Forfatternavn:Oddvar

Jeg leste i dag en artikkel på Father Z’s blogg om hvor aktiv (med ord) man skal være når man assisterer i den tradisjonelle messen:

In the article “The Traditional Mass is Not a Spectator Sport by Steve Skojec focuses on the liturgical participation of the congregation urged by members of The Canons Regular of the New Jerusalem … At their parish the whole congregation is encouraged to make the responses and sing those parts of the Mass – Extraordinary Form, mind you – that pertain to them. Here is the meat of the article …:

«Dom Daniel likes to remind visitors to the Priory that they do things “by the book.” They are rubrically scrupulous to the 1962 Missal, even if that might cause shudders to anyone who carries around a tattered copy of Pope St. Pius V’s Quo Primum in their back pocket. Among devotees of the Gregorian Rite, there’s some controversy in the notion that the faithful should ever open their mouths, whether in prayer or in song, within the context of a Sunday liturgy.» …

Artikkelen har allerede nesten 100 kommenterer; mange interessante, og denne aller første kommentarer syns jeg var svært interessant og nyttig:

Fr. Augustine Thompson O.P. says:
At least in Italy, lay people were singing the short responses (Amen, et cum spiritu tuo, etc.) up to the end of the middle ages. By the 1400s when “Low Mass” became common, they were also making the public responses (although not the ministerial ones like the prayers at the foot of the altar). I deal with this in my book, «Cities of God: The Religion of the Italian Communes, 1125-1325» (available on Amazon).

The best guess for the origin of the “mute” congregation seems to be in the post-Tridentine period. In the late 1500s there was a concerted push to make “lay” and “clerical” prayer completely different to emphasize the “distinctiveness” of the Catholic priesthood against the Protestants. The way Spanish laypeople were forced to stop saying their private prayers in Latin and start using Spanish is outlined in William Christian’s «Religion in Sixteenth-Century Spain». The high point of this attitude was in the early 1700s when lay people were not even allowed to have copies of the Ordinary of the Mass in Latin, much less in vernacular.

This was a bad idea from the start, IMHO. Catholic priests are different from the laity, but there are better ways to get this truth across.

Slik leser vi i den katolske messeboken fra 1961:

Mandag, tirsdag og onsdag før Kristi Himmelferd er kirkelige bededager. Det holdes da, så vidt mulig, bønneprosesjon i sognekirken med sang av Allehelgenslitaniet. Denne skikken går tilbake til det 5. årh. og ble omkring år 800 foreskrevet for hele Kirken. De kalles de mindre eller yngre bønneganger (Litaniæ minores) til skille fra den store bønnegangen på St. Markusdagen, 25. april, den s.k. store gangdagen (Litaniæ majores). Meningen med disse prosesjonene er å be Gud vende bort de straffer vi fortjener, og i sin miskunn signe markens grøde.

I bønneprosesjonen bes hele Allehelgens-litaniet som starter med følgende antifon: «(Salme 43, 26) Reis deg, Herre, bring oss din hjelp og befri oss for ditt navns skyld. v2: Gud, med våre ører har vi hørt det, og våre fedre har fortalt oss om det. Ære være … Reis deg, osv. til v2»

Etter det lange Allehelgens-litaniet leses så Salme 69 og følgende bønner:

Frels dine tjenere, som håper på deg, min Gud.
Herre, vær et styrkens tårn for oss.
Mot våre fiender.
La ikke fienden utrette noe mot oss.
Og urettens sønn ikke skade oss mer.
Herre, gjør ikke mot oss etter våre synder.
Og gjengjeld oss ikke etter våre misgjerninger.
La oss be for vår øverste hyrde, pave N.
Herren bevare og styrke ham, gjøre ham lykkelig på jorden og ikke overgi ham til hans fiender.
La oss be for våre velgjørere.
Herre, gi nådig alle våre velgjørere det evige liv for ditt navns skyld. Amen.
La oss be for de avdøde troende.
Herre, gi dem den evige hvile, og la det evige lys skinne for dem.
De hvile i fred. Amen.
La oss be for våre fraværende brødre.
Frels dine tjenere som håper på deg, min Gud.
Herre, send dem hjelp fra helligdommen.
Og verg dem fra Sion.
Herre, hør min bønn.
Og la mitt rop komme til deg.
Herren være med dere – og med din ånd.
La oss be. Gud, det er eget for deg alltid å vise miskunn og skånsel: Ta imot vår ydmyke bønn og tilgi nådig og ved din godhets miskunn oss og alle dine tjenere, som er bundet av syndens lenker.
Vi ber deg, Herre: Hør vår ydmyke bønn og straff ikke de synder som vi bekjenner, men gi oss i din godhet tilgivelse og fred.
Vis oss, Herre, nådig din ufattelige miskunn, så du tar fra oss alle synder og likeså frir oss fra de straffer som vi fortjener for dem.
Gud, du som krenkes ved synd og forsones ved bot, se nådig på ditt bedende folks bønner og vend bort fra oss din vredes straff som vi fortjener for våre synder.
Allmektige, evige Gud, miskunn deg over din tjener, vår pave N., og før ham i din nåde på den evige frelses vel, så han med din hjelp må attrå, det som tekkes deg, og fullføre det med all kraft.
Gud, fra deg kommer de hellige ønsker, de gode og rettvise råd: Så gi dine tjenere den fred som verden ikke kan gi, så våre hjerter blir tro mot dine bud, og tidene ved din beskyttelse blir rolige, frigjort for all fiendeangst.
Herre, gjennomglød våre nyrer og vårt hjerte med den Hellige Ånds ild, så vi kan tjene deg med rent legeme og tekkes deg med rent hjerte.
Gud, alle troendes Skaper og Frelser, gi alle dine tjeneres og tjenerinners sjeler tilgivelse for alle synder, så de på fromme forbønner må oppnå Øen tilgivelse de alltid lengter etter.
Vi ber deg, Herre, vekk oss til vår gjerning ved dine inngivelser og ledsag dem med din hjelp, så all vår bønn og alt vårt arbeid må gå ut fra deg, og som det er gått ut fra deg, også må fullendes i deg.
Allmektige evige Gud som er Herre over levende og døde som du vet vil tilhøre deg i tro og gjerning, vi trygler deg ydmykt for dem som vi vil be for, enten nå dette liv holder dem tilbake i legemet, eller det kommende liv alt har tatt dem opp, avkledd den jordiske drakt: la dem på forbønn av alle dine hellige ved din fadermildhet få tilgivelse for alle sine synder. Ved vår Herre …

Herren være med dere.
Og med din ånd.
Herren, den allmektige og miskunnelige, bønnhøre oss! Amen.
Og de avdøde troendes sjeler ved Guds miskunn hvile i fred. Amen.

Etter prosesjonen leses så Gangsdags- eller Bededagsmessen

På NLM-bloggen har jeg lest om og sett på Solemn Mass, Blessed Sacrament Cathedral, Sacramento, California. Der leser vi:

Solemn High Traditional Latin Mass and Crowning of Our Lady at the Blessed Sacrament Cathedral last May 5, 2012, after the conclusion of the Annual May Procession. Mass was sung by the choir and choristers of St. Stephen the First Martyr Parish of Sacramento, California, USA.

Vi leser videre i kommentarene at ca 600 var til stede under denne messen. Det diskuteres også hva man skal kalle en slik messe; sunget, med prest, doakon og subdiakon. På norsk pleide man visst å kalle det «levittmesse» (gjorde man det også på andre språk?) eller høymesse (vil jeg tro), og når en prest alene synger messen bruker vi i alle fall i dag begrepet «Missa cantata». Kanskje noen av leserne kjenner til mer presist hva disse messene ble kalt i Norge før 1969?

I dag feiret jeg minnedagen for den hellige Antonius av Firenze (også kalt Antoninus, dvs den lille Antonius) – en dag jeg ikke kan huske at jeg har feiret før. Dagen ble nemlig tatt at av kalenderen i 1969, men han minnes fortsatt i den tradisjonelle kalenderen, og jeg feiret en tradisjonell (privat) latinsk messe i dag. Det er i det hele ganske mange helgener som er blitt borte fra kalenderen; en viss justering må nok stadig til, og noen helgener som forsvant oppfattes etter hvert som mindre viktige. Men denne hellige Antonius virker ganske viktig, når man leser det grundige stykket om ham på katolsk.no, der det bl.a. står:

… Hans skrifter som en praktisk moralist er av spesiell interesse i dag, og hans Summa moralis som han skrev kort før sin død, regnes allment som grunnlaget for moderne moralteologi. Han var bevisst de nye problemene som ble skapt av sosial og økonomisk utvikling, og han forfektet at staten hadde plikt til å gripe inn i økonomiske saker av hensyn til det felles beste og å gi hjelp til de uheldige og trengende. Han var en av de første kristne moralistene som lærte at penger som ble investert i handel og industri, var sann kapital, derfor var det lovlig og ikke åger å kreve renter av den.

De siste årene av sitt liv opptrådte Antoninus som florentinsk ambassadør, og de ville ha sendt ham som sin representant til keiseren i 1451 hvis ikke sykdom hadde hindret ham i å forlate Firenze. Men i 1455 og 1458 ledet han delegasjoner sendt av regjeringen til paven. Han ble utnevnt av pave Pius II (1458-64) til en komité for å reformere det romerske hoffet.

Etter tretten års oppofrende tjeneste som erkebiskop døde Antoninus den 2. mai 1459 i Firenze. Pave Pius II ga instruksjoner for begravelsen, som han selv presiderte over åtte dager senere. I denne tiden utsondret den dødes legeme en søtlig lukt. Antoninus ble gravlagt i klosteret San Marco. Hele byen sørget. Da Antoninus døde, så den salige Konstantius Bernocchi av Fabriano hans sjel stige opp til himmelen, en visjon som ble tatt med i helligkåringsprosessen.

Antoninus ble helligkåret den 31. mai 1523 av pave Hadrian VI (1522-23). Det er karakterisert at det var nettopp denne kortlivede paven, som hadde radikale og drastiske ideer for kirkelig reform, som helligkåret Antoninus. Hans minnedag er 10. mai, men dødsdagen 2. mai nevnes også. Minnedagen ble i 1969 strøket i den universelle kalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere. Hans navn står i Martyrologium Romanum. …

Vi feirer denne dagen 5. søndag etter påske. Alle tekstene kan man lese HER på latin og norsk og hele programmet for messen er HER.

Dagens inngangsvers lyder slik i oversettelse:

Forkynn det glade budskap og la det høres, alleluja; forkynn det til jordens ytterste grense: Herren har forløst sitt folk, alleluja, alleluja. Rop med jubel til Gud, all jorden, syng salmer til hans navn, gi ære til hans pris.

Og evangeliet – fra Joh. 16, 23-30 – er slik på norsk:

På den tid sa Jesus til sine disipler: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: dersom dere ber Faderen om noe i mitt navn, skal han gi dere det. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn; be, og dere skal få, så deres glede kan bli fullkommen. Dette har jeg talt til dere i lignelser. Den time kommer da jeg ikke mer skal tale til dere i lignelser, men fritt ut forkynne dere om Faderen. Den dag skal dere be i mitt navn, og jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere; for Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er gått ut fra Gud. Jeg er gått ut fra Faderen og er kommet til verden. Jeg forlater atter verden og går til Faderen.» Hans disipler sier til ham: «Se, nå taler du fritt ut og sier ingen lignelse. Nå vet vi at du vet alt og ikke trenger til at noen spør deg; derfor tror vi at du er gått ut fra Gud.»