Generelt

En annen vinkling på Müller-saken

Generelt /

P. Arne Kirsebom skriver på sin blogg ganske personlig om sine egen opplevelser med biskop Müller i Trondheim – og viser også til boka som nå utgis, om den saken som var så sentral i mediebildet i vår:

… Jeg har lest gjennom boken i går og jeg synes den er sterk og god. Det er ikke til å unngå å bli rørt og berørt på flere steder i innholdet og man får en forståelse hvor ille det må være å gjennomgå noe slikt “David” har opplevd. Han håper at boken vil gi andre mot og mulighet til å ta opp sine saker og det håpet slutter jeg meg til.

På noen steder kjenner jeg meg igjen i boken selv om jeg ikke har hatt noen lignende opplevelse med biskop Müller. Det jeg tenker på, er frykten for å møte mannen som beskrives så godt i boken. Selv måtte jeg forlate Trondheim i slutten av august 1997, en måned etter mannens bispeordenasjon. Det ble min personlige redning og jeg vil alltid være min orden takknemlig for at den kom meg til unnsetning ved å la meg dra vekk. Det ble et år i Tyskland og mer enn tre år i Argentina.

Men den siste natten jeg var i Trondheim brukte jeg nesten all tiden på å rydde ferdig sognekontoret og gjøre alt klart for å forlate stedet. Jeg låste kontoret i femtiden om morgenen, gikk hjem, dusjet, spiste og pakket for reisen til Oslo og Tyskland. Til nå har det ennå ikke gitt seg en mulighet til å besøke St. Olav kirke i Trondheim. Riktignok var jeg i byen i 2002, men var ikke i nærheten av kirken for ikke å møte mannen. …

Fra Trondheim: «Ingen vei utenom»

Generelt, Katolsk /

Vårt Land melder i dag om en ny bok (på St Olav forlag) om den såkalte Müller-saken i Trondheim. De skriver:

… Her forteller forfatteren «David» at han i årene etter det seksuelle misbruket fornektet og fortrengte han det som hadde skjedd. Det var enklere enn å kjenne på det vonde. Etter over 20 års fortielse, kom vendepunktet da han selv ble far: «Det var ikke før jeg selv fikk barn, at jeg fullt ut forsto hvor fryktelig gal handlingen mot meg var. Den var til og med kriminell. (…) Dessuten ble tanken på at kanskje andres barn sto i fare så lenge biskopen var til stede, mer og mer plagsom etter at jeg selv fikk barn.»

Den tidligere altergutten tok, via mellommenn, kontakt med kirkeledelsen. «David» følte seg etter hvert trodd av kirkens menn i Norge. Men gjennombruddet kom først 17. mai 2009: På nasjonaldagen møtte han Vatikanets ambassadør i Stockholm, erkebiskop Paul Emil Tscherrig, i Oslo. Pavens mann kom med følgende beskjed: Kirken finner historien troverdig og vil ta affære. Müller har tilstått forholdet. «Møtet føltes uvirkelig. Som en drøm. Merkeligst av alt var det at paven kjente til historien min og fant den troverdig», skriver «David» i boka.

Selv om ventetiden hadde vært vond, skryter mannen som nå er en godt voksen familiefar, av Den katolske kirkes håndtering av saken. Inntektene til boken går da også til bygging av ny St. Olavs kirke i Trondheim. …

På St Olav forlags sider leser vi også:

I salg fra 1. desember 2010.

Da det i april 2010 ble kjent at biskop Georg Müller av Trondheim fratrådte sitt embede på grunn av overgrep mot en mindreårig, ble Den katolske kirke i Norge rystet i grunnvollene, og i mediestormen som fulgte oppsto det en mengde diskusjoner og spekulasjoner. Den utsatte har ønsket å publisere sin historie på St. Olav forlag. Boken, som har tittelen INGEN VEI UTENOM – om oppgjøret med en katolsk biskop, publiseres under pseudonymet David. Etter ønske fra David går et eventuelt overskudd i sin helhet til byggefondet for ny St. Olav kirke i Trondheim.

I sin innledning skriver David:

– De som ønsker seg en tabloid beskrivelse av hva jeg har opplevd, må finne seg i å bli skuffet. Dette er en sak mellom meg og mine fortrolige. Jeg ønsker imidlertid å gi et innblikk i hvordan prosessen har vært for meg – fra da overgrepet fant sted og frem til den dagen biskopen måtte gå, samt etterspillet. For meg har dette vært en kamp, min livskamp. Med bistand fra oppriktige og gode hjelpere kom jeg seirende ut av det. Kirken kom seirende ut av det. …

Mye ros til Ola Didrik Saugstad

Generelt /

Vårt Land skriver i dag om Ola Didrik Saugstads forsking på oppliving av nyfødte barn; han har jobba i 20 år for å vise at (vanlig) luft fungerer bedre til slik oppliving (pustehjelp) enn oksygen. Der leser vi bl.a.:

Bergar fleire hundre tusen barn

Forsking leia av professor Ola Didrik Saugstad har snudd opp ned på gjenoppliving av nyfødde verda over. …

Fleire land i Europa har dei siste åra innført gjenoppliving av nyfødde med luft. Her i landet er det ingen nasjonale retningsliner. Praksisen har variert frå sjukehus til sjukehus.

3-5 prosent av alle nyfødde her i landet treng gjenoppliving. Det vil det seie 2-3.000 barn. Fleire titals norske barn bergar difor livet ved bruk av luft samanlikna med bruk av oksygen.

Til saman har Saugstad fått 70 millionar kroner til forskinga. (Han seier:) Eg har vore privilegert. Det var mykje surt i starten. Eg var ikkje populær, mellom anna på grunn av engasjementet mitt i abortsaka. At eg fekk suksess i forskinga gjorde ikkje situasjonen betre. No er det i overkant med godord, det blir litt flaut. Noko midt imellom er det beste. …

Mange av oss vet også at Saugstad har vært en viktig forkjemper for det ufødte liv i Norge i mange år. På Menneskevers nettsider leser vi bl.a. om ham:

Ola Didrik Saugstad er professor i barnesykdommer og arbeider ved Universitetet i Oslo og er overlege ved Rikshospitalets nyfødtavdeling. I over 30 år har han vært en av hovedtalspersonene for å tillegge mennesket verdi allerede fra befruktningsøyeblikket.

“Når skal et foster tillegges personstatus og ha krav på beskyttelse? Nyere forskning støtter mer og mer argumentet om at utviklingen er kontinuerlig og det er ikke mulig å sette noe skarpt skille i den biologiske utviklingen bortsett fra konsepsjonen,” skrev Ola Didrik Saugstad i kronikk i VG 10.01.07.

Han skrev også i VG om samme tema i august i år.

Kristne ungdommer uttaler seg om samboerskap

Generelt, Teologi /

I Vårt Lands papiravis i dag står det et intervju med fire studenter ved Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo. Skolen eies av Normisjon og Frikirken. I det lutherske Norge er dette en av de nokså konservative skolene, og jeg syns det er skuffende hva de unge mener og hvor dårlig de argumenter. (Men jeg skal ikke våre å garantere at katolske ungdommer alltid er så mye bedre enn dette.) Les selv:

Det står ikke noe i Bibebelen om at samboerskap er feil. Da kan ikke noen komme og si noe annet, sier H … (20). Hun er halvveis i en bachelorgrad i musikk, menighet og ledelse ved Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo.

H… har full støtte fra førsteklassingene K…. (21) og KJ … (19), samt fra klassevenninnen på andreåret, T… (21.

I tirsdagens Vårt Land uttalte biskop Tor B. Jørgensen at han ikke betrakter samboerskap som synd. Jeg er enig med biskopen. Det avgjørende er hvordan man oppfører seg mot hverandre i samboerskapet, presiserer Kj….

H… understreker at det ikke kan være rett å få barn utenfor ekteskapet. Kj… ser på sin side ikke på dette som et spørsmål om rett og galt. Jeg føler det er naturlig at to mennesker gifter seg når de får barn, men det trenger ikke være sånn, sier han.

K… slår kategorisk fast at barn skal vokse opp med to foreldre – i et ekteskap. Det er veldig uvanlig med et permanent samboerskap. Samboerskapet er et mellomsteg inn i ekteskapet, sier han.

Helt enig, det blir litt brutalt ikke å ha levd under samme tak med et menneske, og så plutselig skal man gifte seg og bo sammen med den personen resten av livet. Samboerskap er en naturlig måte å teste ut det å bo sammen på, sier han.

H… tror på sin side at samboerskap kan føre til at en unngår synd. Hvis man går fra hverandre som gift er det synd, men ikke hvis det skjer når mm er samboere, sier hun.

H… presiserer at hun selv setter pris på å ha gifte foreldre, men tror at det ikke nødvendigvis er det beste med livslangt ekteskap heller. Det kan være bedre å ha skilte foreldre og et godtoppvekstmiljø enn å vokse opp med foreldre i et kjipt ekteskap. … Jeg skjønner ikke hvorfor kirken skal blande seg inn i privatlivet til et samboerpar. Hvis de har blitt enige om at de ikke skal gifte seg er det deres valg. Ingen kan bestemme noe sånt for dem.

Har ikke kirken et mandat til å gi råd om rett og galt?
Det er kanskje ikke noe galt å snakke om det. Men å si at folk bør gjøre noe annet enn de gjør, blir kanskje litt for mye av det gode, svarer H….

Det er T… veldig enig i. Ingen kan tvinge noen ved å si hva som er rett eller galt. For noen kan det ene være rett, for andre kan det andre være rett.

Spiller Bibelen noen rolle i dette spørsmålet?
Det er veldig personlig hva man føler er rett og galt, svarer T…. Hun understreker at ting kan være galt selv om det ikke er synd.

Det kan være kjempebra å bo sammen, selv om det kanskje ikke er helt rett etter Bibelen. Jeg kan glemme å gjøre leksene, men jeg ville ikke kalt det å synde. Kanskje bare «en dum ting å gjøre», legger hun til.

Kj… er enig. Han har fått hjelp fra sidelinjen til å finne et bibelord som kan passe. Jeg vil gjerne lese fra «første korint»: Man har lov til alt, men ikke alt er like smart. Man har lov til å feile litt innimellom, siterer han.

Her på skolen underviser vi i klassisk ekteskapsetikk. Samboerskap er synd, for det bryter med Jesu ord om at man er ett kjød med sin ektefelle. Jesus tilhører faktisk den strenge skolen i ekteskapsetikken, sier førstelektor Tove Rustan Skaar, som underviser i teologiske fag ved Høgskolen i Staffeldtsgate.

Hun sier at det er «sørgelig, men ikke overraskende» at studentene Vårt Land har snakket med «er på kollisjonskurs med det skolen står for».

De er veldig forskjellige. Mange er preget av tiden vi lever i også i dette spørsmålet, men ikke alle. Hun sier at Vårt Lands samtale om temaet viser at skolen ikke har snakket nok om temaet. Dette viser at vi trengs mer enn noensinne.

Fins det en naturrettslig etikk som man plikter å følge?

Generelt, Teologi /

Bangt Malmberg har en blogg som jeg leser noenlunde regelmessig. Han er svensk, lege, katolikk og bor i Stockholm. (Han er også aktiv i den katolske, karismatiske bevegelsen som jeg nylig nevnte.) Han er nå oppe i en debatt om medisinsk etikk som handler om samvittighetsfrihet – til å slippe å foreta abort f.eks. Han skriver om kritikken han har fått:

… Per Bauhn, professor i praktisk filosofi vid Linnéuniversitetet, … argumenterar för att något substantiellt som man kan kalla samvete och som vi som människor är förpliktigade att följa inte finns. Samvete jämställs med starka känslor eller «sekteristiska övertygelser». En alternativ tolkning skulle vara att han menar att det finns, men att troende människor som hävdar samvetet per automatik diskvalificeras som icke trovärdiga.

Bauhn jämställer samvete med övertygelse. Kan man säga nej till att döda och ge anställda rätt att slippa detta, så måste man också ge rätt till undantag för andra starka övertygelser, t.ex. att inte ta i hand, att slippa dela ut post till Sverigedemokrater etc. Det är övertygelse som övertygelse. Men eftersom arbetsplatser inte är arenor för de anställdas utövande av sin övertygelse, tro eller samvete, så bör samvetsfrihet inte finnas. Bauhn Fastslår: «Det är alltså medborgarnas rättigheter, inte de offentliganställdas samvete som ska stå i centrum… Ytterst handlar det om att slå vakt om rågången mellan sekulär demokrati med likhet inför lagen, och ett konfessionellt samhälle, där undantag och särlösningar bestäms av gruppers eller individers övertygelser.»

Men i Nürnberrättegångarna godkände man inte ett sådant resonemang utan menade att det finns en naturrättslig etik som man är förpliktigad att följa. Argumenten från nazist-bödlarna att man «bara lydde order» godtogs inte. Ett demokratiskt samhälle byggt på likhet inför lagen vill jag ha. Men det finns en grundläggande etik som man inte kan rösta bort.

Morgenblad-debatten

Generelt, Katolsk /

Med Ola Tjørhoms leserinnlegg i dagens Morgenblad (som kan leses her) regner jeg den debatten som avsluttet – selv har jeg i alle fall ikke tenkt å føre den videre.

Det kan like vel være på sin plass (for eventuelt nye lesere) å sitere hvordan jeg, som blogg-eier, introduserte dette temaet den 27. september – det opprinnelige innlegget med kommentarer kan leses her:

Det kom i dag et forslag til denne bloggen om at (anti)modernist-eden … bør gjeninnføres, for å få bukt med all modernisme, relativisme, liberalisme etc. i Kirken – og jeg fikk også dette forslaget fra noen andre katolikker for en ukes tid siden.

Eden kan leses under i engelsk utgave (fins den på norsk?), men personlig mener jeg at det er (i alle fall) to grunner til at den ikke kan innføres igjen. For det første avspeiler den den teologiske og filosofiske debatten og utfordringene for akkurat 100 år siden. Hvis den skulle brukes i vår tid, måtte den i alle fall oppdateres ganske dramatisk – selv om enkelte elementer selvsagt vil være de samme. For det andre ligger det i vår tid ikke til rette for at prester kan avkreves å underskrive en slik ed; jeg tror rett og slett ikke paven vil kunne klare å få alle prester til å underskrive den. Det må en svært lang og grundig forberedelse til, før man eventuelt kan gjeninnføre en ed av denne typen – om man ønsker det. Jeg har heller ikke hørt noen antydning om at pave Benedikt tenker å gjøre noe slikt. …

I en av kommentarene senere nevnte jeg også (29/9) et tredje argument mot å gjeninnføre eden: «(eden) hadde også den uheldige konsekvensen at det blant prester og teologer etter hvert ble et oppdemmet ønske om forandring – fordi deres hjerter ikke var helt med på eden de hadde sverget.»

JEG LEGGER OGSÅ INN HELE DEBATTEN I MORGENBLADET HER, SOM REFERANSE: …

Morgenblad-debattenLes mer »

Det undersøkes om en svensk prest har brutt taushetsplikten

Generelt /

I svenske Dagen leser jeg om en prest som muligens har brutt taushetspliketn; en påminnelse om hvor viktig og streng denne bestemmelsen er for prester:

En präst i Härnösands stift berättade i ett polisförhör i våras om sitt samtal med en bekant till flera mördade personer. Nu ska domkaptilet avgöra om prästen bröt mot sin tystnadsplikt.

En man och hans två barn mördades i Härnösand i våras. Efter morden samtalade prästen med en bekant till familjen och senare samma kväll berättade prästen i polisförhör om samtalet, skriver Härnösands stift i ett pressmeddelande.

En privatperson uppmärksammade domkapitlet på det inträffade och en utredning inleddes. Frågan är om prästens samtal med personen är att betrakta som bikt eller enskild själavård och därmed omfattas av den tystnadsplikt som alla präster i Svenska kyrkan har.

– För uppgifter som en präst fått kännedom om under enskild själavård råder absolut och ovillkorlig tystnadsplikt. Men alla kontakter som en präst har är definitivt inte enskild själavård. Och frågan är vilken karaktär det här samtalet hade, …

Fra Chile: Takk Gud!

Generelt /

Jeg fikk en kommentar fra en leser (Anna), som jeg heller legger her som et eget innlegg:

Hans Rustad på document.no har en post han kaller “Takk Gud” – om at den chilenske presidenten takket Gud for den fabelaktige redningsaksjonen – som nå er vellykket over: http://www.document.no/2010/10/takk_gud.html

I tillegg til å samstemme, takk Gud! er det flere interessante aspekter ved posten. Jeg har bitt meg merke i at document tilhører de stemmene som nå mer og mer ser ut til å beklage den omfattende sekulariseringen som foregår i vårt hjørne av verden. Document er kanskje mest opptatt av historieløsheten og det kulturelle tapet det innebærer, men også at befolkningen blir kunstig adskilt fra Gud og får en kunstig antagonisme mot Gud og samtaler om Gud. Gruveulykken i Chile har i så måte vært et nesten pedagogisk lærestykke. Ikke bare takket presidenten Gud, men også arbeiderne og deres familier, og alle andre gjorde det. TV-seerne fikk se arbeidere komme opp til overflaten med rosenkranser velsignet av paven om halsen. Mange av disse arbeiderne er kommunister og fagforeningsfolk – kommunismen og fagforeningen som politisk metode, men i det avgjørende er man praktiserende katolikk. En umulig konstellasjon i den hjemlige venstresides verdensbilde.

Posten minnet meg på noe jeg reagerte på under tsunamien for noen år tilbake. Kjell Magne Bondevik brukte uttrykket “denne meningsløse ulykken” om tsunamien. Jeg reagerte på det fordi “alle” i norsk offentlighet bruker begrepet “meningsløs” om store, farlige ulykker og naturkatastrofer. Bondevik, som den eneste blant det norske politkerkorpset som kanskje kunne ha sagt noe fornuftig om Gud, falt også ned på denne retorikken. Mener han, og andre, på denne klossete måten å trøste og si at offrene ikke har personlig skyld eller ansvar ved slike ulykker? Kan de i så fall ikke si det? Det meningsløse er jo å utvikle slik tom og hul retorikk når mennesker trenger trøst og oppmuntring. Eller er det livet, døden og farene i livet som rett og slett er blitt meningsløse for disse kommentatorene? Fordi nettopp fraværet av troen på Gud gjør ulykker meningsløse fordi folk er fratatt kunnskap og håp om det evige liv og å se sine avdøde igjen. Fraværet av Gud gjør det vanskelig å finne mening i fare og sorg, og gjør livet unødvendig vanskelig og tomt å gå videre på. Mens troen på Gud kan gi mennesker styrke til både å vokse på ulykker og å gå videre. Gudstroen gir selvsagt også gleden og feiringen et helt annet perspektiv.

Selvsagt får en slik post som den på document ymse kommentarer, men det er likevel interessant å merke seg en økende interesse for kristendommen, og hva troen på Gud egentlig innebærer. Siden vår egen, offentlige allmennutdanning ikke sørger for å gi borgerne allminnelig nøktern informasjon, virker det på meg som om folk er blitt flinke til å finne korrigerende litteratur via amazon oa. Og ikke minst blogger! :-)

Vaclav Havel om den verden vi ønsker å leve i

Generelt /

I Catholic Herald leser jeg om en konferanse som nå pågår i Praha. Forum 2000 arrangerer en konferanse som skal ta opp «Den verden vi ønsker å leve i», og tidligere president Havel åpnet konferansen ganske kritisk til vår tid:

At the opening of the conference. Mr Havel, an acclaimed playwright and essayist, gave a speech in which he deplored the global society, describing it as the “first atheistic civilisation”. This society, he said, preferred short term profit over long term profit, but its most dangerous aspect was its pride.

He described the pride as: “The pride of someone who is driven by the very logic of his wealth to stop respecting the contribution of nature and our forebears, to stop respecting it on principle and respect it only as a further potential source of profit.” …

“I sense behind all of this not only a globally spreading short-sightedness, but also the swollen self-consciousness of this civilisation, whose basic attributes include the supercilious idea that we know everything and what we don’t yet know we’ll soon find out, because we know how to go about it. We are convinced that this supposed omniscience of ours which proclaims the staggering progress of science and technology and rational knowledge in general, permits us to serve anything that is demonstrably useful, or that is simply a source of measurable profit, anything that induces growth and more growth and still more growth, including the growth of agglomerations. …»

OPPDATERING
Vårt Land nevner også dette (17/10) og viser også til en interessant artikkel i the Guardian.

Kritisk blikk på nobelprisen i medisin

Generelt /

Morgenbladet har en interessant og kritisk vurdering av årets nobelpris i medisin – det er ikke bare katolikker som bør være kritiske til denne utdelinga, skriver de:

Årets nobelpris i medisin går til «prøverørsbefruktningens far», den britiske forskeren Robert Edwards, den første som lyktes med å befrukte menneskelige eggceller i rør. På de 32 årene som er gått siden Louise Browns sensasjonelle fødsel i 1978 – hun ble raskt til «Lovely Louise» – er cirka fire millioner barn født ved hjelp av in vitro-fertilisering. Metoden, som fra første stund var omstridt, forskeren ble betegnet som «gal» og forsøkene som uetiske, er blitt ganske alminnelig.

I Nobelkomiteens begrunnelse for utdelingen legges det vekt på at ufrivillig barnløshet både er et medisinsk og et psykologisk problem. Browns metode omtales som effektiv og trygg «behandling» og «terapi», for de omkring ti prosent av verdens befolkning som ikke er i stand til å unnfange et barn uten assistanse. Mellom 20 og 30 prosent av kunstig befruktede egg fører frem til en barnefødsel. Det vil si at knapt ett av tre forsøk lykkes.

Man behøver ikke være katolikk for å reagere på utdelingen. I en situasjon der genmateriale, nedfrosne egg og sædceller, er varer på et globalt marked, er det barnslig å snakke om reproduksjonsteknologi uten å nevne de store etiske og ikke minst juridiske utfordringene som denne teknologien har skapt. Begrunnelsen må derfor leses politisk. ….

Kunstig befruktning inkluderer også «Eggsploitation»

Generelt /

Når man skal lage prøverørsbarn trenger man ganske ofte egg fra en annen person, og slik er det blitt en hel industri for å skaffe slike egg – ofte med svært uheldigekonsekvenser for donoren. Slik kan vi lese på zenit.org:

Dr. Robert Edwards, IVF pioneer and recipient of the 2010 Nobel Prize in Physiology and Medicine, first fertilized a human egg in vitro (literally «in glass») in 1969. The embryo died after the first cell division. He surmised that successful in vitro embryonic development required the harvesting of mature eggs. …..

To the infertility industry, eggs spell enormous profit. The natural monthly rhythm of a woman’s cycle is far too inefficient to satisfy the industry’s voracious appetite. Consequently, egg donors are in hot demand. Infertility programs and their egg brokers place ads targeting young, healthy, college-aged women, characteristically altruistic, and short of cash, promising up to $50,000 in exchange for a carton of fresh eggs. A few weeks is all it takes. The risks are played down and the benefits seem obvious.

High dosages of fertility drugs, synthetic hormones called gonadotropins, are administered to superovulate the donor to produce eggs. Soreness, breast tenderness, mood swings, headaches and mild fluid retention can be anticipated. But over-hyperstimulation (called «ovarian hyperstimulation syndrome,» or OHSS) is also possible. Should a donor be so unlucky, she might suffer excruciating abdominal pain, blood clots, infections, kidney failure, loss of her ovaries, shock, and, in rare cases, death. Oh, by the way, don’t neglect to read the fine print: If because of complications a donor fails to deliver a full carton, jackpot’s off. After all, a deal’s a deal. …

Videoen under forteller om hva som kan skje – Calla Papademas fortelling fra CBC Network på Vimeo.

Ny artikkel om pavens besøk i Storbritannia

Generelt, Paven /

Kritikken pave Bendikt fikk før han kom til Storbritannia var mye kraftigere enn de fleste av oss i Norge husker eller la merke til. Derfor var også besøkets suksess viktigere enn vi vanligvis tenker over. I First Things leste jeg i dag en artikkelen om hva som skjedde under besøket, om hvordan også BBC’s journalister nokså raskt snudde da de virkelig møtte paven:

Three weeks have passed since the Pope’s visit to Great Britain, and memories of it still fill my mind, because it was a triumph few had expected. Of all the remarkable things I saw, while blogging about it for First Things, nothing more surprised me than this: on September 18th, as his Popemobile rolled toward Hyde Park—with Benedict waiving to his supporters packed along the streets—a BBC reporter, watching in amazement, suddenly burst out: “The 83-year-old pontiff has confounded his critics!”

To appreciate the significance of that comment, one has to understand the BBC. For years, it has been among Benedict’s most cynical media foes, questioning every aspect of his pontificate. The coverage has been so bad that Scotland’s Cardinal Keith O’Brien felt it necessary to speak out (Catholic bishops in the U.K. tend to keep their heads down), denouncing the network’s “consistent anti-Christian institutional bias,” particularly against the Catholic Church.

Yet there was that BBC reporter, undergoing an awakening, if only for an instant.

Even more astonishing was the reaction of another commentator, Joe Wilson, of BBC Radio Lancashire: “Somehow as the four days progressed, bit by bit, the Pope’s visit transformed from the worry of embarrassment that reaction would be tepid, to the glow of the eventual warmth given off by the obvious love so many felt for him.” …

…. If there is one man in Britain who deserves credit for bringing all this to fruition, it is Chris Patten, the official appointed by the government to help oversee the papal visit. Lord Patten is a rather unlikely hero. A “progressive” Catholic, his faith has often been described as tepid and fashionable, very much like that of Tony Blair’s. In the days leading up to the papal visit, Patten was widely mocked, by both Left and Right, as a hapless figurehead, who was obviously overseeing an impending disaster.

But it was Patten, for all his imperfections, who never lost faith in Benedict, and in his ability to inspire a secular audience. In a combative interview with the BBC, Patten described Benedict as “the greatest intellectual to be pope since Innocent III,” a “world class theologian,” who had a “really important message about the Christian roots of civilization in this country, and in Europe, and the way in which we can become more self-confident in asserting those Christian traditions.”

Nobody can argue, said Patten, “that Pope Benedict doesn’t have very thoughtful and intelligent ideas to offer.” Most of those who know Benedict, “regard him as a very sympathetic figure.” He noted that his previous visits “have all confounded the critics who existed before, because of the way he’s dealt with the public, not just the Catholics, but others as well.”

Asked if he was worried about protests, he said, “No, not at all,” and predicted the visit would be a “huge success.” He had every right to celebrate, therefore, when his prediction proved true. …

Vatikanets konferanse om sosiale medier

Data/blogg, Generelt, Katolsk /

Fra mandag til og med i dag har det vært en konferanse i Vatikanet om sosiale medier – fra Zenit.org

What future does the Catholic press have at the height of a digital revolution that is bankrupting many newspapers? According to the president of the Pontifical Council for Social Communications, the future will depend on the capacity of Catholic journalism to be faithful to its mission.

Archbishop Claudio Celli added that the communications crises and scandals that the Church has gone through in recent years emphasize even more the need to have means of communication with a Catholic vocation.

The archbishop made these assertions when he opened a global conference of the Catholic press being held in Rome.

Taking part in the meeting, which Benedict XVI will close on Thursday, are some 230 directors or representatives of Catholic newspapers and digital publications, bishops and priests, experts of ecclesial commissions and institutions responsible for communication, as well as university professors.

In his opening address the archbishop presented the Catholic press «as a reality that is close to people, capable of accompanying one’s life, of perceiving the concerns, desires and plans of the people who are its readers — not only of those who belong to the Catholic community.»

Og her kan man lese pave Benedikts hilsen til konferansen i dag (på italiensk).

Katolsk kritikk av nobelprisen i medisin

Generelt, Katolsk /

Denne meldinga kan vi lese i Aftenpostens nettutgave i dag:

Årets nobelpris i medisin går til den britiske forskeren Robert Edwards, en pioner innen forskning på assistert befruktning. Sammen med legen Patrick Steptoe, som døde i 1988, sto Cambridge-forskeren Edwards i 1977 bak den første vellykkede prøverørsbefruktningen. …

Pave Benedikt XVI og Vatikanet slutter seg derimot ikke til gratulantene og er opprørt over pristildelingen. Jeg mener at valget av Robert Edwards er fullstendig forfeilet, sier Ignacio Carrasco de Paula, Vatikanets fremste etikkekspert og leder for Det pavelige akademiet for liv.

Den katolske kirke mener at det er uetisk å la eggceller bli befruktet med sæd utenfor en kvinnes livmor og hevder at egg har blitt «handelsvare».

Den som kjenner katolsk etikk, vil vite at et barn må bli til ved en kjærlighetshandling (dvs. et samleie) og ikke i et prøverør. I tillegg til dette har prøverørsmetoden og mange ekstra problemer, med for mange befruktede eggceller osv.

I Morgenbladet: Et vrengebilde av mine meninger

Generelt, Katolsk /

Ola Tjørhom skrev et leserinnlegg i Morgenbladet i dag, der jeg og min blogg, Vårt Land og i alle fall tre navngitte katolikker fikk kraftig kritikk. Jeg skrev et nokså irritert innlegg først, og har så langt fått 8 kommentarer til innlegget, men jeg velger nå å slette det meste av det jeg skrev, og alle kommentarene – og rett og slett å stoppe diskusjonen om dette nå.

Mer om å bygge kirke og moske sammen

Generelt, Økumenikk /

Oppslagene også i Norge om et planlagt kirkse-moske samarbeid ser ut til å ha som kilde en artikkel i Svenska Dagbladet, og det er den lutherske biskopen Bengt Wadensjö som legger fram disse store visjonene. (Så lamgt vet jeg fortsatt ikke i hvor stor grad Den katolske kirke i Tockholm deler disse visjonene.) Etter min mening er tankene helt uralistiske som politikk, og viser også at en uklar teologi ligger under (selv om man jo ikke plankegger et felles gudshus). Slik uttaler den lutherske biskopen seg:

I Nacka har en modell tagits fram där vi bygger en kyrka och en moské som grannar under samma tak. Det är ett unikt projekt som växer fram i känslan av gemensam hemhörighet i Guds hus och tillit mellan dem som möts där, skriver biskop Bengt Wadensjö.

När rädslan för det okända i form av islam nu ger Sverige en profil i nyhetsflödet genom att SD tar plats i riksdagen vill jag lyfta fram en helt annan bild av Sverige. Jimmie Åkesson skrev i Aftonbladet den 20 oktober 2009 att ”Muslimerna är vårt största utländska hot”. I Nacka tror vi inte att invandrare eller muslimer skulle vara ett hot. De är en tillgång. Med kommunalrådet Erik Langby och kyrkoherde Carl Dahlbäck i spetsen har vi sedan flera år arbetat på integration och samlevnad som goda grannar. Resultatet är överraskande.

Sedan ett par år diskuteras nu om Nacka församling i Svenska kyrkan, S:t Konrads katolska församling i Nacka samt Muslimernas förening i Fisksätra gemensamt ska bygga ett Guds hus. Folket i Nacka håller på att få en kyrka och en moské som goda grannar under samma tak. Mer än så: en församling i Svenska kyrkan samsas med en romersk-katolsk församling och bygger ett gemensamt kyrkorum. …

I Oslo: Sakrale skatter fra Kreml-museene i Moskva

Generelt /

I Nasjonalgalleriet her i Oslo vises fra 24. september 2010 til 16. januar 2011 mange flotte skatter fra den ortodokse kirke i Russland. Og i morgen, mellom to søndagsmesser, skal jeg benytte anledningen til å få en omvisning blant skattene. Slik skriver Nasjonalmuseet om utstillinga:

… her vises 90 skatter fra tsarenes samlinger i Kreml-museet i Moskva, med fokus på ikoner, tekstiler og praktgjenstander som har vært brukt under liturgien i de keiserlige katedralene.

Blant de juvelbesatte ikonene er noen av den russiske kirkes mest berømte i sitt slag. De overdådige tekstilene samt erkebiskopskronene er brodert med gulltråder og juveler. Liturgiens gjenstander, som smykker, kors, kalker og røkelseskar, er i sølv og purt gull besatt med tallrike diamanter, perler, safirer, rubiner og smaragder.
Norsk hoffjuveler

Av spesiell interesse for det norske publikummet er en kalk og et oblatfat i gull fra 1795 laget av den norske gullsmeden Iver Winfeldt Buch, Katharina den stores hoffjuveler. Kalken er 32 cm høy, og den er besatt med 435 diamanter og gemmer fra keiserinnens egen juvelsamling. …

Ibsens hjem i Arbins gate

Generelt /

I går kveld var det museumsnatt i Oslo, og mens min kone benyttet anledningen til å se flere utstillinger, fikk jeg se én, som til gjengjeld var svært interessant. Det var leiligheten der Henrik Ibsen levde sine siste 10 år, rett ved slottet i Oslo. Jeg visste ikke at han levde så luksuriøst; men leiligheten var svært stor, 350 m2, flunkende ny og tipp topp moderne, og hadde en årsleie på astronmiske 2500 kr, noe som vil tilsvare over en halv million kroner i dag. Slik leser vi på Ibsenmuseets nettsider:

I anledning hundreårsdagen for Ibsens død, 23. mai 1906, gjenåpnet Ibsenmuseet et fullt tilbakeført dikterhjem med originalt interiør, opprinnelige farger og dekor. … I Arbins gate er det mulig å få et blikk inn bak fasaden hos den aldrende dikteren.

Det ligger et omfattende arbeid til grunn for å gjenskape Henrik Ibsens hjem. Takket være økonomisk støtte, velvilje fra givere og utlånere, nitid innsats fra museets fagpersonale, og dyktige håndverkere er det skapt et autentisk inntrykk av dikterhjemmet. Møbler er brakt tilbake, mens gulv, vegger, tak og overflater er rekonstruert etter bygningsarkeologiske undersøkelser supplert med en rekke historiske kilder. Duker, gardiner og portierer hvor tekstilene var merket av tiden er blitt vevd opp nøyaktig likt de opprinnelige. …

Skroll til toppen