Generelt

Jeg er nå tilbake fra en tre dagers tur til Litauen, der vi i går bl.a. besøkte kirken St Johannes døperen og St Johannes apostel og evangelist i Vilnius, en jesuittkirke som i dag ligger innenfor Vilnius universitet. For norske katolikker er kirken ekstra viktig siden det er der den berømte norske jesuitten Laurits Nielsen (latin Laurentius Nicolai Norvegicus), «Klosterlasse», er gravlagt – selv om man ikke vet nøyaktig hvor i kirken han ligger. Norsk Wikipedia skriver en hel del om ham.

Minneplaten man ser øverst ble satt opp i 1998, og teksten er:

LAURITZ NIELSSØN S.J. – Klosterlasse.
Født 1537 i Tønsberg, Norge, død i Vilnius 5. mai 1622 og begravet i denne kirke.
Denne minneplate ble avduket av H.M. kong Harald V den 4. september 1998.

Jeg er på tur til Litauen sammen med flere prester og andre medarbeidere fra Oslo katolske bispedømme. I går var vi på besøk på Litauens berømte korshøyde – med tusener av kors, som bildene under viser.

Engelsk Wikipedia skriver om denne høyden bl.a.:

The Hill of Crosses (Lithuanian: About this sound Kryžių kalnas (help·info)) is a site of pilgrimage about 12 km north of the city of Šiauliai, in northern Lithuania. The precise origin of the practice of leaving crosses on the hill is uncertain, but it is believed that the first crosses were placed on the former Jurgaičiai or Domantai hill fort after the 1831 Uprising.[1] Over the generations, not only crosses and crucifixes, but statues of the Virgin Mary, carvings of Lithuanian patriots and thousands of tiny effigies and rosaries have been brought here by Catholic pilgrims. … Over the generations, the place has come to signify the peaceful endurance of Lithuanian Catholicism despite the threats it faced throughout history.

Norsk Wikipedia skriver også om høyden.

Mye har blitt skrevet om mor Teresa i forkant av helliggjørelsesmessen i dag, bl.a. har norske aviser kommer med ny og gammel krititikk av henne. John Allen skriver bl.a. følgende i forbindelse med helligkåringen:

…. If any Catholic figure of the modern era did not require a special event in order to be better known, it’s Mother Teresa – now St. Teresa of Calcutta.

At the popular level, I suspect perhaps 80 percent or more of the people who may catch images of today’s ceremony in St. Peter’s Square, featuring Pope Francis reading the traditional proclamation declaring Mother Teresa a saint, will be puzzled by what they see – surprised, in fact, that this didn’t happen a long time ago. The world, in other words, has hardly been sitting around waiting for the Vatican to reach a conclusion most people regard as blindingly obvious.

Yet there is nevertheless a sense in which formally bestowing a halo on Mother Teresa matters, perhaps not so much in the traditional sense, but rather as a towering and permanent reminder of a key insight about the nature of the Catholic Church. Here it is, put as simply as possible: Office is fleeting, but holiness is forever. Power in Catholicism isn’t ultimately about what role one holds, but how compelling a life one leads.

On Saturday morning, twenty-fours before today’s big event, my Crux colleague Inés San Martín and I were at the Santa Marta, the residence on Vatican grounds where Pope Francis lives and where visiting VIPS reside, to see Cardinal Oswald Gracias of Mumbai, India, who’s in town in part for the Mother Teresa canonization.

Gracias said that as an Indian, he’s struck by how important Mother Teresa remains as a national hero even today, 20 years after her death, and how deep her popularity is among even non-Christians – who, of course, are the vast majority in India, where the dominant religious tradition is Hinduism.

Almost certainly, Gracias is today the most powerful Catholic cleric in India, the CEO of the country’s largest archdiocese as well as the lone Asian on Pope Francis’ council of nine cardinal advisers. He’s essentially one of a handful of advisers who are at the table giving advice on every major decision this pope has to make.

I asked Gracias, who’s now almost 72, if he could think of a single priest or bishop in his lifetime who left a deeper imprint on India, who was better known or more influential, than Mother Teresa. “That’s a hard question to answer,” he said, smiling because he meant the exact opposite, and then said: “But the answer is no.” ….

Bildet øverst i artikkelen er fra messen på Petersplassen i dag. De neste to bildene (under) er henholdsvis fra Oslo da mor Teresa mottok fredsprisen i 1979, og bildet som prydet veggen på Peterskirken i dag.

Katolsk.no har her en lang og grundig beskrivelse av Mor Teresa.

I disse dager (kommende søndag er siste dag) avslutter jeg mitt arbeid i St Hallvard menighet, etter sju år, her kan dere leser hva jeg skriver til avskjed i St Hallvards menighetsblad:

Jeg skriver dette i slutten av juli 2016, og nå er det bare igjen noen få uker av mitt arbeid her i St Hallvard menighet. Jeg kommer til å huske spesielt alle menneskene jeg har møtt i mitt pastorale arbeid her i hele sju år; deltakere i messene i St Hallvard kirke (mest om søndagene, med første søndagsmesse lørdag kveld, fromesse, familie-/høymesse og engelsk messe, men også onsdagsmessene med kontaktklubben) og i kapellet (der jeg har feiret flere hundre kveldsmesser på hverdager, og også den tradisjonelle latinske messen), og også på Holmlia og på Nesodden. Jeg planlegger å feire alle disse messene for siste gang de to siste søndagene i august, og der ønsker jeg å ta skikkelig avskjed med dere alle.

Jeg husker også med glede alle jeg har døpt – det ser ut til å være i alt 230 på de sju årene jeg har vært her – for det meste er det småbarn, men også noen voksne og ungdommer, og i noen tilfeller har jeg døpt hele familier. Barna er nok så mange at jeg ikke husker alle, men det er alltid hyggelig når jeg blir minnet om at jeg døpte en person, og nå kan se hvor stor han/hun er blitt. Ungdommene og de voksne jeg har døpt, husker jeg bedre, og da gleder jeg meg alltid når jeg ser dere igjen.

Jeg har også hatt en hel del katekese her; aller mest konfirmantundervisning, der jeg underviste åtte kull (hvert kull på 40-60 ungdommer) de seks første årene jeg var her – det siste året hadde jeg jo en fire måneders studiepermisjon og dermed lite vanlig katekese. Jeg husker nok alle konfirmantkullene jeg har hatt – og med glede, for det var hyggelige ungdommer – men det er nok dessverre ikke slik at jeg husker dere alle, eller alle navnene.

For førstekommunion hadde jeg ansvar for hele kull av 3. klassinger i to år, og det var også hyggelig arbeid. I tillegg har jeg alle mine år i menigheten forberedt store barn og ungdommer til førstekommunion noen år etter vanlig alder. Slik ekstraundervisning gikk i mindre grupper – det er sikkert 50 stykker av dere alt i alt – og jeg husker dere alle med glede.

Kurs i katolsk tro hadde jeg også de første seks årene her, både på norsk og engelsk. På engelsk handlet kursene mest om katolikker som skulle forberede seg til å motta konfirmasjonens sakrament, mens de norske kursene for det aller meste var for mennesker som ønsket å bli opptatt i Den katolske kirke, enten ved konversjon eller ved voksendåp. Her var gruppene så pass små (6 til 14 personer) og vi møttes så mange ganger (hver 14. dag fra september til juni) at jeg nok husker alle, og prøver å følge litt med hvordan det går med dere.

Jeg har også vært så heldig at jeg har hatt ekteskapskurs (igjen både på norsk og engelsk) de siste fire årene i menigheten. Her møttes vi fem kvelder i forholdsvis små grupper, slik at jeg lærte disse unge parene (fra hele verden, så det har vært lærerikt for meg) noenlunde godt å kjenne. Flere bryllup har jeg også hatt gleden av å feire i Oslo, selv om flertallet av de som har gått på ekteskapskurs, har giftet seg i utlandet.

Til slutt vil jeg også nevne kontakten jeg har hatt med mennesker ved sjelesorgssamtaler og skriftemål, dette har også vært givende for meg. Jeg har også gått på en del sykebesøk, til noen regelmessig med den hellige kommunion over lang tid, til andre mer akutt med sykesalvingen ved slutten av livet. Jeg så nylig gjennom listen av begravelser jeg har hatt her disse årene, mange av dem husker jeg godt, og jeg har også alltid satt stor pris på kontaktene med nærmeste familie til de avdøde – om det har vært et langt og rikt liv som er avsluttet, eller om døden har kommet brått og altfor tidlig.

Jeg skal nå over i en nokså annerledes stilling (som sykehusprest og sekretær for liturgikommisjonen), og jeg gjør det med en viss spenning, for i mine 25 år som prest (de første 8 i en luthersk kirke) har jeg de siste 23 årene vært i vanlig menighetsarbeid, og har litt vanskelig å se for meg hvordan en prest ellers kan fungere. Jeg kommer nok til å savne den tette og regelmessige kontakten med menighetslemmer, og jeg tar i alle fall med glede med meg gode minner fra mine sju år i St Hallvard menighet.

Med vennlig hilsen
Pastor Oddvar Moi

Første bilde under er fra én av konfirmasjonsmessene i september 2013. Neste bilde er fra én av førstekommunionsmessene i mai 2015.

I dag leste jeg om den årlige, tamilske Mariavalfarten til Mariaholm (katolsk leirsted i Spydeberg i Østfold for uinnvidde). 1000 mennesker var til stede, leser vi, og det første bildet viser fremste del av en av prosesjonene. Det andre bildet viser et ganske overraskende, og stort, tilbygg til kapellet på Mariaholm.

Mandag var vi i Beziers og så bl.a. på den flotte katedralen der – den kalles fortsatt katedral selv om de mistet biskopen for litt over 200 år siden; Napoleon mente nemlig at Kirken burde organiseres mer effektivt og med større bispedømmer. Tirsdag og onsdag formiddag så vi kirker og museer i Toulouse – katedralen, den like berømte St Sernin og Église des Jacobins (der St Thomas Aquinas ligger under alteret) – og onsdag ettermiddag så vi katedralen i Bordeaux, der vi er nå.

I går besøkte vi også Musee des Augustins i Toulouse og så bl.a. denne flotte statuen – kalt Virge et l’Enfant, dite Notre Dame de Grasse.

I St Olav domkirke i Trondheims nylig utgitte hefte om Hl Olav leser vi også:

Ættesamfunnet i Norge hadde siden uminnelige tider vært splittet i storfamilier («ætter») , som kriget mot hverandre. Da Olav kom tilbake til Norge var dette «ættesamfunnet» delvis i oppløsning. Ættefaren var nå blitt bygdehøvding eller hersker over store landområder.

Ættehøvdingene misbrukte makten de hadde. På tingene dømte de bønder og småfolk etter landets lover, men selv tok de seg friheter som truet landets fred.

Som lovgiver og lovens håndhever fikk kong Olav sin viktigste oppgave: Å gi lover som beskyttet nyfødte barn, kvinner, treller og andre svake i samfunnet, og straffe dem som forbrøt seg mot landets lov og rett. I lang tid var disse lovene kjent som «St. Olavs kristenrett». Ennå i dag er deler av vårt rettsvesen tuftet på denne lovsamling.

Olav konge fikk 10 relativt rolige styringsår, og i denne perioden førte han samlingen av Norge et mektig skritt videre. Olavs samlingsverk inneholder blant annet følgende:

1) Han hadde herredømme over et stort rike. Olav var trolig den første rikskongen som sikret seg reelt styre i innlandsområdene Trøndelag og Opplandene.

2) Olav Haraldsson la grunnlaget for en riksomfattende lokal styringsordning. Han skal ha innsatt lendmenn i alle landsdeler.

3) Olavs rolle ved innføringen av kristendommen er grunnleggende. Ved tingmøtet på Moster, i Sunnhordland i 1024, fikk Norge også en riksomfattende kirkeorganisasjon med kirker og prester, en kristen rettsordning og fremfor alt forbud mot all annen religionsvirksomhet.

Kristendommen (Den katolske kirke) ble som kongens tro – rikets eneste tillatte religion.

Kongen ble i sin levetid Kirkens øverste leder, inntil Kirken senere ble helt selvstendig.

4) Gjennom kamper mot politiske motstandere økte Olav kongens riksgods betydelig. Han var den første rikskonge som i omfattende grad lot prege norsk mynt. Olav var den første rikskongen som hadde effektiv styring over hele Norge. Han foretok også mange misjonsreiser i de landsdelene som ennå ikke var blitt kristnet, og gav slik kristendommen varig fotfeste.

I St Olav domkirke i Trondheims hefte om Hl Olav leser vi videre:

Etter kong Olavs død begynte mirakuløse ting å skje. En solformørkelse ble umiddelbart koblet til slaget på Stiklestad, som et bud om himmelens vrede. Man hørte om flere helbredelser, blant annet fikk Tore Hund leget et sår i hånden da et stenk av kong Olavs blod kom på det. Vel ett år etter kongens fall, ble liket gravet opp, og biskopen erklærte ham for en hellig mann, 3. august 1031. Dette fikk folkets tilslutning – både av hans venner og tidligere fiender, og senere også av paven. Han ble lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros, som Trondheim den gang het. Senere ble skrinet flyttet til koret i Nidarosdomen.

Kulten til St. Olav bredte seg hurtig over hele Nord-Europa. Det skjedde mange undere når folk i Norge og i utlandet ba om hans forbønn, ja, det gjør det fortsatt den dag i dag! Det ble bygget svært mange St. Olavs-kirker – ikke bare i Norden, men også i større byer som Novgorod, London og York. Olav ble helligkåret som martyr for sin død under korsmerket. Han blir i tillegg æret som Norges evige konge og landets og folkets vernehelgen, fordi det var han som fullførte den lange kristningsprosessen. Ved siden av Maria var St. Olav den mest avbildede helgen i nordisk middelalderkunst, både i maleri og skulptur. Disse fremstillingene går fra 1100-tallet og frem til reformasjonen. Olav vises enten stående, kronet og med en øks i den ene hånden, eller sittende, og oftest med et uhyre under føttene – symbolet på de onde maktene han overvant. Den sterke folketradisjonen om St. Olav vitner om den kraft han hadde i folks trosliv i Norge – ikke bare i katolsk tid, men også lenge etter reformasjonen i 1537. …

Historisk kunnskap er viktig for å forstå kong Olav Haraldssons samtid. Olavs konversjon og kristenliv viser hans lange vei fra hedensk råskap, til et liv mer i samsvar med Hvitekrists vilje. Olav overvant det onde ved å gi sitt liv for den kristne rett og for Norges enhet. Kong Olav var den første av de europeiske herskerne som ble gitt tittelen «Rex Perpetuus» – «evig konge». Han er Norges evige konge. Hans kongstanke skulle lede hans etterfølgere og gi folk trygghet og rettferd.

St Olav domkirke i Trondheim har nylig utgitt et hefte om Hl Olav (på flere språk), der det bl.a. står:

Mens Olav Haraldsson overvintret i Rouen (1013 – 1014), ble han kjent med kristentroen. Han fikk grundig undervisning om «Hvitekrist» og Hans synlige samfunn her på jorden (Den katolske kirke). Erkebiskop Robert forberedte selv det norske kongsemnet til dåpen (i 1014).

Den katolske kirke feirer Olav den Helliges dåp og omvendelse som fest eller minnedag den 16. oktober. Ved Olavsalteret, det norske nasjonal-alter i Roma, blir dagen feiret som fest.

Av hertug Richard II lærte Olav hva et sivilisert og moderne statsstyre innebar. Da Olav senere ble konge i Norge, innførte han den katolske kristenretten, hvor den svake for første gang i vår historie oppnådde beskyttelse mot den sterke. Dette hadde vært utenkelig uten kongens læretid i Rouen. Her fikk han også høre om keiser Karl den Store (768 – 814), som ville bygge ett stort frankisk og katolsk rike. Han ble nå Olavs store forbilde; «Rex iustus». Olav ville bygge Norge til ett, kristent rike, bygget på lov og rett.
Etter et års opphold i Rouen dro han til England og videre derfra til Norge for å erobre landet.

Palmesøndag 25. mars 1016, i sjøslaget ved Nesjar, seiret han over jarl Svein Håkonsson, Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson – landets fremste høvdinger. Og samme år ble Olav valgt til konge i Norge på Øretinget i Trøndelag.

Johan Allen skriver at pave Frans slo tre fluer i ett smekk da han utnevnte den amerikanske legmannen (og medlem av Opus Dei) Greg Burke til ny leder av Vatikanets pressekontor, etetr p. Federico Lombardis, SJ:

… First, he’s helped lay to rest perceptions that he’s anti-American. It’s well known that Francis had never traveled to the United States before his papal voyage in September 2015, that much of the most strident criticism he’s drawn since his election has come from American circles, and that his comfort zone is mostly defined by Spanish and Italian-speakers.

Up to this point, Francis had not turned to an American for a single truly significant Vatican post, and the longer that drought went on, the more pronounced impressions would have become that the pontiff had imposed a “no American need apply” policy.

A native of St. Louis (and a lifetime Cardinals fan), Burke is as American as they come. Granted, he’s spent much of his adult life in Rome, he speaks multiple languages, he’s traveled widely and is a citizen of the world, but his personality and outlook are still quintessentially American. By naming Burke to one of the most visible Vatican positions of all, Francis effectively has inoculated himself against impressions that Americans don’t have a significant place in his Church.

Second, Francis has also demonstrated that subject-matter competence is important in making important Vatican personnel choices. Burke came to Rome as a journalist working for Catholic news outlets, which gave him a deep understanding of the story. Because he was exceptionally talented, however, he quickly transitioned to the big leagues, first to Time magazine and then to Fox News.

That background means Burke has an insider’s understanding of the dynamics of the news business, and he speaks the language of professional journalists. Burke was hired by the Secretariat of State in 2012, and took over as the number two official as the Vatican Press Office in February. At the senior levels of the Vatican today, there’s simply no one better positioned to engage the media.

A similar observation could be made about Garcia, by the way, a veteran journalist who’s well-liked and well-respected in the Vatican press corps, and who brings enormous good will to the post. In that sense, Francis will get credit for naming the right people to the jobs.

Third, Burke is a member of Opus Dei – in their parlance, a “numerary,” meaning a lay person who nevertheless is celibate – which is a Catholic group typically seen as fairly conservative. By conventional standards, Burke’s personal politics (which, by the way, have never interfered with his job) could probably best be described as center-right. At a time when some see Pope Francis as a liberal stacking the deck with like-minded progressives, this appointment runs counter to the stereotypes and invites observers to consider whether for Francis, it’s ultimately more the quality of the individual than their ideology that actually matters. …