Generelt

Professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo, Øyvind Norderval, holdt 8. mai 2010 et foredrag i Katolsk Akademi i Oslo – om «Jesuitterparagrafens opphevelse i 1956». Foredraget er nylig lagt ut på katolsk.no (sammen med bl.a. biskop Eidsvigs foredrag om Sigrid Undset under 2. verdenskrig) og jeg leste det med interesse i dag tidlig – les det gjerne selv her. Slik avsluttes foredraget:

Hvis jeg så skal trekke noen perspektiver til slutt, vil jeg først og fremst peke på at det har vist seg at skremselspropagandaen fra motstanderne av en opphevelse av jesuittparagrafen var høyst grunnløs. Etter min egen opptelling har det vært til sammen seks jesuitter bosatt i Norge etter 1950. De har holdt en svært lav profil, og det finnes heller ingen ordenshus eller skoler, slik tilfellet for eksempel er for eksempel i Danmark og Sverige.

Videre at opphevelsen i 1956 utgjorde en skjellsettende markering og en utvidelse av trosfrihetens kår i Norge, og man kan bare forundre seg over at det gikk 142 år før denne etter hvert meningsløse restriksjonen ble fjernet. Men som jeg har forsøkt å uttrykke i dette foredraget, har religiøse forhold endret seg betydelig fra motreformasjonens tid og fra grunnlovsfedrenes tid til på femtitallet, og at fokuset på jesuittene har dreiet seg i forskjellige retninger. Fokuset har dreiet seg fra spørsmålet om religiøs enhet til graden av ønskelig religiøs pluralisme. Men det dreier seg også om en katolsk orden som har forandret seg i det samme tidsrommet, fra å være en pavelig militsorganisasjon til å bli en ganske mangefasettert og moderne orden som ikke lenger spiller den samme kirkepolitiske rolle. Ikke alle ikke-katolske samfunnsdebattanter skjønte det, og kanskje var heller ikke våre katolske trosfeller like heldige med å formidle nettopp det. Og, som kjent, i slike erkjennelsesvakuum er det at fordommene får florere, selv hos en betydelig politiker som C.J. Hambro.

Dette ble offentliggjort lørdag, ifølge dagen.se:

Den globala finanskrisen har slagit hårt mot Vatikanen, som redovisar en förlust för tredje året i rad. Förlusten för 2009 blev större än året innan – 4,1 miljoner euro, jämfört med 912 000 euro 2008, skriver Vatikanen i ett uttalande på lördagen.

Den främsta orsaken till det sämre resultatet var negativa fluktuationer under 2008 som gav effekter på 2009 års resultat. Hade det inte varit för detta hade man redovisat en vinst för 2009.

Donationerna till Vatikanen från kyrkor runtom i världen ökade förra året till 82,5 miljoner dollar, jämfört med 75,8 miljoner dollar 2008. Mest donerar katoliker i USA, Italien och Frankrike, enligt uttalandet.

De siste ukene har det vært en debatt i Morgenbladet om deres lange artikkel om Kirken 23. april, der de trykket noen svært negative karakteristikker av p. Reidar Voith. Disse beklager de i en artikkel 18. juni, og skriver:

Unnskyld! Det var i den forbindelsen at vi trykket et brev fra forfatter og generalkonsul Knut Ødegaard som gikk til biskop Bernt Eidsvig den 12. april i år. Brevet inneholdt belastende karakteristikker av Voith. Selv om det er Knut Ødegaards beskrivelser, er Morgenbladet ansvarlig for å ha videreformidlet dem. Det som så ut for oss som en avgjørende brikke i et puslespill, var også fra vår side manglende omtanke for en enkeltperson. I dag beklager vi at vi trykket utdraget fra brevet. Det var en feilvurdering.

Bernt Oftestad kommenterer dette 25. juni, men etterlyse også en beklagelse fra Ødegaard, som hadde skrevet den negative personkarakteristikken. Ødegaard svarer på dette 2. juli – slik:

Bernt Torvild Oftestad skal ha skrive i Morgenbladet at det «er moralsk sett kritikkverdig» at eg sende brev til biskopen då presten Voith gjekk ut i media med klagemål om at presten Pollestad hadde freista «valdta» han ved fleire høve.

Eg ser det som mi plikt å seia frå når eg veit at eit så alvorleg klagemål ikkje er sant. Eg skreiv til biskopen fordi eg faktisk hadde vore til stades og visste at Voiths framstilling ikkje var rett, eg var eit vitne.

«Hva brevskriveren Knut Ødegård har gjort for å bøte på skaden, vites ikke,» skriv Oftestad. Skal eg dra tilbake det eg veit er sanninga? Skulle eg ha teia og då ha risikert at pater Pollestad vart øydelagt som menneske og prest? Dette kan ikkje Oftestad meina. Det var ikkje eg og det var slett ikkje pater Pollestad som hadde invitert media til å vera arena for denne striden som berre kunne enda med at begge dei to hovudpersonane vart offer.

Jeg tror ingen kan klandre Ødegaard for å skrive hva han mener om denne saken til biskopen, men å la et svært sensitivt brev brukes av pressen er jo en helt annen sak. Slik skrev Morgenbladet 23. april i år:

I Reykjavik den 12. april 2010 sitter forfatteren, statsstipendiaten, og den mangeårige lederen for Bjørnsonfestivan i Norge, Knut Ødegård. Han har bestemt seg for å skrive et brev til den katolske biskopen i Oslo, Bernt Eidsvig, et brev som ligger hos biskopen nå.

VEDR. BESKYLDNINGER FREMSATT MOT PATER KJELL ARILD POLLESTAD ….

Det står ikke tydelig hvordan Morgenbladet hadde fått tak i dette brevet, men siden Ødegaard ikke beklager at brevet kom pressen i hende, må vi forstå at det er skjedd med hans velsignelse – og det bør han kunne klare å beklage.

I Danmark ser problemet med seksuelle overgrep innen Kirken ut til å være mye større enn i Norge, hele 31 saker er meldt til politiet. Men nå meldes det at 26 av disse sakene er henlagt av politiet, de fleste pga foreldelse:

På vegne af alle landets politikredse har Københavns Politi i dag, onsdag den 2. juni, oplyst om status for anmeldelser af seksuelle overgreb inden for Den katolske Kirke. Af de 31 sager er de 26 afsluttet, uden at der rejses sigtelse – i de fleste tilfælde, fordi sagerne er forældet. Fem sager efterforskes endnu af Sydsjællands og Lolland-Falsters Politi.

– I kirken vil vi nu nøje studere politiets tilbagemelding og nærmere overveje, om der er anledning til at rejse tjenstlige sager inden for kirkens egne rammer, udtaler biskop Czeslaw Kozon.

Samtidig sier to prester som er blitt suspendert (for et par måneder siden) at de ikke vet hva de er anklaget for; de har ikke hørt noe fra verken biskopen eller fra politiet.

En advokat har fått som oppgave å undersøke hvilke skesuelle overgrep som er skjedd innefor Kirken de siste 120 (!) år, og mandatet for undersøkelsen er følgende (fra politiken.dk):

«1) at undersøge og beskrive samtlige henvendelser, som før den 1. august 2010 er rettet til Den Katolske Kirke i Danmark vedrørende seksuelle krænkelser af børn eller unge (umyndige) i perioden 1. januar 1890 – 31. maj 2010 («Perioden»).

6) efter omstændighederne at undersøge og beskrive visse henvendelser, som før den 1. august 2010 er rettet til Den Katolske Kirke i Danmark vedrørende seksuelle krænkelser af voksne (myndige) i Perioden.»

– og folk ønsker ham derfor en langsom og smertefull død.

Jeg leste her at Canadas ledende katoslke erkebiskop hadde uttalt seg tydelig mot abort, også etter voldtekt, på et ja-til-livet-arrangement, og at dette hadde ført til voldsomme reaksjoner. Men burde det overraske noen? – «Is the Pope Catholic?» er overskrifta på artikkelen jeg siterer:

… as a spokesman for the Quebec City Archdiocese later pointed out, the Cardinal wasn’t saying anything new: Like many religious Christians, strictly observant Catholics typically regard all fetuses as carrying the divine spark of human life. And so they urge that the tragedy or rape should not be compounded by a second moral tragedy.

Not that you would know any of this from the freaked out reaction by many pro-choice politicians and pundits. Parti Quebecois leader Pauline Marois said she was «completely outraged» by the Cardinal’s remarks. A columnist with Montreal’s La Presse newspaper, Patrick Lagace, said he wished that the Cardinal «dies from a long and painful illness.» Even Intergovernmental Affairs Minister Josee Verner — whose international maternal-health policies the Cardinal supports — declared that the man’s remarks were «unacceptable.»

When, exactly, did it become «unacceptable» for a man of faith to articulate his Church’s position on a controversial bioethical issue? Are there any other issues that Ms. Marois, Mr. Lagace and Ms. Verner would like Christians to shut up about? Gay marriage? Stem cells? Pre-marital sex? Perhaps they should make a list, just so everyone can keep track.

For years now, this newspaper and other conservative outlets have been warning Canadians that the trend toward liberal dogmatism among much of Canada’s political class — buttressed by an out-of-control human-rights constabulary — is serving to muzzle religious Christians who are doing nothing else than giving voice to their cherished beliefs. The appalling reaction to Cardinal Ouellet’s speech demonstrates how serious the problem has become.

Kardinalen sier et annet sted at disse sterke reaksjonene mot tradisjonell kristen moral ikke kan forandres ved hjelpe at lovverket; det som trengs er evangelisering:
«I am aware that in Canada, in Quebec in particular, you will not reform society at the moral level by teaching morals first,» he said.

«It will be through a new evangelization. If you do not meet Jesus Christ, it is very difficult to accept the teaching, the moral teaching of the Church. I am aware of that, even if what we teach is coherent at the rational level.»

The cardinal was saddened that he has been accused of condemning women. «I have condemned nobody, not even the women that go to abortion.» Ouellet said the consequences of abortion are difficult for women, even if they are not commonly recognized. «Women go to abortion not because it is funny,» he said. «It is not funny at all; they are distressed. It is a very difficult decision to take.»

43 personer har meldt seg ut av Den katolske Kirke den siste måneden – i fjor 24 i samme tidsrom.

Den katolske Kirke registrerer like mange (utenlandske) katolikker som vanlig for tida, døper like mange barn, har like stor interesse for konvertittkurs etc., men har altså en liten økning utmeldelser siden 7. april (dagen da Müller-saken ble kjent). DagenMagazinet skriver om dette i en artikkel som har overskrifta ‘Dobling av utmeldinger, flere melder seg inn’:

Biskop Bernt Eidsvig er overrasket over at ikke reaksjonen er sterkere på de store medieoppslagene om overgrep innen kirken.

Det var ikke en reaksjon jeg hadde ventet. Først opplevde vi en veldig negativ periode med sterkt fokus i pressen på at kirken skjulte ting, at det var masse elendighet, og at kirken dekket til overgrepene. Så forandret bildet seg til at kirken ryddet opp likevel. «Nå sier de ting som er rett, så kanskje de mener det også,» var holdningen. I dag opplever jeg at stilles spørsmål av mer positiv art, sier Eidsvig til DagenMagazinet.

Instinktet var at vi lokaliserer dette samfunnsondet til den katolske kirke. Der har vi forferdelige menn som lever i sølibat, men som i virkeligheten misbruker barn. Men faktum er at det var over tusen anmeldelser av overgrep mot barn i Norge det siste året, men ingen av dem angikk katolske prester, sier Eidsvig.

Vårt Land har samme informasjon, men en annen overskrift: Norske katolikker forlater kirken

For noen dager siden skrev jeg om at staten New York vurderer å åpne for en utvidelse av foreldelsesfristen til 40 år (for en 1-årsperiode) for seksuelle overgrep. Hvis det skjer, leser vi på en av First Things’ blogger, the Anchoress, kan storsamfunnet ha mye å lære av Den katolske Kirke (som i USA virkelig har lært den leksa):

… the secular institutional world may soon find itself forced onto the same learning curve that has impacted and the Catholic Church over the past few years; that world too may find itself finally forced to confront the filth that too often stays hidden. The confrontation – painful as it may be – will ultimately be for the good.

Extending the “open window” to include secular sex abuse cases will impact the whole of society. We will be invited to look in and-seeing the width and breadth of the problem-will be forced to ponder the human animal and the human soul in ways we have not, and would rather not. It may bring home some uncomfortable truths: that “safety” is relative; that human darkness is not limited to various “theys” but seeps into the whole of “us”; that the tendency to look at the guilt of others has, perhaps, a root in our wish not to look at ourselves; that human brokenness is a constant and human righteousness is always imperfect.

Fr. Finigan skriver også om dette – og nevner eksempler fra Finland.

I en kommentar til et tidligere innlegg på denne bloggen kan vi lese i en kommentar:

Lovendringen er allerede vedtatt i Statsråd i formiddag, og endringen(e) kan leses i sin helhet her: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/prop/2009-2010/Prop-116-L-2009-2010/14.html?id=603373

Lovparagrafen som er endret finnes her: http://www.lovdata.no/all/hl-19020522-010.html#139

Storberget og regjeringen sier at hensikten er å avverge alvorlig kriminalitet, men lovendringen er helt åpen og gir slik jeg ser det ikke rom for særlig skjønn: “Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil bli eller er begått. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt […]”. Det poengteres nemlig videre at bestemmelsen gjelder uavhengig av hva andre lover gir av beskyttelse mht. taushetsplikt. Med andre ord, den prinsipielle taushetsplikten er så godt som død.

Jeg må si jeg er ganske sjokkert over hastigheten i dette lovarbeidet (som i praksis ikke vil ha noen effekt), og over at man ikke en gang prøver å presisere når en skriftefar skulle ha plikt til å orientere politiet. På en annen side er også neste setning i lovforslaget åpent for de fleste tolkninger: » .. eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den». Hvis man altså sterkt oppfordrer overgriperen til å melde seg selv, eller innstendig ber offeret selv gå til politiet – kanskje det da regnes som godt nok?

Vårt Land skriver også om dette allerede i dag 30/4 (kl 13.30), rett etter biskop Eidsvigs møte med departementet – bl.a. følgende:

Utgangspunktet er prester, pastorers og forstanderes lovpålagte taushetsplikt om det de får vite i fortrolighet. I dag har de såkalt avvergingsplikt bare når de har sikker kunnskap om at en kriminell handling vil skje, dersom de har fått informasjonen i en setting der informanten vil forvente at opplysningene ikke bringes videre til en tredje part.

Innskjerpelsen innebærer ikke plikt til å gå til politiet dersom man får høre om gamle saker hvis man ikke har grunn til å tro at antatt gjerningsperson er i posisjon til fortsatt å begå overgrep.

Hovedforskjellen ser ut til å ligge i ordene «sannsynlig» eller «sikker» kunnskap – men katolske prester har vel heller ikke inntil i dag vurdert å bryte skriftemålsseglet uansett hva de har fått høre.

I vårt land er det varierende foreldesesfrist for overgrep mot barn og unge, etter hvor alvorlig overgrepet er, men ofte er det (hos oss og i andre land) 10 år etter at personen fyller 18. I Den katolske Kirke er dette også hovedregelen, men Kirken åpner for å sette til side alle aldersgrenser ved behov. I USA ble foreldesesfristen utvidet dramatisk for katolske prester etter de store avsløringene i 2002, og nå vurderer staten New York også å utvide fristen for anklager mot lærere og andre statsansatte til 40 år – men denne utvidelsen skal gjelde bare for ett år, deretter skal den vanlige 10-årsregelen gjelde igjen. I New York planla man å gjøre denne forandrinegn i fjor, men mange opplevde dette så dramatisk at det ble utsatt til i år:

… Legislation introduced to suspend the statute of limitations in claims against Catholic clergy was, “after much debate”, amended last year to include governments and their employees. They would be liable in lawsuits stretching back nearly six decades.

The bill was not voted on last year (as no doubt it would have been had the Catholic Church only been at risk) but it, and a companion bill, are before the legislature again, says the Times. They would provide a one-year window for filing lawsuits that go back 40 years. Once that window had closed, the statute of limitations would run 10 years after a child turns 18. …

Mer om dette hos mercatornet.com.

Slik skrev sjefsredakstør Helge Simonnes i går:

Etter de siste ukers mediestorm er det overraskende at bare nye syv meldinger om overgrep er varslet inn til Den katolske kirke. Det ble store overskrifter da ble avslørt at den katolske biskopen Georg Müller hadde innrømmet seksuelt misbruk av en altergutt. Det er ingen overraskelse at Den katolske kirke nå er blitt gjort kjent med flere påstander om misbruk.

Ett overgrep er ett for mye. Likevel er det grunn til å reflektere over at så få personer har meldt seg. Samlet sett sitter kirken nå på 18 meldinger. Men dette gjelder for en svært lang tidsperiode. Kanskje har det ikke vært en så stygg ukultur i Norge som andre steder i verden.

Ofre for overgrep bærer ofte på sin byrde i ensomhet. Det kan ta mange år før de våger å snakke om det. Ofte er det en konkret sak i mediene som gjør at de fatter mot til å innrapportere det de har vært utsatt for. … …

Avisa skriver også i dag om de innkomne meldingene om overgrep, tatt fra en pressemelding som ble lagt ut på katolsk.no i går kveld. Pressemeldinga starter slik:

Fagetisk Råd i Oslo katolske bispedømme og Trondheim stift avholdt den 27. april 2010 møte for å gjennomgå saker som er meldt dem siden det ble kjent at tidligere biskop Müller av Trondheim har innrømmet seksuelt misbruk av en mindreårig. Fagetisk Råd er den instans som i henhold til handlingsplanen har ansvar for behandling av innkomne anklager om seksuelle overgrep eller grenseoverskridende seksuell atferd begått av kirkelige medarbeidere i Oslo katolske bispedømme og Trondheim katolske stift.

De fleste av de meldte anklagene gjelder forhold langt tilbake i tid. Alvorlighetsgraden i sakene varierer fra grovere former for overgrep til det som kan betegnes som grenseoverskridende atferd. Noen av henvendelsene har karakter av bekymringsmeldinger. Det er ikke fremkommet noen nye anklager mot Müller. …

Deretter går man i pressemeldinga detaljert gjennom saker som er kommet inn. Jeg håper inderlig at det som er skjedd av slike overgrep er kommet inn, eller vil komme inn i nærmeste framtid, og at de som er blitt utsatt for overgrep kan få nødvendig hjelp.

Slik kan vi i dag lese på katolsk.no:

Den utsatte i Müller-saken i Trondheim, som fremdeles vil bevare sin anonymitet, ønsker å kunngjøre den følgende melding via biskop Bernt Eidsvig:

Jeg vil med dette takke Kirken, biskop Bernt Eidsvig, p. Sigurd Markussen og psykolog Huan Nguyen, familien og nære for å ha hjulpet meg med å overvinne en vanskelig livssituasjon. Jeg vil også oppfordre de av dere som har opplevd overgrep om å ta kontakt med Kirken med deres historier, slik jeg har erfart vil dere både bli sett og hørt og ikke minst få hjelp til å komme videre med livet.

Her skriver DagenMagazinet nokså dramatisk at Den katolske Kirke om nødvendig vil gå til sivil ulydighet, hvis regjeringen vil gjøre alvor av sine ‘trusler’ om virkelig å begrense taushetsplikten i skriftemålet:

«Fredag har justisminister Knut Storberget innkalt Den katolske kirke, Den norske kirke og Norges Kristne Råd for å presentere det nye lovforsalget som skal pålegge kirkene å politianmelde overgrep de blir gjort kjent med. Bakgrunnen er de mange overgrepssakene som er blitt kjent innen Den katolske kirken den siste tiden.

Biskop Bernt Eidsvig avviser tanken bak forslaget, men han tar det forbehold at han enda ikke har sett teksten i lovforslaget. Det handler om rapporteringsplikt når det gjelder forbrytelser prester blir gjort kjent med. Men dette betyr jo at skriftemålet ut fra norsk lov ikke lenger vil være absolutt taushetsbelagt, sier Eidsvig til DagenMagazinet.

En slik ordning kan Den katolske kirke ikke finne seg i. Skriftemålet er et sakrament som kirken bestemmer over, og det som blir sagt under skriftemål er det knyttet taushetsløfte til som prestene ikke kan fravike. …

… Dette vil jo også skape problemer for samvittighetsfulle prester i Den norske kirke som praktiserer privat skriftemål, og også for anglikanske og ortodokse prester, sier den katolske biskopen. Eidsvig lurer på hvordan man rent praktisk skal gjennomføre den nye loven om presters rapporteringsplikt.

Skal vi forlange legitimasjon fra de som skrifter ved starten av skriftemålet? Vi kjenner jo stor sett ikke de som skrifter. Jeg har en følelse av at dette er toppen av en stemningsbølge som har ført til at politikerne synes de må foreta seg noe, sier Eidsvig.

Han ser absolutt behovet for at overgrep blir anmeldt, men legger til at overgrepssaker hører hjemme hos politiet. Hvis man setter to goder opp mot hverandre, kan man få et dilemma. …

Slik skriver Vårt Land i dag (uten spørsmålstegn) – i papiravisa, og på nettet her – om noe jeg skrev om her på bloggen sist uke:

«Påstand står mot påstand etter at gratisavisa Byavisa i Trondheim sist uke siterte en ikke navngitt nonne ved Birgittaklosteret på følgende utsagn om biskop Georg Müllers overgrep mot en mindreårig gutt: «Ser man dypt på det, har også gutten vært med på handlingen. Han er dermed heller ikke uten feil. Jeg har også spurt meg selv om hvor mye fadervår han har bedt. … (Men) I et leserinnlegg i Adresseavisen avviser priorinne Patrizia Telese ved klosteret at det i det hele tatt har funnet sted noe intervju.

… Ansvarlig redaktør i Byavisa, Paul Jostein Aune, benekter at intervjuet er oppspinn. «Saken er framkommet på bakgrunn av flere samtaler med priorinnen. Jeg føler meg helt trygg på at sitatene er korrekte. Hun har fra første stund vært klar over at hun har snakket med en journalist som ønsket klosterets syn på Müller og overgrepssaken. Hun fikk saken til gjennomlesning, og ønsket da å «sensurere» saken, som hun utrykte det. Det ble ikke etterkommet,» sier Aune til sin egen avis.

Vårt Land har altså ikke undersøkt saken selv, Snakka mer med Byavisa om dette e.l., det er likevel interessant at en av landets vanlige dagsaviseret tar opp dette.