Generelt

Et bilde utenfor kirken i Bergen rett etter ordinasjonen 8. januar 2000; 10 prester, 2 diakoner, biskop Svhwenzer og meg selv – pluss 5 ministranter bakerst. Av de geistligere skulle alle kunne gjenkjenens ganske lett, bortsett fra en filippinsk prest i midten.

Fra ordinasjonsmiddagen om kvelden. Rundt bordet fra venstre: Pastor Alan Littlewood (som døde 5/2-01), meg selv, biskop Gerhard Schwenzer, sogneprest Michel Beckers, min kone og min mor.

I dag, 8. januar 2010, er det 10 år siden min prestevielse, og jeg feirer det med en ‘missa cantata’ (sunget messe, gammel form) i St Hallvard kirke kl 19.00. Alle som ønsker det kan komme.

Bildet under er fra min ordinasjon i St Paul kirke i Bergen, 8. januar 2000. Konsekrator er biskop Gerhard Schwenzer, SSCC, menighetens to permanente diakoner, Gunnar Wicklund-Hansen og Henrik von Achen står ved hans side.

Hvert år rundt jul feirer jeg bryllupsdag, fødselsdag og ordinasjonsdag. For de to første er det ikke noe rundt jubileum i år (24 og 54 år), men 8. januar er det 10 år siden min prestevielse, og jeg feirer det med en ‘missa cantata’ (sunget messe, gammel form) i St Hallvard kirke kl 19.00. Alle som ønsker det kan komme.

Vårt Land skriver i dag at ca 60% av innvandrerne i Norge er kristne (eller kommer fra land der de fleste er kristne), og at bare 30% kommer fra muslimske land. Det er Kristent Interkulturelt Arbeid (Kia) som har gått gjennom tallene, og kommet fram til et litt overrraskende resultat – man trodde tydeligvis at tallet på mulsimer var høyere, og at kristne innvandrere utgjorde mindre enn 50%:

«Undersøkelsen slår fast at det er 422.595 innvandrere i Norge. Av disse har mer enn en kvart million 250.030 bakgrunn fra et der kristendommen er den støste religionen. Til sammenligning viser tallene at 119.662 innvandrere kommer fra land hvor islam er mest utbredt, 28.942 hvor buddhismen er størst og 7.224 fra land der hinduismen er den største religionen.»

De har også sett på hvor de kristne innvandrerne stort sett kommer fra: «Her er Polen i særklasse størst. 42.471 fra det katolske Polen bor i Norge. På det afrikanske kontinent, er Etiopia den største «leverandør» av innvandrere til Norge; 3.622. Når det gjelder Asia, er Filippinene størst med 11.033.»

Det de ikke (eller bare så vidt) har nevnt i artikkelen, er at veldig mange av disse kristne er katolikker. Det gjelder selvsagt Polen og Filippinene, men også fra Afrika kommer det svært mange katolikker.

Avslutningsvis bø man kanskje arrestere det KIA sier om seg selv: «Når tallene viser at en stor overvekt av innvandrerne har kristen bakgrunn, bør det også få konsekvenser for hvor de offentlige millionene fordeles, sier Erik Høidahl, som hevder at Kia er landets største organisasjon på «innvandrerfeltet». « Dette kan nok være korrekt innenfor Den norske kirke, men Den katolske Kirke er jo suverent størst når det gjelder antall kristne innvandrere – uten at det har gitt noe særlig penger fra stat eller kommune så langt.

www.chiesa markerte nylig krystallnatta (1938) ved å omtale ei bok som nylig er utgitt på italiensk (med oversettelser til andre språk rett rundt hjørnet) som forteller historiene til mange jøder/israelere, som har blitt utsatt for terrorhandlinger (selvmordsbomber o.l.) de siste åra. Disse handlingene har i liten grad blitt lagt merke til av verdenssamfunnet, sier han:
There is universal, mournful observance of that massacre (in 1938) and of the tremendous extermination of Jews by the Reich that came after it. But the same is not done, in Europe and the West, for the many other Jewish victims who for years have been killed in Israel, assailed by Islamic terrorism.

The book was published a month ago in Italy, and translations will soon be published in New York and London. Its title is «Non smetteremo di danzare [We will not stop dancing].» And the subtitle: «Le storie mai raccontate dei martiri di Israele [The untold stories of Israel’s martyrs].»

Vi får også lese et kort utdrag av bokas åpningskapittel, bl.a. dette:
The most beautiful gift in these four years of research was given to me by the Israelis who opened their grief-stricken world to my request for help, laying their sufferings bare. It was me knocking at the door, a stranger, a non-Jew, a foreigner. But they all shook my hand and spoke about their loved ones for the first time. […]

I decided to tell some of the great Israeli stories full of idealism, suffering, sacrifice, chance, love, fear, faith, freedom – and the hope that, in spite of all this silence, Israel will triumph in the end. […] There are incredible people like the obstetrician Tzofia, who lost her father, a rabbi, her mother, and her little brother. Today she helps Arab women give birth to their children. […] There’s Torah copyist Yitro, who converted to Judaism and whose son was kidnapped and executed by Hamas. There’s Elisheva, from a family of farming settlers who lost them all in Auschwitz, and whose daughter, nine months pregnant, was killed by remorseless terrorists because «she wanted to live the Jewish ideal.» In Tzipi they stabbed the chief rabbi to death, and where his bedroom used to be there is now an important religious school. … …

De fleste har vel fått med seg at president Obama nsten har fullført innføringa av nye helseordninger i USA, der også menensker ut egen helseforsikring skal få skikkelig hjelp når de blir syke. I en av de siste rundene i debatten og voteringene har det blitt avgjort at denne nye, nasjonale helsforsikringa ikke skal betale for abort – og at helsepersonell skal få beholde visse samvittighetsklausuler. Disse forandringene ble lagt til pga sterkt press fra de amerikanske katolske biskopene leser jeg i dag:
«The call came in from Rome, just as House Speaker Nancy Pelosi and her top lieutenants were scrambling to round up scarce votes to pass their sweeping health overhaul.

It was just 1 element of an intensive lobbying effort orchestrated by the nation’s Catholic bishops, who have emerged as a formidable force in the health care negotiations. They used their clout with millions of Catholics and worked behind the scenes in Congress to make sure the abortion curbs were included in the legislation – and are now pressing to keep them there …. «

Her er artikkelen jeg har henta dette fra – og Father Z. kommenterer det også.

1. dag: Fra flyplassen litt vest for Istanbul; en fire timers biltur vestover til Gallipoli-halvøya, der vi tok ferje over Dardanellene til Asia.
2. dag: Vi besøkte Troja og Pergamum, og overnatta litt nordøst for Izmir.
3. dag: Vi kjørte ned til Efesus og brukte hele dagen i ruinene, overnatter i Kusadasi.
4. dag: Vi kjører sørover og besøker Priene, Miletus og Bodrum.
5. dag: Vi er noen timer på museet utenfor gamle Efesus, kjører østover til Denizli og ser Laodikea.
6. dag: Vi besøker Afrodisias, ca 100 km vest for Denizli.
7. dag: Vi ser Hierapolis og kjører halvveis til Istanbul om ettermiddagen, til Eskisehir.
8. dag: Vi kjører de siste 300 km til Istanbul, leverer bilen på flyplassen og tar fly hjem til Oslo.

Det aller siste bildet viser brua over Bosporus, den ene av to store hengebruer; her kom vi tilbake til Europa – fire filer i hver retning, og svært tett trafikk.

Ferieturen til det sørvestlige Tyrkia er over, og vi er trygt tilbake i Norge. Her er likevel noen flere bilder fra turen: Søndag var vi i Afrodisias – jeg ser ut over noen ruiner på det første bildet, og jogger på et av de største og best bevarte stadioner fra antikken på det andre bildet.

Siste hele dag av turen var vi i Hierapolis, som bl.a. har en kirke bygget der apostelen Filip led martyrdøden (noen sier det var diakonen Filip). Byen har også helt kritthvite klipper, pga saltene i vannet fra de varme kildene – bilde nr. 2.

I går ettermiddag var vi i Laodikea (kjent som en av de sju menighetene i Johannes åpenbaring, nokså lite kjent som turistmål, men vi så at man jobber iherdig for å gjøre ruinene bedre tilgjengelige), i dag, søndag, skal vi til Afrodisias og et par mindre steder i nærheten av den ruinbyen, og i morgen skal vi til Hierapolis.

Alle disse tre stedene ligger i nærheten av Denizli (en by på størrelse med Oslo), der vi nå bor på en fint hotell (hotellene er ganske rimelige her nede, i alle fall nå utenom sesongen). Mandag ettermiddag starter vi så på returen til Istanbul – og derfra fly til Amsterdam og Oslo.

I Efesus-museet så vi i dag tidlig flere statuer av gudinnen Artemis, og også rester av tempelet til hennes ære – og vi husket teksten fra Apostlenes gjerninger 19, 23 ff:
«På denne tid oppstod det alvorlige uroligheter på grunn av Herrens vei. En sølvsmed ved navn Demetrius laget Artemis-templer i sølv og skaffet håndverkerne gode inntekter. Han kalte sammen disse og de arbeiderne som drev med dette, og sa: «Godtfolk, dere vet at vår velstand kommer fra dette arbeidet. Men nå ser og hører dere selv at ikke bare her i Efesos, men nesten over hele Asia har denne Paulus overtalt og villedet store folkemasser når han sier at guder som er laget av menneskehender, ikke er guder i det hele tatt. Det er fare for at vårt yrke får dårlig ord på seg. Verre er at templet til vår store gudinne Artemis kan bli regnet for lite og ingenting, og hun som hele Asia og hele verden dyrker, kan miste sin høyhet.» De ble rasende over å høre dette og satte i å rope: «Stor er efesernes Artemis!» Uroen bredte seg over hele byen, og alle som en stormet av sted til teatret og slepte med seg de to makedonierne Gaius og Aristark som hørte til Paulus’ følge. Paulus ville selv gå inn i folkemassen, men disiplene hindret ham i det. … …»

En vellykka dag i Priene (med et fantastisk Athene-tempel og et fint gammelt teater), i Miletus (med et kjempestort teater og også andre interessante ting) og i Bodrum (gamle Halikarnassus, som har et flott museum med ustillinger fra flere skipsvrak). I går i Efesus ble jeg litt solbrent i ansiktet, så sterk var sola, men i dag var det stort sett overskya, men ca 18 grader.

Har noen av bloggens lesere vært i Priene eller Miletus? (Jeg tror ikke disse stedene er så veldig mye besøkt.) Jeg skal prøve å poste noen bilder snart – OPPDATERING: Under ser dere oss i Priene.

I går kom vi med fly til Istanbul, leide bil, kjørte vestover nord for Marmarasjøen til Eceabat, der vi tok en gammel, koselig ferje over Dardanellene til Canakkale (var det også her Paulus krysset over, i motsatt retning?), der jeg nå sitter og skriver dette. I dag skal vi etter frokost besøke gamle Troia, før vi reiser videre sørover til gamle Pergamum. Så overnatter vi igjen, før vi bruker hele torsdagen i Efesus – senere fortsetter vi videre sør og øst.

Slik er i alle fall planene for denne høstferien – skriver kanskje litt mer senere.

Jeg er nå et par dager på Jæren, besøker min familie, og fikk også være med i en begravelse til ei faster (tante), som døde sist uke, 86 år gammel.

Jeg har begrensa nettilgang her (mobilt bredbåbd; Nettcom litt bruk), men det har ikke passa så godt å arbeide med bloggen her.

Dagbladet skriver i dag om ei ny bok, skrevet av et tidligere medlem i den norske frimurerordenen – med mye informasjon om hva som skjer på deres samlinger. Det sies ofte at de norske frimurerne er mye mer moderate enn de er i flere andre land, men det er vel noe usikkert hvor sant det er. For meg er dette temaet også litt ekstra interessant fordi flere katolikker i Stavanger var knyttet til frimurerne – noe jeg fant noe underlig og ubehagelig.

I boka leser vi:
«Du blir viklet inn i et nettverk der det er umulig å stille kritiske spørsmål til det du er med på. I ettertid er jeg sjokkert over hva jeg har vært med på rent religiøst, og hvor naiv jeg var som ble med i en organisasjon uten å vite hva den drev med.

Gjenfortellingen av sine egne opplevelser på «losjevandringen»; fra den første Lærlingegraden til den niende St. Johannes-losjens Betroede brødre; er blant annet basert på dagboknedtegnelsene han gjorde i løpet av de ti årene han var aktivt medlem.»

«Paven kjemper mot ateisme i Tsjekkia», er egentlig (den litt tendensiøse) overskrifta på NTB-artikkelen Vårt Land har lagt ut på sine nettsider. Der kan vi lese:

Pave Benedikt XVI gikk til felts mot utbredt og voksende ateisme da han lørdag innledet et tre dager langt besøk i Tsjekkia.

Til forskjell fra det katolske nabolandet Polen var de fleste lederne av det Tsjekkoslovakia som vokste fram etter at Østerrike-Ungarn kollapset i 1918, sekulære, mer i takt Jan Hus’ reformtradisjon enn den katolske kirke. Fire tiår med kommunisme, da kirker og klostre ble overtatt av staten, gjorde landet enda mindre religiøst.

Tsjekkia er nok et ganske sekularisert land, men at det skal være protestantisk må være feil. På Caplex leser vi nemlig:
Folketall: 10,3 mill. innb. (2003). Religion: Romersk-katolsk 40 %, protestantisk 5 %, ortodoks 3 %

Bildet over kunne ha vist meg på terressen i dag (men er fra noen få uker tilbake). I dag satt jeg fra halv fire til halv sju samme sted og leste om Oslos gamle historie – ca 975 til 1624. Vi har sol på vår terrasse fra kl halv tre til solnedgang. Nå går sola ned litt over kl sju, så det gjelder å komme seg hjem etter arbeid og få med seg noen av sommerens aller siste solstråler.

Bildet under viser morgensola på motsatt side av leiligheten, og de to siste bildene viser solnedgangen – fra vår hovedterrasse.

Til utålmodige lesere lover jeg å gjøre ferdig mine tanker om den gamle messen, og om hvordan denne har påvirket også måten jeg feirer den nye messen på – senest lørdag.