Gamle tekster

Boka er nå ferdig bearbeidet (selv om det mp gjøres mer finpuss) og den kan leses her (som pdf-fil).

Se del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er femte og siste paragraf:

§ 5. – Er ikke den pavelige ufeilbarhet, selv med de innskrenkninger som Vatikankonsilet nevner, noe alt for overmenneskelig og mirakuløst til at vi kan tro på den?

Den pavelige ufeilbarhet gjør ikke paven til en slags gud, således som en del protestanter synes å tro. Han vedblir å være et svakt menneske som ved ydmyk tro må frelse sin sjel. Hans avgjørelser er like bindende for ham som for oss. Før han avgjør noe ex cathedra, er hans sikkerhet ikke større enn de øvrige teologers, og etter avgjørelsen kan han, like så litt som noen annen, gjenkalle den. I utøvelsen av sitt embete må han også stadig rette seg etter Kirkens tidligere lære og de tidligere pavers avgjørelser. Dessuten er han i sin samvittighet forpliktet til ikke å avgjøre noe uten et forutgående grundig studium, som ofte vil kreve at han rådspør andre teologer. Angående samarbeidet mellom hodet og lemmene i Kirken har vi talt i forrige avsnitt.

Når vi kristne tror at Gud inspirerte profetene og de bibelske forfattere både i den Gamle og den Nye Pakt, hvorfor skulle det da være alt for overnaturlig at Gud bevarer Kirkens overhode mot villfarelser. Ufeilbarhet betyr – som vi tidligere har sett – mindre enn inspirasjon. – ja, i og for seg er den mindre overnaturlig enn den guddommelige makt som Gud ledsager sakramentforvaltningen med. En som ved dåpens sakrament gjør et menneske til Guds barn, gjør noe mer vidunderlig enn paven når han uttaler en definisjon.

Ifølge Bibelen må vi også tro på Kirkens ufeilbarhet. «Aldri skal helvetes porter (= løgnens makter) tå makt over den» (Matt. 16, 18). På grunn av sin ufeilbarhet kalles Kirken «sannhetens søyle og grunnvoll» (1 Tim. 3, 15). Den skal «alle dager inntil verdens ende» forkynne hele Jesu lære uforfalsket (Matt. 28, 18-20; Joh. 14,16. 26; 16, 13). Kirken er den «sterke stad» (Es. 26, 1), «en trygg bolig, et telt som ikke flyttes, hvis peler aldri vil opprykkes og av hvis snorer ingen blir sønderrevet» (Es. 33, 20). «Intet våpen som dannes mot den, skal ha fremgang, og hver tunge som går i rette med den (= hver vranglære), skal den få domfelt» (Es. 54, 17). «Den skal ikke rokkes» (Salme 46, 6; 48, 9). Gud har gjort dens portstenger faste» (Salme 147, 13). Kirken må være ufeilbar, fordi «folkeferd skal vandre til dens lys» (Es. 60, 3). Kristus vil at det i hans Kirke skal herske «enhet i troen» (Ef. 4, 5. 13; Joh. 10, 16; 17, 21-23; Luk. 11, 17) ved at alle har sikkerhet om den samme lære.

Men, når vi må tro på Kirkens ufeilbarhet, hvorfor skal det da være vanskelig å tro på pavens ufeilbarhet, som er et av de midler Jesus bruker for å gjøre Kirken ufeilbar? Pavens ufeilbarhet er et privilegium Gud gir ham for Kirkens skyld. Han gjør klippen fast for å gjøre bygningen fast; Han veileder hyrden for å veilede hjorden. «Pavens ufeilbarhet er den ufeilbarhet Kristus har villet utruste sin Kirke med» – som Vatikankonsilet sier i sin definisjon. For oss kristne, som tror at Gud vil gi oss sikkerhet om sin åpenbaring, måtte intet være lettere enn å tro på et ufeilbart kirkelig læreembete. Det er fordi Gud vil gjøre oss ufeilbare at Han gjør paven ufeilbar. Paven er derfor ikke ufeilbar som privat person. Han har ingen garanti for at han ikke personlig kan ha en feilaktig oppfatning om ett eller annet punkt i dogmatikken. Hans ufeilbarhet hindrer ham bare i å fremsette en feilaktig anskuelse ex cathedra, dvs. som troslære for hele Kirken.

For å være ufeilbar trenger paven altså på en måte Kirken, for så vidt han som overhode må henvende seg til Kirken. Han er hyrden, som for ikke selv å miste den rette vei må gå foran hjorden. Han er hodet, som nok står over legemet, men dog selv bare kan leve som et organ for legemet. Bare som vår tjener er paven ufeilbar. ….

Her er del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er fjerde paragraf:

§ 4. – Dogmet om pavens ufeilbarhet hemmer hverken den personlige tenkning eller fremskrittet av den teologiske vitenskap.

Mange protestanter har prinsipielt imot læren om den pavelige ufeilbarhet, fordi de mener at den dreper den personlige tenkning. Typisk for den oppfatning er en anmeldelse (i «Stavangeren» 1936) av en bok «De søkte de gamle stier» (en samling vitnesbyrd av fjorten norske konvertitter Sigrid Undset, Lars Eskeland, osv. – som svarer på spørsmålet hvorfor de ble katolikker). [Utgitt av pastor Håkon Bergwitz, hos Aschehoug, Oslo 1936.] Meget riktig sier anmelderen at «den katolske Kirkes autoritet og uforanderlighet har tiltalt dem». Men så forsøker han å avsvekke deres vitnesbyrd ved den overfladiske bemerkning at «trangen til å overta meninger som er ferdiglaget av andre, er sterk hos nåtidens trette mennesker». Med andre ord, den katolske Kirke skal være en institusjon for «trette» mennesker, som ikke gidder å tenke selv.

En slik prinsipiell forkastelse av autoritetstroen er ukristelig og uverdig for et menneske som vil tenke selv. Også Kristus og apostlene preket dogmer («ferdiglagede meninger»). «Faderen, som har sendt meg, Han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale …. Hva jeg taler, det taler jeg således som Faderen har sagt meg» (Joh. 12, 49-50). Apostlene tillot ikke de første kristne å tro hva de ville, eller å legge sine egne meninger i Bibelen. De påla dem en bestemt «lærdomsform» (Rom. 6, 17), bestemte dogmer om Kristi person, om nattverden, om dåpen, osv. På samme måte ville Jesus inntil verdens ende» forkynne sin bestemte lære («alt det Han har sagt») gjennom et levende læreembete (Matt. 28, 20; Joh. 14,16. 26).

All den spott med «ferdiglagede meninger» finner sin dypeste årsak i et vantro sinnelag, som forakter «troens lydighet» (Rom. 1, 5). Å ville tro på Guds ord, men samtidig kreve rett til å legge sin egen mening i det, er ingen tro. Troens dyd består nettopp i å underkaste sin mening, dvs. å tro på et levende, ufeilbart læreembete, som forkynner dogmer.

Isteden for å betrakte et ufeilbart læreembete som noe fornedrende og en hindring for vår åndsfrihet, må vi heller se i det en velgjerning av Guds godhet, som vil gi oss et sikkert middel til å kjenne sannheten, for at «sannheten skal frigjøre» oss (Joh. 8, 32). Vi trenger sikkerhet i troen, for at troen kan være en kraft som behersker hele vårt vesen og liv. l spørsmål som vedrører vår evige salighet, kan vi ikke nøye oss med hypoteser. Religiøs tvil er – som erfaringen viser – det religiøse livs død.

Den katolske Kirke gir oss sikkerhet og fred i troen. Og dette er dens beste anbefaling. Kristus er jo kommet for at vi skal ha «hvile» og «fred i troen» (Matt. 11, 28-29; Joh. 14, 27; Rom. 15, 13). Men av dette følger ikke at troen på et ufeilbart læreembete bare passer for mennesker som ikke gidder å tenke selv. En sådan påstand er bespottelig når man betrakter det omfattende teologiske studium som alltid har vært drevet i den katolske Kirke. Menn som Augustin, Hieronymus, Thomas av Aquino og de mange andre store teologer både i oldtiden, middelalderen og nåtiden har aldri følt pavedømmet som en hindring for sin forskning. En interessant kjensgjerning er at siden Vatikankonsilet har den teologiske vitenskap, istedenfor å gå tilbake, hatt en blomstringstid. Også lekapostolatet har tatt et stort oppsving. Betydelige teologiske forfattere er i den senere tid oppstått blant legfolket i hele den katolske verden.

Både for å bli katolsk og for stadig dypere å trenge inn i Kirkens lære kreves det en alvorlig søking. Intet kirkesamfunn respekterer menneskets personlige tenkning mer enn den katolske Kirke. …

Jeg har nettopp gjort ferdig del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er tredje paragraf:

§ 3. – Aldri har noen pave definert en vranglære.

Enhver tenkelig innvending ut fra dogmenes historie mot pavens ufeilbarhet har grundig vært undersøkt under Vatikankonsilet både av de tilstedeværende biskoper og andre teologer verden over. En beundringsverdig fast holdning har pavene i alle århundrer inntatt mot de mange kjetterier som stadig søkte å overvelde Kirken.

Som eksempler på at enkelte paver har vært utro mot Kirkens lære, nevnes ofte pave Liberius (352-366) og pave Honorius (625-638).

Pave Liberius beskyldes for at han under sin landflyktighet i Berea har undertegnet et ariansk dokument. Til dette svares:

1. Den trosformel som det påstås han skal ha godkjent, var ifølge Sozomenus’ beskrivelse (H. E. 4,15) den såkalte tredje formel av Sirmium, som keiser Konstantius i samme år da Liberius ble frigitt (358), hadde latt oppstille. Denne formel fortier visstnok ordet»hornoousios» (av samme vesen), men inneholder i og for seg ikke noe kjettersk, Sozornenus beretter at arianerne ba paven om å gi avkall på ordet «homoousios» på grunn av den sabellianske mening (den samme person) som noen lett kunne legge i det. Det var derfor på ingen måte pavens mening å fornekte den nikenske lære om Guds Sønns vesensenhet med Faderen.

2. Det finnes alvorlige beviser for at Liberius ikke har undertegnet noe, og at hele historien om pavens ettergivenhet er bygget på et falsk rykte (og falske brev) som arianerne hadde utbredt for å gi det utseende av at paven var på deres side.. Theodoretus av Kyrus, Sokrates og Sulpitius Severus sier i sin kirkehistorie (hvor de også behandler pave Liberius’ liv) intet om noen undertegning av et forelagt dokument, noe som vi kunne vente de sikkert ville ha fortalt om.

3. Theodoretus av Kyrus (H. E. 2,17) og Sokrates (H. E. 2, 37) beretter at Liberius etter sin landflyktighet med stor glede ble mottatt av romerne, mens disse hadde vært så forbitret mot motpaven Felix, fordi denne, skjønt han hadde holdt seg strengt til den nicenske formel, dog hadde hatt forbindelse med dem som forkastet den. Pave Anastasius I (399-401) som var en av Liberius’ nærmeste etterfølgere, roser ham for hans troskap mot den nikenske trosbekjennelse. Alt dette er uforståelig dersom han noen gang skulle ha undertegnet et kjettersk dokument.

4. Om Liberius har undertegnet noe i sin landflyktighet, dreiet det seg i hvert tilfelle ikke om en definisjon ex cathedra, dvs. om en lære som han gjorde forpliktende for hele Kirken. Etter at Liberius var vendt tilbake til den pavelige Stol, har han alltid med ubøyelig mot forsvart «homoousios». Da keiser Konstantius et år etterpå (359) under trussel med landsforvisning krevet av biskopene undertegnelse av en kompromissformel, som skulle forene katolikkene med arianerne, var det alene han og få andre som nektet.

Det kjetteri pave Honorius blir anklaget for, består i at han rådet patriark Sergius av Konstantinopel til å la være å tale om flere viljer i Kristus, mens vi dog ifølge den kristne lære om Kristi to naturer må anta at Han foruten en guddommelig også har en menneskelig vilje.

Imidlertid er det helt uberettiget av den grunn å betrakte pave Honorius som en kjetter. …

Jeg har gjort ferdig del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er begynnelsen av andre paragraf:

§ 2. – Dogmet om pavens ufeilbarhet er ikke noen ny lære.

Valikankonsilets definisjon av pavens ufeilbarhet var like så litt en ny lære som de dogmer som er blitt definert på alle de tidligere kirkemøter (f. eks. dogmet om Kristi guddom på kirkemøtet i Nikea; dogmet om Kristi persons enhet på kirkemøtet i Efesus; dogmet om Kristi dobbelte natur på kirkemøtet i Kalkedon; dogmet om vesensforandringen av brød og vin til Kristi legeme og blod i Alterets Sakrament på kirkemøtet i Lateran; osv.). Kirkeforsamlingen har bare presisert en lære som alltid har vært inneholdt i den kristelige tradisjon. «Vi altså – således heter det i innledningen til definisjonen – idet vi trofast holder oss til den tradisjon som er mottatt helt fra kristendommens begynnelse av» osv. (Sessio IV, Cap. 4). Gang på gang henvises i aktstykkene til vitnesbyrd fra overleveringen.

Dogmet om pavens ufeilbarhet fremgår klart av den hellige Skrift (se tidligere), og er fra oldtiden av blitt anerkjent i Kirkens praksis. Den romerske Stol ble alltid betraktet som fundament for den kirkelige enhet. Dens lære var normen for alle menigheter. Biskopene visste at de for å bevare sitt samband med Kirken måtte være forenet med den romerske biskop, og fra alle kanter av verden henvendte de seg til ham for å høre hans dom. De vranglærere som den romerske Stol utelukket fra Kirken, ble av hele Kirken betraktet som ekskommunisert.

Kirkefedrene omtaler den romerske biskops læremyndighet med uttrykk som er ensbetydende med ufeilbar. Ignatius hilser Romerkirken som forstanderinne for kjærlighetssamfunnet», idet den er «opplyst i kraft av Guds vilje, oppfylt med Guds nåde uten å vakle, ren for enhver fremmed farve». «Med den romerske Kirke – skriver Ireneus – må alle troende på alle steder stemme overens». «Til denne kan ingen villfarelse få adgang» (Cyprian). Gjennom de romerske biskoper kan vi alltid bevise hva der er sant og sikkert» (Epifanius). «I denne ene Stol må enheten bevares av alle» (Optatus). «Den vandrer uklanderlig» (Gregor av Nazianz). «Den romerske Kirke bevarer apostlenes trosbekjennelse uforfalsket» (Ambrosius). «Hos Peters Stol alene blir fedrenes arv bevart uforfalsket» (Hieronymus). «Denne er den klippe som helvetes hovmodige porter ikke kan beseire»; «Gud har lagt sannhetens lære i denne enhetens Stol»; Når derfor Rom uttaler seg, «er saken avgjort, og enhver tvil er tatt bort» (Augustin). Vi må «adspørre den høyeste lærer blant lærerne, den som styrer den romerske Kirke og eier den øverste makt med hensyn til trosforkynnelse» (Johannes Cassianus), «Denne allerhelligste Stol har bevart den apostoliske nåde uforfalsket» (Theodoretus). «Den salige Peter, som lever og har forsete i sin egen Stol, gir troens sannhet» (Peter Chrysologus). Den romerske Stol, «er kronet med lys som utgår fra dens apostels åsyn, og opplyser hele jorden med strålene fra dette lys» (Moses av Korena). «Hvis man vil høre sannheten, spør da først og fremst den apostoliske Stols biskop, hvis sanne lære står fast ved sannhetens dom og støttes ved autoritetens beskyttelse» (Ferrandus, diakon av Karthago, + 546, Ad Sever. I). «Etterfølgere på den hellige og første og ærverdige Stol er sunne i troen, ufeilbare ifølge Herrens ord» (Johannes, biskop av Jerusalem 572-592, Ep. ad abatem albanorum catholicum). «Den apostoliske Stol er den ubevegelige festning Gud har grunnlagt, troens lysende søyle» (Sergius, erkebiskop av Kyprus, i en skrivelse til pave Theodor l 642-649). Peter er i sine etterfølgere «religionens grunnlag»; «den som forkynner den hele ortodokse lære og tilintetgjør enhver kjettersk ondskap» (Sophronius, patriark av Jerusalem, + 638). «Rom er solen som alle ser hen til for derfra å motta den hellige tro; her er hele Kirkens fundament, det som etter Herrens ord helvetes porter ikke skulle få makt over; det har nøklen til den rettmessige tro og bekjennelse, og opplukker den sanne religion for enhver, som kommer til det, mens det derimot tillukker og stopper den spottende munn på all heresi».. .. «Den hellige romerske Stol må man rette seg etter for ikke å være, og ikke å kalles kjetter» (Maximus av Konstantinopel). Pavedømmet «er i sannhet den sanne tros uforstyrrede og uforfalskede kilde fra begynnelsen av, den faste og rolige havn for hele Kirken mot enhver storm av kjetteri»; «den høyeste lærestol, som Kristus har nedlagt troens nøkler i, og som helvetes porter, det er heretikernes munn, ennå ikke har fått makt over og heller ikke skal få makt over inntil dagenes ende» (Theodor Studeta).

Også middelalderens store teologer lærte uttrykkelig pavens ufei!barhet. Sml. Bernard av Clairveaux + 1153 (Ep. 190; ad Innoc. II de error. Abæl.); Thomas av Akvino + 1274; Bonaventura + 1274.

Av senere teologer kan nevnes: …

Jeg har nettopp gjort ferdig del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er første paragraf:

§ I. – Hva vil det si at paven er ufeilbar?

1. Pavens ufeilbarhet har intet å gjøre med hans personlige moralske liv, men gjelder bare den lære han forkynner. Pavene er ikke syndfrie, og heller ikke behøver vi å godkjenne alle de midler de (f. eks. i sin opptreden mot vranglærere) har brukt for å beskytte den rene lære.

2. Paven er bare ufeilbar i tros- og sedelæren, altså ikke for eks. når han uttaler seg om rent naturvitenskapelige spørsmål.

3. Pavens ufeilbarhet i tros- og sedelæren vil ikke si at han som et orakel kan løse alle religiøse problemer, heller ikke at han blir inspirert av Gud. Paven får ikke nye åpenbaringer av Gud. Hans ufeilbarhet gjelder, liksom Kirkens ufeilbarhet, bare bevarelsen og fortolkningen av den åpenbaring apostlene har mottatt og nedlagt i Kirken.

Ufeilbarhet betyr mindre enn inspirasjon. Inspirasjon består i en særlig innvirken fra Gud, som beveger et menneske til å tale. Den pavelige ufeilbarhet består bare i at Gud ved et særlig forsyn våker over at paven ikke lærer noe falsk. Det kan hende at mange teologer og alminnelige troende er mer opplyst og har et dypere innblikk i troens hemmeligheter enn paven, og blir brukt av Gud tor å veilede ham. Dog er bare paven ufeilbar, dvs. bare om ham har vi Jesu garanti for at han blir bevart for villfarelser.

4. Paven er ikke ufeilbar hver gang han uttaler seg om et spørsmål vedkommende tros- og sedelæren. Hans ufeilbarhet er innskrenket til de tilfeller han avgjør noe «ex cathedra», dvs. som hele Kirkens overhode med den uttrykkelige vilje å forplikte alle troende til å holde noe for ufeilbart sant. Disse tilfeller inntreffer meget sjelden.

Paven er således ikke ufeilbar når han som privat person (som teolog eller forfatter) uttaler seg om et religiøst spørsmål, eller når han lar en avgjørelse publisere gjennom og i navn av en av sine domstoler eller kongregasjoner (pavelige ministerier, sammensatt av kardinaler og teologer).

Et forbilde på den pavelige ufeilbarhet har vi i den yppersteprestelige myndighet i den Gamle Pakt. Når det oppsto spørsmål angående «lys» (= læren) og «fullkommenhet» (= budene), var det ypperstepresten som ved hjelp av det hemmelighetsfulle «brystskjold til dom» (2 Mos. 28, 15-30) gav en definitiv avgjørelse. Også i den Nye Pakt, Kristi sannhetsrike, må det være en kompetent autoritet til å dømme mellom sannhet og løgn. Den Nye Pakt skal ikke stå tilbake for den Gamle, som med sine forskjellige innretninger «bare var en skygge av de kommende goder» (Hebr. 10, 1). Som den Nye Pakts store konge må Kristus ha et organ som Han åpenbarer sin vilje gjennom på en måte som ikke kan misforstås. Protestantismen med dens mange sekter, hvor hver kan legge sin egen mening i Bibelen, gjør Kristi kongedømme til en karikatur. …

Slik skriver pastor van der Burg i sin innledning til boka «PAVEDØMMET I BIBELEN OG HISTORIEN»

Jesus er ikke kommet til verden for å sette i gang en løs religiøs bevegelse. Av mange steder i den hellige Skrift fremgår at Han ville forene de troende til et samfunn (en «kirke», et «rike», en «hjord», et «legeme»), hvor alle har «én træ (Ef . 4, 5; Joh. 17, 20 23; Rom. 1, 12). Jesus er den «store hyrde» (Hebr. 13, 20; Esek. 37, 24. 25), «fredsfyrsten» (Es. 9, 6), som skulle «samle Guds barn til ett» (Joh. 11, 52), «bringe dem sammen som får i en kve» (Mik. 2,12). Han vil enhet i troen, «for at vi ikke skal være umyndige barn og la oss kaste og drive om av enhver lærdoms vind» (Ef. 4, 13 14). Kristi rike skal ikke være oppdelt i sekter, fordi «Gud er ikke forvirringens Gud, men fredens Gud» (1. Kor. 14, 33), og «hvert rike som er splidaktig med seg selv, blir ødelagt» (Luk. 11, 17).

Til grunnleggelsen og utbredelsen av sin kirke innsatte Jesus apostlene, som inntil verdens ende fortsetter sitt lederskap gjennom de biskoper som har sin sendelse fra dem (ved den apostoliske suksesjon). [Angående bispeembetet og nødvendigheten av den apostoliske suksesjon henvises til vår avhandling: «Kirken«.]

Men for at biskopene kan opprettholde Kirkens enhet, er det nødvendig at de selv danner en innbyrdes enhet. Og dette er bare mulig ved at én blant dem har den øverste ledelse. I hvert samfunn må det være én som står i spissen (konge, president, formann, direktør, general for en armé, kaptein for et skip, osv.). Og fremfor alt er dette påkrevet i et verdensomfattende trossamfunn, hvor enheten skal bevares blant så mange styrere (biskoper). Erfaringen viser at pavedømmet er uunnværlig for den kirkelige enhet. Og siden Jesus vil at det skal være en kirkelig enhet, hvorfor skulle det da være vanskelig å tro at Jesus har innstiftet pavedømmet?

Vi kristne, som tror på Inkarnasjonens mysterium, nemlig at Guds Sønn er blitt menneske, må ikke forundre oss over at Han har gitt sitt rike formen av et menneskelig samfunn. Kristi rike er nok ikke av denne verden, dvs. av politisk art (dets opprinnelse og formål er overjordisk). Men det skal være et rike i verden med menneskelige styrere, og for enhetens skyld vil Kristus også bruke det menneskelige middel at én av styrerne står over de andre.

Pavedømmet er ikke i strid med at Kristus selv er «hodet for Kirken» (Kol. 1, 18). Han er Kirkens usynlige overhode. Men for at biskopene kan være enige i troen trenges det et synlig overhode, som de alle må stå i forening med. Pavedømmet innskrenker ikke Kristi makt, men er – i likhet med alle kirkelige embeter – bare et middel Han bruker til å utøve sin styremyndighet.

Pavedømmet og Kirken kan ikke skilles fra hverandre. Derfor er spørsmålet om pavedømmet et av de mest brennende spørsmål i den kristne religion. «Læren om den romerske biskops primat (dvs. overherredømme) over hele Kirken – således skriver den kjente engelske konvertitt William Palmer – er aksen, som alle andre kontroversspørsmål mellom den romerske Kirke og de øvrige kirker beveger seg omkring.»

At Jesus har innstiftet pavedømmet, vil vi bevise i følgende punkter:
1. Jesus har gitt Peter primatet blant apostlene.
2. Peters primat var ifølge Jesu vilje en blivende institusjon, m. a. o. Peter skulle ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode.
3. Arvtagerne av Peters primat er de romerske biskoper.

Deretter vil vi nærmere forklare meningen med den katolske lære om pavens ufeilbarhet og svare på de innvendinger som ut fra fornuften og historien rettes mot pavedømmet.

Til slutt følger en oversikt over pavedømmets store fortjenester for menneskeheten.

Denne boka (på over 200 sider) ble utgitt av pastor dr. teol. J. van der Burg i 1979 – og er vel pastor van der Burgs siste bok. Jeg har nå kommet ganske langt i år bearbeide den – og arbeidet kan følges her.

Her er oversikten over innholdet:

Innledning

Art. I. Om Peters primat
§ 1. Den høytidelige forutsigelse av Peters primat
§ 2. I hele sitt offentlige liv forberedte Jesus Peter til den lederstilling Han ville gi ham
§ 3. Jesus forutsa på nytt Peters primat under den siste nattverd
§ 4. Den høytidelige innsettelse
§ 5. Peter utøvde primatet etter Jesu himmelfart
§ 6. Peters primat ble anerkjent av de andre apostler – Også Paulus anerkjente Peters primat – Forgjeves søker protestantene noen innvendinger mot Peters primat i galaterbrevet.
§ 7 Bibelens beretning om Peters fengsling (Ap. Gj. kap. 12) vitner om at både de troende og kristen dommens motstandere anså Peter som Kirkens overhode

Art. II. Etter Jesu vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode

Art. III. Peters etterfølgere er biskopene av Roma
Om Peters opphold og martyrdød i Roma
Om pavevalget i tidens løp
– Oldkirkens vitnesbyrd om den romerske biskops primat – Clemens Romanus – Ignatius av Antiokia – Ireneus
– Fra de eldste tider av ser vi biskoper og teologer fra de mest forskjellige kanter av den kristne verden reise til Peters Stol i anledning av religiøse spørsmål
– Et bevis på den romerske biskops primat er pave Viktors (189-198) inngripen i striden om påskefesten.
– Pavedømmet har alltid vært den klippe som hindret at kjetterier fikk makt over Kirken
– Om den romerske biskops primat vitner også de stadige (men forgjeves) forsøk vranglærerne gjor de for å få paven på sin side, overbeviste som de var at de ved å vinne ham lett ville kunne vinne hele kristenheten
– Den romerske biskop var den høyeste apellinstans i stridigheter om bispestoler
– Pavens omsorg for de nødlidende menigheter hele verden over vitner om at de var seg bevisst å være alle kristnes far
– Vitnesbyrd av oldkirkens store teologer
– Kirkemøtenes vitnesbyrd om pavens primat
– Pavedømmets opprinnelse kan ikke forklares ved Romas politiske maktstilling eller ved noen annen naturlig faktor
– Den greske kirkes forhold til pavedømmet
– Årsakene til det greske skisma

Art. IV. Om pavens ufeilbarhet
§ 1. Hva vil det si at paven er ufeilbar?
§ 2. Dogmet om pavens ufeilbarhet er ikke noen ny lære
§ 3. Aldri har noen pave definert en vranglære
§ 4. Dogmet om pavens ufeilbarhet hemmer hverken den personlige tenkning eller fremskrittet av den teologiske vitenskap
§ 5. Betyr ikke den pavelige ufeilbarhet en altfor stor opphøyelse av et menneske?

Art. V. Pavedømmets historie vitner om at Kristus er med sin Kirke

Art. VI. Hva menneskeheten skylder pavedømmet
§ 1. Pavenes innsats til fremme av hedningemisjonene
§ 2. Pavene har beskyttet Europa og den kristne sivilisasjon mot barbarene
§ 3. Pavene har beskyttet kristendommen og folkenes frihet mot statstyranniet
§ 4. Pavene har hatt en viktig andel i avskaffelsen av slaveriet og i kampen for arbeidernes rettigheter
§ 5. Pavene har reddet familielivet ved sitt modige forsvar av den kristelige ekteskapsmoral
§ 6. Pavenes arbeid for freden
§ 7. Pavenes store innsats for kunsten og vitenskapen

Jeg har nå gjort ferdig neste hoveddel av boka «Våre fedres gamle kristentro», fra 1935. Der er delen som kalles NÅDEN og omtaler alle sakramentene. Kapittelet begynner slik:

Vi er ved våre egne krefter ikke i stand til å holde budene og bli salige, men behøver dertil den guddommelige nåde. Denne er en indre, overnaturlig gave som Gud skjenker oss til vår evige frelse ved Jesu Kristi fortjenester.

Den guddommelige nåde er av dobbelt art:

Ved den understøttende nåde opplyser Gud vår forstand og beveger vår vilje til å undlate det onde og gjøre det gode. Denne understøttende nåde er så nødvendig at vi uten den hverken kan begynne, fortsette eller fullføre noe til vår sjels frelse. Gud gir alle mennesker tilstrekkelig nåde til å kunne bli salige, skjønt Han ikke gir alle mennesker like megen nåde.

Den helliggjørende nåde eller rettferdiggjørelsens nåde er en overnaturlig gave, en delaktiggjørelse i Guds natur, i Guds rettferdighet og hellighet, i Guds liv, hvorved vi blir Guds barn, Jesu brødre og himmerikes arvinger. Denne helliggjørende nåde er en ufortjent, aldeles fri gave av Guds forbarmende kjærlighet. «For alle blir uforskyldt rettferdiggjorte av hans (Guds) nåde, ved forløsningen i Jesus Kristus» (Rom. 3, 24). …

Hele kapittelet kan leses her.

Andre hoveddel av «Våre fedres gamle kristentro» fra 1935 er nå klar, og det handler her om budene:

«Vil du gå inn til livet, da hold budene» leser vi i den hl. Skrift (Matth. 19, .17). Disse ord viser oss at troen alene ikke er nok, men at vi også må leve etter troens lærdommer, vi må holde budene. Av egen kraft er vi sikkerlig ikke i stand til å holde budene, vi trenger hertil Guds nåde. Denne vil aldri fattes oss når vi i ydmyk bønn tar vår tilflukt til Gud.

Det hovedbud som i seg innbefatter alle andre bud, er budet om kjærlighet til Gud og nesten. «Du skal elske Herren, din Gud, av ditt ganske hjerte og av din ganske sjel og av ditt ganske sinn og av hele din styrke. Dette er det største og det første bud. Men det annet er likt dette: du skal elske din neste som deg selv.» (Mark. 12, 30-31. Matth. 22, 37-40). Med kjærligheten til Gud står og faller hele kristenlivet. Intet kristenliv uten kjærlighet til Gud. …

… Men det annet er likt dette: du skal elske din neste som deg selv.

Ethvert menneske, enten det er vår venn eller vår fiende, er vår neste, og vi må omfatte ham med en oppriktig og virksom kjærlighet. Vi bør stadig ha for øye at vår neste er likesom vi forløst med Jesu Kristi dyrebare Blod. Det er med dette troens blikk vi må omfatte nesten, og da vil Frelseren betrakte alt som vi gjør mot den ringeste av hans brødre, som gjort for Ham selv. Det er Ham vi bespiser i de hungrige og bekler i de nakne, og hvem vi huser i de fremmede. Det er Ham hvem vi trøster i de bedrøvede. Han gjør seg til ett med den lidende menneskehet.

Vi skylder derfor vår neste høyaktelse og ærefrykt, og vi skylder ham medfølelse i hans lidelser. Vi skylder ham også overbærenhet med hans menneskelige svakheter. Kjærlig bør vi søke å dekke over fellene og se hen til hans gode egenskaper. …

En av de gamle middelalderlige prekener som så vakkert forklarer den symbolske betydning av kirkebygningen og dens enkelte deler, lærer til slutt: «Godt er det å gi gods til kirkene, men bedre er å hjelpe sin stakkars neste i hans nød; for kirkene går- til grunne med verden, men sjelene går aldri til grunne. Om vi ønsker å være et tempel for den Hellige Ånd, da skal vi vise vår trengende neste slik miskunn som Kirken viser oss.»

Så fortsetter boka å omtale de ti bud, Kirkens bud osv. Hele denen delen av boka kan leses her.

Her er underkapittel tre fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:

Kirken er hellig i sin stifter Jesus Kristus. Han er opphavet og kilden til all hellighet. «Er roten hellig, da er grenene det også» (Rom. 11, 16). Den er hellig da den eier den stadige iboen av den Hellige Ånd for å hellige den i dens lemmer. «Vet dere ikke at dere er Guds tempel og at Guds ånd bor i dere?» (1. Kor. 3, 16).

Kirken er hellig fordi dens mål er hellig. «Og Han innsatte noen til apostler, noen til profeter, men andre til evangelister og andre til hyrder og lærere til de helliges fullkommelse, til tjenestens gjerning, til Kristi legems oppbyggelse (Ef. 4, 11-12). Kirkens oppgave i denne verden er menneskenes helligelse og frelse. Verden kan ikke forstå den, fordi Kirken ikke er av denne verden, derfor blir den også forfulgt i likhet med sin guddommelige stifter. «Har de forfulgt meg, vil de også forfølge eder» (Joh. 15, 20). ja, denne forfølgelse er nettopp et tegn på Kirkens guddommelige sendelse.

Kirken er hellig i sin lære og i sin moral, og den gir også midler til å nå til hellighet idet den trofast bevarer og forvalter alle helliggjørelsesmidler. (Se kapitlene om sakramentene.) …

«Den hellige Kirke.» – fra 1935Les mer »

Her er et underkapittel fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:

Kristus har kun innstiftet én Kirke. «På denne klippe vil jeg bygge min Kirke» (Matt. 16, 18). «Der skal bli én fåresti og én hyrde» (Joh. 10, 16). Denne Kirke er synlig og har bestemte kjennetegn. Synlig er inntredelsen i Kirken ved dåpen, synlig er Kirken ved sin læres forkynnelse og bekjennelse og ved sakramentenes forvaltning, synlig er Kirken ved sin styrelse. Kirkeforsamlingen i Konstantinopel år 381 sier: «Jeg tror på den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke.»

«Hvert rike som er splidaktig med seg selv vil bli øde, og hus falle over hus» (Luk. 11, 17). Således lyder Frelserens ord, og disse sannes også i historien. Men Kristus har i sitt rike, i Kirken, sørget for fullstendig enhet i tros- og sedelære, i det hellige messeoffer og i sakramentene og for et felles, synlig overhode. Hvor som helst der reises et katolsk alter, der forkynnes den samme lære, og der feires den samme gudstjeneste. Dette er et stadig vitnesbyrd om Kirkens guddommelige opprinnelse. Den katolske Kirke bevarer en majestetisk enhet blant sine 325 millioner tilhengere.

I sin yppersteprestelige bønn før sin lidelse bad Frelseren ganske særlig om enighet for sin Kirke. …

«Den ene og enige Kirke.» – fra 1935Les mer »