Januar 2000 på Gran Canaria
Min kone og jeg er «som vanlig» på Gran Canaria i januar, og under kan man se bilder av oss begge i Las Palmas.
Min kone og jeg er «som vanlig» på Gran Canaria i januar, og under kan man se bilder av oss begge i Las Palmas.
Denne lydboka, som jeg nettopp hørte ferdig, er også en del av Audibles The Great Courses. Om denne kan vi lese:
This is a land of gods and heroes. Here great myths came to life and epic battles were fought, and the wondrous remains of ancient civilizations still call to you from across the centuries.
In The Great Tours: Greece and Turkey, from Athens to Istanbul, award-winning Professor John R. Hale of the University of Louisville is your guide to the fabulous civilizations of the Greeks, Romans, Byzantines, and Ottomans, and to the natural wonders and idyllic landscapes that surround them.
These 24 richly enjoyable lectures give you the chance to experience these important sites and cultures through the eyes of an expert archaeologist and scholar, whose knowledge and depth of insight go far beyond any ordinary travel narrative. In each site, you explore the critical history and culture that defined it and the ways in which it influenced our modern world. These lectures offer both a rich resource for travelers preparing to visit these distant lands and a multilevel cultural journey that can be enjoyed just as well from the comfort of home.
28. desember 1994 – på festen for DE USKYLDIGE BARN I BETLEHEM – ble jeg opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, og mottok konfirmasjonens sakrament og min første hellige kommunion.
Jeg hadde akkurat et år tidligere sagt opp min jobb i Den evangelisk lutherske frikirke i Arendal, og ga meg selv et halvt år til å tenke meg om (og om nødvendig ombestemme meg) før jeg avslutta min lutherske prestetjeneste i juni 1994 – åtte år etter min lutherske ordinasjon – og begynte skikkelig på min opptakelesesprosess.
Bildet viser meg denne dagen sammen med pastor Alan Littlewood og min fadder. Littlewood hadde kjent til mine planer om å bli katolikk siden november 1993, han tok meg opp i Kirken, og han hjalp meg svært mye i min fortsatte forberedelse fram mot ordinasjonen 8. januar 2000.
Om noen få dager er det altså 20 år siden min prestevielse.
Jeg hører nå på en del lydbøker, og det er historiske emner som interesserer meg mest. Nå har jeg nettopp hørt gjennom foredragsserien «Holy Land Revealed», som er en del av Audibles Great Courses. Om disse foredragene kan man lese:
As the birthplace of Judaism and Christianity, the Holy Land (the area in and around modern-day Israel) is one of the most important regions in the world and the setting for defining events in religious history.
Comb through this evidence for yourself with The Holy Land Revealed, which will add new dimensions to your understanding of this dynamic place. Delivered by archaeologist and award-winning Professor Jodi Magness of The University of North Carolina at Chapel Hill, these 36 lectures give you an insider’s look at how archaeology helps us relive this period of civilization. And it’s a chance to get up close and personal with long-buried objects that will take you deep beneath the pages of the Bible.
På danske Katolsk Orientering leser jeg i dag at «Polen har hatt markant færre prestekall de siste 20 år.» Og siden dette har ganske stor betydning for Norge, som nå har veldig mage polske prester, siterer jeg hele artikkelen her.
Polens primas siger, at overgrebssagerne har haft betydning for den store tilbagegang i antallet af nye præstekald.
”Demografi spiller naturligvis en vigtig rolle i den faldende tendens, men det er bestemt ikke den eneste årsag”, siger ærkebiskop Wojciech Polak til det katolske nyhedsbureau KAI. ”Jeg stiller også spørgsmål ved de unge polakkers trosliv i dag, vores vidnesbyrd om troen i Kirken, verden og i familierne, og vores evne og vilje til at løse vanskelige og smertefulde spørgsmål i Kirkens liv”.
Ærkebiskoppen kommenterede de nyeste kirkelige data, der viser, at 498 begyndte deres uddannelse på et af landets 83 katolske præsteseminarer i år, hvilket er en femtedel mindre end i 2018. Hermed bekræftes tendenser for de sidste tyve år, hvor antallet af seminarister er faldet med 60 %.
Polak henviser også til den ”massive emigration” og ”et større forbrug” som nøglefaktorer, og en ”stadig større ligegyldighed over for det immaterielle og åndelige”.
”Vi ved, det er et komplekst problem, som kræver en dybtgående og kompetent analyse som udgangspunkt for at tage yderligere skridt”, tilføjer han: ”Spændingerne inden for Kirken har også haft betydning, især den mest smertelige af dem alle, pædofiliskandalen. Alt dette, kombineret med mange problemer i relation til opdragelse og familieliv, har skabt en større frygt for at træffe livslange beslutninger”.
Den polske primas tilføjer, at præstemanglen nu udgør “et virkeligt problem” især i mindre sogne, hvor nogle præster nu får ansvar for flere sogne. I 2017 advarede kardinal Kazimierz Nycz af Warszawa om, at Kirken i Polen – ligesom i andre europæiske lande – bliver nødt til at sammenlægge sogne og rekruttere præster fra Asien. I et hyrdebrev i april 2018 skrev landets bispekonference, at Kirken i Polen ikke længere råder over så mange præster, at man fremover vil kunne betjene polske katolikker i udlandet i samme udstrækning som hidtil.
Vi leser også i år at Mariastatuen ved Spansketrappen fikk mye oppmerksomhet og kranser 8. desember, dagen for Jomfru Marias uplettede unnfangelse – en krans blir hengt på Marias arm ved hjelp av en lang stige (se bildet over). Hos Catholic News Agency kan vi lese mer om det som skjedde i dag: «For the Solemnity of the Immaculate Conception of Mary, Pope Francis on Sunday venerated a statue of the Virgin Mary located in Rome’s Piazza di Spagna …»
Man kan lese mer om denne statuen på Wikipedia – og se et større bilde under (klikk på bildet).
CNA-artikkelen skriver videre: «On the feast day, Pope Francis also offered a prayer before the Byzantine Marian icon Salus Populi Romani in the Basilica of St. Mary Major.» Mer om dette bildet kan man lese på Wikipedia og også se bildet under.
I tidsskriftet jeg leser aller grundigst (og som jeg har lest hvert nummer av siden våren 1981), First Things, skriver redaktør R.R. Reno i siste nummer (Desember 2019) i sin faste spalte The Public Square (et stykke ned på siden) om sitt møte med den tradisjonelle latinske messen, som han begynte å gå til sommeren 2018. Her er en hel del av hans tanker om dette:
Et Cum Spiritu Tuo
I don’t know more than a few Latin words and phrases. A former Episcopalian, I take for granted the liturgy in the vernacular. I’ve never been punctilious about ritual. I can’t tell you the difference between the “Introit” and the “Gradual.” … … In spite of all that, I’ve been attending a Latin Mass in Manhattan for more than a year.
My initial reasons for switching to the Tridentine rite had to do with the revelations about Theodore McCarrick in the summer of 2018. I was angry, exasperated by the feckless leadership of bishops and their tolerance of moral corruption in their own ranks. But anger, however righteous and fitting in the moment, can turn into bitterness, even despair, corroding faith and undermining the spiritual life. So I knew I had to find an affirmative way to express my disgust with the status quo in the Catholic Church.
Under these circumstances, I turned to the Latin Mass. In church parlance, it is called the Extraordinary Form, as opposed to the order of the Mass established after Vatican II by Paul VI, which is called the Ordinary Form. These terms are exactly right. The Ordinary Form is the almost universal mode of worship for American Catholics, while the Extraordinary Form marks the exception. Thus, my decision to make the Tridentine rite my regular Sunday Mass was a vote of no confidence in the status quo, but not one that pushed the Church away. Going to the Extraordinary Form was a way of drawing nearer, entering into the great storehouse of the Catholic tradition.
There are Mass booklets for the Extraordinary Form that allow you to follow along with a facing-page translation. Even with this aid, it takes time to get oriented. ….
From the outset I was romanced by the long silences. The Tridentine rite emphasizes the priest as mediator. He faces the altar, not the congregation, and he speaks many parts of the Mass in a whisper. His words are directed, on our behalf, toward God, not toward us. This dynamic of prayer (a dialogue between priest as representative and God) affects the worshiper in subtle ways. It encourages each individual member of the congregation to enter into his own silent conversation with the divine. This is especially true during the consecration of the elements.
…. ….
Many priests are suspicious of the Latin Mass. Some are hostile. These responses are understandable. Going to the Latin Mass requires me to decide against attending the Ordinary Form, which is of course widely available throughout New York. And because the priestly vocation comes into its most intense focus in the sacrifice of the Mass, this decision can easily be seen casting doubt on the education and formation of priests over the last fifty years.
But my experiences with the Extraordinary Form have been otherwise. The more familiar I have become with the old rite, the more I see and feel the profound continuities with the new one. The elements of the Mass are the same in both. Furthermore, my experience with the Tridentine Mass allows me to appreciate the intentions of the liturgical reformers of the twentieth century. The old rite is colder and less immediately communal. It presumes a well-catechized congregation. By contrast, the use of the vernacular, the more fulsome lectionary, and the clear articulation by the priest of all the elements of the liturgy make the Ordinary Form more effective as a means for inculcating into the faithful the basic teachings of the Church about the nature of God and the role of Christ as the sacrament of our salvation. And not just the faithful. The Extraordinary Form has an other-worldly allure that might attract unbelievers, but both the Latin language and the ritual remoteness of the rite make it difficult to hear the gospel message. By contrast, the Ordinary Form makes the gospel audible.
At the same time, by attending the Extraordinary Form on a regular basis I have learned more about what has been lost. In the Latin Mass, the priest risks tending toward the caricature of remote hierophant engaged in mysterious rites at a distant altar. In the Ordinary Form, he risks tending toward the caricature of mediocre TV host chatting with his daytime audience of distracted housewives. If forced to choose between the two perversions, I vastly prefer the former.
…. ….
Benedict XVI observed that the Extraordinary and Ordinary Forms are two usages of the self-same Roman rite. This does not mean that they do not have distinct charisms, as it were. The Ordinary Form is well suited for evangelization and catechism. My own entry into the Catholic Church was greatly eased by the accessibility of the Mass in the vernacular. Its more horizontal orientation encourages a sense of Christian community, as the liturgical reformers intended. The reduced emphasis on ritual precision shifts attention to the central gospel truths announced in the readings and reiterated in a liturgy readily heard in the language of the people. All these elements enrich the Catholic Church.
The charism of the Extraordinary Form is needed as well. At a time when all the institutions of the West, including the Church, are wobbling, the antiquity of the Tridentine Mass anchors corporate worship deep in the Church’s past. The remoteness of Latin, a “dead” language, builds a spiritual wall around the Church that helps protect her from capture by the whims and fashions of the contemporary world. The vestments, incense, and ritual create another world, in which it becomes easy to see oneself entering into the precincts of the divine, a prospect at once daunting and joyful. Centuries of use have tuned the Latin Mass to a near perfect pitch. In its more elaborate forms, the orchestrated layers of music, movement, and prayer interweave into a liturgical Gesamtkunstwerk, which is why, although the Mass I now attend is thirty minutes longer than the Ordinary Form liturgy, it seems shorter.
I have not become an ardent proponent of the Extraordinary Form. It has limitations, which is why it was reformed in the last century. But I have come to think the Latin Mass can make a contribution to the Church’s renewal. In the twentieth century, influential theologians called for ressourcement, a return to the sources of our Christian faith. We need always to soak ourselves in the living water of the tradition. The Tridentine rite offers an opportunity for ressourcement. This is not an opportunity to be shunned, because Ordinary Form, too, has it limitations, as most of us know only too well. Those limitations are to be expected. We are only at the first stage of what will be an ongoing refinement and perfection of the Mass in the vernacular. And this process, so needed in order to realize the full promise of what was begun at Vatican II, can be enhanced by the example and inspiration of the Extraordinary Form.
På gloria.tv (og på katholisches.info) kan vi lese at biskop Precioso D. Cantillas, SDB, i bispedømmet Maasin på Filippinene nylig har skrevet et brev med overskrift «Turning to God (“Ad Orientem, ad Deum”)» og der skriver han bl.a.:
As we celebrate the Solemnity of Christ the King this year today, November 24, 2019, let us pledge once again, as His People, the Diocese Maasim, to turn more ardently and devotedly to God, who sent JESUS, His only-begotten Son, Our King and our Saviour. One of the particular ways to express concretely our turning to God is in the celebration of the Liturgy.
We remind ourselves of a very important understanding of the Liturgy as explained by Cardinal Sarah, the Prefect of the Congregation for Divine Worship and Discipline of the Sacraments, “God, not man is at the center of Catholic liturgy. We come to worship Him. The liturgy is not about you and I, it is not where we celebrate our own identity or achievements or exalt or promote our own culture and local religious customs. ….
…. The Cardinal, in his address on the “authentic implementation” of the Vatican II Document on the Liturgy, “invited all priests to celebrate the Mass ad orientem … and that it is very important that we return as soon as possible to a common orientation, of priests and the faithful turned together in the same direction – Eastwards or at least towards the apse – to the Lord who comes, in those parts of the liturgical rites when we are addressing God. This practice is permitted by current liturgical legislation. It is perfectly legitimate in the modern rite. Indeed, I think it is a very important step in ensuring that in our celebrations the Lord is truly at the center.”
Therefore, beginning this new Liturgical Year, the First Sunday of Advent, December 1, 2019, the celebration of Mass “ad orientem” will start in the Diocese of Maasin. The Celebrant and the Faithful will face or turn together in the same direction to the Lord, represented in the Altar and the Crucifix, in those parts of the liturgical rites when we are addressing God. …
We hope that introducing this way of worshipping God in the Liturgy, we become “fellow worshippers united in the one same act of adoration.” The Clergy (Bishop, Priests and Deacons) and the Lay prayer-Leaders will lead the Faithful towards the Lord and not be at the center of liturgical worship themselves. …
katholisches.info tar også med bildet under, som de kaller «eine Karikatur zur Veranschaulichung der beiden Zelebrationsrichtungen».
Fredag 29. november kl 18.00 feirer jeg den tradisjonelle latinske messen i Vår Frue kirke i Porsgrunn. Denne dagen er det messen for 24. og siste søndag etter pinse som feires, og den hellige Saturnin skal også minnes.
Messens inngangsvers er:
Dicit Dóminus: Ego, cógito cogitatiónes pacis, et non afflictiónis: invocábitis me, et ego exáudiam vos: et redúcam captivitátem vestram de cunctis locis. Benedixísti, Dómine,terram tuam: avertísti captivitátem Jacob. Gloria Patri …. Dicit Dóminus….. – Herren sier: Jeg tenker tanker til fred og ikke til ulykke; dere skal rope til meg, og jeg skal bønnhøre dere, og jeg skal føre fangene deres tilbake fra alle steder. Du har signet ditt land, Herre, du har vendt fangenskapet fra Jakob. Ære være ……
Kollektbønnen er:
Excita, quæsumus Dómine, tuórum fidélium voluntátes, ut dívini óperis fructum propénsius exsequéntes, pietátis tuæ remédia majóra percípiant. Per Dóminum nostrum ….. — Vi ber deg, Herre: Vekk dine troendes hjerter, så de ved dypere å tilegne seg frukten av det guddommelige verk, nådig kan oppnå større midler til frelse. Ved vår Herre …
Man finner alle bønnene og tekstene for 24. søndag etter pinse HER.
Det finnes flere hellige Saturnin, men han som minnes er Den hellige Saturnin av Toulouse (d. ~250?), og om ham kan man lese ganske mye HER.
Som en del av møtet til Liturgikommisjonen for noe dager siden besøkte vi Vatikanets Gudstjeneste- og sakramentskongregasjon. Under kan man se noen bilder fra møtet (bildene er tatt av Sigurd Hareide, foran med skjerf i første bilde).
Norsk katolsk bisperåds Liturgikommisjon har møte i Roma denne uka. Over ser man et bilde fra «forhandlingene» under møtet, som fant sted hos Birgittasøstrene på Piazza Farnese. Katolsk.no skriver også kort om møtet, ser HER.
Fredag 25. oktober kl 18.00 feirer jeg den tradisjonelle latinske messen i Vår Frue kirke i Porsgrunn. Denne dagen er det messen for 19. søndag etter pinse som feires, og de hellige Chrysanthus & Daria skal også minnes.
Messens inngangsvers er:
Salus pópuli ego sum, dicit Dóminus: de quacúmque tribulatióne clamáverint ad me, exáudiam eos: et ero illórum Dóminus in perpétuum. Atténdite, pópuli meus, legem meam: inclináte aurem vestram in verba oris mei. Gloria Patri. Salus pópuli ….. – Folkets frelse er jeg, sier Herren; i hvilken nød de så roper til meg, så vil jeg bønnhøre dem, og jeg vil være deres Herre til evig tid. Mitt folk, akt på min lov; bøy deres øre til ordene fra min munn. Ære være ……
Kollektbønnen er:
Omnípotens et miséricors Deus, univérsa nobis adversántia propitiátus exclúde: ut mente et córpore páriter expedíti, quæ tua sunt líberis méntibus exsequámur. Per Dóminum nostrum ….. — Allmektige og miskunnelige Gud, hold nådig borte fra oss alt det som kan skade oss, så vi frigjort både på sjel og legeme må kunne gjøre det du vil med frie hjerter. Ved vår Herre …
Man finner alle bønnene og tekstene for 19. søndag etter pinse HER.
Og kollektbønnen for de hl. Chrysanthus & Daria som også minnes er:
Beatórum Mártyrum tuórum, Dómine, Chrysánthi et Dáriæ, quǽsumus, adsit nobis orátio: ut, quos venerámur obséquio, eórum pium iúgiter experiámur auxílium. Per Dominum nostrum … – Herre, vi ber deg: La dine salige martyrer Chrysanthus’ og Darias bønner være med oss, så vi alltid kan merke den kjærlige hjelp fra dem som vi hedrer med denne fest. Ved vår Herre …
I dag har vi vært i Museu Nacional de Arte Antiga i Lisboa, og bl.a. sette den berømte Belem-monstransen. Om denne kan man lese:
Commissioned by the king Dom Manuel I for the Mosteiro de Santa Maria de Belém (Jerónimos), the Belém Monstrance can be attributed to the Portuguese goldsmith and playwright Gil Vicente. It was made with the gold paid as a tribute by the king of Kilwa (in present-day Tanzania), as a sign of vassalage to the crown of Portugal, and was brought to this country by Vasco da Gama on his return from his second voyage to India, in 1503. It stands as an excellent example of the taste for pieces conceived as micro-architectures in the late Gothic period.
Designed to house the consecrated host and exhibit it for the veneration of the congregation, it presents the twelve apostles kneeling in the centre, with a swinging dove hovering above them, in white enamelled gold, the symbol of the Holy Spirit, and, in the upper level, the figure of God the Father, holding the globe of the Universe. In this way, moving in an upward direction, the monstrance materialises the representation of the Holy Trinity.
The armillary spheres, the emblem of king Dom Manuel I, which mark out the knot of the central stem as if uniting two worlds (the earthly world, which spreads across the base, and the supernatural world, which rises upwards at the top of the piece), appear as the fullest possible consecration of the royal power at that historic moment of overseas expansion, confirming the spirit of the device of the Fortunate King.
Under ser dere mine egne bilder fra besøket; jeg syns det mest slående er de tolv apostlene som kneler i tilbedelse foran sakramentet.
Vi er på høstferie i Portugal, først er vi en knapp uke på sørkysten, i Quarteira litt vest for Faro, der vi slapper av og bl.a. bader (se bildet nederst). Deretter skal vi reise rundt i store deler av Portugal med bil; Évora, Bragança, Porto, Nazaré og til slutt til Lisboa, der vi skal være de siste tre dagene.
I den tradisjonelle messen jeg feirer fredag 27. september kl 18.00 i Porsgrunn er det De hellige Kosmas og Damian som feires. Det er (litt overraskende) dagen etter at de minnes i den nye kalenderen. I en grundig artikkel på katolsk.no forklares dette slik: «Kosmas og Damian ble tidligere minnet i vest den 27. september, som var vigselsdagen for kirken Ss Cosma e Damiano i Roma. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble deres minnedag flyttet til 26. september, siden 27. september nå opptas av den hellige Vincent de Paul.»
Det er messen «Sapientiam» som brukes (med en del unntak) og der lyder Inngangsverset slik:
Sapiéntiam Sanctórum narrent pópuli, et laudes eórum núntiet ecclésia: nómina autem eórum vivent in sǽculum sǽculi. Exsultáte, iusti, in Dómino: rectos decet collaudátio. – Om de helliges visdom forteller folkene, og Kirken forkynner deres lov, og deres navn lever i evighet. Rettferdige, gled dere høyt i Herre; lovsang sømmer seg for de rettvise.
Slik lyder dagens kollektbønn:
Præsta, quǽsumus, omnípotens Deus: ut, qui sanctórum Mártyrum tuórum Cosmæ et Damiáni natalítia cólimus, a cunctis malis imminéntibus, eórum intercessiónibus, liberémur. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Vi ber deg, allmektige Gud: Gi at vi som feirer fødselsfesten for dine hellige martyrer Kosmas og Damian, på deres bønn må bli frelst fra alt ondt som truer oss. Ved vår Herre ……
I evangeliet hører vi saligprisningene fra Lukas 6, bl.a.:
Beáti,páuperes: quia vestrum est regnum Dei.
Beáti, qui nunc esurítis: quia saturabímini.
Beáti, qui nunc fletis: quia ridébitis.
Beáti éritis, cum vos óderint hómines, et cum separáverint vos et exprobráverint, et eiécerint nomen vestrum tamquam malum, propter Fílium hóminis.
Gaudéte in illa die et exsultáte: ecce enim, merces vestra multa est in cælo.Salige er dere fattige,Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter, dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,stor er lønnen dere har i himmelen.
Den tyske (katolsk) bispekonferansen har visst helt egne / sære /radikale planer for en synode av biskoper og legfolk som skal kunne foreta bindende avgjørelser i viktige spørsmål (også teologiske?) for Kirken. Man kan lese om dette bl.a. her. Nå har en kjent tyske teolog satt foten ned og protestert ganske tydelig, skriver Catholic News Agency. De skriver bl.a.:
A member of the International Theological Commission has announced that she is no longer available to participate in the “binding synodal path” undertaken by the bishops’ conference of Germany.
Marianne Schlosser, a member of the International Theological Commission, cited concerns over both the approach and methodology of the “synodal path” when she announced that she could no longer participate.
Schlosser, a professor of theology at the University of Vienna and the recipient of the 2018 Ratzinger Prize, was invited to take part in the Synodal Way’s forum “on women in ecclesial roles and offices” as an expert.
Saying she could not identify with the intermediate report of the preparatory group, Schlosser raised a number of issues, in particular identifying a “fixation on ordination” of women.
This “fixation” was neither theologically and historically nor pastorally and spiritually justified, she told news agency KNA. The Catholic Church teaches that it has no authority to admit women to priestly ordination.
Schlosser said the discussion about ordination had «been conducted for so long,» all arguments had been exchanged and were on the table.
Since it was «not a disciplinary question,» the topic «could not be negotiated in a synodal forum with mixed members», i.e. between bishops and laity, she said. …
Jeg hadde faktisk ikke hørt om dette tidligere; at man i domkirken i Milano en nagle fra Jesu kors, som erkebiskopen selv henter ned fra det faste tilholdsstedet 40 meter oppe på apsisveggen hvert år 14. september. Men i år leste jeg om det hos New Liturgical Movement, bl.a.:
As one might imagine, the cathedral of Milan, the largest cathedral in Italy and the mother church of one of the largest dioceses in the world, boasts a very impressive collection of relics. Chief among these is the Holy Nail, one of the nails of Our Lord’s Crucifixion, found by St Helena when she discovered the relics of the True Cross in Jerusalem. According to an old tradition, attested by St Ambrose in his funeral oration for the Emperor Theodosius, the holy empress sent one of the nails to her son Constantine, who had it bent into a bridle for his horse. This was then passed on to his son Constantius, who made his capital at Milan, and by him to his successors, until Theodosius consigned it to St Ambrose at the very end of the fourth century.
The reliquary containing the Holy Nail is normally kept in a tabernacle at the very back of the Duomo’s apse, and almost at the ceiling, forty meters above the floor. Its place is marked with a red light which burns before it continually, but the tabernacle itself is often difficult to see when the church is dark. However, each year the reliquary is brought down on Sept. 14, at Vespers of the Exaltation of the Cross, and left for a week in the main sanctuary of the cathedral for the veneration of the faithful. …
I den tradisjonelle messen fredag 30. august kl 18.00 i Porsgrunn er det Den hellige Rosa av Lima som skal feires – og martyrene Felice og Adaucto skal også minnes.
Messens inngangsantifon er:
Dilexísti iustítiam, et odísti iniquitátem: proptérea unxit te Deus, Deus tuus, óleo lætítiæ præ consórtibus tuis. Eructávit cor meum verbum bonum: dico ego ópera mea Regi. Gloria Patri … Dilexísti iustítiam …. –- Du har elsket rettferd og hatet urett; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje framfor dine søstre. Mitt hjerte strømmer over av liflig tale; jeg kveder min sang for Kongen. Ære være … Du har elsket rettferd …
Kollektbønnen lyder:
Bonórum ómnium largítor, omnípotens Deus, qui beátam Rosam, coeléstis grátiæ rore prævéntam, virginitátis et patiéntiæ decóre Indis floréscere voluísti: da nobis fámulis tuis; ut, in odórem suavitátis eius curréntes, Christi bonus odor éffici mereámur: Qui tecum vivit et regnat …. — Alle goders giver, allmektige Gud, du som ville at den salige Rosa skulle blomstre blant indianerne som jomfruelighets og tålmods pryd, vernet med dugg fra den himmelske nåde: Gi oss dine tjenere, at vi må følge etter hennes mildhets vellukt og fortjene å bli en liflig duft for Kristus, han som lever og styrer …
Om den hellige Rosa av Lima kan vi lese bl.a.:
… Rosa var den første person i Amerika som ble helligkåret. Året etter ble hun utnevnt til skytshelgen for Peru. Det ble senere utvidet til hele Mellom- og Sør-Amerika, Filippinene og til og med India. På grunn av navnet blir hun også (uoffisielt) betraktet som skytshelgen for blomsterhandlere og gartnere. I Roma er et eget kapell viet til henne i kirken Santa Maria sopra Minerva. Tidligere ble hennes fest feiret den 30. august, mens den nå feires 23. august i nesten hele verden. I hjemlandet Peru minnes hun fortsatt den 30. august. Dødsdagen 24. august er opptatt av den hellige Bartolomeus. Hennes attributter i kunsten er blomster og Jesusbarnet, og hun avbildes ofte i Dominikanerdrakt. …
Nå er det akkurat 10 år siden vi flytta til Oslo. Vi bor på Nedre Kampen (ikke langt fra Galgeberg) og trives ganske godt, i en liten, fin leilighet – som spesielt på sommeren har mye sol, frisk luft og flott utsikt. Bildet over viser meg på den vestvendte terrassen.
Jeg flytta tilbake til Oslo etter 25 års fravær, mens min kone aldri hadde bodd her før. Jeg var student i Oslo 1975-80, 81-82, 83-84, så bodde jeg i Sverige 1984-86, Setermoen 1986-88, Arendal 1988-95, Bergen 1995-2006, Stavanger 2006-09.
Jeg vikarierte selv i Ålesund under årets Olsok-helg – det var nokså stille der da, for sognepresten og mange i menigheten hatt reist til feiringen i Trondheim. Jeg leste en interessant artikkel om hellig Olav, skrevet av Eirik A. Steenhoff og publisert på Skaperkrafts sider 29/7.
Artikkelen åpner slik:
Få skikkelser i norsk historie evner å engasjere oss i samme grad som Olav den hellige. Men det er høyst uklart hva han har å si oss.
Det er bare elleve år til tusenårsjubileet for Olav Haraldssons død på Stiklestad den 29. juli 1030. Men hva er det vi dermed kommer til å markere: Er det hans betydning for vår politiske utvikling gjennom implementeringen av kristne lover? Er det rikssamlingen, og hvordan Norge gikk fra å være et land med mange høvdinger og småpotentater til å samles under én hersker? Eller har Olav den helliges betydning først og fremst med det faktum at han var hellig å gjøre? Det var jo som hellig forbeder hos Gud at nordmenn æret ham gjennom 500 år, like fra hans død til reformasjonens innføring i 1536/37.
Hva har de siste 500 årene gitt oss? Den utbredte oppfatning anno 2019 er, om vi skal tro avisoverskriftene, at Olav ikke var noen helgen, men en røver og en voldsmann. …
Og den avsluttes på denne måten:
… I en etterkristen kultur står ikke valget simpelthen mellom å bekjenne troen og å ikke bekjenne den, eller mellom å gjeninnføre den kristne monokulturen eller ikke. Et slikt valg er i vår kontekst helt illusorisk. Valget står mellom å vite hva vi avviser, og å ikke vite det. Det dreier seg om tilegne en kunnskap om hvilken Gud våre forfedre trodde på og som Olav den hellige døde for, og hvilken kirke de tilhørte. En slik kunnskap synes vi sørgelig lite interessert i å tilegne oss. Men om vi gjør det––om vi går til kildene og forsøker å lære om vår egen kristne fortid med det rette perspektiv, vil vi oppdage at vi kan lære noe, og at vi til og med kan gjenkjenne oss selv underveis. Det fører oss også til et behov for en dypere avklaring. Dersom vi forutsetter at menneskenes hjerter forblir de samme, må vi spørre oss selv om i hvilken grad våre forfedres kristendom er i stand til å besvare menneskets universelle lengsler. Var det noen dypere eksistensielle grunner—som altså går langt utover forklaringer ut fra kirkelig maktpolitikk og dominans—til at kristendommen fikk fotfeste i dette landet for tusen år siden, og er disse grunnene fortsatt av betydning for oss?
Vår moderne gjenfortelling om Olav Haraldsson slutter kanskje på Stiklestad. For middelalderens kristne er det der den begynte––i kirkens kalender er den 29. juli notert som hans dies natalicium, hans (himmelske) fødselsdag. Etter verdslig målestokk var Olav en taper, og det er han saktens fremdeles. Han tapte slaget ved Stiklestad. Men den kristne målestokk er motsatt: i nederlaget vant han seier. Det var slik hans liv og død ble tolket hele middelalderen gjennom.
Vi har endret på målestokken igjen. Vi forstår ikke lenger hvem Olav den hellige var, ei heller dem som dyrket ham. Derfor må vi fortsatt begynne med Stiklestad.