Jeg har en Facebook-profil, men må legge til at jeg bruker det svært lite. Jeg logget meg likevel på tidligere i dag for å svare på en venneforespørsel, og da så jeg en del bilder min svigerinne og hennes mann har lagt inn på Facebook, etter at de besøkte oss i Oslo i starten av september. Bildet over viser litt av mitt kontor, med en av messehaklene jeg kjøpte hos Gammarelli i Roma i vår – og på veggene en samling manipler, som mest er til pynt.
I mitt første år i Oslo (1975-76) bodde jeg på Billingstad i Asker, og var svært aktiv i Holmen menighet – jeg og to medstudenter bodde gratis mot å gjøre en del oppgaver i menigheten. Jeg var ikke selv med i det kjente ungdomskoret «Crossing» (som startet i 1968 – les om jubuleet her), men møtte dem ofte. Jeg husker aller best en ungdomsgudstjeneste, der Holm Holmsen spilte (og jasset opp) en av de kjente ungdomssalmene (Kristus er verdens lys, tror jeg) på en helt fantastisk måte.
Jeg tenkte på det, da jeg i går leste om Holmsen (i Vårt land) – han, som er nå over 80 år, er fortsatt aktiv i kirkelig arbeid.
Jeg er nå tilbake etter noen dager på prestemøtet for Oslo katolske bispedømme. Det er tradisjon at vi er sammen noen dager hvert år i starten av oktober, og det er alltid hyggelig å treffe brødrene – noen av dem trefefr jeg bare denne ene gangen i året.
Bildet under viser oss etter at vi har feiret messen på minnedagen for den hellige Frans av Assisi.
Jeg leste Janne Haaland Matlarys innlegg i Aftenposten 21/9 fant senere lenken til innlegget på katolsk.no. Der skriver professor Matlary ganske interessant:
«Hvordan kan du som er en moderne, norsk topputdannet kvinne være katolikk?» spurte en journalist. Jeg svarte: «Ditt spørsmål røper dine fordommer». Da ble hun opprørt.
Med 1,3 milliarder katolikker i verden er det å være katolikk noe av det vanligste som er, det «alle» er. Om man legger til 700 millioner protestanter, blir kristendommen det mest utbredte av alt i hele verden som gruppemarkør. Å være norsk blir en severdighet, det er bare 5 millioner av oss.
Journalistens spørsmål var sikkert ikke ment slik, men var likevel et forsøk på marginalisering: Å være katolikk, eller kristen, for den saks skyld, står i motsetning til fremskrittet, frigjøring, modernitet, profesjonalitet, styrke. Dette var den implisitte fordom i hennes spørsmål.
Denne type definisjonsmakt utøves i alle sosiale relasjoner; ordene som brukes som beskrivende, er ofte normative i stedet, gjerne negativt ladet. Å bruke definisjonsmakten til å marginalisere motstandere er en gammel debatteknikk, men dette fører til enten skinndebatter eller marginalisering. Resultatet blir at noen tema er tabu, de debatteres ikke. Det er dristig av meg å skrive dette, rent sagt ubehagelig, men det er viktig: Tenk etter, uten fordommer og baktanker, hvilke tema debatteres ikke i norsk offentlighet i dag?
Idealet for offentlig debatt er en «herredømmefri dialog», som filosofen Habermas forfekter. Dette betinger at ingen bruker makt til å definere debattens premisser, er åpne mht. egne premisser og at argumentenes egentyngde er det som teller. Men ser vi på kontroversielle temaer som abort, familiebegrepet, kristendommens plass i offentligheten, etc., debatteres dette ikke ut fra disse kriteriene. ….
Les gjerne videre, der Matlary skriver mer om bl.a. abort som et moderne tabu – pluss en del kommentarer til innlegget.
Lederen av den største gruppen anglikanere som søker forening med Roma, erkebiskop John Hepworth, forteller i dag om forferdelige seksuelle misbruk han ble utsatt for i Den katolske Kirke i Australia i unge år. I erkebispedømmet Melbourne fikk han god behandling etter at han leverte sin klage i 2008, i erkebispedømmet Adelaide har det fortsatt nesten ikke skjedd noe med hans klage siden da.
An Australian archbishop leading a breakaway Anglican faction that wants to reunite with Rome has revealed that he fled the Catholic priesthood after experiencing systematic sexual abuse over more than a decade.
Archbishop John Hepworth, the primate of the Traditional Anglican Communion, a 400,000-member Anglican breakaway group seeking reconciliation with the Vatican, broke decades of silence after securing an apology from the Catholic church and an offer of $75,000 compensation.
The revelation of his private pain, known until today only to family, a few close friends and senior church leaders, adds an extraordinary personal twist to the creation of Anglican ordinariates that have opened the way for the largest mass defection to the Catholic Church since the Reformation.
Despite what he suffered over a 12-year period from 1960 at the hands of two priests and a fellow seminary student who went on to be ordained, Archbishop Hepworth said he was determined to continue his mission to bring the churches together. …
Les mer om dette HER, event. også to andre artikler HER og HER.
Det er 12 år siden min diakonvielse i dag, men for en prest er prestevielsen en hel del viktigere (for meg var det 8. januar 2000), så jeg tenker mest på at det i dag er 20 år siden Fr. Richard John Neuhaus ble presteviet. Han var også tidligere luthersk prest, og er nok den personen som hadde aller størst betydning da jeg ble katolikk i 1994 – Neuhaus konverterte fire år tidligere.
Om Fr. Newhaus leste jeg i dag:
Twenty years ago today, on the feast of the Nativity of the Blessed Virgin Mary, Richard John Neuhaus was ordained a Catholic priest. Cardinal John O’Connor ordained Father Neuhaus in 1991 at St. Joseph’s Seminary, just north of the city in Dunwoodie. Exactly one year previous, on September 8, 1990, Cardinal O’Connor had received Richard into full communion with the Catholic Church, in a ceremony held in the private chapel of the cardinal’s residence.
Last night, Archbishop Timothy Dolan of New York invited friends and colleagues of Father Neuhaus to Dunwoodie for the Mass inaugurating the new seminary year, falling as it did on the eve of the twentieth anniversary of his ordination in the same chapel. Addressing the seminarians and the faculty on the importance of the interior life, Archbishop Dolan took as his inspiration a verse from the assigned reading of the day: your life is hidden with Christ in God.
“It was a winding road from St. John’s Lutheran in Pembroke, Ontario, where Richard was baptized, to this seminary chapel, where Richard was ordained, but the road always had a single destination—union with Jesus Christ,” Archbishop Dolan preached.
“Few of you will have a life as public at Father Neuhaus had,” he continued. “But we can all learn from him. The key to his life as a Christian disciple was that he always did his prayers in the morning before reading the New York Times. Prayer before penance, he would say!” …
Jeg har en siste ferieuke, og skal fra lørdag morgen av gå langs muren mellom England og Skottland som keiser Hadrian lot bygge fra år 122 e.Kr. Vi reiste fra Oslo til Edinburgh torsdag kveld, ser noen museer i den byen i dag, før vi ankommer Segedunum (Newcastle) i kveld. Lørdag morgen starter vi på vår seks dagers vandring, sammen med familie fra USA – i alt 135 km.
Les mer om Hadrians mur på Wikipedia – på http://www.hadrians-wall.org/ og på http://www.nationaltrail.co.uk/hadrianswall/
Jeg har nå vært noen dager på Jæren og besøkt min mor, en bror og to søstre med deres barn og (faktisk også) barnebarn. Søndag feiret jeg høymessen i St Svithun menighet i Stavanger – hyggelig å treffe igjen mange gamle kjente.
Vi er nå tilbake i Oslo, og kan se tilbake på en begivenhetsrik uke. I går så vi (om morgenen) katedralen i Bayeux – som var svært flott. Og på vei tilbake til Paris, stoppa vi i Rouen for å se den siste katedralen. Heldigvis jobba man på det sentrale tårnet, men ellers var kirken i dårlig stand – se f.eks. vestfasaden under, som var helt svart. Inne var også deler av kirken avstengt, den var tydeligvis ikke brukt til liturgiske handlinger (men det så ut til at man hadde noen kunstutstillinger der), og den var støvete og flere steder var det mengder av duelort. En litt uheldig siste opplevelse, etter å ha sett mange flotte kirker i god stand.
I dag starta dagen med et besøk i Picardie-museet i Amiens, og en siste avskjed med katedralen der. Deretter en ganske lang kjøretur til Normandie, der vi så Omaha beach, en av D-dagens strender i juni 1944.
I morgen (som er siste dag) skal vi katedralen i Bayeux (bildet over) og Bayeux-teppet i samme by, samt katedralen i Rouen – på vei til flyplassen i Paris.
Søndag kveld kom vi til Amiens og fikk med oss kveldens lys-show – hver kveld lyses nemlig katedralens fasade opp av kraftige lys; hver statue farges i flere farger. Opprinnelig regner man med at statuene var malte.
I formiddag brukte vi så flere timer inne i kirken (og oppe i tårnet) – den har bl.a. et stort barokk alter innerst i koret (se under).
I dag var vi første delen av dagen i St Quentin og så katedralen der, deretter kjørte vi til Noyon og tilbrakte mer tid der – så bl.a. Jean Calvins museum, siden han var født i Noyon. Bildet under viser katedralen i Noyon.
Vi kom så til Amiens på slutten av dagen, og har sett den fantastiske katedralen der utvendig, Det er den største gotiske katedralen i Franrike (dobbelt så stor som Notre Dame de Paris, sies det). Vi så den fra veien nesten 10 km fra byen!
I går var vi første del av dagen i Laon og så en flott, og svært tidlig gotisk katedral der – bygget ca 1180-1215. Den har flotte proporsjoner og spesielt flotte tårn.
Etter lunch var vi i Reims, og må innrømmet at katedralen der var flottere på alle måter – bygget fra 1211 til langt utpå 1300-tallet. Spesielt vest-fasaden er svært imponerende – se bilde under. Her ble også kong Clovis døpt i 496 og de aller fleste franske konger ble kronet og salvet, helt fram til 1825.
I dag besøkte vi to kirker i Soissans – katedralen (som sees under) og klosterkirken Jean de Vigne – og en i Braine (en halv time lenger øst).
I morgen står Laon og Reims for tur.
Torsdag besøkte vi Agnetz, Beauvais, St Germer de Fly og Gerberoy, så kirkene der- og litt mer. Under er koret i den berømte kirken i Beauvais (bilde fra Wikipedia) – resten av kirken klarte de aldri å bygge. Delvis falt den ned, siden arkitektene hadde vært altfor dristige.
I går tilbrakte vi store deler av dagen in Chateau de Chantilly, som bl.a. har en stor kunstsamling. Vi så bl.a. bildet under: Rafaels Madonna fra Loretto (bilde fra Wikipedia).
Vår første stopp i går var i Senlis, en liten, men gammel by bare en halv time nord for Paris’ hovedflyplass. Den har en flott katedral, som man kan se under (bilde fra Wikipedia).
Fra og med i dag er vi på noen dagers ferie i området nord for Paris – mellom byene Rouen i vest, Amiens i nord og Reims i øst. Vi skal se katedralene i disse tre byene, samt katedralene i Beauvais og Laon – og i flere andre byer.
Under kan man se de fem katedralene jeg her har nevnt – i samme rekkefølge, bilder fra Wikipedia.
Pave Benedikt XVI ba søndag for ofrene etter fredagens tragiske hendelser ved regjeringskvartalet og Utøya. Etter Angelusbønnen ved Castel Gandolfo kom Benedikt med følgende uttalelse: Påny blir vi dessverre møtt av nyheter om død og vold. Vi føler alle en dyp sorg over de store terrorangrepene som fant sted sist fredag i Norge. Vi ber for ofrene, de sårede og alle deres kjære. Til alle gjentar jeg min dyptfølte appell om å forlate for alltid hatets vei og flykte fra ondskapens logikk, sa pave Benedikt.
På Vatikanets nettsider kan vi lese mer om dette:
Pope Benedict XVI on Sunday prayed for the victim’s of Friday terrorist attack in Norway, which took nearly 100 lives. Speaking after his Angelus in Castel Gandolfo, the Holy Father said, “Unfortunately, yet again, comes news of death and violence,” and expressed his deep sorrow. He reiterated a “grief-stricken” appeal to all to forever abandon the way of hatred and to flee from the logic of evil.
Before reciting the Angelus, the Pope reflected on the importance of one’s conscience is doing good and avoiding evil. He was speaking about the first reading from Sunday’s Mass, which spoke of King Solomon, who had prayed to God to give him a meek heart, meaning a developed conscience to determine between good and evil.
The Pope said, “Solomon’s example applies to everyone…The moral conscience presupposes a capacity to listen to the voice of truth, and to be meek towards its indications.”
“In reality,” Pope Benedict XVI said, “the true quality of our own life and that of society depends on a person’s rightly formed conscience, and on everyone’s capacity to recognise good, separating it from evil, and to try and bring it about patiently to contribute to the cause of justice and peace.”
The Holy Father added, “People called to political office naturally have more responsibilities, and thus, as Solomon teaches, need God’s help even more.”
Dette kondolansebrevet vil bli lest opp i alle messer i morgen:
Hans Majestet, Kong Harald V, konge av Norge
Hans Hellighet pave Benedikt XVI sørger dypt over nyheten om de mange tap av liv forårsaket av de ufattelige voldshandlingene i Oslo og på Utøya. Han ber inderlig for ofrene og deres familier og påkaller Guds fred over de døde og guddommelig trøst til dem som lider. I denne tiden med landesorg ber han om at alle nordmenn må være åndelig forenet i besluttsomt å avvise hatets og konfliktens vei og uten frykt arbeide sammen for å skape en fremtid med gjensidig respekt, solidaritet og frihet for kommende generasjoner.
(Kardinal Tarcisio Bertone, statssekretær)
