Generelt

Aquileia, Grado, Cividale del Friuli

Generelt /

Søndag var vi i Aquileia og Grado, og bildene under viser apsis i de to domkirkene. Aquileia var en sentral romersk by, men Grado ble bygd rundt 500 e.kr., som et sted ute i lagunen, som var tryggere mot angripere. Men heller ikke Aquileia hadde særlig mange ruiner fra romertida, for folk hadde bodd der også i alle år etterpå, og brukt de gamle steinene til andre ting – og bare en liten del av det som ligger under jorda var utgravd. Men ruiner fra middelalderen var det altså en hel del av – se også det tredje bildet.

Dette bildet viser et lite utsnitt av det imponerende mosaikkgulvet i domkirken i Aquileia.

I dag var vi så i Cividale del Friuli, en interessant by oppretta av Julius Cesar ca år 50 f.Kr. – under navnet Forum Julii (som senere er blitt til Friuli).

Italia er også et fjell-land – Cortina d’Ampezzo

Generelt /

I dag kjørte vi med (leie)bil fra Verona til Udine – via Trento og Cortina. Vi stoppa ikke i Trent/Trento (selv om det berømte Tridentiner-konsilet ble holdt der), men i Cortina d’Ampezzo hadde vi lunch-pause bare noen få meter fra OL-hoppbakken fra 1956.

Jeg hadde ikke regna med at vi måtte kjøre over så høye fjelloverganger som vi faktisk måtte, for å komme til Cortina. Bildet under viser at vi er nesten på toppen av Pordoi-passet – 25 av i alt 28 hårnålssvinger (på veien ned var det 33), 2184 av i alt 2239 meter.

Vi så mange fine fjell på veien.

Nå er vi i lavlandet igjen (i Udine), og i morgen står de berømte ruinene i Aquileia for tur.

En hel dag i museer og kirker i Verona

Generelt /

I dag (lørdag) har vi brukt hele dagen i museer og kirker her i Verona. Vi var flere timer i Castelvechio, som bl.a. har en stor samling skulpturer og malerier; under ser dere ett av mange av Maria og Jesusbarnet, og et av apostelen Bartolomeus.

Den mest berømte kirken i byen er Santo Zeno, etter den hellige Zeno, den 8. biskopen i byen. Der fant jeg bl.a. følgende statue av ham:

Fra våre mange kirkebesøk i Venezia

Generelt /

En vellykka dag i Venezia i går, der vi besøkte 11 «museums»kirker samt 8-10 andre kirker vi møtte på – bl.a. to som var gjort om til konsertsaler. Under ser vi Marias kroning i himmelen av Veronese, og en statue av Johannes døperen av Donatello.

Noen dager i Italia – Venezia, Verona, Aquileia, Udine etc.

Generelt /

Vi er på en ukes ferie i Nord-Italia. Vi landa her i Venezia i går formiddag (reiste kl 06.25 fra Gardermoen), og så de mest kjente delene av byen i går; Markusplassen etc. I dag skal vi se 10-12 «museums»kirker, dvs. kirker som både er fine arkitektonisk, liturgisk (kanskje, for i går oppdaga jeg mange forferdelige bord-alter), og som også har berømte kunstverk.

Vi blir her i Venezia to netter, så blir det to netter i Verona, før vi leier bil og flytter oss over til Italias aller nordøstre hjørne – bor i Udine og ser områdene rundt, først og fremst Aquileia.

Slutt på at barn automatisk blir regnet som tilhørige Den norske kirke

Generelt, Katolsk /

Den katolske Kirke har de siste 6-8 åra (etter at staten begynte å kreve fullt personnummer for alle registrerte katolikker, og DNKrk har begynt å få et dataregister på plass) hatt problemer med at barn som er døpt katolsk også står som ’tilhørige’ Den norske kirke. Vi mister stats- og kommunetilskudd for disse barna som slik er dobbeltregistrert, og dette fører nok til tap for oss på flere hundre tusen kroner hvert år.

Dette problemet har ført til at katolske menigheter ved dåp sender (eller bør sende) melding til DNKrks sentrale register til barn der én av foreldrene er medlem av ‘statskirken’, for at de skal slettes som ’tilhørige’ i deres register. Jeg har i flere omganger sørga for at dette blir retta opp; både i Bergen, i Stavanger og sist nå i januar i St Hallvard i Oslo, der ca 75 barn som var katolsk døpt (de siste fem år) også stod som tilhørige DNKrk.

Vårt Land melder at dette problemet nå kan forsvinne, når det skriver:
«Kirkerådet skal på sitt møte lørdag vurdere å endre bestemmelsene om tilhørighet slik at et barn ikke automatisk tilhørig når bare én av foreldrene er med i Den norske kirke.

Samtidig som det bare er nødvendig at én av foreldrene er medlem for at barnet skal bli kirketilhørig, kreves det samtykke fra begge foreldrene for å stryke barnet fra kirkeregisteret.

Ifølge Fritanke.no skal Kirkerådet behandle et forslag der det heter at «Kirkerådet stiller seg positivt til at det blir foretatt en nødvendig samordning av regelverket på området slik at forrangen for Den norske kirke i tilhørighetsordningen bortfaller».»

Det eneste som overrasker meg litt her, er at jeg alltid har hørt at det er Stortinget som har bestemt dette; at det ikke er DNKrk som har bedt om at det skal være slik. I alle tilfeller er det vel nå håp om at denne urettferdigheten kan opphøre.

OPPDATERING:
Kirkerådet gjorde som de hadde planlagt, og Vårt Land skriver:
«Lørdag bestemte Kirkerådet selv at det vil utrede om ordningen er rimelig eller om den bør endres.

– Den norske kirke ønsker med dette å signalisere klart at den ønsker likebehandling av de ulike tros- og livssynssamfunnene på dette området, sier Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen i en uttalelse etter møtet.

Han sier at en utredning vil kunne medføre behov for å endre loven, men at dette i så fall blir en oppgave for politikerne på Stortinget. Arbeidet med å utrede konsekvensene av paragraf 3 i kirkeloven skal skje i samarbeid med Norges Kristne Råd.»

Store norske leksikon på nett kan forsvinne 1. juli

Data/blogg, Generelt /

Jeg fikk i dag en melding fra Store norske leksikon om at leksikonet avvikles 1. juli som en forlagseid tjeneste, og at man håper det vil få leve videre som stiftelse med offentlig finansiering. Jeg fikk meldinga fordi jeg de siet 18 månedene har vært ansvarlig for de katolske sidene der – se f.eks. artikkelen om paven. I praksis leste jeg gjennom alt som var tilgjengelig i leksikonets trykte utgave (det meste skrevet av p. Per Bjørn Halvorsen), og foretok noen korrigeringer og tillegg. Litt før jul slutta de å betale ut lønn til de fagansvarlige, og nå vet jeg/vi ikke noe om hva som skal skje framover.

I (presse)meldinga kan man lese at «eierne Aschehoug og Gyldendal villige til å stille data, apparat rundt og nettstedsteknologi til disposisjon for en stiftelse med offentlig støtte.

Et stolt kapittel i norsk kulturhistorie avsluttes med dette. Siden unionsoppløsningen i 1905 har norsk forlagsbransje sørget for kontinuerlig nasjonalleksikonutgivelse i Norge, i motsetning f.eks. til Danmark og Sverige. Leksikonet var en stor økonomisk suksess for eierne frem til slutten av 1990-årene. I årene etter dette har Aschehoug og Gyldendal tapt omtrent like mye på å holde Store norske leksikon oppe, som de tjente i de 20 foregående årene.

Konkurransen fra gratis innhold på Internett, først og fremst Wikipedia, var medvirkende til at Store norske for ett år siden ble åpnet for annonsefinansiert gratis tilgang og direkte oppdatering. Det nye nettstedets kombinasjon av fagfolk-kvalitetssikring og brukerbidrag har blitt vel mottatt, og ansees som den rette modell for fremtidens nasjonalleksikon i land som Norge. Annonseinntektene og annen finansiering har imidlertid uteblitt, og nettstedet viser seg umulig å drive kommersielt videre.

Kunnskapsforlaget er klart til å inngå avtale med det offentlige om vederlagsfri overdragelse på betingelse av at leksikonet drives seriøst videre som nasjonalt fagfolk-leksikon. En stiftelse med offentlig støtte – en modell som vil sikre redaksjonell uavhengighet – er foreslått for eventuell fremtidig drift.»

OPPDATERING:
I dag (fredag 12/3) leser jeg et tydelig signal om at staten ikke vil berge snl.no: «Jeg ønsker ikke at vi fra statens side skal overta driften av virksomheten. Verken annonsører eller brukere har vist tilstrekkelig interesse for Store norske til at driften bærer seg, og det er jo et tydelig signal. Jeg kommer heller ikke til å støtte søknaden om økonomisk støtte til drift ut 2011, sier kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) til NTB.»

Jeg gjorde en del arbeid med å lese gjennom alt gammelt stoff i leksikonet årsskiftet 2008-09 – og fikk betalt for det. Utover 2009 gjorde jeg noe arbeid (men kan aldri si at jeg var så veldig entusiastisk), som vi medarbeidere sent på året i fjor fikk beskjed om at vi likevel ikke kunne få betalt for. Det var ikke mye jeg gikk glipp av, og når leksikonet ikke klarte å fange den store interessen, er det vel best at det legges ned.

En moderne og konservativ biskop i USA – som forteller hvordan Kennedy tok feil for 50 år siden

Generelt, Katolsk /

John Allen skriver i dag interessant om hva som gjør personer (her: biskoper) viktige for samfunnet og for sin tid. Det kan være ulike grunner, men han påpeker hvorfor én amerikansk, katolsk biskop er viktig:

Archbishop Charles Chaput of Denver, who illustrates yet another way a bishop can matter: As an evangelist, an opinion-maker, a writer and speaker. Usually seen as a strong conservative, Chaput can be polarizing because he takes clear positions and defends them with relish. He’s consequential in somewhat the same way as politicians and pundits with bold views and the nerve not to pull their rhetorical punches: Love ‘em or hate ‘em, they’re hard to ignore.

Sometimes accused of being a traditionalist, Chaput is actually a very 21st century bishop in at least one sense: Whatever national influence he wields has almost nothing to do with formal ecclesiastical power. He doesn’t hold office in the bishops’ conference, and certainly can’t compete with Rigali as a Roman heavyweight. I mean no disrespect to Denver, especially since my wife and I now live there, but the mere fact of being the Archbishop of the Rockies is hardly sufficient to leave many people outside the Mountain Time Zone with baited breath awaiting his latest pronouncement.

… …. If you want a sound-bite to sum up Chaput’s message, here’s a recent epigram: “There’s no more room in American life for easy or tepid faith.” Like all such formulae, it’s an invitation to debate: What exactly does that mean?

Allen skriver så et referat av en tale erkebiskop Chaput holdt i Houston 1. mars, på Houston Baptist University, der han bl.a. påpekte at datidas første katolske president gjorde en alvorlig feil for 50 år siden, da han så veldig sterkt skilte mellom sin tro og konsekvensene den ville få i samfunnet. Og han begynte sin tale slik:

One of the ironies in my talk tonight is this. I’m a Catholic bishop, speaking at a Baptist university in America’s Protestant heartland. But I’ve been welcomed with more warmth and friendship than I might find at a number of Catholic venues. This is a fact worth discussing. I’ll come back to it at the end …

I’m here as a Catholic Christian and an American citizen — in that order. Both of these identities are important. They don’t need to conflict. They are not, however, the same thing. … No nation, not even the one I love, has a right to my allegiance, or my silence, in matters that belong to God or that undermine the dignity of the human persons He created.

Fifty years ago this fall, in September 1960, Sen. John F. Kennedy, the Democratic candidate for president, spoke to the Greater Houston Ministerial Association. … His speech left a lasting mark on American politics. It was sincere, compelling, articulate — and wrong. Not wrong about the patriotism of Catholics, but wrong about American history and very wrong about the role of religious faith in our nation’s life. And he wasn’t merely “wrong.” His Houston remarks profoundly undermined the place not just of Catholics, but of all religious believers, in America’s public life and political conversation. Today, half a century later, we’re paying for the damage. … …

Les resten av John Allens stykke her – og hele erkebiskop Charles Chaputs tale i Houston her.

Skillelinjene mellom liberale og tradisjonelle kristne dreier seg mest om seksualmoral

Generelt, Teologi /

I artikkelen av Mary Eberstadt, om lettversjonene av kristendommen, som jeg nevnte tidligere i dag, skriver hun at det faktisk er først og fremst seksualmoral som skiller den ‘lette’ formen for kristendom fra den mer ‘solide’:

… … As of now—and as has been true for some time—those churches have increasingly defined themselves as dissenting on one issue above all others: They have jettisoned one or another or all of the teachings of traditional Christian sexual morality.

Certainly ordinary parishioners see things this way. Ask any contemporary Mainline Protestant what most distinguishes his or her version of Christianity from that of Roman Catholicism, and you will likely get some version of this response: Catholics are still hung up on sex, and we’re not. They prohibit things like divorce and birth control and abortion and homosexuality, and we don’t. Moreover, this rendition of the facts would be essentially correct. At this particular moment in Christian history, it is sex—not Mary or the saints or predestination or purgatory or papal infallibility or good works—that is the Rubicon no one can really imagine these particular Protestants crossing again.

Problemene med seksualmoralen begynte, skriver hun, først med synet på skilsmisse, dernest med synet på kunstig prevensjon. Spørsmålet om prevensjon har tradisjonelt sett ikke blitt diskutert mye i Norge; blant lutheranere (og andre protestanter) ble det bare gradvis godtatt i mellomkrigsåra, uten at jeg kjenner til noen diskusjon rundt det. Også blant katolikker i Norge forblir dette spørsmålet oftest forbigått i stillhet. Derfor er det ganske nytt (og sjokkerende) når Eberstadt argumenter svært så sterkt for at; å tillate kunstig prevensjon var det første steget som førte til en rasering av hele den kristne seksualmoralet, og oftest førte til at man fornektet også sentrale kristne dogmer. Jeg tar med en del av hennes argumenter her:

… another example of the historical attempt to disentangle a thread of moral teaching out of the whole: the dissent about artificial contraception. Here, too, Anglicans took the historical lead. Throughout most of its history, all of Christianity—even divided Christianity—upheld the teaching that artificial contraception was wrong. Not until the Lambeth Conference of 1930 was that unity shattered by the subsequently famous Resolution 15, in which the Anglicans called for exceptions to the rule in certain difficult, carefully delineated marital (and only marital) circumstances.

Exactly as had happened with divorce, the Anglican okaying of contraception was born largely of compassion for human frailty and dedicated to the idea that such cases would be mere exceptions to the theological rule. Thus Resolution 15 itself—for all that it was a radical break with two millennia of Christian teaching—abounded with careful language about the limited character of its reform, including “strong condemnation of the use of any methods of conception control from motives of selfishness, luxury, or mere convenience.”

And also as had happened with divorce, the effort to hold the line at such carefully drawn borders soon proved futile. …

Skillelinjene mellom liberale og tradisjonelle kristne dreier seg mest om seksualmoralLes mer »

Hva kommer til å skje med kristendommens “lett-versjon”?

Generelt, Teologi /

Dette skriver Mary Eberstadt om i februar-nummeret av First Things, i en artikkel hun kaller Christianity Light. Hun åpner artikkelen med å neskrive hvordan pave benedikt på en svært generøs måte ønsker konservative/ tradisjonelle anglikanere velkommen til Den katolske Kirke, og fortsetetr med å beskrive hvordan anglikanerne (de mest liberale, i alle) har mer og mer problemer, både med sin tro, og med antallet medlemmer. Hun er svært usikker på hva som vil skje med disse anglikanske/ episkopale kirkesamfunnene, men ikke bare med disse, også med andre protestanter av den liberale/ ‘lette’ typen:

… … we may well begin to wonder something else. That is, whether what we are witnessing now is not only the beginning of the end of the Anglican Communion but indeed the end of something even larger: the phenomenon of Christianity Lite itself.

By this I mean the multifaceted institutional experiment, beginning but not ending with the Anglican Communion, of attempting to preserve Christianity while simultaneously jettisoning certain of its traditional teachings—specifically, those regarding sexual morality. Surveying the record to date of what has happened to the churches dedicated to this long-running modern religious experiment, a large historical question now appears: whether the various exercises in this specific kind of dissent from traditional teaching turn out to contain the seeds of their own destruction. The evidence—preliminary but already abundant—suggests that the answer is yes.

If this is so, then the implications for the future of Christianity itself are likely to be profound. If it is Christianity Lite, rather than Christianity proper, that is fatally flawed and ultimately unable to sustain itself, then a rewriting of much of contemporary thought, religious and secular, appears in order. It means that secularization itself may be fundamentally misunderstood. It means that the most unwanted and unfashionable traditional teaching of Christianity, its sexual moral code, demands of the modern mind a new and respectful look. As a strategic matter, it also means that the current battle within the Catholic Church between traditionalists and dissenters must go to the traditionalists, lest the dissenters or cafeteria Catholics take the same path that the churches of Christianity Lite have followed: down, down, down.

“Den katolske kirke i Vårt Land” – et leserinnlegg

Generelt, Katolsk /

Noen av bloggens lesere har sikkert merka seg Ola Tjørhoms leserinnlegg i Vårt Land torsdag i sist uke, der han klager over at VL er vridd i sin dekning av Den katolske Kirke – og skriver for mye om den «betongkatolske» delen av Kirken. Jeg skrev et svarinnlegg til Tjørhom, som ble trykt i VL i dag:

Jeg leser i Vårt Land at Ola Tjørhom ikke er fornøyd med avisas dekning av Den katolske kirke. Selv om det noe ganger kan glippe litt med detaljene, er jeg ikke enig i denne kritikken. Jeg syns VL i stor grad reflekterer det som skjer i vår Kirke på en korrekt måte – og de gjenspeiler også den internasjonale dekningen nokså presis.

For min del virker det heller som om Tjørhom ikke liker utviklinga i vår Kirke, og derfor ikke er fornøyd med pressens dekning, verken internasjonalt eller nasjonalt. Mange har nok merket seg hans artikler i Morgenbladet, Kirke og Kultur og St Olav tidsskrift det siste året, der han stadig har påpekt det han mener er en «betongkatolsk» tendens.

Ser man på Den katolske kirke de siste 50 år, vil det nok være tydelig for alle observatører, at etter en åpen/liberal tendens først i perioden, har vi sett en tydelig tilbakevending til vår gamle tradisjon. Personlig vil jeg antyde 1965-1980 som en radikaliserende periode, 80-tallet som en periode med status quo (der pave Johannes Paul II klarte å stoppe videre utglidning), og at vi helt fra starten av 90-tallet har hatt en periode der Kirken har vendt mer tilbake til røttene liturgisk og teologisk. At denne utviklinga har skutt fart de siste (ca. fem) åra er jeg også enig med Tjørhom i, men dette er jo ikke VL’s feil.

Tjørhom har også rett i at diskusjonen i vår Kirke i stor grad handler om hvordan Det annet Vatikankonsils dokumenter skal forstås. Jeg venter selv på en ny stor bok om konsilet (av erkebiskop Agostino Marchetto) – etter at jeg for mange år siden leste flere bøker som reflekterte stemningen rundt og tolkningen av konsilet rundt 1970.

Tjørhom kaller det som skjer i Kirken en maktkamp. Det kan på en måte kanskje være korrekt, men på den annen side er det helt naturlig at samfunn, kirker, organisasjoner o.l. har en løpende diskusjon om hvordan fortida skal forstås og hvordan framtida skal formes. Tjørhom nevner National Catholic Reporter som et tidsskrift VLs journalister bør studere. Det må man gjerne gjøre, bare man ikke tror at dette radikale tidsskriftet er representativt for Den katolske kirke i USA i dag – da hadde det vært bedre å f. eks. følge med på hva som skjer innen den store og innflytelsesrike katolske bispekonferansen i USA.

Oddvar Moi, katolsk prest, Oslo

Lite blogging – andre ‘hobbyer’ har blitt prioritert

Data/blogg, Generelt /

En viktig hobby for meg har i mange år vært DATA, og da jeg onsdag fikk en ny datamskin på kontoret, med Windows 7 Professional innstallert, har jeg brukt en del av min tid til å finne ut hvordan det virker. På en måte er det enkelt nok, men jeg vil gjerne lære å kjenne mulighetene dette operativsystemet har skikkelig å kjenne. Bl.a. har Win7 muligheten for å kjøre Windows XP i et eget vindu, gjennom et tilpasset oppsett av ‘virtuelle maskiner’. Det har jeg satt opp, og kjører der noen gamle programmer, som jeg helst ikke vil være foruten – bl.a. Dreamweaver 2. I tillegg til dette kan alle programmer også kjøres i en annen modus – Win2000, WinXP etc – om nødvendig. Jeg har også 64-bits-utgaven av Win7, men jeg har så langt ingen problemer med å kjøre 32-bits programmer – litt overraskende, men fint.

De siste månedene har jeg hatt en midlertidig dataløsning på kontoret, men nå som jeg har fått en permanent maskin, har det også gått med litt tid til å sette opp alle programmene jeg ønsker slik jeg liker dem, og til å organisere alle gamle filer – bilder, dokumenter, e-post, musikk etc. – på en fornuftig måte. Jeg hadde en 7-8 år gammel maskin, som nå skal ende sitt liv, etter at jeg tok vare på alle filer jeg ville beholde, deretter reformaterte jeg harddiskene og tok det endelige farvel.

Om katolikkers forhold til ikke-kristne – Nostra aetate

Generelt, Teologi /

Alle kjenner til det andre Vatikankonsil, men hvor mange er det som leser dokumentene derfra? Jeg nevnte nylig konsilets dokument om økumenikken, og her vil jeg vise til dokumentet om kirkens forhold til de ikke-kristne religioner. «Declaratio de Ecclesiae habitudine ad religiones non-christianas» – «Nostra aetate», vedtatt av det annet Vatikankonsil og promulgert av pave Paul VI 28. oktober 1965. (Alle dokumenter fra konsilet kan leses på norsk på katolsk.no.)

‘Nostra aetate’ skriver om at katolikker bør ha et best mulig forhold til alle mennesker, men samtidig må vi holde klart for oss at utgangspunktet her er ganske forskjellig fra det som gjelder i forholdet til andre kristne. Der sies det nemlig: «De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, etableres nemlig dermed i et visst fellesskap med den katolske Kirke … … blir de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett navnet «kristne» på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren … »

Om forholdet til ikke-kristne sier konsilet bl.a.:
«1. I vår tid, når menneskeslekten stadig sterkere forenes og folkene i stadig større grad forbindes med hverandre, betrakter Kirken med tiltagende oppmerksomhet sitt eget forhold til de ikke-kristne religioner. Fordi den er satt til å fremme enheten og kjærligheten mellom menneskene, og dessuten også mellom folkeslagene, legger den her mest vekt på det som menneskene har felles og det som fører dem til øket samhørighet.

Alle folkeslag utgjør jo ett fellesskap, de har én felles opprinnelse idet Gud lot menneskeslekten befolke hele jorden. De har også et felles endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle, inntil de utvalgte forenes i Den hellige Stad, som Guds klarhet opplyser og hvor alle folkeslag vandrer i Hans lys.

Menneskene venter av de forskjellige religioner et svar på sine egne kårs dunkle gåter, som i dag like så vel som før i tiden rører ved det dypeste i menneskehjertet: Hva er mennesket? Hva er meningen med og målet for vårt liv? Hva består det gode i? Hva består synden i? Hvor kommer lidelsen fra og hvilket mål har den? Hvor er veien til den sanne lykke? Hva er døden, dommen og lønnen etter døden? Og hva er endelig dette ytterste og usigelige mysterium som omfatter vår tilværelse, vårt opphav og vårt mål?
De forskjellige ikke-kristne religioner

2. Fra gammelt av og til vår egen tid finnes der hos de forskjellige folkeslag en viss fornemmelse av denne hemmelighetsfulle kraft, som virker i naturens gang og i menneskenes liv, ja, der finnes stundom en erkjennelse av den Allerhøyeste eller også av Faderen. Denne fornemmelse og denne erkjennelse gjennomtrenger deres liv med en inderlig religiøsitet. … …

Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den Sannhet som opplyser alle mennesker. Men den forkynner også, og den skal bestandig forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14, 6), i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg.

Kirken oppfordrer altså sine barn til med klokskap og kjærlighet å ta opp samtalen og samarbeidet med tilhengere av andre religioner, for både å vidne om den kristne tro og livsholdning, og erkjenne, tjene og fremme de åndelige, moralske, sosiale og kulturelle verdier som finnes hos de andre.»

Pave Benedikt besøker Romas synagoge

Generelt, Katolsk /

Jeg skal prøve å skrive litt mer om dette, men så langt kan jeg i alle fall melde at pavens besøk søndag ettermiddag i Romas store synagoge var svært vellykka. Media som hadde skrevet mye om problemene i forb. med besøket hadde bomma ganske grovt (les mer om det HER), og paven holdt en svært grundig og interessant tale ved anledningen (les en del av den HER). Se gjerne også flere bilder fra besøket HER.

Bønn for presten selv

Generelt, TLM /

I messen jeg feirer i kveld, som er epifanimessen uten Credo, er det lagt til ekstra bønner for presten selv, siden det er mitt prestejubileum. Disse bønnene lyder slik:

Kirkebønn.
Allmektige og miskunnelige Gud, akt nådig på mine ydmyke bønner, og gjør meg, din tjener – som du har satt til forvalter av de himmelske mysterier uten mine fortjenester, men bare etter din umåtelige nådes gavmildhet – til en verdig tjener ved dine alter, så det min røst bærer fram, må få kraft ved din vigslende nåde. Ved vår Herre … …

Stille bønn.
Herre, ta ved kraften i dette sakrament alle pletter av synd bort fra meg, og gi at din nåde må gjøre meg verdig til den embetstjeneste som er lagt på meg. Ved vår Herre … …

Bønn etter kommunion.
Allmektige evige Gud, du som har villet at jeg, synder, skulle kalles til å stå ved ditt hellige alter og prise makten i ditt hellige navn; gi meg ved dette sakraments mysterium nådig tilgivelse for mine synder, så jeg kan tjene din majestet verdig. Ved vår Herre … …

(Jeg må nok si at vektlegginga på våre synder, og behovet for Herrens tilgivelse, er noe av det jeg setter ekstra stor pris på i vår tradisjon før 1965. Dessverre ble for mye av dette tatt bort under liturgirevisjonen – etter min mening.)

Vår organist, Sara, synger proprieleddene i denne messen, vi synger alle messe 8, og jeg skal etter beste evne synge messens bønner og tekster – men det er min aller første missa cantata, så jeg er noe usikker på hvordan det vil gå. Programmet for messen kan leses HER (stor pdf-fil) – sammen med det faste oppsettet for en tradisjonell latinsk messe, om man også trenger det..

Et par ekstra bilder fra min ordinasjonsdag

Generelt /

Et bilde utenfor kirken i Bergen rett etter ordinasjonen 8. januar 2000; 10 prester, 2 diakoner, biskop Svhwenzer og meg selv – pluss 5 ministranter bakerst. Av de geistligere skulle alle kunne gjenkjenens ganske lett, bortsett fra en filippinsk prest i midten.

Fra ordinasjonsmiddagen om kvelden. Rundt bordet fra venstre: Pastor Alan Littlewood (som døde 5/2-01), meg selv, biskop Gerhard Schwenzer, sogneprest Michel Beckers, min kone og min mor.

10 års prestejubileum i dag

Generelt /

I dag, 8. januar 2010, er det 10 år siden min prestevielse, og jeg feirer det med en ‘missa cantata’ (sunget messe, gammel form) i St Hallvard kirke kl 19.00. Alle som ønsker det kan komme.

Bildet under er fra min ordinasjon i St Paul kirke i Bergen, 8. januar 2000. Konsekrator er biskop Gerhard Schwenzer, SSCC, menighetens to permanente diakoner, Gunnar Wicklund-Hansen og Henrik von Achen står ved hans side.

Mer om pave Pius XIIs mulige saligkårinng

Generelt, Katolsk /

Pave Pis XII blir sannsynligvis snart saligkåret, og noen liker det ikke, siden han i noen bøker er blitt beskrevet som Hitlers venn osv. – uten at dette har noe med virkeligheten å gjøre. Bilde under blir f.eks. brukt til å vise at erkebiskop Pacelli var Hitlers venn, men er egentlig fra 1927, lenge før Hitler kom til makten, soldatene er ikke nasister, og det er erkebiskopens sjåfør som hilser ham høytidelig.

Father Finigan skriver om dette på sin blog i dag. Han viser bl.a. til kritiske artikler i britiske aviser om Pius XII’s mulige saligkåring.

En av denne bloggens lesere anbefalte for noen dager siden alle å se denne fine italienske dokumentaren i fem deler om den store Pius PP. XII – med engelske tekster:

1
http://www.youtube.com/watch?v=HbBdeitTkqY
2
http://www.youtube.com/watch?v=C2bdIvWvFp0
3
http://www.youtube.com/watch?v=BHM1Dv3VAOE
4
http://www.youtube.com/watch?v=L5tPk6wHRTo
5
http://www.youtube.com/watch?v=u3PR1_vb4To

Prestejubileum 8. januar – invitasjon til messe

Generelt /

Hvert år rundt jul feirer jeg bryllupsdag, fødselsdag og ordinasjonsdag. For de to første er det ikke noe rundt jubileum i år (24 og 54 år), men 8. januar er det 10 år siden min prestevielse, og jeg feirer det med en ‘missa cantata’ (sunget messe, gammel form) i St Hallvard kirke kl 19.00. Alle som ønsker det kan komme.

Innvandrere betyr ikke det samme som muslimer – det betyr svært ofte katolikker

Generelt /

Vårt Land skriver i dag at ca 60% av innvandrerne i Norge er kristne (eller kommer fra land der de fleste er kristne), og at bare 30% kommer fra muslimske land. Det er Kristent Interkulturelt Arbeid (Kia) som har gått gjennom tallene, og kommet fram til et litt overrraskende resultat – man trodde tydeligvis at tallet på mulsimer var høyere, og at kristne innvandrere utgjorde mindre enn 50%:

«Undersøkelsen slår fast at det er 422.595 innvandrere i Norge. Av disse har mer enn en kvart million 250.030 bakgrunn fra et der kristendommen er den støste religionen. Til sammenligning viser tallene at 119.662 innvandrere kommer fra land hvor islam er mest utbredt, 28.942 hvor buddhismen er størst og 7.224 fra land der hinduismen er den største religionen.»

De har også sett på hvor de kristne innvandrerne stort sett kommer fra: «Her er Polen i særklasse størst. 42.471 fra det katolske Polen bor i Norge. På det afrikanske kontinent, er Etiopia den største «leverandør» av innvandrere til Norge; 3.622. Når det gjelder Asia, er Filippinene størst med 11.033.»

Det de ikke (eller bare så vidt) har nevnt i artikkelen, er at veldig mange av disse kristne er katolikker. Det gjelder selvsagt Polen og Filippinene, men også fra Afrika kommer det svært mange katolikker.

Avslutningsvis bø man kanskje arrestere det KIA sier om seg selv: «Når tallene viser at en stor overvekt av innvandrerne har kristen bakgrunn, bør det også få konsekvenser for hvor de offentlige millionene fordeles, sier Erik Høidahl, som hevder at Kia er landets største organisasjon på «innvandrerfeltet». « Dette kan nok være korrekt innenfor Den norske kirke, men Den katolske Kirke er jo suverent størst når det gjelder antall kristne innvandrere – uten at det har gitt noe særlig penger fra stat eller kommune så langt.

Skroll til toppen