Helge Simonnes skriver på verdidebatt i dag et lite stykke – der jeg er enig med det meste, bortsett fra det jeg har utheva:
«Omfanget av seksuelle overgrep begått av katolske prester synes svimlende stort og blir nå utsatt for rettmessig fordømmelse. Men dette må ikke skje i så generaliserende ordelag at katolske prester generelt og Den katolske kirke fratas enhver ære.
Det er rett å moralisere når de svakeste iblant oss … blir utsatt for overgrep … Slikt skal ikke skje – og har det skjedd, må overgriperen stilles til ansvar for sine ugjerninger. …
Det er godt at samfunnet reagerer så skarpt mot slike overgrep; det har ikke alltid vært slik. Overgrep mot barn har skjedd i og utenfor kirkelige kretser, og det var en tendens til å glatte over, fortie, bortforklare. Slike barnefiendtlige holdninger er nå heldigvis forvist til de mørkeste kroker; de kan ikke tolereres i et samfunn som vet mye om hvor ødeleggende det er for et barn å bli fratatt sin barndom.
Likevel er ingen tjent med at en overgriper gjøres til et monster, enten det nå dreier seg om Josef Fritzl eller katolske prester som har falt dypt. Det er en tendens nå til at Den katolske kirke og katolske prester generelt utsettes for en type generaliserende omtale og kommentarer. Overgrepshandlingene skal fordømmes, men vi må aldri glemme at ethvert menneske har en verdi.»
Jeg kan ikke se at antallet overgrepssaker i Den katolske Kirke er svimlende stort, og jeg er glad for at det som har skjedd de siste tiåra nå kommer mer opp i dagen – både innenfor Kirken og ellers i samfunnet.
Olav Rune Ekeland Bastrup (som jeg nevnte også i går) setter i dag på nytt dette inn i en forklarende sammenheng i noen kommentarer på verdidebatt.no.
Første svarer han på dette spørsmålet:
«Finnes det statistikk som forteller at overgrep er vanligere i religiøse sammenhenger enn i sekulære? Begår prester flere overgrep enn lærere eller idrettsledere eller humanister? Uten sikker statistikk om fordeling av overgrep blir enhver synsing om «lukkede miljøer» vs. «åpne miljøer» ikke noe annet enn nettopp synsing.»
Svar: «Det foreligger en god del forskning rundt dette i USA. Lærere kommer ofte svært dårlig ut i denne sammenheng sammenlignet med prester. Det er overhodet ikke noe grunnlag for å påstå at overgrep er mer forekommende i religiøse miljøer enn utenfor. Derfor blir skjevfokuset på sølibatet som årsak til overgrepene i DKK så feil, fordi det da ville innebære at overgrep var mye mindre forekommende utenfor DKK enn innenfor, noe det beviselig ikke er. Det vi må ha fokus på er hva slags type miljøer som lettere enn andre utvikler overgrepskulturer. Noe som da går igjen er at alle former for institusjonskulturer, det være seg innenfor helse og omsorg, forsvaret, politi, skole, idrett eller kirke, med tette relasjoner mellom personer i over- og underordningsforhold til hverandre, er ynglesteder for overgrep.»
Og han skriver også:
«Jeg skal ikke mene noe om hvorvidt seksuelle overgrep mot mindreårige er mer omfattende i dag enn tidligere, for dette er det av naturlige grunner umulig å ha noen sikker empiri om. Jeg har imidlertid jobbet mye med overgrepssaker, og kan bare som en observasjon antyde at jeg tror dette er blitt et større problem i dag enn det var før. Det har ikke bare med den seksuelle frigjørinjgen å gjøre, det har også med velstandsutvikling å gjøre, med de mulighetene for å leve ut sin legning som gis gjennom f.eks. Internett og at man har økonomisk mulighet til å reise verden rundt og etablere overgrepsarenaer på trygg avstand fra samfunnet man kommer fra.
En ting er blitt klart for meg etter å ha jobbet med overgrepsproblematikk i snart 17 år: Vi snakker om et samfunnsonde av betydelig større omfang enn vi liker å tro, og det er mye større utenfor den katolske kirke enn innenfor. I det perspektiv har det enorme fokus den katolske kirke har fått ikke vært av det gode, fordi det tar oppmerksomheten bort fra problemet som et generelt samfunnsonde.»
ST OLAV – katolsk kirkeblad – er kommet med et nytt nummer som 