Generelt

I dag leste jeg om den årlige, tamilske Mariavalfarten til Mariaholm (katolsk leirsted i Spydeberg i Østfold for uinnvidde). 1000 mennesker var til stede, leser vi, og det første bildet viser fremste del av en av prosesjonene. Det andre bildet viser et ganske overraskende, og stort, tilbygg til kapellet på Mariaholm.

Mandag var vi i Beziers og så bl.a. på den flotte katedralen der – den kalles fortsatt katedral selv om de mistet biskopen for litt over 200 år siden; Napoleon mente nemlig at Kirken burde organiseres mer effektivt og med større bispedømmer. Tirsdag og onsdag formiddag så vi kirker og museer i Toulouse – katedralen, den like berømte St Sernin og Église des Jacobins (der St Thomas Aquinas ligger under alteret) – og onsdag ettermiddag så vi katedralen i Bordeaux, der vi er nå.

I går besøkte vi også Musee des Augustins i Toulouse og så bl.a. denne flotte statuen – kalt Virge et l’Enfant, dite Notre Dame de Grasse.

I St Olav domkirke i Trondheims nylig utgitte hefte om Hl Olav leser vi også:

Ættesamfunnet i Norge hadde siden uminnelige tider vært splittet i storfamilier («ætter») , som kriget mot hverandre. Da Olav kom tilbake til Norge var dette «ættesamfunnet» delvis i oppløsning. Ættefaren var nå blitt bygdehøvding eller hersker over store landområder.

Ættehøvdingene misbrukte makten de hadde. På tingene dømte de bønder og småfolk etter landets lover, men selv tok de seg friheter som truet landets fred.

Som lovgiver og lovens håndhever fikk kong Olav sin viktigste oppgave: Å gi lover som beskyttet nyfødte barn, kvinner, treller og andre svake i samfunnet, og straffe dem som forbrøt seg mot landets lov og rett. I lang tid var disse lovene kjent som «St. Olavs kristenrett». Ennå i dag er deler av vårt rettsvesen tuftet på denne lovsamling.

Olav konge fikk 10 relativt rolige styringsår, og i denne perioden førte han samlingen av Norge et mektig skritt videre. Olavs samlingsverk inneholder blant annet følgende:

1) Han hadde herredømme over et stort rike. Olav var trolig den første rikskongen som sikret seg reelt styre i innlandsområdene Trøndelag og Opplandene.

2) Olav Haraldsson la grunnlaget for en riksomfattende lokal styringsordning. Han skal ha innsatt lendmenn i alle landsdeler.

3) Olavs rolle ved innføringen av kristendommen er grunnleggende. Ved tingmøtet på Moster, i Sunnhordland i 1024, fikk Norge også en riksomfattende kirkeorganisasjon med kirker og prester, en kristen rettsordning og fremfor alt forbud mot all annen religionsvirksomhet.

Kristendommen (Den katolske kirke) ble som kongens tro – rikets eneste tillatte religion.

Kongen ble i sin levetid Kirkens øverste leder, inntil Kirken senere ble helt selvstendig.

4) Gjennom kamper mot politiske motstandere økte Olav kongens riksgods betydelig. Han var den første rikskonge som i omfattende grad lot prege norsk mynt. Olav var den første rikskongen som hadde effektiv styring over hele Norge. Han foretok også mange misjonsreiser i de landsdelene som ennå ikke var blitt kristnet, og gav slik kristendommen varig fotfeste.

I St Olav domkirke i Trondheims hefte om Hl Olav leser vi videre:

Etter kong Olavs død begynte mirakuløse ting å skje. En solformørkelse ble umiddelbart koblet til slaget på Stiklestad, som et bud om himmelens vrede. Man hørte om flere helbredelser, blant annet fikk Tore Hund leget et sår i hånden da et stenk av kong Olavs blod kom på det. Vel ett år etter kongens fall, ble liket gravet opp, og biskopen erklærte ham for en hellig mann, 3. august 1031. Dette fikk folkets tilslutning – både av hans venner og tidligere fiender, og senere også av paven. Han ble lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros, som Trondheim den gang het. Senere ble skrinet flyttet til koret i Nidarosdomen.

Kulten til St. Olav bredte seg hurtig over hele Nord-Europa. Det skjedde mange undere når folk i Norge og i utlandet ba om hans forbønn, ja, det gjør det fortsatt den dag i dag! Det ble bygget svært mange St. Olavs-kirker – ikke bare i Norden, men også i større byer som Novgorod, London og York. Olav ble helligkåret som martyr for sin død under korsmerket. Han blir i tillegg æret som Norges evige konge og landets og folkets vernehelgen, fordi det var han som fullførte den lange kristningsprosessen. Ved siden av Maria var St. Olav den mest avbildede helgen i nordisk middelalderkunst, både i maleri og skulptur. Disse fremstillingene går fra 1100-tallet og frem til reformasjonen. Olav vises enten stående, kronet og med en øks i den ene hånden, eller sittende, og oftest med et uhyre under føttene – symbolet på de onde maktene han overvant. Den sterke folketradisjonen om St. Olav vitner om den kraft han hadde i folks trosliv i Norge – ikke bare i katolsk tid, men også lenge etter reformasjonen i 1537. …

Historisk kunnskap er viktig for å forstå kong Olav Haraldssons samtid. Olavs konversjon og kristenliv viser hans lange vei fra hedensk råskap, til et liv mer i samsvar med Hvitekrists vilje. Olav overvant det onde ved å gi sitt liv for den kristne rett og for Norges enhet. Kong Olav var den første av de europeiske herskerne som ble gitt tittelen «Rex Perpetuus» – «evig konge». Han er Norges evige konge. Hans kongstanke skulle lede hans etterfølgere og gi folk trygghet og rettferd.

St Olav domkirke i Trondheim har nylig utgitt et hefte om Hl Olav (på flere språk), der det bl.a. står:

Mens Olav Haraldsson overvintret i Rouen (1013 – 1014), ble han kjent med kristentroen. Han fikk grundig undervisning om «Hvitekrist» og Hans synlige samfunn her på jorden (Den katolske kirke). Erkebiskop Robert forberedte selv det norske kongsemnet til dåpen (i 1014).

Den katolske kirke feirer Olav den Helliges dåp og omvendelse som fest eller minnedag den 16. oktober. Ved Olavsalteret, det norske nasjonal-alter i Roma, blir dagen feiret som fest.

Av hertug Richard II lærte Olav hva et sivilisert og moderne statsstyre innebar. Da Olav senere ble konge i Norge, innførte han den katolske kristenretten, hvor den svake for første gang i vår historie oppnådde beskyttelse mot den sterke. Dette hadde vært utenkelig uten kongens læretid i Rouen. Her fikk han også høre om keiser Karl den Store (768 – 814), som ville bygge ett stort frankisk og katolsk rike. Han ble nå Olavs store forbilde; «Rex iustus». Olav ville bygge Norge til ett, kristent rike, bygget på lov og rett.
Etter et års opphold i Rouen dro han til England og videre derfra til Norge for å erobre landet.

Palmesøndag 25. mars 1016, i sjøslaget ved Nesjar, seiret han over jarl Svein Håkonsson, Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson – landets fremste høvdinger. Og samme år ble Olav valgt til konge i Norge på Øretinget i Trøndelag.

Johan Allen skriver at pave Frans slo tre fluer i ett smekk da han utnevnte den amerikanske legmannen (og medlem av Opus Dei) Greg Burke til ny leder av Vatikanets pressekontor, etetr p. Federico Lombardis, SJ:

… First, he’s helped lay to rest perceptions that he’s anti-American. It’s well known that Francis had never traveled to the United States before his papal voyage in September 2015, that much of the most strident criticism he’s drawn since his election has come from American circles, and that his comfort zone is mostly defined by Spanish and Italian-speakers.

Up to this point, Francis had not turned to an American for a single truly significant Vatican post, and the longer that drought went on, the more pronounced impressions would have become that the pontiff had imposed a “no American need apply” policy.

A native of St. Louis (and a lifetime Cardinals fan), Burke is as American as they come. Granted, he’s spent much of his adult life in Rome, he speaks multiple languages, he’s traveled widely and is a citizen of the world, but his personality and outlook are still quintessentially American. By naming Burke to one of the most visible Vatican positions of all, Francis effectively has inoculated himself against impressions that Americans don’t have a significant place in his Church.

Second, Francis has also demonstrated that subject-matter competence is important in making important Vatican personnel choices. Burke came to Rome as a journalist working for Catholic news outlets, which gave him a deep understanding of the story. Because he was exceptionally talented, however, he quickly transitioned to the big leagues, first to Time magazine and then to Fox News.

That background means Burke has an insider’s understanding of the dynamics of the news business, and he speaks the language of professional journalists. Burke was hired by the Secretariat of State in 2012, and took over as the number two official as the Vatican Press Office in February. At the senior levels of the Vatican today, there’s simply no one better positioned to engage the media.

A similar observation could be made about Garcia, by the way, a veteran journalist who’s well-liked and well-respected in the Vatican press corps, and who brings enormous good will to the post. In that sense, Francis will get credit for naming the right people to the jobs.

Third, Burke is a member of Opus Dei – in their parlance, a “numerary,” meaning a lay person who nevertheless is celibate – which is a Catholic group typically seen as fairly conservative. By conventional standards, Burke’s personal politics (which, by the way, have never interfered with his job) could probably best be described as center-right. At a time when some see Pope Francis as a liberal stacking the deck with like-minded progressives, this appointment runs counter to the stereotypes and invites observers to consider whether for Francis, it’s ultimately more the quality of the individual than their ideology that actually matters. …

Slik er overskrifta i dag tidlig i min barndoms lokalavis, Jærbladet, om Dag Øivind Østereng: Sier opp i morgen – blir katolikk. Hele artikkelen kan leses her – men krever innlogging. (Les også mer om Jærbladet HER.)