Generelt

Pave Benedikt besøker Romas synagoge

Jeg skal prøve å skrive litt mer om dette, men så langt kan jeg i alle fall melde at pavens besøk søndag ettermiddag i Romas store synagoge var svært vellykka. Media som hadde skrevet mye om problemene i forb. med besøket hadde bomma ganske grovt (les mer om det HER), og paven holdt en svært grundig og interessant tale ved anledningen (les en del av den HER). Se gjerne også flere bilder fra besøket HER.

Bønn for presten selv

I messen jeg feirer i kveld, som er epifanimessen uten Credo, er det lagt til ekstra bønner for presten selv, siden det er mitt prestejubileum. Disse bønnene lyder slik:

Kirkebønn.
Allmektige og miskunnelige Gud, akt nådig på mine ydmyke bønner, og gjør meg, din tjener – som du har satt til forvalter av de himmelske mysterier uten mine fortjenester, men bare etter din umåtelige nådes gavmildhet – til en verdig tjener ved dine alter, så det min røst bærer fram, må få kraft ved din vigslende nåde. Ved vår Herre … …

Stille bønn.
Herre, ta ved kraften i dette sakrament alle pletter av synd bort fra meg, og gi at din nåde må gjøre meg verdig til den embetstjeneste som er lagt på meg. Ved vår Herre … …

Bønn etter kommunion.
Allmektige evige Gud, du som har villet at jeg, synder, skulle kalles til å stå ved ditt hellige alter og prise makten i ditt hellige navn; gi meg ved dette sakraments mysterium nådig tilgivelse for mine synder, så jeg kan tjene din majestet verdig. Ved vår Herre … …

(Jeg må nok si at vektlegginga på våre synder, og behovet for Herrens tilgivelse, er noe av det jeg setter ekstra stor pris på i vår tradisjon før 1965. Dessverre ble for mye av dette tatt bort under liturgirevisjonen – etter min mening.)

Vår organist, Sara, synger proprieleddene i denne messen, vi synger alle messe 8, og jeg skal etter beste evne synge messens bønner og tekster – men det er min aller første missa cantata, så jeg er noe usikker på hvordan det vil gå. Programmet for messen kan leses HER (stor pdf-fil) – sammen med det faste oppsettet for en tradisjonell latinsk messe, om man også trenger det..

Et par ekstra bilder fra min ordinasjonsdag

Et bilde utenfor kirken i Bergen rett etter ordinasjonen 8. januar 2000; 10 prester, 2 diakoner, biskop Svhwenzer og meg selv – pluss 5 ministranter bakerst. Av de geistligere skulle alle kunne gjenkjenens ganske lett, bortsett fra en filippinsk prest i midten.

Fra ordinasjonsmiddagen om kvelden. Rundt bordet fra venstre: Pastor Alan Littlewood (som døde 5/2-01), meg selv, biskop Gerhard Schwenzer, sogneprest Michel Beckers, min kone og min mor.

10 års prestejubileum i dag

I dag, 8. januar 2010, er det 10 år siden min prestevielse, og jeg feirer det med en ‘missa cantata’ (sunget messe, gammel form) i St Hallvard kirke kl 19.00. Alle som ønsker det kan komme.

Bildet under er fra min ordinasjon i St Paul kirke i Bergen, 8. januar 2000. Konsekrator er biskop Gerhard Schwenzer, SSCC, menighetens to permanente diakoner, Gunnar Wicklund-Hansen og Henrik von Achen står ved hans side.

Mer om pave Pius XIIs mulige saligkårinng

Pave Pis XII blir sannsynligvis snart saligkåret, og noen liker det ikke, siden han i noen bøker er blitt beskrevet som Hitlers venn osv. – uten at dette har noe med virkeligheten å gjøre. Bilde under blir f.eks. brukt til å vise at erkebiskop Pacelli var Hitlers venn, men er egentlig fra 1927, lenge før Hitler kom til makten, soldatene er ikke nasister, og det er erkebiskopens sjåfør som hilser ham høytidelig.

Father Finigan skriver om dette på sin blog i dag. Han viser bl.a. til kritiske artikler i britiske aviser om Pius XII’s mulige saligkåring.

En av denne bloggens lesere anbefalte for noen dager siden alle å se denne fine italienske dokumentaren i fem deler om den store Pius PP. XII – med engelske tekster:

1
http://www.youtube.com/watch?v=HbBdeitTkqY
2
http://www.youtube.com/watch?v=C2bdIvWvFp0
3
http://www.youtube.com/watch?v=BHM1Dv3VAOE
4
http://www.youtube.com/watch?v=L5tPk6wHRTo
5
http://www.youtube.com/watch?v=u3PR1_vb4To

Prestejubileum 8. januar – invitasjon til messe

Hvert år rundt jul feirer jeg bryllupsdag, fødselsdag og ordinasjonsdag. For de to første er det ikke noe rundt jubileum i år (24 og 54 år), men 8. januar er det 10 år siden min prestevielse, og jeg feirer det med en ‘missa cantata’ (sunget messe, gammel form) i St Hallvard kirke kl 19.00. Alle som ønsker det kan komme.

Innvandrere betyr ikke det samme som muslimer – det betyr svært ofte katolikker

Vårt Land skriver i dag at ca 60% av innvandrerne i Norge er kristne (eller kommer fra land der de fleste er kristne), og at bare 30% kommer fra muslimske land. Det er Kristent Interkulturelt Arbeid (Kia) som har gått gjennom tallene, og kommet fram til et litt overrraskende resultat – man trodde tydeligvis at tallet på mulsimer var høyere, og at kristne innvandrere utgjorde mindre enn 50%:

«Undersøkelsen slår fast at det er 422.595 innvandrere i Norge. Av disse har mer enn en kvart million 250.030 bakgrunn fra et der kristendommen er den støste religionen. Til sammenligning viser tallene at 119.662 innvandrere kommer fra land hvor islam er mest utbredt, 28.942 hvor buddhismen er størst og 7.224 fra land der hinduismen er den største religionen.»

De har også sett på hvor de kristne innvandrerne stort sett kommer fra: «Her er Polen i særklasse størst. 42.471 fra det katolske Polen bor i Norge. På det afrikanske kontinent, er Etiopia den største «leverandør» av innvandrere til Norge; 3.622. Når det gjelder Asia, er Filippinene størst med 11.033.»

Det de ikke (eller bare så vidt) har nevnt i artikkelen, er at veldig mange av disse kristne er katolikker. Det gjelder selvsagt Polen og Filippinene, men også fra Afrika kommer det svært mange katolikker.

Avslutningsvis bø man kanskje arrestere det KIA sier om seg selv: «Når tallene viser at en stor overvekt av innvandrerne har kristen bakgrunn, bør det også få konsekvenser for hvor de offentlige millionene fordeles, sier Erik Høidahl, som hevder at Kia er landets største organisasjon på «innvandrerfeltet». « Dette kan nok være korrekt innenfor Den norske kirke, men Den katolske Kirke er jo suverent størst når det gjelder antall kristne innvandrere – uten at det har gitt noe særlig penger fra stat eller kommune så langt.

Skaff katolikkene kirke! – skriver Vårt Lands sjefsredaktør

Det er nylig blitt kjent at en kirke i Groruddalen som kanskje ville bli overflødig, og dermed kunne leies ut etter selges til Den katolske Kirke, ikek lenger vil bli tilgjengelig. Oslo katolske bispedømme regner nå med å måtte bygge en ny kirke i dalen – noe som vil ta ganske lang tid, og koste svært mye penger – SE HER. Oslo lutherske biskop og andre kirkeledere i Oslo sier at de stadig vil hjelp katolikkene, men Vårt Lands sjefsredaktør ser ikke ut til å være fornøyd med innsatsen – spesielt ikke med politikernes mangel på bevilgninger. Han skriver i dag bl.a.:

«Mange innvandrere som kommer til Norge har katolsk bakgrunn. Når man kommer til et nytt land, er det ikke lett å finne seg til rette. Mange har fått hjelp ved å oppsøke katolske miljøer. Her treffer de folk som snakker samme språk, og de får delta i et menighetsmiljø som de kjenner seg igjen i. …

Norge bruker store økonomiske ressurser på å legge til rette for en vellykket integrering. Det viktige arbeidet som Den kaltolske kirke gjør i denne sammenhengen, koster Staten svært lite. … God integreringspolitikk er å utvikle de tiltakene som allerede viser seg å fungere godt. Selv om kirke- og integreringsspørsmål hører inn under ulike departementer, burde politikerne kunne greie å skjære gjennom for å få en helhetlig og troverdig politikk.

Katolikkenes problemer med å få skaffet seg flere kriker, er ikke en flau sak bare for politkerne. Den norske kirke har overkapasitet av gudshus. Det er vanskelig å skjønne hvorfor det dominerende kirkesamfunnet i Norge ikke makter å utvise mer raushet når goder skal deles.»

Les mer om dette på verdidebatt.no.

“Vi vil ikke slutte å danse” – av Giulio Meotti

www.chiesa markerte nylig krystallnatta (1938) ved å omtale ei bok som nylig er utgitt på italiensk (med oversettelser til andre språk rett rundt hjørnet) som forteller historiene til mange jøder/israelere, som har blitt utsatt for terrorhandlinger (selvmordsbomber o.l.) de siste åra. Disse handlingene har i liten grad blitt lagt merke til av verdenssamfunnet, sier han:
There is universal, mournful observance of that massacre (in 1938) and of the tremendous extermination of Jews by the Reich that came after it. But the same is not done, in Europe and the West, for the many other Jewish victims who for years have been killed in Israel, assailed by Islamic terrorism.

Every time one of them is killed, it is covered in the news and then immediately ignored. The victim ends up buried in the vagueness of the «Palestinian question,» viewed by many as Israel’s «fault.»

Meanwhile, one out of every three hundred Israeli families has been directly affected by an attack. The terrorist actions number in the thousands. More than 150 suicide attacks have been carried out, and for each of these the Israeli police estimate that they have prevented nine more. 1,723 people have been killed to date, 378 of them women. More than ten thousand have been injured.

The indifference of the West and of Christians in the face of this steady stream of victims, struck systematically in the midst of their daily routine, on the buses, in the cafes, in the markets, at home, now has a response in a book that recounts their stories for the first time. It finally tells us who they are.

The book was published a month ago in Italy, and translations will soon be published in New York and London. Its title is «Non smetteremo di danzare [We will not stop dancing].» And the subtitle: «Le storie mai raccontate dei martiri di Israele [The untold stories of Israel’s martyrs].»

Vi får også lese et kort utdrag av bokas åpningskapittel, bl.a. dette:
The most beautiful gift in these four years of research was given to me by the Israelis who opened their grief-stricken world to my request for help, laying their sufferings bare. It was me knocking at the door, a stranger, a non-Jew, a foreigner. But they all shook my hand and spoke about their loved ones for the first time. […]

I decided to tell some of the great Israeli stories full of idealism, suffering, sacrifice, chance, love, fear, faith, freedom – and the hope that, in spite of all this silence, Israel will triumph in the end. […] There are incredible people like the obstetrician Tzofia, who lost her father, a rabbi, her mother, and her little brother. Today she helps Arab women give birth to their children. […] There’s Torah copyist Yitro, who converted to Judaism and whose son was kidnapped and executed by Hamas. There’s Elisheva, from a family of farming settlers who lost them all in Auschwitz, and whose daughter, nine months pregnant, was killed by remorseless terrorists because «she wanted to live the Jewish ideal.» In Tzipi they stabbed the chief rabbi to death, and where his bedroom used to be there is now an important religious school. … …

USAs katolske biskoper nådde fram med sitt syn på den nye helseplanen

De fleste har vel fått med seg at president Obama nsten har fullført innføringa av nye helseordninger i USA, der også menensker ut egen helseforsikring skal få skikkelig hjelp når de blir syke. I en av de siste rundene i debatten og voteringene har det blitt avgjort at denne nye, nasjonale helsforsikringa ikke skal betale for abort – og at helsepersonell skal få beholde visse samvittighetsklausuler. Disse forandringene ble lagt til pga sterkt press fra de amerikanske katolske biskopene leser jeg i dag:
«The call came in from Rome, just as House Speaker Nancy Pelosi and her top lieutenants were scrambling to round up scarce votes to pass their sweeping health overhaul.

Cardinal Theodore McCarrick, the former archbishop of Washington, was on the line for Pelosi, calling to discuss adding strict abortion restrictions to the House bill.

It was just 1 element of an intensive lobbying effort orchestrated by the nation’s Catholic bishops, who have emerged as a formidable force in the health care negotiations. They used their clout with millions of Catholics and worked behind the scenes in Congress to make sure the abortion curbs were included in the legislation – and are now pressing to keep them there …. «

Her er artikkelen jeg har henta dette fra – og Father Z. kommenterer det også.

Oversikt over ferieturen

1. dag: Fra flyplassen litt vest for Istanbul; en fire timers biltur vestover til Gallipoli-halvøya, der vi tok ferje over Dardanellene til Asia.
2. dag: Vi besøkte Troja og Pergamum, og overnatta litt nordøst for Izmir.
3. dag: Vi kjørte ned til Efesus og brukte hele dagen i ruinene, overnatter i Kusadasi.
4. dag: Vi kjører sørover og besøker Priene, Miletus og Bodrum.
5. dag: Vi er noen timer på museet utenfor gamle Efesus, kjører østover til Denizli og ser Laodikea.
6. dag: Vi besøker Afrodisias, ca 100 km vest for Denizli.
7. dag: Vi ser Hierapolis og kjører halvveis til Istanbul om ettermiddagen, til Eskisehir.
8. dag: Vi kjører de siste 300 km til Istanbul, leverer bilen på flyplassen og tar fly hjem til Oslo.

Det aller siste bildet viser brua over Bosporus, den ene av to store hengebruer; her kom vi tilbake til Europa – fire filer i hver retning, og svært tett trafikk.

Bilder fra Afrodisias og Hierapolis

Ferieturen til det sørvestlige Tyrkia er over, og vi er trygt tilbake i Norge. Her er likevel noen flere bilder fra turen: Søndag var vi i Afrodisias – jeg ser ut over noen ruiner på det første bildet, og jogger på et av de største og best bevarte stadioner fra antikken på det andre bildet.

Siste hele dag av turen var vi i Hierapolis, som bl.a. har en kirke bygget der apostelen Filip led martyrdøden (noen sier det var diakonen Filip). Byen har også helt kritthvite klipper, pga saltene i vannet fra de varme kildene – bilde nr. 2.

Laodikea, Afrodisias, Hierapolis

I går ettermiddag var vi i Laodikea (kjent som en av de sju menighetene i Johannes åpenbaring, nokså lite kjent som turistmål, men vi så at man jobber iherdig for å gjøre ruinene bedre tilgjengelige), i dag, søndag, skal vi til Afrodisias og et par mindre steder i nærheten av den ruinbyen, og i morgen skal vi til Hierapolis.

Alle disse tre stedene ligger i nærheten av Denizli (en by på størrelse med Oslo), der vi nå bor på en fint hotell (hotellene er ganske rimelige her nede, i alle fall nå utenom sesongen). Mandag ettermiddag starter vi så på returen til Istanbul – og derfra fly til Amsterdam og Oslo.

Folk i Efesus gjorde opprør mot Paulus og ropte: Stor er efesernes Artemis!

I Efesus-museet så vi i dag tidlig flere statuer av gudinnen Artemis, og også rester av tempelet til hennes ære – og vi husket teksten fra Apostlenes gjerninger 19, 23 ff:
«På denne tid oppstod det alvorlige uroligheter på grunn av Herrens vei. En sølvsmed ved navn Demetrius laget Artemis-templer i sølv og skaffet håndverkerne gode inntekter. Han kalte sammen disse og de arbeiderne som drev med dette, og sa: «Godtfolk, dere vet at vår velstand kommer fra dette arbeidet. Men nå ser og hører dere selv at ikke bare her i Efesos, men nesten over hele Asia har denne Paulus overtalt og villedet store folkemasser når han sier at guder som er laget av menneskehender, ikke er guder i det hele tatt. Det er fare for at vårt yrke får dårlig ord på seg. Verre er at templet til vår store gudinne Artemis kan bli regnet for lite og ingenting, og hun som hele Asia og hele verden dyrker, kan miste sin høyhet.» De ble rasende over å høre dette og satte i å rope: «Stor er efesernes Artemis!» Uroen bredte seg over hele byen, og alle som en stormet av sted til teatret og slepte med seg de to makedonierne Gaius og Aristark som hørte til Paulus’ følge. Paulus ville selv gå inn i folkemassen, men disiplene hindret ham i det. … …»

I dag i Priene, Miletus og Bodrum

En vellykka dag i Priene (med et fantastisk Athene-tempel og et fint gammelt teater), i Miletus (med et kjempestort teater og også andre interessante ting) og i Bodrum (gamle Halikarnassus, som har et flott museum med ustillinger fra flere skipsvrak). I går i Efesus ble jeg litt solbrent i ansiktet, så sterk var sola, men i dag var det stort sett overskya, men ca 18 grader.

Har noen av bloggens lesere vært i Priene eller Miletus? (Jeg tror ikke disse stedene er så veldig mye besøkt.) Jeg skal prøve å poste noen bilder snart – OPPDATERING: Under ser dere oss i Priene.

Besøker Troja, Pergamum, Efesus etc

I går kom vi med fly til Istanbul, leide bil, kjørte vestover nord for Marmarasjøen til Eceabat, der vi tok en gammel, koselig ferje over Dardanellene til Canakkale (var det også her Paulus krysset over, i motsatt retning?), der jeg nå sitter og skriver dette. I dag skal vi etter frokost besøke gamle Troia, før vi reiser videre sørover til gamle Pergamum. Så overnatter vi igjen, før vi bruker hele torsdagen i Efesus – senere fortsetter vi videre sør og øst.

Slik er i alle fall planene for denne høstferien – skriver kanskje litt mer senere.

Et par dager på Jæren

Jeg er nå et par dager på Jæren, besøker min familie, og fikk også være med i en begravelse til ei faster (tante), som døde sist uke, 86 år gammel.

Jeg har begrensa nettilgang her (mobilt bredbåbd; Nettcom litt bruk), men det har ikke passa så godt å arbeide med bloggen her.

Ny norsk bok om frimurerritualene

Dagbladet skriver i dag om ei ny bok, skrevet av et tidligere medlem i den norske frimurerordenen – med mye informasjon om hva som skjer på deres samlinger. Det sies ofte at de norske frimurerne er mye mer moderate enn de er i flere andre land, men det er vel noe usikkert hvor sant det er. For meg er dette temaet også litt ekstra interessant fordi flere katolikker i Stavanger var knyttet til frimurerne – noe jeg fant noe underlig og ubehagelig.

I boka leser vi:
«Du blir viklet inn i et nettverk der det er umulig å stille kritiske spørsmål til det du er med på. I ettertid er jeg sjokkert over hva jeg har vært med på rent religiøst, og hvor naiv jeg var som ble med i en organisasjon uten å vite hva den drev med.

.. Forfatteren beskriver i boken i detaljerte ordelag hvordan de forskjellige ritualene som blir brukt når et medlem skal få høyere grad foregår. Det er rik forekomst av symboler og oppstyltede taleformer.

Men mest rystende var det kanskje for ham da han ved opptak til tredje grad måtte stille seg foran et alter med en ekte hodeskalle, før han kort tid etter ble lagt i en likkiste og båret bort. Over ti kapitler går han inn i samtlige av de ti gradene losjens medlemmer kan oppnå — i stor detalj.

Gjenfortellingen av sine egne opplevelser på «losjevandringen»; fra den første Lærlingegraden til den niende St. Johannes-losjens Betroede brødre; er blant annet basert på dagboknedtegnelsene han gjorde i løpet av de ti årene han var aktivt medlem.»

Pave Benedikt XVI rådet tsjekkerne til å vende tilbake til sine kristne røtter

«Paven kjemper mot ateisme i Tsjekkia», er egentlig (den litt tendensiøse) overskrifta på NTB-artikkelen Vårt Land har lagt ut på sine nettsider. Der kan vi lese:

Pave Benedikt XVI gikk til felts mot utbredt og voksende ateisme da han lørdag innledet et tre dager langt besøk i Tsjekkia.

Han kom til landet for å støtte den katolske kirken i det protestantiske landet i Mellom-Europa som har en av de laveste andelene troende i verden. I St. Vitus-katedralen oppfordret han befolkningen til å returnere til sine kristne røtter.

Besøket finner sted kort før 20-årsdagen for fløyelsrevolusjonen som styrtet kommunistregimet i det daværende Tsjekkoslovakia i 1989. Kort etter ankomsten møtte han tidligere president Václav Havel, dramatikeren som var en av heltene under revolusjonen etter å ha sittet i årevis i fengsel under kommunistregimet.

Til forskjell fra det katolske nabolandet Polen var de fleste lederne av det Tsjekkoslovakia som vokste fram etter at Østerrike-Ungarn kollapset i 1918, sekulære, mer i takt Jan Hus’ reformtradisjon enn den katolske kirke. Fire tiår med kommunisme, da kirker og klostre ble overtatt av staten, gjorde landet enda mindre religiøst.

Tsjekkia er nok et ganske sekularisert land, men at det skal være protestantisk må være feil. På Caplex leser vi nemlig:
Folketall: 10,3 mill. innb. (2003). Religion: Romersk-katolsk 40 %, protestantisk 5 %, ortodoks 3 %

Fristes av fine septemberdager

Bildet over kunne ha vist meg på terressen i dag (men er fra noen få uker tilbake). I dag satt jeg fra halv fire til halv sju samme sted og leste om Oslos gamle historie – ca 975 til 1624. Vi har sol på vår terrasse fra kl halv tre til solnedgang. Nå går sola ned litt over kl sju, så det gjelder å komme seg hjem etter arbeid og få med seg noen av sommerens aller siste solstråler.

Bildet under viser morgensola på motsatt side av leiligheten, og de to siste bildene viser solnedgangen – fra vår hovedterrasse.

Til utålmodige lesere lover jeg å gjøre ferdig mine tanker om den gamle messen, og om hvordan denne har påvirket også måten jeg feirer den nye messen på – senest lørdag.

Skroll til toppen