Generelt

I Catholic Herald leser jeg om en konferanse som nå pågår i Praha. Forum 2000 arrangerer en konferanse som skal ta opp «Den verden vi ønsker å leve i», og tidligere president Havel åpnet konferansen ganske kritisk til vår tid:

At the opening of the conference. Mr Havel, an acclaimed playwright and essayist, gave a speech in which he deplored the global society, describing it as the “first atheistic civilisation”. This society, he said, preferred short term profit over long term profit, but its most dangerous aspect was its pride.

He described the pride as: “The pride of someone who is driven by the very logic of his wealth to stop respecting the contribution of nature and our forebears, to stop respecting it on principle and respect it only as a further potential source of profit.” …

“I sense behind all of this not only a globally spreading short-sightedness, but also the swollen self-consciousness of this civilisation, whose basic attributes include the supercilious idea that we know everything and what we don’t yet know we’ll soon find out, because we know how to go about it. We are convinced that this supposed omniscience of ours which proclaims the staggering progress of science and technology and rational knowledge in general, permits us to serve anything that is demonstrably useful, or that is simply a source of measurable profit, anything that induces growth and more growth and still more growth, including the growth of agglomerations. …»

OPPDATERING
Vårt Land nevner også dette (17/10) og viser også til en interessant artikkel i the Guardian.

Morgenbladet har en interessant og kritisk vurdering av årets nobelpris i medisin – det er ikke bare katolikker som bør være kritiske til denne utdelinga, skriver de:

Årets nobelpris i medisin går til «prøverørsbefruktningens far», den britiske forskeren Robert Edwards, den første som lyktes med å befrukte menneskelige eggceller i rør. På de 32 årene som er gått siden Louise Browns sensasjonelle fødsel i 1978 – hun ble raskt til «Lovely Louise» – er cirka fire millioner barn født ved hjelp av in vitro-fertilisering. Metoden, som fra første stund var omstridt, forskeren ble betegnet som «gal» og forsøkene som uetiske, er blitt ganske alminnelig.

I Nobelkomiteens begrunnelse for utdelingen legges det vekt på at ufrivillig barnløshet både er et medisinsk og et psykologisk problem. Browns metode omtales som effektiv og trygg «behandling» og «terapi», for de omkring ti prosent av verdens befolkning som ikke er i stand til å unnfange et barn uten assistanse. Mellom 20 og 30 prosent av kunstig befruktede egg fører frem til en barnefødsel. Det vil si at knapt ett av tre forsøk lykkes.

Man behøver ikke være katolikk for å reagere på utdelingen. I en situasjon der genmateriale, nedfrosne egg og sædceller, er varer på et globalt marked, er det barnslig å snakke om reproduksjonsteknologi uten å nevne de store etiske og ikke minst juridiske utfordringene som denne teknologien har skapt. Begrunnelsen må derfor leses politisk. ….

Når man skal lage prøverørsbarn trenger man ganske ofte egg fra en annen person, og slik er det blitt en hel industri for å skaffe slike egg – ofte med svært uheldigekonsekvenser for donoren. Slik kan vi lese på zenit.org:

Dr. Robert Edwards, IVF pioneer and recipient of the 2010 Nobel Prize in Physiology and Medicine, first fertilized a human egg in vitro (literally «in glass») in 1969. The embryo died after the first cell division. He surmised that successful in vitro embryonic development required the harvesting of mature eggs. …..

To the infertility industry, eggs spell enormous profit. The natural monthly rhythm of a woman’s cycle is far too inefficient to satisfy the industry’s voracious appetite. Consequently, egg donors are in hot demand. Infertility programs and their egg brokers place ads targeting young, healthy, college-aged women, characteristically altruistic, and short of cash, promising up to $50,000 in exchange for a carton of fresh eggs. A few weeks is all it takes. The risks are played down and the benefits seem obvious.

High dosages of fertility drugs, synthetic hormones called gonadotropins, are administered to superovulate the donor to produce eggs. Soreness, breast tenderness, mood swings, headaches and mild fluid retention can be anticipated. But over-hyperstimulation (called «ovarian hyperstimulation syndrome,» or OHSS) is also possible. Should a donor be so unlucky, she might suffer excruciating abdominal pain, blood clots, infections, kidney failure, loss of her ovaries, shock, and, in rare cases, death. Oh, by the way, don’t neglect to read the fine print: If because of complications a donor fails to deliver a full carton, jackpot’s off. After all, a deal’s a deal. …

Videoen under forteller om hva som kan skje – Calla Papademas fortelling fra CBC Network på Vimeo.

I Nasjonalgalleriet her i Oslo vises fra 24. september 2010 til 16. januar 2011 mange flotte skatter fra den ortodokse kirke i Russland. Og i morgen, mellom to søndagsmesser, skal jeg benytte anledningen til å få en omvisning blant skattene. Slik skriver Nasjonalmuseet om utstillinga:

… her vises 90 skatter fra tsarenes samlinger i Kreml-museet i Moskva, med fokus på ikoner, tekstiler og praktgjenstander som har vært brukt under liturgien i de keiserlige katedralene.

Blant de juvelbesatte ikonene er noen av den russiske kirkes mest berømte i sitt slag. De overdådige tekstilene samt erkebiskopskronene er brodert med gulltråder og juveler. Liturgiens gjenstander, som smykker, kors, kalker og røkelseskar, er i sølv og purt gull besatt med tallrike diamanter, perler, safirer, rubiner og smaragder.
Norsk hoffjuveler

Av spesiell interesse for det norske publikummet er en kalk og et oblatfat i gull fra 1795 laget av den norske gullsmeden Iver Winfeldt Buch, Katharina den stores hoffjuveler. Kalken er 32 cm høy, og den er besatt med 435 diamanter og gemmer fra keiserinnens egen juvelsamling. …

I går kveld var det museumsnatt i Oslo, og mens min kone benyttet anledningen til å se flere utstillinger, fikk jeg se én, som til gjengjeld var svært interessant. Det var leiligheten der Henrik Ibsen levde sine siste 10 år, rett ved slottet i Oslo. Jeg visste ikke at han levde så luksuriøst; men leiligheten var svært stor, 350 m2, flunkende ny og tipp topp moderne, og hadde en årsleie på astronmiske 2500 kr, noe som vil tilsvare over en halv million kroner i dag. Slik leser vi på Ibsenmuseets nettsider:

I anledning hundreårsdagen for Ibsens død, 23. mai 1906, gjenåpnet Ibsenmuseet et fullt tilbakeført dikterhjem med originalt interiør, opprinnelige farger og dekor. … I Arbins gate er det mulig å få et blikk inn bak fasaden hos den aldrende dikteren.

Det ligger et omfattende arbeid til grunn for å gjenskape Henrik Ibsens hjem. Takket være økonomisk støtte, velvilje fra givere og utlånere, nitid innsats fra museets fagpersonale, og dyktige håndverkere er det skapt et autentisk inntrykk av dikterhjemmet. Møbler er brakt tilbake, mens gulv, vegger, tak og overflater er rekonstruert etter bygningsarkeologiske undersøkelser supplert med en rekke historiske kilder. Duker, gardiner og portierer hvor tekstilene var merket av tiden er blitt vevd opp nøyaktig likt de opprinnelige. …

I formiddag var vi en fin tur i Maridalen – min kone hadde aldri vært der, og jeg hadde bare vært der én gang før, tidlig på 80-tallet. Bildet av oss er fra Margaretakirken – les mer om den her og her – og her om den hellige Margaret av Skottland.

Forøvrig har vi også forlovelsesdag i dag; det er 25 siden vi satte på oss ringene, her i Oslo – ganske romantisk å tenke på.

Jeg så gjennom noen gamle bilder i går, bl.a. fra vårt besøk i USA i 2001, der min kones niese giftet seg 11. august. Et par uker før det hadde vi vært noen dager i New York City, der dette bildet av meg ble tatt – tvillingtårnene viser tydelig, seks uker før den skjebnesvangre dagen.