Generelt

I går sendte BBC et program, The Pope’s British Divisions, som en forberedelse til pave Benedikts besøk i England om kort tid. Mange bloggere har kommentert programmet, bl.a. F. Tim Finigan, som skriver:

The 45 minute programme aimed to show how Catholic life in England has changed since the visit of Pope John Paul II in 1982. It looked at immigration, secularism, what it is to be a Catholic, the Soho Masses, the revival of the usus antiquior (which is where Blackfen came in), and how priests of the future see their ministry in Britain today. The seminarians at Oscott who provided the material for the last part gave a very creditable performance. … …

It was hilarious to hear the «Alle-alle-alle – looo – ooo – yah» (27’52») used to illustrate liturgy «a world away from the old rite». I was disappointed that our young people who were interviewed did not get into the final version – but that’s life. …

En annen prest, Fr. Blake, skriver på sin blogg bl.a.:

There was an interesting programme on Radio 4 this morning The Pope’s British Divisions, it concentrates on that, divisions. I think it is a rather fair picture of the Church, Mark Dowd, a gay, a former Dominican novice, presents a programme which shows the Church which is confused. The picture is very much one of cafeteria Catholicism, there is report on the Soho LGBT Mass, a disturbing interview with a Fr Joe Wheat, Bishop McMahon’s Youth Service chaplain, there is also an interview with Fr Tim Finigan over the introduction of the EF in Blackfen and the disgruntled Liberals in his parish. The interest picture is that which emerges from the interjections of Archbishop Nichols, trying to do, in part, what most Archbishop’s should do: hold the Church in unity but you also get the impression he is waiting to see where the wind is really blowing. …

Det er sjokkerende å høre om (praktiserende) katolske ungdommer, som ikke har noen som helst forståelse for moralske spørsmål, som f.eks. abort. (En jegnte sa bl.a.: ‘The best thing about being a Catholic is you get to pick and choose what to believe’.) Dette poenget tas opp på denne bloggen, og enda en annen blogg skriver følgende:

… There was a serious degree of self-deception in advocates of non-judgmentalism in the programme. Fr Joe Wheat who works with Catholic youth didn’t want to make value judgments about who was Catholic and who wasn’t. But, I thought, isn’t he making a value judgment about value judgments? Fr Wheat described the situation of young Catholic people who disagreed with Catholic truths as a ‘struggle’, but judging by the young people who were interviewed, their struggle seemed to be in understanding how Pope Benedict could be so out of touch with the 21st century. They seemed not to be involved in a moral struggle at all; more of a knowledge struggle in what was to them an incomprehensible Church. I don’t want to make judgments, of course, but why do I have the feeling they needn’t look to Fr Joe Wheat for enlightement? …

Selve programmet kan man høre her.

Brudd på god presseskikk, sier Pressens faglige utvalg (PFU) om Morgenbladets artikkel om en påstått «prosess». I siste PFU-møte er det avsagt to fellelser mot Morgenbladet i forbindelse med avisens artikkel «Prosessen mot Pollestad». Katolikkene Claes Tande og Ingvild Sjo vant fram med sine klager mot avisen. …

Slik skriver Vårt Land når de melder at Morgenbladet ble dømt i Pressens Faglige Utvalg nylig, etter at de i vår skrev om en såkalt ‘prosess’ mot Pollestad og beskrev to katolske prester på konkrete og lite fordelaktige måter. Deres beskrivelse av p. Voith (som de delvis allerede har beklaget – se her) og f. Tande mener altså PFU var svært kritkkverdige.

(Det de skrev om f. Tande, har jeg ikke berørt her på bloggen i det hele tatt, siden det saklige innholdet i det de skrev var ‘tatt ut av luften’, og noen konkrete beskyldinger mot ham ikke hadde noe i en avis å gjøre.)

Jeg skrev et leserinnlegg til Vårt Land for et par uker siden, om at de hadde blandet avlat og syndstilgivelse fullstendig sammen (se her). En overraskende bieffekt av det brevet er at jeg har fått flere henvendelser fra protestanter som ikke trodde at vi katolikker fortsatt tror på skjærsilden eller avlat – de er ganske sjokkerte, og jeg blir bedt om å begrunne denne læren ut fra Bibelen.

Å samtale med menensker som har svært lite greie på katolsk lære er vanskelig, fordi man må svært langt tilbake til grunnleggende spørsmål, før man kan finne en felles plattform, der samtalen (forhåpentligvis) kan begynne – men jeg skal gjøre mitt beste.

Jeg jobber samtidig videre med pater Lutz. bok om avlaten – man kan se store deler av den HER – en bok som p. Lutz avslutter slik:

Mange vil kanskje synes at det er besværlig å følge hele denne utredning om avlaten. Evangeliet er så enkelt, mener de; disse forklaringer derimot gjør inntrykk av at katolikkenes trosliv er meget innviklet. Er ikke den lutherske tros oppfatning av synd og frelse meget enklere?

Dette er en illusjon. Skulle avlatstroen være komplisert? Nei, men hemmelighetsfull som alt liv. Livet er ikke lett å forklare, ikke engang det fysiske. Hvilken masse av bøker er ikke blitt skrevet om nervesystemet, om blodsirkulasjonen, om hjernenes virksomhet o. s. v. ?

Vet vi derfor hva livet er? Det er sjelen! Nu vel, det er sjelen. Men hvem kan si hva sjelen er i sitt innerste vesen?

Også om sjelslivet blev der skrevet et utall av bøker; men det gjør ikke saken klarere. Skal vi nu vente med å leve inntil vi har fått den riktige oppfatning om hva livet er? Nei. Livet går sin gang, hjertet banker, blodet sirkulerer, alle organer utfører hver sin funksjon uten å bry seg om hvor vanskelig det er å gjøre det hele klart for en stakkars menneskeånd.

Slik er det også med det kristne liv, og derfor også med avlaten. Å gi og å motta avlat er en livsfunksjon i «Kristi Legeme». Å forklare den kan nok kreve en lang og møysommelig tankegang; og som alle teologiske forklaringer slutter den med å stille oss ansikt til ansikt med et mysterium. Men heller ikke dette liv venter med å pulsere i den troende sjel inntil den har forstått det. Også denne funksjon har sitt utspring i Jesu liv som lever i Kirken; og dette liv er altfor stort og høyt til å kunne rummes i en menneskelig forstand. Derfor har alle disse utredninger bare den hensikt å rydde vekk en del falske forestillinger, fantasibilleder og fordommer, og å fremheve de kristne grunnsannheter avlaten henger sammen med.

En sådan avhandling kan gi inntrykk av noe innviklet. Men saken i seg selv er ganske enkel, som alt det som er av Gud. I Gud er det så enkelt, at våre enkleste og klareste ideer sammenlignet med det, er blandet og sammensatt.

Men når det guddommelige blir virkeliggjort i menneskeheten og treder i forbindelse med den menneskelige tanke, da åpenbarer det dybder og høyder og en rikdom av liv, som gjør det umulig å uttrykke det i en klar og enkel formel.

Den lutherske tro skal være enklere? ja, hvis man nøyer seg med bare å gjenta om igjen og om igjen visse stereotype formler som: «tro uten gjerninger», «katolsk gjerningshellighet», «tro og nåde, ikke lov og gjerninger», «Gud og jeg» o. s. v.

Men forsøk en gang å grave litt dypere i disse begrep – og dette er vel lutherske teologer også nødt til, når en gudsøkende sjel vil leve sitt trosliv mere bevisst – da vil det nok vise seg at saken krever like så lange og likeså møysommelige utredninger som det katolske trosliv og avlaten. Forskjellen er bare den at den lutherske oppfatning av frelsen og nåden fører inn i blindgater; mens den katolske teologi ender i den velsignede ro som heter: mysterium!

I sagaen om dobbeltregistrering i to trossamfunn, der vår kirke taper flere millioner kroner hvert år, og der vi til og med blir anklaget for å prøve å lure staten, fikk vi for et par dager siden hjelp av Vårt Land. De hadde ringt til flere fylkesmenn, og hos én av disse fikk de opplyst litt om en «angiverordning», der den som er registrert to steder, og ikke vet hvilket trossamfunn man står i i tillegg til der man ønsker å stå, kan ringe et nummer og så få dette opplyst pr brev. Og så må man dernest selvsagt kontakte dette andre trossamfunnet, og sørge for at man blir strøket.

Det er ikke lett å ordne opp i dette rotet, altså, og enda mer underlig er det at ingen i Den katolske Kirke hadde fått noen opplysninger om denne tjenesten – som man kan lese om her, og der det bl.a. står:

«I samarbeid med departementet har Brønnøysundregistrene etablert en tjeneste som gjør det mulig per telefon å be om innsyn i hvilke(t) tros- eller livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke, man eventuelt står oppført som medlem i. En utskrift av hvilke(t) tros- eller livssynssamfunn som den enkelte er registrert som medlem i, sendes i brevs form til den det gjelder.

Telefonnummeret til Brønnøysundregistrene, der den registrerte kan kreve innsyn i opplysninger om seg selv, er 75 00 75 00.»

Jeg var et par dager i København sist uke, og på Nationalmuseet så jeg den opprinnelige helligdomsarmen, der et av Den hellige Olavs leggbein var oppbevart. Man kan lese mer om armen her, og se bilder av armen og teksten slik det nå ser ut i København under.

En kopi av armen og den opprinnelige relikvien kan man nå se i St Olav domkirke i Oslo.

For noen dager skrev jeg om hvordan Vårt Land skrev med store typer at «(Den katolske) Kirken krevde 1,4 millioner for mye.» Jeg har hatt flere runder med Vårt Land om dette, men de er ikke villige til å beklage eller forandre det aller minste på det de skrev – selv om de kjenenr den fulle bakgrunnen for problemene. Jeg kommer ikke lenger med dem, men foreslo i min siste mail til redaksjonen at overskrifta heller burde vært: «Fikk beskåret sin statsstøtte med 1,4 millioner, men burde ha fått 20 millioner mer».

Katolsk.no skriver også om dette, og nevner som et særdeles underlig eksempel at fem karmelittnonner i Tromsø i år var dobbeltregistrert – det samme var tilfelle med biskop Eidsvig for noen få år siden. På katolsk.no skriver man også:

… årsaken til «talltullet» ligger ikke hos Den katolske kirke, men hos myndighetene. Det er flere grunner til at bispedømmet søker om støtte for «for mange» medlemmer. Blant de viktigste er:

1. I 2006 sendte myndighetene brev til alle som da var dobbeltførte. De som oppga at de ikke (lenger) ville tilhøre et minoritetssamfunn men (gå over til) DNK er nå registerført der, men uten at Den katolske kirke får vite hvem det gjelder. Ved stikkdato i år utgjorde de 887 personer. Vi skulle gjerne ha strøket dem, men vi vet ikke hvem de er – fordi den samme myndigheten som deler ut støtte ikke forteller oss det.

2. For nyfødte barn som døpes i Den katolske kirke skal det sendes en melding om dette til DNK. Dersom barnet døpes sent, eller dåpsmeldingen ikke behandles raskt, vil barnet etter visse regler automatisk bli meldt inn i DNK. Selv om disse forholdene ryddes opp i året etter vil de fremstå som dobbeltførte ett år.

Intensjonen ved den nye ordningen for statsstøtte var at kirkesamfunnene skulle likestilles, og motta tilskudd basert på det reelle antall medlemmer. Den katolske kirke i Norge har over dobbelt så mange medlemmer som vi søker støtte for. Myndighetenes krav til 11-sifret fødselsnummer ved innmelding gjør at vi ikke kan ta med alle våre medlemmer i søknaden om statsstøtte. Den norske kirke har statlig tilgang på fullt fødselsnummer på sine medlemmer (aktive som inaktive), mens de øvrige trossamfunn må selv innhente dette fra den enkelte. I tillegg har mange innvandrere ikke fødselsnummer, men et såkalt D-nummer – dette setter vedkommende i stand til å betale skatt, men utløser ikke statsstøtte til det kirkesamfunnet han eller hun tilhører.

Det er altså ikke snakk om at Den katolske kirke prøver å tilrane seg for mye statsstøtte. Vi har en grunnlovfestet rett til likebehandling med DNK. Gitt vårt faktiske medlemstall medfører det i hvert fall dobbelt så stor statsstøtte som dagens. Praksisen ved tildeling av støtte fraraner oss denne.

Vi vil ikke ha støtte for andre enn våre medlemmer. Problemet er at vi med dagens praksis mister støtte for mange som beviselig er katolikker og trofast betaler sin skatt.

Jeg kritiserte tidligere i dag (skrev en mail til dem) bl.a. Vårt Land for å ha skrevet at Den katolske kirke krevde for mye penger av staten for sine medlemmer. Etter noen timer svarte de meg slik:

«Vi er vel kjent med at innrapportering av dobbeltmedlemmer skjer hvert år og ikke er noe forsøk på juks. Dette fremgår også av NTB-saken som vi har publisert.

Ut ifra de regler som gjelder, er det imidlertid et faktum at kravet fra OKB var 1,4 millioner for høyt.»

Jeg er glad for at VL viser at de har kjennskap til denne saken i hele sin bredde, men jeg tror de bommer litt når de tror at alle som leser avisa husker eller kan dette, spesielt når katolikkene er blitt nevnt spesielt i artikkelen, mens departementet jo har sendt tilbakemelding til alle livssynssamfunn som har bedt om statsstøtte/skatterefusjon. Dessuten er det feil at katolikker skal ha kommet med noe spesielt krav; vi har sendt inn informasjon om alle som er registrert som katolikker, slik myndigheten ber om – verken mer eller mindre. At noen av våre medlememr er dobbeltregistrert, er dumt for oss, bl.a. fordi vi taper penger på det – og jeg våger å påstå at det i et stort flertall av tilfellene ikke er vår feil at våre medlemmer også er registrert i andre trossamfunn.

(Og det underlige er, at jeg er sikker på at VL er enig i den konklusjonen. At de likevel ønsker å skrive som de gjør her, er et myserium for meg.)

Jeg skrev tidligere i dag om «nyheten» om at Den katolske Kirke prøvde å snyte staten ved å kreve for høyt tilskudd. I den opprinnelige artikkelen i Dagsavisen står det nemlig også bl.a. at vi kanskje snart vi få bekjed om hvor en person er registrert i tillegg til i Den katolske Kirke, slik at vi endelig får muligheten til å rette opp våre medlemslister:

«… Politisk rådgiver Roger Solheim i Kultur- og kirkedepartementet understreker at departementet er opptatt av at ingen skal få utbetalt støtte for dobbeltmedlemskap.

Dersom de ulike trossamfunnene får innsyn i hvilke medlemmer som er dobbeltregistrert, håper myndighetene at de korrigerer sine medlemslister og rapporterer inn et mer riktig antall medlemmer hvert år. Utvalget går imidlertid sakte fram, og vil ikke legge fram sin utredning før ved utgangen av 2012.»

Katolsk registeransvarlig, Vidar Eide, uttaler seg også om problemet: » … Eide, sier personvernhensyn gjør at de ikke får tilgang til opplysninger om hvem som har meldt seg inn i andre tros- eller livssynssamfunn. I 2006 begynte fylkesmennene å kontrollere de oppgitte medlemmenes fødselsnumre opp mot Folkeregisteret.

Hadde vi fått vite hvem som ikke skal stå oppført hos oss, ville vi slettet dem fra vårt register. I mellomtida er vi nødt til å oppgi dem som medlemmer og kreve støtte for dem …» (siden vi jo ikke vet at de ikke er katolikker, og ikke hvor de også er registrert).

Endelig presenteres det også korrekt hvordan dette tilskuddet/skatterefusjonen regnes ut (i tillegg til at tall om dobbeltregistrering fra andre trossamfunn også presenteres): «Livssynssamfunn med mer enn 500 medlemmer og trossamfunn utenfor Den norske kirke får et årlig medlemstilskudd fra staten. I 2010 er støtten 378 kroner per medlem. Tilskuddet fastsettes hvert år ut fra hvor mye staten har i utgifter til Den norske kirke, fordelt på statskirkens medlemmer.»

Men hvordan kan man da forklare overskrifta som har gått Norge rundt i dag – om at Den katolske kirke prøver å snyte staten?

«Krevde 1,4 million kroner for mye» kan man lese at De katolske Kirke gjorde i fjor, både i Dagbladet og Vårt Land – Dagsavisen trykket visst også dette, og noen sa de hadde hørt det på dagsnytt!

Man blir på nytt matt over alt tullet som spres i aviser og av andre nyhetsformidlere; man skulle tro at journalister aldri hadde hørt om de gjentagne problemene det har vært med Den norske kirkes medlemsarkiv – som Stortinget ikke vil gi nok penger til, slik at det kunne bygges opp på en skikkelig måte, som nå etter flere år korringeringer er blitt en del bedre, som som ennå mangler en del. Man skulle også tro at folk hadde hørt om de ca 100 000 polakkene som bor i Norge, der 95% av dem er katolikker, men vel ikke mer enn 15% av dem er registrert så langt. Og det samme gjelder katolikker fra mange andre land; «underregistrering» hadde nok vært en bedre beskrivelse at antaller katolikker i Norge.

Vårt Land skriver følgende: «Det katolske kirkesamfunnet oppga totalt 58.042 medlemmer i fjor. Hvert medlem ville gitt 357 kroner på bankkontoen. Men 3.795 av medlemmene var også registrert i andre tros- og livssynssamfunn. Fylkesmannen og Brønnøysundregistrene avdekket det kunstig høye medlemstallet og hindret dermed at den katolske kirken fikk nesten 1,4 millioner kroner for mye utbetalt, skriver Dagsavisen. I 2008 krevde Oslo katolske bispedømme statstilskudd for 53.565 medlemmer. Fylkesmannen underkjente 2.570 av dem som dobbeltregistrert og reduserte utbetalingen til kirken med 860.000 kroner.»

At NTB og de fleste aviser roter må vi visst akseptere, men når det gjelder vår Kirke forventer jeg litt mer av Vårt Land, derfor skrev jeg nylig til redaksjonen: «Jeg viser til artikkelen dere nettopp har lagt ut på nett. Jeg underer meg fortsatt over at VL trykker NTB-artikler så ukritisk – spesielt overskrifta er her svært misvisende.

Artikkelen er altså samlet sett svært misvisende, og overskrifta «Krevde 1,4 million kroner for mye» faktisk absolutt usann. Forhåpentligvis kan dere korrigere dette nokså snart.»

Etter denne innledende delen av NTBs artikkel kommer det litt mer (og korrekt) informasjon.

NTB har enda en upresis beskrivelse av Vatikanets nye samledokument om alvorlige kirkelig overtredelser – og Vårt Land trykker dette uten å redigere det eller vurdere det selv ser det ut til (kanskje de har for mange sommervikarer på jobb?) Her leser vi:

Ordinering av kvinner som prester i den katolske kirke er fra nå av å regne som en alvorlig forbrytelse mot troen, ifølge Vatikanet. Det setter handlingen i samme kategori som pedofili. Forsøk på å ordinere kvinner vil fra nå av håndteres av den katolske kirkens Troskongregasjon, kunngjorde Vatikanet torsdag. Samtidig ble det fastslått at å ordinere kvinner som katolske prester regnes blant de mest alvorlige forbrytelsene man ifølge Vatikanets reglement kan begå. I denne kategorien finner man fra før pedofili og kjetteri.

Vatikanet annonserte torsdag nye regler for hvordan kirken skal håndtere etterforskning av prester som mistenkes for å ha begått seksuelle overgrep. Samtidig kom også den nye kategoriseringen av forsøk på ordinering av kvinnelige prester.

OPPDATERING:
VL har lørdag 17/7 forandra starten av denne artikkelen, etter at jeg kontakta dem, slik at den i mye større grad presenterer bakgrunnen for Vatikanets dokument korrekt.

Men rett skal være rett; også konservative katolske bloggere syns Vatikanets PR-tjeneste her har dummet seg ut. De forstår at dette er gamle bestemmlser gitt i løpet av de siste ti år, men mener likevel at Vatikanet burde ha forstått at de ikke kunne presenteres samtidig overfor verdenspressen. Vatikanet gjør tydeligvis ikke det andre store instituashoner gjør PR-messig – spørsmålet er om de ønsker å gjøre det, eller bør gjøre det.

Bloggeren The Anchoress har en kraftig utblåsning:

Honestly, do I have to go to Rome and storm the press office of the Holy See, and sit the curia down and pull their hats off to smack them upside the head? Must I bang on their desks and say: “stupido! Stupido! PR IS NOT ROCKET SCIENCE! On the rare occasion where you’ve done something that will bring you a cautious measure of good will, or at least less-hostile reportage, you don’t tie it in with a controversial issue and allow nonsense equivalences to be drawn by people who do not move beyond headlines and soundbites!

Ikke alle kommentarene er enige i denne tiraden, bl.a. sier en av dem:

Of course, this was not a news release, it was an updated list of revisions to canon law regarding “delicta graviora”, or “grave crimes” against church law. It also contains a list of other “delicta graviora” concerning the celebration of the sacraments, not just about the sacrament of Holy Orders. When media types are looking to lambaste the Church, as is usually the case in the English speaking media, no amount of “Vatican PR” will help.