of the family, which is the place in which life – the gift of God – can be properly welcomed and protected against the many attacks to which it is exposed, and can develop in accordance with what constitutes authentic human growth. In the face of the so-called culture of death, the family is the heart of the culture of life.

In the family we first learn how to show love and respect for life; we are taught the proper use of things, order and cleanliness, respect for the local ecosystem and care for all creatures. In the family we receive an integral education, which enables us to grow harmoniously in personal maturity.

In the family we learn to ask without demanding, to say “thank you” as an expression of genuine gratitude for what we have been given, to control our aggressivity and greed, and to ask forgiveness when we have caused harm. These simple gestures of heartfelt courtesy help to create a culture of shared life and respect for our surroundings.

………………….
PRAYER AT MEALTIME (227)

One expression of this attitude is when we stop and give thanks to God before and after meals. I ask all believers to return to this beautiful and meaningful custom. That moment of blessing, however brief, reminds us of our dependence on God for life; it strengthens our feeling of gratitude for the gifts of creation; it acknowledges those who by their labours provide us with these goods; and it reaffirms our solidarity with those in greatest need.

…………………
IN PRAISE OF SUNDAY (237)

On Sunday, our participation in the Eucharist has special importance. Sunday, like the Jewish Sabbath, is meant to be a day which heals our relationships with God, with ourselves, with others and with the world. Sunday is the day of the Resurrection, the “first day” of the new creation, whose first fruits are the Lord’s risen humanity, the pledge of the final transfiguration of all created reality. It also proclaims man’s eternal rest in God… Rest opens our eyes to the larger picture and gives us renewed sensitivity to the rights of others. And so the day of rest, centred on the Eucharist, sheds it light on the whole week, and motivates us to greater concern for nature and the poor.

…………………….
IN WAITING FOR ETERNAL LIFE (243 and 244)

Eternal life will be a shared experience of awe, in which each creature, resplendently transfigured, will take its rightful place and have something to give those poor men and women who will have been liberated once and for all.

In the meantime, we come together to take charge of this home which has been entrusted to us, knowing that all the good which exists here will be taken up into the heavenly feast.

KATOLSK ANTIMODERNISME KOMMER TILBAKE

Et litt overraskende perspektiv på pave Frans’ encyklika om miljø og klima kan vi finne på First Things nettsider, der redaktør R. R. Reno skriver:

Commentators are sure to make the false claim that Pope Francis has aligned the Church with modern science. They’ll say this because he endorses climate change. But that’s a superficial reading of Laudato Si. In this encyclical, Francis expresses strikingly anti-scientific, anti-technological, and anti-progressive sentiments. In fact, this is perhaps the most anti-modern encyclical since the Syllabus of Errors, Pius IX’s haughty 1864 dismissal of the conceits of the modern era.

Francis describes the root of our problem as a failure to affirm God as Creator. Because we do not orient our freedom toward acknowledging God, the Father, we’re drawn into the technological project. We seek to subdue and master the world so that it can serve our needs and desires, thus treating “other living beings as mere objects subjected to arbitrary human domination.” By contrast, if we acknowledge God as Creator, we can receive creation as a gift and see that “the ultimate purpose of other creatures is not found in us.”

In short, without a theocentric orientation, we adopt the anthropocentric presumption that we are at the center of reality. This tempts us to treat nature—and other human beings—as raw material to do with as we wish. For Francis, “a spirituality which forgets God as all-powerful and Creator is not acceptable.”

Of course, God is exactly what modernity has forgotten, which means that it too is “not acceptable”—exactly Pius IX’s conclusion. The Syllabus of Errors is exquisitely succinct. Laudato Si is verbose. But in a roundabout way Francis makes his own case against the modern world. …… ………

Mange katolske biskoper i Afrika var nylig samlet

Sandro Magister skriver slik om dette møtet i Ghana for noen få dager siden:

They were five cardinals and forty-five bishops from as many African countries who met in Accra, the capital of Ghana, from June 8-11. All in the clear light of day, not almost in secret like some of their colleagues from Germany, France, and Switzerland, who had gathered a few days before at the Pontifical Gregorian University in Rome.

But while at the Gregorian the objective was changing the Church’s stance on divorce and homosexuality, in Accra the push was in the other direction.

The marching route was indicated from the very first remarks by Guinean cardinal Robert Sarah, prefect of the congregation for divine worship:

– “not to be afraid of reiterating the teaching of Christ on marriage”;
– “to speak at the synod with clarity and with just one voice, in filial love of the Church.”
– “to protect the family from all the ideologies that want to destroy it, and therefore also from the national and international policies that impede the promotion of positive values.”

On this marching route there has been complete consensus. Even the only bishop of black Africa who in recent months had spoken out in favor of «openness» to divorce, Gabriel Charles Palmer-Buckle of Accra, elected by the bishops of Ghana as their delegate to the synod, was found to be in agreement with all present in the defense of Catholic doctrine on the family.

In addition to Sarah, the other African cardinals present were Christian Tumi of Cameroon, John Njue of Kenya, Polycarp Pengo of Tanzania, and Berhaneyesus D. Souraphiel of Ethiopia, this last created by Pope Francis at the last consistory.

Organized by the symposium of episcopal conferences of Africa and Madagascar, the title of the meeting was “The family in Africa. What experiences and what contributions for the 14th ordinary assembly of the synod of bishops?» …

… …

Intens debatt før høsten bispesynode om ekteskapet

Internasjonalt diskuteres det ganske intenst før oktobers bispesynode om ekteskapet, og noen syns å merke at de mest radikale forslagene nå mister støtte. Bl.a. Sandro Magister skriver mye om dette, og nylig dekket han en artikkel i “La Civiltà Cattolica”, der den dominikanske teologen Jean-Miguel Garrigues anbefalte at skilte og gjengifte katolikker skulle få lov til å motta sakramentene. Men Magister gir mest plass til et motsvar til dette forslaget fra en annen dominikaner, og skriver bl.a.:

Of the two exceptions to the ban on communion for the divorced and remarried proposed by “La Civiltà Cattolica,” the more instructive is the first, because it has been for some time the more frequently adopted in pastoral practice.

Fr. Garrigues formulated it as follows:

“I think of a couple in which one of the partners has been previously married, a couple that has children and an active and recognized Christian life. Let’s imagine that the previously married person has submitted the previous marriage to an ecclesiastical tribunal that has decided for the impossibility of pronouncing nullity in the absence of sufficient proof, while they themselves are convinced of the contrary, without having the means to prove it. On the basis of testimony to their good faith, to their Christian life and their sincere attachment to the Church and to the sacrament of marriage, in particular on the part of an expert spiritual father, the diocesan bishop could admit them with discretion to penance and the Eucharist without pronouncing the nullity of the marriage.”

And this is how his theologian confrere replied to him:

“It is like saying that experts in the matter, who dedicate a great deal of time to it, have not been able to find proof of the nullity of the bond, so the bishop, who is not a specialist in the field of marriage, in his soul and conscience could rely after one or two conversations on the good faith of the spouses and the attestation of their spiritual guide.

“One may respond: ‘But their marriage is null.’ In this case, if it really is so, why not marry them? And why act in secret, with confidentiality? Because there are doubts? And if they are not to be married, how will the fact that their first marriage is null change the fact that they are living together without being legitimately married with a sacramental bond? How does this open access to absolution and the Eucharist for them?

“When spouses ultimately apply to the ecclesiastical tribunals (when they do so…) it is because they think that there is some foundation for the nullity of their bond, it is because they are convinced in their soul and conscience that their marriage is null. And if the tribunal does not agree with them, will they be persuaded by this? So all those who apply to the ecclesiastical tribunals will be able to say in conscience that their marriage is null, and the bishop will be able to absolve all of them and authorize all of them to receive communion.

“At that point there would be nothing left to do but to close the tribunals, which would be replaced by the bishops, and even the churches, because a simple civil marriage would produce the effects of a sacramental marriage.”

What is interesting to note is that this same “particular case” now illustrated by “La Civiltà Cattolica” had already been the object of examination by the magisterium of the Church – with an outcome in the negative – in the «Letter on Eucharistic communion for the divorced and remarried faithful» published in 1994 by the congregation for the doctrine of the faith. …

Les hele denne artikkelen, som også referer til utviklingen i land som Frankrike, Tyskalnd og Argentina.

Dristige tanker om liturgi, at den tradisjonelle messen kan berike oss i dag

Fr. Hunwicke skriver på sin blogg en hel om liturgien, og har svært god kunnskap om latin, liturgisk historie og (selvsagt) om den nye liturgien Ordinariatet har fått godkjent. Han skrev nylig slik:

The Abbot of Fontgombault, in an interview reported in the blog Rorate Caeli, said (among many interesting things) the following:

Many young priests … want a liturgy that is richer in the level of rites, associating more strictly the body to the celebration. Would it not be possible to propose in the Ordinary Form the [EF] prayers of the Offertory; to enrich it with [the] genuflections, inclinations, signs of the cross, of the Extraordinary Form? A rapprochement would [thus] easily take place between the two Forms, giving an answer to a legitimate [desire] and, additionally, a longed-for desire of Benedict XVI.

Og et par dager tidligere skrev han enda grundigere (og skarpere), bl.a. dette:

(1) I know many readers will disagree; but I believe that an important way ahead in the direction of resacralising the Novus Ordo is through the sanctioning of alternatives derived from the Vetus Ordo. Happily, the Ordinariate Ordo Missae has led the way to a very significant and exemplary extent. Its authorisation deserves to be bracketed with Summorum Pontificum and the New English translation of the Missal, as one of the three major achievements of the last Pontificate in terms of Liturgy; and as a major contribution, from our beloved Anglican Catholic tradition, to the whole Western Church.

Mass may begin with the Tridentine Praeparatio at the foot of the Altar. The Tridentine Offertory Prayers may be used; they are printed as Form 1 of two alternatives. Mass may conclude with the Last Gospel.

(2) Moving in exactly the opposite direction: alternative Eucharistic Prayers should be ruthlessly cut back. Their introduction was a flagrant violation of Sacrosanctum Concilium 23; the defence of the innovation by Pietro Marini (p141: » … consistent with the early Roman liturgy, which actually had used several anaphoras») seems to me … until someone enlightens me … a plain lie.

Here again, the Ordinariate Ordo Missae leads the way. It prints, in its main text, (an Anglo-Catholic translation of) the Canon Romanus, the First Eucharistic Prayer, used daily and universally in the Roman Rite until the disorders of the 1960s. (In an appendix, it does provide the pseudo-Hippolytan Prayer «not to be used on Sundays or Solemnities».)

I believe that the single most important liturgical reform which traditional clergy of whatever jurisdiction (if obliged to use the Novus Ordo) can effect, completely lawfully and without any permission from anyone, is to have a definite personal principle of exclusively using the Roman Canon, weekdays as well as Sundays. However much the Roman Rite varied in its various dialects and in different centuries, the Canon was the profoundly sacred moment of Consecration and of Uniformity, both synchronic and diachronic, binding together all who had ever celebrated, all who were at that moment celebrating, that Rite. I regard the introduction of alternative Eucharistic Prayers as by far the worst of the post-Conciliar corruptions. In an act of amazingly arbitrary Clericalism, the revisers placed the central Act of the Rite totally at the mercy of the daily whimsy of each celebrant.

(3) Rubrics should be redirected towards the holiness of the Great Sacrifice.

The most significant example of this is the the double genuflexion, i.e. before and after each Elevation, prescribed in the Ordinariate Rite.

Such things can be found among Novus Ordo celebrants … … Anglican Catholics for a century brought in the Tridentine rite gradually. While there were parishes where they went overnight from Mattins to the Missal, most clergy gradually added more of the Missal to the Prayer Book, both in terms of text and of ritual, until, perhaps decades later, they had got there. Should we undermine Catholic Clergy who feel they can take their people with them most easily by a gradual transformation of the OF … until the day comes when the transition to the EF is totally painless?

Odd Sverre Hove støtter biskop Eidsvig

Odd Sverre Hove kommer i Vårt Land / Verdidebatt med svært sterkt forsvar for at vi katolikker kan registrere alle katolikker som er bosatt i Norge – uten å måtte vente på en aktiv og personlig innmeldelse. Og han legger til at Den norske kirke bør hjelpe oss katolikker i denne saken. Slik avsluttes hans innlegg:

… Paragraf 9 i Lov om ­trudomssamfunn sier for eksempel ikke at det er forbudt for trossamfunnene å ha globale medlemskapsregler. Tvert imot sier paragraf 9 at det er opp til det enkelte trossamfunn selv å treffe alle avgjørelser om medlemskapsordninger.

Som global størrelse har Romerkirken temmelig avanserte medlemskapsregler. De står i selve den kanoniske kirkeretten. 
Og lovens paragraf 9 gir katolikkene full frihet og rett til å legge den kanoniske ­
kirkerettens medlemskapsregler til grunn. Uten noe som helst forbehold.
Reglene i katolikkenes kanoniske rett er altså blant annet globale. Er du katolikk i for eksempel Polen, og så flytter du til Norge, da er du per definisjon å regne som katolikk i Norge. Du trenger ikke noen ny innmelding.

Derfor ville det være en rystende 
skandale for trosfriheten dersom ­anmelderne skulle få politiets og rett­vesenets medhold i at det er straffbart 
av biskop Eidsvig og folkene hans å 
oppfylle lovens paragraf 9 ved å operere med globale kriterier for medlemskap 
in casu: å regne katolske utlendinger 
bosatt innenfor Oslo Katolske Bispe­dømmes geografiske område som ekte medlemmer av bispedømmet. Det er jo det de faktisk er. Og det følger altså også norsk lov.

Religionsfrihet. Selv er jeg av teologisk overbevisning antikatolikk. Men i denne saken holder jeg med biskop Eidsvig og Oslo Katolske Bispedømme. Og jeg synes 
andre trossamfunn, inkludert Den 
norske kirke, burde gjøre felles sak med katolikkene til forsvar for paragraf 9 i Lov om trudomssamfunn. For den para­grafen 
handler om en viktig side ved selve 
religionsfriheten i Norge.

Skroll til toppen