I år var jeg bedt om å reise til Roma for å feire den tradisjonelle 17. mai-messen ved Olavsalteret i kirken Santi Ambrogio et Carlo al Corso. Bilder over viser meg ved Circo Massimo på vei tilbake til sentrum av Roma ca kl 20 (solen står lavt på himmelen) etter (først messen kl 16) mottagelsen ved ambassadørens bolig sør i Roma.
En del jærbuer «lengtar heim» når de kommer til en viss alder (er det ca 60 år?), p Pollestad har f.eks. flytta heim til Bryne. Selv har jeg vel ikke tenkt å flytte tilbake til Jæren (som jeg forlot i 1975), men jeg leser for tida en del om Arne (og Hulda) Garborg. Og om hvor viktig Arne Garborg var skriver Tor Guttu i Riksmålsforbundet bl.a.:
Under dansketiden mistet vi norsk som skriftspråk, og det var bare lov å skrive dansk i offisiell sammenheng. I redsel for at det norske språket skulle forsvinne, samlet Ivar Aasen norske dialektprøver, og landsmålet ble en realitet i løpet av 1850-årene ved Aasens grammatikk (1848), ordbok (1850) og «Prøver af Landsmaalet i Norge» (1853).
Noen bevegelse av betydning ble det imidlertid ikke før i 1877, da Arne Garborg gjorde seg til ideologisk leder for landsmålsflokken med skriftet «Den nynorske Sprog- og Nationalietsbevægelse». I 1880-årene satte Venstre målsaken på programmet. Deres politikk gikk ut på å erstatte landets skriftspråk med landsmålet. Bjørnson hadde selv bidratt til å lede skriftspråksutviklingen i norsk retning både stilmessig og ortografisk. Han var overbevist om at en fornorskning av dansknorsken var veien å gå, men at landsmålet var å gå for langt.
Landsmålet var i langsom, men jevn fremgang. Målet var at det en gang skulle bli Norges eneste skriftspråk.
I 1885 fattet Stortinget det såkalte likestillingsvedtaket, og landsmålet vant en rekke politiske seirer i 1890-årene. Det ble innført som fag i lærerskolen, Blix’ landsmålssalmer ble autorisert, skolestyrene fikk bestemme målformen i elevenes skriftlige arbeider, alle elever skulle lære å lese landsmål, den første lovteksten på landsmål så dagens lys osv.
Språksaken ble en av Bjørnsons viktigste kampsaker i 1890-årene. Han skrev artikler og holdt foredrag og innarbeidet riksmål som navn på språket; tidligere hadde man blant annet omtalt det som «det skrevne Sprog» og «det almindelige Bogmaal». Han fikk i stand et stort møte i Kristiania i 1899, hvor det ble fattet en resolusjon til Stortinget og dannet en forening, «Norsk rigsmaalsforening», med professor Hjalmar Falk som formann. Bjørnson deltok ikke i foreningsarbeidet, men fortsatte å skrive og tale. Foreningen var aktiv flere steder i landet, men oppnådde lite; lovene og bestemmelsene fra 1890-årene ble stående. I 1904 døde virksomheten ut, og i mars 1907 foreslo formannen å nedlegge foreningen.
Men, da Noregs Mållag (stiftet 1906) fikk Venstre til å gå inn for tvungen skriftlig prøve i landsmål til examen artium, en ordning Stortinget vedtok 24. mai 1907, kom Riksmålforbundet på banen igjen. …
13. mai 1917 er en viktig dag i Den katolske kirke, det var dagen Jomfru Maria viste seg for første gang for tre barn i Fatima, Portugal. Jeg var selv på besøk der for ca 20 år siden, og hos Catholic Herald skriver en prest om betyningen av disse Maria-åpenbaringene:
The eyes of the Catholic world are turned towards the Portuguese shrine, on the occasion of the 100th anniversary of the apparitions, which falls tomorrow, the feast of Our Lady of Fatima. And people are not just thinking of Fatima because the Pope is going there – he is the fourth Pontiff to visit – rather it is because Fatima is important, and, a hundred years on, more important than ever.
I used to think that Fatima was something of a sideshow, a specialist interest, which appealed to a niche market in the Church. I certainly do not think this now. There are several reasons for this.
First of all, at Fatima, Our Lady told it like it is. She is the one person who could never be guilty of what the world calls hate crime or hate speech, being a mother and the most loving mother of all. But at Fatima she made it clear to us all that sin has consequences, and that these consequences are not good. Professor Stephen Bullivant writes about this in the magazine this week and how right he is.
Hell has been a neglected theme in Catholic theology and discourse of late, and it needs to be given its rightful place in both. That we should neglect Hell is odd, because the 100 years since 1917 have seen the enormous growth in examples of the hell we create for ourselves. We should have no difficultly in believing in an otherworldly Hell – a place quite without the love of God – when we have seen pictures and heard descriptions of the hells on earth that human beings have made for their fellow creatures: the trenches of the First World War, the Gulag, the Nazi death camps, the killing fields of Cambodia.
These terrifying examples should convince us that we are capable of evil and that evil actions have dreadful consequences. Perhaps contemporary preachers and theologians (and I am one) steer away from Hell, not wanting to give offence. Well, insofar as we have failed, let us pass the microphone, so to speak, to Our Lady of Fatima. …
Jeg så på avslutningen av seremonien i dag (på en polsk fjernsynsstasjon), og katolsk.no skriver også om denne viktige begivenheten HER og HER.
Jeg leste en artikkel i går som viser hvor vanskelig det er å få orden på Vatikanets nyhetstjeneste, og der står det bl.a.:
The pope was speaking on Thursday to the first plenary assembly of the Secretariat for Communication, which was established two years ago.
The Secretariat is charged with bringing the disparate bits of the Vatican communications apparatus – outfits such as Vatican Radio, Vatican TV, the newspaper L’Osservatore Romano, the press office, the printing office, and the previous Council for Social Communications – under a single, unified office, and creating what Francis called “a truly ex novo institution.”
If the Vatican were starting from scratch today, year zero if you like, it is easy to tell what that ex novo institution would look like. The new office’s head, Monsignor Dario Edoardo Viganò, was previously in charge of the television center, and he has been clear he wants the Vatican’s communications to be centered on a web portal, available in five or six major languages, which will put out text, video, and audio content. …
….. The problem is compounded when one realizes that the new communications office does not have any horizontal reach, and has no power to compel other Vatican offices – such as the ones on Doctrine, Integral Human Development, and Culture – to share information, or have trained communications staff, especially ones able to work in languages other than Italian.
In the Byzantine world of Vatican politics, Viganò – the highest-ranking Vatican official to not be a bishop – will have a harder time getting the cardinals and archbishops that head the other offices to follow his lead. Many of the more embarrassing moments for the Vatican over the years have come from talkative cardinals, not mistakes from the Vatican communications apparatus.
In any case, pulling together those disparate bits has been more difficult than expected, and the promised new web portal is over a year late in making its debut.
In short: The communications problems of the Vatican will not be solved with a website.
Eivor Andersen Oftestad og Kristin Bliksrud Aavitsland har på Verdidebatt en nyttig presisering av hva spørsmålet om å abortere syke foster egentlig handler om:
(Man) avviser sammenligningen mellom dagens fostersortering og nasjonalsosialistenes eutanasi. … Alle er enige i at gassingen av psykisk utviklingshemmede var heslig. Poenget er imidlertid at det heslige og umenneskelige ikke kommer inn med nazistøvler. Det kommer inn gjennom et stuerent språk hvor det umenneskelige blir menneskeliggjort.
Spørsmålet er: Hva er det egentlig vi driver med i vårt samfunn når 90 % av fostre med påvist Downs syndrom, avlives?
(Man) hevder at det bare handler om kvinners selvbestemmelse. Det er derfor ikke et kollektivt program, men kvinners frihet som angripes hvis man er kritisk til sorteringspraksisen.
Hvis vi zoomer litt ut, kan vi si at denne friheten ikke er annet en vår tids løsning på et problem som er like gammelt som menneskehetens historie. Hva gjør vi med avkom som avviker fra normalen? I tidligere tider ble uønskede og misdannede spedbarn «satt ut» eller druknet. Eugenikk var en løsning lenge før nazistene kom på banen, men deres program gav metoden «bad reputation» …. Svake individers eksistensberettigelse har aldri vært selvsagt i noen kultur. Henvisning til kvinnens selvbestemmelse er å legge lokk på viktige diskusjoner om hva et menneske er, og hva som er menneskets verdi.
Jeg skrev litt om denne boka, Fra Asker til Eden, for noen dager siden (se her), mest da om boka omtale av katolikk-kritikeren Marta Steinsvik. Men boka handler tross alt mest om Arne og Hulda Garborg; hun som nesten egenhendig fikk på plass den norske folkedanstradisjonen, skapte den moderne bunaden, og startet nynorsk teatervirksomhet i Oslo, og han (Arne) den kjente og respekterte forfatteren med stor språk-/kunstnerlønn gitt av Stortinget i april 1898, tilbud om å bli kommandør av første klasse av St. Olavs orden på sin 60-årsdag 25. januar 1911 (men som republikaner var han på ingen måte interessert i noe slikt), og enda større feiring da han fylte 70 år i 1921 – tre år før han døde i januar 1924.
Jeg skal ta med noe Alfred Fidjestøl skriver om det begivenhetsrike året 1905, da Norge ble selvstendig og dette ble kunngjort høytidelig i alle kirker i landet pinsedag, 11. juni – samme dag som Arne Garborg også strevde med å finne sin fars grav utenfor Time kirke. Men her må jeg korrigere Fidjestøl litt; Eivind Garborg ble gravlagt i vigd jord, om enn i utkanten av kirkegården, for sognepresten hadde spurt biskopen om ekstra tillatelse, for en mann som hadde tatt sitt eget liv. (Jeg har i dag prøvd å finne referanser til denne informasjonen, men så langt uten å lykkes.) Det kan godt være at grava var umerkt, før Arne Garborg bestilte en stein i 1905 – nå står det en fin gravstein ved Eivind Garborgs grav.
Slik beskrives unionsoppløsningen og Garborgs leiting etter farens grav:
Unionsstriden hadde prega Den 17de Mai sidan oppstarten i 1894. I løpet av denne perioden hadde kravet om oppløysing av unionen gått frå å vere eit perifert krav til å bli ei politisk hovudsak. … Det var striden om eit norsk konsulatvesen som hadde skjerpa frontane. Noreg hadde i mange år kravd dette, … Den 18. og den 23. mai 1905 vedtok det norske Odelstinget og Lagtinget eit eige norsk konsulatvesen. Fire dagar seinare hamna vedtaket til formell godkjenning hos Kong Oscar II, som sjokkerte det norske politiske miljøet ved å nekte sanksjon. Den 17de Mai oppfatta sanksjonsnekten som unionens endelege fall: «Me hev ingen konge. Forfatningi er broti,» fastslo avisa. Usemja om eige konsulatvesen var plutseleg blitt ein open svensk-norsk kamp om framtida til unionen.
Alle nordmenns blikk var retta mot Stortinget. Sett bort frå Arne Garborgs. Han var på Knudaheio og skulle ordne med gravstein til faren.
Den sjølvdrepne faren var gravlagd utanfor kyrkjegarden, i uvigd jord, og utan noka form for minnesmerke. No var dei døde, dei som ville reagere på at ein sjølvmordar fekk seg gravstein. Endeleg kunne Arne Garborg heidre farens minne med ein stein, men han var avhengig av å finne nokre kjentfolk som kunne hugse og spore opp den nøyaktige plassen.
Mora hans levde framleis, men hadde gifta seg på nytt og flytta frå Garborg for lenge sidan. Ni søsken hadde dei vore, tre av dei — Stine, Eivind og Ola — var døde. Fire var emigrerte, Inger Marie og Samuel til Canada, Abel til Washington og Ane Oline til St. Paul. Berre to var att i heimlandet, Jon i Porsgrunn, Arne i Asker. Med hytta si i Knudaheio var Arne Garborg den einaste som hadde «fotfeste (um berre so halvt) i Heimbygdi», skreiv han til broren Abel: «[E]lles hev det gjenge som han Far spaadde i sine tyngste Stunder: at heile Ætti hans er spreidt, rivi opp med rot og drivi ut til alle Verdas Kanter, sume hit, sume dit, — Alle i hop heimlause og umflakkande paa Jordi.»
400 år attende kunne Arne Garborg rekne slekta si på Garborg. I oppveksten hans var dei ni born på garden. No var det ingen spor etter dei. Snart skulle det i det minste ligge att ein stein.
Mens han leita etter nokon som kunne hjelpe han å peike ut gravstaden, kom det stadig politiske oppdateringar frå Asker. Garborg levde med i dei historiske hendingane, 2-3 dagar forseinka. «I dag er det saa spændende i Politiken, at jeg næsten ikke kan være i Ro her. Løland reiser til Byen, og saasnart her kommer nogen Meddelelse skal jeg sende dig et Telegram!» skreiv Hulda Garborg til han den 30. mai.
Det norske Stortinget oppfatta situasjonen identisk med Den 17de Mai. Kongens sanksjonsnekt var eit brot med forfatninga. Stortinget trekte konsekvensen av det og vedtok samrøystes, den 7. juni 1905, at unionen var oppløyst. Dei sa samrøystes ja til at Stortinget valde ministeriet Michelsen til lovleg riksstyre — i kongens stad. I ei setning og i ei enkelt stortingsrøysting var den snart hundre år gamle unionen oppløyst.
Det var ein revolusjonær augneblink. Konsekvensane av vedtaket var førebels heilt uføreseielege. Arne Garborg fekk dagsferske nyheiter denne dagen. Klokka 16.00 den 7. juni 1905 kom telegrammet: «Unionen uppløyst. Ministerie Michelsen valt fyribils Riksstyre. Alt samrøystes. Steinsvik.» Rasmus Steinsvik hadde sjølv vore til stades i Stortinget og presselosjen. «Det var ei stor stund; den største sidan 1814. Mange våte augo var å sjå,» skreiv han i avisa som gjekk i trykken denne kvelden... Garborg sat høgtidsam og åleine på Knudaheio og noterte eit «Hurra» i dagboka: «Der er kje anna te segja. Kann no dette laga seg, og det paa fredeleg Maate, so vil der vera Von til, at me kann taka til aa byggje Lande att.» To dagar seinare fekk han brev frå Hulda Garborg med full utgreiing av det som hadde hendt. Han blei sitjande og gråte av glede: «Eg las og las; og Taarine rann. D’er mest so det er vondt aa gange her uppe aaleine i slike Tidr.»
Pinsesøndag den 11. juni gjekk det norske folket i kyrkje som borgarar av eit fritt land. Denne kyrkjesøndagen blei som ei slags spontan nasjonalmarkering av den fløyelsrevolusjonen landet hadde vore gjennom. I Asker kyrkje sat Hulda og Tuften Garborg og Rasmus Løland og høyrde prost Paul Theodor Kielland lese opp proklamasjonen til det norske folket. «Prostens korte Bøn efterpaa, hvori han ogsaa vakkert indbefattede `han som var Norges Konge’ var enkel og gribende. Forsamlingen var dybt bevæget og den gamle hvide Prost med det fine Hoved og det barnlige gode Udtryk i det blege Ansigt kjæmpede haardt med sin egen Bevægelse.» På slutten av gudstenesta foreslo han at ein for å lufte den kjensla «som sikkert i denne Stund rører seg i os alle», skulle synge to vers av fedrelandssongen. Men forsamlinga var så gråtkvelt at ein berre kunne høyre presten under allsongen.
Samstundes sat Arne Garborg i Time-kyrkja og høyrde presten Borchgrevink lese den same proklamasjonen og kjempe med dei same kjenslene. «Det var lydande stilt i Kyrkja daa; mangt eit Kvinnfolk og mang ein gamall Krok hev kjent det kulsa i seg, sjølve Presten totte eg bleikna. Men meir var det ikkje; stillare Revolution hev det aldri vore gjort i noko Land enn den me no gjeng igjenom,» skreiv Arne Garborg i dagboka.
Etter gudstenesta gjekk Garborg i lag med Sven Tønesson Garborg og Ola Larsson Mossige og leita opp gravstaden til faren. Utanfor kyrkjegarden var det to små tuer som såg ut til å ha vore graver ein gong, ingen var heilt sikre på kven av dei det var, men tuene låg så nære kvarandre at Arne Garborg meinte steinen kunne plasserast midt mellom dei, ved nokre bjørketre som voks der. Ein gravar kom til og merkte seg plassen. Så snart Arne Garborg hadde skaffa ein stein, kunne gravaren kome attende og grave ein plass til steinen. Om ikkje lenge ville det på kyrkjegarden på Time, om ikkje anna, vere eitt minne etter ei ætt som hadde sokna dit sidan 1623.
Bilder under viser Time kirke, og jeg har markert Eivind Garborgs grav med et kors. Jeg vokste forøvrig opp i huset til venstre i bildet.
I dag leser jeg at Sr Mary i Bergen nettopp fylte 80 år og feiret dette sist søndag – les mer om det her. Jeg gratulerer henne gjerne her litt på etterskudd, for sr Mary og hennes medsøstre var viktige for meg mange år i Bergen. Sist gang jeg så dem var riktignok vår 2007, da jeg holdt fasteretrett for dem i på Marias Minde.
Til høyre for henne kjenner jeg igjen Sr Astrid, og til venstre for henne er det nok Sr Sylvia (selv om hun er vanskelig å kjenne igjen) – og Sr Angelina skal visst også fortsatt være i live. Les mer om St. Franciskus Xaveriussøstrene her.
Bildet under viser noen av søstrene i 1951; bare de som arbeidet på Florida sykehus, for det var i alt 150 av dem den gang.
Katolikker kjenner til Marta Steinsvik mest som den innbitte motstanderen av Den katolske kirke på 1920-tallet, men da jeg nylig leste boka «Fra Asker til Eden», som omtaler Arne og Hulda Garborg og kretsen som bodde nær dem på Labråten/Hvalstad i Asker, lærte jeg mye mer om henne og mannen Rasmus Steinsvik. Rasmus var i flere år redaktør for bladet Den 17de Mai, og om den kan vi lese: «I 1910 ble avisen regnet blant de med mest betydningsfulle i hele landet. Fra 1914 kom bladet ut daglig, for første gang fikk man et daglig nynorsk riksorgan. Da Rasmus Steinsvik døde i 1913, hadde avisen et opplag på 15 000 – like mye som Arbeiderbladet og fire ganger Dagbladets opplagstall.» Til dette bladet oversatte Marta Steinsvik titalls bøker fra flere ulike språk, og gjorde dem slik tilgjengelige i Norge.
Men Wikipedia skriver også om henne: «I 1920-årene ga hun ut boka St. Peters himmelnøkler, som var et rabiat angrep på den katolske kirke. Boka vakte stor debatt, og hun reiste land og strand rundt og holdt foredrag basert på boka. … Steinsvik reiste landet rundt med foredraget «I moderkirkens favn» og agiterte gjennom en artikkelserie i Aftenposten i 1925 kraftig mot den katolske kirke og opphevelse av Jesuittparagrafen.»
Marta Steinsvik var en uvanlig person, med store evner, bl.a. studerte hun flere språk fra Midt-Østen, studerte teologi – og var visst den første kvinnen som holdt en høymessepreken i Den norske kirke. Men hun hadde også en hel del problemer, og boka skriver bl.a.:
… Marta Steinsvik hadde meldt seg inn i Norsk Teosofisk Samfunn og fått møtte Rudolf Steiner personleg. Han var i 1902 blitt generalsekretær for den tyske seksjonen av Teosofisk Samfunn og to år seinare leiar for den tyske delen av Esoterisk Seksjon. Frontfiguren i det norske teosofiske miljøet Richard Eriksen hadde fått Steiner til Noreg våren 1908. Han hadde snakka internt for dei norske teosofane «Om Johannesevangeliet i teosofisk lys» og halde eit offentleg foredrag i Turnhallen om «Kosmosutviklingen og menneskehets-utviklingen». Marta Steinsvik hadde vore til stades på begge, referert det siste i Den 17de Mai og skrive eit personleg brev til Steiner etterpå der ho fortalde at ein merkeleg varme hadde stige opp i henne mens han snakka.
Då Steiner seinare same år hadde kome attende til Noreg, blitt i to veker og halde foredrag for medlemmene i Det Teosofiske Samfunn, hadde ho igjen vore til stades, stadig meir fascinert av både læra og mannen. Ho hadde sendt små brev til han mens dei var samla, og fortalt at heile hennar «hjerte lengter etter å bli deres elev». Året etter hadde Marta Steinsvik vore mellom dei ti utvalde som Steiner hadde undervist personleg. Han hadde gjeve dei meditativ rettleiing og oppretta ein særskilt norsk losje for desse ti, som han kalla St. Olav.
Marta Steinsvik var nyfrelst og lukkeleg. Og forelska. Venene var urolege for henne. «Fru Steinsvik har i 14 dage vært paa Jahn hos en tysk Kristus, men han er ikke rigtig lik den jødiske, for han tar 2 kr. timen,» harselerte Tilla Valstad og fortalde at Rasmus Steinsvik var ute av seg og søkte trøyst hos Lars Utne.5° Arne Garborg var djupt skeptisk til den framveksande teosofien: «At Teosofi (og Buddhisme?) rykkjer fram er eit Tidvarsl; Europa tek til aa eldast,» sukka han i dagboka. «I Norig med vil det vera ymis Ungdom no, som heller slær seg paa Nirvana-Drøyming enn paa Samfundsspursmaal».
Marta Steinsvik skulle til Berlin for å arbeide vidare i lag med Steiner, trudde ho. Ho hadde for så vidt større planar og skreiv heim til Richard Eriksen at ho og Steiner planla å gifte seg. Då blei òg Eriksen uroleg for henne og skreiv til Steiner at han var redd for den psykiske helsa hennar. Han spurde om ikkje nokon kunne sende henne heim til Rasmus Steinsvik. Og då Marta Steinsvik i Berlin begynte å få telepatiske beskjedar frå Rudolf Steiner personleg og handla ut frå desse, sende nokon eit telegram til Rasmus Steinsvik om at han straks måtte kome til Berlin og hente heim den sjuka kona.
Rasmus Steinsvik og ein hjelpesmann drog til Berlin. Han fann henne og frakta henne med seg. … Den 24. oktober 1910 kom toget inn på Østbanestasjonen i Kristiania, der ei sjukevogn venta og køyrde ekteparet Steinsvik heim til Hvalstad. Det måtte haldast vakt over henne dei komande dagane, mens Rasmus Steinsvik venta på medisinsk hjelp.
I mellomtida skreiv ho brev til «Rudolf, lieber Rudolf, an mein geliebter?» og signerte brevet med «Marta Steiner». Distriktslege Hjalmar Kjærulf undersøkte henne først og konkluderte med at ho var «sindssyk og bør indlægges på asyl». Nokre dagar seinare blei ho undersøkt av den kjende psykiateren Johan Scharffenberg, som etter ein rask konsultasjon diagnostiserte henne med «paranoisk sindsykdom». Den 2. november 1910 blei «Marta Steiner» tvangsinnlagd på Gaustad Asyl. …
På Facebook, i Vårt Land og på Verdidebatt (se her) er det blitt skrevet en del om at Oslo katolske bispedømme (OKB) har ansatt ny redaksjonssjef i kommunikasjonsavdelingen (se info her).
Det virker ikke klart for meg at denne personer nå er det man kan kalle en homoaktivist, selv om han var involvert i Skeive dager, Gaysir og Pride for en del år tilbake. Jeg syns vi skal la denne personen vise at han i dag ikke er en slik aktivist – noe som selvsagt ikke er forenlig med å være informasjonsarbeider i OKB.
Samtidig syns jeg det er unaturlig og uheldig at OKB nå i noen få år har lyst ut stillinger uten å nevnte tydelig at det er ønskelig at den som ansettes er medlem i Den katolske kirke. Men å sette dette som et absolutt krav, vil vel knapt kunne være mulig for alle stillinger.
Catholic Herald skriver om en skyteepisode som skjedde rett utenfor dette berømte klosteret for to dager siden:
ISIS has claimed responsibility for an attack on an Egyptian police checkpoint near the famed Saint Catherine’s Monastery in Sinai late on Tuesday which authorities said killed one policeman and wounded four.
The militants opened fire from an elevated hilltop overlooking the police checkpoint just outside the monastery, which is located in a remote desert and mountainous area in the southern part of the Sinai Peninsula, according to a statement by the Interior Ministry. …
Artikkelen skriver mer om forholdene for de kristne i Egypt, men når jeg ser bildet av klosteret, tenker jeg på mitt besøk der i oktober 1977, stedet der Codex Sinaiticus ble oppdaget tidlig på 1800-tallet (jeg var inne i biblioteket, men så også levningene til de første munkene som hadde bodd der, og Moses’ brennende busk).
Manuskriptet var i mange år i Russland, men ble i 1933 solgt til the British Museum, og ble i 1973 flyttet til the British Library i London. Les mer om dette berømte håndskriftet av hele Bibelen på gresk her.
Jeg skrev nylig denne artikkelen, som om kort tid kommer på trykk i St Olav tidsskrift.
Evelyn Waugh, kjent engelsk forfatter og konvertitt
Gyldendal forlag har i vinter utgitt i ny oversettelse en bok først utgitt i England i 1945, Brideshead Revisited, og de skriver selv om den:
«I Gjensyn med Brideshead skuer Evelyn Waugh bakover til en gyllen tidsalder i England, før den andre verdenskrig, og forteller historien om Oxford-studenten Charles Ryders livsomveltende møte med den dekadente Sebastian Flyte og hans dypt katolske familie. På det fornemme godset Brideshead trer Sebastian inn i en verden der plikt og lyst og åndelig tro og verdslig tilfredsstillelse er i konstant konflikt.»
Boken Brideshead Revisited er kjent over hele verden, og en TV-serie laget over boken i 1981 blir i England nå regnet kanskje den aller beste TV-serien gjennom alle tider. For oss katolikker er denne boken litt ekstra interessant fordi den beskriver en katolsk familie, katolsk trosliv, katolsk moral, og veldig tydelig hvordan Guds nåde søker alle mennesker, også når de tilsynelatende lever svært langt borte fra Ham.
Evelyn Waugh var en av de kjente konvertittene i England i mellomkrigsårene; han konverterte i 1930 etter å ha levd et ganske utsvevende liv årene før. England hadde på den tid mange kjente konvertitter; de to mest kjente er vel G. K. Chesterton som konverterte i 1922, og Graham Green i 1926 – vår egen Sigrid Undset konverterte i 1924.
Waugh var født i 1903, og gode skoleresultater i ungdommen gjorde at han 18 år gammel fikk et stipend til Hertford College i Oxford. Om hans studieår kan vi lese at det på den tid oppsto en ny avantgardistisk klikk i Oxford, og den hadde kunstneriske, sosiale og homofile verdier som tiltrakk Waugh. Etter dette begynte et mer bohempreget liv, der Waugh drakk betydelig og innledet en rekke homoseksuelle forhold. Han måtte slutte på Hertford College i 1924, etter en dårlig eksamen som gjorde at han mistet stipendet. Etter dette prøvde han seg på en kunstskole, men han gikk tom for penger og arbeidet derfor som lærer på ulike gutteskoler i noen år.
Konversjon
I 1928 fikk han utgitt sin første roman, Decline and Fall, noe som ga ham nok penger til å gifte seg. Både denne boken og oppfølgeren, Vile Bodies, er svært satiriske, modernistiske og morsomme bøker. Ekteskapet var ganske mislykket og ble avsluttet etter knapt to år, og bare noen måneder etter skilsmissen ble Waugh opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, 29. september 1930. Hans konversjon fikk stor oppmerksomhet i England, og mange lurte på hvorfor i all verden en slik mann ønsket å bli katolikk.
Noen trodde at behovet for noe stabilt førte Waugh til Kirken, men han skriver selv om sin konversjon mot slutten av 1930: «Jeg tror man må se dypere for å finne årsaken til at Romerkirken i England i dag rekrutterer så mange menn og kvinner som ikke er spesielt godtroende, kjedelige eller eksentriske. Det virker for meg at i dagens Europa er det essensielle spørsmålet ikke lenger om man skal velge en katolsk eller protestantisk kristen tro, men om man ønsker kristendom eller kaos.»
Waugh prøvde på alle måter å leve som en god katolikk, selv om pietistiske norske kristne nok vil finne hans fortsatte høye alkoholkonsum og enkelte andre vaner problematiske. Han fikk sitt første ekteskap annullert av Kirken i 1936, og giftet seg året etter med Laura Herbert, som kom fra en aristokratisk katolsk familie, og de fikk 7 barn sammen. Waugh fortsatte å skrive bøker, som fikk ganske god mottakelse, men det var ikke før han utga Brideshead Revisited at han ble virkelig berømt og rik. Boken ble skrevet i 1944 og utgitt etter krigens avslutning i 1945, og solgte svært godt helt fra starten av, spesielt i USA.
Brideshead
Boken Gjensyn med Brideshead handler i stor grad om katolsk trosliv, og for å forstå den bør man kjenne til en del ting om den tids katolske kirke. Boken beskriver en tid 30-50 år før Kirkens store moderniseringsprosjekt på 60-tallet, og i England var katolikkene på den tid også veldig tydelig i mindretall, og de hadde derfor en tydelig identitet og selvforståelse. Noen aristokratiske familier (som denne boken handler om) hadde klart å forbli katolske, på tross av mye motstand, helt fra reformasjonstiden.
Bokens hovedperson, Charles Ryder, blir beste venn med en ung mann fra en slik aristokratisk, gammel, katolsk familie, Sebastian Flyte. For denne familien er alle katolske tradisjoner viktige og helt naturlige; den latinske messen som feires daglig i deres hus (de har et eget kapell, og prest), rosenkransbønnen hver ettermiddag etc. Kirkens dogmer og moralske regler godtar man uten videre, og sakramentenes betydning og virkning godtas også som en selvfølge.
Man tror altså sterkt på alt Kirken lærer – og vet at protestantene ikke kan begripe noe av dette – samtidig som flere medlemmer av familien ikke klarer å leve etter Kirkens regler. Sebastian strever med både homoseksuelle dragninger og aller mest sin alkoholisme, som mer og mer ødelegger ham. Hans søster er sivilt gift med en fraskilt mann, og vurderer etter hvert å skille seg fra ham og gifte seg med enda en fraskilt mann, Charles Ryder, bokens hovedperson. Faren i denne katolske familien (han hadde riktignok konvertert fra Den anglikanske kirke da han giftet seg) hadde reist fra sin kone 8-10 år tidligere og lever i Italia med en elskerinne. Sebastian mor, storebror og lillesøster presenteres derimot som fromme og rettlevende katolikker.
Bokens hovedtema blir så å vise hvordan Guds nåde stadig kaller på disse villfarne menneskene, og hvordan de nesten mirakuløst blir forsonet med Gud og Kirken. Dette vises mest dramatisk i livet til Sebastians far, som bare noen timer før han dør får skriftet sine synder og mottar den siste olje (i en ganske slående scene). Sebastian selv, etter at alkoholen nesten tar livet av ham, lever videre som leg medhjelper i et katolsk kloster i Marokko. Hans søster lar være å gå inn i det neste ekteskapet med en fraskilt mann, og begynner å leve for å hjelpe nødlidende mennesker.
Og til sist opplever bokens hovedperson, Charles Ryder, etter rundt 20 år med latterliggjøring av all tro på Gud og spesielt av de underlige katolske ritualene og dogmene, å bli overbevist om at Den katolske kirke forvalter sannheten, og blir opptatt i dens fulle fellesskap.
Forandringer i Kirken
Evelyn Waugh var etter sin konversjon en katolikk som godtok og elsket Kirkens lære, tradisjoner og liturgi – slik han beskriver dette i Gjensyn med Brideshead – så da forandringen i Kirken begynte å komme allerede tidlig under Vatikankonsilet, var han blant de aller tydeligste og mest kjente kritikerne, mest av forandringene i messen, men også av oppløsningen av Kirkens klare dogmatiske og moralske lærepunkter. Han likte ikke at latinen ble borte, at alterne ble snudd, at de ble krevd at folk skulle være aktive på en ytre måte, med svar til presten til stadighet, at man stadig skulle reise seg og sette seg etc. Han likte selv aller best den stille tradisjonelle latinske messen (i motsetning til en sunget messe, som også var vanlig på den tid), der folk kneler i bønn gjennom det meste av messen, deltar i ånden sammen med presten som bærer frem messeofferet, men ytre sett gjør veldig lite.
Waugh mislikte allerede forandringene i den stille ukes liturgi på 50-tallet (bl.a. hadde påskevigilien inntil da blitt forhåndsfeiret påskelørdag formiddag), og da man i 1963 begynte å forandre selve messen, skrev han ofte i katolske tidsskrifter for å protestere. Han kontaktet også Englands viktigste biskop, kardinal Heenan, som et stykke på vei støttet Waughs kritikk. For Waugh personlig ble det så ille at det etter hvert ble «en bitter plikt» å gå i messen, og han spurte sin sogneprest om hvor store del av søndagsmessen han var nødt til å overvære for å kunne oppfylle sin søndagsplikt.
Men så, midt i denne striden, fikk Evelyn Waugh en brå, men lykkelig død: Rett etter at han hadde deltatt i påskedagsmessen 10. april 1966 sammen med sin familie, feiret på tradisjonelt vis på latin, døde han av hjertesvikt i sitt eget hjem. En stor requiemmesse for ham (også på latin) ble 21. april feiret i Westminster Cathedral, den viktigste katolske domkirken i England.
Avslutningsvis kan jeg nevne at motstanden mot den nye liturgien var sterkere i England enn i de fleste andre land, og den fortsatte etter Waughs død. Kampen endte (i alle fall første runde) med at en gruppe kjente mennesker i England, aller mest berømt var Agatha Christie, sendte et brev (via kardinal Heenan) til pave Paul VI og ba om tillatelse til å kunne fortsette med den tradisjonelle latinske messen. Paven ga England en slik tillatelse i 1971.
P. Oddvar Moi
Jeg leste i dag (hos National Catholic Register) noen interessante kommentarer etter påskehøytidens dåp av svært mange konvertitter – langt flere i en del andre land enn i Norge:
The Church around the world welcomes thousands of new Catholics at the Easter vigil.
On average, more than 100,000 adults enter the Church in the United States every year. They come from every walk of life and every age group. Some arrive in the Church after many years of personal struggle, and some come at the very end of their lives. Others are moved to become Catholic because of the examples of saints, priests, religious, and exemplary laypeople and family members who give witness to Christ Jesus.
In the end, of course, they reach the same conclusion as another famous convert, Blessed Cardinal John Henry Newman: “Regarding Christianity, 10,000 difficulties do not make one doubt.”
And to be sure, many converts are encouraged in their own journeys to Catholicism by the models of more famous converts.
Movie stars, poets, novelists, musicians, philosophers, scientists and even queens were convinced in their consciences that they must become Catholic. …
Jeg tar med noen få personer fra listen:
Malcolm Muggeridge (1903-1990): British journalist, satirist and author. He became a Catholic in 1982 with his wife, Kitty, largely through the influence of St. Teresa of Calcutta.
Bernard Nathanson (1926-2011): American medical doctor and a founding member of NARAL Pro-Choice America who joined the pro-life movement in the 1970s.
Richard John Neuhaus (1936-2009): Former Lutheran pastor, writer, theologian and founder and editor of the journal First Things.
Sigrid Undset (1882-1949): Norwegian novelist who was awarded the Nobel Prize for Literature in 1928.
Evelyn Waugh (1903-1966): English writer famed for his novel Brideshead Revisited (1945).
John Wayne (1907-1979): Academy Award-winning actor beloved for his roles in westerns and war movies.
Evelyn Waugh skrev jeg nylig om, og nevnte da også Sigrid Undset og G. K. Chesterton (som de visst har glemt her). Jeg måtte google John Wayne; han konvertere visst to dager før han døde i 1979.
Hos Catholic World Report leste jeg i dag om Daniel Mitsui (http://www.danielmitsui.com/) a young artist who has, over the past dozen years, established himself as a unique talent, combining remarkable technical skills with a traditional vision of sacred art. In 2011 he was commissioned by the Vatican to illustrate a new edition of the Roman Pontifical, and the following year he established Millefleur Press, an imprint for publishing broadsides inspired by the work of 15th century printers.
Et stykke nede i arktikkelen svarer Mitsui på spørsmålet om hva slags forhold (tradisjonelle) kunstnere opplever i Kirken i vår tid:
CWR: From your perspective as a working artist, what in general is the state of the visual arts within the Catholic Church in the U.S.? What can be done to encourage and help artists?
Daniel Mitsui: It’s unwell. One of the biggest problems is that the institutions of the Catholic Church, such as dioceses and parishes and seminaries, do not dependably defend tradition. Many bishops and priests are hostile to it, and even those that want traditional sacred art are worried about provoking rebellion from the faithful who do not. What emerges as a result is a kind of insipid, just-traditional-enough art that avoids causing offense only because it is easy to ignore.
I feel sorry for sacred artists who depend on institutional patronage. It seems that they expend most of their creative energy fighting for permission to make the best art possible. Art does not flourish under such conditions; to make the best art possible ought to be every artist’s job description. Although I would like to see more of my own artwork in churches, I am grateful that I am able to sell most of my drawings and prints to private individuals. This means that I do not need to fight these battles.
I encourage all aspiring sacred artists to take responsibility for their own formation and to make the most beautiful, most traditional art that they can without compromise. That, of course, would be easier if sound instruction were more widely available. I am trying to fill some of this need myself; I recently started a web log for writing about the principles and symbolism of sacred art, and the methods of making it. I offer there educational material for free download, including coloring sheets and activities for children. …
Jeg leser akkurat nå Siste jul i Kairo, En fortelling om de kristne i Midtøsten – av Lars Akerhaug. Boka forteller nokså usminket om hva som skjer med de kristne i Midtøsten, både de siste 1400 år og siden år 2001. Det er ikke hyggelig lesning, men nødvendig, jeg oppdager at det er mye jeg ikke vet om de kristnes situasjon i disse landene – selv om jeg har snakket med en del kristne som er kommet til Norge fra disse landene.
Boka ble anmeldt i fjor høst i Vårt Land, og der kan vi bl.a. lese:
Lars Akerhaugs siste bok «Siste jul i Kairo» har skapt debatt. Boka er en tragisk fortelling om de kristnes situasjon i Midtøsten. Boka er ingen debattbok, men den skaper debatt. Og det har Akerhaug ønsket. Han har skrevet om det han selv kaller «den glemte forfølgelsen» og han har klaget på det norske, kirkelige lederskap fordi det har vært mer opptatt av oljeboring og asylpolitikk mens kristne blir slaktet ned i Midtøsten. Og Akerhaug har nådd ut med sitt budskap. …
Nå er boka i liten grad polemisk … men … besøkende kirkeledere får ett sted vite at de ikke møter vanlige kirkemedlemmer og dermed ikke forstår hva som faktisk foregår. Men bortsett fra det, er Akerhaugs fortelling nettopp en fortelling.
Og den fortellingen er sterk nok i seg selv. I nåtid er den skremmende. Det har skjedd og skjer grusomme ting rett foran øynene våre. For eksempel i Mosul. Men dette er ikke bare en akutt krise. Det dreier seg om en lang historie. Akerhaug er flink til å trekke inn historiske erfaringer og relevant materiale inne i blant aktuelle presentasjoner av kristne han har møtt på sine reiser i Egypt, Irak, Syria og Libanon.
Biskop Eidsvig tok også opp dette temaet i sin preken i Skjærtorsdagsmessen i St Olav domkirke i Oslo, og sa bl.a.:
Vår lesning fra annen Mosebok tar oss tilbake til en fjern fortid: Guds folk måtte forlate Egypt fordi farao forfulgte dem, drepte deres sønner og påla dem hårdt tvangsarbeide. Moses førte dem ut av Egypt til det lovede land. (Les messens tekster her.)
Dagens situasjon i Egypt er på ett vis den samme: Guds folk, som utgjør ca. 10 % av landets befolkning, utsettes for vold og forfølgelse. Våre kristne brødre og søstre begynner påskefeiringen med dyp uro; de går ut fra at før høytiden er over, vil flere av dem ha måttet bøte med livet fordi de har hatt mot til å gå til gudstjeneste. Det er imidlertid også en vesentlig forskjell: Det finnes ikke noe lovet land et annet sted. De kan i beste fall håpe på en tilværelse som flyktninger i land som motstrebende tar imot dem.
Selv ønsker de å bli og leve fredelig sammen med sine muslimske naboer, som de har gjort i mange hundre år. Jeg skal ikke ta stilling til politiske løsninger på denne krisen, men oppfordre dere til tre ting: (1) Bønn for de forfulgte (2) økonomisk hjelp (3) og at dere, så godt dere evner, taler de kristne egypteres sak i media, til venner og kolleger, og hvor det ellers kan ha en virkning.
Vi har allerede sett at de fleste kristne har vært presset til å forlate land som Irak og Iran, hvor de tidligere utgjorde betydelige minoriteter. De ønsket ikke å utvandre, men de bodde i samfunn som ble uten fremtid for dem og deres barn. Det virker som om vi i Vesten sitter svært stille når kristne forfølges i Midtøsten og andre steder. Dette er signaler som gleder religiøse og politiske ekstremister – og som gjør våre trosfeller motløse. Jeg ønsker å legge til at jødene i Midtøsten er utsatt for en enda verre forfølgelse, og at vår solidaritet også må gjelde dem. …
Etter tips fra en norsk kirkehistoriker bestilte jeg for noen uker siden Martin Luther: Renegade and Prophet, av Lyndal Roper og har nå lest den ferdig. Jeg har lest flere bøker om reformasjonen og Luther i vinter, og må nok innrømme at jeg vanskeligere enn noen gang før kan forstå at reformasjonen skulle kunne kalles nødvendig eller nyttig.
Roper mottok i fjor høst Gerda Henkel prisen for denne og andre bøker, og der skriver de bl.a.:
“Australian-British historian Lyndal Roper, Regius Professor of History at the University of Oxford, is one of the world’s most renowned historians of Early Modern times. She has authored trailblazing studies on social, gender, and psychological history as well as the history of the body; they stand out for their theoretical acumen, masterful command of an impressive wealth of source materials, and their superb prose. In her research on the Age of the Reformation, Lyndal Roper has developed a completely new way of conceptualizing the relations between religions and the social order. Her studies on witchcraft and the persecution of witches mark the emphatic transition in the history of research from women’s history to gender history. Her most recent studies on Martin Luther’s biography, which are driven by a history of physicality, will no doubt strongly influence debates on the Reformation leader in Luther Year 2017. Lyndal Roper, whose work impacts well beyond thinking on the Early Modern epoch, is one of the towering figures in international historiography.”
Amazon har også flere anmeldelser av boka, og i en av disse kan vi lese:
This is an outstanding book by any measure. The main Luther biographies have tended to read Luther through Lutheranism or Reformation doctrines or from a confessional stance or even through a psychological framework. What Roper’s book does is engage with the person in historical, cultural context. Her treatment of Luther’s complex relationships with friend and foe, and friend who became foe, was for me illuminating. The glimpse into home and family life helped ground the man. Roper’s painstaking study of every single one of Luther’s hand written letters (a lot of them) provided a rich insight into the man and his mind.
Roper’s Luther is three dimensional, a very human late Medieval Man, not a Mannequin dressed in Reformed doctrines. Importantly she exposes and understands his antisemitism more clearly than other biographies I have read. … This is a major contribution for both historians and theologians and also a model on how to write biography – it is beautifully written.
Someone above commented that its publication was ‘driven by next years 500th anniversary of Luther’s 95 Theses’ – however, it was a project begun 10 years ago and Roper’s scholarly engagement with Luther goes back decades to her Doctoral studies, studying under the famous Luther scholar and biographer, Oberman. This was not some hastily written book, knocked out to catch the market interest at Luther’s anniversary – of which many will no doubt come – but the culmination of decades of scholarship by one of the world’s leading Historians.
Slik skriver Aftenposten i dag om min amerikanske hjemby; vi giftet oss her, og jeg har vært i Portland over 10 ganger. Aftenposten skriver bl.a.:
Byen er kjent for sine parker og grøntområder. Men det er så utrolig mye mer med Portland. Byen på USAs vestkyst blir rangert som en av de mest spennende byene i verden å besøke i 2017. Dropp New York, Los Angeles og San Francisco! Nå er det hippe Portland som gjelder. …
Portland er i hovedsak kjent for sine mange parker og grøntområder. Midt i byen finner du blant annet Washington Park, der du kan rusle i timevis og beundre de store trærne. Selv om vintermånedene har tvunget bladene av trærne, er det fortsatt bemerkelsesverdig grønt i byen. …
Rett utenfor Portland finner du Columbia River Gorge. Hit drar lokalbefolkningen gjerne for å gå kilometervis i det idylliske landskapet. Og ikke minst for å se fossefallene – ved denne vestkystens suverent største elv. …
Jeg har måttet redigere teksten litt, for ikke alt Aftenposten skriver er korrekt. Bl.a. skriver de til bilde nr 2 (under): «Om været er fint, får man fantastisk utsikt over fjellene som omkranser byen. Her ser vi Mount Hood.» Men Portland har bare ett flott fjell, og det er Mount Hood – sees i bilde 1 og 2. Bilde 3 viser typiske (høye) trær i Oregon (men det er ikke Redwood, de fins i nordre del av California).
Min prestekollega, p Haavar Simon Nilsen, har i dag skrevet et innlegg på Verdidebatt (også trykt i Vårt Lands papirutgave), som overrasker en del; mener han dette alvorlig eller er det halvt eller helt på spøk? Det er noe i det han skriver, men det er vel ikke slik man oppfører seg økumenisk? Han skriver bl.a.:
I 500 år har lutherdomen prega vårt land. Det gjev inga grunn til feiring, men kvalifiserer til botsgang og vedkjenning av alvorlege synder.
For kva har Luther gjeve oss? Han gav oss eit pessimistisk menneskesyn der sjølv gode gjerningar vart sett som vonde, der den syndige steingrunnen i menneskesjela er utømeleg, …. Han raserte sakramentslæra og overleveringa av kyrkjesyn og -lære boren fram i historia gjennom tradisjonen, … Luther presenterte også ein tolkningsnykel for kyrkje- og kristendomsforståing som opna for eit skred av forskjellige tolkingar, ….
Men aller verst er sjølve splittinga av kyrkja. Den lutherske læra og superintendentane som etter kvart vart satt som leiarar for den nye rørsla, skapte grobotn for ei alvorleg kyrkjesplitting som har ført til djupe sår i den kristne korpusen som me kallar Kristi lekam, og som i sanning også er det. ….
Den katolske kyrkja har mange gonger bede om orsaking for feilgrep og synder ho har gjort, også ovanfor dei lutherske kyrkjesamfunna. Ei kyrkje som vil ta ansvar og oppføre seg som ein vaksen må av og til gå ut og vedkjenne sine feilgrep.
Eg ventar på at leiarane for folkekyrkja tar eit slikt ansvar i år … bispekollegiet bør be om orsaking for all urett lutherdomen har dratt inn over seg dei siste fem hundre åra. …
Jeg leser i dag at det ifølge SSB er totalt 883.751 personer i innvandringsbefolkningen i Norge, hvorav 158.764 er norskfødte med innvandrerforeldre – noe som betyr at innvandringsbefolkningen er doblet på et tiår. Dette henger i stor grad sammen med åpning for arbeidsinnvandring fra EØS-land.
Oslo er det fylket i Oslo med klart størst innvandrerbefolkning. Nesten 33 prosent av Oslos befolkning er nå definert som innvandrere og barn av innvandrere. Som helhet er det 16,3 prosent av befolkningen i Norge som er første eller andre generasjons innvandrere. Grafen under viser de 10 største landene pr 01012017.
Under ser man tall for 01012016. Vi ser her at Eritrea ikke var med for et år siden, et land med flest kristne innvandrere, mest ortodokse/koptiske, men også en hel del katolikker. Filippinene har også nå gått forbi Vietnam i totalantall. For Filippinene er heller ikke barn født av filippinsk kvinne og norsk mann med i denne statistikken; jeg vil tro at det dreier seg over langt over 10 000 – det er jo 17 000 kvinner og 4 000 menn i Norge som er født på Filippinene.
Liturgikommisjonen i Norge hadde arbeidsmøte denne uka, og reiste for anledningen til benediktinerklosteret i Clervaux helt nord i Luxemburg. Bildet over viser klosteret (bygningene er fra 1910), og man kan lese mer om det på Wikipedia.
Det var en fin opplevelse å være blant benediktinerne; de sang hele det monastiske breviaret (en hel del mer enn oss vanlige prester) på latin med fine gregorianske melodier, messene var på fransk, men også der ble introitus, graduale, offertorium og kommunionsvers sunget tradisjonelt. Bildet under viser meg i en (for meg) nokså uvanlig alba – før messen i går.
«Hva vil det egentlig si å være den folkekirken som Grunnloven forutsetter?», spør Bernt Oftestad i dagens Vårt Land. Og i sitt svar tar han frem først og fremst to ting. Først skriver han:
Det kan bety flere ting. Men fremfor alt at Den norske kirke er demokratisk, der folkeviljen hos medlemmene bestemmer. Folkeviljen i sin tur utvikles og avklares ved fri opinionspåvirkning og en bestemt valgprosedyre. Samtidig tilkjennes mindretallet rett til en viss frihet. Folkeviljen kan endre seg. Ingen sak verken i folkekirken (eller i det demokratiske samfunnet for øvrig) er prinsipielt sett avgjort en gang for alle. I Den norske kirke reflekteres både statsreligion og demokratisk frihetsprinsipp.
Dernest tar han opp noe som har betydning for medlemsregistreringen i Den katolske kirke (og fra 2017 også gjeldende for de nordiske folkekirkene); skal man måtte kreve personlig innmelding også for medlemmer i Den norske kirke? Han skriver:
… I Grunnlovens paragraf 16 understrekes religionsfriheten. Men hva slags kirkeoppfatning samsvarer med denne friheten? Dommen i saken mellom staten og Oslo katolske bispedømme gir et viktig prinsipielt svar. For staten er det slik at en kirke – eller livssynssamfunn – består av medlemmer som selv har tilkjennegitt at de vil tilhøre den aktuelle livssynsorganisasjon.
Den katolske kirke overså dette prinsippet da den i sin tid fastslo sitt medlemstall. Statens syn på kirkesamfunnene blir derfor det man kaller foreningskirkelig. Kirken er en organisasjon man melder seg inn i. Den såkalte «sakramentkirken» blir således skjøvet til side.
Dermed er svaret gitt på spørsmålet om statens fnansiering av Den norske kirke. Den må skje ut fra prinsippet om religionsfrihet, det vil si at Den norske kirke må bestemmes som en foreningskirke. De statlige overføringer må da være i samsvar med dens medlemstall. Og bare de som selv på fritt grunnlag har meldt seg inn, kan anerkjennes som medlemmer.
I foreningskirken er det ikke dåpen som teller når det gjelder medlemskap, men myndige og frie menneskers innmelding. Det er prinsippet som ligger bak dommen mot Oslo katolske bispedømme. Også for oss som står utenfor, er Grunnlovens paragraf 16 – og oppfatningen av denne paragrafen, et relevant og viktig tema.
