Generelt

Sterkt forsvar for pave Benedikt fra katolikker i Sverige

Generelt, Katolsk /

I Sverige har mange katolske tidsskrift og blogger kommet pave Benedikt til forsvar; de hevder at gamle overgrepsskandaler helt urettmessig nå blir brukt mot ham. Bl.a. har Katolsk Observatör oversatt en artikkel av John Allen: ‘Att hålla i minnet vad som är vad i fråga om Benedikt och krisen’.

En annen artikkel roser pave Benedikt for hans mot mht disse vanskelige sakene, og en tredje sier at ‘Att sätta likhetstecken mellan celibat och pedofili – grov och felaktig förenkling’

Signum-bloggen har også en artikkel som sier at ‘New York Times anklagade påven med fejkade dokument’.

Leserinnlegg i Vårt Land om: “Den katolske kirkes krise”

Generelt, Katolsk /

Professor ved MF, og katolikk, Bernt T Oftestad, skrev i går i Vårt Land et leserinnlegg, som tar utgangspunkt i p. Arnfinns Harams kronikk i Aftenposten siste uke – som jeg skrev om her. Her skriver Oftestad bl.a.:

«I Aftenposten 24. mars anfører pater Arnfin Haram at opphevelse av kravet om sølibat for det alminnelige presteskap vil bidra til å forhindre overgrepskriminalitet i Kirken. Men også en gift katolsk prest vil kunne være overgriper. Her er ekteskap ingen hindring. I det katolske systemet ville han imidlertid ha vært beskyttet av den hemmelige forvaltning innen hierarkiet – forflyttet, men ikke anmeldt. De skjebnesvangre virkninger av det katolske hierarkiets autoritære struktur og det overdrevne hemmelighold er kommet for dagen gjennom overgrepssakene.

Hemmeligholdet er et alvorlig systemproblem i Den katolske kirke. Det har vært en avgjørende forutsetning for overgrepenes omfang både i antall og tid. …

For den umoralske breddevirkning av det autoritære hemmeligholdet er øyentjeneri, karrierisme og medløperi. Allerede i USA var det whistleblowers som i lang tid gjorde anskrik om overgrep. De ble overhørt, marginalisert, trakassert. Systemet lukket seg og løste sexkriminaliteten i presteskapet på sin egen ødeleggende måte. Å være whistleblower i Den katolske kirke er med andre ord ikke noe for sarte sjeler. Heller ikke her i Norge. Man spør seg hvordan kirken skal komme over den krise vi nå gjennornlever. Det vil knapt være tilstrekkelig å finne prester og biskoper som har sviktet.

Man bør endre mentalitet og kultur innen hierarkiet. Krisen er ikke påført kirken utenfra. Vi står overfor en indrekirkelig krise.»

At presteskapet har sitt eget fellesskap, med en indre lojalitet, er det ingen tvil om. Og at det kan være uheldig i denne sammenheng er det nok noe i, men det er knapt den mest sentrale faktoren i overgepsskandalen. Jeg var selv i Forsvaret i 3 år (som feltprest) og oppdaget der det sterke fellesskapet offiserene der har, og flere andre profesjoner har også et sterkt indre samhold, f.eks. politiet og legene. Et slikt fellesskap er ofte en styrke og en hjelp, selv om det også kan ha negative konsekvenser (for utenforstående) av og til.

For meg er det nok en viktigere måte å forklare problemet på, at holdningen i hele samfunnet til slik misbruk var annerledes inntil ganske nylig, det vitner jo fortellinger fra skoler og ulike barneinstitusjoner om også her i Norge – og legene trodde tydeligvis at terapi kunne helbrede forbryterne. Hvor lenge er det f.eks. siden lærere, helsesøstre o.l. i Norge ble pålagt å anmelde seksuelle misbruk av barn og ungdommer når det fikk mistanke om det – er det så mye mer enn 15-20 år?

Alt dette er svært beklagelig (og det er riktig at man skulle kunne vente seg noe mer av Kirken), men det blir samtidig ubalansert på man angriper Kirken uproporsjonalt mye – som man nå gjør. Den katolske Kirke har jo også for noen år siden ryddet opp forholdsvis godt. Her er f.eks. reglene i Den katolske Kirke i Norge om hva man skal gjøre ved seksuelt misbruk av barn og unge – fra 2003.

I St Patrick’s Cathedral i New York klappet en fullsatt kirke da erkebiskop Dolan forsvarte pave Benedikt

Generelt, Katolsk /

Overgrepsskandalene er et alvorlig problem for Den katolske Kirke, men katolikker flest føler at det er svært urettferdig når pave Benedikt personlig blir beskyldt for å være medansvarlig. Slik skrev zenit.org i går:

Archbishop Timothy Dolan of New York brought hearty approval from a standing-room-only crowd at St. Patrick’s Cathedral on Palm Sunday when he defended Benedict XVI against «unrelenting insinuations» in the scandals of sexual abuse.

The archbishop asked the congregation for a couple of minutes of patience at the end of the lengthy Mass, and then said the «somberness of Holy Week is intensified for Catholics this year» by a «tidal wave of headlines about abuse of minors by some few priests, this time in Ireland, Germany, and a re-run of an old story from Wisconsin.»

«What deepens the sadness now is the unrelenting insinuations against the Holy Father himself, as certain sources seem frenzied to implicate the man who, perhaps more than anyone else has been the leader in purification, reform, and renewal that the Church so needs,» Archbishop Dolan stated.

The 60-year-old prelate suggested that Sunday Mass is «hardly the place to document the inaccuracy, bias, and hyperbole of such aspersions,» but it is «the time for Catholics to pray for Benedict our Pope.»

According to the Associated Press report of the archbishop’s words, the congregation responded with 20 seconds of applause. … …

Prest som behadlet overgrepssaken i USA 1996-98 er aldri bitt kontaktet av media

Generelt, Katolsk /

Father Thomas T. Brundage var ansvarlig for behandlinga av presten som forgrep seg på døve barn fra 1950 til 1974, da man senere satte i gang en prosess for å få tatt fra presten alle presterettigheter, sier han aldri er blitt kontaktet av New York Times eller andre aviser – som kanskje ville sjekke at det de skrev var korrekt. Mye av det avsiene skriver er feil, og F. Brundage skriver også svært tydelig at kardinal Ratzinger/ pave Benedikt er en av de som har jobbet aller mest for å få sannheten fram i lyset, og straffe overgriperne. Han skriver bl.a.:

… In 1996, I was introduced to the story of Father Murphy, formerly the principal of St. John’s School for the Deaf in Milwaukee. It had been common knowledge for decades that during Father Murphy’s tenure at the school (1950-1974) there had been a scandal at St. John’s involving him and some deaf children. The details, however, were sketchy at best.

Courageous advocacy on behalf of the victims (and often their wives), led the Archdiocese of Milwaukee to revisit the matter in 1996. In internal discussions of the curia for the Archdiocese of Milwaukee, it became obvious that we needed to take strong and swift action with regard to the wrongs of several decades ago. With the consent of then-Milwaukee Archbishop Rembert Weakland, we began an investigation into the allegations of child sexual abuse as well as the violation of the crime of solicitation within the confessional by Father Murphy.

We proceeded to start a trial against Father Murphy. I was the presiding judge in this matter and informed Father Murphy that criminal charges were going to be levied against him with regard to child sexual abuse and solicitation in the confessional. In my interactions with Father Murphy, I got the impression I was dealing with a man who simply did not get it. He was defensive and threatening.

Between 1996 and August, 1998, I interviewed, with the help of a qualified interpreter, about a dozen victims of Father Murphy. These were gut-wrenching interviews. In one instance the victim had become a perpetrator himself and had served time in prison for his crimes. I realized that this disease is virulent and was easily transmitted to others. I heard stories of distorted lives, sexualities diminished or expunged. These were the darkest days of my own priesthood, having been ordained less than 10 years at the time. Grace-filled spiritual direction has been a Godsend.

I also met with a community board of deaf Catholics. They insisted that Father Murphy should be removed from the priesthood and highly important to them was their request that he be buried not as a priest but as a layperson. I indicated that a judge, I could not guarantee the first request and could only make a recommendation to the latter request. …

With regard to the inaccurate reporting on behalf of the New York Times, the Associated Press, and those that utilized these resources, first of all, I was never contacted by any of these news agencies but they felt free to quote me. Almost all of my quotes are from a document that can be found online with the correspondence between the Holy See and the Archdiocese of Milwaukee. …

… in the documentation in a letter from Archbishop Weakland to then-secretary of the Vatican’s Congregation for the Doctrine of the Faith Archbishop Tarcisio Bertone on August 19, 1998, Archbishop Weakland stated that he had instructed me to abate the proceedings against Father Murphy. Father Murphy, however, died two days later and the fact is that on the day that Father Murphy died, he was still the defendant in a church criminal trial. No one seems to be aware of this. Had I been asked to abate this trial, I most certainly would have insisted that an appeal be made to the supreme court of the church, or Pope John Paul II if necessary. That process would have taken months if not longer.

Second, with regard to the role of then-Cardinal Joseph Ratzinger (now Pope Benedict XVI), in this matter, I have no reason to believe that he was involved at all. Placing this matter at his doorstep is a huge leap of logic and information.

Third, the competency to hear cases of sexual abuse of minors shifted from the Roman Rota to the Congregation for the Doctrine of the Faith headed by Cardinal Ratzinger in 2001. Until that time, most appeal cases went to the Rota and it was our experience that cases could languish for years in this court. When the competency was changed to the Congregation for the Doctrine of the Faith, in my observation as well as many of my canonical colleagues, sexual abuse cases were handled expeditiously, fairly, and with due regard to the rights of all the parties involved. I have no doubt that this was the work of then Cardinal Ratzinger.

Fourth, Pope Benedict has repeatedly apologized for the shame of the sexual abuse of children in various venues and to a worldwide audience. This has never happened before. He has met with victims. He has reigned in entire conferences of bishops on this matter, the Catholic Bishops of Ireland being the most recent. He has been most reactive and proactive of any international church official in history with regard to the scourge of clergy sexual abuse of minors. Instead of blaming him for inaction on these matters, he has truly been a strong and effective leader on these issues.

Finally, over the last 25 years, vigorous action has taken place within the church to avoid harm to children. Potential seminarians receive extensive sexual-psychological evaluation prior to admission. Virtually all seminaries concentrate their efforts on the safe environment for children. There have been very few cases of recent sexual abuse of children by clergy during the last decade or more. …

LES MER OM DETTE HER.

Aftenposten hevder av pave Benedikt “gjorde ingenting” med overgrepsskandale

Generelt /

Tidlig søndag morgen leste jeg en artikkel i Aftenposten, som åpna slik: «Tidligere denne uken kom det frem at pave Benedict XVI var en av dem som ble varslet om overgrep av en prest i Milwaukee, Wisconsin i USA. Han gjorde ingenting med varslene, og overgrepene fortsatte.»

Jeg syntes det var ille slik ukorrekt informasjon ble trykket om vår pave, og skrev derfor til journalisten: «Jeg regner med at du har studert denne tragiske saken grundig før du skriver om den i Aftenposten, og vet at presten forgrep seg på gutter fra 1950-1974, og at Vatikanet og kardinal Ratzinger ikke ble varslet før i 1996, (bare kort tid før presten døde) hvorfor skriver du da ting som er direkte feilaktige?»

Jeg fikk svar fra journalisten ganske raskt, der han skriver: «Her påpeker du helt klart en unøyaktighet. Jeg skal rette opp.» Og har retter det, for man kan se at siden er oppdatert søndag kl 10.30 – men han korrigerer bare delvis, og skriver nå: «Tidligere denne uken kom det frem at pave Benedict XVI var en av dem som ble varslet om overgrep av en prest i Milwaukee, Wisconsin i USA. Meldingen kom i 1996, mens han fortsatt var kardinal Joseph Ratzinger. Han gjorde ingenting med den.»

Søndag kveld skriver jeg derfor på nytt til jouranlisten: «Jeg takker for raskt svar og på en korrigering av artikkelen, men det du skriver nå er fortsatt ikke korrekt: … « – og så gå jeg litt mer inn på hva som har skjedd i denne saken, ting som jeg nederst i dette innlegegr ville redegjøre enda bedre for. Denne andre e-posten har jeg så langt ikke mottat noe svar på, og det er heller ikke kommet flere korrigeringer av Aftenpostens artikkel.

La det være klart at jeg syns det er ille at Kirken og mange andre institisjoner i samfunnet i tidligere år tok altfor lett på overgrepssaker – og i dag blir man med rette sjokkert over hvordan man reagerte på 70-, 80- og 90-tallet – men det er likevel ikke OK å bruke slike saker fra tidligere år til å med urette angripe vår pave. Jeg syns heller ikke Aftenposten er spesielt å kladre mht dette, de kan vel sammenlignes med mange andre aviser i verden, også når det gjelder å skrive om ting de ikke helt har greie på.

Jeg har selv oppdatert meg selv om detaljene i denne saken i dag, og gjengir her – skrevet av Father Raymond J. de Souza – informasjon basert på New York Times’ (det var de som først skrev om dette) egen informasjon: …

Aftenposten hevder av pave Benedikt “gjorde ingenting” med overgrepsskandaleLes mer »

Ingen gjør i dag så mye for å avdekke seksuelt misbruk som Den katolske Kirke

Generelt, Katolsk /

Dette skriver erkebiskop Dolan i New York på sin egen blog, etter først å ha innrømt at Kirken sviktet på dette området tidligere:

The sexual abuse of our young people is an international, cultural, societal horror. It affects every religion, country, family, job, profession, vocation, and ethnic group.

We Catholics have for a decade apologized, cried, reached out, shouted mea culpa, and engaged in a comprehensive reform that has met with widespread acclaim. We’ve got a long way to go, and the reform still has to continue.

But it is fair to say that, just as the Catholic Church may have been a bleak example of how not to respond to this tragedy in the past, the Church is now a model of what to do. As the National Review Online observes, “. . . the Church’s efforts to come to grips with this problem within the household of faith — more far reaching than in any other institution or sector of society — have led others to look to the Catholic Church for guidance on how to address what is, in fact, a global plague.”

As another doctor, Paul McHugh, an international scholar on this subject at Johns Hopkins University, remarked, “Nobody is doing more to address the tragedy of sexual abuse of minors than the Catholic Church.”

That, of course, is another headline you’ll never see.

Erkebiskopen innrømmer at også Kirken har mye å svare for mht behandlingen av slike saker tidligere, men at de nå (i alle fall i USA) gjør mer enn noen andre grupper i samfunnet.

John Allen skrev også en kommentar i forgårs, der han skriver at Kirken må fortsette å være ærlig mot seg selv, og ikke skjule noen av misbrukene eller tildekningsforsøkene som skjedde tidligere, men han oppklarer mange misforståelser om hva Kirken har gjort og gjør på dette området, og sier bl.a. at etter kardinal Ratzinger (for første gang) fikk ansvar for disse sakene i 2001/02, har han vært svært kontant overfor overgriperne. 80% av prestene der anklagene har kommet til Vatikanet har mistet sine presterettigheter, 60% faktisk uten den kirkelige rettsaken de vanligvis har krav på – fordi anklagene virket så klare, har de bare administrativt blitt avskjediget.

Erkebiskop Dolan reagerer sterkt på hvordan paven urettferdig blir behandlet, og skriver også følgende i sitt innlegg: …

Ingen gjør i dag så mye for å avdekke seksuelt misbruk som Den katolske KirkeLes mer »

Et videre perspektiv på overgrepsskandalene

Generelt, Katolsk /

F. Dwight Longenecker (som selv er gift) skrev nylig på sin blog om overgrepsskandalene i Den katolske Kirke, som nå (igjen) dominerer mediebildet. Han skriver bl.a. at «we should be ashamed of the offenders and those who sheltered them and oppressed the victims. The guilty should be weeded out, removed from office and handed over to the civil authorities where they are guilty of crimes. Systems to avoid abuse must be established and rigorously maintained, and victims should be justly compensated for their suffering.»

Likevel legger han til (og jeg syns det er nyttig informasjon) at blant andre professor Philip Jenkins ved Penn State University (som ikke selv er katolikk) har skrevet en svært nyttig og objektiv bok om emnet, og han understreker sine synspunkter i denne artikkelen. På bakgrunn av hans arbeid bør vi alle huske følgende fakta og prinsipper, skriver Longenecker:


* Priestly celibacy is not the issue – married men are more likely to abuse children than unmarried
* Most child abuse takes place within the home.
* All religious groups have pedophile scandals, and the Catholics (while the largest religious group) are at the bottom of the list statistically.
* Child abuse is prevalent in all areas of society: schools, youth organizations, sports, etc.

* Statistically, of all the professions, Christian clergy are least likely to offend. Doctors, Farmers and Teachers are the professions most likely to abuse children–not clergy.
* Among clergy offenders Catholic priests are least likely to offend.
* Catholic cases of pedophilia make more headlines because of anti Catholic prejudice and because the Catholic Church is bigger and more lucractive to sue.
* Pedophilia and Euphebophilia are different problems. The former is sexual attraction to pre-pubescent children. The latter is attraction to teenagers. Most cases branded ‘pedophila’ are actually ‘euphebophila.’
* Most of the cases of euphebophilia are homosexual in nature, however the politically correct do not want this problem to be associated with homosexuality.
* The number of Catholic priests guilty of pedophilia is very small.
* What we now call ‘cover up’ was often done in a different cultural context, when the problem was not fully understood and when all establishment organizations hushed scandals. They did so for what seemed good reasons at the time: protection of the victims and their families, opportunity for rehabilitation of the offender, the avoidance of scandal to others. It is unfair to judge events thirty years ago by today’s standards.
* When lawsuits are looming people smell money. We must be wary of false accusations.
* The accused must be entitled to a fair hearing. The church should insist on hard proof of the abuse, and for the sake of justice, ensure that the innocent are not prosecuted.
* When guilt is established the offender must be punished, not sheltered.
* Distinctions must be made between types of abuse. Some offenses are worse than others. Verbal abuse or corporal punishment during a time when that was acceptable, while lamentable, is not the same as sexual abuse or extreme physical abuse.
* Sexual abuse of an adult, or a sexually experienced older teenager is wrong, and damaging, and should be punished, but it is not the same as the sexual abuse of a younger, innocent child.
* Number of offenses must be considered. One lapse is not of the same seriousness as repeated, persistent and premeditated offenses.

Aquileia, Grado, Cividale del Friuli

Generelt /

Søndag var vi i Aquileia og Grado, og bildene under viser apsis i de to domkirkene. Aquileia var en sentral romersk by, men Grado ble bygd rundt 500 e.kr., som et sted ute i lagunen, som var tryggere mot angripere. Men heller ikke Aquileia hadde særlig mange ruiner fra romertida, for folk hadde bodd der også i alle år etterpå, og brukt de gamle steinene til andre ting – og bare en liten del av det som ligger under jorda var utgravd. Men ruiner fra middelalderen var det altså en hel del av – se også det tredje bildet.

Dette bildet viser et lite utsnitt av det imponerende mosaikkgulvet i domkirken i Aquileia.

I dag var vi så i Cividale del Friuli, en interessant by oppretta av Julius Cesar ca år 50 f.Kr. – under navnet Forum Julii (som senere er blitt til Friuli).

Italia er også et fjell-land – Cortina d’Ampezzo

Generelt /

I dag kjørte vi med (leie)bil fra Verona til Udine – via Trento og Cortina. Vi stoppa ikke i Trent/Trento (selv om det berømte Tridentiner-konsilet ble holdt der), men i Cortina d’Ampezzo hadde vi lunch-pause bare noen få meter fra OL-hoppbakken fra 1956.

Jeg hadde ikke regna med at vi måtte kjøre over så høye fjelloverganger som vi faktisk måtte, for å komme til Cortina. Bildet under viser at vi er nesten på toppen av Pordoi-passet – 25 av i alt 28 hårnålssvinger (på veien ned var det 33), 2184 av i alt 2239 meter.

Vi så mange fine fjell på veien.

Nå er vi i lavlandet igjen (i Udine), og i morgen står de berømte ruinene i Aquileia for tur.

En hel dag i museer og kirker i Verona

Generelt /

I dag (lørdag) har vi brukt hele dagen i museer og kirker her i Verona. Vi var flere timer i Castelvechio, som bl.a. har en stor samling skulpturer og malerier; under ser dere ett av mange av Maria og Jesusbarnet, og et av apostelen Bartolomeus.

Den mest berømte kirken i byen er Santo Zeno, etter den hellige Zeno, den 8. biskopen i byen. Der fant jeg bl.a. følgende statue av ham:

Fra våre mange kirkebesøk i Venezia

Generelt /

En vellykka dag i Venezia i går, der vi besøkte 11 «museums»kirker samt 8-10 andre kirker vi møtte på – bl.a. to som var gjort om til konsertsaler. Under ser vi Marias kroning i himmelen av Veronese, og en statue av Johannes døperen av Donatello.

Noen dager i Italia – Venezia, Verona, Aquileia, Udine etc.

Generelt /

Vi er på en ukes ferie i Nord-Italia. Vi landa her i Venezia i går formiddag (reiste kl 06.25 fra Gardermoen), og så de mest kjente delene av byen i går; Markusplassen etc. I dag skal vi se 10-12 «museums»kirker, dvs. kirker som både er fine arkitektonisk, liturgisk (kanskje, for i går oppdaga jeg mange forferdelige bord-alter), og som også har berømte kunstverk.

Vi blir her i Venezia to netter, så blir det to netter i Verona, før vi leier bil og flytter oss over til Italias aller nordøstre hjørne – bor i Udine og ser områdene rundt, først og fremst Aquileia.

Slutt på at barn automatisk blir regnet som tilhørige Den norske kirke

Generelt, Katolsk /

Den katolske Kirke har de siste 6-8 åra (etter at staten begynte å kreve fullt personnummer for alle registrerte katolikker, og DNKrk har begynt å få et dataregister på plass) hatt problemer med at barn som er døpt katolsk også står som ’tilhørige’ Den norske kirke. Vi mister stats- og kommunetilskudd for disse barna som slik er dobbeltregistrert, og dette fører nok til tap for oss på flere hundre tusen kroner hvert år.

Dette problemet har ført til at katolske menigheter ved dåp sender (eller bør sende) melding til DNKrks sentrale register til barn der én av foreldrene er medlem av ‘statskirken’, for at de skal slettes som ’tilhørige’ i deres register. Jeg har i flere omganger sørga for at dette blir retta opp; både i Bergen, i Stavanger og sist nå i januar i St Hallvard i Oslo, der ca 75 barn som var katolsk døpt (de siste fem år) også stod som tilhørige DNKrk.

Vårt Land melder at dette problemet nå kan forsvinne, når det skriver:
«Kirkerådet skal på sitt møte lørdag vurdere å endre bestemmelsene om tilhørighet slik at et barn ikke automatisk tilhørig når bare én av foreldrene er med i Den norske kirke.

Samtidig som det bare er nødvendig at én av foreldrene er medlem for at barnet skal bli kirketilhørig, kreves det samtykke fra begge foreldrene for å stryke barnet fra kirkeregisteret.

Ifølge Fritanke.no skal Kirkerådet behandle et forslag der det heter at «Kirkerådet stiller seg positivt til at det blir foretatt en nødvendig samordning av regelverket på området slik at forrangen for Den norske kirke i tilhørighetsordningen bortfaller».»

Det eneste som overrasker meg litt her, er at jeg alltid har hørt at det er Stortinget som har bestemt dette; at det ikke er DNKrk som har bedt om at det skal være slik. I alle tilfeller er det vel nå håp om at denne urettferdigheten kan opphøre.

OPPDATERING:
Kirkerådet gjorde som de hadde planlagt, og Vårt Land skriver:
«Lørdag bestemte Kirkerådet selv at det vil utrede om ordningen er rimelig eller om den bør endres.

– Den norske kirke ønsker med dette å signalisere klart at den ønsker likebehandling av de ulike tros- og livssynssamfunnene på dette området, sier Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen i en uttalelse etter møtet.

Han sier at en utredning vil kunne medføre behov for å endre loven, men at dette i så fall blir en oppgave for politikerne på Stortinget. Arbeidet med å utrede konsekvensene av paragraf 3 i kirkeloven skal skje i samarbeid med Norges Kristne Råd.»

Store norske leksikon på nett kan forsvinne 1. juli

Data/blogg, Generelt /

Jeg fikk i dag en melding fra Store norske leksikon om at leksikonet avvikles 1. juli som en forlagseid tjeneste, og at man håper det vil få leve videre som stiftelse med offentlig finansiering. Jeg fikk meldinga fordi jeg de siet 18 månedene har vært ansvarlig for de katolske sidene der – se f.eks. artikkelen om paven. I praksis leste jeg gjennom alt som var tilgjengelig i leksikonets trykte utgave (det meste skrevet av p. Per Bjørn Halvorsen), og foretok noen korrigeringer og tillegg. Litt før jul slutta de å betale ut lønn til de fagansvarlige, og nå vet jeg/vi ikke noe om hva som skal skje framover.

I (presse)meldinga kan man lese at «eierne Aschehoug og Gyldendal villige til å stille data, apparat rundt og nettstedsteknologi til disposisjon for en stiftelse med offentlig støtte.

Et stolt kapittel i norsk kulturhistorie avsluttes med dette. Siden unionsoppløsningen i 1905 har norsk forlagsbransje sørget for kontinuerlig nasjonalleksikonutgivelse i Norge, i motsetning f.eks. til Danmark og Sverige. Leksikonet var en stor økonomisk suksess for eierne frem til slutten av 1990-årene. I årene etter dette har Aschehoug og Gyldendal tapt omtrent like mye på å holde Store norske leksikon oppe, som de tjente i de 20 foregående årene.

Konkurransen fra gratis innhold på Internett, først og fremst Wikipedia, var medvirkende til at Store norske for ett år siden ble åpnet for annonsefinansiert gratis tilgang og direkte oppdatering. Det nye nettstedets kombinasjon av fagfolk-kvalitetssikring og brukerbidrag har blitt vel mottatt, og ansees som den rette modell for fremtidens nasjonalleksikon i land som Norge. Annonseinntektene og annen finansiering har imidlertid uteblitt, og nettstedet viser seg umulig å drive kommersielt videre.

Kunnskapsforlaget er klart til å inngå avtale med det offentlige om vederlagsfri overdragelse på betingelse av at leksikonet drives seriøst videre som nasjonalt fagfolk-leksikon. En stiftelse med offentlig støtte – en modell som vil sikre redaksjonell uavhengighet – er foreslått for eventuell fremtidig drift.»

OPPDATERING:
I dag (fredag 12/3) leser jeg et tydelig signal om at staten ikke vil berge snl.no: «Jeg ønsker ikke at vi fra statens side skal overta driften av virksomheten. Verken annonsører eller brukere har vist tilstrekkelig interesse for Store norske til at driften bærer seg, og det er jo et tydelig signal. Jeg kommer heller ikke til å støtte søknaden om økonomisk støtte til drift ut 2011, sier kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) til NTB.»

Jeg gjorde en del arbeid med å lese gjennom alt gammelt stoff i leksikonet årsskiftet 2008-09 – og fikk betalt for det. Utover 2009 gjorde jeg noe arbeid (men kan aldri si at jeg var så veldig entusiastisk), som vi medarbeidere sent på året i fjor fikk beskjed om at vi likevel ikke kunne få betalt for. Det var ikke mye jeg gikk glipp av, og når leksikonet ikke klarte å fange den store interessen, er det vel best at det legges ned.

En moderne og konservativ biskop i USA – som forteller hvordan Kennedy tok feil for 50 år siden

Generelt, Katolsk /

John Allen skriver i dag interessant om hva som gjør personer (her: biskoper) viktige for samfunnet og for sin tid. Det kan være ulike grunner, men han påpeker hvorfor én amerikansk, katolsk biskop er viktig:

Archbishop Charles Chaput of Denver, who illustrates yet another way a bishop can matter: As an evangelist, an opinion-maker, a writer and speaker. Usually seen as a strong conservative, Chaput can be polarizing because he takes clear positions and defends them with relish. He’s consequential in somewhat the same way as politicians and pundits with bold views and the nerve not to pull their rhetorical punches: Love ‘em or hate ‘em, they’re hard to ignore.

Sometimes accused of being a traditionalist, Chaput is actually a very 21st century bishop in at least one sense: Whatever national influence he wields has almost nothing to do with formal ecclesiastical power. He doesn’t hold office in the bishops’ conference, and certainly can’t compete with Rigali as a Roman heavyweight. I mean no disrespect to Denver, especially since my wife and I now live there, but the mere fact of being the Archbishop of the Rockies is hardly sufficient to leave many people outside the Mountain Time Zone with baited breath awaiting his latest pronouncement.

… …. If you want a sound-bite to sum up Chaput’s message, here’s a recent epigram: “There’s no more room in American life for easy or tepid faith.” Like all such formulae, it’s an invitation to debate: What exactly does that mean?

Allen skriver så et referat av en tale erkebiskop Chaput holdt i Houston 1. mars, på Houston Baptist University, der han bl.a. påpekte at datidas første katolske president gjorde en alvorlig feil for 50 år siden, da han så veldig sterkt skilte mellom sin tro og konsekvensene den ville få i samfunnet. Og han begynte sin tale slik:

One of the ironies in my talk tonight is this. I’m a Catholic bishop, speaking at a Baptist university in America’s Protestant heartland. But I’ve been welcomed with more warmth and friendship than I might find at a number of Catholic venues. This is a fact worth discussing. I’ll come back to it at the end …

I’m here as a Catholic Christian and an American citizen — in that order. Both of these identities are important. They don’t need to conflict. They are not, however, the same thing. … No nation, not even the one I love, has a right to my allegiance, or my silence, in matters that belong to God or that undermine the dignity of the human persons He created.

Fifty years ago this fall, in September 1960, Sen. John F. Kennedy, the Democratic candidate for president, spoke to the Greater Houston Ministerial Association. … His speech left a lasting mark on American politics. It was sincere, compelling, articulate — and wrong. Not wrong about the patriotism of Catholics, but wrong about American history and very wrong about the role of religious faith in our nation’s life. And he wasn’t merely “wrong.” His Houston remarks profoundly undermined the place not just of Catholics, but of all religious believers, in America’s public life and political conversation. Today, half a century later, we’re paying for the damage. … …

Les resten av John Allens stykke her – og hele erkebiskop Charles Chaputs tale i Houston her.

Skillelinjene mellom liberale og tradisjonelle kristne dreier seg mest om seksualmoral

Generelt, Teologi /

I artikkelen av Mary Eberstadt, om lettversjonene av kristendommen, som jeg nevnte tidligere i dag, skriver hun at det faktisk er først og fremst seksualmoral som skiller den ‘lette’ formen for kristendom fra den mer ‘solide’:

… … As of now—and as has been true for some time—those churches have increasingly defined themselves as dissenting on one issue above all others: They have jettisoned one or another or all of the teachings of traditional Christian sexual morality.

Certainly ordinary parishioners see things this way. Ask any contemporary Mainline Protestant what most distinguishes his or her version of Christianity from that of Roman Catholicism, and you will likely get some version of this response: Catholics are still hung up on sex, and we’re not. They prohibit things like divorce and birth control and abortion and homosexuality, and we don’t. Moreover, this rendition of the facts would be essentially correct. At this particular moment in Christian history, it is sex—not Mary or the saints or predestination or purgatory or papal infallibility or good works—that is the Rubicon no one can really imagine these particular Protestants crossing again.

Problemene med seksualmoralen begynte, skriver hun, først med synet på skilsmisse, dernest med synet på kunstig prevensjon. Spørsmålet om prevensjon har tradisjonelt sett ikke blitt diskutert mye i Norge; blant lutheranere (og andre protestanter) ble det bare gradvis godtatt i mellomkrigsåra, uten at jeg kjenner til noen diskusjon rundt det. Også blant katolikker i Norge forblir dette spørsmålet oftest forbigått i stillhet. Derfor er det ganske nytt (og sjokkerende) når Eberstadt argumenter svært så sterkt for at; å tillate kunstig prevensjon var det første steget som førte til en rasering av hele den kristne seksualmoralet, og oftest førte til at man fornektet også sentrale kristne dogmer. Jeg tar med en del av hennes argumenter her:

… another example of the historical attempt to disentangle a thread of moral teaching out of the whole: the dissent about artificial contraception. Here, too, Anglicans took the historical lead. Throughout most of its history, all of Christianity—even divided Christianity—upheld the teaching that artificial contraception was wrong. Not until the Lambeth Conference of 1930 was that unity shattered by the subsequently famous Resolution 15, in which the Anglicans called for exceptions to the rule in certain difficult, carefully delineated marital (and only marital) circumstances.

Exactly as had happened with divorce, the Anglican okaying of contraception was born largely of compassion for human frailty and dedicated to the idea that such cases would be mere exceptions to the theological rule. Thus Resolution 15 itself—for all that it was a radical break with two millennia of Christian teaching—abounded with careful language about the limited character of its reform, including “strong condemnation of the use of any methods of conception control from motives of selfishness, luxury, or mere convenience.”

And also as had happened with divorce, the effort to hold the line at such carefully drawn borders soon proved futile. …

Skillelinjene mellom liberale og tradisjonelle kristne dreier seg mest om seksualmoralLes mer »

Hva kommer til å skje med kristendommens “lett-versjon”?

Generelt, Teologi /

Dette skriver Mary Eberstadt om i februar-nummeret av First Things, i en artikkel hun kaller Christianity Light. Hun åpner artikkelen med å neskrive hvordan pave benedikt på en svært generøs måte ønsker konservative/ tradisjonelle anglikanere velkommen til Den katolske Kirke, og fortsetetr med å beskrive hvordan anglikanerne (de mest liberale, i alle) har mer og mer problemer, både med sin tro, og med antallet medlemmer. Hun er svært usikker på hva som vil skje med disse anglikanske/ episkopale kirkesamfunnene, men ikke bare med disse, også med andre protestanter av den liberale/ ‘lette’ typen:

… … we may well begin to wonder something else. That is, whether what we are witnessing now is not only the beginning of the end of the Anglican Communion but indeed the end of something even larger: the phenomenon of Christianity Lite itself.

By this I mean the multifaceted institutional experiment, beginning but not ending with the Anglican Communion, of attempting to preserve Christianity while simultaneously jettisoning certain of its traditional teachings—specifically, those regarding sexual morality. Surveying the record to date of what has happened to the churches dedicated to this long-running modern religious experiment, a large historical question now appears: whether the various exercises in this specific kind of dissent from traditional teaching turn out to contain the seeds of their own destruction. The evidence—preliminary but already abundant—suggests that the answer is yes.

If this is so, then the implications for the future of Christianity itself are likely to be profound. If it is Christianity Lite, rather than Christianity proper, that is fatally flawed and ultimately unable to sustain itself, then a rewriting of much of contemporary thought, religious and secular, appears in order. It means that secularization itself may be fundamentally misunderstood. It means that the most unwanted and unfashionable traditional teaching of Christianity, its sexual moral code, demands of the modern mind a new and respectful look. As a strategic matter, it also means that the current battle within the Catholic Church between traditionalists and dissenters must go to the traditionalists, lest the dissenters or cafeteria Catholics take the same path that the churches of Christianity Lite have followed: down, down, down.

“Den katolske kirke i Vårt Land” – et leserinnlegg

Generelt, Katolsk /

Noen av bloggens lesere har sikkert merka seg Ola Tjørhoms leserinnlegg i Vårt Land torsdag i sist uke, der han klager over at VL er vridd i sin dekning av Den katolske Kirke – og skriver for mye om den «betongkatolske» delen av Kirken. Jeg skrev et svarinnlegg til Tjørhom, som ble trykt i VL i dag:

Jeg leser i Vårt Land at Ola Tjørhom ikke er fornøyd med avisas dekning av Den katolske kirke. Selv om det noe ganger kan glippe litt med detaljene, er jeg ikke enig i denne kritikken. Jeg syns VL i stor grad reflekterer det som skjer i vår Kirke på en korrekt måte – og de gjenspeiler også den internasjonale dekningen nokså presis.

For min del virker det heller som om Tjørhom ikke liker utviklinga i vår Kirke, og derfor ikke er fornøyd med pressens dekning, verken internasjonalt eller nasjonalt. Mange har nok merket seg hans artikler i Morgenbladet, Kirke og Kultur og St Olav tidsskrift det siste året, der han stadig har påpekt det han mener er en «betongkatolsk» tendens.

Ser man på Den katolske kirke de siste 50 år, vil det nok være tydelig for alle observatører, at etter en åpen/liberal tendens først i perioden, har vi sett en tydelig tilbakevending til vår gamle tradisjon. Personlig vil jeg antyde 1965-1980 som en radikaliserende periode, 80-tallet som en periode med status quo (der pave Johannes Paul II klarte å stoppe videre utglidning), og at vi helt fra starten av 90-tallet har hatt en periode der Kirken har vendt mer tilbake til røttene liturgisk og teologisk. At denne utviklinga har skutt fart de siste (ca. fem) åra er jeg også enig med Tjørhom i, men dette er jo ikke VL’s feil.

Tjørhom har også rett i at diskusjonen i vår Kirke i stor grad handler om hvordan Det annet Vatikankonsils dokumenter skal forstås. Jeg venter selv på en ny stor bok om konsilet (av erkebiskop Agostino Marchetto) – etter at jeg for mange år siden leste flere bøker som reflekterte stemningen rundt og tolkningen av konsilet rundt 1970.

Tjørhom kaller det som skjer i Kirken en maktkamp. Det kan på en måte kanskje være korrekt, men på den annen side er det helt naturlig at samfunn, kirker, organisasjoner o.l. har en løpende diskusjon om hvordan fortida skal forstås og hvordan framtida skal formes. Tjørhom nevner National Catholic Reporter som et tidsskrift VLs journalister bør studere. Det må man gjerne gjøre, bare man ikke tror at dette radikale tidsskriftet er representativt for Den katolske kirke i USA i dag – da hadde det vært bedre å f. eks. følge med på hva som skjer innen den store og innflytelsesrike katolske bispekonferansen i USA.

Oddvar Moi, katolsk prest, Oslo

Lite blogging – andre ‘hobbyer’ har blitt prioritert

Data/blogg, Generelt /

En viktig hobby for meg har i mange år vært DATA, og da jeg onsdag fikk en ny datamskin på kontoret, med Windows 7 Professional innstallert, har jeg brukt en del av min tid til å finne ut hvordan det virker. På en måte er det enkelt nok, men jeg vil gjerne lære å kjenne mulighetene dette operativsystemet har skikkelig å kjenne. Bl.a. har Win7 muligheten for å kjøre Windows XP i et eget vindu, gjennom et tilpasset oppsett av ‘virtuelle maskiner’. Det har jeg satt opp, og kjører der noen gamle programmer, som jeg helst ikke vil være foruten – bl.a. Dreamweaver 2. I tillegg til dette kan alle programmer også kjøres i en annen modus – Win2000, WinXP etc – om nødvendig. Jeg har også 64-bits-utgaven av Win7, men jeg har så langt ingen problemer med å kjøre 32-bits programmer – litt overraskende, men fint.

De siste månedene har jeg hatt en midlertidig dataløsning på kontoret, men nå som jeg har fått en permanent maskin, har det også gått med litt tid til å sette opp alle programmene jeg ønsker slik jeg liker dem, og til å organisere alle gamle filer – bilder, dokumenter, e-post, musikk etc. – på en fornuftig måte. Jeg hadde en 7-8 år gammel maskin, som nå skal ende sitt liv, etter at jeg tok vare på alle filer jeg ville beholde, deretter reformaterte jeg harddiskene og tok det endelige farvel.

Om katolikkers forhold til ikke-kristne – Nostra aetate

Generelt, Teologi /

Alle kjenner til det andre Vatikankonsil, men hvor mange er det som leser dokumentene derfra? Jeg nevnte nylig konsilets dokument om økumenikken, og her vil jeg vise til dokumentet om kirkens forhold til de ikke-kristne religioner. «Declaratio de Ecclesiae habitudine ad religiones non-christianas» – «Nostra aetate», vedtatt av det annet Vatikankonsil og promulgert av pave Paul VI 28. oktober 1965. (Alle dokumenter fra konsilet kan leses på norsk på katolsk.no.)

‘Nostra aetate’ skriver om at katolikker bør ha et best mulig forhold til alle mennesker, men samtidig må vi holde klart for oss at utgangspunktet her er ganske forskjellig fra det som gjelder i forholdet til andre kristne. Der sies det nemlig: «De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, etableres nemlig dermed i et visst fellesskap med den katolske Kirke … … blir de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett navnet «kristne» på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren … »

Om forholdet til ikke-kristne sier konsilet bl.a.:
«1. I vår tid, når menneskeslekten stadig sterkere forenes og folkene i stadig større grad forbindes med hverandre, betrakter Kirken med tiltagende oppmerksomhet sitt eget forhold til de ikke-kristne religioner. Fordi den er satt til å fremme enheten og kjærligheten mellom menneskene, og dessuten også mellom folkeslagene, legger den her mest vekt på det som menneskene har felles og det som fører dem til øket samhørighet.

Alle folkeslag utgjør jo ett fellesskap, de har én felles opprinnelse idet Gud lot menneskeslekten befolke hele jorden. De har også et felles endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle, inntil de utvalgte forenes i Den hellige Stad, som Guds klarhet opplyser og hvor alle folkeslag vandrer i Hans lys.

Menneskene venter av de forskjellige religioner et svar på sine egne kårs dunkle gåter, som i dag like så vel som før i tiden rører ved det dypeste i menneskehjertet: Hva er mennesket? Hva er meningen med og målet for vårt liv? Hva består det gode i? Hva består synden i? Hvor kommer lidelsen fra og hvilket mål har den? Hvor er veien til den sanne lykke? Hva er døden, dommen og lønnen etter døden? Og hva er endelig dette ytterste og usigelige mysterium som omfatter vår tilværelse, vårt opphav og vårt mål?
De forskjellige ikke-kristne religioner

2. Fra gammelt av og til vår egen tid finnes der hos de forskjellige folkeslag en viss fornemmelse av denne hemmelighetsfulle kraft, som virker i naturens gang og i menneskenes liv, ja, der finnes stundom en erkjennelse av den Allerhøyeste eller også av Faderen. Denne fornemmelse og denne erkjennelse gjennomtrenger deres liv med en inderlig religiøsitet. … …

Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den Sannhet som opplyser alle mennesker. Men den forkynner også, og den skal bestandig forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14, 6), i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg.

Kirken oppfordrer altså sine barn til med klokskap og kjærlighet å ta opp samtalen og samarbeidet med tilhengere av andre religioner, for både å vidne om den kristne tro og livsholdning, og erkjenne, tjene og fremme de åndelige, moralske, sosiale og kulturelle verdier som finnes hos de andre.»

Skroll til toppen